De 50 beste filmene i 2018 (40.-31. plass)

Dette er en fortsettelse på min liste over de 50 beste filmene fra filmåret 2018. Jeg har tidligere skrevet om 50.-41. plass her. Resten av lista publiseres fortløpende.

40 Cam

«Cam» kunne vært en idé til en episode av «Black Mirror», hadde det ikke vært for at den er tettere på nåtidens virkelighet enn som så. En ung kvinne blir oppslukt av web-livet hvor hun bruker mye tid på å etablere og iscenesette seg som interessant «cam girl» og pusher grenser for å oppnå høyere rating hos seerne. Det dirrer stadig noen ubehagelige og mørke thriller/horror-strømninger bak dramaet, selv lenge før plottet egentlig bikker over i den retningen. Først ved det tidspunkt vår «cam girl» blir offer for et intrikat identitetstyveri, og en fremmed person overtar hennes konto og fortsetter innspillingene med en tilsynelatende prikk lik «body double», inntar «Cam» for alvor en slags surrealistisk horror-atmosfære som åpner opp filmen og driver det fremover i et nytt tempo. «Cam» er sterkest, men trolig også mest polariserende i dette partiet, hvor realismen ikke lenger prioriteres, og alt handler om en person som er villig til å gjøre alt for å få kontrollen tilbake over sitt eget (nett)liv.

39 Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» fråtser litt vel mye i egne karikaturer, samtidig som den ikke alltid balanserer de ulike toneartene den integrerer i samme filmunivers. Når det er sagt så kan jeg sette stor pris på den tidvis vågale og politisk ukorrektheten som regissør og manusforfatter Martin McDonagh setter opp i en salig blanding av tematiske tråder som trekkes mellom voldtekt, drap, kreft og selvmord. Problemet er at filmen kun innimellom er tilstrekkelig morsom eller treffende, og McDonagh mangler foreløpig noe av den finessen som finnes i de beste av Coen-brødrenes verk, som er en åpenbar referanse her – og ikke bare fordi Frances McDormand (Coen-favoritt og gift med Joel Coen) spiller hovedrollen. Hun er for øvrig også filmens trumfkort og den bestanddelen som best binder filmens mange elementer sammen, rett og slett fordi hun er en av få skuespillere som besitter de nyansene på repertoaret som McDonagh også etterstreber for filmen – men som bare føles delvis vellykket.

38 De utrolige 2

Det skulle altså ta 14 år før Pixar fikk lansert oppfølgeren til superheltsuksessen «De utrolige», men i animasjonsuniverset er det naturligvis likevel uproblematisk at handlingen fortsetter nøyaktig der førstefilmen avsluttet – med samme karakterer som ikke har eldes ett minutt på de 14 årene. «De utrolige 2» er oppgradert på alle de riktige måtene, og ikke minst fremstår den innholdsmessig som frisk og tidsriktig, men uten å snuble i forutsigbar politisk korrekthet. Regissør Brad Bird finner raskt filmens melodi og tempo, hvor balansen mellom humor og dramaturgisk fremdrift fungerer. Det er heller ikke vanskelig å se at Bird har nyttiggjort seg av erfaringen opparbeidet som regissør på «Mission: Impossible»-franchisen i tiden mellom «De utrolige»-filmene. Actionsekvensene er imponerende, og tar mye plass – kanskje ørlite for mye på bekostning av de lune, hverdagslige øyeblikkene mellom familiemedlemmene, hvor filmens egentlige hjerte ligger. Men «De utrolige 2» er først og fremst en storslagen animert superheltfilm for hele familien, og der innfrir den på de fleste nivåer.

37 Manhunt

John Woo har for lengst lagt Hollywood-kapitlet bak seg, og med «Manhunt» har han enda tydeligere vendt tilbake til røttene som særlig «The Killer» i sin tid vokste ut fra. Det er et renskårent og ukomplisert stykke Woo-håndverk med gjennomkoreograferte actionsekvenser, gjerne i slow motion, med flaksende duer og andre signaturtrekk. «Manhunt» kan tidvis være absurd og uhåndgripelig med vaklende skuespillerprestasjoner i et ulogisk, men fengende plott som kan minne om «The Fugitive» (men som er en remake av en japansk kultfilm av Junya Sato fra 1976). «Manhunt» er heller ikke alltid morsom når den forsøker å være det – men ekstraordinær frydefull når Woo bare kaster seg ut i en gjennomført voldelig action-ballett som bare han kan. Tempoet er høyt, og det samme er underholdningsverdien, og spilletiden på tett opp mot to timer er aldri et problem. John Woo har de senere årene leflet med storslåtte historiske dramaer som absolutt har vært severdige, men det er også godt å ha ham tilbake på hjemmebane. «Manhunt» er akkurat hva den skal være.

36 Searching

Skjermspenningen dras til det ytterste i thrilleren «Searching» som utelukkende fortelles via internett og ulike skjermløsninger – alt fra overvåknings- til tv- og dataskjermer. Fortellergrepet er godt gjennomført, men underveis må man svelge litt for mange billige og lite sannsynlige plottløsninger for at handlingen skal få lov til å skride frem og alt skal gå opp. Det er likevel et solid stykke thrillerhåndverk som ligger til grunn for «Searching», der regissør Aneesh Chaganty bygger en imponerende thrillerkonstruksjon som dypest sett henter næring fra klassiske Alfred Hitchcock-aktige scenarier. De første 20-30 minuttene kan bære bud om en film fanget i en tvangstrøye som setter klare filmatiske begrensninger, og hvor man som publikum er bevisst på formgrepet mer enn historiefortellingen. «Searching» bruker litt tid på å bryte ut av dette, men etter hvert åpnes filmen opp til å bli en rikere og mer fullendt thriller hvor man i større grad glemmer konseptet. Det i seg selv er en hyllest til Aneesh Chagantys prosjekt.

35 Sicario: Day of the Soldado

Mer av det samme er oppskriften for «Sicario: Day of the Soldado», hvor «Suburra»-regissør Stefano Sollima har overtatt regiansvaret fra Denis Villeneuve som gjorde det eksplosive narkodramaet fra Mexico-grensen, «Sicario», til et av de store høydepunktene i filmåret 2015. Sollima kopierer i stor grad det visuelle uttrykket, inkludert den røffe og energiske tonen fra originalverket, men uten en tydelig videreutvikling eller egen signatur. Vurdert i lys av fraværet til det eminente trekløveret Denis Villeneuve (regi), Roger Deakins (foto) og Jóhann Jóhannsson (musikk), er likevel det audiovisuelle uttrykket i «Day of the Soldado» overraskende sterkt – dog ikke like minnerikt som i originalfilmen. Det gir imidlertid mer oppmerksomhet til Josh Brolin og særlig Benicio Del Toro som igjen leverer strålende rolletolkninger, og sannsynligvis ikke for siste gang (og jeg ser gjerne mer).

34 Calibre

Netlix har tidligere år slitt med å lansere overbevisende egenproduserte spillefilmer, men 2018 står igjen som et gjennombruddsår der strømmetjenesten har levert en rekke positive tilskudd til filmfloraen. Den britiske thrilleren «Calibre», spilt inn på den skotske landsbygda, fremstår som et mønstereksempel; en tilsynelatende lavterskelproduksjon, uten store skuespillernavn, men som bæres frem av et smart manus og effektive iscenesettelser. Filmen opererer dessuten innenfor en klassisk og publikumsvennlig thrillertradisjon, hvor regissør/manusforfatter Matt Palmer bygger tålmodige spenningskurver over atmosfæriske skildringer av to menn på jakttur, hvor noe går fryktelig galt. Plottet er ikke utpreget originalt, men det er innveid en overbevisende demonstrasjon i suspense-skapende filmformidling i sin reneste form. Den grimme naturomgivelsen og de harde karakterskildringene kanaliserer videre et fotografisk uttrykk som påminner fordelaktig om «Straw Dogs» av Sam Peckinpah, og «Calibre» deler også noen av de samme kompromissløse og brutale kvalitetene med overnevnte klassiker.

33 The Ballad of Buster Scruggs

Coen-brødrenes siste er så ujevn som bare en antologi-film kan være. Seks frittstående kapitler serveres med smittende entusiasme, men bare tidvis treffsikker komedie eller spennende skråblikkbaserte betraktninger. Rollegalleriet er av klassisk og særegent Coen-materiale, kledd opp både i usympatiske og sympatiske skikkelser, hvor helheten skyter ut av startblokkene med en fantastisk Lucky Luke-aktig figur spilt av en særdeles opplagt Tim Blake Nelson som verkets særdeles muntre tittelkarakter. «The Ballad of Buster Scruggs» er sterkt severdig, men likevel langt i fra så grensesprengende morsom, original eller skarp som man gjerne forventer fra Coen-brødrene.

32 Mandy

Du vet du har opplevd et besynderlig stykke film når Nicolas Cage får spille ut hele sitt fysiske og verbale skuespillerregister, men likevel havner i skyggen da filmens formspråk isteden har tilrivet seg all oppmerksomhet. «Mandy» av Panos Cosmatos er ulik det meste: et fargesprakende, psykedelisk epos som kompromissløst og eksessivt maler opp hypnotiserende stemningsbilder med brede penselstrøk. Mer enn en historie, utbroderes «Mandy» som atmosfæriske og marerittlignende tablåer i LSD-rus, og Cosmatos gir oss i sannhet en oppvisning i pur cinema og filmmediets kapasiteter. Det visuelle landskapet har hentet næring fra spesifikke, mørke eventyr- eller middelalderskildringer av 80-tallet, men kommer her samtidig med en vital modernitet. «Mandy» virker allerede i sitt første leveår å bli sementert som en moderne kultfilm, og det er lett å forstå hvorfor.

31 First Man

Filmer om amerikanske romfartseventyr på 1950- og 60-tallet har vært gjenstand for filmatisk fokus i tidligere ambisjonsrike filmverk med «The Right Stuff» og «Apollo 13» som opplagte høydepunkter. I «First Man» rendyrkes imidlertid historien i perspektivet til førstemann på månen, Neil Armstrong, spilt av Ryan Gosling. Damien Chazelle har allerede skutt rakettfart inn i Hollywood som mannen bak de rytmiske og høyt elskede «Whiplash» og «La La Land», og med «First Man» er han gitt anledning til å boltre seg i et høyverdig drama om klassisk amerikansk heltemot, og med et materiale som innbyr til en annen slags filmskapelse enn i foregående suksesser. Chazelle skildrer med troverdig takt og detaljrikdom, der den rustikke 60-tallsmekanikken kjennes på kroppen, ispedd et forsøksvis dyptstikkende personlig portrett av Neil Armstrong. Men «First Man» fremstår ikke som en utpreget personlig eller egenartet film, slik vi ble kjent med Chazelle via «Whiplash». Det er fristende å tenke at den massive studiofilmrammen ikke har tilført samme energi, og det hjelper ikke at Neil Armstrong fremstår som en ukarismatisk person. Skildringen av forholdet mellom han og hans ektefelle, spilt av fremadstormende Claire Foy, har imidlertid tilløp til å bli emosjonelt medrivende, men Chazelle klarer ikke helt på ta oss med hele veien. Mest følelser kanaliseres gjennom den tungt tilstedeværende musikken av Justin Hurwitz, samt skildringen rundt de første stegene på måneden som et uunngåelig og storslått klimaks i siste akt.