Topp 25 tv-serier fra 2019 (del 2)

Dette er del 2 av saken om de 25 beste tv-seriene fra 2019. Mens første del tok for seg plass 25 til 16, kommer her topp 15.

15 Big Little Lies (sesong 2)

Jeg tilhører minoriteten som ikke var overbegeistret for første sesong av «Big Little Lies», men opplevde den som en ofte tom og kvasi-avansert såpeopera med over snittet gode skuespillerprestasjoner å lene seg på. Når det samtidig føltes som et veldig avsluttende miniserie-konsept, så ble ikke usikkerheten mindre i møte med en ny sesong. Men resultatet skulle bli bedre enn fryktet. Kanskje er det så enkelt at Andrea Arnold har overtatt regiansvaret, og jeg kan vanskelig se for meg at hun er i stand til å lage film eller tv som ikke inneholder veldig mange gode elementer – særlig når hun her også kan lene seg på skuespillerkapasiteter som Laura Dern, Nicole Kidman, Shailene Woodley og Reese Witherspoon – som denne gang også suppleres med selveste Meryl Streep. Sistnevnte overtar noe av funksjonen til rollekarakterens avdøde sønn, spilt av Alexander Skarsgård (som likevel ses gjennom litt for mange repeterende flashbacks), som publikums hatobjekt. Streeps inntog tar stor plass i serien, men heldigvis er hun lysende sterk og sesongens største kvalitet. Selv om «Big Little Lies» denne gang ikke rommer tilsvarende mysterium som i første sesong, føles det likevel som enda mer står på spill og spenningen som bakes inn i rettsalsdramaet gir minst like mye suspense enn det som den kronglete strukturen i første sesong ga.

14 The Handmaid’s Tale (sesong 3)

Et snev av tretthetssyndrom over dramaturgiske gjentagelser og en følelse av plottbegrensninger kom snikende allerede tidlig i andre sesong. Men seriens overbyggende univers av tematiske tråder inn i samtiden og de estetiske kvalitetene har likevel alltid gjort «The Handmaid’s Tale» til noe som føles betydningsfullt å følge, og hvor den fantastiske første sesongen – basert på Margareth Atwoods roman – skapte et filmatisk fundament som bør være verdt å utforske over flere sesonger. Den tredje sesongen føles verken bedre eller dårligere enn den andre, men klarer heller ikke å ta steget over i et nytt nivå selv om den i større grad kanskje forsøker. I stadig større grad virker «The Handmaid’s Tale» som en showcase for Elisabeth Moss’ eksepsjonelt sterke skapelse av karakteren June.

13 The Morning Show

Den første store seriesatsingen til Apple TV+, «The Morning Show, fortoner seg tidvis som en halvslapp variant av noe Aaron Sorkin kunne stått bak, hadde serien bare vært enda litt mer vittig og smart. Det er likevel umiddelbart engasjerende; vi kastes inn i historien om hvordan et suksessfullt erkeamerikansk morgentalkshow – ledet av en populær programlederduo gjennom 15 år, spilt av Jennifer Aniston og Steve Carrell – over natten må forholde seg til den plutselige nyheten om at Carrells figur nagles til MeToo-bevegelsen gjennom anklager om seksuell trakassering på jobb. Kaoset som oppstår i kulissene levendegjør dramaet fra første episode, tempoet er høyt og mye står på spill. Jennifer Aniston er overraskende god i skapelsen av en distinkt tv-personlighet, og ganske snart blir hun supplert av en smått enerverende Reese Witherspoon. Gjennom 10 episoder er det påtakelig at «The Morning Show» kan være både en smule forutsigbar og unyansert, men det er også en solid og godt timet konstruksjon som ikke minst imponerer i en siste episode som etterlater et fordelaktig helhetsinntrykk.

12 Dark (sesong 2)

Det tyske coming-of-age/sci-fi-dramaet «Dark» var en fortryllende åpenbaring av et intrikat, smart og stemningsfullt første seriemøte for et par år siden. Som en lavmælt familiekrønike og nostalgibilde viklet den karakterenes skjebner sømløst inn i et tidsreisende, mystisk forsvinningsdrama rundt kretsen til et kjernekraftverk i en tysk småby på 80-tallet. Om første sesong påkrevde særskilt oppmerksomhet for å holde styr på det rike figurgalleriet og deres relasjoner på tvers av tidsepoker, er andre sesong om mulig enda mer innfløkt sammensatt. Det er også som om serieskaperne i litt for stor grad nå blir opptatt av å leke med tidsreisedimensjonens muligheter snarere enn å bygge en uanstrengt, atmosfærisk fortelling som lå til grunn for den fantastiske førstesesongen og forsterket mystikken. Sesong 2 er fortsatt helt fremragende og totaltoppslukende på sitt beste – og dessuten hakket mer actionorientert ved at mer settes på spill for flere karakterer. Men når historiefortellingen brettes enda brede ut og flere tidsnivåer innlemmes, er det også som om serien tidvis blir for smart for sitt eget beste, og egentlig unødig forvirrende, hvor det er litt for fort gjort å gå seg vill i mørket.

11 Unbelievable

Som en etterdønning av true crime-bølgen tar «Unbelievable» oss over i en dramatisert tv-serieversjon av en kriminalhistorie av nyere datomerke. Formulert som en mini-serie forteller «Unbelievable» om et seksuelt overgrep av en skjør tenåringsjente, og hvorledes de berørte samfunnsinstitusjonene feilet fundamentalt i etterkant. Aller sterkest og vondest er første episode, hvor overgrepet har funnet sted og serieskaperne iscenesetter en tilsynelatende kunnskapsløs og hensynsløs etterforskning og menneskelig håndtering i møte med den unge jenta som har gjennomgått et ubeskrivelig mareritt. Etter hvert utvikles «Unbelievable» også til å bli en spenningsorientert jakt-på-gjerningsmannen-serie, hvor to kvinnelige etterforskere på et annet tidsplan nøster seg frem til identiteten til en serievoldtektsmann. Parallelt klippes det til scener der det første unge ofret, i all ensomhet, forsøker å gjenerobre hverdagen etter at politiet ikke har hatt tiltro til hennes forklaring. Det er opplagt at de to historielinjene etter hvert skal krysses, og det relativt vellykkede fortellergrepet klarer ikke helt å kompensere for en viss forutsigbarhet som også bidrar til noen litt seige partier i seriens andre halvdel. Men heldigvis er skuespillet strålende, fra spesielt Kaitlyn Dever («Booksmart») i hovedrollen, men også Merritt Wever og Toni Collette leverer sterkt som den kvinnelige politiduoen. Det er egentlig ingenting som ikke føles veldig stødig levert og kommunisert i «Unbelievable».

10 Billions (sesong 4)

«Billions» føyk rett ut av startblokka som et tv-drama bloddopet på finanseksess og umoral, og som satte opp den ultimate duellen mellom Paul Giamatti og Damian Lewis som moralens tilsynelatende motpoler i et spill der juks er regelen, ikke unntaket. Siden har serien holdt et skyhøyt tempo, uten å miste kvaliteten med noen forbløffende narrative manøvrer og skapt et fiksjonsunivers som ikke alltid fungerer realistisk, men som er troverdig og grenseløst underholdende innenfor de satte rammene. Egentlig er det utover i andre og tredje sesong serien traff sin toppform, da det ekstremt rike figurgalleriet kom til sin rett og flere bifigurer vokste til å bli enda mer fascinerende og spennende å iaktta enn de to alfahannene i sentrum. Derfor er det litt overraskende at kraften trekkes ørlite tilbake fra gasspedalen inn mot fjerde sesong, og kursvendingen mot slutten av tredje sesong hvor Giamatti og Lewis forenes i et slags partner- og potensielt vennskap har dessverre skapt fundamentet for den kanskje minst spennende, eller i hvert fall mest ujevne, sesongen hittil. Litt saktere, litt mer blodfattig, og enda større ansvar overlates til bifigurene som heldigvis et gjennomgående glitrende og gjør at «Billions» består som en særdeles relevant serie fortsatt.

9 Gösta og Afterlife

Årets to beste komedier…

Lukas Moodysson sparker i alle retninger i «Gösta». Hovedfiguren er keitete og godhjertet – og lett å få umiddelbar sympati for. Som et symbol på den svenske, eller skandinaviske, særegne tendensen til å være grenseløst forståelsesfull og kronisk konfliktsky i møte med alle utfordringer og ubehageligheter. Han er nyutdannet psykolog drevet av idealisme i møte med alle mennesker, særlig barna som han tar inn til samtale og plasserer i en gyngestol han har anskaffet til sitt kommunebeige kontor for å skape velbehag. Serien er kanskje på sitt aller beste i etableringen som foregår over to-tre episoder, der Moodysson setter opp en serie hverdagssituasjoner i en episodisk struktur med skarpt blikk og velbalansert humor – og før sympatien for hovedfiguren har glidd over i irritasjon over den tafatte holdningen i møte med alle menneske som utnytter ham. «Gösta» er et rufsete serieverk med en ujevn dur, men hvor høydepunktene er mange – både i form av den ubehagelige, men treffsikre og innimellom hysteriske komedien, men også i skuespillet (Vilhelm Blomgren fikk virkelig et gjennombrudd i 2019 med både denne og rollen i Ari Aster-horrorfilmen «Midsommar») og hvordan Lukas Moodysson styrer den tilsynelatende episodiske skildringen til å bli en eklektisk historiefortelling som blir en mangefasettert, men også presis samfunnskommentar om tiden vi lever i.

Det er en overraskende lavmælt og feel-good-basert serie Ricky Gervais har sydd sammen over seks konsise episoder i «After Life». Det er likevel ingen tvil om at den kompromissløse britens særegne humorblikk er inkorporert i hovedfigurens perspektiv og livsblikk, men den aggressive verbalhumoren balanseres med en varmere melankoli og humanisme som brettes inn i historiefortellingen og til slutt også kommer snikende inn under protagonistens harde hud. «After Life» er serieverket som tydelig viser at Gervais ikke bare er en fremragende manusforfatter av giftig komedie med evne til å spre humoren utover karikerte, men likevel velkonstruerte figurer. Her spres også en ektefølt varme i et særdeles tredimensjonalt menneskeportrett som utvikles i takt med en velfundert og velfungerende dramaturgi om en manns reise fra selvmedlidenhet med selvmordstanker i kjølvannet av konas dødsfall til et liv som kanskje er verdt å leve likevel. Når det er sagt, så gjør ikke seriens hjertevarme og patos at den blir fraværende for Gervais’ bitende spark som absolutt er til stede. På minussiden kan «After Life» selv på sine relativt korte seks episoder tidvis føles repeterende og en anelse forutsigbar, men jevnt over er dette i all hovedsak veldig fornøyelig!

8 When they See Us

Miniserien «When they See Us» av Ava DuVernay er kanskje lite subtil og (over)tydelig politisk. Men hva gjør det? Serien er også en kraftfull, viktig og mesterlig fortalt historie som beinhardt emosjonelt river oss med i et intenst og rystende virkelighetsbasert drama om et knippe mørkhudede Harlem-ungdommers uriktige domfellelser etter en voldtekt i New York på slutten av 80-tallet. Ava DuVernays forståelige sympati og pasjon for historien om guttene er naturligvis allestedsværende og filmens største kvalitet, men det innholdsmessige er samtidig sydd inn i en kompleks, men komplett medrivende og velfungerende dramaturgi helt inn mot en fantastisk avslutning. Serien gir også noen av årets mest imponerende skuespillerprestasjoner på tv-skjermen, og like mye fra de unge og ukjente ungdommene til mer kjente navn som Vera Farmiga og Felicity Huffman.

7 Servant

Da Apple TV+ sent i 2019 lanserte en miniserie promotert som et psykologisk horrorverk av M. Night Shyamalan, ble det raskt årets kanskje mest forlokkende tv-prosjekt å dykke ned i. Serien er riktignok ført i pennen av den britiske tv-forfatteren/serieskaperen Tony Basgallop, men etter å ha pløyd gjennom de ti episodene – der Shyamalan kun har hatt regi på to av dem – er det påtakelig hvordan hans eiendommelige nærvær er allestedsværende. «Servant» kommer med en slående visuell ambisjon som en atmosfærisk historiefortelling; det gjennomførte visuelle uttrykket besitter en distanserende kjølighet, men kommer også med en filmatisk eleganse. Det billedlige Shyamalan-slektskapet må derfor naturligvis også ses i lys av samarbeidet med fotograf Mike Gioulakis som han samarbeidet med på både «Split» og «Glass», men like mye høstes det fra Giouilakis’ erfaringer som stemningsskapende, visuell-horror-formidler på briljante «It Follows» og «Us». I «Servant» livnæres uhyggen fra tilsvarende rik filmspråklig grunn, men uten at det bare handler om form. Den psykologiske horrortonen finnes ikke bare i kameraets blikk, men også i skuespillet og dialogen, som tidvis også trekker serien over til å bli en syrlig satire over blant annet den urbane øvre middelklassens tendens til groteske utskeielser – der mat blir en hovedingrediens. Serien foregår i all hovedsak innenfor veggene av det moderne hjemmet til et par som nylig har mistet en baby kort tid etter fødsel, og hvor moren virker å ha fortrengt dette og erstattet babyen med en dukke som hun behandler som om det var deres ekte sønn. Faren er på sin side mer opptatt av å bedrive gastronomisk kokkekunst og lar kona forbli i sin terapeutiske illusjon fordi det sørger for en viss stabilitet i hjemmet. Men denne stabiliteten skal uansett snart bli utfordret av en ung barnepike som på merkverdig vis fremstår som uanfektet av situasjonen hun møter, men som selv er i besittelse av en udefinerbar mystikk bak et engleaktig og uskyldig ansikt – med en sjenanse som drives mot ondskap, religiøsitet som drives mot seksualitet og begjær. «Servant» bringer til torgs et psykologisk skrekkunivers om virkelighetsforvrengning av effekten av sorg, og er først og fremst skremmende ved å åle seg under huden. Selv om episodene er konsise på 30-40 minutter, føles likevel ti episoder å være litt i overkant for hva materialet tilbyr av utvikling.

6 Stranger Things (sesong 3)

«Stranger Things» mistet ikke fotfestet i en ny fantastisk sesong. Fordi de unge skuespillerne har strukket seg en del centimeter og nådd puberteten siden vi først ble kjent med dem, har serien også kommet til et punkt der coming-of-age-dimensjonen har fått noen andre fasetter. Plutselig har «Stranger Things» derfor mer til felles med for eksempel «Fast Times at Ridgemont High» enn den har med «The Goonies». Men at serieuniverset fremdeles bæres av en gjennomsyrende 80-tallsnostalgi er det aldri tvil om, uten at det heller denne gang kommer i veien for en tydelig fortellerglede og kjærlighet for figurene. Tredje sesong er kanskje til og med den varmeste til nå. Ikke bare fordi den er satt til kvelende sommervarme som kjennes på kroppen, men fordi barna nå er på vei inn i en ungdomstid som har gitt dem et større følelsesregister. Det er som om dette også gjenspeiles i en ekstra fargerik og varm scenografi, som toppes med en fantastisk kjøpesenter-location som blir sesongens deilige kraftsentrum og absorberer hele 80-tallet. «Stranger Things» er her kanskje aller sterkest på et humant plan med en lun og sjarmerende komedie, og med en fantastisk rørende avslutning i siste episode, men har naturligvis også en iboende blockbuster-dimensjon som lades med spektakulære sekvenser av drivende spenning.

5 The Deuce (sesong 3)

Alt har en slutt, men ikke alle serieskapere kommer dit og avslutter en helhet like organisk og rett ut fantastisk som David Simon og George Pelecanos gjør med «The Deuce» i den tredje og siste sesongen for HBO. Der første sesong var en intens og «gritty» miljøskildring av sexindustriens spede oppblomstring i New Yorks gatebilde på første halvdel av 70-tallet, fikk vi i påfølgende sesong – satt til andre halvdel av samme tiår – en dypere og mer tredimensjonal human forståelse for især de sentrale tvillingrollene gestaltet av James Franco, og ikke minst av seriens katalysator: den fantastiske Maggie Gyllenhall som her bykser seg frem fra prostituert, til pornoskuespiller og filmskaper med kunstnerisk ambisjoner. I denne siste sesongen er spranget gjort inn på 80-tallet, der nye impulser så vidt har begynt å gjøre seg gjeldende i en konsumhverdag av VHS og MTV, og som utsetter karakterene og miljøet for nye prøvelser. I denne sesongen, og da særlig i den aller siste episoden, tydeliggjøres for alvor også «The Deuce» som et tematisk bredere anlagt trilogi-prosjekt – som har siktet mot å fortelle noe større om amerikansk historie, politikk, samfunn og kultur sett gjennom utviklingen av sexindustrien lokalisert til New York/Times Square. Den tredje sesongen er definitivt også «The Deuce» på sitt mest emosjonelt sterke, og det siste kvarteret er rett ut gåsehudfremkallende orkestrert.

4 Euphoria

Sam Levinson banker nådeløst på inngangsdørene til amerikanske forstadshjem i fantastiske «Euphoria», bare for å finne at middelklassefamiliers avkom har vokst opp til å bli emosjonelt skjøre tenåringsvesener i en brutal SoMe-«virkelighet» på retningsløs jakt etter seksuell identitet – ledsaget av en tenåringsangst som i denne verden føles uunngåelig. Én av disse ungdommene, og seriens hovedfigur, spilles eksepsjonelt imponerende av Zendaya som alene har utstråling nok til å bergta oss gjennom åtte episoder. Men det er ikke bare en konstant bobling i det ungdommelige figurgalleriets indre og ytre liv som rir «Euphoria». Det er til de grader også det kompromissløse, formbevisste filmspråket der Sam Levinson viderefører den eksplosivt suggerende estetikken i filmverket «Assassination Nation» året i forveien. Samtidig er det ikke noe «style over substance»-verk som tilbys her, men stilistiske grep som kontinuerlig underbygger og forsterker effekten av en sår, vond og mørk historiefortelling. Særlig tydelig kommer den vellykkede symbiosen av handling og drivende filmspråk til uttrykk i episode nummer fire som er helt der oppe blant 2019s ypperste enkeltepisoder av noen tv-serier. Men «Euphoria» leverer hele veien på jevnt sterkt med et høyt laveste nivå, og er akkurat så avhengighetsskapende som en tv-serie kan være inntil finalen.

3 Succession (sesong 2)

Dramaet om maktforholdene rundt den smått dysfunksjonelle familien som styrer et globalt medieimperium, ble kanskje kokt på litt vel svak varme i en lovende, men ikke spektakulær første sesong. I den andre sesongen skrus imidlertid intensiteten i dramaet opp noen hakk, ikke minst fordi karaktergalleriet har blitt tydeligere meislet frem, og Brian Cox – som maktfamiliens overhode – ikke lenger er redusert til en aldrende og irrelevant pasient på sidelinjen. Hans «oppvåkning» bidrar, sammen med det øvrige (fantastiske) skuespillerensemblet, til at sesong 2 fremstår som mer helhetlig og ladet med konflikter på et nivå hvor enda mer føles å stå på spill. Samtidig har manusforfatterne virkelig kvesset knivene her, og «Succession 2» leverer det som må være årets mest bitende og velskrevne dialoger. Når den samtidig lykkes med være sår og sensibel mellom de verbale slagene, blir serien ladet med nyanser med dertil kjærlighet for de i utgangspunktet usympatiske familiemedlemmene, som i sin tur gjør serien enda rikere. Avslutningen er også fremragende, og den tredje sesongen kan ikke komme raskt nok.

2 Chernobyl

Det trås ikke feilet sekund i «Chernobyl». Årets enorme miniseriesuksess for HBO spinner altså ut av den fatale kjernekraftverkulykken fra 1986. Det gis en sober og tidvis metodisk dramatisert gjenfortelling av forløpet; foranledningen, den umiddelbare hendelsen, frykten og etterspillet. Den østeuropeiske 80-tallskoloritten er innlemmet idet gråbeige, tåkeaktige uttrykket som kunne blitt en statisk, selvsagt og derfor småkjedelig kulisse for dramaet, men som i tilfellet «Chernobyl» hele tiden justeres og detaljorienteres til noe som blir visuelt spennende og berikende for en audiovisuellopplevelse av det innholdsmessige marerittet. «Chernobyl» er konstant engasjerende, velspilt, opplysende og fremfor alt skremmende– hele tiden forsterket av et presist og kunstnerisk ambisiøst formspråk.

1 Mindhunter (sesong 2)

Enda mer oppslukende. Enda mer intenst spennende. «Mindhunter» tar med seg det beste fra førstesesongen og høyner nivået ytterligere i andresesong. Der første sesong var på sitt mest eminente og karakteristiske i hvordan den sylskarpt iscenesatte den metodiske etterforskningen og intervjuene med ikoniske seriemorderskikkelser, åpnes dramaet opp til å bli enda mer dynamisk her idet klassiske thrillergrep integreres ved at hovedpersonene etter hvert innlemmes i en aktiv feltetterforskning knyttet til en serie barnedrap begått i Atlanta – hvilket viser seg å være et betent sakskompleks på flere nivåer. Denne settingen gir også David Fincher grobunn for å orkestrere visuell filmfortelling og suspense fra øverste filmatiske hylle – i en sesong der Fincher etter sigende skal ha vært enda mer «hands on» som regissør, i samarbeid med Carl Franklin («House of Cards») og Andrew Dominik («The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford») som har fordelt regiansvaret utover de tre første som er kreditert Fincher. Det er likevel ingen tvil om at «Mindhunter» har det filmspråklige stemplet til Fincher over hele seg, og det er en sann nytelse å se hvordan den elegant og detaljrikt flyter audiovisuelt og narrativt fra episode til episode – i en fullendt, mesterlig helhet. Den beste tv-serien av 2019.