A City of Sadness (1989)

Hou Hsiao-Hsiens gulløvevinnende film fra 1989, A City of Sadness (Bei qing cheng shi), forteller nøkternt om en taiwansk familie, og hvordan den påvirkes av de urolige nasjonale omstendighetene utover 1940-tallet.

Filmen griper tak i et betent politisk sår; den taiwanske tidsånden i de vanskelige 40-årene etter den kinesiske nasjonalistregjeringens overtakelse, og etableringen av et undertrykkende militærregime, som blant annet ledet frem til den grusomme massakren i 1947; den såkalte «28. februar hendelsen» (Taiwan hadde vært koloni under Japan i 50 år frem til kineserne tok over øya etter andre verdenskrig).

Mer enn en utpreget politisk film, er A City of Sadness et kultur- og periodespesifikt familieportrett, som riktignok preges sterkt av de ytre forholdene i årene vi følger dem, men som like fullt kan sees som et isolert menneskelig drama. Politisk og historisk kunnskap er ikke nødvendig, dog ganske sikkert en fordel for å fange hele historien.

Analogt med taiwanernes følelser for løsrivelsen fra Japan, smyger stemningsbildet seg fra det håpefulle til det fryktsomme i takt med virkeligheten, noe som gjenspeiles i karakterenes tilstand der filmen forflytter seg i tid fra 1945 frem til 1949. Filmen skildrer en familie bestående av en aldrende far og hans fire voksne sønner, hvorav én skal ha omkommet under krig på Filippinene. Den eldste sønnen, Wen-Heung, vender hjem for å åpne restauranten «Little Shangai» i kjølvannet av «frigjøringen», mens Wen-Leung lokkes inn i en oppblomstrende kriminell underverden, og den døve Wen-Ching kjemper seg gjennom hverdagen som strevende fotograf, ute av stand til å kommunisere med omverdenen som han ønsker.

Hou Hsiao-Hsiens observerer livene fra distanse, nesten kjemisk fri for close-up. Bildene tas ofte fra avstand, fra utenfor vinduer, andre siden av gata og lignende. Det holdes stille, og hvis bevegelser, foregår det rolig. Den fysiske distansen skaper også emosjonell distanse, som kan gjøre det utfordrende å leve seg inn i menneskelivene. Et besynderlig grep, da filmen tross alt er et familieportrett, men desto mer interessant når filmen likevel lykkes i å skape engasjement. Den observerende stillheten, og den naturlige iakttakelsen, fremmer en ektefølt intimitet, mens fraværet av nærbilder og overtydelighet, hele tiden holder sentimentaliteten på betryggende avstand.

Det fragmenterte karaktergalleriet, den fremmede kulturen og de ukjente referansene (for et vestlig filmpublikum), gjør filmen enda mer krevende. Men belønningen desto sterkere.

På et tidspunkt vil det gå opp for et filminteressert øye at dette er et betydelig verk, der historiens presumptivt dramaturgiske klimaks holdes tilbake for noe mer varig (Hsiao-Hsiens unngår å vise massakrenes grusomhet, som står sentralt i historien, billedlig). Det er ikke et sekund føleri i A City of Sadness. Isteden er fokus på konsekvensene, som en tilstand, og ikke handlingene som ligger i forkant. Dessuten er skuespillet blendende, anført av den alltid framragende Tony Leung Chiu Wai, og like sterkt er det tålmodige, stilsikre fotoarbeidet som bidrar til filmens kjølige identitet. Utvilsomt perfeksjon.


The Thin Blue Line (1988)

En sen novemberkveld i Dallas i 1978 blir politimannen Robert W. Wood skutt og drept på jobb. Etter rutinemessig å ha stanset en bil langs veikanten, stiger han ut av politibilen og går frem til sjåførvinduet som allerede er sveivet ned. Ut stikker en pistol, og før han rekker å reagere faller han død om etter det første skuddet. Gjerningsmannen og passasjeren kjører av gårde før den kvinnelige politikollegaen klarer å stanse dem.

Den tragiske historiens gåte forblir; hvem drepte Robert W. Wood? Og hva skjedde egentlig der ute nattens mulme?

Den fremragende dokumentaristen Errol Morris gjorde i utgangspunktet research til en påtenkt film om Dr. Death, psykologen som etter et kvarters intervju med tiltalte alltid konkluderte med at vedkommende kom til å begå en ny forbrytelse, og dermed sørget for at siste kriterium for dødsstraff var oppfylt. Det var i dette forarbeidet at Morris kom over saken om Randall Adams, mannen som ble dømt for drapet på Robert W. Wood, noe som skulle føre frem til den banebrytende dokumentarfilmen The Thin Blue Line. Med granskende blikk går Errol Morris den tvilsomme etterforskningen og rettsaken nærmere etter i sømmene, og nøster opp i sjokkerende, og provoserende, avsløringer.

Errol Morris kaster lys over mysteriet ved å intervjue sakens sentrale personer, og gradvis tegnes et hoderystende bilde av en sak gjennomsyret av vond smak. Her er det mye som skurrer, og som en besatt privatdetektiv, på lag med intervjuobjektene, nøster Morris opp i den ulne sakens mange løse tråder. Dermed avdekkes gradvis ny informasjon, frem mot en slutt som sender grøsninger gjennom kroppen som en fullblods horrorfilm aldri før har gjort. The Thin Blue Line er en sannferdig skrekkfilm fra virkelighetens mørke menneskesjel og et korrumpert rettsvesen.

Filmen er sammensatt av enkle rekonstruksjoner, dirrende bakgrunnsmusikk og mennesker som forteller om sin rolle og sine tanker rundt hva som skjedde før, under og etter drapet. Errol Morris tar få manipulerende grep, og griper ikke inn for å lede oss i andre retninger enn dit klippingen av intervjuene tar oss med. En skrekkelig medrivende reise som underveis også finner interessante sidespor vel verdt en diskusjon, men som like fullt holder smalt fokus på hva tittelen også henspeiler på, der politiet er «den tynne blå linjen» som skiller samfunnet fra et lovløst anarki… Konklusjonen er illevarslende.


House of Games (1987)

David Mamets regidebut fra 1987 smaker av storhet i elegante små biter. Forfatteren, teater- og filminstruktøren Mamet setter tidlig tonen med sin etter hvert karakteristisk spisse dialog som her presenteres i den mest naturlige form.

House of Games omhandler en kvinnelig psykolog og bestselgerforfatter, Margaret Ford, og en mann som oppsøker henne fordi han har pådratt seg spillegjeld på 25 000 dollar, frykter for livet og er på randen av selvmord da han ikke har mulighet til å gjøre opp for seg. Hun spilles av Lindsay Crouse (på dette tidspunktet Mamets kone) og han, Mike, spilles av Joe Mantegna. I fascinasjon og undring over mennesket hun har møtt, og historien han har fortalt, velger hun å oppsøke ham i «The House of Games». I et røyktungt rom i en kjeller, rundt et pokerbord, sitter han. Med hennes psykologiske ekspertise og evne til å lese andre mennesker, inviterer han henne over til bordet for å avsløre når motspilleren bløffer, slik at han kan vinne pengene tilbake. Det går ikke etter planen, og vi har akkurat sett startskuddet for et intrikat «hvem-lurer-hvem-spill».

Mens hun dras inn i en verden av kløktig svindel og bedrag, med potensielt store penger i omløp, besettes hun av Mike og den verden han lever i. Hun begynner å skrive en bok om temaet, og fascinasjonen vokser raskt over og forbi de etiske og moralske grensene som viskes ut. Det viktigste han kan lære henne er at hun ikke kan stole på noen.

På samme måte som vi ikke kan stole på noen, eller noe av det vi ser, i House of Games. David Mamet unngår imidlertid lærebokas billige triks for å lure publikum. Det er hele veien smart og velgjort elegant i vendingene. The House of Games er, ved siden av The Sting, det ypperste som er gjort i denne subsjangeren. Samtidig tilføres filmen en særegen atmosfære i særegen lyssetting og musikk, som James Foley har gjenbrukt i den mesterlige Mamet-adaptasjonen Glengarry Glen Ross. Settingen byr på en utpreget teatralsk mis-en-scene, og fremdriften er tungt hvilende på karakterutvikling og dialog. Mamets dynamikk skapes i utnyttelsen av rom, rytme og musikk som fungerer parallelt med den skarpe og hurtige dialogen. Samtidig er det en Hitchcock-aktighet over hvordan historiens mange detaljer sys sammen, og presenteres for oss. Lag for lag avdekkes sannheten bak spillet, eller gjør det? Ok, så er flere av filmens vendinger enkle å forutsi. Men der Mamet av og til tråkker veien opp for oss i forkant, absorberes vi isteden av filmens univers i den grad at det likevel blir spennende.

Det eneste minustegnet setter jeg ved hovedrolleinnehaver Lindsay Crouse som dessverre gjør en pregløs og ukarismatisk tolkning av det som papiret er en sjeldent god kvinnelig hovedkarakter. På den andre siden er Joe Mantegna helt gnistrende, og definitivt i sitt rette element. Mamets stil kler historien utmerket, selv om jeg underveis ikke kunne unngå å fristes av tanken på hvordan dette kunne blitt seende ut i regi av en mer visuelt utviklet regissør, som for eksempel Brian De Palma. Men det ville jo blitt en helt annen film. Og det vil jeg ikke ha. Jeg vil ha David Mamets House of Games.


Night of the Pencils (1986)

Fra militærjuntaens maktovertagelse i 1976 og frem til diktatorets endelikt i kjølvannet av Falklandskrigen i 1982, mistet flere titalls tusen argentinere livet. Mange ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og siden har de aldri vært sett. Man anslår at over 10 000 argentinere i denne perioden sporløst forsvant.

Regissør Héctor Olivera tar oss med til «den skitne krigen» i Argentina: en epoke med et allerede haltende myndighetsapparat i økonomiske krisetider på midten av 70-tallet, som ble ytterligere forverret etter Juan Peróns død i 1974. Kona Isabel Perón overtok presidentembetet de to kommende årene, bare for å bli styrtet av militærjuntaen som lovet gjenopprettelse av lov og orden etter overtagelsen i 1976.

Men ingen kunne forutse omfanget og konsekvensene av juntaens maktspill: fagbevegelsene ble erklært ulovlige, pressen ilagt munnkurv, og enkeltpersoner i sivilsamfunnet forfulgt utenfor rettsapparatets synsfelt. Kort fortalt ble uønskede elementer – politiske motstandere og andre opposisjonelle krefter i samfunnet – forsøkt jaget bort, i verste fall eliminert. Uten forklaring ble mennesker arrestert og fjernet fra samfunnet, mange er aldri sett siden.

Night of the Pencils (La Noche de los lápices) forteller én historie. Om seks unge studenter/skoleelever på 16-17 år som, fordi de demonstrerte høylytt for billigere busstransport for studenter, endte i fengsel som torturobjekter for juntaen. De ble sett på som uromomenter – de truet samfunnets lov og orden – og måtte fjernes. Filmens tittel henspeiler på aksjonens ettermæle; natten hvor juntaen bestemte seg for å ta et oppgjør med en gruppe av landets unge, radikale studenter.

Filmen er en adaptasjon av en bok basert på virkelige hendelser. Oliveira holder på en realistisk tone, selv om de mest dramatiske scenene setter autensiteten ørlite tilbake. Det blir noe olsenbandenaktig over sammenstøtende mellom demonstratnter og politi tidlig i filmen, og musikkbruken har også et litt uheldig preg av 80-tallet.

Men dét til siden: dette er en brutalt nærgående skildring av simpel maktmisbruk. Totalt meningsløst, provoserende, trist og smertefullt. Det viktige er at filmer som dette lages, blir sett og forstått.


When Father Was Away on Business (1985)

Vi er i Sarajevo i 1950. Statslederen Josip Broz Tito har for to år siden brutt med Sovjetunionen og Stalin for å kjøre en egen, uavhengig kommunistisk politikk i det som ble kalt «Titos Jugoslavia». De som tidligere hadde lovprist Stalin ble nå opplært til å forakte ham.

Konsekvensen ble et delt Jugoslavia, der «konformistene» – de som hadde støttet den russiske revolusjon og fortsatte å uttrykke pro-russiske holdninger – ble truet til taushet eller sendt av gårde til fangeleire for å revurdere sitt politiske ståsted.

Filmen forteller én historie fra én familie i etterkrigstidens Jugoslavia; om hvordan de blir påvirket av de politiske omveltningene. Det meste fortelles gjennom seks år gamle Maliks barnlige øyne, som egentlig er mest opptatt av å samle sammen nok penger til å kjøpe en fotball. Maliks far, Mesa, er på en av sine mange jobbrelaterte reiser til Zagreb. På vei hjem kommenterer han overfor sin elskerinne, Ankica, en politisk tegneseriestripe som han mener overhodet ikke er morsom og går for langt i å håne Stalin. Ankica er på sin side mest opptatt av at Mesa skal skille seg fra sin kone, noe han ikke vil. Ankica går da til det skritt å fortelle en av kommunistpartiets lokale ledere om Maliks bemerkning. Den politiske lederen viser seg å være Mesas svoger.

Samme dag som Malik skal omskjæres, blir faren hentet og tatt med til en gruve for å drive tvangsarbeid. Malik blir fortalt at faren hans må ut på en ny forretningsreise.

When Father Was Away on Business var Emir Kusturicas første internasjonale filmsuksess. Samtidig som han forteller om historiske og politiske forhold, fra 50-tallets Jugoslavia, som i seg selv er opplysende og interessant – så fanger han en slags genuin menneskelighet i personene. Den barnlige uskyldigheten i Malik er skildret med stor innsikt, framragende tolket av unge Moreno D’E Bartolli. Omstendighetene er tragiske, men Kusturica lar håpet skinne i horisonten. Bak de politiske urolighetene hviler patriotismen og kjærligheten. Og den er sterk.

Filmen er et viktig historisk dokument. Kusturica tegner, så vidt jeg kan forstå, et realistisk og balansert portrett av et viktig kapittel i Balkans historie. Selv om det er et vondt kapittel, er det viktig å ta det med seg. Samtidig tar man seg også i å tenke på at dette ble spilt inn i et multikulturelt Sarajevo som bare noen få år senere nærmest ble lagt i ruiner og titusener av innbyggerne regelrett ble utradert i en langvarig krig utover 90-tallet.

When Father Was Away on Business vant Gullpalmen i Cannes, og ble nominert både til Oscar og Golden Globes for beste utenlandske film.


Tro, håb og kærlighed (1984)

Et skoleband står på scenen og synger «Twist and Shout». Salen er tettpakket av dansende tenåringsungdommer med flørtende blikk. Tidskoloritten er ikke til å ta feil av: vi befinner oss i de tidlige 60-årene. Beatlemaniaen har nådd dansk ungdom.

Filmen er da også omdøpt til nettopp Twist and Shout for det internasjonale publikum.

Dette er historien om to skolekamerater i en liten dansk by. Bjørn (Adam Tønsberg) er en utadvent sjarmør som kan velge jenter som han selv vil. Erik (Lars Simonsen) er langt mer tilbakeholden; preget av å bo med en alvorlig mentalt syk mor og streng far som sørger for å holde ham nede.

De ungdommelige følelsene finnes det imidlertid ikke stengsler for, verken i Bjørn og Erik. De blir begge stormforelsket. Bjørn beveger seg på skyer når han oppdager den store kjærligheten sammen med Anna (Camilla Søeberg), mens Erik først må hanskes med hjemlige problemer som stadig holder ham tilbake, før han kan utforske kjærligheten på egne premisser.

Tro, håb og kærlighed er Bille Augusts suksessfulle oppfølger til Zappa. August forteller med usentimental røst om opprivende følelser, berører tabubelagt tematikk og skildrer sterke, men troverdige historier om ekte mennesker med ekte problemer. De unge skuespillerne er sjokkerende gode, både i filmens lavmælte partier og i scenene hvor de må spille ut de store følelsene. Videre gjør Bent Mejding en ikonisk tolkning som Eriks far; en mørkemann forkledd som familiefar, drevet av en indre diskret ondskap som langsomt forderver sønnens oppvoksende liv.

Originaltittelen forteller rett frem hva dette handler om: tro, håp og kjærlighet. Et drama om mennesker i avgjørende øyeblikk av livet. Oppvekstfilmsjangeren har gitt oss mange sterke og gode filmer. Denne tåler konkurranse med de beste. Jeg ble rett og slett tatt på senga da jeg oppdaget hvor dypt den stikker. Dette er ikke melankoli på overflaten, men en film som hjemsøker deg lenge etter at du tror du er ferdig med den.


Pauline à la plage (1983)

Pauline à la plage (Pauline at the Beach) er nylig avdøde Eric Rohmers kanskje største internasjonale hit, mye takket være badedraktbildene av Arielle Dombasle hyppig brukt i promoteringen, men forhåpentligvis enda på grunn av filmens virkelige kvaliteter.

En attraktiv blond kvinne, Marion (Arielle Dombasle), reiser til brorens sommerhus ved Normandies strender for avkobling et par varme sommerdager før hun skal ta ut skilsmisse. Med seg har hun sin 14-15 år gamle kusine, Pauline (Amanda Langlet), som hun skal ha ansvaret for i disse dagene.

Marion ønsker helst å sitte for seg selv i skyggen av sommerhuset. Lese og slappe av. Pauline vil derimot oppsøke stranden og bli kjent med nye mennesker, gjerne gutter.

Etter kort tid går de begge til stranden, der Marion raskt treffer på en gammel flamme og sommerflørt i Pierre (Pascal Greggory) som hun i nostalgisk kjærlighetsaffekt omfavner som en gammel venn. Med seg har han den litt eldre Henri (Féodor Atkine) som ubeskjedent og frisinnet tar del i samværet.

Senere treffer også Pauline en gutt rundt hennes egen alder, Sylvain (Simon de La Brosse), i en pubertal sommerflørt.

Den franske nybølgeregissøren Eric Rohmer viser møter mellom emosjonelt åpne mennesker, med bevisste og ubevisste forventninger til romantiske idealer. Første kveld treffes alle til diskusjon og mimring i et strandhus. Om kjærlighet, fortid, nåtid, fremtid. Det veksles hintende blikk. Det ulmer i relasjonene, uten at det tar fyr av gnistene.

Forholdet mellom Pauline og jevngamle Sylvain skildres med ømfintlig nærhet. Som enhver søkende tenåring åpner hun øynene for voksensfærens fristelser, samtidig som hun absorberes av løgnene og dobbelmoralismen som omgir den voksne virkeligheten. Omgitt av mennesker som har lagt ungdomstiden bak seg, er hun den eneste som tilsynelatende handler ut fra moralske og etiske overveielser, inntil videre.

Dernest har vi den klassisk vakre Arielle Dombasle som Marion; en håpløs romantisk sjel fanget i tvekamp mellom den narsissistiske kvinnebedåreren Henri – hvor hun finner en umiddelbar seksuell dragning – og den naive Pierre som gjenopplever en tidligere sommerforelskelse, uten å få ønsket responsen i retur.

Rohmer unngår, heldigvis, å gjøre konfliktene til en tradisjonell trekanthistorie. Filmen fungerer snarere som en observerende studie i menneskelig interaksjon; hvor samtalene får hyklerisk gjenklang i handlinger, og ulike personligheter avdekkes i en antydende og dempet tone. Rohmers sympati hviler ved Pauline, som drives inn i en sfære av skinnhellighet, samtidig som hun klorer seg fast til edlere prinsipper i overgangen fra ung og uskyldig jente til en selvstendig tilværelse; mentalt, intellektuelt og seksuelt.

Historien er taktfullt og nydelig fortalt, visuelt tiltalende, med en avgjørende nærhet til karakterene. Rohmer treffer en emosjonell puls, mens han gjennomgående tviholder på det minimalistiske filmspråket. Fra begynnelsen – med bildene av en port som åpnes når Marion og Pauline ankommer sommerstedet – til slutten med bildene av samme port som lukkes når de reiser av gårde – kjenner vi på følelsene av erfaringene de har fått med seg.

Og hvem kan ikke huske tilbake til varme sommerferier fra tidlig ungdom – alt som foregår, alle inntrykkene man suger til seg, hvordan man dag for dag åpner øynene for nye og spennende lukter, smaker og følelser – for det er nettopp det som skildres med imponerende og sjelden sannferdighet i Pauline à la plage.


Interrogation (1982)

Først litt kort om det historisk-politiske bakteppet:

Vi befinner oss i etterkrigstidens Polen, et kommunistdiktatur av en sovjetisk marionettstat, ledet av det polske kommunistpartiet.

Przesluchanie (Interrogation) ble spilt inn på begynnelsen av 1980-tallet (ferdigstilt i 1982) etter at landets innbyggere hadde kjempet seg frem til økt selvstendighet og demokratisk frihet gjennom fagforbundet Solidaritet ledet av Lech Walesa. En frihet som muliggjorde innspillingen av kontroversielle Przesluchanie.

Kort tid etter erklærte imidlertid general Wojciech Jaruzelski unntakstilstand i et forsøk på å kneble Solidaritet. Jaruzelski, medlem av det polske kommunistpartiet som ble forfremmet til general på 50-tallet, sørget også for at en rekke politiske filmer, som blant andre Przesluchanie, skulle holdes unna offentligheten. Regissøren, Ryszard Bugajski, dro til Canada i eksil.

Men etter at Solidaritet igjen ble anerkjent i 1989, og vant det som var mulig å vinne ved de halvfrie parlamentsvalgene, ble Wojciech Jaruzelski – som da hadde kjempet seg frem til presidentposten i Polen – avsatt til fordel for en ikke-kommunistisk koalisjonsregjering, hvor Lech Walesa i 1990 tok over som landets president. En gradvis overgang til fritt markedssystem ble påstartet.

Dermed fikk Przesluchanie endelig sin lansering på polske kinoer i 1989, sju år etter at innspillingen var avsluttet. I 1990 ble filmen nominert til Gullpalmen i Cannes, og Krystyna Janda vant prisen for beste kvinnelige hovedrolleinnehaver.

Historien bygger på en dunkel skjebne; den livsglade kabaretsangeren Tonia Lechman (i filmen Tonia Dziwisz) blir intetanende arrestert og innbrakt av det polske sikkerhetspolitiet etter en fuktig bytur en kveld tidlig på 1950-tallet. I fem år blir hun holdt fengslet, fysisk og psykisk torturert, behandlet som en politisk fange i et diktatur.

Anført av en sadistisk Gestapo-inspirert general blir hun systematisk nedverdighet til å svare på inngående spørsmål om seksuelle erfaringer, spottet for sin simple arbeiderklassebakgrunn, og truet til å skrive under en erklæring som innrømmer skyld og angir andre. Hun velger innbitt å stå i mot, selv om hennes underskrift kan være eneste vei ut av helvetet.

Przesluchanie tegner et skremmende bilde av et totalitært styresett hvor enkeltindividets rettigheter og frihet er ikke-eksisterende, mens systematisk undertrykkelse og terror er medisinen mot politiske opportunister.

Historien og filmen skriker smertefullt mot publikum i to timer. Det kjennes som en følelsesmessig påkjenning, særlig fordi Krystyna Janda uttrykker den mentale og fysiske smerten så ulidelig sterkt. Skildringene er direkte, ingenting pakkes inn, og pustepausene er få. Kanskje blir det for mange repetisjoner av scener med undertrykkelse. På den andre siden skapes en effekt i at vi slites ut av det vi ser, og jeg antar at det er en del av hensikten.

Det vi får se et mørkt portrett av umenneskelighet og totalitarisme. Mot slutten skifter imidlertid stemningen i et par sentrale vendepunkter, likevel innser vi at en klassisk «happy ending» er langt utenfor rekkevidde i dette universet. Virkeligheten tillater det ikke.


Pixote (1981)

Pixote: A Lei do Mais Fraco, eller bare Pixote, introduseres som en dokumentar om fattigdom og gatebarn i Brasil. Vi blir forklart at 50 % av befolkningen i Brasil er under 21 år, og blant disse finner vi over 3 millioner gatebarn. Unge Pixote er én av disse. Dette er hans historie.

Den dokumentariske innledningen skaper kun rammene, for spakene holdes av Hector Babenco (som i 2003 gjorde den fremragende fengselsfilmen Carandiru), og situasjonene i filmen er alle iscenesatt (men med tydelig improvisasjon). Like fullt føles enhver detalj til fingerspissene ekte. Det gjør også inntrykk å vite at gutten som spiller Pixote, Fernando Ramos da Silva, før og etter innspillingen levde som kriminell gategutt, og ble drept i 1987 etter en skuddveksling med politiet. For mer om dette kan filmen Quem Matou Pixote? (Who Killed Pixote?) fra 1996 oppsøkes.

Filmen følger den ti år gamle Pixote, som i første akt befinner seg i et forbedringsanstalt for barn og ungdom. Fra ungdommenes perspektiv opplever vi narkotikamisbruk, overgrep og mishandling på nært hold. Vaktene er korrupte og voldelige. Ungdommene må finne sin egen plass i maktstrukturen, og for Pixote som er av de aller yngste, blir hverdagen ekstra tøff. Det er ingenting her som minner om forbedring.

Derfor ønsker heller ikke Pixote å bli værende her. Etter at en av vaktene slår i hjel en 17 år gammel transvestitt, velger Pixote sammen med andre å rømme fra stedet. Bare for å oppleve at den virkelige verden er minst like brutal. Og med et håpløst utgangspunkt for å klare seg i verden utenfor, tvinges Pixote og de andre guttene til kriminalitet og prostitusjon for å overleve.

Pixote er gjennomsyret av foruroligende, skrekkelige bilder. En scene som viser rester av blod etter en abort i en bøtte ved siden av et nedgriset toalett, forteller alt. Dette er tvers gjennom skittent, og med Pixotes uskyldige gutteaktige ansiktsuttrykk som et genuint bilde på elendigheten. Ansiktet er barnlig og rundt, men med et uslettelig trist preg som vitner om et grusomt levd liv.

Babenco bruker nesten utelukkende amatørskuespillere, det vil si barn som langt på vei spiller seg selv, noe som gjenspeiles i den følelsen man får av å se Pixote. Manuset er utarbeidet i samarbeid med gateguttene i filmen som også gis tydelig rom for improvisasjon. Jeg ser ikke bort i fra at Babenco har sett og likt Luis Buñuels Los olvidados om meksikanske gatebarn, på samme måte som Fernando Meirelles antakelig har sett og likt både Buñuels film og Babencos Pixote før han gjorde storsuksessen Cidade de Deus.

Tragedien stikker om mulig enda dypere og sterkere i tilfellet Pixote. Og slutten må være noe av det vondeste som noensinne er festet til fiksjonsfilm. Men så var det det med fiksjon da…


Ordinary People (1980)

Til tross for at den vant Oscar for beste film i 1980, eller kanskje nettopp på grunn av nevnte triumf, har Ordinary People aldri fått den hyllesten man kunne forvente av et slikt mesterverk i ettertid. For 1980 var selvsagt året da alle, utenom Akademiet, mente Martin Scorsese hadde laget ikke bare årets, men kanskje tiårets beste film i Raging Bull.

Likevel var det Ordinary People som stakk av gårde med de gylne statuettene. Både for beste film. Og Robert Redford for beste regi, foran øynene på en åpenlys snurt Martin Scorsese. Mange er fortsatt opprørt. Jeg har selv vært blant kritikerne, inntil jeg en kveld satte meg ned for å se Redfords film. Nå mener jeg riktignok at Raging Bull fortsatt er filmatisk mer betydningsfull, bedre og større enn Ordinary People. Men samtidig er det to filmer som ikke har veldig mye mer felles enn at de er et resultat av samme kunstuttrykk. Og derfor skal jeg slutte sammenligningen her.

Ordinary People er et genuint medrivende familiedrama, hvor Redford og skuespillerensemblet hele tiden spiller på de riktige, usentimentale strengene og skaper noen av de mørkeste og vondeste øyeblikkene festet til film; om vanlige mennesker som i møte med virkelighetens ubarmhjertige råskap plutselig mister livets holdepunkter, og reaksjonen er like avskyelig som den er forståelig å bevitne. Ordinary People tar for seg de virkelig store følelsene og tragediene som kan inntreffe en familie, og når historien får oss til å tro så sterkt på menneskene og reaksjonene, blir filmen nærmest sittende igjen som et forferdelig vondt kapittel selv i ens eget liv.

Vi møter et ektepar i øvre amerikansk middelklasse som opplever livets største mareritt; brått og brutalt blir en av sønnene deres revet bort fra dem i en båtulykke. Tilbake står deres yngste sønn, Conrad (Timothy Hutton), som var vitne til dødsulykken, med dyp depresjon og selvmordstanker gjennom hele oppveksten. Foreldrene preges på hver sin måte; moren (Mary Tyler Moore) forsvinner inn i sitt eget reserverte jeg med manisk trang til å kontrollere alt og alle rundt seg. Følelseslivet er stengt ute, især overfor den gjenlevende sønnen. Faren, Calvin (Donald Sutherland), forsøker tappert å holde familien samlet, men heller ikke han makter å holde fasaden oppe. Til det er sprekkende i familiefundamentet for ødeleggende.

Jeg har aldri tenkt på Robert Redford som en stor regissør (Quiz Show er riktignok et undervurdert nesten-mesterverk), men faktum er jo at han med Ordinary People har instruert et av de sterkest spilte dramaene om dysfunksjonell familieubehag jeg har sett på film, helt der oppe med Ingmar Bergman og Woody Allens lignende verk. Det er noe med de presise karakterportrettene, i kombinasjon med den usentimentale manusbehandlingen av de store følelsene, men også de kjølig truende stemningsbildene i foto og regi, som løfter dette til et filmverk iscenesatt av en betydelig filmkunstner, i mine øyne. Som kanskje er det mest overraskende, da Redford gjerne omtales som en «skuespillernes regissør». Men antakelig er det også Redfords bakgrunn og forståelse for skuespillet, som har medvirket til å la nettopp dét komme i forgrunnen, og la foto og musikk bygge ulmende opp for historien og karakterene. Altså, uten at produksjonen fremstår som en småkjedelig og tv-filmaktig. Ordinary People har rett og slett en filmatisk perfekt ramme for den filmen Redford vil formidle.

Men mest av alt vil Ordinary People huskes for sitt lysende skuespill, anerkjent med Oscar-nominasjoner til både Mary Tyler Moore, Judd Hirsch (i rollen som Conrads psykolog) og Timothy Hutton i kategorien for beste mannlige birolleinnehavere, hvor Hutton vant den gylne statuetten.

Filmen er stille, gjennomført vond å leve seg inn i, men man kan likevel ikke unngå å bli absorbert av den smertefulle historien hver og en av karakterene bærer i seg, som vanlige mennesker, og hvordan den formidles så levende og ekte i ord og bilder.