1980-tallet: 51 – 60. plass

60 Skønheden og udyret (1983)

Det er ikke uten grunn at skandinaviske filmskapere har et særlig positivt rykte når det kommer til å lage troverdige, emosjonelt sterke coming-of-age-filmer. Det er heller ingen tvil om at danske Nils Malmros tilhører de aller flinkeste, der «Skønheden og udyret» er av sjangerens mest praktfulle eksemplarer.

Malmros har en episodisk innfallsvinkel, og serverer en inderlig og stikkende skildring av forholdet mellom en far og tenåringsdatter, da faren i løpet av romjulen opplever at datteren plutselig har andre prioriteringer enn å være med ham. Det klassiske dramaet spunnet rundt en tenåringsjentes seksuelle oppdagelse, blir gjenstand for noe fundamentalt sterkere, fordi filmen er ladet med så mye mer. Malmros gjør «Skønheden og udyret» til et intenst kammerspill, hvor skuespillerne Line Arlien-Søberg og Jesper Klein står ansikt mot ansikt i et gnistrende samspill. Malmros hadde jobbet med førstnevnte som barneskuespiller på «Kundskabens træ», og skrev denne rollen spesifikt med henne i tankene. Arlien-Søberg gjengir det med en fullstendig oppslukende rolletolkning. Hun gir alt av seg selv og utstråler en forlokkende tilstedeværelse, der usikkerhet og sårhet hele tiden veksler mot livslyst og nysgjerrighet. Det nydelige, men kontrastfylte ansiktet og det levende kroppsspråket gjør hver detalj ved henne som person til noe genuint fascinerende. Og filmens farsfigur, melankolsk portrettert av Jesper Klein, er minst like fremragende og nyansert løst.

Filmen handler like mye om hennes frigjørelse, som hans opplevelse av å tilpasse seg en ny hverdag, og hvordan håndtere det å være «utdatert». Det er særlig noe ektefølt, tragikomisk over farens streben etter å involvere seg i datterens sosiale liv. Samtidig antydes det er mer enn faderlig omsorgsinstinkt som ligger bak handlingene hans i erkjennelsen av datterens seksuelle oppvåkning. Her er også Malmros’ regiarbeid forbilledlig antydende, og spørsmålet om et undertrykt begjær som konkurrerende del til farskjærlighet, blir aldri en uttalt tematikk. I stedet avsluttes «Skønheden og udyret» varmt og bevegende, som en kulminasjon av det rivende samspillet mellom de Arlien-Søberg og Klein.

59 Out of the Blue (1980)

Jeg er neppe klodens største beundrer av «Easy Rider», som sett løsrevet fra sin filmkulturelle verdi, strengt tatt er en ganske monoton film. Det er kanskje en mindre viril, men desto mer kontrollert utgave av Dennis Hooper som har regissert «Out of the Blue». Filmen er et gråfarget, realistisk miljø- og karakterportrett som uredd fraviker konvensjoner til fordel for en tilsynelatende trådløs tilstandsfortelling om en desillusjonert og rebelsk punkerjente og hennes problematiske oppvekstkår. Hopper, som selv spiller en sentral rolle som jentas far, kanaliserer et velartikulert sinne gjennom karakterene og tablåene. Det lukter og smaker vondt av «Out of the Blue», men det føles også genuint og veldig lite kalkulert.

Filmen er skarp i kantene, innholdet er tungt, men dialogen og ikke minst musikken gir nødvendige pusterom. Innrammet mellom en sjokkartet vond åpning, og en tvers gjennom nihilistisk avslutning, er det en levende fortelling som spriker i flere retninger, men som også innehar en forunderlig menneskelig varme. «Out of the Blue» er ekte vare, og en av åttitallets mest ufortjent oversette filmverk.

58 Tootsie (1982)

«Tootsie» er kanskje ikke typisk haha-morsom, men Dustin Hoffmans fantastiske skuespillerprestasjon, som er filmens mest iøynefallende kvalitet, rommer mye komikk i nyansene. Samtidig er ikke Hoffmans figurering som kvinneskikkelse bare komisk treffende, eller imponerende fordi han er så treffende som kvinnefigur. Uavhengig av kjønnsperspektivet, er tolkningen preget av en følelsesformidlende subtilitet som er uforståelig god. Men så har han også et fabelaktig godt manus å jobbe med. Det er åpenlyst morsomt og smart skrevet, dialogene er kvikke, men også underfundige – som i passasjene der Hoffman samspiller med den lakoniske romkameraten spilt av Bill Murray.

«Tootsie» er en romantisk komedie, et medrivende drama, en satire og et underholdende innlegg om kjønnsroller i lys av 80-tallet – og regissør Sidney Pollack sørger for å holde alt samlet til en konstant medrivende og fornøyelig historiefortelling. Det er rett og slett fantastisk å forsvinne inn i «Tootsie», som fortjent høstet stor anerkjennelse og hele 10 Oscar-nominasjoner, hvorav kun Jessica Lange vant en statuett for sin fremragende birolletolkning.

57 In a Glass Cage / Tras el cristal (1986)

«They don’t make art-shockers like this anymore. More intense than Pier Paolo Pasolini’s ‘Salo.’». Sitatet er fra John Waters og er gjengitt på coveret til den siste Blu-Ray- og DVD-utgivelsen av den spanske kunstskrekkfilmen «In a Glass Cage» («Tras El Cristal»), og mer skal det ikke for å fange min interesse.

«In a Glass Cage» er definitivt et finskåret stykke europeisk ekstrem-horror uegnet for de med ømfintlig mage. Men regissør Agustí Villaronga har en kunstnerisk innstilling, og blir aldri spekulerende grafisk. Vemmeligheten trykkes sjeldent opp i ansiktene, men så kommer også filmens foruroligende tematikk sterkest til kjenne i det atmosfæriske og tematiske. Uansett, det er den filmiske verdien av «In a Glass Cage», altså presentasjonen av historien, som gjør den så severdig. For ikke å si ekstraordinær. Ekstraordinær fordi Villarongas film er så stilsikker, så kompromissløs og så annerledes. Ikke uventet fikk «In a Glass Cage», som var Villarongas debutverk, en polariserende mottakelse da den hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i 1986. I så måte tilhører den et attraktivt selskap av kunstnere som har avduket dristige filmverk i Cannes til en blanding av ellevill jubel og øredøvende pipekonsert. En slik mottakelse bekrefter ikke nødvendigvis kvalitet eller det motsatte, men det indikerer at «In a Glass Cage» er en film med baller og ambisjoner. En film å elske eller hate. Og jeg elsker den!

56 Blood Simple (1984)

Et lavbudsjettsdebutverk så presist og smart filmatisk formulert kunne ikke være en tilfeldighet. Men så skulle også Coen-brødrene over de neste tiårene utvikle seg til å bli av de beste og viktigste stemmene i nyere amerikansk filmhistorie.

I «Blood Simple» demonstreres en stilskarp homage til 40-tallets film noir, gjennomsyret av innovativ skaperkraft som tilfører kunstnerisk særegenhet til tross for kjente røtter. Barry Sonenfelds fotoarbeid, forut for egen stjerneregissørtilværelse i Hollywood, er fremragende og bygger oppunder Coen-brødrenes dystre, foruroligende atmosfære. En atmosfære som springer ut av mørklagt film-noir-estetikk i kombinasjon med Coen-brødrenes «smartness» som ofte, her inkludert, formes av filmiske figurer fanget av et konstruert filmunivers, der det emosjonelle handlingsrommet er begrenset. For brødrenes karakteristika startet her; «Blood Simple» er kaldt og intelligent fortalt. Filmen er tappet for dialog og følelser, mens den bugner av elegant filmmanipulasjon. Det tas utgangspunkt i et filmatisk rammeverk, her film-noir, men derfra broderes andre uttrykk til universet, som gradvis formes til noe eget og holdes levende. «Blood Simple» er ekstremt selvbevisst som film, men deri ligger også dens store verdi, inkludert dens underholdningsverdi.

55 The Stunt Man (1980)

«The Stunt Man» er umulig å kategorisere, men regjerer som et eiendommelig filmverk stort, vilt og fullstendig hemningsløst. Steve Railsback spiller en Vietnam-veteran som er på rømmen fra politiet, og som på flukt snubler intetanende inn i en filminnspilling. På en bro blir han nær overkjørt av en bil som kort tid etter skrenser ut i havdypet med den opprinnelige stuntmannen i førersetet. Den eksentriske og ekstremt dedikerte regissøren av «filmen-i-filmen», Peter O’Toole, utnytter muligheten til å kapre Railsback som ny stunt-man, mot at han ikke overgis til politiet. Men hva er egentlig filmskaperens intensjon for sin nye samarbeidspartner?

O’Toole kanaliserer en besettende dedikasjon og gryende galskap som gir assosiasjoner til Klaus Kinskis portretteringer i enkelte Herzog-produksjoner. Den enigmatiske og intense portretteringen gjenspeiler dessuten filmens vitamininnsprøytende originalitet, kompleksitet og forfriskende vesen. «The Stunt Man» er både filmisk virtuos og engasjerende strukturert omkring et psykologisk besnærende spill som foregår mellom regissøren og stuntmannen – og Peter O’Toole leverer intet mindre enn en av tiårets mest kraftfulle og interessante tolkninger på film. Richard Rush endte kanskje ikke opp med en fantastisk filmografi totalt sett, men «The Stunt Man» (som var hans drømmeprosjekt, og som han brukte ti år på å realisere) er mettende og mesterlig nok alene for et helt liv.

54 Running on Empty (1988)

«Running on Empty» er blant mesterregissør Sidney Lumets mest undervurderte verk. På lavmælt og uanstrengt vis, er det en ekstremt poengtert og rik – følelsesmessig så vel som intellektuell – historie om oppveksten til to barn av politisk radikale foreldre. Fordi de i protest mot Vietnam-krigen på 70-tallet bombet en lab som produserte napalm, og som utilsiktet førte til at en uskyldig vaktmester ble blind og fikk omfattende skader, har de måtte leve i skjul og på flukt fra myndighetene gjennom 15 år. Filmen skildrer hvordan foreldrenes tidligere handlinger virker inn på barna og familielivet i nåtiden.

Lumet hadde bare fem år tidligere regissert den tematisk beslektede «Daniel» som var inspirert av historien om barna til et amerikansk foreldrepar mistenkt for å være spioner for Sovjetunionen. Men der «Daniel» føltes mer uklar og dramaturgisk uengasjerende, er «Running on Empty» dypt stikkende og sterkt berørende innenfor en realistisk setting. Skal barna løsrive seg fra foreldrene og leve frie liv med sine muligheter? Eller skal de forbli sammen som familie og leve i skjul? Det som på papiret fort kunne blitt en melodramatisk fremstilling, blir det diametralt motsatte. Det er en skildring uten antydning til filmatiske, manipulative grep. Det Oscar-nominerte manuset til Naomi Foner er oppsiktsvekkende godt, og fylt med en realisme som videreføres av skuespillerne, før det forvaltes videre til perfeksjon i det naturalistiske regiarbeidet til Sidney Lumet – en regissør som alltid var kjent som en «skuespillernes regissør». Her dyrkes også skuespillernes kvaliteter for alt det er verdt, idet Lumet lar filmen få leve gjennom den troverdigheten som skapes av de sentrale skuespillerne. Etter hvert blir foreldreparets eldstegutt, Danny, en hovedfigur som må konfrontere noen skjebnesvangre valg. I den rollen gjør River Phoenix en nesten uvirkelig følsom rolletolkning som er så sterk at det er til å grine av.

«Running on Empty» er vanskelig å kategorisere, den er tilsynelatende enkel og et lite imponerende filmverk som aldri har ruvet i terrenget eller filmhistorien. Likevel er det i min bok ganske utvilsomt at «Running on Empty» hører hjemme blant 80-tallets beste og sterkeste fortellinger på film.

53 Missing (1982)

Costa-Gavras «Missing» er et frontalangrep av en film på den amerikanske involveringen under Chile-kuppet i ’73, der den tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Men viktigst i min hukommelse: «Missing» er en sjeldent skarp og velspilt spenningsfilm. Jack Lemmons tolkning av en konservativ forretningsmann fra New York som reiser til Chile for å finne sin savnede sønn, er noe av det sterkeste jeg har sett på film noensinne (en skam at han tapte Oscar-statuetten til Ben Kingsley for Gandhi), og scenene med svigerdatteren – spilt av den alltid yndige Sissy Spacek – er så gripende som film kan bli.

Costa-Gavras instruerer med presisjon og filmatisk nøkternhet, der han stoler på at et solid manus og fremragende skuespill, skal være drivkraften for en engasjerende fortelling. Med «Missing» befestet den greske filmskaperen sin posisjon som verdens kanskje fremste eksponent for den politiske thrilleren.

52 A Nightmare on Elm Street (1984)

«One, two Freddy’s coming for you…three, four better lock your door…five, six bring your crucifix…seven, eight gonna stay up late…nine, ten never sleep again.»

Jeg elsker ideen som er utgangspunktet for Wes Craven-klassikeren «A Nightmare on Elm Street». Ideen om den onde Freddy Krueger som egentlig bare finnes i drømmeverden, men som gjennom drømmene begår drap i den virkelige verden, er både sjangermessig forfriskende i seg selv, men også et filmfortellende perspektiv med mange spennende muligheter. Heldigvis er Wes Craven akkurat den rette filmskaperen til å utnytte seg av en slik idé, og Craven manøvrerer «A Nightmare on Elm Street» til å bli av de mest velforfattede, underholdende og skremmende skrekkfilmene fra et tiår som bugnet av slik sjangerfilm. Den ikoniske Freddy Krueger-figuren er naturligvis en avgjørende ingrediens, men like viktig er den snedige leken som foregår mellom filmskaper og publikum i grenselandet mellom dagslys og mareritt. Bak det ligger også noen formidable skuespillertolkninger, et lettlikelig persongalleri, treffende dialogskriving og enkeltscener som hele tiden balanserer perfekt mellom det horror-effektive og en inviterende hverdagsatmosfære som sannsynligvis er en undervurdert faktor i regnestykket som summerer opp «A Nightmare on Elm Street» som et virkelig mesterverk.

51 Ran (1985)

Det er noe ærbødig og overveldende over Akira Kurosawas storslåtte versjon av Shakespeare-tragedien «King Lear» i det tidløse mesterverket «Ran». Den japanske mesteren har trukket frem sin bredeste pensel, og maler frem en sprudlende artistisk filmfortelling gjennomsyret av voldsomme emosjoner og handlinger. Sterke farger tas i bruk for å tydeliggjøre følelser og stemninger, men audiovisuelt dempes den eksessive estetikken av stillhet som et effektivt virkemiddel.

Mest av alt er «Ran» praktfull å hvile øynene på for sin gjennomførte estetikk i regi, foto, produksjonsdesign og kostymebruk. Filmens få kampscener er dessuten akkurat så mesterlig koreografert som man kan forvente – og på nivå med de mest majestetiske samuraifilmene som er lagd.