1980-tallet: 81 – 90. plass
90 From the Life of the Marionettes / Aus dem Leben der Marionetten (1980)
Dette tyskspråklige tv-dramaet ble unnfanget under slutten av Ingmar Bergmans selvpålagte eksil fra Sverige. Filmen er definitivt ikke blant den svenske mesterens mest omsluttende eller tilgjengelige verk, selv om den både formidler stil og substans med ypperste presisjon. Visuelt er det gjennomført kaldt og kynisk, til tross for at åpningen er ekspressivt og fargerikt visualisert i lekende technicolor. Etter få minutter skrur imidlertid Bergman av lyset. Åpningens iscenesettelse av drap og voldtekt, dissekeres psykologisk for oss i svart-hvitt, der Bergmans instruksjon er stram og målrettet.
Det er ikke bare det tyske språket, mens også tablåene og til dels tematikken som påminner om Rainer Werner Fassbinder. Skuespillet er feilfritt, det samme gjelder (naturligvis) for Sven Nykvists fotoarbeid som veksler mellom å gi oss poetiske tablåer og intense nærbilder i en visuell verden som minner om «Tystnaden». Nydelig.
89 Where is My Friend’s House? (1987)
De enkle historiene er gjerne de sterkeste. «Where is the Friend’s Home?» av Abbas Kiarostami er fortellingen om en ung skolegutt som samvittighetsfullt bruker en hel ettermiddag og kveld på å finne huset til en klassekamerat. Fordi han vil levere en innføringsbok som han ved en feil fikk med hjem i sekken, men som vennen må bruke til å gjøre leksene i.
Kiarostami er kanskje den fremste eksponenten for den fremgangsrike iranske neorealismen som har hentet næring fra den italienske neo-realismen som blomstret på 1950-tallet, og denne tidlige filmen står fortsatt som en av Kiarostamis aller beste. Det er også en film med et uttrykk som refererer til filmskaperens egen fortid som dokumentarist, og med en struktur som peker frem mot det som over tid har blitt hans karakteristika som filmkunstner. I bunn ligger en historiefortellende humanisme, som aldri følger en konvensjonell form for dramaturgi med forventede vendinger og forløsninger. Selv om «Where is the Friend’s Home?» faktisk oppleves som en slags spennende thriller spunnet rundt bokoverleveringen, så er Kiarostami selv ikke tydelig opptatt av den ytre historiefortellingen. Dette er også helt i tråd med regissørens prosjekt som filmskaper, der filmene sjeldent har vært plottdrevne, men som oftest drevet av en indre kraft i menneskene som kommer magisk til syne i hverdagslige observasjoner. «Where is the Friend’s Home?» er også av de fineste barndomsskildringene som er gjort på film, og Kiarostamis instruksjon av barn og andre amatørskuespillere bidrar til flere genuint bevegende sekvenser med de enkleste virkemidler.
88 Day of the Dead (1985)
Den tredje filmen i George A. Romeros «Dead»-trilogi fokuserer på en liten gruppe soldater og forskere som har overlevd zombienes verdensovertagelse og nå holder stand i en underjordisk base.
Etter suksessen med «Dawn of the Dead» ble Romero tilgodesett et budsjett som var fjorten ganger høyere enn forgjengeren, uten at det preger filmen i den forstand at alt blåses opp til noe større, som ofte er tilfelle med oppfølgerverk utstyrt med økte ressurser. Snarere tvert i mot: «Day of the Dead» holdes enda mer konsentrert om en tett, dialogtung og mørk skildring av menneskenes kamp mot zombiene, hvor den egentlige kjernen i fortellingen er hvordan personene forholder seg til hverandre. I motsetning til den mer actionmettede «Dawn of the Dead» er Romero i «Day of the Dead» opptatt av å male frem klaustrofobiske stemningsbilder mens det usympatiske figurgalleriet blir avkledd av en mørkladet dialog og tematikk. Skuespillet holder nok ikke det samme høye nivået som resten av produksjonen, men særlig samspillet mellom forskeren og den menneskelige zombien Bub, eksemplifiserer at filmen også har «menneskelige» og bevegende øyeblikk å hvile på. Til slutt kommer man likevel utenom den legendariske effektguren Tom Savinis bidrag, der de mange grotesk imponerende «gore-sekvensene» plasserer «Day of the Dead» blant filmhistoriens sterkeste.
87 Pixote (1981)
I en scene i «Pixote» ses rester av blod etter en abort i en bøtte ved siden av et nedgriset toalett. Hector Babencos usminkede brasilianske gateportrett innehar dokumentariske grep, men er en fiksjonsfilm om rotløse barn som rømmer fra en miserabel forbedringsanstalt til den like miserable storbyjungelen. Babenco henfaller ikke til sjokkeffekter og dyrker aldri elendigheten. Sterkest inntrykk gjør det bare å studere det gutteaktige ansiktet til unge Pixote, som gjennom filmen forandres til uutslettelig preget og trist ansikt som alene vitner om et grusomt liv. Et liv som for virkelighetens Pixote, som selv var kriminell gategutt, noen år senere endte brutalt i en skuddveksling med politiet.
Babencos gjennomgående bruk av amatørskuespillere, realismedyrkende fortelling, men samtidige evne til å la bildene fylles av følelser – uten at man føles manipulert – gjør at filmen stikker seg ut, selv i sin sjanger. Selv liker jeg å tro at Babenco fant filmatisk inspirasjon i Luis Bunuels mesterlige «Los Olvidados», like sikkert som «Pixote» oppleves som en slags forløper for «Cidade de Deus».
86 Beau-père (1981)
Bertrand Blier beføler Lolita-syndromet med myk håndflate. «Beau-père» blir aldri snuskete eller provokasjonsjagende. Filmen skildrer illevarslende begjær og kjærlighet mellom en fjorten år gammel jente og hennes stefar, i kjølvannet av morens plutselige død.
Bliers ungpikeskildring er fylt av sårhet og realisme, som jo gir en distanse til Lolita-ikoniseringen, også fordi filmen i større grad forteller jentas historie. Her er også filmens umiskjennelige styrke; hvordan den gjennom en fantastisk skuespillerprestasjon i unge Ariel Besse, skaper et spennende psykologisk univers med utgangspunkt i hennes seksuelle oppvåkning og behov som forsterkes av en ekstrem hverdagsforandring. Samspillet mellom han og henne inneholder alle påkrevde nyanser, og den ubehagelige tematikken håndteres med en nesten uhyggelig kontroll. Etterpå er det likevel en foruroligende sluttscene som sitter fast i meg, som hvisker en påstått uskyld til side. Du skal ikke leke med ilden.
85 Nostalghia (1983)
Jeg har en svakhet for italiensk, idyllisk landsbylandskap fanget på film, og for arkitektoniske bygninger både ruralt og urbant som særpreger italiensk bebyggelse. Å se den sovjetiske filmpoeten Andrej Tarkovskij kjæle fotografisk med sine karakteristiske, lange tagninger i møte med klassisk italienske kulturlandskaper, opphøyer «Nostalghia» til en distinkt filmpoetisk kvalitet – som også gjør at den scenografisk skilles fra mesterens forutgående sovjetiske innspillinger – og som i sin tur er en uhyre fengslende kontrastfylt forestilling sett opp mot øvrige italienske postkortportretter på film.
Det er som de hypnotiserende bildene i Tarkovskis visjon tilhører en annen verden, definitivt i et filmunivers mer enn et realistisk, hvor en sterk lengsel kanaliseres gjennomgående i bilder og narrativ. Det er likevel det audiovisuelle møtet mellom «det italienske» og Tarkovskijs særegne filmpoesi, som tidligere var uløselig knyttet til en utpreget østeuropeisk rural-estetikk, som gjør at «Nostalghia» blir noe spesielt for meg.
84 The Thin Blue Line (1988)
En sen novemberkveld i Dallas i 1978 blir politimannen Robert W. Wood skutt og drept på jobb. Etter rutinemessig å ha stanset en bil langs veikanten, stiger han ut av politibilen og går frem til sjåførvinduet som allerede er sveivet ned. Ut stikker en pistol, og før han rekker å reagere faller han død om etter det første skuddet. Gjerningsmannen og passasjeren kjører av gårde før den kvinnelige politikollegaen klarer å stanse dem.
Dokumentarist Errol Morris kaster lys over mysteriet gjennom å intervjue sakens aktører, og det er et illevarslende bilde som males frem. Som en besatt privatdetektiv, på lag med intervjuobjektene, nøster Morris opp i den ulne sakens mange løse tråder. Dermed avdekkes gradvis ny informasjon, frem mot en slutt som sender tydelige grøss gjennom kroppen som en fullblods horrorfilm aldri før har gjort. «The Thin Blue Line» er en sannferdig skrekkfilm fra virkelighetens mørke menneskesjel og et korrumpert rettsvesen. Sannsynligvis den dokumentarfilmen fra 80-tallet med størst gjennomslagskraft.
83 The Abyss (1989)
Det virker ikke å ligge i James Camerons natur å lage film som er noe annet enn grenseoverskridende, storslått og fantastisk. Med «The Terminator» og «Aliens» i bagasjen som to filmverk som definitivt flyttet grensene for høymoderne actionfilmproduksjon i Hollywood, var Cameron allerede før «The Abyss» etablert som en notorisk krevende og uredd auteur som tilsynelatende opererte uten hindringer med hensyn til egne visjoner. «The Abyss» er i så henseende et klassisk Cameron-verk, hvor nesten all handling foregår under havets overflate i et intenst og spektakulært actiondrama, eller en undervanns science-fiction-film.
«The Abyss» er typisk bundet til motiver som spiller på teknologiske og maskinelle perspektiver, der Cameron i sin egenrådige fascinasjon innimellom kan bli småuinteressant og i overkant teknisk og kjølig. Men det er sjeldent problematisk her, mye fordi Ed Harris og Mary Elizabeth Mastrantonio uttrykker en menneskelig hengivenhet som ganske sikkert er hentet nettopp fra Camerons lidenskapelige instruksjon og tilnærming til prosjektet. (Det er kjent at særlig Ed Harris ikke var særlig begeistret for Camerons kompromissløse håndtering av skuespillerne). Dessuten er fotoarbeidet av Mikael Salomon innimellom så blendende at de grunnleggende svakhetene i presentasjonen av historiefortellingen sjeldent kommer til overflaten som irritasjonsmomenter. Og der mange sikkert vurderer filmens avslutning med en bismak, er det nettopp den magiske finalen som for meg løfter «The Abyss» til å bli så utrolig. (PS! Jeg har bare sett den opprinnelige «theatrical version», som de fleste kjennere anser som svakere enn Camerons nesten tretti minutter lengre «extended edition» som kom senere).
82 Blind Chance / Przypadek (1987)
Det er få filmskapere jeg føler meg tryggere i selskap med enn Krzystof Kieslowski. Ikke nødvendigvis fordi jeg selv alltid forstår hva han gjør, men fordi han åpenbart vet det selv. Det er noe med hvordan han gjør en symfoni av verkene sine som en symbiose av bilder og klassisk musikk, ispedd en mystifiserende filosofi som alltid oppleves tiltrekkende. Men for meg handler det nesten mest om det visuelle; det finstemt, drømmeaktige som han især på 90-tallet perfeksjonerte med fargetrilogien og «La double vie de Véronique».
Men 80-tallet representerer et essensielt sprang i Kieslowskis kunstneriske prosjekt, der han gradvis ristet av seg restene av 70-tallets blasse, eksperimentelle lavbudsjettsuttrykk til fordel for det mer rendyrkende, stilsikre, estetiske og tematisk ambisjonsrike. «Blind Chance» henter det beste fra to verdener, og presenterer i sine magiske åpningsminutter noe av det vakreste som noensinne er skapt på film. Kieslowski gir oss inngangen til to parallelle historier, sammensmeltning av identiteter, tid og rom som viskes ut – overhengende tanker han senere har dyrket – her plassert i dystre rammer av et kommunistbefengt Polen post 2. verdenskrig. I denne settingen er Kieslowskis kursdrening mot det spirituelle, skjebnenes utfall som brikker i tilfeldighetens spill, befriende forbi filmens historisk-politiske ramme. På overflaten presenteres filmnarrative ideer senere er blitt Hollywood-tilsmusset som i «Sliding Doors», men som i denne konteksten forblir alt annet enn overfladisk.
81 Crimes and Misdemeanors (1989)
«Crimes and Misdemeanors» er en av Woody Allens mest kritikerroste filmer og gjør seg interessant på flere plan. Strukturelt fortelles den i form av to historier som belyser hverandre, uten at de egentlig knyttes sammen. Med en ekstrem manipulasjonsevne artikulerer Woody Allen en moralsk historie om forbrytelse og straff som er grenseløst medrivende. Er det fundamentalt sett en forskjell på et stort og lite moralsk dilemma?
Woody Allen leker med vårt moralske kompass og egne oppfatninger innenfor rammene av en mørk og smart formulert film. Selv spiller han også hovedrollen på sitt sedvanlige vis, selv om det er fantastiske Martin Landaus figur som settes på filmens vonde prøvelser og blir den reelle protagonisten. Han ble også Oscar-nominert for innsatsen, slik Woody Allen også ble både for regi- og manusarbeidet. Det siste er kanskje det beste han noensinne har skrevet, hvilket ikke sier så fint lite.