1980-tallet: 31 – 40. plass

40 Christiane F. – Wir Kinder vom Bahnhof Zoo (1981)

Jeg gikk på ingen måte «Christiane F.» uforberedt i møte for første gang. Jeg var klar over at den skulle være jævlig. Men det skulle etter hvert vise seg at jeg overhodet ikke var forberedt på graden av helvetet den byr frem.

Første akt er mer alarmerende enn forstyrrende: Portrettet av den litt for unge jenta som fristes av nattklubber, dop og sex er knapt uvanlig. Etableringen er nesten formularisk, dog langt mer foruroligende i sitt blikk enn gjennomsnittet. 80-tallsutgaven av David Bowie runger fra diskotekhøyttalerne, Christiane F. bestiller en cherry-juice fra baren, mens ungdomskroppene rister på dansegulvet i blinkende lys mens dop skifter hender i hjørnene. Innerst i lokalet er en trang kinosal. Christiane F. tilbys noen piller av en kåt tenåringsgutt som gnir hendene mot innsiden av jomfrulårene hennes. Christiane F. vrir seg unna, halvhjertet. Plutselig står hun på toalettet med dopet i hånda. Hun åpner dodøren og ser en gutt ligge livløs på gulvet med sprøyte i armen. Hun løper ut og kaster opp.

Oppslukt av spenningen og desperat etter ungdommelig tilhørighet, absorberes hun likevel av dette miljøet. Herfra og ut går det raskt i nedoverbakke. Som et skolens skrekkeksempel på narkotikastigens uhyggelige virkelighet, er det åpenbart ikke grenser for hvor dypt den altfor unge Christiane F. kan falle. Man håper og tror at bunnen er nådd idet hun kaver rundt på eget bad og må hentes ut livløs av moren. Men her skal det graves enda dypere i den angstfylte narkoelendigheten (filmen er basert på virkelige hendelser) og jeg har nok aldri før eller siden sett denne tematikken like genuint grufullt skildret på film.

«Christiane F.» er pur realisme, blottet for filmiske grep som opphevet både «Trainspotting» og «Requiem for a Dream» til filmverk tilhørende en annen skala. «Christiane F.» bare er der. Som renskåret realisme på menneskeplan; nærgående, grafisk, kompromissløs. Den slitne østtyske urbaniteten fra tidlig 80-tall bare forsterker vemmeligheten, selv om soundtracket og David Bowies tilstedeværelse (filmen har en fantastisk konsertscene) gir noen nødvendige glimt av velbehag i dette bunnløse ubehaget som er «Christiane F.»

39 Noce blanche (1989)

Sangeren, modellen og skuespilleren Vanessa Paradis ble verdensstjerne allerede som fjortenåring da hun forhekset en hel verden med sangen «Joe le taxi». Som skuespiller debuterte hun også farlig godt med en César-vinnende tolkning i Jean-Claude Brisseaus «Noce blanche» fra 1989. Paradis spiller en skolejente som sjeldent møter opp til timene og som uttrykker en likegyldig holdning til det meste. Men når hun i en filosofitime tar ordet, blir den middelaldrende læreren grepet og imponert over det uforløste potensialet i jenta. Samtidig blir han umettelig nysgjerrig på hvem hun egentlig er, noe som fører til at han oppsøker henne i hjemmet der hun viser seg å bo alene. De to utvikler et forhold preget av fascinasjon som bikker over i en finurlig besettelse for hverandre, der hun som et uskyldsrent Lolita-vesen gjør seg selv bevisst uimotståelig for ham.

Brisseau er selv etter fransk målestokk kjent som en småkontroversiell skikkelse for en tidvis hensynsløs dyrking av eksplisitt erotikk. Men «Noce blanche», som også utkom lenge før Brisseau koblet seg på «The New French Extremity»-bølgen på 2000-tallet, er en nokså dempet og lite grenseoverskridende portrettering av et utidig forhold. Filmens toneleie med sitt iakttagende og subtile blikk på et skjørt kjærlighetsbånd, har også mer til felles med de innsiktsfulle relasjonsdramaene til Eric Rohmer (de to var for øvrige gode venner), og mindre til felles med det som skulle prege de mer utagerende verkene som skulle komme fra eksempelvis Noé, Carax og Breillat. Her er det som hver scene der Vanessa Paradis møter Bruno Cremer (læreren) fylles av en nesten uforståelig spenning – noe som opphever hver bevegelse, blikk og rykning til noe betydningsfullt. Brisseau jobbet selv som lærer før han ble fulltidsfilmskaper, og har ventelig hentet fra egne erfaringer når han så presist skildrer de ukontrollerbare driftene som kan oppstå mellom to mennesker, inkludert mellom en middelaldrende lærer og en sårbar jente på 17 år. Særlig når Vanessa Paradis spiller med en fryktinngytende tiltrekningskraft. Likevel er «Noce blanche» minst like vakker og ettertenksom som den er smertelig.

38 Phenomena (1985)

En ung Jennifer Connelly med overnaturlige evner i et Dario Argento-regissert drapshelvete mellom de sveitsiske alper, er det innbydende bakteppet for fantastiske «Phenomena».

Filmen er av italienerens aller beste, selv om meningene nok er delte om det. Selve iscenesettelsen er like visuelt nydelig som den er grafisk motbydelig, for selv om «Phenomena» også viser Argento på sitt mest makabre, er den også av hans mest estetisk smakfulle. Alt fra Giorgi Armanis kostymedesign til den naturgitte scenografien (som i sin frodighet utnyttes både som noe majestetisk og vakkert, og som truende og ubarmhjertig), den sobre effektbruken og eventyraktige innpakningen, gjør «Phenomena» til en av tiårets vakreste horrorverk. Samtidig er det både herlig, men også en anelse filmisk upassende at Argento låner Iron Maiden og Motörhead for å hamre inn aggressiv musikk til enkeltsekvenser. For hvis man kan snakke om subtilitet i tilknytning Argento, er «Phenomena» uvanlig nedtonet omkring sin mystikk, stemningsfulle bilder og saktekokende spenningsplott. Det er ikke før filmens siste 20-30 minutter det virkelig tar av; fra det øyeblikk Dario Argento ubeskjedent smører på med alt han kan best av plottvendinger, morbiditet og blodsprut idet han serverer en vanvittig underholdende og filmisk gjennomført finale det lukter svidd av. Hatten av!

37 The Killer (1989)

Ingen orkestrerer helt action på film som John Woo, og «The Killer» er hans magnum opus.

Her satte Woo for alvor standarden for actionkoreografering på linje med den elegansen man ser i ballettverden, mens han selv gjerne har omtalt «The Killer» som en action-musikal, forståelig ettersom filmens figurer med jevne mellomrom bryter ut i detaljkoreograferte action-oppvisninger tilsynelatende løsrevet fra all plottlogikk. John Woo puster og ånder film, og den referansebevisste seer vil kunne plukke opp momenter fanget på film av tidligere mestere, som Woo spinner ellevilt videre på. Blant annet har den stilbevisste Woo tydelig hentet inspirasjon fra suverene Jean-Pierre Melvilles elegante poseringer, men tilført en voldsomhet, ekspressivt filmspråk og boblende melodrama som mangler sidestykke i den kommersielle actionkatalogen. Resultatet er en av tidenes mest spektakulære, massive og innovative actionfilmer der det bare er å åpne hele sanseapparatet på vidt gap, og ta alt inn. Helst med best mulig lyd- og bildeforhold.

36 The Dead Zone (1983)

Jeg tror Stephen Kings «The Dead Zone» var min første virkelige favoritt av såkalte «voksenbøker» da jeg leste den i 12-13-årsalderen. Etterpå oppsøkte jeg filmen, og ble like bergtatt – naturligvis over den fascinerende og mystiske fortellingen, men også den kraftfulle visualiseringen i David Cronenbergs kompromissløse regi.

Vurdert som en del av Cronenbergs filmografi, avviker riktignok «The Dead Zone» noe fra de smalere og enda mer foruroligende undergrunnsgrøsserne canadieren ble kjent for på 70- og tidlig 80-tallet. Likevel ligger det et mørkt og spennende filmisk uttrykk innbakt i «The Dead Zone», som likefullt åpner opp rommet til et mer rendyrket thrillerlandskap som i større grad dyrker den spennende, om enn mystiske og mørke fortellerkunsten. For mye av det «cronenbergske» beholdes, heldigvis, selv om dette også var første gang auteuren ikke selv skrev manus til egen film. I min bok har dette også alltid vært av de fire-fem beste Stephen King-adaptasjonene som er gjort. Forklaringen på filmens vellykkethet? Da kaster jeg blikket til Roger Eberts omtale etter at filmen ble lansert i 1983: «The Dead Zone er en fantastisk god overnaturlig thriller, i liket med vedtatte klassikere som Rosemary’s Baby og The Excorcist, fordi Cronenberg mestrer fortellerkunsten og skildrer sympatiske og troverdige mennesker på en slik måte at vi ikke bare tilgir de overnaturlige innslagene – vi aksepterer den som en del av universet». Og la meg tilføye: Christopher Walken og undervurderte Martin Sheen er gnistrende, og er i høyeste grad medvirkende til at vi sitter på kroken inntil filmens voldsomme, vellykkede avslutningscrecendo.

35 Eaux profondes / Deep Water (1981)

To av de aller mest fremragende skuespillerne i fransk filmhistorie, Jean-Louis Trintignant og Isabelle Huppert, spiller mot hverandre i Michel Devilles forunderlige og forlokkende thrillerdrama «Eaux Profondes» («Deep Water») basert på roman av Patricia Highsmith. Det er en beretning om et dysfunksjonelt ektepar, der kjærlighetsbåndene for lengst er forvitret og erstattet av en kjølighet grensende mot forakt. Filmen dveler ikke ved årsaken til det mellommenneskelige havariet, eller hvorfor de fremdeles biter seg fast i hverandres selskap. Derimot legger Michel Deville opp til en sylskarp skildring av en sjalusi- og foraktbetinget relasjon mellom han og henne, som koker opp til et punkt der det hele resulterer i et grufullt drap- og hevndrama.

Både Jean-Louis Trintignant og Isabelle Huppert er opplagt strålende – førstnevnte som en karismatisk, fryktinngytende og psykopatisk anlagt thrillerfigur, og Huppert som hans sensuelle gåtefulle femme fatale-aktige ektefelle hvis lyster og motivasjon er mystisk uklare for oss. Og det er nettopp denne djevelske undertonen, tiltrekningskraften og mystikken som er drivende for Devilles filmspråk og sterkt atmosfæriske skildring i «Eaux Profondes». Fotoarbeidet er slående vakkert, i tilnærmet samme tone og palett som Deville og fotograf Claude Lecomte etablerte året i forveien i nydelige «Le voyage en douce». Devilles visuelle stilsikkerhet og dypdykk i den psykologiske thrillersfæren er her på nivå med det beste av landsmann Claude Chabrol, men Deville tillater seg å være enda mer forførende og sexy i kontrast med den mørke og bitre substansen i dramaet. Og i sentrum er hele tiden Huppert og Trintignant, som begge uttrykker filmens iboende giftighet til perfeksjon. «Eaux Profondes» er et herlig eggende, amoralsk og medrivende thrillerdrama som engasjerer, og imponerer, fullstendig.

34 L’argent (1983)

Robert Bressons karakteristiske, stringente innfallsvinkel til filmatiske virkemidler ligger i utgangspunktet fjernt fra mine personlige filmpreferanser. Men alltid, i møte med franskmannens filmer, oppstår en spennende friksjon når fremmedgjøringen konfronteres av særegenheten i hans genuint radikale filmarbeid. I den grad at respekt og anerkjennelse også for meg bikker over i beundring og applaus. «L’argent» (kan oversettes til «Blodpenger») er Bresson på sitt ypperste – i sin oppsummerende, siste film – der plott og poesi forenes i et renskårent, vakkert filmuttrykk.

Historien er delvis basert på en Leo Tolstoj-novelle, om hvordan en falsk pengeseddel blir en katalysator for en serie av negative og uheldige hendelser. Det følger et konsentrat av grådighet, korrupsjon og grove forbrytelser idet blodpengene skifter hender. Som et gjentagende motiv blir avbildningen av pengesedler likevel ikke symbolisert som ren ondskap, men tegnet som en representasjon av et større konsept som menneskeheten i et modernistisk verdensbilde korrumperes av. Det mest iøynefallende med «L’argent» er likevel den rigide formen mer enn innholdet. Bressons distanserte fortellerstil demper et tidvis aggressivt plott. Tilnærmingen fremstår, i mangelen på bedre ord, som bortimot byråkratisk og ufølsom. Den klare tale, og det klare blikket, er ingredienser i et formspråk som er renset og komponert for det motsatte av vanlige konvensjoner. Det handler her om unngåelse av emosjoner. Følelsesmessig distanse er ikke en unngåelse, men et mål, i Bressons metode. Filmens amatørskuespillere fremstår som slaviske opplesere av dialog skrevet nettopp for det formålet, hvor manusets kvaliteter ligger i hvordan hovedpersonen likevel fungerer som figur i en fortelling uten å være følelsesmessig involvert i den, men som hele tiden tilpasser seg omgivelsene selv når det oppleves at alt vender seg mot ham. Det er et interessant grep og en gjennomgående interessant filmkonstruksjon. «L’argent» er virkelig noe helt eget.

33 Heaven’s Gate (1980)

Det er for meg en gåte at Michael Ciminos «Heaven’s Gate» ved lansering og i ettertid er blitt uglesett og ufortjent vurdert som et påkostet, overprodusert filmatisk kaos. Katastrofalt nok ødela den kommersielle fadesen Ciminos videre karriere, og ettertiden har viet filmens tilblivelse og skjebne mer oppmerksomhet enn dens massive kvaliteter. I dag er imidlertid filmen tilgjengelig i nyrestaurert versjon av Criterion og fått sin velfortjente renessanse, hvor den tidligere lanserte versjonen på 2 timer og 25 minutter er blitt utvidet med nær en time.

Ikke overraskende er det Michael Ciminos evne til å male og presentere fabelaktige bilder, assistert av mesterfotograf Vilmos Zsigmond, som skinner sterkest. Det er noe forførende over de storslagne komposisjonene, den sterke fargebruken (nydelig brungult), krystallklare lyssettingen, den voldsomme koreografien og en gjennomgående storskalafortelling med storslått landskapsnatur som fortryllende bakgrunnsbilder. Det er tablåer som både minner om det forutgående Cimino-mesterstykket «The Deer Hunter», så vel som Sergio Leones senere mafia- og westernepos. Du vil nok finne de som kan anklage Ciminos regiarbeid og brede penselstrøk for å være selvhøytidelig og substansløst. I min bok er imidlertid pompøsiteten et uttrykk for filmisk selvsikkerhet og et tiltalende auteur-avtrykk. Michael Cimino vet åpenbart veldig godt hva han driver med, og fremstår som en de av mest grandiose stemningsskaperne fra denne epoken i amerikansk filmproduksjon. Det er en skandale at han aldri fikk reell anledning til å videreføre sitt kunstneriske prosjekt i senere storproduksjoner. Cimino kunne blitt en av de virkelig store.

32 Love Streams (1984)

Jeg utroper gjerne «Love Streams» som John Cassavetes hovedverk, fordi den så åpenlyst – men likevel velintegrert i filmens eget univers – trekker i alle de trådene han har vært innom i tidligere produksjoner. Så kan det selvsagt diskuteres om «Love Streams» når opp som Cassavetes mest betydningsfulle og beste film, noe jeg ikke selv vil påstå (men en pallplass bak «The Woman under the Influence» og «The Killing of a Chinese Bookie», kan nok diskuteres).

Uansett er «Love Streams» av tiårets skarpeste karakterstudier, skapt av et spontantfølende, nyanserikt skuespill av så vel John Cassavetes som kona/fast samarbeidspartner, Gena Rowlands, og et filmspråk som fremstår forfriskende ubearbeidet og forsterker ubehaget i de mørke karakterportrettene. Det er en ubehagelig film; vi slippes ukomfortabelt tett på dysfunksjonelle menneskesinn, og især vokser ubehaget når ubarmhjertigheten og brutaliteten oppleves gjennom uskyldige barneøyne. Cassavetes server her noen virkelig hjerteskjærende scener, som når den fordrukne farsfiguren etterlater sin åtte år gamle sønn alene på et hotellrom en hel kveld og natt, før han på morgenen returnerer overstadig beruset og møtes i døren av en redd og gråtkvalt sønn. Men ingen scener fremstår som konstruerte og kalkulerte for emosjonell effekt. I filmens småbølgende rytme, er skjærene i havet uttrykk for menneskets iboende behov etter kjærlighet og tilhørighet. Å se John Cassavetes og Gena Rowlands gå så helhjertet inn i denne materien, er avgjørende for filmens troverdighet, og årsaken til dens – i positiv forstand – nær uutholdelige tone. Men når Cassavetes uventet glir over i musikalmodus og surrealisme i enden av et til da realismedyrkende tungsinnsdrama, blir det for meg et forstyrrende fremmedelement, selv om sekvensene isolert sett er fremragende. Alt annet i «Love Streams» er derimot fantastisk, i det jeg liker å anse som Cassavetes farvel og siste film (da jeg liker å glemme at han på livets overtid rakk å gjøre unna «Big Trouble», to år senere).

31 Back to the Future (1985)

Er det egentlig noen, med hånden på hjertet, som ikke liker «Tilbake til fremtiden»?

Det er gjerne en dristig idé å se opp igjen barndommens favorittfilmer, da det voksne blikket litt for ofte avslører svakheter man tidligere så forbi. Men her er det overhodet ingen grunn til bekymring: «Tilbake til fremtiden» er tidløs i sine kvaliteter, og fremstår i min bok som den ultimate amerikanske 80-tallsfilmen. Robert Zemeckis og Bob Gale (regissør og manusforfatter) kjempet en lang kamp for å realisere prosjektet, og det var først etter suksessen med «Romancing the Stone» at Zemeckis fikk tommelen opp. Det er mange grunner til at filmen lykkes, og det er som om alle filmens bestanddeler er gjort til perfeksjon. Castingen er en uvurderlig faktor: Det energiske og kvikke samspillet mellom den sympatiske og karikerte Marty McFly, og den eksentriske og enda mer karikerte oppfinneren Doc Brown, ligger i hjertet av filmen. Både Michael J. Fox og Christopher Lloyd har en tilstedeværelse og timing som er i full harmoni med filmens toneleie at det er vanskelig å se for seg hvordan filmens uttrykk ville blitt med andre skuespillere (det skal sies at produksjonen faktisk ble igangsatt med Eric Stoltz som spilte inn flere scener som Marty McFly før det ble erkjent at det ikke fungerte). Men nesten like viktig er bidragene fra både Crispin Glover og Lea Thompson som far og mor på 1950-tallet, og ikke minst Thomas F. Wilson i tidenes bad guy-rolle som Biff. Det er totalt fem ikoniske filmfigurer samlet i et vanvittig underholdende og filmisk lekende tidsreiseunivers.

«Tilbake til fremtiden» er kreativ, morsom og ekstremt poengtert skrevet fra første til siste side. Ikke et sekund føles kjedelig eller overflødig, og på toppen får vi Alan Silvestris medrivende tema som henter opp de mest eminente elementene fra John Williams’ beste bidrag for Steven Spileberg fra samme epoke. «Tilbake til fremtiden» er filmmagi som aldri vil miste fotfeste.