1980-tallet: 71 – 80. plass

80 Moonlighting (1982)

En skildring av fire polske håndverkere som tidlig på 1980-tallet reiser til England for å arbeide (ulovlig) med å renovere en leilighet i London, fremtrer muligens ikke umiddelbart som et spesielt engasjerende premiss for en film. Derfor er det også særlig imponerende hvordan Jerzy Skolimowski har skrevet og regissert «Moonlightning» til å fremstå som et bemerkelsesverdig spennende og intenst drama, karakterisert av tilbakeholden dialog – noe som faller naturlig fordi det kun er arbeidslederen, spilt av Jeremy Irons, som snakker engelsk.

Irons leverer et uhyre effektivt portrett av den pragmatiske håndverkeren som må koordinere og motivere arbeiderne som må jobbe under ekstreme forhold og er presset på tid. Når dramatiske meldinger om den politiske situasjonen i hjemlandet tikker inn, velger Irons’ karakter å holde det skjult for arbeiderne, og historien inntar en ny dimensjon. Skolimowski forteller tettpakket, konsist og dramatisk innenfor trange rammer, hvor også selve filmspråket – kameraarbeidet, i sin sobre form – griper inn som fortellende element og bidrar til at «Moonlighting» også hele tiden er spennende å se på.

79 The Verdict (1982)

På den ene siden har jeg aldri klart å omfavne «The Verdict» ettersom den utbroderes med konvensjonell dramaturgi og filmspråk sett i flere gjennomsnittlige advokatserier lagd for tv. På den andre siden liker jeg den nettopp også for Lumets klassiske omgang med materialet, så vel som tiden som møysommelig brukes for å etablere den velkomponerte dramaturgien. Ingenting virker tilfeldig i hvordan historiefortellingen i balansert tempo presenteres lag for lag, blottet for spektakulære innfall.

I tillegg er Paul Newman mildt sagt eminent i det som ved første øyekast kan ses som en klisjéfylt figur fanget i et ordinært advokatdrama, men som gradvis gjøres interessant og levende både i kraft av Newmans tolkning og David Mamets manus – og sannsynligvis også via Sidney Lumet som er filmhistorisk kjent for sin sterke skuespillerinstruksjon. «The Verdict» er gjennomslide saker.

78 Cat People (1982)

Paul Schraders deilige remake av Jacques Tourneurs «Cat People» fra 1942 er uunngåelig et verk å elske eller avsky. For med hjelp av Ferdinando Scarfiotti som «visuell rådgiver» (som tidligere har jobbet tett med Bernarndo Bertolucci), er det en mildt sagt ubeskjeden Schrader som overlesser sin versjon av «Cat People» idet han maler frem en psykoseksuell skrekkfilm med en tilsiktet pompøsitet som står i skarp kontrast til de realismeorienterte psykologiske dramaene han tidligere skrev for Martin Scorsese. Dette er nemlig Schrader som går av hengslene i en eksessiv og fargemettet forestilling av erotisert voldsforherligelse og dyriske instinkter.

Manusarbeidet er muligens en smule klossete, men det meste svelges i den usannsynlig smaksrike sausen av audiovisuelle sanseinntrykk som opphever «Cat People» til en uovertruffen kultfavoritt – med et av tiårets beste soundtrack på kjøpet.

77 A Better Tomorrow (1986)

Få filmskapere lager så virtuos action som John Woo, og «A Better Tomorrow» fra 1986 var ikke bare startskuddet for hans karriere, men også en særdeles betydningsfull film som inspirerte en ny generasjon oppvoksende filmskapere både i og utenfor Hong Kong.

Det som i realiteten var en lavbudsjettsproduksjon, så ut som noe langt mer påkostet i endelig versjon, og ble en eventyrlig kommersiell suksess der Chow Yun-Fat også fikk et definitivt gjennombrudd. I retrospekt er det lett å bemerke at den tekniske iscenesettelsen av actionsekvensene fremstår som daterte, men stilsikkerheten i koreografien har like fullt overlevd tiden med god margin. Det å søke tilbake til «A Better Tomorrow» er ikke minst nyttig og spennende bare for å se hvordan John Woo både har bygd videre og perfeksjonert det estetiske actionuttrykket i senere filmer med dette som base, men også hvordan han strukturerer og gir næring til selve historiefortellingen gjennom det visuelle. Stor underholdning er det også.

76 Rocky IV (1985)

«Rocky IV» ble lansert i 1985, samtidig som «Rambo: First Blood Part II», hvor fiendebildet i begge de Stallone-skrevne manusene ble effektivt definert som Sovjetunionen, helt i samsvar med den amerikanske tidsånden. I «Rocky IV» blir den amerikanske boksehelten satt opp i ringen mot den tilsynelatende følelseskalde sovjetiske drapsmaskinen, Drago. Sistnevnte, ikonisk portrettert av Dolph Lundgren, presenteres som et produkt av moderne teknologi, skapt for uovervinnelighet og rekordharde bokseslag.

Som drama er «Rocky IV» eksepsjonelt forutsigbart fortalt, og den realistiske portrettgranskningen som faktisk preget originalfilmen, og til en viss grad de to første oppfølgerne, er lagt fullstendig til side her. Stallone har ristet av seg den slitne 70-tallslooken, og kaster oss ut i et «Miami Vice»-aktig sirkus av en film, der showet for alvor sparkes i gang under James Browns massive fremføring av «Living in America» i forkant av den første boksekampen mellom Apollo Creed og Drago. Stallone vier fremføringen, som bader i glorete amerikansk nasjonalisme, all tid. Derfra og ut er «Rocky IV» et filmverk som dyrker den substansløse glamouren, de banale konfliktene og manipulerer hele vårt følelsesregister. Og den gjør det så sabla bra!

Nettopp fordi «Rocky IV» er så åpenlyst banal, og derfor oppfattet som forferdelig på flere plan, har jeg alltid holdt den frem som en «guilty pleasure». Men fortjener ikke filmen å bli vurdert på andre premisser? «Rocky IV» er like mye et auteurverk, særlig illustrert i Stallones håndtering av audiovisuelle virkemidler, der sammensmeltingen av foto og musikk i lange montasjesekvenser, føles som stor popkunst. Både den berømte treningsmontasjen, der Stallone og Lundgrens treningsmetodikk kryssklippes, og en lang montasje som oppsummerer Rocky Balboas familieliv og karriere med klipp fra foregående filmer, er følelsesmessig gåsehudfremkallende og filmisk spennende grep. Kvaliteten på koreografien (som også er av Stallone) og filmarbeidet knyttet til boksekampene, er også av stor kvalitet, med den avsluttende finalekampen mellom Stallone og Lundgren som høydepunktet – en scene som for øvrig eksemplifiserer den notoriske undervurderingen av Stallone som «method actor», som måtte kjøres til sykehuset med ribbeins- og hjerteskader etter slagene fra Lundgren. Man kan gjerne skrive artikler om de problematiske sidene ved «Rocky IV», men enda mer spennende må det være å fordype seg i hvorfor den er så grenseløst underholdende, og faktisk velgjort.

75 Angst (1983)

Østerrikske Garald Kargls første og eneste filmproduksjon er en ubønnhørlig, djerv og kompromissløs studie av psykopatiens voldelige ytterpunkt. Det kan virke som om «Angst» har fått en undergrunnsrenessanse idet Gaspar Noe gjentatte ganger har nevnt filmen som en viktig inspirasjonskilde (noe som også burde være sterkt betegnende for landskapet vi skal til). Men filmens kultstatus er like sterkt forankret i et forstyrrende kvalitativt filmarbeid. Filmspråket plasserer publikum ugjestmildt i protagonistens forskrudde verden, som en av del av den indre monologen, uten at vi tillates å studere ham fra andre perspektiver.

Kargls filmatiske grep forsterker det foruroligende handlingsforløpet, som for øvrig er inspirert av en kjent østerriksk trippeldrapssak. Formspråket forener et dokumentarisk tilsnitt i real-time-perspektiv for å kjempe frem en autentisk tone i psykopatens blikk og handlinger, samtidig som flere gjennomarbeidede kamerabevegelser og et insisterende elektronisk lydspor inkorporeres i filmens vesen som tydelige manipulerende grep. Kargl er derimot aldri opptatt av å skape konvensjonell spenning, men snarere utfordre psykopatiskildringen på nye premisser. Effekten er angstfremkallende nok: De ekstremt voldelige drapene fremstilles som noe mekanisk, som et resultat av en iboende drift der meningsløse handlinger fyller et behov som for hovedpersonen er absolutt meningsfullt. Så får andre diskutere om filmen i sin natur er «meningsfull» eller ikke. Den er i alle fall dypt bemerkelsesverdig, og på sitt vis imponerende.

74 Raiders of the Lost Ark (1981)

Den første filmen i Indiana Jones-franchisen, «Jakten på den forsvunne skatten» («Raiders of the Lost Ark»), trenger neppe en nærmere presentasjon. Filmen ble unnfanget av Steven Spielberg og George Lucas som en felles hyllest til Hollywoods klassiske eventyrfilmer, men ble umiddelbart selv en klassiker for nye generasjoner. Suksessen gjenspeilet seg i flere tunge Oscar-nominasjoner og nærmest unison kritikerhyllest med påfølgende kommersiell storsuksess. I sum genererte det flere oppfølgere, som kvalitetsmessig heller ikke kom til å underminere originalfilmen, men snarere bygge oppunder Indiana Jones som et av de mest markante 80-tallsikonene – og som definitivt har tålt tidens tann.

Det sobre effektarbeidet med bruk av miniatyrmodeller, animasjoner og kamerateknikker – som er en viktig del av filmens identitet – virker med en CGI-fraværende friskhet. Effektene blir aldri dominerende og for voldsomme, men tas i bruk som et effektivt verktøy for å skape de eventyrlige bildene og de fantasifulle actionsekvensene. Det gir også rom for Harrison Ford å uttrykke den blandingsmelodien av humor, sjarme, action og smartness som karakteriserer Indiana Jones, og som Steven Spielberg også legger til rette for med en smittende fortellerglede. Den actionfylte åpningen er alene legendarisk, mens det i et kritisk øyeblikk må være lov å bemerke at første halvdel for øvrig har noen utfordringer i den innledende eksposisjonen – før Spielberg igjen trykker ned gasspedalen til passelig tempo uten nevneverdig ulyd i maskineriet – men med voldsomt mye god John Williams-musikk (kanskje for mye?). Derfra og ut er «Jakten på den forsvunne skatten» en fornøyelig og underholdende reise i et deilig filmeventyrland, trygd og godt, men heller ikke uten et knippe dristighetsskapende spenningsmomenter som gjør at filmen fortsatt føles frisk i kantene.

73 The Terminator (1984)

«The Terminator» var i utgangspunktet en «mindre film» med beskjedent budsjett og uten blockbuster-ambisjoner. Den ble heller ingen umiddelbar kommersiell kinosuksess, men utviklet seg til en suksess først via videoformatet. Senere kom den betydelig mer påkostede oppfølgeren, som både stjal oppmerksomhet, men på et vis også revitaliserte interessen for forgjengeren og skapte en franchise. I ettertid er «The Terminator» muligens James Camerons mest daterte visuelle filmproduksjon; til tross for imponerende og kreativ spesialeffektimplementering, blekner den helhetlige kvaliteten merkbart målt opp mot den banebrytende «T2» så vel som senere effektperfeksjonerte storfilmer fra Cameron-katalogen. Regiarbeidet er likevel forbilledlig, der kombinasjonen av fantastiske actionscener og en velfundert konseptuell sci-fi-idé om spennende tidsreisedilemmaer, gjør at «The Terminator» er konstant underholdende.

Filmen er uvanlig konsis til å være en Cameron-produksjon, og den fortettede historiefortellingen gjør filmen effektiv med positivt fortegn. «The Terminator» etablerte naturligvis også Arnold Scwarzenegger som definitiv actionfilmtjerne; det var østerrikerens monotone ansiktsuttrykk og kraftfulle fysikk som ga ham rollen, hvor Cameron bevisst gjorde svakhetene – språket og dialoglevering – til hans fordel ved å holde seg til one-linere (som for ettertiden er blitt legendariske, og en essensiell del av karakteren og filmserien). Linda Hamilton og Michel Biehn gjør heller ingen dype karaktertolkninger, men er fulladet av nettopp den intensiteten og karismaen som gjør at de fungerer som passende bestanddeler i Camerons velsmurte maskineri.

72 Kagemusha (1980)

Det er med en viss ærefrykt man går filmer som «Kagemusha» i møte for første gang. Eller, egentlig enhver Akira Kurosawa-film. For de er alle utsmykket med en majestetisk aura og iboende storhet som påvirker meg til en ydmykhet jeg sjeldent kjenner på i møte med andre filmskapere. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har Akira Kurosawa aldri vært en filmskaper som har ligget hjertet mitt nærmest. Men det handler mest om preferanser, kulturelle avstander, og ditto utfordringer med emosjonell tilknytning. Og det er da gjerne de mest «atypiske» Kurosawa-filmene som ofte treffer meg best, der det intense etterforskningsdramaet i «High and Low» fra 1963 er den personlige favoritten.

«Kagemusha» føyer seg derimot inn i rekken av de klassiske Kurosawa-verkene som foregår i en vid samuraiverden, men representerer likevel også noe markant nytt: Farger. Ikke bare fordi «Kagemusha» rent faktisk foregår i fargefilm, i motsetning til tidligere Kurosawa-produksjoner, men fordi fargebruken fremheves av filmskaperen som en helt essensiell markør. «Kagemusha» er, i likhet med den senere «Ran», formfullendt i kraft av sine maleriske bilder fanget med slående fotoarbeid. Den tekniske filmskaperbegavelsen er åpenlys, der den billedlige og fargeorienterte utforskningen er enda mer fremtredende enn det humanistiske dramaet, blikket mot de mellommenneskelige relasjonene og intimiteten som ga tydeligere emosjonell tiltrekning i Kurosawas tidligere, episke svart/hvitt-produksjoner. For «Kagemusha» er ikke nødvendigvis enkel å fortape seg i på et emosjonelt plan. Den første halvannen timen er sterkest; etableringen av den mektige krigsherren som, når han ligger for døden, gir sine undersåtter ordre om å fremskaffe en dobbeltgjenger som kan erstatte ham slik at hans død kan hemmeligholdes (og derfor unngå angrep fra fienden), settes medrivende opp med effektiv historiefortelling. Vi fortelles videre at den utvalgte dobbeltgjengeren er en enkel og småkriminell sjel, som må forvandle seg til å bli en troverdig og stor leder, og det settes opp et spennende premiss og drama, hvor Tatsuya Nakadai leverer en maktdemonstrasjon i den utfordrende dobbeltrollen. I bakkant av det engasjerende karakterdramaet og identitetsportrettet av hovedpersonen som slites mellom sin nye pålagte rolle og egen identitet, bikker imidlertid filmen over i et noe langdrygt kampsekvensmodus som ikke er like engasjerende, og tidvis forvirrende. «Kagemusha» er likevel et muskuløst kunstverk av en betydningsfull film.

71 Do the Right Thing (1989)

Spike Lee behandler store problemstillinger i liten skala på ekstremt gjennomført og energisk vis i «Do the Right Thing» – en oppsiktsvekkende debutfilm tatt i betraktning at han på dette tidspunktet knapt var rundet 30 år. For «Do the Right Thing» skulle bli filmen som markerte den afroamerikanske filmskaperen som en banebrytende visjonær, pioner og relevant filmstemme som skulle komme til å påvirke amerikansk film fra slutten av 80-tallet og inn på 90-tallet.

I Brooklyns hetende sommervarme skildres et knippe ulike personligheter på fragmentarisk vis gjennom noen distinkt urbane hverdagsøyeblikk. Og i takt med at kvikksølvet på gradestokken stiger ved årets varmeste dag, lar Spike Lee historien syde på lav varme inntil den avslappende stemningen raskt eksploderer i et temperamentsfullt, emosjonelt inferno. Forfriskende fortalt, imponerende spilt og tiltalende fotografert.