Mot slutten av 90-tallet og inn i begynnelsen av 00-året, vokste det frem et knippe spennende nye filmskapere med visjoner og gjennomslagskraft som virket å kunne slå an i en symbiose av kunst og kommersialitet. Mange hadde bakgrunn som musikkvideo- og reklamefilmskapere. Denne generasjonen rommer flere store navn, men etter min mening var det David Fincher som allerede i 1995 satte seg i førersetet for sin generasjon gjennom den banebrytende kriminalfilmen Se7en, og siden den gang har ingen klart å ta fra ham denne posisjonen. Derifra har David Fincher etablert seg som en av sin generasjons mest essensielle filmskapere, der han i høyeste grad også har medvirket i å fornye det amerikanske filmspråket over en periode på tre tiår.
Fincher er som kjent nå kinoaktuell med Stieg Larsson-adaptasjonen The Girl with the Dragoon Tattoo. I den anledning har jeg tvunget meg selv til å rangere mesterens foreløpige filmer, noe som egentlig er en umulig øvelse siden hans fem beste alle er selvskrevne mesterverk der plasseringen helt sikkert vil kunne endres fra dag til dag. Vi var for øvrig innom samme tematikk (rangering av Finchers filmer), da jeg deltok i Filmfrelst-panelet som diskuterte The Girl with the Dragon Tattoo umiddelbart etter pressevisningen i desember (Hør podcasten Filmfrelst # 83 med undertegnede, Karsten Meinich, Sivert Almvik og Lars Ole Kristiansen her). Som du da vil legge merke til, har min rangering allerede blitt finjustert siden den dagen…
PS! Jeg har valgt å holde Alien³ utenfor, rett og slett siden det pr. i dag er for lenge siden jeg har sett den.
1 Zodiac (2007)
Opplevelsen av å se Zodiac for første gang, manglet kanskje den umiddelbare aha-effekten gitt av førstegangsmøtene med Fight Club og Se7en. Imidlertid innehar Zodiac så mange snikende kvaliteter, som når du først reflekterer over dem, stadfester filmen som en tidløs klassiker. Portrettet av besettelse og paranoia i den uutholdelige jakten på massemorderen, er både kjølig og sobert filmatisert, samtidig som Fincher gjør hva han kan for å skape neglbitende spenning i et prosessfokusert etterforskningsdrama med tydelig referanse til syttiårenes mønstereksempel som All the President’s Men. Med tiden vil sannsynligvis Zodiac bli sett tilbake på med det samme opplagte klassikerstemplet.
2 Fight Club (1999)
Jeg er neppe alene fra min generasjon om å ha kinoopplevelsen av Fight Club som en av de mest sjelsettende. Møtet med Tyler Durden og David Finchers grenseløse visuelle ideer, var i seg selv et knyttneveslag i magen så brutalt at rullegardinen i mange år gikk ned for å vurdere Fight Club etter et mer analytisk perspektiv. Men der mange i ettertid har forsøkt å snakke filmens kvalitet ned, kan man aldri underslå dens gjennomslagskraft i 1999, og selv har jeg aldri følt behov for å kaste meg på den populære motbølgen. Min lidenskap for filmen er nok i dag ikke den samme som på nittitallet, men jeg tar meg fortsatt i å bli overveldet av den eminente filmatiske briljansen og tankekraften som lå bak en av 90-tallets mest definerende popverk på film. En udiskutabel moderne klassiker.
3 Se7en (1995)
Det er kanskje kontroversielt å plassere Se7en på tredje plass, siden det ganske sikkert er den Fincher-filmen som gjennom årene har mottatt mest hyllest og fortsatt har flest fans. Kanskje har det å gjøre med at dette er den eneste av filmene på listen jeg aldri fikk se på det store lerretet. Derimot husker jeg veldig godt den uhyggelige stemningen av å se Se7en på VHS hjemme sammen med mine foreldre året etter kinolanseringen, og hvordan jeg nærmest mistet pusten av de gyselige bildene og stanken som åndet ut av filmens forheksende mørkhet. Se7en er nok fortsatt den av Finchers filmer jeg har sett flest ganger, og meget vel er det også hans mest helstøpte og komplekse når det kommer til manusbearbeiding. Filmen er også blitt stående igjen som referanse og inspirasjon for en rekke filmskapere som kom på banen i årene etter, ikke uten grunn. Men ingen når Se7en til knærne.
4 The Social Network (2010)
Kombinasjonen Aaron Sorkin / David Fincher, skulle bli en match made in heaven. Førstnevntes intelligente og hurtige, dialogbaserte manus i kombinasjon med Finchers rytmiske regi med evne til å inkorporere alt i et tablå, skulle gi en helt distinkt karakteristikk til den fantastiske The Social Network. Og da har jeg ikke engang kommentert Finchers magiske fingerspissfølelse for visualiteten, som i likhet med Zodiac, ligger som et sobert – men likevel fortryllende virkningsfullt – bakteppe til en realistisk filmfortelling. Fincher krydrer filmen med en håndfull enkeltsekvenser som forsåvidt kan oppleves isolert som klassiske bruddstykker. Men det er likevel forbløffende å være vitne til hvordan denne klassiske historien, er fortalt så vanvittig engasjerende fra start til slutt. En sluttsekvensen som forøvrig igjen befester Fincher som en mester i å avslutte sin verk på en perfekt tone.
5 The Girl with the Dragon Tattoo (2011)
The Girl with the Dragon Tattoo er en formidabel filmatisk tolkning av Stieg Larssons første Millennium-roman, og som selvstendig filmverk er dette naturligvis en del klasser over den svenske versjonen, som på sine premisser også er svært vellykket. Det tekniske håndverket som legges til grunn for historiefortellingen er uovertruffent (som alltid fra Finchers), og her bakes den velkjente Fincher-elegansen inn i et thrillerformat og gir filmen en elektrisitet som fillerister deg i kinosetet. Som en audiovisuell opplevelse er dette akkurat så sterkt og ekstravagant at det alltid føles nær kokepunktet. Men som en mester i thrillerfaget, makter også Fincher å holde tilbake og gi rom for en snikende spenning og atmosfære. I motsetning til de andre filmene på listen, må naturligvis The Girl with the Dragon Tattoo modnes over tid før det er mulig å konkludere helt. Men pr. i dag er det vanskelig ikke å plassere dette verket blant regissørens fem beste.
6 The Game (1997)
Jeg så aldri Se7en på kino. Men jeg husker godt at jeg løp til kinoen med stor entusiasme i 1997 eller 98 for å se det jeg allerede da omfavnet som David Fincher-filmenThe Game. For jeg hadde jo nettopp blitt blåst av banen av Se7en på VHS, og forstått at det var noe helt eget ved denne regissøren. Og mine massive forventninger ble innfridd! The Game er ikke feilfri, og kanskje ikke like filmatisk iøynefallende som andre Fincher-verk. Men for meg var, og er, The Game en Hitchcock-aktig psykologisk thriller som jeg er blitt veldig glad i. Ekstremt underholdende, og Michael Douglas på sitt aller beste. Undervurdert.
7 Panic Room (2002)
Til fingerspissene elegant og stilsikker, men et nokså intetsigende manus og konsept som ikke tåler spillefilmens lengde, gjør Panic Room likevel til tider småkjedelig – og forglemmelig. Filmen tilhører utvilsomt lettvekterne i Finchers filmografi, og er mest av alt en demonstrasjon i kreativ kamerahåndtering og gjennomføring av visuelle ideer innenfor rammene av et hus. Jeg har heller ingen problemer med å henfalle meg til dette aspektet ved filmene, og nyte et gjennomført filmteknisk arbeid som ser fantastisk ut. I tillegg er Jodie Foster, slik hun som har for vane å være, solid. Målt opp mot det aller beste av Fincher, blekner imidlertid Panic Room i sin egen trivialitet, rett og slett fordi historien er middelmådig.
8 The Curious Case of Benjamin Button (2008)
David Fincher er neppe i stand til å lage en svak film, men The Curious Case of Benjamin Button levde aldri opp til de forventningene som følger med en Fincher-produksjon på dette stadiet i karrieren. Svakheten starter i den småseige filmfortellingen ført i pennen av Eric Roth, som gir en påfallende følelse av å bivåne en slags Forest Gump-pastisj uten særlig driv og varme. Finchers filmatiske språk, og effektarbeidet bak Brad Pitts bakvendte aldringsprosess, er stilsikkert og imponerende utført. Men bak de pene bildene, kommer aldri historiens magi frem i lyset, og da blir 166 minutter i meste laget.
Samtidig med lanseringen av deres sjuende studioalbum, Wasting Light, lanserte regissør James Moll den første dokumentarfilmen lagd om et av 90- og 00-tallets største rockeband. Foo Fighters: Back and Forth er den sedvanlige bandhistorien: om etableringen, intrigene, musikken — og suksessen. Den eventyrlige suksessen. Og det som ganske sikkert gjør Back and Forth til en mindre interessant dokumentar for et publikum utenfor bandets fanskare, er mangelen på virkelig dramatikk og motstand. For hvor interessant kan en dokumentarfilm om et tvers gjennom habilt, vellykket og sympatisk rockeband bli?
Mer enn du tror.
Det vi serveres er historien om bandet som vokser seg ut av garasjen og treffer sitt klimaks med fullsatte stadionkonserter på gigantiske Wembley – og på reisen fremstår intrigene som bagateller sammenlignet med de mytene og ikonene vi kjenner best fra rockehistorien; her er kun de obligatoriske bandutskiftningene, tidvis skrantende kjemi mellom medlemmene, og en uheldig overdose ved trommis Taylor Hawkins (han kom raskt til hektene igjen, og er fortsatt en del av bandet).
Derfor vil mange sikkert mene Foo Fighters først og fremst gjøres interessant gjennom sitt opphav. Da Nirvana gikk i naturlig oppløsning etter Kurt Cobains selvmord 1994, trakk trommisen Dave Grohl seg tilbake for å sysle med egen musikk, til tross for et stående og fristende tilbud om å bli fast trommis for Tom Petty. Allerede fra Nirvana-tiden, og under sterk innflytelse av Cobain som låtskriver, hadde Grohl – uten å vite det – allerede lagd fundamentet for sin egen karriere. I skyggen av en levende Cobain, og etter hans død, trakk den ambisiøse trommisen seg tilbake for å skrive låter, leke med instrumenter, synge og spille inn eget musikkmateriale på tape. Resultatet ble så bra at han måtte ta det et steg videre. Bassist Nate Mendel og trommis William Goldsmith ble rekruttert fra det oppløsningsklare Seattle-bandet Sunny Day Real Estate, mens Pat Smear (som tidligere hadde vært med Grohl og Nirvana på MTV Unplugged in New York) ble hentet inn som gitarist. Det var det som skulle bli Foo Fighters.
Back and Forth er kanskje en overfladisk, kronologisk fortalt bandhistorie. Men den er befriende nøktern i sin form, og ærlig i sin fortelling. Og med all tydelighet skildres dette som et Dave Grohl-prosjekt. Det er aldri er noen tvil om hvem som er arkitekten, drivkraften, hjernen – og stjernen. Det er fristende å tenke at filmen kunne tjent ytterligere på å rendyrke Grohl-perspektivet, ved å ikonisere det musikalske multitalentet; å utdype Grohl som en person av kunstneriske ambisjoner og perfeksjoner, som i tillegg opptrer som en businessorientert musiker med visjoner og kontroll over alle produksjonsledd. Samt hvordan Grohl benytter hjemmebasen, familielivet, som base for utviklingen av Foo Fighters, der rockeimaget slites mot familielivets forpliktelser. James Moll berører alt dette, men gjør aldri filmen til et Grohl-portrett. Det handler om bandet, der Grohl riktignok portretteres som en leder; både sympatisk og kynisk:
Da Grohl, som en av klodens fremste trommiser, på debutalbumet bestemmer seg for å spille inn hele albumet på nytt med seg selv på trommer – bak ryggen på bandets opprinnelige trommis William Goldsmith, fordi det han har levert ikke har vært godt nok – illustreres en kynisme og perfeksjonisme som karakteriserer Dave Grohl, og som antakelig har vært helt nødvendig for å pushe bandet fremover til dit de er i dag.
Til å ha Foo Fighters musikk ganske nær hjertet, oppleves dette som et genuint og ærlig innblikk i bandets arbeidsmetoder, deres dynamikk og sjel. Foo Fighters har åpnet hjertet og viser at der pumper det fortsatt ekte kjærlighet for musikken. Akkurat dét lyser det også av James Molls dokumentar: for dette er i all hovedsak en bevegende, morsom, inspirerende og underholdende reise å ta del i. Jeg storkoste meg hele veien.
Og når Back and Forth helt personlig fungerer, til en viss grad, revitaliserende på min interesse for Foo Fighters (jeg begynte å plukke frem noe nedstøvede plater fra hylla etter å ha sett filmen), finnes neppe et større suksesskriterium for film- og musikkskaperne.
Senna er portrettdokumentaren om den brasilianske Formel 1-legenden Ayrton Senna. Hans liv, hans karriere og hans skjebne.
Uavhengig av ditt forhold til sport og Formel 1. Uavhengig av om du kjenner til, eller knapt har hørt om Ayrton Senna. Jeg kan ikke forestille meg at du kan unngå å bli sterkt berørt av denne dokumentaren. Personlig setter jeg Senna høyt på listen over årets sterkeste filmopplevelser.
Mitt forhold til Formel 1-sporten har vært litt av og på. Men med fast sendetid søndag formiddag, ble det i slutten av tenårene en slags forunderlig tradisjon å følge med på Formel 1, liggende på sofaen dagen etter sene lørdagskvelder på byen. Jeg husker den summende og kraftfulle motorlyden av fete sportsbiler som kjørte i sirkel, tilsynelatende i uendelighet. I dette lå det en slags hypnotiserende effekt. Det virket umulig å se bort. Gradvis øke forståelsen for idretten og mekanismene, og i perioder var jeg sterkt engasjert i de ulike duellene, i strategiene, bilene, hele sirkuset og den irriterende dominansen til Michael Schumacher. For dessverre var dette etter Ayrton Sennas bortgang.
Jeg minnes selvsagt Ayrton Sennas sjokkerende og tragiske død fra 1994, men fordi jeg på det tidspunktet ikke var videre opptatt av Formel 1, tok jeg nok aldri innover meg rekkevidden av det. Ayrton Senna var Formel 1-sportens svar på Maradona; en nasjonalhelt (i Brasil riktignok, ikke Argentina), ekstremt talentfull, en verdensener som pushet nye grenser, uredd, kompromissløs, og en «entertainer» som med en vinnende personlighet fargela Formel 1-sirkuset, i tillegg til å oppnå legendestatus bare for sine sportslige meritter.
Med Ayrton Sennas død forsvant en av de største idrettspersonlighetene verden opplevde i forrige århundre. Det synes også å være regissør Asif Kapadias innfallsvinkel til dokumentarfilmen Senna.
Kapadias forteller historien om Sennas karriere med hjelp av arkivbilder, og ingenting annet. Der ligger også filmens genistrek: materialet oppleves som unikt, der klippingen medvirker til å suge deg inn i universet og historien. Det gis en intensitet, du kommer tett på. Du slipper bildene av de snakkende hodene som i nåtid skal kaste lys over fortiden. Det er ingen slike elementer i Senna. Isteden fortelles historien etter fiksjonsfilmens mekanismer og virkemidler, men med en iboende virkelighet og nærhet en fiksjonsfilm alltid vil savne.
Åpningen er dempet, men filmen finner tidlig en suggerende rytme, til tross for sin utpregede nøkternhet. Asif Kapadia faller ikke for fristelsen til å gi uhyggelige frampek. Det finnes ikke spekulative grep i regien, istedet tviholdes det på ideen om kraften i den kronologiske fortellingen, der arkivbildene klippes sammen, og skaper et rystende sterkt karriere- og karakterportrett. Her tegnes Ayrton Senna med sterke farger; som energisk, levende, fryktløs, karismatisk og sympatisk – men også krevende, til dels vanskelig og egoistisk styrt av enorm vinnermentalitet. Senna skildres også som den outsider han var i miljøet, i opposisjon til idrettens bakenforliggende politikk og maktapparat som blandet seg med det sportslige. For Senna handlet livet om idretten – å kjøre bil raskest mulig. Å vinne. Senna var Formel 1-sportens hjerte, og Kapadia lykkes i å fremheve nettopp dét. Det var ingen annen i nærheten av Senna, som hadde den unike kombinasjonen av talent og attitude, og heldigvis dyrkes også det aspektet av regissør Kapadia. Sennas posisjon i Formel 1-sporten, som brasiliansk nasjonalhelt eller verdensomspennende idrettsikon, er udiskutabel, og filmen skildrer sterkt og presist hvorfor Senna oppnådde denne posisjonen. Hvorfor han var lett å elske, men for sin rival – Alain Prost – også hvorfor han var lett å hate. Hans tydelige personlighet, og sterke vinnervilje, skulle på mange måter bli Sennas bane.
Ayrton Senna vs. Alain Prost er i Formel 1-historien en av tidenes store dueller, og i filmsammenheng en konflikt som tatt ut av et tegneseriemanus. Dramatikken, intrigene, spenningen. Her er alle de nødvendige ingrediensene, og med tilgang til et fantastisk rikholdig arkivmateriale fra innsiden av Formel 1- miljøet, blir denne rivaliseringen naturligvis et midtpunkt for historiefortellingen. Men fra kulissene skildres de to, og deres forhold, som mer enn karikaturene de fremstår som ved første øyekast; den fryktløse brasilianeren mot den franske «professoren». Prost tildeles muligens skurkerollen, men utvikles til en kompleks sådan. Den erketypiske skurkerollen tilfaller isteden den mektige FIA-presidenten Jean-Marie Balestre, som representerer alt det Senna foraktet, og skildres etter kjente hollywoodkriterier for en velfungerende bad guy. At Sennas irritasjon nær bikker over i en usunn paranoia for omgivelsene, skildres også i de øyeblikkene kamera kommer uvanlig tett på miljøet og Senna i pressede episoder. Der ligger også en enorm emosjonell tyngde, og regissøren styrer dokumentaren virkningsfullt innom det mellommenneskelige og psykologiske dramaet i kulissene, vekselvis med den intense historiefortellingen som ligger i arkivmaterialet.
Med kunnskap om hendelsesforløpet, er det naturligvis en iboende sterk ubehagelighet som hviler over Senna. En ubehagelighet som forsterkes fordi regissøren aldri spiller på den, men isteden holder tilbake, og lar skjebnen utfoldes med kronologiens hjelp. Fra år til år tegnes idrettsutøveren og mennesket Ayrton Senna for oss, uten hint og forklaringer om hva som skal skje. Den foruroligende stemningen er der likevel, og de siste tyve minuttene er av de vondeste og sterkeste jeg har sett på film på lang, lang tid. Og det skulle ta lang tid før jeg fikk bildene og følelsene ut av systemet.
Roman Polanskis nyeste, Carnage, er avduket for første gang i Venezia. Basert på et teaterstykke av Yasmina Reza, er dette et karakterdrevet drama med svart komikk over en krangel mellom to ektepar. Hele filmens rollebestning får plass til både navn og ansikt på filmplakatene: Kate Winslet, Christoph Waltz, John C. Reilly og Jodie Foster. En cast skapt i himmelen, og i regi av Roman Polanski blir det enda mer himmelsk. Dette prosjektet har derfor lenge figurert høyt på listen min over årets glede-seg-til-filmer (til tross for at sjangeren ikke umiddelbart får meg i flammer), og jeg har derfor ventet småspent på dens tidlige mottakelse. Og i kjølvannet av Venezia-premieren for et par dager siden, har nå de første reaksjonene kommet. Et lite utklipp fra (mer eller mindre) toneangivende kritikere, antyder en noe blandet mottakelse, og kanskje bør forventningene nå justeres tilsvarende. At Polanski skulle klare å toppe fjorårets eminenteThe Ghost Writer, var vel likevel ikke til å håpe på.
En av de mest positive er Xan Brooks i anerkjente Guardian som kliner til med fire av fem stjerner. Han skamroser i særdeleshet ensemblet, og skriver om euforiske tilstander under Venezia-visningen:
And at the Venice screening, the viewers greeted it with a wild abandon, howling with delight and applauding like thunder, perhaps relieved that someone had cracked before they did themselves.
The Telegprah -- også de britiske -- vurderer filmen til tre av fem stjerner, og fremhever tyske Waltz som esset i firkløveren:
Waltz, as the rudest man in the room, gets the best lines. It’s well-acted and giddily enjoyable, if slightly less so once the characters start to analyse their descent into barbarism.
På den andre siden av kjølen, er The Hollywood Reporter mest opptatt av å sammenligne filmverket med de prisvinnende teaterstykkene, og er ikke like begeistret for Polanskis sammensetning av skuespillere. Likevel applauderes det høflig for et solid gjennomført filmverk, der også Polanskis locationutnyttelse gis honnør:
Dean Tavoularis’ apartment set is a gem, tastefully but not preciously decorated, just cramped enough to prevent the characters from getting away from one another but not so much as to be claustrophobic. Pawel Edelman’s camerawork is nimble and clear. The views of Brooklyn outside the windows are entirely realistic, the light flowing in from them ever-so-subtlety softening from afternoon brightness to the encroaching darkness that will consume the city and the souls of these four inhabitants.
Justin Chang i Variety virker også kun middels tilfreds når han oppsummerer:
The gloves come off early and the social graces disintegrate on cue in «Carnage,» which spends 79 minutes observing, and encouraging, the steady erosion of niceties between two married couples. But the real battle in Roman Polanski’s brisk, fitfully amusing adaptation of Yasmina Reza’s popular play is a more formal clash between stage minimalism and screen naturalism, as this acid-drenched four-hander never shakes off a mannered, hermetic feel that consistently betrays its theatrical origins.
Tydeligst i sine innvendinger er imidlertid The Playlist. Til tross for at anmelderen omtaler filmen som «veldig morsom», omtales den også som et verk uten ambisjoner som vil få en ubetydelig plass i Polanskis filmografi, uten regissørens filmatiske særpreg til stede:
Perhaps it was just the desire to shoot something fast and quick after his brush with justice, which is certainly understandable, but he has essentially taken a pre-existing script, cast four A-listers, locked them in a room, and shot it. There are few directorial flourishes beyond a firmly Polanski-esque opening shot, and almost nothing to enable the identification of the movie as a Polanski picture; for once in his career, it feels like almost anyone could have directed it. It’s not as though the play could have been opened up much, but he really might as well have stuck some cameras in the audience of a stage production.
Sørkoreanske Oldboy vokste til å bli 2003s, og kanskje tiårets, store internasjonale filmsensasjon.
Mange hadde allerede oppdaget Park Chan-wooks mesterverk før Quentin Tararantino kastet Grand Prix-prisen over den i Cannes 2004, men det var likevel her det for alvor tok av. Gradvis ble Oldboy både en kultfavoritt, og (tildels) omfavnet av massene – i hvert fall av de med et minimum av filminteresse utover Hollywood-fabrikkens blockbusterproduksjoner. Oldboy har aldri blitt allemannseie, og det ligger heller ikke i dens natur, men som sørkoreansk filmproduksjon har dens verdensomspunnende triumfferd vært formidabel.
For meg personlig tilhører førstegangsopplevelsen av å se Oldboy, hjemme på asiatisk import-DVD før Cannes-gjennombruddet, en av mine store filmopplevelser. Jeg fikk vondt i magen og følte lykke samtidig, totalt slått ut av den kraftanstrengelsen det var å oppleve det bekmørke, kompromissløse og dypt originale kunstverket som var Park Chan-wooks film.
Som et auteurverk satte Oldboy også filmskaperen, Park Chan-wook, umiddelbart på kartet. Suksessen bidro dessuten til at publikum fant frem til Sympathy for Mr. Vengeance, den tematiske forløperen til Oldboy, som fikk en fortjent renessanse på DVD. Og med lanseringen av hevntrilogiens avslutning, Lady Vengeance, var Park Chan-wook allerede etablert som en av de mest spennende regissørnavnene på den internasjonale filmscenen.
Siden 2004 har også ryktene og planene om en amerikansk remake hatt gode levekår. Først ut var langvarige spekulasjoner over en Justin Lin-remake (mest kjent for The Fast and the Furious-oppfølgerne), et prosjekt som aldri luktet av annet enn dyp katastrofe, og som på et tidspunkt heldigvis døde hen. Deretter koblet Steven Spielberg seg på remake-ideen med Will Smith i førersetet som hovedrolleinnehaver, før også Spielberg klokelig valgte å skrinlegge hele prosjektet. Da man trodde, og håpet, dette skulle være den endelige spikeren i kista – kom i sommer nyheten om at Spike Lee har overtatt stafettpinnen. Og denne uka ble Spike Lees remake-planer ytterligere materialisert i form av nyheten om at Josh Brolin skal være klar for å ta hovedrollen.
Kan de ikke bare la være?
Som en åtte år gammel film regissert med dypt særpreg, og derigjennom oppnådd suksess, føles en remake i dette tilfellet som bunnløst unødvendig. Spike Lee har forsåvidt flere virkelig gode filmer under beltet, men også et par katastrofale (som hans siste, Miracle at St. Anna), og det er vanskelig å se for seg hvordan han skal rettferdiggjøre dette prosjektet og dra det i land som et nyttig kunstnerisk tilskudd. Det vil isåfall være en imponerende bedrift dersom Spike Lee, eller andre, makter å overføre det atmosfæriske og mørke innholdet fra den sørkoreanske originalen og inn i amerikanskvennlige Hollywood-rammer, og samtidig lage en virkelig god film som tåler å være originalens opphav. Jeg har knapt vært mer skeptisk til en remake, noen gang.
Uheldigvis befinner jeg meg for tiden et godt stykke unna begivenhetens sentrum i Cannes. Men i anledning den pågående festivalen, følte jeg det naturlig å plukke frem en Cannes-relatert film til hjemlig forlystelse fredag kveld. En gjennomgang av tidligere usette Gullpalme-vinnere var et greit utgangpunkt, med et systematisk blikk mot DVD-hylla for et overblikk over hva jeg skulle ha tilgjengelig. Valget ble italiensk: Padre padrone som stakk av gårde både med Palme d’Or og kritikerprisen FIPRESCI Prize i 1977 (som første film i Cannes-historien) — rett foran nesa på langt mer kjente konkurrenter i hovedprogrammet som Robert Altmans 3 Women og Wim Wenders’ Der amerikanische Freund. Likevel var det altså det italienske dramaet Padre padrone som tok den gjeve prisen, tildelt av juryformann og den legendariske landsmann og filmskaper Roberto Rossellini.
Filmen bygger på en sann historie, basert på en biografisk oppvekstroman ved Gavino Kedda – som selv figurerer som introduksjonskarakter og forteller i åpningsscenen. Han tar oss med tilbake i tid, til det rurale og fattige Sardinia og Gavinos barndom og oppvekst under en tyrannisk bondefar. I filmens anslag blir Gavino røsket ut av klasserommet for å gjete familiens sauer på fjellet. I fjorten år lever han under farens sadistiske jernhånd, med naturen og dyrene som livets eneste referanser. Inntil øynene gradvis åpnes for andre muligheter, og en konfrontasjon blir uunngåelig.
Bak kamera står brødreparet Paolo og Vittorio Taviani, som orkestrerer en overraskende underfundig og original film. For det som åpner småstivt og teatralsk, med frykt for en klassisk fortelling om gutten som til slutt reiser seg mot sin sadistiske far, utvikles heldigvis til noe ganske annet. Riktignok forløper historien noenlunde likt nevnte formel, men det konvensjonelle utgangspunktet snus raskt på hodet idet Taviani-brødrene iscenesetter historien etter kunstneriske noter. Realismen ligger i bunn hele veien, men filmspråket domineres av en kuntnerisk innfallsvinkel (både i klipp, musikk og manus) som gir en forfriskende uforutsigbarhet. Du vet aldri helt hvor scenene tar veien. Det gjør også universet noe uhåndgripelig, og filmen tildels mer forvirrende enn ønsket. På ulike tidspunkt virker det som de kunstneriske ambisjonene tar overhånd, med det resultat at Taviani-paret aldri makter å sy det hele sammen til et veldig slitesterkt verk. Filmen spriker i ulike retninger, og forblir mer en øvelse enn glede å angripe. Jeg beundrer prosjektets dristighet, men klarte aldri å henfalle meg totalt til det forunderlige universet som skapes.
Filmen står heller ikke fri for kontroverser. Her er smågutter som voldtar sauer og har sexorgier med kyllinger, mens foreldrene kikker på og tennes av lyst. Miljøskildringene viser instinktenes brutalitet og råskap, med den primitive settingen som forsterkende bakgrunn. Taviani-brødrene skildrer med dét også en forstyrrende virkelighet, uten at den er helt blottet for en viss romantiserende nostalgi. Den er bare helt usminket, og veldig direkte. Originaliteten kommer også til uttrykk i hvordan historien tidvis fortelles av karakterenes indre tanker, herunder også dyrene, noe som blant annet gir utslag i en absurd indre dialog mellom en sau og en gutt. Mens filmen for øvrig er preget av stillhet – det er få karakterer og naturen dominererer i bildene – er imidlertid musikken ujevnt til stede, og i enkelttilfeller upassende pompøs og voldsom på verste italienske vis.
Paolo og Vittorio Tavianis film er likevel ganske god, ikke minst som et portrett av hvordan individualisme og kunnskap kan blomstre fra selv umulige kår. Den usentimentale omgangen med dette materialet, ispedd en forfriskende dristighet og kunstnerisk pågangsmot, skal også føres opp på prosjektets plusside. Derimot er filmen som helhet skuffende vinglete, og emosjonelt fungerer den som merkelig lite involverende.
Jerzy Skolimowski var lenge et navn jeg kun forbant med Roman Polanskis fremragende debutfilm, den polskproduserte Nóz w wodzie (Knife in the Water) fra 1962, der Skolimowski skrev manus (for øvrig en av mine favorittfilmer). Etter hvert har jeg også oppdaget mer av Skolimowskis filmografi som regissør. Men det var først da jeg for noen år tilbake bladde i boka «1001 filmer du må se før du dør», jeg kom over tittelen Deep End fra 1971. Ved første øyekast kanskje en gjennomsnittlig britisk kuriositet, inntil jeg oppdaget Jerzy Skolimowskis navn i margen.
Fra det øyeblikket startet jakten på hvor og hvordan jeg kunne se Deep End. Jeg fant raskt ut at filmen ikke fantes på DVD, og i mangel på en velfungerende videospiller, hjalp det lite å oppdage at noen sjeldne VHS-eksemplarer finnes i sirkulasjon på webben. Via et diskusjonsforum, ble jeg imidlertid tipset om noen som solgte filmen overført fra video til DVD, i noe som forsåvidt virket som et nokså lugubert hjørne av internettverden. Til 20 dollar pluss fraktomkostninger tok jeg likevel sjansen. Og noen uker senere dukket filmen opp i postkassa.
Førsteinntrykket er en bildekvalitet jeg nok ikke har opplevd siden jeg så et VHS-opptak av Citizen Kane i engelsktimen på videregående, tatt opp av læreren på Super Channel en gang på 80-tallet. Men det ødela jo ikke inntrykket av en fantastisk film den gangen.
Deep End tar for seg historien om en 15 år gammel arbeiderklassegutt som etter ferdig skolegang begynner å jobbe ved et offentlig bad i London. Der blir han raskt en vandrende seksuell fristelse for det faste klientellet, det vil si middelaldrende britiske fruer i øvre middelklasse. Selv har han derimot kastet øynene på en kvinnelig kollega nær egen alder (men fortsatt litt eldre).
Filmen utspilles som en slags alternativ oppvekstfilm, dog med en sjangerkonvensjonell tematikk – en lystbetont skildring av hvordan impulser og hormonelle drifter styrer et 15 år gammelt sinn over i en seksualisert verden. Bakteppet er et grått og nedslitt London, mens Cat Stevens bidrar med flott musikk over handlingen. Atmosfæren males med et distinkt neorealistisk snitt, men det er også rikelig med humor og surrealisme her, ettersom vi ser verden gjennom hovedpersonens fantasifulle og naive ungdomsøyne.
John Moulder-Brown skulle aldri få noen stor karriere senere. I Deep End leverer han imidlertid, tilsiktet eller ikke, et uvørent skuespill som kler rollen godt. Samspillet med den kvinnelige fristerinnen Jane Asher er tilnærmet gnistrende.
Produksjonen er deilig røff i kantene, noe som er med på å forsterke en iboende stemning av en grim og upolert London-virkelighet på 70-tallet. Skolimowski er bedre på stemning enn innhold. Visuelt er dette spenstige saker; i foto, rytme og locations. Men dessverre klarer ikke historien helt å bryte ut av et konvensjonelt og småkjedelig «coming of age»-mønster om pubertet og seksuell oppvekkelse i en rastløs ung guttekropp.
Sluttscenen skiller seg derimot ut som en positiv, minneverdig ingrediens. Filmen som helhet viste seg å være nettopp det instinktet mitt tilsa ved første øyekast: en obskur britisk 70-tallsfilm du gjerne kan dø uten å se først (men jeg er glad jeg har sett den).
Sidney Lumet gikk bort i forrige uke. Men filmografien – som startet allerede på 50-tallet med 12 Angry Men og varte helt frem til Before the Devil Knows You’re Dead i 2007 – er heldigvis fortsatt blant oss. Selv oppdaget jeg Lumet en gang på 90-tallet, da jeg spottet bankranerfilmen Dog Day Afternoon som nattfilm på TV3, og raskt satte en sliten VHS-kassett i videospilleren for å gjøre et opptak til dagen derpå. Jeg husker fortsatt den påfølgende søndagen, da jeg fra horisontal posisjon på sofaen lot meg selv bli totalt oppslukt av den energiske historiefortellingen og skuespillet i Lumets film. Jeg har sett Dog Day Afternoon flere ganger senere, sist gang for tre-fire år siden, og blir alltid like imponert.
Siden har jeg alltid sett på Sidney Lumet som en av de aller største i amerikansk film, og en allsidig filmskaper med beina plassert i flere epoker og sjangere. Riktignok inneholder karrieren også en hel del feilskjær, særlig merkbart utover 80-tallet (i fellesskap med de fleste andre toneangivende regissørene fra 60- og 70-tallet som gikk på trynet i 80-tallets Hollywood), men at Lumet både i filmenes samtid – og ettertid – på sitt ypperste har preget og definert amerikansk film, er et udiskutabelt faktum. Sidney Lumet var en av de virkelig store, og naturligvis en personlig favoritt.
Her er mine fem favoritter / essensielle verk fra Sidney Lumets filmografi:
12 ANGRY MEN (1957)
Et opplagt, men uunngåelig valg. 12 Angry Men er en demonstrasjon uten filmhistorisk sidestykke i intenst karakterdrama, iscenesatt fra én location. Historien er så engasjerende og neglbitende at jurymedlemmenes svettedråper etter hvert også kjennes på egen rygg. Det er kanskje en simpel moralpreken festet til film — men karakterportrettene, manusarbeidet og de dynamiske regigrepene fra det lukkede rommet, gjør dette til en helt unik filmopplevelse. Fortjent kanonisert som en av tidenes beste filmer uansett sjanger, i regi av en knapt 30 år gammel Sidney Lumet (modenheten var der fra dag én)!
FAIL-SAFE (1964)
Oppsummerende for Sidney Lumets beste filmer, er den svettefremkallende atmosfæren som siver ut av det intense og energiske dramaet. Fail-Safe er en film som kan virke tematisk voldsom, men som isteden viser hvordan Lumets intense filmspråk demper historien til noe uhyggelig lavmælt – og i dette tilfellet et sitrende spennende drama. Fail-Safe utkom samme år som en annen sterkt innflytelsesrik film i Lumets filmografi – The Pawnbroker – men kanskje uheldigvis for Lumet også samme år som den svært tematisk beslektede Dr. Strangelove i Stanley Kubricks regi (som stjal så å si all oppmerksomhet fra Lumets enda mørkere og mer realistiskdyrkende versjon). Dette er uansett en av de absolutt mest spennende og medrivende thrillerne fra hele tiåret.
DOG DAY AFTERNOON (1975)
På 1970-tallet var Sidney Lumet i høyeste grad med på å definere den nye storhetstiden i amerikansk film. Den skitne realismen var fundamentet, og herfra regisserte Lumet epokeverk både som samfunnsrefser og filmkunstner. Dog Day Afternoon står igjen som et av de tydelige høydepunktene, som ikke bare fanger en tidsånd (og likevel føles tidløs), men som gjennom Al Pacinos rolletolkning – i en kombinasjon av subtilt og fysisk utagerende spill av desperasjon – gir oss noen av filmhistoriens mest minneverdige scener. Og igjen skulle Sidney Lumet vise hvordan han trolig var verdensledende i å skape disse intense, klaustrofobiske filmene med bruk av én location over én dag.
NETWORK (1976)
Året etter Dog Day Afternoon, lanserte Sidney Lumet den mediesatiriske Network, og posisjonerte seg da som en av de aller mest vitale og uforutsigbare filmskaperne i Hollywood. Nyskapende, kontroversiell og tematisk forut for sin tid. Network står igjen som et av 70-tallets filmatiske monumenter. En politisk ladet film som har tålt tidens tann, og som via Paddy Chayefskys intelligente og oscarvinnende manus, til det lidenskapelige skuespillet (der Peter Finch vant Oscar posthumt) og Sidney Lumets drivende fortellerevne, både oppleves som klassisk godt filmhåndverk og noe nytt, dristig langt forbi konvensjoner og forventninger. En urokkelig klassiker!
THE VERDICT (1982)
De fleste vil nok hevde at 80-årene var et mørkt tiår for Sidney Lumet. Men det sier kanskje mer om hvor lista er lagt for en av våre store filmskapere, for det var tross alt i 1982 Lumet regisserte et av tidenes rettsdramafilmer i The Verdict (og tiåret forøvrig inneholder både Running on Empty og Prince of the City). Lumets gode lag med skuespillere er godt dokumentert lenge før dette, men sannsynligvis var det her legendariske Paul Newman gjorde sin sterkeste rolleprestasjon noen gang, der både han og Lumet evner å formidle noe langt forbi det lettere klisjébefengte som ligger i storyens utgangspunkt. For meg er The Verdict en tradisjonell historie, som likevel blåser meg overende i sin vanvittig overbevisende historiefortelling, skildret med et insisterende driv, til tross for Lumets bedagelige sans for tempo og rytme, og løftet enda høyere opp i mesterklassen av David Mamets mildt sagt geniale penn.
Uavhengighetskongen Abel Ferrara er i startfasen av sitt nye filmprosjekt 4:44 med Willem Dafoe og Shanyn Leigh, og dokumenterer hele prosessen gjennom å publisere videoopptak fra produksjonsmøter og annet bakommateriale på abelferrara.com. Oppdateringer skjer også på filmens facebook-side. Som relativt stor fan av Abel Ferrara kommer jeg nok til å følge med på dette prosjektet. For selv om han utvilsomt har tapt kunstnerisk ansikt de siste drøye ti årene, er Ferrara fortsatt en kompromissløs jævel, alltid interessant, og drar med seg en bagasje av tidligere filmer som gjør at han fortjener å bli møtt med langt større oppmerksomhet enn han nå opplever.
Det er gode tider for oss som er ekstra glad i Roman Polanski og hans filmer. Fjorårets The Ghost Writer kan jeg knapt lovprise nok som den perfekte thriller, og regissørveteranen er allerede i ferd med å legge siste hånd om kammerdramaet Carnage, som allerede spås en sterk posisjon i den kommende award season (der The Ghost Writer ble stygt og ufortjent oversett). Men Polanski akter ikke å gi seg helt ennå – snarere tvert i mot er den fransk/polske mesteren mer aktiv enn på mange år!
Polanskis neste prosjekt skal etter sigende bli thrillerdramaet med arbeidstittelen True Crime – basert på en artikkel fra The New Yorker i 2008. Jeg stjeler et sammendrag av historien fra The Playlist, og sitrer allerede ved tanken på hva et slikt materiale kan bli i Roman Polanskis skarpe regi. La oss håpe dette blir hans neste film!
In December 2000, Dariusz Janiszewski was found dead in the Oder River in Poland. Police investigated but after six months the case ran cold and was presumed unsolved until detective Jacek Wroblewski picked up the case. In the file he noticed that a number of calls were made to Janiszewski’s cell phone that was never recovered and was actually sold online by Krystian Bala, a Polish intellectual. The investigation turned toward Bala and the murder had some eerie similarities with his book “Amok,” the featured a murder almost identical to Janiszewski’s with a character bearing the English version of his first name. Using the book as his guide, Wroblewski begins to circle the nets on Bala.
