1950-2009 oppsummert

Det er nå 16 måneder siden jeg startet prosjektet. Endelig er det fullført. De seks siste tiårene er oppsummert fra 1950 til 2009 med presentasjon av en spesielt utvalgt film fra hvert år. Totalt er 60 filmomtaler forfattet. Alle fra ulike år, og alle med ulike regissører. Listen nedenfor kan leses som en reise gjennom filmhistorien, med høydepunkter håndplukket ut fra personlige preferanser. Det må presiseres at filmene ikke nødvendigvis er mine absolutte favoritter fra de respektive årene, og listen er sammensatt for å uttrykke en viss variasjon, hvor også en del opplagte valg er utelatt til fordel for andre virkelig gode filmer som kanskje fortjener mer oppmerksomhet. Men jevnt over er denne listen også en treffende illustrasjon over mitt forhold til film, så les det i det minste som 60 varme anbefalinger.

Elevator to the Gallows

1950: Los olvidados (Regi: Luis Buñuel)
1951: The Day the Earth Stood Still (Robert Wise)
1952: Forbidden Games (Regi: René Clément)
1953: The Big Heat (Regi: Fritz Lang)
1954: Viaggio in Italia (Regi: Roberto Rossellini)
1955: Les diaboliques (Regi: Henri-Georges Clouzot)
1956: A Man Escaped (Regi: Robert Bresson)
1957: Paths of Glory (Regi: Stanley Kubrick)
1958: Elevator to the Gallows (Regi: Louis Malle)
1959: Ballad of a Soldier (Regi: Grigori Chukhrai)

Rocco and His Brothers

1960: Rocco and His Brothers (Regi: Luchino Visconti)
1961: The Innocents (Regi: Jack Clayton)
1962: Knife in the Water (Regi: Roman Polanski)
1963: Le mépris (Regi: Jean-Luc Godard)
1964: Fail-Safe (Regi: Sidney Lumet)
1965: Fists in the Pocket (Regi: Marco Bellocchio)
1966: Seconds (Regi: John Frankenheimer)
1967: The Red and the White (Regi: Miklós Jancsó)
1968: If… (Regi: Lindsay Anderson)
1969: Z (Regi: Costa-Gavras)

The Conformist

1970: The Conformist (Regi: Bernardo Bertolucci)
1971: Mon oncle Antoine (Regi: Claude Jutra)
1972: Images (Regi: Robert Altman)
1973: The Mother and the Whore (Regi: Jean Eustache)
1974: The Enigma of Kaspar Hauser (Regi: Werner Herzog)
1975: The Passenger (Regi: Michelangelo Antonioni)
1976: Mannen på taket (Regi: Bo Widerberg)
1977: The Ascent (Regi: Larisa Shepitko)
1978: Days of Heaven (Regi: Terrence Malick)
1979: Stalker (Regi: Andrej Tarkovskij)

Pauline at the Beach

1980: Ordinary People (Regi: Robert Redford)
1981: Pixote (Regi: Hector Babenco)
1982: Interrogation (Regi: Ryszard Bugajski)
1983: Pauline at the Beach (Regi: Eric Rohmer)
1984: Tro, håb og kærlighed (Regi: Bille August)
1985: When Father Was Away on Business (Regi: Emir Kusturica)
1986: Night of the Pencils (Regi: Héctor Olivera)
1987: House of Games (Regi: David Mamet)
1988: The Thin Blue Line (Regi: Errol Morris)
1989: A City of Sadness (Regi: Hou Hsiao-Hsien)

Trois couleurs: Rouge

1990: I Hired a Contract Killer (Regi: Aki Kaurismäki)
1991: Toto le héros (Regi: Jaco van Dormael)
1992: Man Bites Dog (Regi: Rémy Belvaux, André Bonzel og Benoit Poelvoorde)
1993: Clean, Shaven (Regi: Lodge Kerrigan)
1994: Trois couleurs: Rouge (Regi: Krzysztof Kieslowski)
1995: La cérémonie (Regi: Claude Chabrol)
1996: The Funeral (Regi: Abel Ferrara)
1997: The Sweet Hereafter (Regi: Atom Egoyan)
1998: Following (Regi: Christopher Nolan)
1999: The Girl on the Bridge (Regi: Patrice Leconte)

Doki-Doki

2000: Die Unberührbare (Regi: Oskar Roehler)
2001: Der Tunnel (Regi: Roland Suso Richter)
2002: Irréversible (Regi: Gaspar Noé)
2003: Doki-Doki (Regi: Chris Eska)
2004: Gegen die Wand (Regi: Faith Akin)
2005: Caché (Regi: Michael Haneke)
2006: Marilena de la P7 (Regi: Cristian Nemescu)
2007: Boy A (Regi: John Crowley)
2008: Julia (Regi: Erick Zonca)
2009: Welcome (Regi: Philippe Lioret)


Welcome (2009)

At mennesker skal kunne forflytte seg fritt over landegrenser, er i dag en naiv forestilling. Med sin ironiske filmtittel, er dét kjernetematikken i Philippe Liorets franskspråklige film. Vi tas med til den lille havnebyen Calais nord i Frankrike, like ved den engelske kanal (byen var engelsk frem til midten av 1500-tallet). I dag er byen et avgjørende knutepunkt for ferjetrafikk og handel med Storbritannia, men også et fryktet arnested for illegale innvandrere. På folkemunne har området rundt havnen fått tilnavnet jungelen – her campet over 1000 innvandrere, de fleste afghanere, før franske myndigheter aksjonerte og splittet opp miljøet høsten 2009.

De er uten penger, uten mat og uten rettigheter. Drømmen om Storbritannia representerer håpet om noe nytt, og munner ut i desperate handlinger. Unge gutter betaler store beløp til yrkessjåfører for å bli smuglet over kanalen fra bakerst i overfylte lastebiler. De har ingenting å tape, annet enn en retur til lovløse tilstander på fransk jord. I Phillipe Liorets film møter vi tenåringsgutten Bilal som aner en alternativ mulighet: å svømme over kanalen.

Bilal treffer den nyskilte svømmelæreren Simon, og gradvis utvikles et dynamisk forhold, der Simons øyne åpnes til uventet engasjement for den unge innvandrerguttens problematiske hverdag. I et samfunn der det å bistå illegale innvandrere med husly kan gi fengselsstraff over flere år, velger Simon likevel å ta Bilal under sine ansvarsfulle vinger. Samtidig som Simons samfunnsengasjerende oppvåkning styrkes i takt med statens motvilje; en feilslått fransk immigrasjonspolitikk, vokser et atypisk vennskap av emosjonelle bånd frem. Som en far og en sønn.

Bak karakterne står to solide rolletolkninger, spilt av Vincent Lindon (Simon) og Firat Ayverdi (Bilal), assistert av et skarpt og presist manus der historien og menneskeligheten settes i fokus. Her fristes aldri filmskaperne til manipulerende grep; til tross for et åpenbart politisk engasjement bak historien, forblir Welcome en stødig, usentimental skildring av vemmelig desperasjon i en sosialrealistisk innpakning – med en veldig klar politisk brodd. Og en velartikulert, humanistisk film – fortalt med et sobert filmspråk som underbygger den substansielle håpløsheten som hviler over miljøskildringene. Sterkt anbefalt.


Julia (2008)

Hvorfor har, tilsynelatende, så få sett denne filmen? Det er kanskje et år siden jeg snappet opp et tips om at den Erick Zonca-regisserte Julia med Tilda Swinton i tittelrollen skulle være et merkelig bortgjemt mesterverk. Det var fra oppegående filmrøster superlativene ble hvisket, men i et større perspektiv er det få som har snakket høyt om Julia som en må-se-film fra de siste årene. Jeg kan ikke engang huske å ha registrert lanseringen og mottakelsen den fikk for to år siden, og et beskjedent antall stemmer på IMDb vitner om en film som på ingen måte har truffet et bredt publikum. Det til tross for at filmen beveger seg langs høyst konvensjonelle linjer; vi har å gjøre med en reinspikket kidnappingsfilm, dog like sterkt karakter- som plottdrevet. Men alltid energisk, filmatisk bevisst og uhyre velspilt.

Tilda Swinton har gjennom flere år demonstrert sitt enorme register som skuespiller, og fremstår i dag som en av de absolutt mest markante og sterkeste kvinnelige skuespillerne som alene kan løfte, eller bære, en film. I Julia er hun, som tittelen sier, selve filmen. Visst finnes det uomtvistelige kvaliteter i filmspråk, manus etc. Men Tilda Swintons rolletolkning er virkelig noe langt forbi det vanlige, selv for å være henne. Rett og slett en av tiårets store skuespillerprestasjoner, uansett kjønn/alder/nasjonalitet. Julia er hennes pust, hennes ånde, og hennes fortjeneste.

Hun portretterer den fordrukne klisjeen som er Julia Harris. Uten jobb. Uten penger. Swinton tilfører imidlertid det skjøre kvinnemennesket noe mer, bak de tomme vodkaflaskene og halvfeite mennene hun vilkårlig deler seng med. I et liv uten kontroll, er hun likevel frenetisk handlekraftig, dog irrasjonell. Når desperasjonen tar overhånd, tar hun nytte av den eksentriske nabokvinnens likverdige ulykkelighet. Hennes 8 år gamle sønn bor sammen med sin velstående bestefar, utenfor morens rekkevidde. Sammen skal de kidnappe gutten, og kreve løsepenger.

Julia åpner som et inderlig vondt portrett av et menneskes gjentagende feilvalg. Scenografien oser av en stygghet som Tilda Swinton aldri er redd for å forsterke i sitt usminkede nærvær. Gradvis oppslukes menneskeportrettet av en medrivende kidnappingshistorie som forblir filmens motor de neste to timene. Men Zonca rykker aldri i girspaken; overgangene er sømløst integrert i en filmfortelling som, til tross for sine temposkifter, forblir tro mot et etablert stemningsbilde. Selv der Julia i lange perioder utspilles som en konvensjonell thriller, bevares en egenart i Zoncas kompromissløse portretthengivenhet, og et filmspråk som tydelig har ambisjoner om noe mer. Nærheten til karakteren(e) er svimlende sterk og genuin, og Zonca er ikke redd for å male hovedpersonen i usympatiske farger. Tilda Swinton gir Julia menneskelighet, men ikke for å gjøre henne sympatisk for publikum. Her er både tematikk og estetikk – i kamerabevegelser og karakterobservasjoner – beslektende med flere av John Cassavetes filmer. Det er lett å se at Julia ikke er feilfri (hvor mange filmer er egentlig det?). Men få har krysset sporene mellom thriller- og karakterdrama med like imponerende presisjon de siste årene, og enda mer sjeldent er det å oppleve skuespill av det kaliber Tilda Swinton demonstrerer her.


Boy A (2007)

«Jack» slippes ut av fengsel for en forbrytelse begått i barndommen. Nå er han ung voksen, men uten livets erfaringer – og med en tung ballast han må holde skjult for omverden. «Jack» gir ansikt til barnet som dreper et annet barn. Nå er han voksen – i friheten – med nytt pass og personnummer. Men hvordan kan han fri seg fra den opplevde fortiden?

Boy A er tematisk beslektet med vårt norske alibi, den underlegne deUSYNLIGE – og uten den prangende svulstigheten til Erik Poppe. Her er det også følelsen av virkelighet, ikke konstruksjon, som binder bildene sammen, i det som er John Crowleys imponerende debutverk. Filmen utkom i 2007 til oppsiktsvekkende smal oppmerksomhet her hjemme, og har siden vært ufortjent bortgjemt i filmarkivets uendelighet. Som en lavmælt filmfortelling om vrien tematikk, er selve filmideen i utgangspunktet lite salgsbar. Det hamres ikke i verken bilder eller ord. Istedet høres ekkoet av noe dypere, mørkere og vondere – og vi hjemsøkes av det lenge etter rulletekstens slutt.

Historien er åpenbart inspirert av den grufulle virkeligheten som rammet det engelske samfunnet på begynnelsen av 90-tallet. Da de 10 år gamle guttene, Robert Thompson og Jon Venables, kidnappet, torturerte og tok livet av den 3 år gamle James Bulger. Hendelsen sendte sjokkbølger gjennom både Storbritannia og resten av verden, og folket krevde de to guttungenes hoder på et fat. Etter åtte år i fengsel, er derimot begge løslatt under ny identitet.

Boy A kunne like gjerne omhandlet Robert Thompson eller Jon Venables’ etterliv utenfor murene. Hovedrollen, Jack Burrdige, gestaltes av talentet Andrew Garfield – som du senere har sett i blant annet The Social Network – men som unektelig fikk sitt store gjennombrudd nettopp i denne filmen. Garfields milde fremtoning og sympatiske vesen gjør det lett å velge hans side, og kanskje hadde filmen vært enda mer spennende med et mer rufsete ansikt på skjermen. På sine premisser gjør imidlertid Garfield dette enestående, og hans indre konflikter blir muligens kommunisert til oss med enda mer foruroligende effekt i kombinasjonen av både lavmælt regi (filmspråk) og skuespill. Den ulmende stemningen, og følelsen av at dette aldri kan gå bra, gjennomsyrer hele historiens vei. Filmen skildrer i all hovedsak hvordan Jack må håndtere den nye hverdagen utenfor fengsel, hvor fortiden hemmligholdes i møte med alt og alle, samtidig som vi gjennom flashback blir kjent med den skrekkelige foranledningen. Spørsmålet blir svevende i luften: er det mulig å sette punktum for det som har skjedd, og skape en helt ny nåtid og fremtid?

Filmen er uhyre stemningsfullt fotografert i et filter som forsterker den iskalde atmosfæren. Og mer i uttrykk og bilder enn med store bokstaver, tar Boy A deg mot i ditt personlige verdiapparat, etter en emosjonelt rystende og vond reise.


Marilena de la P7 (2006)

13 år gamle Andrei vokser opp i utkanten av Bucuresti sammen med en far som er bussjåfør, en mor som er hjemmeværende, og en lillebror som ønsker å gjøre det storebror gjør. Levekårene er enkle. Nabolaget domineres av alkoholisme, arbeidsløshet, prostituerte på gatehjørnet og barn som sparker fotball i de samme gatene.

Marilena de la P7 er en rumensk oppveksthistorie, befriende konsist skildret i tre magiske kvarter. Regissør Cristian Nemescu behandler universell oppvekstproblematikk i en utpreget østeuropeisk setting, med en eim av Ceausescu og vedvarende desperasjon. Historien og atmosfæren er ektefølt trist, selv om menneskelig varme skinner svakt gjennom den vekselvis melankolske og tragiske overflaten.

Med grimme bilder av skitten rumensk gatevirkelighet, der Andrei vokser opp med de samme tankene i hodet som vi alle hadde i egen barndom, får skildringen en sterk personlig resonans. Marilena de la P7 er en episodisk skildring; et glimt inn i en eksisterende virkelighet. En hverdag man føler fortsetter langt forbi rulleteksten.


Caché (2005)

(PS! Omtalen er skrevet i forbindelse med den norske kinopremieren, tidlig 2006, og bærer preg av det).

Caché (på norsk Skjult) er på overflaten en psykologisk thriller og et mysterium, hvor en borgerlig, fransk familie terroriseres av en ukjent person som sender dem absurde videokassetter og brev. Frykten sprer seg gradvis innenfor husets fire vegger; hvem er avsenderen og hva er hans motiver?

Den tyskøsterrikske regissøren Michael Haneke har vært av Europas mest vitale filmskapere siden 90-tallet, så det er ikke uten grunn mange (meg inkludert) har sett fram til hans siste film. Og Haneke innfrir, definitivt!

Allerede de første sekundene er enorme i all sin enkelhet. Umiddelbart begynner Haneke å leke med sitt publikum idet han presenterer bilder som først etter en stund viser seg å være hentet fra en videokassett. Det går først opp for oss da bildet begynner å spole sakte bakover. Filmen åpner med at familiefaren Georges (Daniel Auteuil) og hans kone Anne (Juliette Binoche) hoderystende stirrer på videobilder som viser huset deres filmet fra utsiden.

Caché er stillferdig og kompleks, men vil likevel appellere til overraskende mange fordi den ved siden av mye annet også kan sees som en effektiv psykologisk thriller. Og den er langt på vei lett å følge, dog vil de som kun lar seg rive med av filmens thrilleraspekt føle seg snytt når Haneke presenterer sin tvetydige slutt. Noen vil hate det – andre vil elske det som et utgangspunkt for uendelige diskusjoner.

Men hvis vi skraper litt i overflaten, vil vi se at historien skjuler så uendelig mye mer. Foruten å være en spennende og vellykket hvem gjorde det-film, er Caché uvanlig velgjort i det å skape et troverdig miljø med fokus på mennesket og dets individuelle og relasjonelle dilemmaer. Foreldrene lever bekymringsløse liv hvor hverdagen består av å diskutere trivielle spørsmål over middagsbordet etter at de har kommet hjem fra sine jobber i tv- og litteraturbransjen. Deres felles barn, Pierrot, blir kysset kjærlig på kinnet når han setter seg til bords. Men hvor dypt stikker den genuine kjærligheten og forståelsen av hverandre?

Når den eneste virkeligheten foreldrene utsettes for kommer gjennom fjernsynsskjermen, er kanskje ikke deres manglende handlingskraft og viklende atferd når noe alvorlig og drastisk inntreffer like vanskelig å forklare?

Filmen tar i dette momentet opp en rekke temaer. Det handler om skyldfølelse. Om tillit. Om kommunikasjon. Og om å holde noe skjult.

Men filmens siktemål beveger seg også utover familiesfæren. Haneke ønsker å berøre et ømt tema i nyere fransk historie; hvordan det franske politiet nedslaktet et hundretalls algeriske immigranter under en fredelig protestaksjon i 1961. En hendelse som det franske samfunnet har forsøkt å skyve under teppet. Ved bruk av metaforer fremmer muligens Haneke et normativt syn om at man bør konfronteres med vesentlige ubehageligheter i fortiden for å komme seg videre livet. Gjøre opp for seg. I filmen blir familiefaren Georges nødt til å gjenoppleve og konfronteres med sin skjulte historie fra barndommen; hvor han utsetter en algerisk gutt for en grusom handling som har gitt ham traumatiske følger opp gjennom årene. Selv om metaforen til massakren er åpenbar, er problemstillingen universell og kan gjelde for alle vesteuropeiske land som sliter med dårlig samvittighet som følge av sin mangeårige undertrykkelse (i ulik grad og form) av den tredje verden.

Midt opp i dette står skuespilleren Daniel Auteuil frem som bærer av alle følelsene og opplevelsene som sammen danner filmens budskap, subtilitetens budbringer. Juliette Binoche, og for så vidt også de resterende skuespillerne, følger hakk i hæl med treffsikre tolkninger.

Det er bare å ta av seg hatten for en av de beste filmene på lang tid – uansett land og sjanger. Caché gjør inntrykk, og etterlater publikum med et hav av tanker og følelser som gjør at man trenger noen timer til refleksjon. Eller simpelthen å komme til hektene igjen.

Haneke stiller underveis i filmen en rekke spørsmål, hvor de fleste forblir ubesvarte. Her finnes ikke to streker under svarene. Det blir opp til oss å gjøre opp våre egne tanker.

Jeg for min del tenker fremdeles.


Gegen die Wand (2004)

To dypt ulykkelige sjeler treffer hverandre ved en psykiatrisk klinikk. Begge har forsøkt å ta sine liv. Hun er en promiskuøs kvinne tidlig i tyveårene som ikke er interessert i å leve opp til den religiøse familiens forventninger om et tradisjonelt ekteskap etter muslimske og tyrkiske skikker. Han er en 40 år gammel mann som er lei av livet, og forsøker å drukne sorgene etter tapet av kona i dop og alkohol. Verken hun eller han lykkes – ikke med å ta sine egne liv, og ikke med å bli lykkelige. Inntil de treffer hverandre ved et psykiatrisk sykehus.

De inngår et proforma-ekteskap, slik at hun kan slippe unna familiens spørsmål, og leve det livet hun ønsker å gjøre – feste, drikke og knulle. For ham får livet ro i et nytt og rent hjem, med en kone som kan lage mat og gi ham en savnet trygghet, på sin måte. Men det er fremdeles et tomrom der; kjærligheten. Når følelsene for henne sakte siver frem, utvikles imidlertid en kjærlighetshistorie like følelsesmessig sterk som mørk og brutal. De bærer begge på kjellermørke fortider, og håpløsheten de tidligere har sett i øynene dobles i det intime samværet. Som et bilde på skjør kjærlighet i en kald verden, forvitres forholdet aller sterkest i uunngåelig konfrontasjon med samfunnets normer og kulturelle kodekser. Det skinner gjennom at regissør Faith Akin har førstehåndskjennskap til polemikken med tyrkiske innflytere i Tyskland, her i storbyen Hamburg. Både han og hun slites mellom sprikende kultur og identitet, men før de kan finne sin plass sammen i samfunnet, må de først finne seg selv.

Håpløsheten og desperasjonen ligger som et tykt lag utenpå Gegen die Wand (Mot veggen) som på et tidspunkt virker å følge en konvensjonell, men riktignok brokete sti. Men Akin har andre planer, og flytter snart både karakterer og stemning ut av den forventede ruten. Filmen blir stadig mørkere, og enda mer kompleks, mens publikum kanskje forvirres en smule av den bisarre vekslingen mellom komikk og grim sosialrealisme. Atmosfæren er til tider veldig uhåndgripelig, noe som egentlig gjør filmen enda mer ukomfortabel og foruroligende å se på enn historien gjør den. Man kan også her snakke om den tyske følelsen som noe smakløst og vemmelig i estetikk, men veldig interessant å bite i. Musikken skifter mellom Depeche Mode, tysk hardrock og tyrkisk folkemusikk, og tonesetter i sin merkverdige blanding de styggvakre bildene til nær audiovisuell perfeksjon.

Tidligere pornoskuespiller Sibel Kekilli gjør en ubehagelig sterk tolkning av den kvinnelige hovedpersonen, det samme gjelder for så vidt Birol Ünel som den mannlige motspilleren. Selv om Akin også bruker de to menneskene for å belyse større tematikk enn det mellommenneskelige, er det deres hverdagsproblemer som på individnivå gjør Gegen die Wand så grusomt gripende – og mesterlig.


Doki-Doki (2003)

Doki-doki er lyden av et hjerte som banker. Satt til det urbane Tokyo, melankolsk fanget i svart-hvitt, gis vi et skimt av en sjel fortapt i naive drømmer.

Du kjenner det kanskje igjen fra din egen hverdag. I hvert fall kan jeg gjøre det. Du står der og venter på bussen eller toget som skal ta deg til jobb. Kanskje har du stått der og ventet på det samme toget, til samme klokkeslett, hver dag i flere år. Rundt deg står de samme personene hver dag. De blir en del av livet ditt, men du har aldri snakket med dem – og kan heller ikke navnene.

Doki-Doki er historien om en japansk jente i 20-årene (Yumi Endo) som ønsker å gjøre noe med dette. Dag etter dag tar hun det samme toget med de samme ukjente menneskene. Som en diskret detektiv observerer hun detaljene i hva de gjør, hvor de skal og hvem de er.

Dette er et universelt storbyportrett av mennesker som fraktes fra hjem til jobb, tettpakket i trange togvogner, kun opptatt av seg og sine liv. Dette er en meditasjon over en urban tilstand. Frykten for å bryte ut av konformiteten. Dette er et innblikk i japansk kultur. Og dette er et skimt av en sjenert japansk ungjentes kamp for å bli sett.

Det er for én av passasjerene hjertet banker ekstra fort: en stille, sjarmerende ung mann i dress som hun kjenner igjen fra tiden i barnehagen. Hun er overbevist om at han har glemt henne. Men i tankene og fantasien lar hun dem finne hverandre i kjærlighet. Virkeligheten er en annen. Skal hun gripe sjansen?

Historien fortelles i en hypnotiserende smakfull stemning, er befriende kort og presist fortalt på 35 minutter (det finnes også en lenger versjon), og byr på et smellvakkert lydspor med dempet, stemningsfull musikk av blant annet Sigur Rós, Mogwai, The Postal Service og Yo La Tengo. Det kan ikke gjøres bedre.

Doki-Doki har likhetstrekk med publikumsfavoritter som Lost in Translation og Le Fabuleux destin d’Amélie Poulain, men er enda mer intenst følelsesmessig til stede i hverdagsøyeblikkene.


Irréversible (2002)

Gaspar Noé skapte nærmest oppstandelse i filmverden med med den kontroversielle Irréversible i 2002. En film som sjokkerte, forarget, skapte sinne, vanntro og avsky. Kanskje bare en naturlig reaksjon, innholdet – og innpakningen – tatt i betraktning.

Filmen er sammensatt av 13 scener som spilles reversibelt for publikum, slik Christopher Nolan gjorde med stor suksess noen år i forveien med Memento. Åpningen viser slutten, for deretter å ta oss trinnvis tilbake – scene for scene – til begynnelsen. Ved historiens begynnelse, og filmens slutt.

Vi følger en desperat Marcus (Vincent Cassel) på nådeløs jakt etter mannen som samme kveld har brutalt mishandlet og voldtatt kjæresten (Monica Bellucci). Blendet av en rasjonell hevntanke, og drevet av vanvidd, kan ikke vennen Pierre (Albert Dupontel) holde ham tilbake.

Den reversible fortellerteknikken brukes som mer enn en gimmick. Ikke bare spør vi i uvitenhet: hvorfor skjer dette? Noé ønsker ikke primært å overraske eller sjokkere, da vi allerede kjenner utfallet. Publikum manipuleres snarere inn i en slags objektiv tilstand, det vris på vår forforståelse og sympati. Kun i ettertid sitter vi med informasjon til virkelig å forstå rekkevidden av hva vi har sett.

Filmens genialitet ligger i det kontrastfylte bruddet i stemning halvveis ut i historien.

De første tre kvarterene bygges opp rundt scener som best kan forklares som grafisk tortur å bivåne i et utagerende, aggressivt filmspråk; med lydterroriserende elektronisk musikk og ristende håndholdt kamera ser vi lange tagninger av et menneske som får hodeskallen knust av et brannslukningsapparat. Vi er svimmelt til stede i den ubehagelig klamme kjelleren på homseklubben Rectum i en ekstrem og klaustrofobifremkallende sekvens. Og ikke minst utsettes vi for bildene av en 20 minutter lang grov voldtektsscene, med skrikende nærhet – uten at det klippes for å gi oss pusterom og minne oss på at vi ser film.

Så realistisk utført at det gjør vondt, vondt, vondt.

Men hvor absurd det enn kan høres ut; det er de påfølgende tre kvarterene som fullbyrder marerittet og setter de jævlige scenene vi har sett i nytt lys. Det er nå vi får se foranledningen, fortalt med dempet hverdagslig realisme, i et helt annet toneleie. Og det er da vi får kjenne jævelskapen på kroppen, når vi har ristet av oss sjokkene med tid til å reflektere over hva som har skjedd. Eller rettere sagt: hva som vil skje med disse menneskene.

Urettferdig mye oppmerksomhet er viet Irréversible som en volds- og pornodyrkende «sjokkfilm». Et totalt feilaktig bilde. For det første er det kun to enkeltscener av ekstrem grafisk brutalitet og sjokkverdi, og begge fyller en vital funksjon i filmens historie. Det er konsekvensene av scenen som skaper inntrykket, og derfor er det også viktig at de gjøres lange og ekstreme. Dermed er det de «ufarlige» scenene, etter at vi har de voldsomme i minnet, som står sterkest.

En annen styrke ligger i Noés personinstruksjon og teft for det improvisatoriske, særlig velegnet for det dokumentariske, direkte filmspråket. Monica Bellucci og Vincent Cassel (de er i virkeligheten gift) spiller på et bredt og ytterst sammensatt følelsesregister, der reaksjonene og følelsene hele tiden kommer frem som ekte. Når Vincent Cassel i en av filmens scener forteller at navnet hans er «Vincent», før han raskt unnskylder feilen (karakteren han spiller heter «Marcus»), forteller det noe om en naturlig dialogimprovisasjon som bærer frem lange scener uten klipp, og tegner et uvanlig autentisk bilde.

Irréversible er en umiddelbar påkjenning; visuelt påtrengende og deterministisk fortalt om en redselsfull virkelighet. Noé peker mot mørket: og slutten er trist med anslag av håpløshet.

For meg er imidlertid dette en av det siste tiårets sterkeste filmer.


Der Tunnel (2001)

Året er 1961, og DDR har bygd en betongmur toppet med piggtråd for å splitte Berlin i to. Innbyggerne i DDR (Øst-Tyskland) skal «beskyttes» mot den demokratiske tankegangen i vest. Mens innbyggerne tidligere kunne krysse grensen mellom Øst- og Vest-Berlin som de ville, ble muren mer enn et symbol på skillet mellom kommunisme og kapitalisme. Den la liv i ruiner.

Der Tunnel forteller én av mange lignende historier. Svømmemesteren Harry Melchior lykkes i å rømme over grensen til vest, mens søsteren blir igjen på andre siden. I Vest-Berlin organiserer Harry sammen med en ingeniørvenn og andre en plan for å få sine nærmeste over grensen. Med base i en fraflyttet og gammel bygning nær muren, begynner de i all hemmelighet å grave en tunnel under muren og over i en annen bygning på østsiden. Men oppgaven viser seg å bli mer omfattende enn planlagt, og med mange mennesker som må hjelpe til, blir det også flere familiemedlemmer som må smugles gjennom tunnelen. Og risikoen øker i takt med gevinsten.

Filmen, som i utgangspunktet var ment laget for tysk fjernsyn, blander antakelig fakta med fiksjon over en lav sko. Likevel lykkes den godt i å kommunisere med troverdighet. At karakterene antakelig er retusjert og historiens detaljer endret på, forringer ikke filmens kvalitet, til det er håndverket altfor solid. Sterkest er dette som konvensjonell spenningsfilm, med godt skuespill og effektiv dramaturgi. Filmen er lang, uten å være langdryg. Og den ser bra ut, uten å være glossy.

Kanskje kunne regissør Roland Suso Richter gravd mer i faenskapen og forholdene i Øst-Berlin. Vi får ikke forklart fullt ut hvorfor menneskene er villig til å ofre så mye som de gjør. Antakelig tar man for gitt at vi ikke trenger den dimensjonen i filmen, fordi vi kjenner bakgrunnen så godt fra før. Det hadde nok likevel tjent filmens historie å la oss kjenne elendigheten tettere på kroppen i første akt.

Derfor blir heller ikke Der Tunnel like emosjonelt sterk som den blir medrivende på en mer overfladisk måte. Dette er i første rekke en underholdningsfilm, der det kun tidvis pirkes borti noe som får oss til å tenke på dette i et historisk eller politisk perspektiv. Det er litt synd, men står likevel ikke i veien for det faktum at Der Tunnel er en strålende film på sine premisser. Jeg storkoste meg i 2 timer og 45 minutter.