1980-tallet: 41 – 50. plass
50 Fatal Attraction (1987)
Den erotiske thrilleren stod høyt i Hollywood-kurs i 1980-årene. Den seks ganger Oscar-nominerte «Fatal Attraction» plukkes i den sammenheng av mange ut som et definitivt høydepunkt, og det er lett å forstå hvorfor.
Selv om Clint Eastwood utvilsomt banet vei med å legge veldig lignende ideer på bordet med sin eminente «Play Misty for Me» over femten år tidligere, føles likevel Adrian Lynes film som et friskt og originalt verk. Kanskje inntil siste akt, hvor det psykologiske aspektet som filmen ganske møysommelig har etablert, forlates til fordel for mer banale sjangergrep (deriblant den velkjente sluttsekvensen som opprinnelig var langt mørkere, men som ble endret etter testvisninger). «Fatal Attraction» kan imidlertid ikke fratas de åpenbare kvalitetene: Originalmanusets effektive presentasjon av det psykologiske spillet som gjør at filmen både oppleves som tematisk engasjerende og spennende, skuespillerkunsten der Michael Douglas og især Glenn Close briljerer, og de minneverdige enkeltsekvensene som tross alt er grunnen til at filmen virkelig huskes – selv om minst én av dem, i kontekst av filmens tone, er nokså mislykket. Uansett innfallsvinkel er «Fatal Attraction» en obligatorisk 80-tallsthriller med høy gjensynsglede.
49 Ordinary People (1980)
«Ordinary People» er et genuint medrivende familiedrama, hvor regissør Robert Redford og skuespillerensemblet hele tiden spiller på de riktige, usentimentale strengene og skaper noen av de mørkeste og vondeste øyeblikkene festet til film; om vanlige mennesker som i møte med virkelighetens ubarmhjertige råskap plutselig mister livets holdepunkter, og reaksjonen er like avskyelig som den er forståelig å bevitne.
«Ordinary People» tar for seg de virkelig store følelsene og tragediene som kan inntreffe en familie, og når historien får oss til å tro så sterkt på menneskene og hvordan det ageres, blir filmen også stående igjen som et vondt kapittel selv i ens eget liv. Men mest av alt vil «Ordinary People» huskes for sitt lysende skuespill, anerkjent med Oscar-nominasjoner til både Mary Tyler Moore, Judd Hirsch (i rollen som Conrads psykolog) og Timothy Hutton, hvor sistnevnte også vant den gylne statuetten. (Filmen vant som kjent også Oscar for beste film og regi til fordel for «Raging Bull» og Martin Scorsese, noe man til evig tid kan diskutere riktigheten i).
48 X (1986)
Oddvar Einarsons «X» er en bemerkelsesverdig film, og i norsk målestokk tilnærmet unik. Den gjør noe så sjeldent som å kommunisere med historisk, kunstneriske filmtradisjoner i bruk av stilarter, samtidig som den er distinkt rotfestet i norsk åttitallskultur, og samtidig oppleves som gjennomgående moderne og frisk i uttrykket. Det er en oppsiktsvekkende prestasjon i seg selv, som forteller at «X» alltid vil føles relevant.
Historien om fotografen som i tjueårene innleder et kjærlighetsforhold til en 13 år gammel jente, er nydelig fortalt – i bilder, dialog og skuespill. Det er neppe tilfeldig at kamera på et tidspunkt streifer forbi en filmplakat fra «Stalker» i bakgrunnen av en innendørsscene. Den rustikke atmosfæren, og kalde estetikken skapt av postindustrielle omgivelser i gråfarget vintertid, er bilder som hentet fra Tarkovskijs filmer. For Einarson bruker omgivelsene aktivt til å sette opp melankolske tablåer, ofte i lange tagninger med statisk kamera, etter åpenbar inspirasjon fra den russiske mesteren. Det organiske lydbildet høres som et tilsvarende ekko fra Tarkovskijs filmer. «X» må imidlertid ikke oppfattes som en sjelløs kopi, for den har langt flere nyanser enn som så. Snarere må den forstås som positivt ambisjonssøkende på filmmediets vegne – et norsk auteurverk med opprinnelse i noe personlig søkende, krysset med et bevisst forhold til kontinentale tradisjoner.
Filmen ble belønnet med juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia, og burde skapt grobunn for spennende trender i norsk film mange år fremover. Det skjedde som kjent ikke, og det skulle ta tjue år før stafettpinnen på et vis ble plukket opp av Joachim Trier.
47 Der siebente Kontinent (1989)
Jeg har kanskje aldri hatt så bunnløst magevondt av en film som av «Der siebente kontinent».
Michael Hanekes debutfilm og første mesterverk er en kirurgpresis hverdagsskildring som dissekerer livsverdien og den monotone psykologiske tilstanden i en tysk middelklassefamilie fanget av et moderne samfunn. Filmen består av kliniske observasjoner av familielivets gjentagende hverdagsritualer, der filmskaperens virkningsfulle grep er nettopp fraværet av manipulasjon. For i de statiske observasjonsbildene ligger en gnagende uro – her er noe feil, veldig feil. Når emosjoner vises i sjeldne, men avgjørende øyeblikk, nekter Haneke å gi handlingene forklaring. «Der siebente kontinent» handler om det usagte, men makter likevel å være universelt smertefull helt inntil den ubehagelig, sjokkerende avslutningen.
46 A Short Film About Love / Krótki film o milosci (1988)
Hva er kjærlighet? Kieslowskis utforsking av kjærlighetstemaet ledsages av den polske filmskaperens sedvanlige filmpoetiske blikk; gjennomgående, velkomponerte utsnitt, akkompagnert av en iboende musikalitet. Filmspråket og skuespillerinstruksen er sensibel, men i kjærlighets klør finnes også en psykologisk dunkelhet i Kieslowskis visjon.
Hovedpersonen, einstøingen Tomek, jobber på postvesenet på dagtid, mens kveldene brukes i isolasjon foran kikkerten som er innstilt på leiligheten til et kvinnemenneskene han har utviklet en besettende, avstandsbasert kjærlighet for. Kieslowski dveler ikke ved hovedpersonens miserable liv, men fanger livets nyanser i et nært og ektefølt blikk på outsiderens hverdagssteg, og hans dysfunksjonelle forhold til kjærlighet. Halvveis utvides perspektivet i form av en faktisk konfrontasjon, og kjærlighetens mangfoldighet avdekkes derfra i nye lag fra kvinnens side. På nærmere halvannen time, er Kieslowskis utvidede versjon av kortfilmen til «Dekalogen» fremdeles en konsentrert og stram fortelling, men også enda rikere og sterkere filmpoetisk ladet.
45 Casualties of War (1989)
Den formidable suksessen med «The Untouchables» var utslagsgivende for at Brian De Palma plutselig var i posisjon til noe så sjeldent som å lage en film han selv ønsket innenfor relativt store produksjonsrammer. Valget falt på en virkelighetsbasert gjenfortelling av en liten gruppe amerikanske soldaters grufulle voldtekt av en sivil jente under Vietnam-krigen.
Historiefortellingens personlige perspektiv skiller «Casulaties of War» fra de fleste av datidens mange dramatiseringer over Vietnam-krigen. Samtidig ligger det en interessant kontrast i hvordan den ekstremt mørke og vonde tematikken blir formet av en regissør med sterk filmisk pondus, der realismen gjerne krysses med filmiske iscenesettelser som tidvis også gjør den ganske pompøs. I dette bildet står Michael J. Fox overraskende frem i et karrierehøydepunkt av en skuespillerprestasjon, der han på mange måter er våre humane og etiske øyne som reflekterer over menneskets iboende, dyriske instinkter som kommer til syne når omstendighetene muliggjør det. Filmskaperens rettferdighetssans dirrer gjennom de marerittaktige bildene, der følelsene forsterkes av Ennio Morricones melodiøse musikalitet, som gir ytterligere næring til en film man føler betyr noe – hele veien.
44 To Live and Die in L.A. (1985)
William Friedkins karriere har kanskje vært uberegnelig, ikke til å bli klok på. Men «To Live and Die in L.A.» er heldigvis pur kvalitet som fortjener mer enn å hvile i skyggen av referansepunktet «The French Connection». For dette er minst på samme nivå!
William Petersen spiller den uregjerlige politimannen som finner sin mangeårige partner og venn drept av en hensynsløs pengeforfalsker (Willem Dafoe). Som et positivt enerverende portrett av et menneske og politimann drevet av grenseløs besettelse, hat og raseri, er dette et fantastisk adrenalinkick av en velsmakende film. Det er hardkokt krimrealisme i et urbanberusende miljø der Friedkin pumper ut velskapte bilder av brutale voldshandlinger, biljakter og nakne damer til et audiovisuelt gjenskinn av neonestetikk og tidsriktig elektropop. Visuelt minner det ofte mye om Michael Manns 80-tallsfilmer som «Thief» og «Manhunter», og jeg vil tro at førstnevnte sammen med den samtidige Miami Vice-serien, har vært viktige inspirasjonskilder for Friedkin. Petersen (som året etter spilte i nettopp «Manhunter») gjør en glødende prestasjon som filmens hovedfigur, som formidler en psykologisk kompleksitet som muliggjør at «To Live and Die in L.A». også kan ses som en besk fabel om moralisme, og som et forutanende bilde av det grådige, pengeblafrende tiåret som var 80-tallet. Uansett leveres her både stor filmkunst og filmunderholdning, side om side.
43 The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover (1989)
«Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker» er utvilsomt Peter Greenaways magnum opus. Et grandiost kunstprosjekt, med en Greenaway-karakteristisk vulgaritet som jeg smaksmessig ikke alltid elsker – men som uomtvistelig er fullendt og spennende å besøke. Her presenteres en satire over et overflodssamfunn, anført av en brautende gangsterskikkelse, portrettert av en bevisst overspillende Michael Gambon – i det som også er hans tour de force som skuespiller. Gambon inviterer fra sin tvilsomme omgangskrets til luksuriøse middagsselskap i den fargesprakende luksusrestauranten Le Hollandais, drapert i blodrødt, som blir et surrealistisk åsted for gradvis eskalerende nedrigheter, både i det voldelige og seksuelle. Vakkerheten som omgir ham blir isteden en ramme for å utøve forakt for alt menneskelig. Det er en vakkerhet som raskt velter over i vemmelighet, smakløshet og brutalitet. Helen Mirren er eminent som Gambons bedre halvdel, som utsettes for hans grove ydmykelse, men som også innleder et seksuelt forhold til en av middagsgjestene – parallelt med at husets gourmetkokk serverer merkverdige kulinariske kreasjoner som tilriver seg fokus.
Greenaway omfavner i selve skildringen på sitt vis kunstens tre m’er; maleriet, musikken og maten – som symbiotisk gir opphav til et kunstverk av en film. Michael Nymans elegante, drivende musikk som strømmer igjennom de sterke bildene, perfekt harmonert med det stadig pulsoppjagende dramaet som Greenaway mesker seg i. Det (over)tydelige visuelle fargespillet er alene en begivenhet, og setter rammene for en filmfortelling som blir en visuell lek med seeren. Den sanselige opplevelsen av å være observerende gjest i «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker» er nesten uten sidestykke. Dette er kulminasjonen av Greenaways tilbakevendende filmiske tradisjon i å brette ut det kroppslige, det seksuelle og det dødelige på sitt merkverdige vis, som var hans gjennomgangsmelodi som innflytelsesrik filmkunstner gjennom store deler av 1980- og 90-tallet. Skal du bare se én av hans filmer, er det denne du skal oppsøke.
42 Pauline à la plage / Pauline at the Beach (1983)
Mitt første – og fortsatt beste møte med Eric Rohmer er «Pauline at the Beach»; den enkle, men likevel komplekse historien om menneskene som møtes i og rundt en familiehytte ved Normandie over noen varme sommerdager. Særlig engasjerende er den ømfintlige, nære skildringen av den 14-15 år gamle Pauline i møte med sommerlig forelskelse og gryende erkjennelse. Som enhver søkende tenåring åpner hun øynene for voksensfærens fristelser, samtidig som hun absorberes av løgnene og dobbelmoralismen som omgir den voksne virkeligheten. Omgitt av mennesker som har lagt ungdomstiden bak seg, er hun den eneste som tilsynelatende handler ut fra moralske og etiske overveielser, inntil videre. Moren, spilt av fantastiske Arielle Dombasle, er den håpløse romantiske sjelen fanget i tvekamp mellom en narsissistisk kvinnebedårer som trigger det seksuelle begjær, og møtet med en naiv voksenutgave av en søt ungdomsforelskelse.
Rohmer presenterer filmen som en slags observerende studie i menneskelig interaksjon; hvor samtalene får gjenklang i handlinger, og ulike personligheter avdekkes i antydende og dempet tone. Rohmers sympati hviler ved Pauline, som drives inn i en sfære av skinnhellighet, samtidig som hun klorer seg fast til edlere prinsipper i overgangen fra ung og uskyldig jente til en selvstendig tilværelse; mentalt, intellektuelt og seksuelt. Historien er taktfull og nydelig fortalt, visuelt tiltalende, med en avgjørende nærhet til karakterene. Og hvem kan ikke huske tilbake til varme sommerferier fra tidlig ungdom – alt som foregår, alle inntrykkene man suger til seg, hvordan man dag for dag åpner øynene for nye og spennende lukter, smaker og følelser – for det er nettopp det som skildres med sjeldent sannferdighet i «Pauline at the Beach».
41 Das Boot (1981)
Det var bare rett og rimelig at regissør Wolfgang Petersen ble headhuntet til Hollywood som attraktiv actionfilmskaper i kjølvannet av den internasjonale ubåtsensasjonsfilmen «Das Boot» – et verk de færreste vil trekke i tvil som filmhistoriens ultimate ubåtfilmatisering.
Selv om «Das Boot» i all hovedsak retter fokuset mot menneskeaspektet – om den uforutsigbare skjebnen til de tyske individene om bord i en ubåt under 2. verdenskrig – rykker innimellom Petersen i girspaken med en fantastisk touch for spenningsoppbyggende tablåer av rendyrket actionthrillerformat. Samtidig skapes om mulig enda mer spenning når Petersen tviholder på sober effektbruk ved å bruke stillheten og kameraets intense nærvær som virkemiddel for å skildre det uberegnelige trusselbildet så autentisk som mulig. Det er et genuint pustberøvende ubehag over iscenesettelsen av uroen og frykten for hva som kan inntreffe i neste sekund, neste minutt og neste time. Samtidig, på et rent filmisk nivå, er det umulig ikke å la seg imponere over de heftige kamerabevegelsene som både bidrar til det dynamiske og klaustrofobiske i dramaet i de trange ubåtrommene. Originalversjonen på ca. 150 minutter er helstøpt og perfekt, ikke et sekund for lang eller kort. Samtidig gis enda en berikende dimensjon til det karakterdrevne aspektet ved filmen gjennom den 3 timer og 30 minutter lange versjonen som kom på 90-tallet. Se begge!
