Forbidden Games (1952)

ScreenShot007

Forbidden Games (Jeux interdits) er en følsom, men beundringsverdig usentimental barndomsskildring satt til 2. verdenskrig.

5 år gamle Paulette (Brigitte Fossey) er på flukt sammen med foreldrene når tyskerne har satt inn et massivt luftangrep. Hun ser begge foreldrene dø momentant når de treffes av skudd fra fjernt hold. Plutselig er hun overlatt til seg selv. Det eneste hun har, mens hun svirrer rundt i en tett og panisk folkemengde, er sin døde hund som hun bærer kjærlighetsfullt i hendene.

Ute av stand til å forstå hva som foregår, blir den vesle jenta vandrende alene rundt i skogen mens andre mennesker rømmer i dødsangst. Etter hvert avtar bombesmellene, og skuddene høres kun fra fjernt. Nede ved et vann treffer Paulette på den 11 år gamle bondesønnen Michel (Georges Poujouly) som er ute for å hente en ku på avveie fra gården.

ScreenShot008

Han spør hva hun gjør ute i skogen alene. Hun forteller at foreldrene er døde. Og så blir de venner.

Paulette flytter inn på gården med Michel og resten av hans fattige storfamilie, hvor hun sammen med Michel bearbeider sorgen på sin helt egen måte.

Regissør René Clément har åpenbart vært bevisst på hvilken effekt som ligger i konsis historiefortelling på film. Historien er minimalistisk fortalt, i den forstand at alt foregår lineært uten dype sidespor, mens filmteknisk eksperimentering er lagt på hylla (i utgangspunktet skulle dette være en kortfilm). Clément vet hva som er filmens styrke: kontrasten mellom det som foregår i den virkelige verden, og det som foregår mellom Michel og Paulette.

Jeux interdits

Brigitte Fosseys hjerteskjærende ansiktsuttrykk høyner den emosjonelle dimensjonen, men brukes heldigvis for å understreke den grufulle realismen snarere enn å romantisere bildene. Clément tillater aldri å gjøre historien til en søt fabel av en tåreperse, slik han enkelt kunne gjort. Isteden gjør han Jeux interdits til en ufattelig sterk antikrigsfilm, med grep som i ettertid har gitt den fortjent klassikerstatus. Sluttscenen er så god og usentimental vond at man har lyst til å grine.

Filmen finnes på DVD i Criterion Collection.


The Day the Earth Stood Still (1951)

vlcsnap-4432803

Min soleklare favoritt i science fiction-sjangeren hører hjemme i 1951. Den Robert Wise-regisserte adaptasjonen av Harry Bates-novellen Farewell to the Master er en type film man rett og slett blir glad i. Filmen har en enkel, men flott fortalt historie med mye varme og idealisme i en verden som på 50-tallet var preget av det stikk motsatte.

The Day the Earth Stood Still går rett på sak: et uidentifsert flygende objekt observeres i høy hastighet på vei mot jorda. Meldingen kringkastes til hele verdens befolkning over radio, og få sekunder etter begynner et lysende romskip å sirkulere over Washington D.C. der det på bakken bryter ut full panikk. Romskipet lander og før det er gått et minutt er det omringet av store politi- og militærstyrker væpnet til tennene, i tillegg til store masser av nysgjerrig og skuelystne, men fryktfulle vanlige mennesker.

Ut av romskipet stiger en høyreist person som i fasong minner mistenkelig mye om et vanlig menneske. Engelsk snakker han også. Klaatu heter han. Han forteller det vi alle helst vil høre hvis en utenomjordisk person en dag skulle komme til planeten vår – han kommer i fred. Få sekunder etter blir han skutt og såret av en overivrig soldat og må føres til et militærsykehus. Tilbake ved romskipet står en to og en halv meter høy robot og vokter det ugjennomtrengelige romskipet med en dødelig laserstråle som våpen.

vlcsnap-4394974

På sykehuset forteller Klaatu at han kommer med en viktig beskjed som gjelder hele jordens befolkning. Han ber om et møte med alle nasjonenes statsoverhoder – et ønske han ikke får oppfylt.

Kort tid etter rømmer Klaatu fra militærfengslet og oppsøker vanlige mennesker for å lære mer om hvordan hverdagen fungerer på jorden. Under dekknavnet Mr. Carpenter blir han kjent med en ung kvinne og hennes sønn som han raskt finner tonen med. Via dem kommer han også i kontakt med en av landets fremste vitenskapsmenn, professor Barnhardt, hvor Klaatu erkjenner hvem han er og hva som er hans misjon med besøket på jorda. Klaatu ser med bekymring på utviklingen der fiendskap og krig brer om seg i en tid hvor befolkningen har utviklet atombomben. Klaatu ber professoren om å samle en kongress av verdens fremste vitenskapsmann der han skal tale om dette. Hvis ikke menneskeheten tar innover seg alvoret og fremmer fredsbudskapet, vil jorden av ren nødvendighet bli tilintetgjort.

vlcsnap-4398105

The Day the Earth Stood Still er så mye mer enn bare en science fiction-film. Enda mer handler dette om mennesker i en tidløs anti-krigsfilm som formidler en enkel historie med et stort hjerte. Effektene er imponerende, mens thereminen i Bernard Herrmanns komponerte bakgrunnsmusikk gir filmen en ekstra dimensjon. Men det er altså det som foregår på bakken – mellom Klaatu og menneskene – som gjør dette så ekstraordinært. Her er det ikke romvesnene, men jordens egen befolkning som er monsterne.

En god historie kan ikke fortelles for ofte. The Day the Earth Stood Still lever like bra i dag, om ikke enda bedre. Denne må alle se. Fjorårets remake trenger vi ikke å snakke om.


Los olvidados (1950)

vlcsnap-992224

Den spansk-mexicanske filmskaperen Luis Buñuel er i seg selv nesten et synonym for tidlig surrealistisk filmkunst. Men Buñuels karriere er mer allsidig enn som så. Som produsent, manusforfatter, skuespiller, men hovedsakelig som regissør, har han satt sitt preg på ulike stilarter innen filmkunsten; fra stumfilmer til dokumentarer og fiksjonsfilmer. Mange av filmene er høyst surrealistiske og fragmentariske, andre med en sensibel nærhet i realismens ånd.

Det hele begynte i Frankrike under samarbeid med Salvador Dali. Deretter gikk veien til USA, så sydover mot Mexico på slutten av 40-tallet, før han senere reiste tilbake til Frankrike og absorberte nye europeiske impulser fra et pulserende filmmiljø – den franske nybølgen – til sitt repertoar. Det var her han laget sine mest berømte og kanskje beste filmer, sent i karrieren.

Men vi skal en del år tilbake i tid – til den mexicanske perioden med Los olvidados fra 1950. En grim skildring av slumbarns tragiske virkelighet i skyggesiden av storbyen Mexico City. Definitivt realistisk, men samtidig supplert med surrealistiske innslag som gjør at innholdet oppleves enda mer foruroligende.

vlcsnap-961196

Det hele starter med en introduksjon ved en fortellerstemme, mens bildene sveiper over storbyen og inn i de urbane slumområdene som forblir filmens kulisser. Vi fortelles at den urbane fattigdommen og hvordan det hardest rammer barn, er en universell konsekvens av storbyenes vekst – det skapes en avskyelig skyggeside hvor barna blir lidende – enten det er i London, Paris eller i dette tilfellet Mexico City. Men som fortelleren sier: «Fremtiden er ikke bundet av fortiden», dog tilføyes det: «Denne filmen viser virkeligheten, og den er ikke optimistisk».

Og det er her tragedien ligger. Godt over 50 år senere kan vi i dag slå fast at den pessimistiske spådommen var velbegrunnet.

Filmen fokuserer særlig på to skjebner: den godhjertede unggutten Pedro, og hans litt eldre venn og motstykke Jaibo som utover i filmen leder Pedro ut på villspor. Andre sentrale skikkelser er en blind gatemusiker og tigger, samt en foreldreløs liten gutt som tas under tiggerens vinger, i tillegg til sporadiske kvinnelige innslag; både skjønne og moderlige. Men det er Jaibo og særlig Pedro som driver handlingen fremover. Det vil si: filmen byr i første rekke på observasjoner i form av hverdagsskildringer. Det er ingen entydig handling fra A til Å.

vlcsnap-962653

Det er fattigdom og faenskap det handler om. Og Buñuel blander beinhard realisme med anslag av poesi, surrealisme og symbolikk. Mens filmen som helhet definitivt ligger nærmest realismen, så er det kanskje de mer spesielle scenene som stikker seg ut som de mest minneverdige: de surrealistiske drømmesekvensene, og når Pedro kaster et egg mot kamera.

Los olvidados er et ubehagelig stykke filmkunst som på en bemerkelsesverdig, frisk måte blander ulike stilarter og uttrykksformer. Resultatet er en pessimistisk, men ærlig skildring av grimme menneskeskjebner i en beklageligvis tidløs virkelighet. Og naturligvis: en fantastisk god og sterk film.


Fra 1950 til 2009

Et nytt tiår er snart slutt, og jeg tenkte å bruke den anledningen til en oppsummering. Men hvorfor bare begrense seg til 2000-tallet? Siden jeg synes det er altfor morsomt å presentere filmfavoritter, bestemte jeg meg like gjerne for å inkludere andre halvdel av forrige århundre også…

Med andre ord: i de neste månedene skal jeg presentere én film fra hvert år; fra 1950 til 2009. Det blir ikke nødvendigvis min definitive favorittfilm fra hvert år, men det vil være filmer jeg setter høyt, og som kanskje fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Jeg har forsøkt å styre unna de opplagte valgene, men tror det skal bli en lett blanding av veldig kjent og litt mindre kjent. Den endelige listen har blitt både fin og variert. Totalt blir det 59 filmer fra 59 forskjellige regissører og fra over 20 forskjellige land.

Det begynner på mandag med 1950, før vi ender på 2009 rett etter nyttår en gang.


Montasje: 100 favoritter

En montasje over hundre personlige filmfavoritter på fire minutter og sju sekunder…


Dette er Speilet

Speilet er filmbloggen jeg startet for drøye to år siden, og som jeg nå bringer inn på Montages sitt domene. Historikken blir fremdeles liggende på nettsidens gamle destinasjon, hvor det blant annet er lagret 221 filmomtaler og annet innhold av ymse slag. Nå som Speilet har flyttet inn i nytt hjem, er det på tide å fylle det med nytt og spennende interiør. Og det hadde jo vært kjekt om du tok en tur innom en gang i blant…