1980-tallet: 61 – 70. plass

70 Frantic (1988)

Selv om «Frantic» ikke er Roman Polanski på sitt aller skarpeste, forteller det mer om hans merittliste og mindre om filmens mangler. For dette er tross alt et sjeldent velartikulert eksemplar av en klassisk thrillerhistorie, der Polanskis presentasjon og fortellergrep lukter av Alfred Hitchcocks presisjon som spenningsforteller. (Særlig minner plottet mye om den tidlige Hitchcock-klassikeren «The Lady Vanishes»).

Mer enn noe annet i «Frantic» elsker jeg atmosfæren skapt av den omstendelige oppbygningen med en fortapt Harrison Ford på fremmed grunn, paranoiaen som spres etter konas mystiske forsvinning, og den realistiske skildringen av Fords håpløse kamp for å finne spor etter henne. Helheten faller litt ned etter etter introduksjonen av Emmanuelle Seignes karakter, som blir en samarbeidspartner for Ford og mulig femme fatale, gjennom en mer utagerende andre akt. Herfra og ut blir «Frantic» mer konvensjonell enn det Polanski legger opp til i den nedtonede, mystiske og stemningsfulle innledningen. Likevel, «Frantic» er udiskutabelt av 80-tallets mest undervurderte thrillere som hele tiden er aktuell for gjensyn.

69 The Elephant Man (1980)

«I am not an animal! I am a human being! I…am…a man!».

David Lynchs klart mest tilgjengelige verk, «The Elephant Man», sanket til sammen åtte Oscar-nominasjoner. Filmen om virkelighetens «Elefantmann» er et bevegende og rystende portrett av det å være annerledes; om et menneske fanget av et deformert ansikt og utstilt for et hånende publikum i et omreisende freakshow. John Hurts følsomhet i den sjelfulle portretteringen av Elefantmannen/John Merrick, sammen med David Lynchs hensynsfulle bearbeiding av det sterke manuset, bidrar til filmens genuint gripende beretning. Men filmen ville aldri oppnådd sin uangripelige status hadde det ikke vært for Lynchs karakteristiske, styggvakre svart/hvitt-estetikk som en videreføring av den røffere bruken i «Eraserhead». Her kan ikke betydningen av Freddie Francis fotoarbeid gis nok kreditt. «The Elephant Man» var prosjektet som lokket mesterfotografen fra en påbegynt regissørkarriere og tilbake til fotografyrket for første gang på nesten 20 år. Her henter han opp elementer han brukte i «Room at the Top» og «Saturday Night and Sunday Morning», som var sterkt delaktig i å definere det visuelle uttrykket i den britiske kjøkkenbenkrealismetradisjonen, krysset med ekstravagant lyssetting og skyggebruk som gir assosiasjoner til den viktorianske horrorfilmen «The Innocents» som er av filmhistoriens vakreste filmer.

I «The Elephant Man» er det naturligvis den sterke historien som huskes og fremheves, men like mye som rolletolkningene og manusarbeidet, er det filmspråkets kraft som dytter inntrykkene så virkningsfullt på oss.

68 Au revoir les enfants (1987)

Et blikk tilbake på Louis Malles filmografi avdekker et vidt spekter av filmer som rommer ulike sjangre og uttrykksformer, der flere av verkene forbinder ham sterkere med Hollywood enn La Nouvelle Vague. Men i den grad det eksisterer «noe typisk Malle» så er det fristende å plukke ut de fabelaktige, sensible oppvekstskildringene i 70-tallsproduksjonene «Murmur of the Heart» og «Lacombe Lucien», men også hans kanskje mest unisont bejublede og kjente verk: «Au revoir les enfants» fra 1987.

Dette er filmen som Louis Malle nok bar med seg hele livet; de personlige minnene fra den ubarmhjertige verden ved den katolske kostskolen under okkupasjonen av Frankrike i 1940-årene. Som sitt uttalte forbilde, Robert Bresson, bruker Malle amatørskuespillere og lar historien utfoldes stillferdig med enkle grep – riktignok med en emosjonell tydelighet som vanskelig kan assosieres med Bresson. Det emosjonelle skapes av en øm og følsomt skildret oppvekstskjebne og ikke av sentimentalfremkallende virkemidler i manus eller postproduksjon. Særlig vil nok mange huske «Au revoir les enfants» for den emosjonelt hjerteskjærende avslutningsscenen. Selv om den opprivende skjebnen som avrunder filmen lett kan forutses, ligger det en timing i regiarbeidet og et følsomt skuespill i scenen som gjør den så gripende og filmatisk mesterlig. «Au revoir les enfants» vant i sin tid Gullølven i Venezia og tilrev seg Oscar-nominasjoner både for beste originalmanus og utenlandske film.

Selv om «Au revoir les enfants» ofte er løftet frem fra nyere filmhistorie som et viktig verk, kan det ikke understrekes hardt nok hvor usedvanlig god den egentlig er.

67 Opera (1987)

En ung operasanger må steppe inn på kort varsel i en operaoppsetning av «Macbeth» når hovedrolleinnehaveren plutselig blir skadet. Det er neppe tilfeldig at det ulykkes- og mytebefengte Shakespeare-stykket «Macbeth» er bakteppe når Dario Argento byr opp til barokk giallo-forestilling fra scenekanten. I «Opera» blir den kvinnelige sangeren forfulgt av en psykopatdrapsmann som tvinger henne til å se på mens han tar livet av hennes nærmeste.

«Opera» på alle mulige måter en voldsom film, ikke bare fordi den er ekstremt voldelig, selv til Argento å være. Men voldsomheten kommer også i form av Argentos virtuose muskelkraft som barokk visuell filmkunstner. Her får han både utløp for sin makabre fetisj for seksualiserte og groteske drapsforestillinger, samtidig som han briljerer med stemningsskapende tablåer og spennende kameraføringer. Mange elsker også lydbildet der bidragene fra Verdi føles naturlig integrert i historiefortellingens, mens det etter min smak blir mer forstyrrende enn effektivt når det pøses på med heavy metal i de heftige drapssekvensene. Uansett tilhører «Opera» toppsjiktet av Dario Argento-filmer, og dessverre er det kanskje også hans siste virkelige godbit/mesterverk.

66 Muddy River / Doro no kawa (1981)

I en tid da japansk film kanskje var på sitt mest vaklende og flamboyante, står «Muddy River» av en debuterende Kohei Oguri for det diametralt motsatte. Som et vink til gullalderen i japansk film på 1950- og 60-tallet, er «Muddy River» rotfestet i en visuell tilnærming som mest av alt vektlegger tilstedeværelse i scenene, og som gjennom det påminner om kvalitetene og prioriteringene til filmskapere som Ozu og Naruse.

Filmen er et coming-of-age-portrett, der vi møter den beskjedne 9-åringen Nobuo, som vokser opp med moren og faren som driver en enkel restaurant langs en elv. Gradvis oppdager og ser Nobuo verden rundt med nye blikk, særlig etter at han blir venn med to barn som bor i en husbåt ved den samme elva, men som vokser opp under helt andre hjemlige kår. «Muddy River» skildrer barndommens naive erfaringer og oppdagelser; fra traumatiske hendelser knyttet til død, synet av seksualitet, men aller sterkest er skildringene fra den uforklarlige magien som innimellom finnes i det hverdagslige – i samtaler med foreldrene der man plutselig forstår litt mer, eller i øyeblikk som oppstår når man leker med venner. «Muddy River» ble i sin tid nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film, men har siden forsvunnet litt fra radaren og vært vanskelig tilgjengelig. Det er en skam. «Muddy River» er tidløs og mesterlig.

65 Chocolat (1988)

Claire Denis tar oss i sin debut- og gjennombruddsfilm «Chocolat» med tilbake til Afrika, hvor hun selv vokste opp, hvilket umiddelbart reflekteres i filmens perspektiv. En kvinne returnerer til Afrika, og erindrer barndommens opplevelser fra 1950-tallets franskkoloniserte Kamerun, hvor hun tilhørte en velstående hvit familie i et fundamentalt raseskillende samfunn.

Observasjonene uttrykkes med visuelle virkemidler oftere enn verbale. «Chocolat» er avmålt artikulert og preget av nøktern stillhet, uten at Denis mister presisjonskraft i skildringen av et kontrast- og spenningsfylt samfunn – noe som ekstremt virkningsfullt illustreres med filmisk kløktighet i forholdet mellom den europeiske familien og deres afrikanske tjener. Det ulmer bak hvert eneste gjennomarbeidede bilde i «Chocolat», og det føles som filmen rommer et analysepotensial i bokstørrelse, samtidig som filmen også kan nytes bare for sin vakre og ganske så sensuelle bildebruk.

64 Offret (1986)

Andrej Tarkovsky døde én uke før «Offret» hadde premiere – og det er også en understrøm av død flytende i det som skulle bli hans vemodige avskjedsfilm. Samtidig merkes ingen uttalt tematikk i det spirituelle og sansende uttrykket Tarkovskys planter i filmens kjerne. Foruten en fornemmelse om en idé; et speil som holdes foran menneskeligheten – og en sjelelig undring over hvordan menneskeheten kan ta innover seg livets overveldende sider, det omkransende eksistensielle grunnlaget, uten samtidig å miste grepet om sin egen følelsesmessige og intellektuelle natur. Men det er ikke nødvendigvis avgjørende å konkretisere alt ved «Offret» for å kunne omfavne og beundre den – som for eksempel det fortryllende fotoarbeidet til Sven Nykvist som nærmest går opp i en høyere enhet under Tarkvoskys høytsvevende vinger. Nykvists tilstedeværelse er for øvrig kun én av flere bestanddeler ved «Offret» som knytter den tett til Ingmar Bergman – to filmskapere som gjensidig respekterte hverandre høyt.

Selv om historien i «Offret» ikke har noen plattform verken i tid eller sted, er filmen gestaltet av svensktalende skuespillere – inkludert Erland Josephson – og innspilt på svensk jord. Symbiosen av Bergman og Tarkovsky er interessant, men «Offret» er fullt og helt Tarkovskys verk. Den psykologiske inngangen ligger ikke i å dissekere det menneskelige tungsinnet ala Bergman, men binde menneskeligheten til vekselsvis filosofiske, religiøse og overnaturlige strømninger – formidlet med en sanselig filmpoesi av lange tagninger og stadige hengivelser til den mektige og uforklarlige naturen.

63 E.T. the Extra-Terrestrial (1982)

Steven Spielbergs «E.T.» blir gjerne fremhevet som tidenes amerikanske familiefilm. Det er vanskelig å være hardnakket uenig i akkurat det, og et foreløpig siste gjensyn sammen med barn på tre og seks år (i norskdubbet versjon) bekrefter også at tiden ikke har skrapt bort filmens iboende magi, som har berørt og underholdt generasjoner siden 1982.

Oppskriften på suksess virker innbakt i hvordan det eventyrlige sømløst er integrert i en kjent realisme. Den umiddelbare skildringen av et barns ensomhet som vokser opp uten en farsfigur, treffer en nerve. I skjæringspunktet mellom denne realismen og den forsiktige skildringen av det utenomjordiske vesenets påvirkning, oppstår den nevnte magien. Barneskuespillerne er i tillegg velfungerende og tydelig godt utplukket til å skape de stemningene som Spielberg søker å uttrykke, mens man i romvesenet har skapt en sjarmerende skapning med personlighet, som jo er en helt essensiell bit for at helheten skal fungere.

Historiefortellingen holdes befriende enkel og presis; det er en universell skildring av vennskap som appellerer til alles følelser. I den konteksten spiller også John Williams’ musikk bokstavelig talt inn – dog er hans svulstige bidrag, foruten den mest kjente melodilinjen, verken hans beste eller mest minneverdige Spielberg-komposisjon. Williams er imidlertid uunnværlig for Spielberg når han mot slutten av historien trykker inn spakene for maksimal, tårefremkallende føleri – men uten at man her svelger den massive sentimentaliteten med bismak, men snarere med en slags fryd fordi det tross alt føles helt riktig plassert i filmens univers. «E.T.» er muligens ikke av Spielbergs beste eller mest spennende filmproduksjoner, ei heller er det en personlig favoritt i filmografien. Men som en av tidenes desidert største kommersielle filmsuksesser – skapt på høyden av karrieren til Hollywoods fremste regissør i moderne amerikansk filmhistorie – kan dens innflytelse og status heller ikke feies under teppet, men derimot fremheves for sine kvaliteter.

62 Aliens (1986)

Det atmosfæriske, utenomjordiske grøsset i Ridley Scotts sci-fi-mesterverk «Alien», eller det actiondominerende flammehavet i James Cameron-oppfølgeren «Aliens»? Her er preferansene forskjellige, men mange virker å kunne omfavne begge verkene med like sterk kjærlighet. Det er forståelig, men personlig er det ingen tvil om at hjertet banker uendelig mye raskere til Scotts film.

Når det er sagt finnes det knapt en mer forfriskende oppfølgerfilm enn «Aliens», som virkelig våger å justere uttrykket fra den grenseløst vellykkede forløperen, og skape en av tiårets desidert mest innflytelsesrike actionfilmer med samme univers på slep. Men filmens heseblesende rastløshet og mangel på pusterom blir like mye dens svakhet som styrke, selv om Camerons tross alt gjennomført stilsikre actionoppvisninger likevel blir tungen på vektskålen – i positiv forstand.

61 Die Hard (1988)

Mange bunnsolide actionfilmer så dagens lys i løpet av 80-årene, men ingen var bedre enn «Die Hard» (da inkluderer jeg action/sci-fi som «Aliens» og «The Terminator»). I min bok er «Die Hard» den perfekte actionfilm. John McTiernan lar actionscene utgjøre nødvendige funksjoner for historiefortellingen, det er perfekt integrert for dramaturgisk effekt, og iscenesatt med fargerike tablåer og spennende kamerabruk. Den flate virkeligheten foran kamera viskes ut av en grenseløs kjærlighet til universet og karakterene fra filmskapernes side, ikke minst i skapelsen av ikonet John McClane i Bruce Willis skikkelse. I tillegg leverer Alan Rickman en guddommelig badguy-rollefigur, mens ukjente Hart Bochner står for et fantastisk birolleøyeblikk som kokainsniffende finansakrobat i et fatalt forsøk på å avverge gisselsituasjonen ved å innynde seg med Rickman.

«Die Hard» er i det hele tatt en historisk velsmurt actionfilm; en sjangerfilm uten ambisjoner om å bryte med konvensjonene, men som har fokus på å flette inn sjangerperfeksjonert og spennende iscenesatt action i et enkelt, velfungerende plott med konstant nerve, driv og energi fra scene til scene. Kvalitet er som kjent tidløst, og kanskje er «Die Hard» fremdeles tidenes beste actionfilm.