Det sies at Adrian Lynes 1997-filmatisering av Lolita, er filmen du skal se for en tro adaptasjon av Vladimir Nabokovs dypt elskede litterære verk. Ønsker du derimot å oppleve den klassiske historien fortalt gjennom øynene til historiens fremste filmskaper, skal du naturligvis se Stanley Kubricks Lolita.
Nabokov skrev selv manuset til filmen, men Kubricks endelige versjon skal ha endt opp som radikalt forskjellig fra forfatterens omskrevne manus av egen bok. Alle Kubricks krumspring til tross; Nabokov omtaler gjerne Kubricks filmatisering som meget god, trass i sitt eget «bortkastede bidrag» på den. Litt annen reaksjon enn Stephen King ga samme regissør for den frie bearbeidelsen av The Shining. Men det er en annen historie.
Boka var fremdeles gjenstand for kontroverser da Kubrick lanserte sin film i 1962. Den tabubelagte tematikken om en eldre manns begjær for ungpiken Lolita, ble bannlyst på linje med russisk propaganda og blant annet holdt utenfor amerikanske bibliotek utover de paranoide 60-årene. Hvordan man i det hele tatt fikk finansiert, innspilt og lansert denne adaptasjonen fremstår i så måte som forbløffende merkverdig. Et viktig kompromiss ble antakelig å heve Lolita-karakterens alder fra 12 i boka til 14 ved filmens begynnelse, og enda viktigere å tone ned den seksuelle spenningen, og viske helt ut all billedlig berøring.
Historien omhandler en middelaldrende britisk professor, Humbert Humbert (stødig spilt avJames Mason), som opplever å bli underlig tiltrukket av den altfor unge Lolita (yndig spilt av Sue Lyon), datteren til den velstående vertinnen han midlertidig har flyttet inn hos. Mens Humbert innleder et voksent forhold til den usympatiske vertinnen (Shelley Winters), er det den ungdommelige skjønnheten i Lolita som vekker begjæret og lidenskapen i ham. Den forbudte kjærligheten som han aldri kan leve ut og vise for verden.
Kubricks problem var at det for ham var like forbudt å vise Humberts forbudte kjærlighet på film. Og disse sensurbegrensningene har gjort Lolita til en merkelig film. Ved aldri virkelig å vise det som er historiens fundament, den fysiske kontakten mellom Humbert og Lolita, frarøves vi veldig mye av den dynamikken og karakterforståelsen som egentlig må være på plass for å få filmen til å fungere. Derfor gir heller ikke filmen meg veldig mye emosjonelt; til det blir det for vanskelig å forstå og engasjere seg i hovedpersonens tanker. At den overhodet ikke finnes seksuell er ikke nødvendigvis et problem, men den blir altfor vag og tannløs også i antydningene. Jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville forstått hva som foregikk mellom de to, dersom jeg ikke visste det fra før. På den andre siden kan man si at Kubricks avholdenhet i forhold til det seksuelle, er med på å gi hans versjon en tvetydighet som i seg selv er tiltrekkende og kanskje også mer interessant enn en slavisk adaptasjon som Adrian Lynes.
Sterkest inntrykk gjør faktisk Lolita når Kubrick våger å trykke både ulmende mørk og mer slapstickhumor inn rundt den ømfintlige tematikken. Den mørke humoren sikres i pinligheten og ubehageligheten som Humbert står midt oppi, gravd opp gjennom historiens alvorlighet. Men Kubrick gir oss også uventet slapstickhumor i form av umiddelbar fysisk komedie når Humbert for eksempel skal sette opp en sammenleggbar ekstraseng på et hotellrom han deler med Lolita. En hysterisk morsom scene. Enda bedre blir det når Peter Sellers kastes inn fra sidelinjen som en snål bikarakter litt på siden av plottet, hvor han naturligvis stjeler alle scener han medvirker i, selv om disse scenene nesten blir å regne som en film utenom hovedfilmen.
Som et visuelt filmhåndverk tilhører Lolita den gamle skolen, der Kubrick fremdeles virker bundet av rammene til klassisk amerikansk studiofilm. Først to år senere, fra og med Dr. Strangelove, frigjør Kubrick seg fra denne tvangstrøyen og blir i resten av karrieren også en nyskapende filmkunstner søkende etter nye visuelle uttrykk og tilnærminger. Sånn sett hadde det for så vidt vært veldig interessant å se hva Kubrick kunne gjort ut av Nabokovs roman i et senere tiår, både når det gjelder filmspråk og hvor mye lenger han kunne tatt historien.
Mine innvendinger til side: Stanley Kubrick byr også i denne filmen på flere ikoniske bilder (Oswald Morris’ foto er flott), og dens tematiske nøkternhet kan like mye sees på som mer gåtefull og fengslende enn en slavisk, eksplisitt adaptasjon ville vært. Personlig synes jeg imidlertid denne soberheten gjør at filmen beklageligvis føles noe utdatert, og hadde det ikke vært for at den kommer med Stanley Kubricks signatur, er det fristende å omtale Lolita som et nokså forglemmelig verk.
The Fixer, eller Mannen fra Kiev som den er titulert på enkelte steder på norsk, anses (med rette) ikke for å være av den undervurderte mesterregissørenJohn Frankenheimers beste filmer. Men det sier mer om regissørens karriere enn filmens kvaliteter, for TheFixer er faktisk ganske god. Men så er den også basert på en Pultizer Prize-vinnende roman av Bernard Malamud.
Frankenheimer valgte å gjøre filmer med fokus på menneskeskjebner, politikk og rettferdighet gjennom store deler av 60-tallet, noe som også kommer sterkt til uttrykk i The Fixer. Alan Bates portretterer den feilaktig drapsbeskyldte jøden Yakov Bok med enorm overbevisning. Etter å ha reddet livet til en forfyllet, men høytstående antisemitt, får han muligheten til å tjene gode penger ved å arbeide for denne aristokraten – som selvsagt er uvitende om at vår mann er jøde. Det går i begynnelsen bra (selv om hunden hans blir mistenksom!), og han er også nær ved å innlede et forhold til sin mektige arbeidsgivers datter.
Etter kort tid skjer imidlertid det dramatiske. Yakov Bok blir grunnløst beskyldt for å ha tatt livet av et barn og må gå gjennom et torturhelvete som vanskelig lar seg beskrive med ord. Men Bok makter å stenge den fysiske lidelsen ute idet han stadig nekter å la seg kneble av tsarens utsendte. Og uten tilståelse, ytterligere tortur…
I denne prosessen finner Frankenheimer også tid til å reflektere rundt sosiale og politiske spørsmål, og utforsker tesen om at alle mennesker er politiske mennesker. Filosofen Spinoza blir også viktig både for Yakov Bok og filmens progresjon. I filmen skifter Bok gradvis ut den jødiske tro med Spinozas mer frie tenkning, samtidig med at han gjennomgår en moralsk transformasjon fra begynnelse til slutt, trolig analogt med Spinozas tanker.
Jeg fikk imidlertid litt problemer i de scenene hvor Bok mister forstanden og begynner å diskutere høylytt med seg selv over diverse dilemmaer. Dette er scener som føles unødig kunstig, og bryter med filmens realistiske stemning, vel vitende om at en slik introspektivitet er vanskelig å overføre fra bok til filmmediet. Her kunne man hatt enda mer tiltro til Bates’ rolletolkning.
For filmens fremste egenskap er nettopp Bates’ skuespillerprestasjon; en rolle han også ble Oscar-nominert for. Han evner å fremstille Bok som et menneske full av nyanser; på den ene siden naiv, sårbar og innesluttet — på den andre siden; intelligent og skapende med en sterk personlighet ettersom hans utvikling tilsier det. Dirk Bogarde og Ian Holm er også fremragende i noe mindre, men nokså viktige, roller – selv om deres karakterer for det meste kun er der i samspill med Bok og ikke lar seg utvikle i noen bestemt retning.
Frankenheimer kunne med fordel ha trimmet filmen ned et kvarters tid og trolig kommet bedre ut av det. Spesielt føles sluttpartiet unødig langdrygt og selve finalen kunne vært mer finjustert. Den første halvtimen, introduksjonen, er utvilsomt filmens klart beste parti.
Samtidig er også scenene fra fengselslivet lenger ut i filmen godt iscenesatt, og den klaustrofobiske og grimme stemningen skaper en gyselig ramme rundt en historie, hentet fra virkeligheten, som viser menneskets iboende grusomhet på det absolutt verste, forhåpentligvis.
Alt i alt er The Fixer en solid film om antisemittisme og menneskelig respons på undertrykkelse. Godt fortalt, men noe sløv i kantene, muligens en anelse langdryg og litt i overkant budskapsunderstrekende. Frankenheimer stod for regien av en rekke kvalitetsfilmer fra 60-tallet, denne inkludert, men faktisk er Seconds, The Train, Seven Days in May og The Manchurian Candidate alle betydelig bedre.
Hvorfor har ikke det ukjente regissørnavnet Gilles Mimouni laget flere filmer? L’appartement oser av fransk eleganse. En romantisk, for ikke å si sexy, spenningsfilm spunnet rundt et intrikat kjærlighetsplott. Det vil si; det er fortellerformen som gjør filmen intrikat, ikke historien i seg selv – hvis vi hadde fått den tradisjonelt fortalt i kronologisk rekkefølge.
Men det får vi ikke. Og det er både filmens store styrke og lille svakhet. På beundringsverdig vis klarer regissør og manusforfatter Gilles Mimouni å nøste historiens mange tråder sammen. Men et stykke ut i filmen tar de elegante vendingene i tidshoppene litt for mye oppmerksomhet, på bekostning av historien som gradvis blekner mot den billedskjønne overflaten.
På den andre siden: det er noe forfriskende «Alfred Hitchcock hvis han hadde vært fransk filmskaper på 90-tallet»-følelse over måten Mimouni bygger opp intrigene. En følelse som sikkert ikke er tilfeldig, da filmen inneholder mer eller mindre åpenbare referanser til Strangers on a Train, Rear Window og Vertigo.
Historien åpner med at hovedpersonen Max (Vincent Cassel) returnerer til Paris etter et opphold i New York med kvinnen han skal gifte seg med. På en restaurant overhører han ved en tilfeldighet en telefonsamtale. Før det går opp for ham at stemmen tilhører kvinnen som for få år siden etterlot ham i dyp kjærlighetssorg ved plutselig å fordufte fra livet hans, er det for sent. Kvinnen har forsvunnet fra restauranten. Men denne gang etterlater hun spor og hint som kanskje gjør det mulig for Max å finne tilbake til henne?
Historien tar underveis en rekke vendinger, der den streifer innom livene til fire mennesker som uten å vite det alle spiller sentrale roller i hverandres kjærlighetsliv.
L’appartement er i bunn et klassisk melodrama som har funnet sin helt særegne vei. Det er sofistikert og stilsikkert så det holder. Cinematografien og musikken er nydelig, og skuespillerne forfører i takt med bildene. Monica Bellucci er som alltid strålende, likeså den kommende ektemannen Vincent Cassel. Men den store positive overraskelsen er den mer ukjente Romane Bohringer i filmens mest gåtefulle rolle som åpner opp for historiens iboende mystikk.
At Gilles Mimouni må være et stort filmkunstnerisk talent føles opplagt etter å ha sett appetittvekkeren L’appartement, selv om filmen som helhet fremstår noe ufullendt med en dvelende dramaturgi som av og til forsvinner i den glatte elegansen.
PS! Filmen ble amerikanisert i 2004-filmen Wicker Park med Josh Hartnett i hovedrollen (som jeg ikke har sett).
Et godtstykke utenfor allfarvei, men helt klart obligatorisk: dypt særegen tsjekkisk «coming of age»-surrealisme i Valerie and Her Week of Wonders (Valerie a týden divu).
I en eventyraktig innpakning, tar filmen form som en seksuelt ladet drøm. Handlingen spriker i flere retninger, men alt handler om unge Valerie (Jaroslava Schallerová). En cirka fjorten år gammel jente på vei inn i puberteten, som plutselig ser verden og menneskene rundt seg med nye øyne; de er ikke alle hva de utgir seg for å være, med skiftende personligheter og agendaer.
Handlingen involverer en religiøs streng bestemor, en vampyraktig skikkelse som stadig skifter utseende, en prest som tilnærmer henne seksuelt (og som kanskje er hennes far?), en bror som kanskje ikke er hennes bror (?), magiske øredobber som skal beskytte henne mot voksenlivets begjær, osv. Alt er uklart, for oss og for Valerie. Det er ingen entydig historie, kun ulike episoder som kommer ut av en tvetydig sensuell stemning. Sterk fargebruk understreker en konstant drømmende atmosfære med masse symbolikk.
Dette er visuell kunst, og lite annet. Det er sjeldent nydelige komposisjoner, følsomme bilder som er siklende vakkert fotografert i et suggerende bildespråk. Kamera lusker gjerne bak nøkkelhull og busker, og setter en voyeruistisk tone til bildene. Unge Schallerova utstråler også en farlig artistisk skjønnhet, velegnet for dvelende og poetisk cinematografi.
At filmen, fordi den ikke har en tydelig historie å fortelle, i perioder oppleves som småkjedelig, blir nesten irrelevant. Før man rekker å la tankene vandre andre steder, innhentes man av den uimotståelige visuelle sprengkraften i Jaromil Jires’ bildemagi.
Man kan se Valerie and Her Week of Wonders på flere måter. Som en fabel, et eventyr, gotisk skrekk, allegori, psykologisk drama eller en oppvekstfilm om en ung jente som oppdager kraften i egen seksualitet og omgivelsenes resonans. Filmen er en elegant blanding av ulike sjangere, og kan nytes som du selv velger det. Især for deg med et velutviklet sanseapparat.
I skjæringspunktet mellom et tv-filmaktig lavproduksjonsuttrykk (dog ikke uten kunstnerisk tilsnitt), og thrillerfortellende grep som trekker veksler på den store Alfred Hitchcock, er And Soon the Darkness en litt forbisett horrorgodbit. Premisset er enkelt og effektivt: To unge britiske jenter ferierer på sykkelsetet i Frankrike. Etter å ha syklet en stund langs avsidesliggende veier uten å se noe av det Frankrike de har drømt om, ønsker den ene å ta en pause for å lade batteriene. Hun legger seg ned noen meter fra veikanten inn mot skogen, mens den andre jenta sykler videre. Etter planen skal de møtes igjen om en stund. Det skjer ikke.
Regissør Robert Fuest, kanskje mer kjent for Dr. Phibes-filmene som utkom noen år senere, forteller And Soon the Darkness med tydelige strøk. Virkemidlene i den karikerte og entydig negative fremstillingen av bygdelivet og dets beboere, er minst like ufølsomt presentert som i norske 1732 Høtten som på nittitallet skapte harme i utkant-Norge. Men strikken strekkes så langt at det er umulig å ta skildringene for annet enn en nødvendig overtydelighet for det utpregede filmuniverset Robert Fuest ønsker å skildre. Spillereglene settes tidlig. To britiske middelklassejenter i sin beste alder på sykkeltur i fremmede, bondske omgivelser. Bak skuldrene skimtes olme blikk fra lokalbefolkningen. Musikken skrus på i Bernard Herrmann-vis for å understreke at her er ikke alt som det skal være. Alle innbyggerne har tilsynelatende en mystisk, potensiell ondskap i seg. Jentene ser det ikke selv, inntil det er for sent. Men lenge før det har Robert Fuest for sitt publikum etablert, gjennom ekstremt tydelige virkemidler i musikkbruk og klipp, en atmosfære av kaldsvette nedover ryggen. Samtidig er hele iscenesettelsen så overtydelig konstruert at man alltid er i filmen. Personlig er dette for meg filmens store kvalitet, som for andre vil være en svakhet. And Soon the Darkness er en utilslørt thriller, som er usedvanlig bevisst på det filmatiske, og som blir så verdifull nettopp på grunn av den tilstedeværende musikkbruken, klippingen, kamerabevegelsene og spennende utsnitt (Se det illustrerende bildeeksemplet nedenfor hvor en av jentene vurderer om hun skal stole på en motorsyklist som tilbyr henne hjelp for å lete etter venninnen som har forsvunnet. For filmpublikumet er han med all tydelighet presentert som en åpenbar badguy, både i valg av musikk og faktisk kameraplasseringer). Det er i det hele tatt mange scener som rett og slett er fantastiske isolert sett. At filmfortellingen etterhvert mister noe kraft, og slutten blir en smule forutsigbar (men likevel akseptabel), er til å overleve. Fordi selve fiksjonen er såpass vågal og sterk. Etterfølelsen er minnene av en film som finner et landskap og dyrker sin egen særegenhet til det fulle.
Det er noe gåtefullt, men også skremmende ved filmen. Jeg har tidligere nevnt Hitchcock som referanse, men i den bondske natursettingen og møtet med det ukjente, er det trolig enda mer nærliggende å snakke om Deliverance. Det er også spennende å se hvordan Robert Fuest skildrer terroren i konstant åpent dagslys. Filmens historie foregår over et trangt tidsrom, på dagtid. Vi er ute blant mennesker og i naturen. Fuest gir oss en følelsen av isolasjon – og hvem har ikke kjent på den kanskje irrasjonelle frykten over å gå eller sykle på veier mellom skog og åkre i total ensomhet. Ihvertfall tilsynelatende ensomhet. Er det en mann som skimtes der borte bak treet? Hva med mannen som står ved siden av høyballen og holder en ljå i hånden? Frykten er kanskje mest gjenkjennelig ved mørkets frembrudd. Men til tross for tittelen, foregår alt før mørkets frembrudd i And Soon the Darkness. Der filmen tar i bruk klassiske genrevirkemidler i presentasjonen av sitt persongalleri med tilhørende musikk og klipp, beveger den seg bevisst bort fra andre klisjeer. Mye av dens kvalitet må også tilskrives historiefortellingens timing og skuespill, selv om det er kameraet og observasjonene som er hovedattraksjonen.
At manuset inneholder lettvinte løsninger aksepteres fordi spillereglene tilsier at det er underordnet filmens logikk, eller etter en realistisk innfallsvinkel mangel på sådan. Karakterer kastes inn i historien som de er brikker i et spill, og forsvinner raskt ut når det ikke lenger er behov for dem lenger. Sidespor følges aldri opp. Spørsmål forblir ubesvarte. Men nettopp disse feilskjærene fremmer paradoksalt filmen, fordi følelsen av paranoia og det å fanges av et ulogisk mareritt – og et forstyrret, lukket univers forsterkes. Karakterene oppfører seg som de stammer fra en drøm, og når deler av dialogen foregår på fransk uten oversettelse, blir det et utilsiktet eller tilsiktet bidrag til følelsen av total paranoia. Hva er det egentlig som blir sagt? (Forutsatt at du, som meg, ikke forstår fransk). Her er ingenting å stole på idet mistanken fordeles til alle kanter, og denne uberegnelige melodien holdes frem som filmens identitet og kvalitet – helt frem til finalen. For avslutningen blir tilnærmet umulig ettersom Robert Fuest har bygd dette som en atmosfærisk thriller ved å dyrke det ubesvarte og gåtefulle. Når boksen åpnes får vi avsløringen, som der og da føles veldig gjennomsiktig. Men senere er det filmens følelse som huskes mer enn plottet og historiefortellingens utfall. Og der er And Soon the Darkness nærmest uovertruffent god.
2001: A Space Odyssey (Kubrick, 1969)
Fordi: Også jeg må ha med én Kubrick-film. Det kunne vært The Shining, eller kanskje Eyes Wide Shut. Men til slutt er det 2001, som i sin uendelige ambisjon og grenseløse egenart, trekker det lengste strået. En bauta i filmhistorien det føles umulig å utelate.
Caché (Haneke, 2005)
Fordi: Man blir aldri ferdig med Caché. Michael Hanekes samfunnsbevisste thriller om middelklassefamiliens manglende evne til å se seg selv, er noe av det mest oppslukende jeg så på kino på 2000-tallet. Voyeurisme som tema har alltid fascinert meg, og Hanekes substansfulle tilnærming og filmatiske presisjon skaper et dyp av udefinerbar uhygge som det gjør fysisk vondt å se ned i. Men ubehageligheten til side, Caché er eminent thrillerhåndverk, uten forbedringspotensial.
Dressed to Kill (De Palma, 1980)
Fordi: Dette er sikkert et uortodoks valg, men det ville være galskap for meg å lage en slik liste uten å ta med en De Palma-film. Valget falt på Dressed to Kill, fordi den byr på essensen av ham som auteur, og bærer thrillersjangerens mystikk og spenning med en iboende sensualitet og tiltrekkende kraft det er umulig å finne andre steder. Det måtte isåfall være i det beste av italiensk giallo, en undervurdert subsjanger som fremhever de samme filmspråklige virkemidlene i rendyrket sjangerkontekst, og som derfor også får sin representasjon på lista via De Palmas maktdemonstrasjon av en thriller.
The Godfather: Part II (Coppola, 1974) Hvorfor: Kommentar overflødig? Det var aldri et spørsmål om Gudfaren skulle med på listen eller ikke. Spørsmålet var hvilken av de to. Men strengt tatt er det heller ikke der noen tvil: Jeg elsker Gudfaren, men i del II høyner Coppola mafiaeposets dynamikk og skala. Gudfaren del II er både fantastisk pompøs og karakterdyrkende nær, visuelt rik, energisk fortalt og iscenesatt med en serie imponerende, ikoniske sekvenser som kort oppsummert muligens utgjør tidenes beste film. Det er et kjedelig, men helt nødvendig listevalg.
Il conformista (Bertolucci, 1970) Fordi: Det er naturligvis en stor skandale at Bernardo Bertoluccis massive mesterverk er utelatt fra Sight & Sound-lista, men for meg var det en av de første titlene som måtte med. Også fordi den åpenbart har utøvd stor innflytelse på de store amerikanske 70-tallsfilmene til f.eks. Coppola, Scorsese og Lumet. Men viktigst for meg: Il conformista flommer over av nydelige bilder, og er gjennom Vittorio Storaros fotoarbeid sannsynligvis tidenes vakreste film.
La double vie de Véronique (Kieslowski, 1991) Fordi: Den siste filmen jeg satte opp på lista. Det stod til slutt mellom denne, David Lynchs Mulholland Dr., Nicolas Roegs Performance og Ingmar Bergmans Persona. Alle filmer som representerer en drømmende, surrealistisk tvetydighet fanget av eksepsjonelt vakkert foto. Og alle filmer som leker med personligheter og identiteter, en tematikk som på film tiltaler meg sterkt. Kieslowskis verk er kanskje den vakreste av dem alle, definitivt den mest sensuelle og musikalske. En mettende, men fortsatt smakfull filmopplevelse som ufortjent har havnet noe i skyggen av den eminente Trois couleurs-trilogien.
Once Upon a Time in America (Leone, 1984) Hvorfor: Når alt kommer til alt, er dette min favorittfilm. Sergio Leones pompøse hånd fargelegger et storslått, nostalgisk gangsterepos som viser de store følelsene og lengslene i livet. Musikken, tablåene, stemningsbildene, skuespillet. Jeg kan når som helst sette meg ned, og drømme meg bort til hvert øyeblikk av Once Upon a Time in America.
The Passenger (Antonioni, 1975)
Fordi: Antonioni må være representert. Jeg kunne gått for andre og tyngre Antonioni-filmer. Alle filmene hans innehar ulike doser av det jeg elsker med film – en filmspråklig identitet som uttrykkes gjennom det å fortelle en historie kompromissløst med bildene. Antonioni forfører, intellektualiserer, og briljerer med kamera. Men skal jeg være ærlig med meg selv, har The Passenger blitt en favoritt, som fordi den er mer konvensjonell i formen ofte havner i skyggen av 60-tallstrilogien og Blowup. PS! Filmen avsluttes med en genistrek av en long take-scene, som nesten alene er grunn til å sette filmen på lista.
Taxi Driver (Scorsese, 1976)
Fordi: Tidenes filmportrett av gryende galskap. Perfeksjonert i alle ledd; fra De Niros banebrytende skuespillerarbeid til Herrmanns ikoniske musikk, Schraders mangefasetterte manus, og den suggerende atmosfæren skapt av Scorseses stilsikre, men dristige regigrep. Lite føles viktigere enn amerikansk 70-tallsfilm på sitt beste, og der er Taxi Driver et udiskutabelt valg.
Vertigo (Hitchcock, 1958)
Fordi: Overraskende, men gledelig sådan gikk denne altså nå helt til topps på Sight & Sound-lista. Det har forhåpentligvis aldri vært tvil om at dette er Hitchcocks rikeste film, ihvertfall ikke for oss som først og fremst forelsker oss i den visuelle filmfortellingen. Film blir ikke mer hypnotiserende, forførende og elegant enn i Vertigo.
Et sted utenfor allfarsvei helt på begynnelsen av 1900-tallet i Østerrike-Ungarn, ligger en militærdrevet kostskole for gutter. Hit kommer den uskyldige unggutten Thomas Törless. Men den i utgangspunktet saktmodige gutten blir snart indoktrinert i den røffe kostskolehverdagens virkelighet. En hverdag der etiske normer og spilleregler er satt til side uten at spørsmål stilles, hvor den sterkest rett er ubestridelig. Filmens hovedhandling inntreffer også idet Törless oppdager at en medelev stjeler penger fra en annen. Da Törless fremdeles er utstyrt med et moralsk noenlunde velfungerende kompass, tar han til orde for å melde fra om hendelsen til skolens bestyrer. Men de andre guttene vil det annerledes – istedenfor å la det simple tyveriet ende i advarsel eller suspensjon, har de en annen plan. Situasjonen utnyttes til det fulle, og resultatet er nedverdigende episoder av fysisk og psykisk tortur som pressmiddel. Til slutt befinner man seg på det stadiet hvor ting er løpt for langt, men når skjedde det? Thomas Törless er gutten som fra utsiden observerer som en tenkende, uskyldig part – men som samtidig unnlater å gripe inn i det han forstår er feil. Veldig feil.
Young Törless er både en gripende og tenkende film om etiske problemstillinger og universell coming-of-age-tematikk i en bestemt historisk setting. Så historisk bestemt at det er umulig ikke å trekke linjer til nazismens fremmarsj som fant sted kort tid etter filmhistoriens hendelser, der guttene i filmen er generasjonen som skulle forme det destruktive nazismeidealet og begå de grufulle handlingene under 2. verdenskrig. Filmen er for øvrig basert på en roman av Robert Musil, The Confusions of Young Törless, som utkom allerede i 1906. Romanen var en krass formulert kritikk mot det preussiske systemet som dannet grobunn for de fascistiske og sadistiske holdningene som slår ut i denne historien. Jeg har riktignok ikke lest boka, men hvis filmen er en noenlunde tro adaptasjon, er Robert Musils beretning mer hardtslående, direkte og advarende enn subtil og antydende. Virkemidlene er sterke og ideen tydelig.
Og det var altså dette som skulle bli Volker Schlöndorffs debutfilm som regissør. En av de virkelig store filmpersonlighetene i etterkrigstidens Tyskland, og en vital del av den tyske nybølgen som med all nødvendighet revitaliserte den tyske filmen som relevant kunstuttrykk mot slutten av sekstiårene. Schlöndorff var på denne tiden en lovende filmskaper midt i tyveårene som hadde gått i lære hos samtidige franske mestere som Alain Resnais, Louis Malle og Jean-Pierre Melville, hvor han hadde vært assisterende regissør på flere av den franske nybølgens tidlige klassikere, som for eksempel på det ubestridelige mesterverket Last Year in Marienbad. Det var altså med glødende inspirasjon gjennom førstehåndskjennskap til det nyskapende filmarbeidet i sekstiårenes Frankrike, og fascinasjon over Tysklands egen storhetsperiode fra stumfilmepoken med Fritz Lang og Friedrich Wilhelm Murnau i spissen, som skulle gi næring til Volker Schlöndorffs filmskapelse, og hans debutverk.
Schlöndorff har selv uttalt at hans ambisjon med Young Törless var å skape en bro, eller en ny vei i tysk film, mellom fordums storhetstid på den ene siden, og det filmkunstneriske sammenbruddet skapt av nazismen med påfølgende kulturell stagnasjon i Tyskland til langt inn i sekstiårene. Utvilsomt en hårete ambisjon, men filmhistorikere flest vil nok i ettertid mene at Schlöndorff lyktes i sitt prosjekt. For det var først med Schlöndorffs inntog på den tyske filmscenen, sammen med blant andre Rainer Werner Fassbinder, Wim Wenders og Werner Herzog – at det igjen skulle lages kunstnerisk, interessant, god film i Tyskland. Mange anser nettopp Young Törless som et essensielt, tidlig bidrag i denne tyske nybølgen.
Filmen fortelles etter velutprøvd dramturgiske grep og er både i form og uttrykk langt mer tradisjonell enn Schlöndorffs franske inspirasjonskilder. Samtidig representerer de virkelighetsnære skildringene og det teatralske fraværet i skuespillernes opptreden et farvelvink til tidligere tysk film. (Husk, dette var før Fassbinder entret filmscenen for alvor). På den andre finnes det her noen krystallklare paralleller til Fritz Lang-klassikeren M, og det er lett å se at en av filmens viktigste karakterer helt åpenbart er basert på Peter Lorres legendariske Hans Beckert-karakter i nevnte M.
Parallellene til den senere nazismeetableringen er naturligvis sterkt påklistret filmens konflikter, selv om dens historie isolert sett også er en universell oppvekstfortelling og læring i etiske dilemmaer, rett/galt, flokkmentalitet og påvirkning. Slik sett minner filmen også en hel del om den klassiske pensumhistorien om gruppepsykologi fra Lord of the Flies. Den samme psykologien som dels foranlediget og skapte nazimens fremmasj, og som i mindre skala er modell for Schlöndorffs delvis allegoriske film. En film som tidvis er sterk i sin virkelighetsnære tone, og som oppfattes med troverdighet som et mulig historisk dokument. Alt i alt, en engasjerende og verdifull filmopplevelse, som også er såpass stødig konstruert at det føles ekstra oppsiktsvekkende å vite at dette er et debutverk. Men så er den også blitt stående blant de beste verkene i regissørens komplette filmografi.
I forbindelse med at remaken av Total Recall vises på norsk kino i disse dager, tenkte jeg å benytte anledningen til å forfatte en toppliste over Philip K. Dick-adaptasjoner. Altså, ikke nødvendigvis de som er best adaptert (jeg har ikke lest noen av bøkene hans), men mine favorittfilmer basert på materiale skrevet av Philip K. Dick. Mitt overfladiske kjennskap til Dick begrenser seg til å anerkjene ham som en hyperproduktiv forfatter mest kjent for sine science fiction-historier, der et gjennomgangstema har vært skillet mellom det virkelige og det ikke-virkelige. Som forfatter ble Dick først verdenskjent etter at verden oppdaget Ridley Scotts eventyrlige Blade Runner som var løst basert på en Dick-roman fra sekstitallet. Opp gjennom årene har han blitt en av Hollywoods yndlingsforfattere, og det er lett å se hvorfor. Jeg har fortsatt til gode å se en Dick-filmatisering som på et nivå ikke er interessant, god eller underholdende – mye på grunn av ideene som ligger til grunn for historiene. Og noe sier meg, heldigvis, at vi fortsatt har mange fremtidige Dick-adaptasjoner i vente. Flere mulige produksjoner sirkulerer i Hollywood-systemet, og forhåpentligvis er neste film ut noe mer spennende en en nyversjon av Total Recall. Dette er uansett mine foreløpige fem favoritter (og nei, jeg har ikke sett alle Dick-filmatiseringene):
5 A Scanner Darkly (2006)
Jeg beundrer mer enn jeg elsker A Scanner Darkly. Til forskjell fra de fleste andre Dick-adaptasjoner, er Linklaters film i mindre grad et publikumsfrieri, og i større grad et filmatisk eksperiment. Linklater viderfører og perfeksjonerer rotoscoping-teknikken (tradisjonelt innspilt og animert i studio) fra den søvnige Waking Life. Resultatet er en visuell presentasjon som blander animasjon og virkelighet på en måte som kler de tematiske linjene fra Dicks forfatterskap. Men for meg er de mest vellykkede Dick-adaptasjonene de som pakker og forenkler Dicks vågale ideer inn i en pakke av pur, uhøytidelig underholdning. Der er ikke denne filmen. Men A Scanner Darkly har atmosfære, en spennende visuell identitet, og et filosofisk, samfunnskritisk tankegods det sikkert er verdt å investere i. Dog, til tross for sin visuelle kraft er A Scanner Darkly også en veldig snakkende og smått forvirrende fortalt film det er vanskelig å få grep om, ihvertfall etter første møte. I ettertid er det for meg konseptet mer enn innholdet som huskes.
4 The Adjusjtment Bureau (2011)
Helt i den andre enden av høytidelighetsskalaen finner vi The Adjustment Bureau; utvilsomt en lettvekter sammenlignet med de ypperste Dick-adaptasjonene. Likevel er det vanskelig å forstå at man, på et overfladisk nivå, kan unngå å bli revet med av dette. Debutantregissør George Nolfi snubler riktignok i historiefortellingen i siste akt, men et stykke på vei er dette velfungerende sci-fi-underholdning fra øverste hattehylle. I ettertid har jeg forstått det slik at det også er i siste akt filmen forlater sitt opphavsmateriale i novellen Adjustment Team, og det velges en noe lettvint og tanketom utvei fra et interessant oppbygd premiss. Men sterkere enn de åpenbare svakhetene, er minnene av Matt Damon og Emily Blunts lekne samspill, den underfundige humoren, og den varme og sjarmfulle atmosfæren som gir en nydelig kontrast til Dicks normalt kjølige fremtidsvisjoner.
3 Total Recall (1990)
Kombinasjonen av Philip K. Dicks dystopiske blikk på fremtiden med en underholdende vri på filosofiske spørsmål om identitet og virkelighetsforståelse, krysset med Paul Verhoevens ekstravagante filmspråk og visuelle fortellerkraft, gjør Total Recall til et unikum av en filmopplevelse. Dessuten er dette en av mine store barndomsfavoritter – en film som skilte seg fra absolutt alt annet jeg hadde sett på film. Ved siden av de åpenbare visuelle kvalitetene (fantastisk produksjonsdesign, og noen enkeltscener som er støpt fast på netthinnen), er Total Recall et imponerende stykke filmfortelling der Verhoeven formidler kompleksiteten i Dicks historie, med flere lag av plottvendinger over kort tid, på ekstremt effektivt vis, uten at man som seer mister oversikten eller forståelsen for helheten. Men selv om den alltid fascinerende drøm/ikke-drøm-dimensjonen er elegant innsydd i en historie som også rommer noen lag av samfunnssatire, er Total Recall i all hovedsak et medrivende actioneventyr. Dessuten en av Arnold Schwarzeneggers beste roller (kanskje hans beste) hvor det særlig gnistrer av samspillet med Sharon Stone. Total Recall er definitivt et stykke unna Blade Runner i audiovisuell eleganse og ambisjonsnivå. Men underholdningsverdien i Verhoevens film er formidabel, og selv om den ikke er like filmatisk raffinert og storslagen som Ridley Scotts mesterverk, er den etter min mening bortimot like fornøyelig.
2 Minority Report (2002)
For meg tilhører Minority Report av Steven Spielbergs sterkeste kort i nyere tid. Det første som slår mot meg er Janusz Kaminskis grå- og blåtonede fotoarbeid over et heldigitalt produksjonsdesign, som gir Minority Report en slags klinisk, pessimistisk atmosfære som også kler det erketypiske Philip K. Dick-plottet. Dette er futuristisk eye-candy fra øverste hylle. Helt klart en av Spielbergs lekreste på den visuelle skalaen, og igjen viser Spielberg at han kanskje er på sitt mest interessante som filmskaper når han beveger seg mot et mørkere tematisk landskap. Dessuten: Minority Report er også drivende godt fortalt som spenningsfilm der den på imponerende vis samler trådene fra et komplekst sjangermanus. Og som actionfilm, er Minority Report utvilsomt av 2000-tallets aller beste – der den forener det spektakulære, det stilfulle og det tenkende til et formidabelt sci-fi/action/thriller-mesterverk! På mange måter en perfekt film.
1 Blade Runner (1982)
Som filmelsker ville det nesten vært naturstridig å plassere Blade Runner et annet sted enn førsteplass på en liste over Philip K. Dick-adaptasjoner (den er løst basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep?). Resultatet er en av filmhistoriens vakreste filmer, som både oppleves som veldig farget av 80-tallet, men samtidig uvirkelig tidløs i Ridley Scotts audiovisuelle ekstravaganse. Det er sjeldent å se futuristiske filmer overleve tidens tann på denne måten, men Blade Runner (sammen med 2001: A Space Odyssey og Alien, selvsagt) er unntaket. Den blir snarere bedre ved å modnes. Mens skjønnheten er umiddelbar iøynefallende, forsterkes den utrolig nok med gjensyn, og filmen gjøres enda rikere når man også tar innover seg de substansielle sidene ved menneskeligheten, tematikken og symbolikken som ligger innbakt i Ridley Scotts mesterverk.
Jeg lar meg imponere over Dardenne-brødrene, kanskje enda mer enn over Coen-brødrene, fordi jeg vanskelig kan forstå hvordan filmene deres kan være et kompromiss mellom to filmskapere og individer. Der Coen-brødrenes filmproduksjoner kjennetegnes av filmatisk skaperglede, lekenhet og utnyttelse av filmisk innsikt, har motoren en helt annen lyd i Dardenne-maskineriet; her er filmspråket alltid ribbet, utpreget enkelt og ofte med håndholdt kamera, i motsetning til Coen-brødrenes stilistiske perspektiv. Det belgiske brødreparet sverger istedet til hverdagslige skildringer i en naturalistisk kontekst, der det først og fremst er det sosiale engasjementet som fremheves.
Selv om det kan være fristende å tro at Dardenne-brødrenes innholdsfokus skaper et uinspirert filmatisk rammeverk for historiene, er det sannsynligvis en grov undervurdering av deres visjoner. I Le fils er det også lite som virker tilfeldig når det kommer til kameraarbeid og regigrep. Filmspråket brukes aktivt for å underbygge både en ønsket subtilitet og tvetydighet. Som i en dokumentarfilm, føles det som kamera bæres på hovedpersonens skuldre. Bildene ses fra hans perspektiv, uten forklaringer. Dardenne-brødrene nekter kategorisk å understreke følelser og tanker, ikke engang musikk brukes. Publikum involveres gjennom egen fortolkning. Filmspråket underbygger en innholdsmessig tvetydighet som i høyeste grad er bevisst, og som gjør Le fils til en krevende filmopplevelse.
Hovedpersonen er Olivier; en håndverker som jobber med å instruere vanskeligstilte ungdommer i snekkerarbeid. Men hva får Olivier til å reagere som han gjør når han må ta en ny gutt under sine vinger? Gradvis aner vi at en ulmende, usagt fortid spiller inn på Oliveris merkverdige bevegmønster overfor den unge gutten, uten at bakgrunnen gjøres kjent for publikum før et godt stykke ut i filmen.
At Dardenne-brødrenes tematikk for filmen er menneskets vilje og behov for tilgivelse, er imidlertid ingen graverende avsløring. I den forstand er det også påfallende å se den snekkerarbeidende hovedpersonen som en slags jesusskikkelse, forsterket av flere handlingsritualer. Rollen spilles av Olivier Gourmet, som i 2002 ble belønnet med pris i Cannes for tolkningen. Og det er vanskelig å argumentere mot Gourmets prestasjon, hvor hans fysikk inkorporeres i en tenkt personlighet. Mitt problem med karakteren, og filmen, er derimot at både ideen og hovedkarakteren, føles nettopp i overkant tenkt. Jeg får meg aldri til å tro på historien eller karakterutviklingen, og langt mindre føle for den. Som en saktegående film, blir derfor Le fils tidvis en uengasjerende og repeterende filmfortelling. Dardrenne-brødrenes formmessige hovedgrep er å fortelle historien fra bak hovedpersonens skulder, sannsynligvis for å skape en journalistisk nærhet, og underbygge hovedpersonens tilstand (sørgmodig, ensom, isolert). Regigrepet gir filmen en viss psykologisk nerve, men uten at det utnyttes dramaturgisk. Det blir vanskelig å investere emosjonelt i forholdet mellom snekkeren og lærlingen, som er filmens kjerne, fordi Dardenne-brødrene nekter å gi oss en utvikling, eller noe å gripe tak i. På et tidspunkt går man lei av hans iboende, fysiske merkverdighet, og forholdet til lærlingen som utvikles på en måte jeg hadde problemer både med å tro på (og dermed heller ikke leve meg inn i).
Paradoksalt nok ser jeg derfor Le fils mer som et vellykket auteurverk, enn som en historiefortelling om menneskets og samfunnets psyke, slik Dardenne-brødrene på sitt sedvanlige vis etterstreber.
Ridley Scott, Martin Scorsese, Paul Thomas Anderson, Quentin Tarantino, David Cronenberg, Michael Haneke… Det er mange av mine favoritter som er aktuelle med nye spillefilmer i 2012. Men skal jeg være helt ærlig med meg selv, så er det ingenting som kan måle seg helt med forventningene til Brian De Palma når mesteren selv byr på rykende fersk erotisk thriller!
NÅ ER TRAILEREN HER!
… og dette oser av dampende eleganse i tråd med forventningene. Jeg har fortsatt ikke sett den franske originalfilmen som De Palma bygger videre på, som forsåvidt virker å være rett opp hans (og min) gate. Men alt tyder uansett på at De Palma har sørget for å gjør dette til sin film. Og det er jo akkurat denne typen filmer han gjør best, og som er årsaken til hans store og hengivne fanskare (meg selv inkludert). Passion virker å passe inn i rekken av hans ypperste og mest sexy thrillere, altså, Dressed to Kill, Body Double eller den grusomt undervurderte Femme Fatale. Jeg elsker den snuskete atmosfæren som fremkommer av traileren. Det ser visuelt billig og sleazy ut, som er noe i kontrast til den storslåtte innrammingen i The Black Dahlia, som aldri ble noen innertier. Dette er back to basic. Passion ser ut som en film jeg ville elsket å oppdage på video (men som jeg nå krever å få se på kino). Med sexy kvinner, slibrig dialog, masker, sex og blod (selv om det vises lite av det i den korte traileren). Og helt sikkert noen vanvittige enkeltscener og kameraføringer ala Brian De Palma på sitt mest inspirerte. NÅR KOMMER FILMEN TIL NORGE?
