1980-tallet: 11 – 20. plass

20 Blue Velvet (1986)

Det er få filmskapere forunt å være assosiert med et adjektiv. Tilfellet David Lynch er blitt en essensiell inspirasjonskilde eller referanse for nye generasjoner av filmskapere. Men han er også blitt mer enn det. Når vi omtaler en spesifikk type film, kjennetegnet av visse audiovisuelle karakteristika (mørkt, drømmende, tvetydig), blir de ikke sjeldent omtalt som Lynch-aktige.

«Blue Velvet» anno 1986 må anses som hans første store signaturfilm i så måte, og hadde en umiddelbar ikonisk og særegen appell, der Lynch for alvor ble utkrystallisert som integritetssterk kunstfilmskaper i mainstream-filmens farvann, tiljublet av en tilstrekkelig mengde ordinær kinogjengere, supplert av kritikere (med noen få unntak, deriblant legendariske Roger Ebert som kvesset slakterkniven og ga én stjerne ved lanseringen) så vel som å høste anerkjennende nikk fra selvhøytidelige filmkjennere. Men på utsiden er «Blue Velvet» også et intrigebasert krimmysterium, og en slags psykologisk horrorfilm som tidvis integrerer mer velkjente sjangergrep, dog med en for mange problematisk kombinasjon av sex og vold som kommer boblende til overflaten. Filmens legendariske introduksjon, som avbilder en idyllisert amerikansk forstadsverden, forrykkes så snart kameraet bare kommer nært nok. Den glansende estetikken skjuler alt annet enn et glansbilde, og det som utspilles for oss blir isteden en bisarr, foruroligende og kontrastladet filmopplevelse som river og trekker seeren i forskjellige retninger. David Lynchs virkelighetsforvrengende perspektiv stjeler logikken ut av den ytre kriminalhistorien, men tilfører subtilitet og varige kvaliteter som har gjort «Blue Velvet» til en av tiårets desidert mest diskuterte filmer. Det samme gjelder for Dennis Hopper og Isabelle Rossellini, som begge gir seg fullstendig hen til universets iboende galskap gjennom skuespillerutførelser som ligner på lite annet vi har sett før eller siden. «Blue Velvet» er et unikum.

19 Thief (1981)

En renskåret og grovt undervurdert Michael Mann-delikatesse i første forsøk. I likhet med folk flest ble jeg først kjent med denne filmen i feilaktig kronologisk rekkefølge, etter at Michael Mann først overveldet filmverden med den epokedefinerende «Heat» og senere «The Insider».

Debutverket «Thief» foranlediger på mange måter nettopp «Heat», både i form og visuell tone, tematikk og bruk av mise en scéne. Filmen åpner med en ti minutter lang nær dialogtom sekvens etter fantastisk musikalsk bidrag av Tangerine Dream. Denne etableringen setter standarden for et filmverk med tydelige kunstneriske ambisjoner, og Michael Mann følger opp med å fylle de nattlige bildene i gjenskinn fra storbyens neonlys og skinnende urbanestetikk. Fotoarbeidet er til fingerspissene gjennomført, særlig hvordan storbyen som bakteppe aktivt griper inn i bildene, som en naturlig lyssettende effekt, og som et tydelig element i historiefortellingen. Sett bort fra estetikken, er «Thief» dessuten medrivende, hardkokt åttitallskrim av beste sort – og en film som balanserer det karakterdyrkende med blockbuster-ekstravaganse på bortimot perfekt vis. Kanskje burde Michael Mann samarbeide mer med Jerry Bruckheimer? Resultatet er en film som hele tiden trekker i ulike retninger, men bevarer en spennende egenart i hvordan komponentene sys sammen til en film som i andres hender nok ville fremstått som ekstremt datert. I mine øyne er «Thief» fortsatt et vitalt, søkende mesterverk av en sjangerfilm. Mange vil nok heller fremheve «Manhunter» fra Michael Manns begynnende karriere på 80-tallet. Det er også en fremragende film, men i valget mellom de to merker jeg at behovet for å fremheve «Thief» er enda større.

18 Scarface (1983)

«Scarface» står fjellstøtt som en av 80-tallets mest ikoniske filmer, godt hjulpet av de som har tilbedt kulhetsfaktoren i Al Pacinos ekstravagante portrettering av Tony Montana. Det er heller ingen underdrivelse at Al Pacino er filmens hjerte og tour de force, der han maksimerer hele sitt register som skuespiller i en ellevill oppvisning av den amerikanske drømmen skakkjørt på kokain og yrende stormannsgalskap. Rollefiguren ankommer USA med småkriminell og sosial belastet fortid, og viser seg allerede en fryktløshet i den Miami-baserte flyktningleiren der han kaldblodig begår et drap, og derfra uttrykker en nådeløs tørst for å komme seg opp og frem i den kriminelle gangsterbanen. I løpet av skremmende kort tid lukter han selv på den luksusen som omgir de på toppen, og det er dit han vil – og det er dit han kommer.

Historiefortellingen er ført i pennen av en kokainsnortende 80-tallsutgave av Oliver Stone, og Brian De Palmas virile regtilnærming er hånden som passer perfekt i den hansken. Resultatet er en massiv gangster-iscenesettelse som omfavner og løfter frem eksessen i materialet. «Scarface» sitter tidlig som et adrenalintilskudd – og den morbide motorsagssekvensen i filmens startfase, er for alltid festet til netthinnen, og gjorde meg totalt målløs da jeg så filmen for første gang i altfor ung alder. I ettertid morer jeg meg kanskje enda mer over det filmiske arbeidet med akkurat denne sekvensen, som er forholdsvis lang, men vanvittig intens og med spennende kameraføringer. Men også filmens grandiose helhet er totalt altoppslukende i sitt suggererende og drivende filmspråk fra første til siste scene.

17 Dead Ringers (1988)

David Cronenberg går menneskets forfall ansikt til ansikt i «Dead Ringers». Det er historien om det særegne, eneggede tvillingparet, Beverly og Elliot Mantle, begge portrettert av Jeremy Irons. Åpningsscenen (som følger etter en nydelig tittelsekvens akkompagnert av Howard Shores mystisk-pompøse musikk) gir oss faretruende pekepinn fra hovedpersonenes barndom: En forunderlig dialog mellom tvillingbrødrene, som begge allerede virker fanget sin egen verden, om hvordan mennesker må ha sex fordi vi ikke lever under vann, slik som fiskene. Få minutter senere, i neste scene, ser vi de to brødrene sluttføre legestudiene. Deretter, i neste scene, lander vi i filmens nåtid, der Beverly og Elliot er etablert som gynekologer med egen klinikk, med spesialiseringsfelt på kvinners fruktbarhet.

Jeremy Irons gnistrer både alene og i samspill med seg selv. Til tross for tydelig fravikende karaktertrekk mellom de to som gir Irons mye å spille på, er dobbeltrollen i seg selv en krevende øvelse som løses til perfeksjon – også i et imponerende sømløst foto- og redigeringsarbeid. Geneviéve Bujold er tvillingenes kvinnelige motstykke, som også forfører kamera med klassisk eleganse og sensuell tilstedeværelse. Men Cronenberg slipper aldri kamera for tett på. Perspektivet er observerende og distansert, slik at filmspråk og tematikk tydeliggjøres. Her er David Cronenberg på kjent territorium, idet han igjen problematiserer spørsmålet om menneskelig identitet, satt til ekstreme kontekster. Og det er grøssende godt gjort i en av den canadiske mesterens aller beste verk.

16 Idi i smotri / Come and See (1985)

Elem Klimovs «Idi i smotri» (på norsk «Gå og se») er sannsynligvis tidenes mest effektive anti-krigsfilm. Inhumane, men menneskeutførte krigsherjinger ved østfronten under 2. verdenskrig, skildres med en grufullhet inn mot det absurde. Klimov blander abstrakt filmpoesi med redselsfull realisme i uttrykk og iscenesettelser. Krigens meningsløse natur og galskap har åpenlyst ingen stengsler for barbarisme – derfor blir også virkeligheten uforståelig og absurd.

Det er ingen logisk linje i «Idi i smotri», men en endeløs strøm av urovekkende bilder som etterlater publikum med uutslettelige inntrykk. I sentrum for handlingen er en russisk gutt, som både fysisk og mentalt endres radikalt i takt med uhyrlighetene han bevitner og utsettes for. Klimov overfører det som er mulig av den unge guttens påkjenninger på publikum, hvilket gjør at man bare ønsker å distansere seg fra den. Men det er umulig. For «Idi i smotri» er ikke bare sjokkerende og forferdelig der og da. Den innehar samtidig filmiske kvaliteter, symbolikk og et underliggende repertoar av tanker som gjør at man over tid ikke klarer å gi slipp på det.

15 Prince of the City (1981)

Jeg er ikke fremmed for å betegne «Prince of the City» som en perfekt film, og kanskje må den også sies å være Sidney Lumets hovedverk. Et nær tre timer langt politi- og karakterdrama om korrupsjon, grådighet og svik, satt til New York tidlig på åttitallet. En film som trekker inn alle trådene som var essensielle for Lumets prosjekt som filmskaper, både i tematikk og uttrykk. De gråaktige bildene av gaterealisme i en estetikk som lukter tv-drama, enkelt og nedstrippet. Man legger ikke merke til kamera, fordi Lumet ikke vil at vi skal det. I stedet løftes det dialogtunge manuset frem, sammen med historiene og tolkningene. Kameraet er ikke deltakende, bare observerende. Likevel er det nesten naturstridig å se hvor filmatisk levendegjort og energisk «Prince of the City» oppleves.

Filmen illustrer også igjen hvordan Lumet evner å få frem det ypperste av skuespillerne han jobber med, noe som særlig kommer til syne ved at Treat Williams gjør sin livs rolle. (Al Pacino, en gjenganger i flere Lumet-filmer, var i utgangspunktet tiltenkt hovedrollen, men takket visstnok nei fordi filmen minnet for mye om «Serpico»). Nærmere tre timer til tross, filmen føles ikke et sekund for lang. «Prince of the City» er åpenlyst gjennomarbeidet til et fantastisk detaljnivå, og tiden brukes av Lumet til å grave ned i karakterenes liv og skjebner, like mye som å gi liv til den distinkte miljøskildringen som har gitt oss en av tiårets mest undervurderte amerikanske filmer.

14 Tenebre (1982)

En bestselgende krimforfatter ankommer Roma for å promotere sin nyeste bok. Samtidig begås en rekke drap i samme by etter inspirasjon fra forfatterens bøker. Etter hvert føler forfatteren selv og alle rundt ham seg forfulgt og truet av den psykopatiske drapsmannen.

Dario Argento tegnet opp en heftig giallo-mal han fulgte med suksess på 70-tallet, og den grenseløst underholdende «Tenebre» fremstår som kulminasjonen av det prosjektet. Her er Argento tro mot de dramaturgiske grepene og kjennemerkene som har betegnet sjangeren, men oppviser også en enda mer frigjort fantasifullhet innenfor disse rammene. «Tenebre» er en av hans mest lekne filmer, og der han strekker strikken lengst – til å bli enda dristigere, blodigere og deiligere. Det er ikke et sekund av «Tenebre» som ikke er mettet med spennende komposisjoner, enten det er med eksessiv fargebruk eller pustberøvende lange kamerakjøringer. Som i en nesten tre minutter lang sekvens der kamera kjøres forbi og gjennom leilighetsvinduer i en saktegående tagning, som et selvstendig vitnesbyrd om eksepsjonell stilfullhet og forseggjort filmkunst. Og ikke bare i den sekvensen, men i filmen som helhet, tilfører fotograf Luciano Tovoli (som også samarbeidet med Argeno på «Suspiria» og gjorde «The Passenger» for Michelangelo Antonioni) en slags billedlig eksklusivitet som gjør «Tenebre» til et helstøpt mesterverk i sin sjanger.

13 Paris, Texas (1984)

Det er vrient å sette ord på den filmpoesien som Wim Wenders bedriver i «Paris, Texas». Men det er snakk om et inderlig, melankolsk og ekstraordinært bevegende portrett av en aldrende manns forsøk på å bli gjenreist som menneske og gjenforent med familien han har forlatt etter mange år på avveie.

Det er forbløffende å se hvordan «Paris, Texas» hele veien forener det å være et sjeldent sterkt psykologisk karakter- og relasjonsdrama, men samtidig et filmverk som i så stor grad uttrykker seg filmisk i en nydelig, visuell toneart. Minst like mye gjennom bilder som gjennom ord, men aller mest i kraften som oppstår av synergieffekten, fortelles en sår historie om ensomhet, utilstrekkelighet og kjærlighet. Det oppstår en intensitet, men også intimitet, som likevel er lavmælt og nær. De billedskjønne ørkenlandskapsbildene av Texas fungerer som en overmenneskelig bakgrunn for det indre familie- og relasjonsdramaet, som også rommer en kontinuerlig mystikk som binder oss enda tettere og mer oppslukt mot historiefortellingen.

Musikken av Ry Cooder blir også en uløselig del av stemningen, mens Wenders inntar sitt europeiske utenfra-perspektiv på erkeamerikanske motiver, for ikke å si den amerikanske drømmen, hvor alle nyanser og tilbakeholdenhet også samles i Harry Dean Stantons humane tolkning av noe menneskelig dysfunksjonelt i en moderne verden. «Paris, Texas» har ikke blitt mindre innholdsmessig aktuell med årene, og heldigvis er det kunstneriske filmverket minst like tydelig i sin tidløse kvalitet.

12 The Untouchables (1987)

Jeg bruker å si at «The Untouchables» kanskje er tidenes film på papiret: En renskåren amerikansk klassiker i regi av Brian De Palma, skrevet av David Mamet, med musikk komponert av Ennio Morricone og en kvalitetstung rolleliste som involverer Kevin Costner, Sean Connery og Robert De Niro.

«The Untouchables» står seg også både som en av De Palms største kommersielle og kritikermottatte suksesser, og dens posisjon som en av 80-tallets mest betydningsfulle storfilmer i et amerikansk perspektiv, er mildt sagt urokkelig.

Filmen omhandler som kjent «den ubestikkelige» Eliot Ness’ (Kevin Costner) tilsynelatende maktesløse kamp for å rydde opp i den organiserte kriminaliteten og det korrupte politivesenet som dominerte i forbudstidens Chicago der Al Capone slo seg opp. Det historiefortellende aspektet er kanskje ikke det som er tettest forbundet med Brian De Palmas kvaliteter som filmskaper, men i «The Untouchables» demonstrerer han også en effektiv formidlingsevne av nervepregende spenning. Selv om filmen er dialogtung med et rikholdig figurgalleri, hemmes aldri De Palma av det småintrikate materialet. Det er like mye dialogen som figurene og de visuelle grepene som fører filmen fremover. Brian De Palmas eksepsjonelle og selvsikre formidlingsevne blir også en katalysator nettopp for historieformidlingen – som i den berømte parafraseringen av barnevognscenen fra «Panserkrysseren Potemkin». Her blir Einsteins stumfilmsekvens omskapt til noe av det mest pulserende som er skapt på film; en timinutterssekvens som elegant og virkningsfullt bygger opp mot et nesten uutholdelig klimaks. Så kan man innvende at arven etter «The Untouchables» handler mest om individuelle scener, og at helheten mangler originalitet og virkelig storhet. Men flere gjensyn bekrefter at «The Untouchables» lykkes over hele skalaen. Robert De Niros tegneserie-aktige portrett av Al Capone er kanskje i drøyeste karikaturlaget for enkelte, men det er helt i De Palmas ånd. Samtidig ses Kevin Costner som sedvanlig uttrykk for en dempet og ansvarlig menneskeskikkelse som heltemodig bærer den amerikanske moralen på sine skuldre. Castingen kunne ikke vært gjort bedre. Sean Connery lukter også på et karrierehøydepunkt og ble sågar belønnet med Oscar for rollen som Costners pålitelige medhjelper. Men «The Untouchables» er ikke bare velspilt, den er også velskapt til fingerspissene – både forankret som et episk gangsterverk med audiovisuelle muskler, som en spenningsmettende thriller uten særlige feilskjær, og som en emosjonelt fulladet historiefortelling. Et bredspektret mesterverk, altså.

11 Blade Runner (1982)

«Blade Runner» er en av filmhistoriens vakreste filmer – et grenseoverskridende kunstverk som både er ekstremt farget av 80-tallet, men som samtidig fungerer uvirkelig tidløst i Ridley Scotts audiovisuelle ekstravaganse. Det er sjeldent å se futuristiske filmer overleve tidens tann som tilfellet «Blade Runner», som på den dimensjonen føyer seg inn i et eksklusivt selskap som ellers består av særlig «2001: A Space Odyssey» og «Alien».

Mens skjønnheten er umiddelbar og iøynefallende, forsterkes den utrolig nok med gjensyn, og filmen gjøres enda rikere når man også tar innover seg de substansielle sidene ved menneskeligheten, tematikken og symbolikken som ligger innbakt i Ridley Scotts mesterverk. Mer er det ikke å si, for alt er allerede sagt og skrevet. «Blade Runner» er helt fantastisk.