Images (1972)

vlcsnap-250177

Et skremmende portrett av indre galskap i en skremmende oversett Robert Altman-film.

Filmen ble møtt med en kald skulder av filmpressen ved lansering i 1972, mens et likegyldig publikum og snever kinodistribusjon bidro til en kommersiell nedtur. Heller ikke i ettertid er Images blant de første filmene som blir trukket frem når Robert Altman skal diskuteres. Ufortjent.

Forfatteren Cathryn (Susannah York) sitter alene i en luksusleilighet mens hun skriver på et eventyr. Hun avbrytes av telefonen som kimer. Det er en venninne. I løpet av telefonsamtalen endrer plutselig venninnens stemme og toneleie til det foruroligende. Den nye stemmen forteller Cathryn at mannen hennes, Hugh (Rene Auberjonois), har en affære.

vlcsnap-258480

Når mannen kommer hjem, konfronterer Cathryn ham med telefonsamtalen. I det neste sekund skifter personen foran henne ansikt: fra Hugh til den avdøde elskeren Rene (Marcel Bozzuffi). Cathryn får sitt første hysteriske anfall.

Jeg fikk tidlig en følelse av Lost Highway: en historie innledet med en bisarr telefonsamtale, fulgt opp med en mørk skildring av et dysfunksjonelt ekteskap fanget i et psykologisk mareritt.

Hugh tar henne med til et avsidesliggende hus på den irske landsbyga, langt unna menneskestøy og forstyrrelser, slik at hun skal komme til seg selv igjen. Men når de stanser bilen på toppen av en ås og kikker ned på boligen, ser hun et speilbilde av seg selv gå inn i boligen.

Galskapen vil ikke ta slutt.

vlcsnap-229720

Images følger i fotsporene til Roman Polanskis Repulsion. En ung kvinne som innhentes av en innestengt smerte; en altoppslukende psykologisk angst som terroriserer innover og omgivelsene til det uutholdelige. Skillet mellom virkelighet og forskrudde hallusinasjoner viskes ut i et mentalt sammenbrudd av uante dimensjoner – og med fatale konsekvenser.

Altman formidler galskapen med klaustrofobiske stemningsbilder, som Polanski, men med litt andre virkemidler. Images er enda mer intens i klipping og musikk, i harmoni med Vilmos Zsigmonds alltid stilsikre fotoarbeid. Inneklemt mellom McCabe & Mrs. Miller og The Long Goodbye, er Images et produkt av Altman/Zsigmond-samarbeid i deres mest vitale epoke.

vlcsnap-175469

At filmen fungerer så bra som den gjør, må naturligvis også tilskrives Susannah York som vår protagonist drevet til vanvidd, en like overbevisende tolkning som Catherine Deneuves i Repulsion. Felles for Altman og Polanski er også fokuset på nettopp karakterskildring og et rendyrket subjektivt perspektiv, fremfor å ty til klassiske skrekkfilmgrep. Images er langt i fra et publikumsfrieri.

Det er for eksempel ikke tilfeldig at alle karakterene i filmen har fornavn som tilsvarer en av de andre skuespillerne. En av mange finurligheter i en forvridd, fengslende og ganske atypisk Robert Altman-film.


Mon oncle Antoine (1971)

mon_oncle_antoine

Vinteren har lagt seg over en landlig småby i det fransktalende Québec i Canada. Inne pyntes det til jul. Ute kaster barna snøballer på hverandre. Vi er i 50-årene.

Den unge altergutten Benoit (Jacques Gagnon) vokser opp i og rundt butikken til sin tante og onkel Antoine (Jean Duceppe) som er et slags samlingspunkt i den lille byen. Der forelsker han seg i en jevnaldrende jente som familien har tatt under sine vinger, samtidig som han observerer klasseskillene i de voksnes liv, utroskap og andre intriger. At den sprittørste onkelen også fungerer som byens begravelsesbyråagent, gjør hverdagen enda mer fascinerende og skremmende med en samling likkister på loftet.

vlcsnap-1524827

Mon oncle Antoine er en tidsspesifikk oppveksthistorie, litt i samme ånd som Lasse Hallströms Mitt liv som hund. Bare hakket mørkere, og vesentlig bedre. I sentrum er unge Benoit som får observere alle livets aspekter på nært hold. Fra å være en uskyldig snøballkastende gutt blir han i løpet av kort tid vitne til virkelige hendelser og erfaringer som gjør noe med ham, strålende spilt av Jacques Gagnon som blander naturgitt gutteaktig sjarm med presise uttrykk som formidler et bredt register av følelser.

Settingen gir assosiasjoner til landlig hygge som i en fredagsserie på NRK. Med gjentagende folkemusikk i bakgrunn, en historie om jordnære mennesker, lun humor, og familier som samles til jul er historiens ytre ramme påfallende ufarlig.

vlcsnap-1336693

Det er imidlertid mer å hente i Claude Jutras film, ofte betraktet som det ypperste i canadisk filmhistorie. Det underliggende alvoret er der hele tiden, med politiske og historiske referanser, men mest av alt i fortellingen om Benoits oppdagelse av den verden som omgir ham. Jutra tar opp massiv tematikk: kjærlighet, begjær, utroskap, ensomhet, alkoholisme, død, erkjennelse.

Det mest karakteristiske med Mon oncle Antoine: den gjennomført barske realismen og de mørke temaene som skildres gjennom drømmende og romantiske bilder. Dette er Frank Capra møter Federico Fellini møter Ingmar Bergman.

Alt i alt en praktfull liten film tilgjengeliggjort på DVD av Criterion.


The Conformist (1970)

vlcsnap-426619

Basert på en roman av Alberto Moravia, har Beranardo Bertolucci skrevet manus og regissert kanskje tidenes vakreste film: Il conformista (The Conformist).

Bertolucci fikk først sitt store gjennombrudd noen år senere med Last Tango in Paris. Likevel er jeg personlig ikke i tvil om at det er Il conformista som er hans definitive hovedverk og beste film.

Vår protagonist, Marcello Clerici (Jean-Louis Trintignant), vet at han er annerledes, men undertrykker dette i et håp om å bli oppfattet og kunne oppfatte seg selv som en konformist. Det vil si å leve et liv i samsvar med de normer og skikker som er vedtatt i samfunnet.

Filmen hopper frem og tilbake i tid, og det er gjennom et tilbakeblikk til barndommen vi lærer å forstå at Marcellos personlighet dels er knyttet til en spesiell episode, hvor han i sin tidlige pubertet blir seksuelt berørt av en yngre mann. Marcello griper tak i en pistol og begynner forvirret å skyte rundt seg i rommet, da han oppdager hendelsen som tydelig ubehagelig og ikke vet hvordan han skal reagere på tilnærmelsene og egne følelser i øyeblikket.

vlcsnap-418577

Fra og med dette øyeblikket skjer det noe med Marcello Clerici som vil prege ham som voksen. Øyeblikket forteller ham noe privat, om seg selv, og det er dette han senere i livet tvinger seg selv til å skjule bak en fasade, hvor han i alle situasjoner gir uttrykk for at han er helt normal og alminnelig – en konformist.

Vi befinner oss i Mussolinis Italia på slutten av 1930-årene, og det å være konformist er ensbetydende med å være fascist. Marcello Clerici melder seg således inn i en fascistisk organisasjon, og får der i oppdrag å finne og eliminere en berømt professor som har emigrert til Paris som derfra kjemper en kamp mot det italienske fascistdiktaturet. Det viser seg at professoren, Quadri, tidligere har vært Marcellos lærer.

Marcello Clerici reiser fra Italia til Paris sammen med sin forlovede Giulia.

vlcsnap-420957

Vel fremme i Paris blir Marcello og Giulia først møtt av den unge, forførende kona til professoren, Anna, spilt av Dominique Sanda, som har en nærmest trollbindende og sensuell tiltrekkende kraft på begge (og publikum). Marcello Clerici blir fanget i et dillemma av begjær og lojalitet, da han ikke umiddelbart avdekker sine intensjoner overfor noen i møte med professor Quadri.

Il conformista er i grunn en iskald politisk thriller, og det er da bemerkelsesverdig hvor varm og delikat den tar seg ut på skjermen (eller lerretet for de heldige). Vittorio Storaros banebrytende fotografi er da også det flotteste jeg har sett på film noen gang; hvordan han bruker lys, skygge og farge er utenfor min rekkevidde å forstå, men gir uansett filmen et helt unikt kunstnerisk uttrykk. Lyssettingen i en scene med Clerici og Quadri spesielt, fremstår som en så iøynefallende fotografisk genistrek at man må spille den av på nytt igjen for å få med seg dialogen. Elskovsscenen med Giulia på toget på vei mot Paris, er en annen scene som Vittorio Storaro løfter til himmelen.

Det var også Storaros fotografi på Il conformista som fikk en viss fremgangsrik filmskaper ved navn Francis Ford Coppola til å be Storaro på sine knær om å fotografere Apocalypse Now – og dermed var den nå Oscar-vinnende cinematografens internasjonale anseelse et faktum.

vlcsnap-431876

Francis Ford Coppola var dessuten, sammen med blant andre Sidney Lumet, sterkt medvirkende til at Il conformista i det hele tatt til slutt fikk en bred amerikansk distribusjon. Det var forelskelse ved første øyekast for de to velkjente amerikanske filmskaperne da de oppdaget filmen til «den unge og ukjente italienske filmskaperen» Bernardo Bertolucci ved en filmfestival i New York, og sendte brev til den amerikanske distributøren for å oppfordre til lansering på amerikanske kinoer, som i utgangspunktet ikke var planen.

Siden har filmen levd sitt eget liv – og i kjølvannet av en svært etterlengtet DVD-lansering muligens opplevd en aldri så liten (velfortjent) renessanse.

Filmen er teknisk begavet over det meste annet, men overhodet ikke blottet for substans. Det er en krevende, intrikat film som beveger seg i tid og rom, og en kjennskap til nyere historie, i det minste en overfladisk kjennskap til den fascistiske kultur i Italia i tidsepoken, er kanskje nødvendig for å få fullt utbytte av filmens alle sider. Bertolucci har aldri vært redd for å bruke filmen som et medium for politiske ytringer.

vlcsnap-432002

Men Il conformista er mer enn en politisk film. Selv om det nok er sammenkoblet, ser jeg filmen først og fremst som en karakterstudie, der Marcello Clericis (Trintignant) tilpasningsstrang til samfunnet er den røde tråden. Så får politikk og fortrengt seksualitet komme som krydder i en salig blanding av surrealistisk symbolikk og grå realisme. Det er mennesket som er i sentrum.

Jean-Louis Trintignant bemerket seg i Costa-Gavras‘ eminente politiske thriller Z året i forveien, og var Bertoluccis førstevalg til rollen som Clerici. Med sitt klassiske, men mystiske utseende, kler han rollens gåtefulle krav til fulle. Ifølge Bertolucci selv var Stefania Sandrelli et like opplagt valg som hans kone, mens Dominique Sanda ble oppdaget mer tilfeldig gjennom sin prestasjon i Robert Bressons Une femme douche (1969). Hennes debutfilm. Opprinnelig ønsket visstnok Bertolucci ingen mindre enn Brigitte Bardot i den sensuelle rollen, men landet altså til slutt på den 14 år yngre Sanda. Et valg han ikke skulle komme til å angre på.

vlcsnap-433792

De to kvinnene blir i filmen brukt på en måte slik at de representerer et speilbilde av de to ulike sidene ved Jean-Louis Trintignants karakter. Den ene siden er kona som representant middelklassens sunne verdier med kirke og familie, hvorpå den andre er den unge franske kona av den intellektuelle anti-fascistiske professoren, som har en lesbisk tiltrekning til Sandrelli. Samtidig tiltrekkes Trintignant/Clerici selv av Sanda, som er hans kones strake motsetning, og må tolkes som et uttrykk for hans fantasi. Den oppmerksomme seer vil legge merke til at Bertolucci har plassert kvinnen (Sanda) i flere scener før hennes karakter introduseres.

Il conformista har klare surrealistiske trekk, men er likevel, samlet sett, et realistisk portrett av et menneske med dype personlighetsproblemer. Det kan høres ut som tungt materiale, men tro meg – dette er kanskje det vakreste jeg noen gang har sett på film. At den i tillegg får deg til å tenke, er ikke annet enn ren bonus.


Z (1969)

vlcsnap-4520470

Få filmer har blitt Oscar-nominert både i kategoriene beste film og beste fremmedspråklige film. Den politiske thrilleren Z gjorde imidlertid det i 1969. Costa-Gavras ble også nominert i kategoriene beste regi og manus.

Z er med andre ord en real tungvekter, men samtidig en film som det underlig nok ikke snakkes veldig mye om lenger. Det til tross for at den har holdt seg oppsiktsvekkende godt, også som en upolert spenningsfilm.

Men filmen har en politisk kjerne.

Basert på en bok av eksil-grekeren Vasilis Vasilikos, er Z inspirert av rettssaken som fant sted etter likvideringen av den venstreradikale politikeren Grgoris Lambrakis i 1963. Den greske høyresiden anså Lambrakis som en kommunistisk trussel, i strid med nasjonens pro-amerikanske linje, hvorpå et attentat ble planlagt etter en tale i Thessaloniki i 1963.

vlcsnap-4517623

Costa-Gavras tar for seg hvordan etterforskningen avdekker korrupsjon, koblinger mellom politi og høyreradikale krefter i form av hemmelige organisasjoner. Like fengslende konspiratorisk som Oliver Stones JFK.

Tittelen, bokstaven Z, uttales på gresk zei som betyr «han lever». Et slagord som fikk sterk gjenklang i den unge venstresiden, til det punkt at militærjuntaen sensurerte ordet fra det greske vokabularet etter overtakelsen i 1967. To år etter kom Costa-Gavras’ film, som naturligvis også ble forbudt.

Filmen fortelles med en sjelden kombinasjon av rå kraft og dvelende oppbygning av historiens mange lag, der virkelighet og fiksjon sømløst glir over i hverandre. Filmen er dypt fascinerende, og spennende. Blandingen av fiksjon og fakta kan riktignok være forvirrende, særlig for de av oss som på forhånd ikke sitter med detaljkunnskapen om de faktiske forholdene for hånda. Når begynner og slutter spekulasjonene?

vlcsnap-4519301

Men det spiller ikke så stor rolle. Faktaene kan man grave opp etterpå. Dessuten har historien en åpenbar universell verdi, uten koblinger til den spesifikke hendelsen i Hellas. Faktisk blir det ikke nevnt en eneste gang at vi befinner oss i Hellas (språket er fransk). En liten genistrek. Der og da gir Z meg mest av alt følelsen å se en politisk spenningsfilm, både med en emosjonell og politisk drivkraft, om viktige demokratiske verdier som ytrings- og meningsfrihet med en betent demokratiseringsprosess som ulmende bakteppe. Viktigste: det er spennende, fordi det er sabla godt fortalt – og spilt. Med Yves Montand og min personlige favoritt Jean-Louis Trintignant i ledende roller, kan det jo heller ikke gå galt.

Notér deg med en gang at Z er alfa omega når det kommer til politiske thrillere.


If… (1968)

if

En strikt kostskole i 60-tallets England er rammene for Lindsay Andersons dystre allegori om revolusjon; feilslåtte idealer, undertrykkelse og påfølgende opprør. Som en reaksjon på sosialrealismen, som inntil da hadde preget britisk film, tok den Gullpalme-vinnende Anderson If… i nye og mer lekende retninger hva angår filmspråk. Surrealismen finner sin plass, og det pågår en bevisst forvirring av publikum gjennom vekslende bruk av farger og svart/hvitt som ikke nødvendigvis samsvarer med skiftene mellom realitet og fantasi, som ellers preger filmens innhold.

If… er imidlertid ingen utpreget krevende film. Først og fremst oppleves If… som en fantastisk god skildring og en stilstudie av livet på en britisk kostskole. Alt er veldig typisk 60-talls, og like typisk britisk. Karakterene er mange og interessante; noen stereotypiske bifigurer, andre mer av kjøtt og blod. Mens det innledningsvis kan være ne vrient å få tak på galleriet og hvem og hva som er regissørens fokus, utkrystalliseres snart Malcolm McDowells karakter Mick Travis seg som den naturlige protagonist.

vlcsnap-1473131

Mange har forståelig nok trukket linjer mellom McDowells rolle i If… og rollen som Alex de Large tre år senere i Kubricks A Clockwork Orange. Parallellene mellom filmene og rollene er åpenbare; samfunnskritiske og advarende med en rebelsk hovedperson som agerer i reaksjon på noe. Om ikke If… fullt ut kan måle seg med A Clockwork Orange (ikke mange filmer makter det), er dette likevel en film som gjorde (positivt) sterkt inntrykk på meg. Kostskoleskildringene er «spot on», Malcolm McDowell er en fornøyelse (de andre skuespillerne og karakterene er også veldig gode), blandingen mellom realitet og absurd fantasiflukt er innfløkt og suggerende, med en forlokkende foto og produksjon, i en passe utfordrende historie som tar seg tid til både å være morsom, spennende og tankevekkende, hvor Lindsay Anderson viser en balanse en stor filmskaper verdig.

If… står ganske enkelt igjen som en av de fremste filmskattene fra de britiske øyer, og i lys av nyere hendelser ved blant annet amerikanske skoler, har den i sin samfunnskommentar beklageligvis også fått fornyet relevans. Se filmen, og du vil forstå.

PS! Kjøp Criterion-utgivelsen.


The Red and the White (1967)

vlcsnap-3302606

Miklós Jancsó er en av de virkelig store innen ungarsk film. Det store internasjonale gjennombruddet kom midt på 60-tallet med den Gullpalme-nominerte The Round-Up (Szegénylegények). Året etter var det duket for The Red and the White (Csillagosok, katonák).

Det som først slår en er at Jancsó virkelig bruker det store lerretet for hva det er verdt. Kamera sveiper elegant og sakte over store landskap og sletter, ofte på avstand, i flere minutter. Det er et bredt og episk filmspråk som i sin fortellerstil holder en distanse til menneskene i dramaet. Det er heller ikke mye dialog her – de overveldende bildene forteller historien best – mens menneskene beveger seg ustanselig inn og ut fra kameras fokus i lange, nøye planlagte tagninger. Filmen handler ikke om enkeltindivider, og Jancsó lar oss derfor ikke slippe for tett innpå de grufulle skjebnene, med unntak av noen stikk av og til der vi får kjenne på smerten.

vlcsnap-3258519

Filmen tar oss med tilbake til den russiske borgerkrigen (1918-1922) og kampen mellom de røde (kommunistene som hadde tilrevet seg makten i Russland etter Oktoberrevolusjonen i 1917) og de hvite som bestod av mer uorganiserte og fragmenterte anti-bolsjeviker. På de hvites side stod også kommunister fra andre land, deriblant mange ungarere.

The Red and the White er en episodisk skildring av slag og kamper mellom de to sidene på sletter og knauser rundt Volga sentralt i Russland. Krigens kynisme fortelles nettopp med en kynisme. Mennesker slaktes mekanisk ned uten et blunk. Det er iskaldt, og siden Jancsó ikke har til hensikt å la oss bli kjent med menneskene før de likvideres, river det kanskje ikke tak i oss på en like sterk følelsesmessig måte, men på den andre siden blir det bare enda mer skremmende og foruroligende. Fokuset er på handlingen – og handlingenes omfang – ikke på enkeltskjebnene som må bøte med livet.

vlcsnap-3269477

Dette er definitivt blant de anti-krigsfilmene jeg har sett som best får frem det meningsløse i omfanget av tapte menneskeliv. Men ved at mye av det mest grusomme foregår enten langt i fra, i ytterkanten eller utenfor det kamera fanger opp, så blir det sjeldent vemmelig på en grafisk måte. Det Jancsó tydelig ønsker å illustrere, er hvordan krig fungerer som et meningsløst verktøy for å løse konflikter, der mennesket bare blir brikker i og produkter av krigens grufulle mekanismer. Budskapet er like enkelt som det er konvensjonelt, men det er hvordan han formidler budskapet som gjør dette så vanvittig bra.


Seconds (1966)

vlcsnap-2709949

John Frankenheimer må være en av USAs absolutt mest undervurderte filmskapere gjennom alle tider. Han spilte en sentral rolle i det mange beskriver som gullalderen i amerikansk fjernsyn på 1950-tallet (sammen med blant annet Sidney Lumet), og var i andre halvedel av 90-tallet med på å revitalisere fjernsynsmediet som arena for kvalitetsfilm, helt frem til sin død i 2002.

Likevel er det på 1960- og 70-tallet John Frankenheimer hadde sin egen gullalder, og gav oss flere uvurderlige filmskatter. Hvis du ikke har sett noen av disse, kan jeg bare begynne å anbefale: The Manchurian Candidate, Seven Days in May, The Fixer, Birdman of Alcatraz, The Train, Black Sunday og The Iceman Cometh.

Seconds tilhører den lange rekken av kvalitetsfilmer John Frankenheimer lagde på 60-tallet, og står i dag igjen som en av tiårets glemte mesterverk. Filmen kom ut fire år etter The Manchurian Candidate, og spiller videre på en paranoid forestilling om virkeligheten med en desillusjonert protagonist som i dette tilfellet søker mening i livet ved å starte på nytt, med ny identitet.

vlcsnap-2714804

Første del av Seconds er et portrett av en den trauste middelaldrende mannen Arthur Hamilton (John Randolph). Han har vært trofast gift med sin kone i en årrekke, har barn som har flyttet ut, og til daglig har han en solid jobb i banken som sikrer en god økonomi. Fasaden er perfekt. Følelseslivet derimot…

Arthur Hamilton har gjennom hele livet tatt kloke og gjennomtenkte beslutninger, aldri tatt sjanser, men levd livet som en god borger, slik man skal leve. Ingen utskeielser. Et sted på veien har det imidlertid gått opp for ham at livet han lever er fattig, innholdsløst og uten glede. Det er tomt.

Handlingen skyter fart idet Arthur begynner å få merkelige telefonsamtaler fra Charlie Evans, en gammel studiekamerat og tennispartner, som angivelig skal være død. Charlie setter ham i kontakt med et hemmelig byrå som tilbyr en unik tjeneste: de sørger for å gi mennesker en helt ny identitet og et helt nytt liv.

vlcsnap-2714904

Arthur slår til på det noe uvanlige tilbudet. Etter å ha ordnet med det økonomiske, må han simulere sin egen død – uten å si et ord til kona. Etter en omfattende runde med plastisk kirurgi og andre grep for å endre det fysiske utseendet, våkner Charlie opp til sin nye identitet: den merkbart yngre Tony Wilson i Rock Hudsons skikkelse.

Wilson «plasseres» i en leilighet ved stranden i California som kunstner, omgitt av luksus i en tilsynelatende perfekt tilværelse. Han har fått sin «second chance». Men det er noe som ikke stemmer. Uansett hvor langt byrået går i å legge forholdene til rette, sliter han med å bli komfortabel og lykkelig som Tony Wilson.

Seconds ble aldri noen stor hit da den kom ut, og har heller ikke fått den anerkjennelsen i ettertid som den hadde fortjent. Peter Wilshire peker i en artikkel for Senses of Cinema på et par grunner til at filmen verken ble en kritiker- eller publikumssuksess ved lanseringen i 1960-årene. For det første brakte den et sterkt ubehagelig tema på banen, noe mange antakelig kjente seg litt for godt igjen i, uten å ville innrømme det. Et annet poeng er hvordan Frankenheimer uortodokst blander uttrykk fra ulike sjangere; fra science-fiction til drama og psykologisk skrekk. Filmen er lite sjangertro og skifter uventet stemning for et uforberedt publikum. Men viktigst er kanskje bruken av Rock Hudson som det atypiske valget i hovedrollen – en skuespiller best assosiert med de mest romantiske Hollywood-filmene, uten «kred» til å lokke filmkjennere til kinosalen.

vlcsnap-2710519

Men Rock Hudson er fremragende. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er det beste han noensinne gjorde, selv om jeg har store hull her.

Historien er dyster og deprimerende. Frankenheimer tegner et pessimistisk bilde av et menneske fanget i en uhåndterlig felle, da hovedpersonen oppdager at verden sett gjennom øynene til den yngre Tony Wilson forblir den samme som med øynene til Arthur Hamilton. Skiftet av personlighet var det siste, desperate forsøket på å få livsgnisten tilbake. Når det viser seg å være et mislykket prosjekt, faller alt i grus.

Jeg vet ikke om noen med evnen til å visualisere total paranoia som John Frankenheimer. Som i mesterverket The Manchurian Candidate, er kameraarbeidet i Seconds originalt styrt mot detaljer for å male ut en klaustrofobisk stemning, i nærbilder og originale vinkler. Banebrytende fotografert av den ti ganger Oscar-nominerte James Wong Howe (må også trekke frem Jerry Goldsmiths enerverende musikk).

Blandingen av vond hverdagsrealisme, drømmende sci-fi, og et filmspråk i grenseland mellom surrealisme og «psykologisk paranoia-thriller», gjør Seconds til en sterkt fengslende visuell og konvensjonsbrytende filmopplevelse. Langt i forkant av David Lynch og Darren Aronofsky som senere har adoptert lignende teknikker. Seconds er og blir en obligatorisk «feel bad»-klassiker!


Fists in the Pocket (1965)

vlcsnap-3139213

Enhver film som åpner med musikk av Ennio Morricone vil umiddelbart fange min oppmerksomhet. Fists in the Pocket slipper ikke taket i meg en eneste gang i løpet av sine 108 minutter.

Dette er Marco Bellocchios debutfilm, midt i den mest spennende tiden i europeisk film. Den italienske neorealismen var mer eller mindre død, og Bellocchios filmspråk har langt mer til felles med den påbegynte franske nybølgen. Det poetiske er mer fremtredende enn det realistiske, og enkeltscener har surrealistiske elementer over seg. Den samtidige, men mer berømte filmskaperen fra samme land, Bernardo Bertolucci, forteller i et intervju (ekstramaterialet på Criterion-utgaven) om sin begeistring for Fists in the Pocket, og hvordan den var sterkt delaktig i å starte en ny æra for italiensk film.

Bellocchio forteller en foruroligende, dels frastøtende historie, med referanse til egen oppvekst. Dens umoralske og sjokkerende innhold ble ventelig negativt mottatt blant mange etter premieren i 1965. Den italienske middelklassefamilien ble ikke fremstilt med positive fortegn.

vlcsnap-3141255

Faren er død. Moren er blind. Den ene broren er tilbakestående. Den andre desillusjonert, men familiens eneste overfladiske suksess. Søsteren er vakker, men uberegnelig, med et abnormt incestlignende forhold til sin bror – filmens protagonist – den enda mer uberegnelige Alessandro.

Bellocchios film er et portrett av denne familien, hvis handling foruten sporadiske avstikkere, utelukkende utspilles i og rundt hjemmets fire vegger, en idyllisk lokalisert villa (med flott utsikt).

Familieidyllen er imidlertid totalt fraværende. Relasjonene er kjølige, dels bisarre, og familielivet kan ikke beskrives som annet enn dysfunksjonelt. Alessandro er det utagerende midtpunktet i familien, uten hemninger for impulsive innfall eller moralsk dømmekraft, eventuelt bare resignert over familiens verdiløse liv, i sin utstrakte nihilistiske virkelighetsoppfatning.

Det er nødt for å få destruktive følger.

vlcsnap-3142095

Man får vondt i magen av å se Fists in the Pocket. Svart humor til tross; det finnes ingen varme i Bellocchois film. Det er en uunngåelig tragedie.

Filmens sterkeste kort er utvilsomt hovedrolleinnehaver Lou Castel, som med sitt overveldende skuespill i sin debut (!) får meg til å fundere på om han kan være det hypotetiske avkommet av Marlon Brando og Peter Boyle (se filmen – og du forstår). Ellers er jeg alltids svak for flott cinematografi, svart-hvitt i særdeleshet, og Alberto Marrama gir meg nær overdose.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer ønsker jeg å omfavne Lou Castel, Marco Bellocchio og resten som har gjort Fists in the Pocket til en modig kunstnerisk, men likevel tilgjengelig stykke filmskatt som rett og slett føles ubeskrivelig befriende å grave frem fra det store «intet» — bare for å finne ut at det er en film som har holdt seg uforskammet godt i over førti år og er like relevant og fantastisk.

vlcsnap-3139786


Fail-Safe (1964)

vlcsnap-7144061

Frykten for atomkrig og total ødeleggelse hjemsøkte også den amerikanske filmindustriens kunstnere på 1960-tallet – en tid da en skjelvende verden var vitne til militær opprustning i skremmende skala med USA og Sovjetunionen som politisk skarpe motpoler.

I 1964 formidlet Stanley Kubrick samtidens anspente stemning med vågal mørk komedie av dystre undertoner i mesterverket Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb, John Frankenheimer lanserte det eminente storpolitiske thrillerdramaet Seven Days in May, mens Sidney Lumet bidro med skildring av sitrende, intens frykt og spenning i den alarmerende oversette perlen Fail-Safe, i skyggen av Dr. Strangelove.

I løpet av samme år hadde tre av USAs fremste filmskapere gjennom tidene laget hver sin vinkling med «Den Kalde Krigen» som ulmende bakteppe.

vlcsnap-7146557

Verden er allerede på randen av skjebnesvanger storkrig mellom stormaktene i vest og øst, når en teknisk maskinfeil på amerikansk side fører til at en skvadron med SAC bombefly sendes i kurs direkte mot Moskva med oppdrag om totalt tilintetgjørelse. Verken den amerikanske presidenten, Pentagon eller SAC-hovedkvarteret i Omaha klarer å overbevise pilotene om at oppdraget er initiert av teknisk svikt. «Fail-Safe»-systemet setter en effektiv stans for tilbaketrekning. De er forbi «the point of no return»…

Den amerikanske presidenten, spilt av Henry Fonda, tar opp telefonen og ringer den sovjetiske statsministeren for å varsle om den fatale glippen. Den ekstremt dramatiske situasjonen krever et utenkelig samarbeid for å begrense skadene. Men etter hvert som tiden går, svinner også håpet om en løsning som ikke innebærer at millioner av uskyldige mennesker vil miste livet.

Den pessimistiske tonen etableres i de første sekundene i surrealistiske marerittsbilder, brukt som et foruroligende frempek. Der Kubrick bruker mørk komikk som virkemiddel i Dr. Strangelove, tviholder Sidney Lumet på en realistisk nærhet og alvorstynget stemning om den samme tematikken. Fra samme base tar de to filmene ulike retninger, og lykkes stort.

vlcsnap-7147519

Fail-Safe er et intenst og klaustrofobisk kammerdrama, utledet av et sylskarpt manus og formidlet med hjelp av et a-lag av skuespillere. I spissen står Henry Fonda som fremstår med menneskelighet, besluttsomhet og handlekraft når han som den amerikanske presidenten i sjelsettende timer bærer ansvaret for hele vår sivilisasjon. Han er «presidential». Scenene der Henry Fonda sitter med telefonrøret skjelvende i hånden mens han diskuterer bombeangrep med den russiske statslederen, med assistanse fra sin betrodde tolk, er skildret med dirrende og hjemsøkende ubehag – og altoppslukende spenning. Henry Fondas tilstedeværelse er som i Sidney Lumets tidligere mesterverk, 12 Angry Men, monumental.

Larry Hagman må også gjøre sin livs prestasjon som presidentens eneste samtalepartner, mannen som oversetter mellom russisk og amerikansk. Like enestående er naturligvis legendariske Walter Matthau i rollen som ekstern rådgiver for Pentagon.

Fail-Safe er fantastisk skutt i svart/hvitt. Kamera er ofte plassert på siden eller ovenfor menneskene. Det er ingen musikk. Atmosfæren er svettende ubehagelig, kjølig og deprimerende. Veloverveid i alle ledd, og det oser av høy filmteknisk klasse.

vlcsnap-7149937

Som et lite pirk kan filmens budskap føles i overkant prekende. I noen scener er det nærmest som skuespillerne henvender seg til publikum med moralprekener om frykten for at maskinene skal ta over for menneskelig moral og intelligens.

Men et stort problem blir det aldri. Kanskje er det heller ikke en svakhet.

I min bok er Fail-Safe er helt der oppe med Dr. Strangelove. Kanskje til og med bedre – den beste filmen noensinne gjort om «Den Kalde Krigen»?

PS! Stephen Frears regisserte en stjernespekket remake (eller en film basert på samme bok) for tv i 2000.


Le mépris (1963)

vlcsnap-84418

Å se Le mépris for første gang oppleves som en forelskelse. Følelsen av å kjenne endorfinene strømme ukontrollert rundt i kroppen. En sansepirrende reise gjennom fargerike, friske og sensuelle bilder, med et sjeldent vakkert lydspor svevende over Jean-Luc Godards lukkede verden. Man kan lukke øynene å lytte til musikken, eller man kan åpne dem og ta innover seg både musikk og bilder i et euforisk sanseinntrykk kun Sergio Leone akkompagnert av Ennio Morricone har gitt meg tidligere.

Jeg er nødt for å være litt pompøs når jeg omtaler Le mépris. Det er rett og slett den type film.

Le mépris er regissert av den franske nybølgens kanskje største ikon, Jean-Luc Godard, og den er uforglemmelig fotografert av hans faste følgesvenn, Raoul Coutard. Dette er ved første øyekast en film om filmindustrien (som jeg jo er veldig svak for som konsept i utgangspunktet), men langt mer fundamentalt en film om relasjoner og forhold. Etter en frisk og innovativ presentasjon av filmens viktige aktører foran og bak kamera (ved hjelp av voice-over), så klippes det over i første scene med en naken Brigitte Bardot liggende på magen. Ved hennes side sitter Michel Piccoli og nikker bekreftende når hun spør om han setter pris på hver enkelt av hennes kroppsdeler. Scenen skifter farger flere ganger.

vlcsnap-90053

I neste scene møter vi en selvgod filmstudiosjef i Jack Palances skikkelse som har hyret den legendariske tyske filmskaperen Fritz Lang (han spiller seg selv) til å filmatisere en ny versjon av Homers Odyssen. Michel Piccolis karakter er på sin side hentet inn for å skrive nye scener inn i filmmanuset etter at studiosjefen er svært lite fornøyd med hva Fritz Lang har visualisert av historien så langt. Filmprosessen går sin gang, men det er privat; det dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet mellom Piccoli og Bardot som blir filmens etter hvert dvelende tilnærming.

Mer enn stor fortellerkunst, er dette visuell filmkunst. For hvis jeg skal være ærlig; utover i filmen, i særdeleshet i midtpartiet, er det vanskelig å engasjere seg i konflikten mellom de to hovedpersonene. Man kommer aldri under huden på noen av dem, man forstår ikke deres beveggrunner og pratet dem i mellom går inn det ene øret og ut det andre – uten særlig refleksjon.

vlcsnap-98457

Kanskje er det distraksjonen, at det hele tiden er noe behagelig å hvile øynene på, som gjør det vanskelig å fokusere på historien. Eller kanskje er det fordi Godard er veldig bevisst på å understreke at hva vi ser er fiksjon, ikke virkelighet. Godard er jo tradisjonelt inspirert av dramatikeren Bertolt Brechts konvensjonsbrytende illusjonsbrudd, hvor hensikten blant annet er å skape en distanse mellom publikum og kunsten som formidles. Jeg tror nok likevel Le mépris’ effekt på meg er motsatt av den Brecht-inspirerte intensjonen hos Godard. Det skapes riktignok en effektiv distanse. Godard lykkes med å sette virkeligheten i en uvirkelig kontekst, og man er hele veien oppmerksom på det. Hensikten er, hvis Godard følger Brecht, at man slik sett løsrives emosjonelt fra historien og isteden skal kunne delta som en intellektuell og aktiv tilskuer i oppdagelsesjakt etter kunstnerens budskap. For meg fikk imidlertid Godards distanseteknikk den virkning at jeg lot dialogen og det substansielle innholdet glippe, mens jeg isteden brukte energien på å suge til meg filmens vidunderlige visuelle kvaliteter.

Jeg fryder meg over Le mépris på samme måte som jeg fryder meg over enhver Brian De Palma-film (som igjen har Godard som uttalt inspirasjonskilde).

Med andre ord: filmen hadde ingen intellektuell innvirkning på meg, fordi jeg aldri lot meg engasjere i karakterene eller historien. Derimot fant jeg filmen grensesprengende vakker og tiltrekkende på overflaten. For en enkel sjel som meg, så er det noen ganger nok. I dette tilfellet; så definitivt!