De 50 beste filmene i 2018 (30.-21. plass)

(Se også 40. – 31. plass og 50. – 41. plass.)

30 Assassination Nation

Sam Levinson skildrer et fundamentalt kaos med stilistisk, ungdommelig opprørsk aggresjon i «Assassination Nation». En amerikansk småby blir offer for en hacker som lekker alle innbyggernes mørkeste hemmeligheter som kan spores digitalt, fra pinlig søkehistorikk til private bilder. Med bakgrunn i en tydelig satire over avhengigheten av sosiale medier og pornofiseringen av ungdomskulturen, leker Levinson først nettopp med det typiske, glansede visuelle uttrykket som henspeiler på seksualiserte tenåringsmotiver. Men så snart trusselen mot den overfladiske verdenen slår inn, bikker filmen over i et spor av grenseløs, eksessiv vold; et sted mellom klassisk exploitation og den tegneserieaktige voldsiscenesettelsen som sett i «Kick-Ass». Levinson orkestrerer helheten uredd med en filmskapende vitalitet, kombinert med en tongue-in-cheek tilnærming, som i sum resulterer i et særdeles forfriskende filmbekjentskap.

29 Mission Impossible: Fallout

Tom Cruise befester utvilsomt posisjonen som vår tids definitive superstjerne og actionhelt i et nytt tilskudd til den fremdeles vellykkede «Mission: Impossible»-franchisen. Det er ingen symptomer på tretthet i film nummer seks om Ethan Hunt, selv om det er et lite knepp ned i kvalitet og underholdningsverdi fra den forutgående og enda mer helstøpte «Rogue Nation» av 2015. Det merkes likevel at regissør Christopher McQuarrie fremdeles sitter ved roret, hvor det på nytt manøvreres mot en realistisk, fysisk og stofflig actionpresentasjon. Dette er også en kurs Tom Cruise i høyeste grad medvirker til ved å kaste seg ut som sin egen stuntman ved enhver location, mens vi også får servert noen fantastiske biljaktscener av «Ronin»-nivå gjennom gatene i Paris. «Fallout» er likevel lenger enn den bør være, noe man allerede har kjent litt på før vi først mot slutten får servert den storslåtte sekvensen fra Prekestolen (eh… Kashmir).

28 Bird Box

2018 har i sannhet vært sansenes skrekkfilmår. Premisset i den Netflix-produserte «Bird Box» er nemlig ikke veldig ulik «A Quiet Place», hvor monstrøse krefter tok livet av de som lagde den minste lyd. I «Bird Box» er det synet som tar livet av deg, og de gjenlevende personene i en post-apokalyptisk verden må derfor sperre seg inne og blende øynene for synet av de onde, ukjente kreftene. Ved synet av disse kreftene, vil du i løpet av få sekunder ta ditt eget liv. Men der «A Quiet Place» fundamenterte skrekkfilmopplevelsen gjennom audiovisuelle virkemidler, er «Bird Box» mer stemningsfullt knyttet rundt emosjonelle dilemmaer. I registolen sitter danske Susanne Bier, som har bygd sin karriere omkring relasjonelle, ofte melankolsk anlagte humanistiske dramaer med hang til sentimentalitet. Det kommer også til uttrykk i «Bird Box», som likevel er nokså dempet, både som Bier-film, men enda mer som sjangerfilm. Slektskapet med Stephen King er også påfallende, og på grunn av sitt konsept unngår «Bird Box» fallgruven det er å visualisere de onde kreftene. Her forblir det onde en usett og utenforlignende faktor, og filmen får andre drivkrefter og et annet klimaks. Materialet mangler imidlertid noe dybde, og er heller ikke tilstrekkelig spennende til å bli stående som et viktig verk, ei heller veldig fengslende som filmatisk uttrykk. Derimot er «Bird Box» utvilsomt medvirkende til å høyne kvaliteten i Netflix-katalogen over egenproduserte filmer.

27 Lady Bird

Det er vanskelig ikke å like Greta Gerwigs vimsete, sjarmerende og morsomme vesen. Og det er vanskelig ikke å like hennes siste skudd, «Ladybird», denne gang skapt og spilt uavhengig av Noah Baumbach. «Lady Bird» er riktignok ikke like morsom og filmatisk velskapt og leken som mesterlige «Frances Ha», og kanskje ikke engang «Greenberg» eller «Mistress America». Men det er igjen en velartikulert beretning og et godt spilt drama, med en lysende Saoirse Ronan, formidlet på klassisk Gerwig-vis. Filmens blikk er både underfundig, poetisk og sympatisk – en film om kjærlighet, skapt av en tydelig kjærlighet og respekt for dens figurer og skjebner. «Lady Bird» er en innsiktsfull og småmunter oppvekstskildring med et bankende hjerte, og støpt i en karakteristisk filmatisk form. Definitivt en av årets mest lettlikelige.

26 Eighth Grade

Umiddelbart etter å ha sett «Eighth Grade», tvitret en entusiastisk Molly Ringwald at det var den beste oppvekstfilmen hun hadde sett på lang tid, kanskje noensinne. Det er, mildt sagt, en sterk attest fra det som må sies å være det fremste ikonet fra storhetstiden til samme sjanger på 1980-tallet. Min begeistring er nok ørlite mer avmålt, men «Eighth Grade» er et fint og alternativt tilskudd til coming-of-age-floraen. 28-årige Bo Burnham, som selv ble stjerne gjennom virale YouTube-hits, har skapt en upolert og ektefølt fremstilling av en online-oppvekst uløselig bundet til sosiale medier. Blikket festes til en usikker 13 år gammel jente som er isolert og usikker i skolehverdagen, mens teknologien og hennes egen YouTube-kanal fungerer som skjold mot virkeligheten som tillater henne en viss selvsikkerhet. Burnham besitter en eminent observasjonsevne i iscenesettelsen av hverdagslige episoder; eksempelvis er en klønete fremtreden ved et bursdagsfestbesøk et høydepunkt som kan illustrere alt som kan være universelt vanskelig med oppveksten. I sentrum av begivenhetene er hele tiden unge og fremragende Else Fisher som definitivt leverer årets skuespillergjennombrudd.

25 Let the Corpses Tan

Selv om det tydelig ikke er en del av prosjektet til regissørduoen Hélène Cattet og Bruno Forzani å gjøre seg tilgjengelig for massene, så er «Let the Corpses Tan» et ørlite steg nærmere å være en salgbar sjangerfilm sammenlignet med de forutgående estetikkøvelsene «Amer» og «The Strange Colour of Your Body’s Tears». Det franske filmekteskapsparet har spesialisert seg på særegen og rendyrket stilistisk sjangerkunst helt i ytterkant av horrorsegmentet, der filmene har vært gjennomsyret av en slags oppgradert giallo-estetikk som trumfer ethvert tilløp til narrativ fremdrift. I «Let the Corpses Tan» fastholdes mye av det samme, men uttrykket påminner denne gang mer om en homage til europeisk exploitation enn giallo, og i samme åndedrag en mer håndfast og ukomplisert fortelling innveid i voldsfremstillingen. Veldig oversiktlig er likevel heller ikke «Let the Corpses Tan», som om Cattet og Forzani bevisst jobber mot å la seeren forstå hele konteksten rundt enhver scene, som noe så basalt som å vite hvem som skyter mot hvem. Det er uansett umulig ikke å bli fascinert, tidvis bergtatt og imponert i møte med det kompromissløse filmarbeidet og kunstprosjektet i «Let the Corpses Tan». Når bildene i tillegg akkompagneres av bidrag fra Ennio Morricones backkatalog, ja, da blir det uunngåelig en behagelig audiovisuell opplevelse.

24 Annhiliation

Forventningene var store, på grensen til skyhøye, i møte med det eksistensialistiske sci-fi-dramaet «Annhiliation» i regi av Alex Garland med hans sci-fi-mesterverk «Ex Machina» ferskt i minne. Filmen ble her hjemme lansert på Netflix – en distribusjonsstrategi som nok var mer tuftet på kalkulatorberegninger enn av innholdsmessig, filmatisk kvalitet. For «Annhiliation» er nettopp en film som finner sin styrke i en audiovisuell forestilling av en verden inntatt av uante krefter, men hvor historiefortellingen ikke bare har et ensidig underholdningsformål. Garland bretter isteden ut et eksistensialistisk og forstyrrende drama som ikke besvarer alle stilte spørsmål, og som nyttiggjør seg av det uforklarlige som en verdi i seg selv. I sine beste øyeblikk er «Annhiliation» blendende vakker, men den er også kald og distansert i sin poesi, vanskelig å trenge inn i, forstå og føle med. Garland legger seg uventet nærmere Tarkovsky enn Spielberg, og mistanken er at «Annhiliation» krever gjensyn før den kan bli virkelig varm i møte med publikum, meg selv inkludert.

23 Molly’s Game

Aaron Sorkin har stått hjertet mitt nær siden jeg gjennom flere år frydet meg over manuskunsten han bedrev i og som definerte tv-serien «The West Wing» tidlig på 00-tallet. Senere har han fått sjansen, og tatt vare på den, mens han har videreutviklet sin karakteristiske sjargong i noen av de mest underholdende og vittige dialogene skrevet for film i Hollywood de senere årene. Men har han noe å tilføre som regissør? Debuten «Molly’s Game» er i hvert fall et positivt førstemøte, hvor Sorkin i tillegg søker å utvikle en egen stemme som visuell filmforteller. Den hurtige replikkvekslingen er naturligvis umiddelbart på plass, men sys elegant inn i et vibrerende og skarpt filmspråk som påminner om Scorsese-verk som «The Wolf of Wall Street» og sågar «Casino» (inkludert heldig bruk av voice-over). Jessica Chastain er dessuten fint castet i hovedrollen, velegnet til å levere de typiske Sorkin-replikkene med tempo, finesse og smartness. Med en spilletid på nesten to og en halv time, var frykten på forhånd justert mot at det kunne være et symptom på en uerfaren filmskaper uten evne til å knytte sammen gode ideer til en engasjerende, velskapt helhet. Sannheten er imidlertid at tiden gikk fort, at underholdningsverdien er jevnt fordelt, og at «Molly’s Game» derfor må sies å være et særdeles oppløftende debutantverk.

22 Red Sparrow

«Red Sparrow» fikk ved lansering en, for meg, uforståelig negativ mottakelse. Men kanskje var det nettopp denne lunkenheten, med et påfølgende nedsatt forventningsnivå, som la til rette for at jeg opplevde «Red Sparrow» som en renskåren og grotesk underholdende spionthriller. Filmen er herlig frigjort fra nåtidens moralisme, og skildrer uhemmet og kompromissløst en kriminell østeuropeisk underverden der seksualisert vold er en del av hverdagsmenyen. På en måte er «Red Sparrow» også illustrerende for en type sjangerfilm med et ambisjons- og størrelsesmessig nivå som havner i et mellomsjikt, av den typen som altfor sjeldent settes opp på kino, sett opp mot tidligere tiår. Men for meg er «Red Sparrow» mer et forfriskende pust enn den er et gufs fra fortiden; det er brutalt og møkkete, men helstøpt, også i sin gråtunge og spiontypiske 70-tallsestetikk, og viktigst: fengslende og klassisk underholdende. Filmens plottrelaterte skavanker og ujevnheter, blir i tillegg overskygget av Jennifer Lawrence som fyller filmduken med en forførende, men beintøff tilstedeværelse som passer overraskende godt til filmens usminkede filmiske uttrykk.

21 Utøya 22. Juli

«Utøya 22. juli» av Erik Poppe var naturligvis krevende å se. Men både underveis og etterpå har jeg også slitt overraskende mye med å bearbeide tankene mine rundt hvor vellykket jeg synes den var som film. Formgrepet med én (tilsynelatende) tagning gir den ønskelige effekten: som publikum kjenner vi de lange minuttene på kroppen idet vi fotfølger én person på øya. «Utøya 22. Juli» er ingen lang film, men den føles – på godt og ondt – som en evighet. Andrea Berntzen er et funn i hovedrollen, og skuespillerinstruksen for øvrig er forbilledlig og imponerende løst innenfor strukturen av lange tagninger. På en annen side kommer jeg ikke unna følelsen av å bivåne et filmverk som etterstreber realisme, men som likevel fremstår som noe konstruert, der én fiktiv person skal gi ansikt og representere mange av øyas virkelige historier. Dette er imidlertid ikke anledningen til å gå nærmere inn i en diskusjon rundt dette. Men at «Utøya 22. Juli» likevel er filmteknisk og kunstnerisk sterk, samt en uhorvelig intens filmopplevelse, er en definitiv sannhet.