De 50 beste filmene i 2018 (20.-11. plass)

Se også:

21.-30. plass
31.-40. plass
41.-50. plass

20 Savnet

Skildringen og håpløshet får gjerne en ekstra dimensjon satt til rammene av et grått og forfallent østeuropeisk bybilde, men den russiske mesterregissøren Andrej Zvjagintsev er for god til kun å spekulere i tristessen. Hans siste film, «Savnet», kommer med så mange flere lag, men der omgivelsene naturligvis også spiller en betydelig rolle i det hjerteskjærende dramaet. En gutt blir observerende tilskuer til at hans distanserte og rett ut uskikkede foreldrene tar ut skilsmisse, og etter en av mange intense krangler,  oppdager de at gutten har forsvunnet. Han meldes savnet – men hvor savnet er han egentlig i foreldrenes liv? Zvjagintsevs filmer, og særlig de som omhandler barn og oppvekst, vil for alltid bli målt opp mot mesterverket hans fra 2003, «Tilbake». Men selv om «Savnet» ikke treffer like sterkt, er det fremdeles et nyanserikt, tankevekkende og velspilt drama vi serveres – tålmodig fotografert med en kald poesi som fargelegger en skildring som er tilsvarende kjølig, men også emosjonelt ubehagelig og sterk.

19 You Were Never Really Here

Den skotske filmskaperen Lynne Ramsays sedvanlige kompromissløshet kommer tydelig til uttrykk også i «You Were Never Really Here». Utålmodige kinogjengere som intetanende forvillet seg inn i kinosalen i møte med det som ble annonsert å være «en ny thriller med Joaquin Phoenix», ble sannsynligvis ikke værende lenge i kinomørket. Filmens stemningsfulle dysterhet hviler tungt utenpå de dvelende bildene som er enda hardere enn i Ramsays mesterlige «We Need to Talk About Kevin» fra 2011. «You Were Never Really Here» kan være like eksplosiv og brutal som den er vag og poetisk, og disse overgangene i stemningsbilder bindes like mye sammen av det gjennomført stilistiske regissørarbeidet, som av skuespillet til Joaquin Phoenix – i sentrum for et genuint og bekmørkt karakterportrett i stand til å ryste til de fleste av oss.

18 Cold War

Det er fem år siden polske Paweł Pawlikowski ga oss den nesten sensasjonelt vakre «Ida» fortalt i stilrene sort/hvitt-tablåer. I årets «Cold War» skildrer han en intens kjærlighetshistorie etter tilsvarende filmatiske noter – igjen i sort/hvitt og igjen i 4:3-format. Filmspråket er imidlertid denne gang mer dynamisk; både klipp og foto bidrar i begynnelsen til å etablere et univers som er mer preget av dokumentarisme enn stilisme, før det er som om filmspråket endrer fasong i takt med utviklingen i historiefortellingen. «Cold War» forflytter seg i tid og geografisk rom gjennom ulike europeiske steder på 1940- og 50-tallet, og disse bevegelsene bygger også oppunder et mer variert filmatisk uttrykk. Historiens iboende musikalitet blir også en smittende effekt på filmspråket. Innenfor denne rammen ligger en håpløs kjærlighetsskildring om en mannlig musikker og en yngre kvinne som skal være en del av hans musikalsk-kulturelle turné. Det utvikles et vibrerende kjærlighetsforhold, hvor de verken klarer å leve sammen eller hver for seg. Joanna Kulig, som også spilte i «Ida», er spesielt fremragende i rollen som den temperamentsfulle, men karismatiske polske jenta som driver frem og tilbake mot ham. Hennes temperament blir også overført til filmspråket, som også viser hvordan «Cold War» er en film som først og fremst handler om og kanaliserer følelser, men uten fnugg av sentimentalitet. Det er udiskutabelt at Pawlikowski på nytt har lagd et betydelig kunstverk av en film å fortape seg i.

17 Halloween

David Gordon Green har i «Halloween» anno 2018 valgt å ignorere alle handlingstrådene som ble spunnet ut av originalfilmens mange oppfølgere, og valgt å fortsette historiefortellingen med utgangspunkt i den banebrytende og mesterlige 1972-versjonen av John Carpenter. Det er også noe beundringsverdig respektfullt med årets «Halloween», som utvilsomt er lagd med kjærlighet til Carpenters originalverk, og som absorberer mange av de samme stemningsfulle skildringene og stilgrepene – ned til karakteristiske kamerakjøringer – som også er uløselig knyttet til epoken som originalfilmen var en del av. David Gordon Green har opplagt én fot i fortiden i det som ofte minner om en pastisj, men det finnes også avtrykk av nåtiden (for eksempel et tydeligere element av humor) med et forsøk på å revitalisere en subsanger som kun har hatt sporadisk puls siden 1980-tallet. Kommersielt er det mye som tyder på at David Gordon Green har lyktes, men også kunstnerisk er nye «Halloween» en helstøpt sjangerfilm som oser av effektiv horror og cineastisk finesse. Jeg ser gjerne mer av dette.

16 Black Mirror: Bandersnatch

TV-seriefenomenet «Black Mirror» fikk helt på tampen av 2018 et nytt tilskudd i form av det interaktive filmbidraget «Bandersnatch». Serieskaper Charlie Brooker har forfattet en unik filmopplevelse som lar seeren til en viss grad styre handlingen ut fra følgende utgangspunkt: Vi er i 1984, og en ung dataprogrammerer jobber for å få lansert et dataspill basert på en bok hvor historiefortellingen kan styres av publikums veivalg underveis. Om man, som meg, er skeptisk til interaktiv film som konsept, kunne det ikke vært smartere løst enn i «Bandersnatch» som integrerer det interaktive elementet i en historiefortelling som handler om noe av det samme, innenfor rammen av dataspill på 80-tallet. Det er en vanskelig øvelse å vurdere «Bandersnatch» fordi det finnes utallige mulige versjoner avhengig av dine veivalg, men filmens univers – uavhengig av retningsvalg – er totalt oppslukende, også filmatisk. Tidskoloritten er skarp og nostalgisk, dog med mørke anslag med et hint av David Cronenberg – også fordi våre veivalg ikke bare handler om hovedpersonens utvikling av dataspillet, men også knyttes opp mot et psykologisk komplekst portrett som bindes til traumer fra barndommen og forholdet til egen far. Ut av alt det vokser en film rik på ulike dimensjoner og kvaliteter, og sjeldent har behovet for «gjensyn» vært sterkere enn etter første møte med én av versjonene som utgjør «Bandersnatch».

15 The Tale

HBO-filmer har til det siste, i enda større grad enn Netflix, typisk vært assosiert med mindre ambisjonsrike og gjerne kunstnerisk uinteressante filmproduksjoner. Det var derfor en positiv overraskelse å gå den HBO-lanserte «The Tale» i møte, som uventet viste seg å være et tematisk komplekst tv-filmverk med en tydelig og mer utfordrende filmidentitet og skaperkraft. «The Tale» er skrevet og regissert av Jennifer Fox, og er en selvbiografisk beretning om egen oppvekst og hvordan hun, uten at hun fullt ut forstod det, ble offer for seksuell utnyttelse i altfor ung alder av en eldre mann. Men det er mer veien som tas for å komme dit, via hennes egne erindringer, som forblir filmens kraftsentrum og kilde for et foruroligende stemningsleie som rir hele filmverket. Filmens mange og vanskelige spørsmål løftes til overflaten av en billedlig fremstilling av subjektive, mentale prosesser som tidvis kan være vanskelig å begripe seg på. Både fordi det eksperimenteres med form og struktur, og fordi det aldri uttrykkes en tydelig moralisme, blir «The Tale» i alle sine nyanser og dimensjoner en ekstra skjerpende opplevelse man selv må ta del i. Og la oss ikke glemme Laura Dern som gjennom sin skuespillerprestasjon også kanaliserer alt dette, og beviser igjen at hun er av sin generasjons aller sterkeste kvinnelige skuespillere.

14 First Reformed

Paul Schraders humpete filmografi er nesten uten sidestykke i nyere amerikansk filmhistorie, men hullet han har befunnet seg i siden «Affliction» i 1997 har vært uvanlig dypt. Derfor var «First Reformed» av årets mest gledelige bekjentskaper. Her er Schrader tilbake som regissør/manusforfatter for et verk som oppsummerer og illustrerer hele hans virke. Som filmteoretiker har Schrader gjennom flere tiår vært filmens ypperste talsperson for Robert Bressons karakteristiske filmspråk. Med «First Reformed» forener han endelig selv det renskårne Bresson-språket med en intens karakterskildring som gir følelsen av å bivåne Schraders egne, åndelige oppfølger til «Taxi Driver» (som han jo i sin tid skrev manus til). Her snuses det på virkelig storhet, og Ethan Hawke leverer også en nyanserik tolkning som tåler sammenligning med de fleste. «First Reformed» er likevel akkurat ikke hardtslående nok, eller utstyrt med tilstrekkelig ikonisk kraft, til å slå inn alle dører. Men Paul Schrader mener endelig alvor igjen, og banker hardt på denne gang.

13 Ready Player One

Steven Spielberg har kanskje nådd 72 levde år, men det er lite som minner om en satt og sliten filmskaper som leverer et gammelmannsverk i 2018. «Ready Player One» er det stikk motsatte: Et overflødighetshorn av filmatisk idérikdom fortalt med sprudlende tempo. Som tematisk tilbakeskuende settes trolig verdensrekord i filmreferanser fra 70- og 80-tallet, men selve filmatiseringen er så hypermoderne som det lar seg gjøre. Riktignok synes jeg stedvis at den virtuelle verdenen kan bli i overkant frenetisk å bli værende i over tid, og Spielberg kunne med fordel tillatt seg flere pusterom for å gi ytterligere liv til figurenes tredimensjonale liv. Mye av Spielbergs magi ligger gjerne i krysningen mellom det eventyrlige og gjenkjennelige, hvor vektingen blir her klart tyngre på den ene siden. Dog evner mesterregissøren likevel å sveise sammen et karakteristisk og sentimentalt (ikke nødvendigvis i negativ forstand) historiefortellende klimaks. Det er umulig ikke å la seg fryde både underveis og etterpå, men det absolutt deiligste med «Ready Player One» er likevel sporten det blir å oppleve og telle de sanseløst mange film- og popkulturelle referansene som dukker opp.

12 The Post

«The Post» hadde amerikansk kinopremiere helt på tampen av 2017, men kom til norske kinoer tidlig i 2018. Med «Ready Player One» lansert kort tid etter, representeres her virkelig ytterpunktene i Steven Spielbergs vide filmografiske spenn. Riktignok forenes filmene av å bygge på en historisk fascinasjon og ikke minst filmatisk nostalgi, men de tilhører like tydelig to fundamentalt forskjellige filmlandskap. Med «The Post» har Spielberg komponert en tilbakeskuende thriller á 70-tallet, foregående i det politiske og journalistiske miljøet, med Washington Posts håndtering av Pentagon-papirene som bakteppe. Spielberg kjæler, sammen med fotograf Janusz Kamiński, lidenskapelig med den detaljfulle scenografien, i så sterk grad at innrammingen stjeler fokus fra dramaturgien som ikke er like spenningssøkende. Selv om «The Post» også kan være en anelse selvhøytidelig og pompøs – vi snakker tross alt om Spielberg – er dette gjennomgående et innsiktsfullt og perfeksjonert stykke filmarbeid som underholder stort og virker medrivende i kraft av sine filmatiske kvaliteter (særlig for oss som i utgangspunktet er veldig svake for filmens inspirasjonskilder av politiske 70-tallsthrillere).

11 Hereditary

Det slår meg når jeg ser tilbake på filmåret hvor sterkt Roman Polanski fremdeles fargelegger det beste som produseres av ny og vital horrorfilm. I «Suspiria» av Luca Guadagnino kjennes eimen av især «The Tenant», mens «Repulsion» banker på Steven Soderberghs «Unsane», og det er arven av «Rosemary’s Baby» som er spesielt merkbar i den imponerende regidebuten til Ari Aster. «Hereditary» er klassisk horrorkunst som oppsøker klaustrofobien i mørklagte og trange rom, og som lar okkulte krefter spinne ut av kontroll og styre mennesker ut i mentale sammenbrudd. Men «Hereditary» styrer samtidig unna klisjeene, og evner på imponerende vis å være konstant uforutsigbar – og skremmende. Toni Collettes tilstedeværelse bringer sågar tankene tilbake i tid til «Den sjette sansen», som heller ikke er en helt fremmed assosiasjon for det ambisjonsrike filmatiske arbeidet som også rir «Hereditary».