Mannen på taket (1976)

vlcsnap-96494

Politimannen Nyman blir funnet brutalt drept etter at en ukjent gjerningsmann har klatret inn gjennom vinduet i et sykehus i Stockholm. Nyman ligger forsvarsløs i senga når gjerningsmannen trekker frem en bajonett og slakter ham så blodspruten står i taket.

Det viser seg i den påfølgende etterforskningen at Nyman har en beryktet fortid innad i politiet. Med tvilsomme metoder og voldelig oppførsel har han opp gjennom årene skaffet seg mange fiender. Under ledelse av den erfarne politimannen Martin Beck (Carl-Gustaf Lindstedt), begynner politiet å grave i arkivene etter mistenkte med motiv for å ta Nyman av dage.

Mannen på taket var den første filmatiseringen av Sjöwall & Wahlöö-bøkene om Martin Beck. Bo Widerbergs film er også av et helt annet ambisjonsnivå enn de samlebåndsproduserte krimfilmene som det siden 90-tallet er spydd ut et dusin av årlig (selv om jeg også liker disse filmene). Mannen på taket er noe mer enn en velkomponert kriminalhistorie støpt inn i et svelgelig 90 minuttersformat for tv.

vlcsnap-95733

Det åpner med drapet, visuelt utført som i en av Dario Argentos 70-tallsfilmer. Men deretter drar Widerberg oss ettertrykkelig ned på jorda, og den neste timen gir et nesten dokumentarisk innblikk i en hverdagslig etterforskning. I den omfattende dialogen blir vi kjent med menneskene bak karakterene, hvor Widerberg ruller opp en seig etterforskningsprosess med stoisk tro på realistisk nærhet til karakterer og miljø.

I skarp kontrast til den grotesk suggerende innledningen som river tak i publikum, gir filmen oss et pusterom ved å dvele ved hverdagslige observasjoner, før det igjen sier pang og du garantert vil sitte på kanten av setet i de siste tre kvarterene. Det vi får servert da er nemlig det beste som noensinne er regissert og klippet av skandinavisk spenning på film.

En stor masse med mennesker, politi, helikopter og en drapsmann fri på takene i sentrum av Stockholm er den storslagne bakgrunnen. Paranoiaen og panikken fanges gjennom sjeldent elegante kamerakjøringer, blandet med direkte, nesten dokumentarisk ærlige bilder på bakkenivå med håndholdt kamera. Den energiske klippingen gjør at man føles til stede i kaoset, selv om perspektivet endres, og situasjonen oppleves fra flere vinkler.

vlcsnap-98013

Actionscenene er like autentisk gjennomført som menneskene og historien, mens vi opplever en regissør med tydelige visjoner i den visuelle formidlingen. Lite virker tilfeldig i hvordan kamera skaper nerve og spenning i de ulike fasene, og hvordan det klippes sammen.

Carl-Gustaf Lindstedt er solid som Martin Beck i Widerbergs versjon, med en sorgtung og dyster personlighet. Jeg er riktignok av den oppfatning at Beck-karakteren ble enda bedre under Gösta Ekman tidlig på 90-tallet. Som i de nyere filmene, hvor Martin Beck spilles av Peter Haber og Mikael Persbrandt stjeler showet som assistenten Gunvald Larsson, er det isteden personene rundt Beck som stikker seg mer interessant frem, kanskje med Håkan Serner i særdeleshet som kollega Einar Rönn (en skuespiller som tok selvmord et par år etter). Sven Wollter og Thomas Hellberg er også fremragende valg.

Mannen på taket er realistisk spenningsfilm av ypperste klasse, og en obligatorisk svensk klassiker.


The Passenger (1975)

vlcsnap-1192752

The Passenger (også kjent som Professione: reporter) er blant Michelangelo Antonionis mest tilgjengelige verk. Her flørter den avdøde italienske filmskaperen med et tradisjonelt fortellermønster, men legger inn motstand ved å holde handlingen tilbake, og isteden la stemningsbildene og karakterenes indre motivasjon lede oss fremover.

Antonioni gjorde mye av det samme både i L’ Avventura og Blowup. Til å begynne med er det ukomplisert å få taket på historiens kjerne, men etter hvert blir ting mer og mer abstrakt og tvetydig.

Det er tydelig at Antonioni er opptatt av at film skal være mer enn en handlingsdrevet historie. Det handler ikke om hvordan man mest effektivt skal komme seg fra A til Å. For Antonioni er film et visuelt medium. Det er bildene som forteller historien, og det gjøres best ved å rydde unna alt det uvesentlige. Dialog brukes for eksempel kun når det er helt nødvendig. Karakterene er gjerne også stillferdige med et moderat kroppsspråk. De kulturelle forståelsene for kroppsspråk, et forsiktig nikk og nøkternt blikk, er tilstrekkelig for å avsløre den informasjonen vi har bruk for.

vlcsnap-2239260

Jack Nicholson spiller den verdensvante tv-journalisten David Locke som reiser til et nordafrikansk land for å gjøre opptak til en dokumentar om geriljaens herjinger i en pågående borgerkrig. Innlosjert ved et enkelt hotellrom ved utkanten av Sahara-ørkenen, finner han den påfølgende dagen en mann liggende død på senga i naborommet, antakelig av hjerteinfarkt. Mannen er Mr. Robertson, en britisk forretningsmann som David Locke hadde en samtale med kvelden i forveien.

I et tydelig impulsivt øyeblikk bestemmer David Locke seg for å bytte identitet med Robertson. De ligner på hverandre fysisk, og etter å ha flyttet liket og trikset med passene, varsler Locke resepsjonen om dødsfallet. Fra det øyeblikk er journalisten David Locke historie.

Det tar imidlertid ikke lang tid før han oppdager Robertsons sanne identitet og yrke. Og før han vet ordet av det vikles han inn i et farlig spill med uante konsekvenser. I tillegg treffer han en ung og tiltrekkende jente…

vlcsnap-2241810

Gåtefullt og vakkert brettes den fascinerende historien ut. Spørsmålene svever i luften, vi plukker opp hint underveis, men må til slutt gjøre opp våre egne tanker om hva vi ser. Hvorfor går David Locke til det drastiske skritt å bytte identitet? Hva driver ham? Hvorfor reagerer han som han gjør?

Rollene er diskret spilt for å underbygge en vag mystikk, og fjerne oss fra å tenke over karakterens intensjoner. Jack Nicholsons gjør en sjeldent behersket og nedtonet tolkning. Det er en fryd å se ham så lavmælt og subtil som dette. Maria Schneiders haltende skuespill i scenene med Nicholson, er bare med på å bidra til å gjøre den navnløse rollen hennes enda mer gåtefull. Det er den vage karakterskildringen som skaper rom for ulike tolkninger, avhengig av hva vi ser i dem, og hvilke hint vi plukker opp underveis.

Schneider spiller jenta som blir en passasjer i hans erkjennelsesreise.

vlcsnap-2244264

Karakterutviklingen er tydelig. Fra å være journalist drevet av tilsynelatende idealisme, til å endre livsbane og ta kyniske valg på andre siden av loven, uten at det virker å gå innpå ham. Ved et bevisst valg legger han fortiden bak seg og oppsøker en ny verden med ny identitet. Men mer enn at han er på vei til en ny destinasjon i livet, ligger motivasjonen sterkest i det å rømme fra noe. Det virker planløst, snarere styrt av impulsive handlinger, som ubevisst fjerner ham fra en følelsesmessig tom fortid. Fryktesløs reiser han inn i en ny virkelighet med nye muligheter. Han har lite å ofre.

Filmen åpner dialogfritt med Jack Nicholson strandet i et menneskeforlatt ørkenlandskap. Som han selv sier det på DVD-kommentarsporet: «The first piece of the film in this desert is a man looking for something. And that’s really enough of a story for Antonioni».

Men selv om det er uendelig mye mer substans i The Passenger enn hva man ser, gjør Antonioni bildene alene til et uforglemmelig stykke kunstverk. Som en visuell magiker trollbinder han meg uten å ty til dialog og handling. Kamera brukes til å observere omgivelsene i stillhet, og det er praktfullt!

vlcsnap-2350468

Antonioni har funnet spennende lokasjoner; arkitektonisk i Barcelona, rurale landskapsbilder, og ørkensletter i Afrika. Mot slutten gjør vår italienske venn også en filmteknisk demonstrasjon, og serverer en av filmhistoriens beste avslutningssekvenser. 11 dager tok det å sette opp den avanserte sekvensen som gjøres i én tagning på totalt sju minutter. Og ikke bare er det filmteknisk uovertruffent: avslutningen er genial tvetydig og ettertenksom. Her finnes det ikke nødvendigvis én sannhet. Sånt liker jeg.

Ingen andre filmer har jeg like rast kastet meg over på nytt, med kommentarspor (Jack Nicholson). Og jeg føler at jeg aldri blir ferdig med denne filmen!

Og til de som vil gjenoppleve den magiske avslutningsscenen:


The Enigma of Kaspar Hauser (1974)

vlcsnap-484311

Werner Herzogs filmografi vitner om en dyp fascinasjon for å utforske og portrettere det anomale; ofte mennesker, sett på som samfunnet utskudd, i innbitt kamp for å tilpasse seg et fellesskap. At Herzog gjerne også bruker skuespillere som gjenspeiler utskuddene de portretterer i det virkelige liv, gjør filmene hans i all hovedsak enda mer spesielle og interessante.

The Enigma of Kaspar Hauser (Jeder für sich und Gott gegen alle) bygger på en grufull, sann historie. En maidag i 1828 oppdages en ung mann på torget i Nürnberg. Med en lapp i hånda står han rett opp og ned som et livløst fugleskremsel. Han kan knapt snakke eller gå. Dagslyset og virkelighetens lyder slår mot ham som naturens torturverktøy. Kaspar Hauser er ute av stand til å forklare hvor han kommer fra, hvem han er, eller hvor han skal.

«Jeg vil bli rytter, som min far», stammer han uklart når byens innbyggere vil ha ham i tale. «Hest! Hest!» Lappen i hånda inneholder et anonymt brev forfattet av en lite skriftlærd person. Brevet forteller at Kaspar Hauser ble overlevert ham i 1812, og at han i alle disse årene har oppdratt gutten «uten å la ham ta et skritt ut».

vlcsnap-485816

Med sine pedagogiske evner tar den lokale professoren Daumar unge Kaspar Hauser under sine velmenende vinger, og sakte smyger det et menneskeliv med personlighet frem fra Kaspars mørke og mystiske fortid. Det kommer for dagen at Kaspar Hauser har tilbrakt hele sitt liv stuet bort i en dunkel kjeller fjernt fra andre mennesker et sted på landet. Men hvem han er, og hvor han kommer fra, forblir en gåte.

Også den dag i dag fremstår Kaspar Hauser som et mysterium. Hven var han? Hvor kom han fra? Hvem drepte ham, og hvorfor? Spørsmålene er mange, teoriene og spekulasjonene enda flere. Og i disse dager, med de tragiske Natascha Kampusch- og Fritzl-sakene rullende i Østerrike, gjør de nære referansene at historien om Kaspar Hauser også fremstår sterkere, vondere og virkeligere.

Werner Herzogs film er på mange måter en hyllest til personen Kaspar Hauser, som levde i et mareritt, men som med uforståelig karakterstyrke etter hvert fremstod med sin helt egen menneskelighet. Inntrykket vokser også ved at det er Bruno S. som gir ansikt til Kaspar Hauser. Som uønsket barn av en prostituert kvinne, ble Bruno S. som lite barn slått og mishandlet av moren, og endte opp som kasteball mellom ulike mentalinstitusjoner gjennom hele oppveksten. Herzog oppdaget Bruno S. i en dokumentarfilm, og overtalte ham til å spille rollen som Kaspar Hauser, uten noen som helst skuespillererfaring. Noen år senere spilte Bruno S. også hovedrollen i Herzog-mesterverket Stroszek (1977). I begge filmene gjør han to av filmhistoriens mest gripende rolletolkninger og absorberes levende av menneskene han portretterer. Siden har han ikke spilt inn en eneste film, men fyller isteden livet i en anonym tilværelse som gatekunstner og musikant i Berlin.

vlcsnap-486042

På samme tid antyder Herzog i The Enigma of Kaspar Hauser at sykdomstegnet like mye finnes i samfunnet rundt, som i personen som ikke passer inn. Kaspar Hausers kamp for å tilpasse seg samfunnet, snus på hodet og skildres ved samfunnets manglende forståelse av ham som menneske. Vi presses aldri heller til å sympatisere med ham, og sentimentaliseringen er totalt fraværende. Bildet som tegnes er i menneskehetens disfavør, mens en modig heroisme skimtes i Kaspar Hausers kamp for verdighet.

Videre er Werner Herzogs fascinasjon og kjærlighet for det som er annerledes, sterkt smittende i bildene som legges på historien og karakterene. Det uforklarlige og det gåtefulle dyrkes på en forlokkende måte, og både den ytre og indre reisen gjør The Enigma of Kaspar Hauser til en uforglemmelig filmopplevelse av sjelden art.


La maman et la putain (1973)

motherandthewhore

Det er smalt, det er fransk, det er svart/hvitt, det er filosofi, det er kunst, det er sex, det er dialog i tre og en halv time.

Er det kjedelig? Aldri. Tvert i mot – det er stor underholdning.

For det første er Jean Eustaches The Mother and the Whore fortryllende dialogkunst av ypperste sort. Sjeldent, muligens aldri, har jeg sittet hektet til en film av denne typen i over tre sammenhengende timer. Dialogen er fantastisk.

Vi lever historien gjennom en ufordragelig protagonists egoistiske univers. I de kulturelt revolusjonerende årene på begynnelsen av 70-tallet, på høyden av den seksuelle frigjøringen, nyter den selvopptatte sjarmøren Alexandre (Jean-Pierre Léaud) fruktene av et samfunn mot revolusjonens klimaks.

mamankh2

Han lever fra kvinne til kvinne, uten jobb eller forpliktelser. Heller ikke moralske.

Åpningsscenen viser at kvinnen han utad er overbevist om at han elsker, avviser ham til fordel for en annen som hun hevder å skulle gifte seg med. Alexandre, en kunstner med ord, forsøker å overbevise henne med kjærlighetserklæringer innpakket i poetiske og filosofiske vendinger, uten å lykkes.

På vei ut av samme kafé noen minutter senere, møtes Alexandres øyne av en ung blond jente. «Jeg har ikke tid til å ta en drink med deg, men kan jeg få telefonnummeret ditt?», er åpningsreplikken som innleder filmens uregelmessige forhold mellom Alexandre og Veronika (Françoise Lebrun) – «horen».

vlcsnap-4816830

At Alexandre bor sammen med den litt eldre Marie (Bernadette Lafont) i et udefinerbart «kjærlighetsforhold», i hennes leilighet, hindrer ham ikke i å ta med Veronika dit for å ligge med henne. Alexandre, som er blind for Maries følelser («moren», jf. tittelen), reagerer uforstående på hennes bitterhet og misunnelse. Det er kimen til et konfliktdrama av kjærlighet og følelser, men hvor hovedpersonen selv har et notorisk distansert forhold til empati og sann kjærlighet.

Filmen tar for seg livene til tre fascinerende personligheter som produkter av Paris post 1968. Eustache bruker tiden til å ta for seg alle aspekter av forhold mellom menn og kvinner – stiller de store spørsmålene om kjærlighet og seksualitetens betydning, i en nær lukket verden hvor nettopp disse spørsmålene fungerer som livets hovedingredienser.

lamamanetlaputainqy1Som en ofte omtalt retrospektiv oppsummering av den sangomsuste franske nybølge-epoken, er The Mother and the Whore et eksperimentelt verk, med likheter til flere av Godards filmer i særdeleshet. Aller tydeligst er den karakterisert av en uvanlig lang spilletid, ekstrem nærhet til karakterene – både visuelt og substansielt – med et dokumentarisk uttrykk.

Skuespillerne er fremragende, og dialogen lysende. I over tre mektige timer problematiserer Eustache over forhold mellom menn og kvinner, med en spesifikk bakgrunn i 60- og 70-årenes Paris, men med universell og tidløs kraft som gjør den til en ubeskrivelig filmopplevelse også i dag!


Images (1972)

vlcsnap-250177

Et skremmende portrett av indre galskap i en skremmende oversett Robert Altman-film.

Filmen ble møtt med en kald skulder av filmpressen ved lansering i 1972, mens et likegyldig publikum og snever kinodistribusjon bidro til en kommersiell nedtur. Heller ikke i ettertid er Images blant de første filmene som blir trukket frem når Robert Altman skal diskuteres. Ufortjent.

Forfatteren Cathryn (Susannah York) sitter alene i en luksusleilighet mens hun skriver på et eventyr. Hun avbrytes av telefonen som kimer. Det er en venninne. I løpet av telefonsamtalen endrer plutselig venninnens stemme og toneleie til det foruroligende. Den nye stemmen forteller Cathryn at mannen hennes, Hugh (Rene Auberjonois), har en affære.

vlcsnap-258480

Når mannen kommer hjem, konfronterer Cathryn ham med telefonsamtalen. I det neste sekund skifter personen foran henne ansikt: fra Hugh til den avdøde elskeren Rene (Marcel Bozzuffi). Cathryn får sitt første hysteriske anfall.

Jeg fikk tidlig en følelse av Lost Highway: en historie innledet med en bisarr telefonsamtale, fulgt opp med en mørk skildring av et dysfunksjonelt ekteskap fanget i et psykologisk mareritt.

Hugh tar henne med til et avsidesliggende hus på den irske landsbyga, langt unna menneskestøy og forstyrrelser, slik at hun skal komme til seg selv igjen. Men når de stanser bilen på toppen av en ås og kikker ned på boligen, ser hun et speilbilde av seg selv gå inn i boligen.

Galskapen vil ikke ta slutt.

vlcsnap-229720

Images følger i fotsporene til Roman Polanskis Repulsion. En ung kvinne som innhentes av en innestengt smerte; en altoppslukende psykologisk angst som terroriserer innover og omgivelsene til det uutholdelige. Skillet mellom virkelighet og forskrudde hallusinasjoner viskes ut i et mentalt sammenbrudd av uante dimensjoner – og med fatale konsekvenser.

Altman formidler galskapen med klaustrofobiske stemningsbilder, som Polanski, men med litt andre virkemidler. Images er enda mer intens i klipping og musikk, i harmoni med Vilmos Zsigmonds alltid stilsikre fotoarbeid. Inneklemt mellom McCabe & Mrs. Miller og The Long Goodbye, er Images et produkt av Altman/Zsigmond-samarbeid i deres mest vitale epoke.

vlcsnap-175469

At filmen fungerer så bra som den gjør, må naturligvis også tilskrives Susannah York som vår protagonist drevet til vanvidd, en like overbevisende tolkning som Catherine Deneuves i Repulsion. Felles for Altman og Polanski er også fokuset på nettopp karakterskildring og et rendyrket subjektivt perspektiv, fremfor å ty til klassiske skrekkfilmgrep. Images er langt i fra et publikumsfrieri.

Det er for eksempel ikke tilfeldig at alle karakterene i filmen har fornavn som tilsvarer en av de andre skuespillerne. En av mange finurligheter i en forvridd, fengslende og ganske atypisk Robert Altman-film.


Mon oncle Antoine (1971)

mon_oncle_antoine

Vinteren har lagt seg over en landlig småby i det fransktalende Québec i Canada. Inne pyntes det til jul. Ute kaster barna snøballer på hverandre. Vi er i 50-årene.

Den unge altergutten Benoit (Jacques Gagnon) vokser opp i og rundt butikken til sin tante og onkel Antoine (Jean Duceppe) som er et slags samlingspunkt i den lille byen. Der forelsker han seg i en jevnaldrende jente som familien har tatt under sine vinger, samtidig som han observerer klasseskillene i de voksnes liv, utroskap og andre intriger. At den sprittørste onkelen også fungerer som byens begravelsesbyråagent, gjør hverdagen enda mer fascinerende og skremmende med en samling likkister på loftet.

vlcsnap-1524827

Mon oncle Antoine er en tidsspesifikk oppveksthistorie, litt i samme ånd som Lasse Hallströms Mitt liv som hund. Bare hakket mørkere, og vesentlig bedre. I sentrum er unge Benoit som får observere alle livets aspekter på nært hold. Fra å være en uskyldig snøballkastende gutt blir han i løpet av kort tid vitne til virkelige hendelser og erfaringer som gjør noe med ham, strålende spilt av Jacques Gagnon som blander naturgitt gutteaktig sjarm med presise uttrykk som formidler et bredt register av følelser.

Settingen gir assosiasjoner til landlig hygge som i en fredagsserie på NRK. Med gjentagende folkemusikk i bakgrunn, en historie om jordnære mennesker, lun humor, og familier som samles til jul er historiens ytre ramme påfallende ufarlig.

vlcsnap-1336693

Det er imidlertid mer å hente i Claude Jutras film, ofte betraktet som det ypperste i canadisk filmhistorie. Det underliggende alvoret er der hele tiden, med politiske og historiske referanser, men mest av alt i fortellingen om Benoits oppdagelse av den verden som omgir ham. Jutra tar opp massiv tematikk: kjærlighet, begjær, utroskap, ensomhet, alkoholisme, død, erkjennelse.

Det mest karakteristiske med Mon oncle Antoine: den gjennomført barske realismen og de mørke temaene som skildres gjennom drømmende og romantiske bilder. Dette er Frank Capra møter Federico Fellini møter Ingmar Bergman.

Alt i alt en praktfull liten film tilgjengeliggjort på DVD av Criterion.


The Conformist (1970)

vlcsnap-426619

Basert på en roman av Alberto Moravia, har Beranardo Bertolucci skrevet manus og regissert kanskje tidenes vakreste film: Il conformista (The Conformist).

Bertolucci fikk først sitt store gjennombrudd noen år senere med Last Tango in Paris. Likevel er jeg personlig ikke i tvil om at det er Il conformista som er hans definitive hovedverk og beste film.

Vår protagonist, Marcello Clerici (Jean-Louis Trintignant), vet at han er annerledes, men undertrykker dette i et håp om å bli oppfattet og kunne oppfatte seg selv som en konformist. Det vil si å leve et liv i samsvar med de normer og skikker som er vedtatt i samfunnet.

Filmen hopper frem og tilbake i tid, og det er gjennom et tilbakeblikk til barndommen vi lærer å forstå at Marcellos personlighet dels er knyttet til en spesiell episode, hvor han i sin tidlige pubertet blir seksuelt berørt av en yngre mann. Marcello griper tak i en pistol og begynner forvirret å skyte rundt seg i rommet, da han oppdager hendelsen som tydelig ubehagelig og ikke vet hvordan han skal reagere på tilnærmelsene og egne følelser i øyeblikket.

vlcsnap-418577

Fra og med dette øyeblikket skjer det noe med Marcello Clerici som vil prege ham som voksen. Øyeblikket forteller ham noe privat, om seg selv, og det er dette han senere i livet tvinger seg selv til å skjule bak en fasade, hvor han i alle situasjoner gir uttrykk for at han er helt normal og alminnelig – en konformist.

Vi befinner oss i Mussolinis Italia på slutten av 1930-årene, og det å være konformist er ensbetydende med å være fascist. Marcello Clerici melder seg således inn i en fascistisk organisasjon, og får der i oppdrag å finne og eliminere en berømt professor som har emigrert til Paris som derfra kjemper en kamp mot det italienske fascistdiktaturet. Det viser seg at professoren, Quadri, tidligere har vært Marcellos lærer.

Marcello Clerici reiser fra Italia til Paris sammen med sin forlovede Giulia.

vlcsnap-420957

Vel fremme i Paris blir Marcello og Giulia først møtt av den unge, forførende kona til professoren, Anna, spilt av Dominique Sanda, som har en nærmest trollbindende og sensuell tiltrekkende kraft på begge (og publikum). Marcello Clerici blir fanget i et dillemma av begjær og lojalitet, da han ikke umiddelbart avdekker sine intensjoner overfor noen i møte med professor Quadri.

Il conformista er i grunn en iskald politisk thriller, og det er da bemerkelsesverdig hvor varm og delikat den tar seg ut på skjermen (eller lerretet for de heldige). Vittorio Storaros banebrytende fotografi er da også det flotteste jeg har sett på film noen gang; hvordan han bruker lys, skygge og farge er utenfor min rekkevidde å forstå, men gir uansett filmen et helt unikt kunstnerisk uttrykk. Lyssettingen i en scene med Clerici og Quadri spesielt, fremstår som en så iøynefallende fotografisk genistrek at man må spille den av på nytt igjen for å få med seg dialogen. Elskovsscenen med Giulia på toget på vei mot Paris, er en annen scene som Vittorio Storaro løfter til himmelen.

Det var også Storaros fotografi på Il conformista som fikk en viss fremgangsrik filmskaper ved navn Francis Ford Coppola til å be Storaro på sine knær om å fotografere Apocalypse Now – og dermed var den nå Oscar-vinnende cinematografens internasjonale anseelse et faktum.

vlcsnap-431876

Francis Ford Coppola var dessuten, sammen med blant andre Sidney Lumet, sterkt medvirkende til at Il conformista i det hele tatt til slutt fikk en bred amerikansk distribusjon. Det var forelskelse ved første øyekast for de to velkjente amerikanske filmskaperne da de oppdaget filmen til «den unge og ukjente italienske filmskaperen» Bernardo Bertolucci ved en filmfestival i New York, og sendte brev til den amerikanske distributøren for å oppfordre til lansering på amerikanske kinoer, som i utgangspunktet ikke var planen.

Siden har filmen levd sitt eget liv – og i kjølvannet av en svært etterlengtet DVD-lansering muligens opplevd en aldri så liten (velfortjent) renessanse.

Filmen er teknisk begavet over det meste annet, men overhodet ikke blottet for substans. Det er en krevende, intrikat film som beveger seg i tid og rom, og en kjennskap til nyere historie, i det minste en overfladisk kjennskap til den fascistiske kultur i Italia i tidsepoken, er kanskje nødvendig for å få fullt utbytte av filmens alle sider. Bertolucci har aldri vært redd for å bruke filmen som et medium for politiske ytringer.

vlcsnap-432002

Men Il conformista er mer enn en politisk film. Selv om det nok er sammenkoblet, ser jeg filmen først og fremst som en karakterstudie, der Marcello Clericis (Trintignant) tilpasningsstrang til samfunnet er den røde tråden. Så får politikk og fortrengt seksualitet komme som krydder i en salig blanding av surrealistisk symbolikk og grå realisme. Det er mennesket som er i sentrum.

Jean-Louis Trintignant bemerket seg i Costa-Gavras‘ eminente politiske thriller Z året i forveien, og var Bertoluccis førstevalg til rollen som Clerici. Med sitt klassiske, men mystiske utseende, kler han rollens gåtefulle krav til fulle. Ifølge Bertolucci selv var Stefania Sandrelli et like opplagt valg som hans kone, mens Dominique Sanda ble oppdaget mer tilfeldig gjennom sin prestasjon i Robert Bressons Une femme douche (1969). Hennes debutfilm. Opprinnelig ønsket visstnok Bertolucci ingen mindre enn Brigitte Bardot i den sensuelle rollen, men landet altså til slutt på den 14 år yngre Sanda. Et valg han ikke skulle komme til å angre på.

vlcsnap-433792

De to kvinnene blir i filmen brukt på en måte slik at de representerer et speilbilde av de to ulike sidene ved Jean-Louis Trintignants karakter. Den ene siden er kona som representant middelklassens sunne verdier med kirke og familie, hvorpå den andre er den unge franske kona av den intellektuelle anti-fascistiske professoren, som har en lesbisk tiltrekning til Sandrelli. Samtidig tiltrekkes Trintignant/Clerici selv av Sanda, som er hans kones strake motsetning, og må tolkes som et uttrykk for hans fantasi. Den oppmerksomme seer vil legge merke til at Bertolucci har plassert kvinnen (Sanda) i flere scener før hennes karakter introduseres.

Il conformista har klare surrealistiske trekk, men er likevel, samlet sett, et realistisk portrett av et menneske med dype personlighetsproblemer. Det kan høres ut som tungt materiale, men tro meg – dette er kanskje det vakreste jeg noen gang har sett på film. At den i tillegg får deg til å tenke, er ikke annet enn ren bonus.


Z (1969)

vlcsnap-4520470

Få filmer har blitt Oscar-nominert både i kategoriene beste film og beste fremmedspråklige film. Den politiske thrilleren Z gjorde imidlertid det i 1969. Costa-Gavras ble også nominert i kategoriene beste regi og manus.

Z er med andre ord en real tungvekter, men samtidig en film som det underlig nok ikke snakkes veldig mye om lenger. Det til tross for at den har holdt seg oppsiktsvekkende godt, også som en upolert spenningsfilm.

Men filmen har en politisk kjerne.

Basert på en bok av eksil-grekeren Vasilis Vasilikos, er Z inspirert av rettssaken som fant sted etter likvideringen av den venstreradikale politikeren Grgoris Lambrakis i 1963. Den greske høyresiden anså Lambrakis som en kommunistisk trussel, i strid med nasjonens pro-amerikanske linje, hvorpå et attentat ble planlagt etter en tale i Thessaloniki i 1963.

vlcsnap-4517623

Costa-Gavras tar for seg hvordan etterforskningen avdekker korrupsjon, koblinger mellom politi og høyreradikale krefter i form av hemmelige organisasjoner. Like fengslende konspiratorisk som Oliver Stones JFK.

Tittelen, bokstaven Z, uttales på gresk zei som betyr «han lever». Et slagord som fikk sterk gjenklang i den unge venstresiden, til det punkt at militærjuntaen sensurerte ordet fra det greske vokabularet etter overtakelsen i 1967. To år etter kom Costa-Gavras’ film, som naturligvis også ble forbudt.

Filmen fortelles med en sjelden kombinasjon av rå kraft og dvelende oppbygning av historiens mange lag, der virkelighet og fiksjon sømløst glir over i hverandre. Filmen er dypt fascinerende, og spennende. Blandingen av fiksjon og fakta kan riktignok være forvirrende, særlig for de av oss som på forhånd ikke sitter med detaljkunnskapen om de faktiske forholdene for hånda. Når begynner og slutter spekulasjonene?

vlcsnap-4519301

Men det spiller ikke så stor rolle. Faktaene kan man grave opp etterpå. Dessuten har historien en åpenbar universell verdi, uten koblinger til den spesifikke hendelsen i Hellas. Faktisk blir det ikke nevnt en eneste gang at vi befinner oss i Hellas (språket er fransk). En liten genistrek. Der og da gir Z meg mest av alt følelsen å se en politisk spenningsfilm, både med en emosjonell og politisk drivkraft, om viktige demokratiske verdier som ytrings- og meningsfrihet med en betent demokratiseringsprosess som ulmende bakteppe. Viktigste: det er spennende, fordi det er sabla godt fortalt – og spilt. Med Yves Montand og min personlige favoritt Jean-Louis Trintignant i ledende roller, kan det jo heller ikke gå galt.

Notér deg med en gang at Z er alfa omega når det kommer til politiske thrillere.


If… (1968)

if

En strikt kostskole i 60-tallets England er rammene for Lindsay Andersons dystre allegori om revolusjon; feilslåtte idealer, undertrykkelse og påfølgende opprør. Som en reaksjon på sosialrealismen, som inntil da hadde preget britisk film, tok den Gullpalme-vinnende Anderson If… i nye og mer lekende retninger hva angår filmspråk. Surrealismen finner sin plass, og det pågår en bevisst forvirring av publikum gjennom vekslende bruk av farger og svart/hvitt som ikke nødvendigvis samsvarer med skiftene mellom realitet og fantasi, som ellers preger filmens innhold.

If… er imidlertid ingen utpreget krevende film. Først og fremst oppleves If… som en fantastisk god skildring og en stilstudie av livet på en britisk kostskole. Alt er veldig typisk 60-talls, og like typisk britisk. Karakterene er mange og interessante; noen stereotypiske bifigurer, andre mer av kjøtt og blod. Mens det innledningsvis kan være ne vrient å få tak på galleriet og hvem og hva som er regissørens fokus, utkrystalliseres snart Malcolm McDowells karakter Mick Travis seg som den naturlige protagonist.

vlcsnap-1473131

Mange har forståelig nok trukket linjer mellom McDowells rolle i If… og rollen som Alex de Large tre år senere i Kubricks A Clockwork Orange. Parallellene mellom filmene og rollene er åpenbare; samfunnskritiske og advarende med en rebelsk hovedperson som agerer i reaksjon på noe. Om ikke If… fullt ut kan måle seg med A Clockwork Orange (ikke mange filmer makter det), er dette likevel en film som gjorde (positivt) sterkt inntrykk på meg. Kostskoleskildringene er «spot on», Malcolm McDowell er en fornøyelse (de andre skuespillerne og karakterene er også veldig gode), blandingen mellom realitet og absurd fantasiflukt er innfløkt og suggerende, med en forlokkende foto og produksjon, i en passe utfordrende historie som tar seg tid til både å være morsom, spennende og tankevekkende, hvor Lindsay Anderson viser en balanse en stor filmskaper verdig.

If… står ganske enkelt igjen som en av de fremste filmskattene fra de britiske øyer, og i lys av nyere hendelser ved blant annet amerikanske skoler, har den i sin samfunnskommentar beklageligvis også fått fornyet relevans. Se filmen, og du vil forstå.

PS! Kjøp Criterion-utgivelsen.


The Red and the White (1967)

vlcsnap-3302606

Miklós Jancsó er en av de virkelig store innen ungarsk film. Det store internasjonale gjennombruddet kom midt på 60-tallet med den Gullpalme-nominerte The Round-Up (Szegénylegények). Året etter var det duket for The Red and the White (Csillagosok, katonák).

Det som først slår en er at Jancsó virkelig bruker det store lerretet for hva det er verdt. Kamera sveiper elegant og sakte over store landskap og sletter, ofte på avstand, i flere minutter. Det er et bredt og episk filmspråk som i sin fortellerstil holder en distanse til menneskene i dramaet. Det er heller ikke mye dialog her – de overveldende bildene forteller historien best – mens menneskene beveger seg ustanselig inn og ut fra kameras fokus i lange, nøye planlagte tagninger. Filmen handler ikke om enkeltindivider, og Jancsó lar oss derfor ikke slippe for tett innpå de grufulle skjebnene, med unntak av noen stikk av og til der vi får kjenne på smerten.

vlcsnap-3258519

Filmen tar oss med tilbake til den russiske borgerkrigen (1918-1922) og kampen mellom de røde (kommunistene som hadde tilrevet seg makten i Russland etter Oktoberrevolusjonen i 1917) og de hvite som bestod av mer uorganiserte og fragmenterte anti-bolsjeviker. På de hvites side stod også kommunister fra andre land, deriblant mange ungarere.

The Red and the White er en episodisk skildring av slag og kamper mellom de to sidene på sletter og knauser rundt Volga sentralt i Russland. Krigens kynisme fortelles nettopp med en kynisme. Mennesker slaktes mekanisk ned uten et blunk. Det er iskaldt, og siden Jancsó ikke har til hensikt å la oss bli kjent med menneskene før de likvideres, river det kanskje ikke tak i oss på en like sterk følelsesmessig måte, men på den andre siden blir det bare enda mer skremmende og foruroligende. Fokuset er på handlingen – og handlingenes omfang – ikke på enkeltskjebnene som må bøte med livet.

vlcsnap-3269477

Dette er definitivt blant de anti-krigsfilmene jeg har sett som best får frem det meningsløse i omfanget av tapte menneskeliv. Men ved at mye av det mest grusomme foregår enten langt i fra, i ytterkanten eller utenfor det kamera fanger opp, så blir det sjeldent vemmelig på en grafisk måte. Det Jancsó tydelig ønsker å illustrere, er hvordan krig fungerer som et meningsløst verktøy for å løse konflikter, der mennesket bare blir brikker i og produkter av krigens grufulle mekanismer. Budskapet er like enkelt som det er konvensjonelt, men det er hvordan han formidler budskapet som gjør dette så vanvittig bra.