Ordinary People (1980)

Til tross for at den vant Oscar for beste film i 1980, eller kanskje nettopp på grunn av nevnte triumf, har Ordinary People aldri fått den hyllesten man kunne forvente av et slikt mesterverk i ettertid. For 1980 var selvsagt året da alle, utenom Akademiet, mente Martin Scorsese hadde laget ikke bare årets, men kanskje tiårets beste film i Raging Bull.

Likevel var det Ordinary People som stakk av gårde med de gylne statuettene. Både for beste film. Og Robert Redford for beste regi, foran øynene på en åpenlys snurt Martin Scorsese. Mange er fortsatt opprørt. Jeg har selv vært blant kritikerne, inntil jeg en kveld satte meg ned for å se Redfords film. Nå mener jeg riktignok at Raging Bull fortsatt er filmatisk mer betydningsfull, bedre og større enn Ordinary People. Men samtidig er det to filmer som ikke har veldig mye mer felles enn at de er et resultat av samme kunstuttrykk. Og derfor skal jeg slutte sammenligningen her.

Ordinary People er et genuint medrivende familiedrama, hvor Redford og skuespillerensemblet hele tiden spiller på de riktige, usentimentale strengene og skaper noen av de mørkeste og vondeste øyeblikkene festet til film; om vanlige mennesker som i møte med virkelighetens ubarmhjertige råskap plutselig mister livets holdepunkter, og reaksjonen er like avskyelig som den er forståelig å bevitne. Ordinary People tar for seg de virkelig store følelsene og tragediene som kan inntreffe en familie, og når historien får oss til å tro så sterkt på menneskene og reaksjonene, blir filmen nærmest sittende igjen som et forferdelig vondt kapittel selv i ens eget liv.

Vi møter et ektepar i øvre amerikansk middelklasse som opplever livets største mareritt; brått og brutalt blir en av sønnene deres revet bort fra dem i en båtulykke. Tilbake står deres yngste sønn, Conrad (Timothy Hutton), som var vitne til dødsulykken, med dyp depresjon og selvmordstanker gjennom hele oppveksten. Foreldrene preges på hver sin måte; moren (Mary Tyler Moore) forsvinner inn i sitt eget reserverte jeg med manisk trang til å kontrollere alt og alle rundt seg. Følelseslivet er stengt ute, især overfor den gjenlevende sønnen. Faren, Calvin (Donald Sutherland), forsøker tappert å holde familien samlet, men heller ikke han makter å holde fasaden oppe. Til det er sprekkende i familiefundamentet for ødeleggende.

Jeg har aldri tenkt på Robert Redford som en stor regissør (Quiz Show er riktignok et undervurdert nesten-mesterverk), men faktum er jo at han med Ordinary People har instruert et av de sterkest spilte dramaene om dysfunksjonell familieubehag jeg har sett på film, helt der oppe med Ingmar Bergman og Woody Allens lignende verk. Det er noe med de presise karakterportrettene, i kombinasjon med den usentimentale manusbehandlingen av de store følelsene, men også de kjølig truende stemningsbildene i foto og regi, som løfter dette til et filmverk iscenesatt av en betydelig filmkunstner, i mine øyne. Som kanskje er det mest overraskende, da Redford gjerne omtales som en «skuespillernes regissør». Men antakelig er det også Redfords bakgrunn og forståelse for skuespillet, som har medvirket til å la nettopp dét komme i forgrunnen, og la foto og musikk bygge ulmende opp for historien og karakterene. Altså, uten at produksjonen fremstår som en småkjedelig og tv-filmaktig. Ordinary People har rett og slett en filmatisk perfekt ramme for den filmen Redford vil formidle.

Men mest av alt vil Ordinary People huskes for sitt lysende skuespill, anerkjent med Oscar-nominasjoner til både Mary Tyler Moore, Judd Hirsch (i rollen som Conrads psykolog) og Timothy Hutton i kategorien for beste mannlige birolleinnehavere, hvor Hutton vant den gylne statuetten.

Filmen er stille, gjennomført vond å leve seg inn i, men man kan likevel ikke unngå å bli absorbert av den smertefulle historien hver og en av karakterene bærer i seg, som vanlige mennesker, og hvordan den formidles så levende og ekte i ord og bilder.


Stalker (1979)

Jeg har foreløpig sett Stalker bare én gang og vet at jeg hvert fall er nødt for å se den én gang til. Det er ganske enkelt den typen film. Langsomt, vakkert og knugende river den ut både ører og øyne i en altoppslukende sanseopplevelse, så sterk og virkningsfull som filmmediet kan være.

Stalker kan beskrives som en sovjetiskprodusert alternativ science fiction-film, under Andrej Tarkovskijis kompromissløse regi, med hang mot det surrealistiske, det poetiske og det postapokalyptiske.

Filmens ytre handling tar for seg tre karakterers reise mot et fremmed landskap. En «Stalker» oppsøkes av en professor og en forfatter for å ledsage dem inn mot «Sonen». Et mystisk område med ukjent opphav, der de fysiske naturlovene ikke eksisterer og hvor det finnes et rom der man kan få oppfylt sine drømmer. «Sonen» er imidlertid strengt militært bevoktet mot inntrengere.

Men en såkalt «Stalker» har en sjelden evne som gjør ham i stand til å trenge inn i, og bevege seg rundt i dette uforutsigbare terrenget bestående av farlige feller og hindringer. Det gjør ham til en naturlig veileder for Professoren og Forfatteren som begir seg ut på en reise mot «Sonen», sultne på henholdsvis viten og inspirasjon.

Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Stalker. Den første timen skapes en forlokkende mystikk rundt personene, handlingen og «Sonen». Samtidig ble jeg tidlig grepet av Tarkovskijs stemningsskapende bilder. Etter hvert mister jeg imidlertid litt av gløden, ettersom den stadig mer svevende og metaforinnpakkede dialogen skaper en tåke av uhåndgripelig symbolikk og poesi som jeg verken orker eller ønsker å stikke hodet mitt inn i. Jeg er mer glad i billedlig poesi enn verbal. Når stillheten senker seg og jeg til fulle kan absorbere bildene og lyden fra naturen, er det øyeblikk hvor Stalker er det mektigste jeg noensinne har opplevd på film. Selv om jeg nok vil hevde at Tarkovskij muligens går over en grense i sin stillestående dveling i noen scener i siste akt.

Egentlig føler jeg mye av det samme for Stalker som jeg gjør for Zerkalo (Speil) fire år i forveien; en merkelig blanding av eufori fra de hypnotiserende vakre bildene, avløst av lettere oppgitthet over den abstrakte kommunikasjonsformen. Men bare for å ha det helt klart: de positive inntrykkene er i begge tilfellene langt sterkere enn innvendingene.

Stalker har, foruten å være ubeskrivelig vakker, i all sin mystikk også en interessant ytre handling. Tre personer som søker inn mot noe ukjent med ulik bakgrunn og agenda for jakten; Professoren (den logisk tenkende), Forfatteren (den kunstneriske) og Stalkeren (den troende). Det skaper dynamikk og konfrontasjoner (som nok kunne vært bedre utnyttet hvis det hadde vært skapt rom for det i dialogen) og gjør filmen både spennende i forhold til utforskningen av «Sonen», men gjør oss etter hvert like mye opptatt av den indre oppdagelsen som utarter seg ulikt for de tre karakterene.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen tolkning av Stalker. Det vil bare føre meg ut på unødvendig dypt vann. Jeg skal heller ikke stå i vannkanten og plaske i naive og uoriginale fortolkninger andre har poengtert tusen ganger før. Dessuten mener jeg at Stalker ikke er en type film man trenger å forstå for å sette pris på. Og noen ganger føles det som en befrielse å gi slipp på tanken om å tyde en film inn i bestemte rammer.


Days of Heaven (1978)

vlcsnap-1393745

En av de vakreste filmer som noen gang har fylt et kinolerret. Days of Heaven er Terrence Malicks definitive filmpoetiske mesterverk, intet mindre.

På begynnelsen av 1900-tallet, under den amerikanske depresjonen, følger vi Bill (Richard Gere) sammen med kjæresten, Abby (Brooke Adams), og den 12 år gamle lillesøsteren, Linda (Linda Manz), på reise gjennom USA og livet. De rømmer fra en fattig tilværelse i Chicago etter at Bill slår ned en arbeidskamerat ved stålfabrikken han jobber ved, og sammen setter de kursen for det rurale Texas. Her finner de en hvetefarm, hvor de finner midlertidig jobb og husly under innhøstingen, sammen med andre som reiser rundt for å tjene akkurat nok til å holde sine enkle liv gående.

Det er «fattig idyll» under klar himmel. Men kjærlighet og løgn skal rokke ved harmonien.

vlcsnap-1390172

Den velstående landeieren (Sam Shepard) faller for Bills kjæreste, Abby, uvitende om deres forhold. Av praktiske årsaker har Bill og Abby reist til Texas som angivelige søsken, og levd i et skjult kjærlighetsforhold. Når Bill overhører at landeieren er alvorlig syk med kun ett år igjen å leve, går han med på å la Abby innlede et forhold med ham – og gifte seg inn i rikdom – i den tro at ekteskapet vil bli kortvarig og følelsesløst.

Fortalt med skjør og uskyldig barnestemme, geleides vi narrativt gjennom en klassisk kjærlighetshistorie, der bildene og musikken smeltes sammen til en euforisk audiovisuell opplevelse av sjelden sort.

Å se Days of Heaven er som å gi seg hen til en annen verden. En drømmenes verden.

vlcsnap-1391245

Kinematografien er overveldende vakker. Terrence Malick og «La Nouvelle Vague»- fotograf Néstor Almendros har skapt en dyp, visuell opplevelse for sansene i sitt Oscar-vinnende fotoarbeid. En film for følelsene. Historien er flat, men overvinner forutsigbarheten, fordi bildene forsterker rammen rundt historien – og faktisk også karakterene. Spesielt forholdet mellom landeieren og Bill skildres med en fotografisk persepsjon som fanger også det menneskelige i dem. Brooke Adams og Sam Shepard bidrar naturligvis også til denne interessen.

Nevnes må også den frysningsfremkallende vakre musikken, tonelagt av alltid mesterlige Ennio Morricone.

Malick brukte opptil to år på å finpusse og sammensette materialet til den ferdige filmen, som ble spilt inn i 1976 og lansert i 1978. Perfeksjonen har gitt uttelling, for dette er tidløs skjønnet og film på sitt vakreste.


The Ascent (1977)

Ascent_003

Filmet i bitende sovjetisk vinterkulde, er Voskhozhdeniye (The Ascent) historien om to russiske soldater som tas til fange av nazistene under 2. Verdenskrig. To heroiske partisanere med felles skjebne, men som avdekker to vidt forskjellige mentale tilstander når de står overfor ekstremt pressede situasjoner.

Plottet er rett frem, uten originale avstikkere. Handlingsforeløpet er forutsigbart, fordi vi tidlig aner en uunngåelig destruktiv utgang i den grimme stemningen som skisseres. Regissør Larisa Shepitko skjærer bort alle mulige glimt av håp. I fokus er en utforskning av menneskets indre kapasitet som bærere av vilje, samvittighet og moral under omstendigheter vi ikke har forutsetninger for å begripe omfanget av. En observasjon av menneskelige valg og kvaler når utsatt for det verste man kan tenkes av fysiske og psykiske påkjenninger.

vlcsnap-4132333vlcsnap-4143295

Historien forløper i et senket tempo, tilpasset det reflekterende innholdet. Første del tar for seg krigshandlinger, jakten fra nazistene og møtet med sivile. Inntil den uunngåelige konfrontasjonen og overgivelsen som tar oss med over i neste fase. Med nærbilder av dvelende smerte, lidende barn, død og resignasjon. Avhør i fangenskap som avløses av fysisk og psykisk tortur.

Den første halvtimen står frem som mest umiddelbart imponerende. Bildene fra de snødekte landskapene skaper gunstige visuelle rammer for et lyrisk filmspråk, både i klassiske krigsscener og mellommenneskelige skildringer. Åpningsminuttene fra den nådeløse sovjetiske naturen er alene nok til å få frostskader av.

vlcsnap-4097699vlcsnap-5125490

Senere blir filmen en umiskjennelig lidelseshistorie i fangenskap, hvor den ytre historien beveger seg langs et formularisk mønster, men hvor Shepitko likevel ikke lar forutsigbarheten kvele beretningen. Den etiske dimensjonen overtar, filmen tar et blikk innover i menneskets mørke, og avsluttes med evidente bibelske referanser.

I 1971 vant filmen Sølvbjørnen i Berlin. To år senere døde Larisa Shepitko. Voskhozhdeniye ble hennes siste film, og var til inspirasjon for hennes mann, Elem Klimov, som i neste tiår laget mesterverket Idi i smotri (Kom og se).

Filmen er tilgjengelig som del i Criterions Eclipse-serie.


Mannen på taket (1976)

vlcsnap-96494

Politimannen Nyman blir funnet brutalt drept etter at en ukjent gjerningsmann har klatret inn gjennom vinduet i et sykehus i Stockholm. Nyman ligger forsvarsløs i senga når gjerningsmannen trekker frem en bajonett og slakter ham så blodspruten står i taket.

Det viser seg i den påfølgende etterforskningen at Nyman har en beryktet fortid innad i politiet. Med tvilsomme metoder og voldelig oppførsel har han opp gjennom årene skaffet seg mange fiender. Under ledelse av den erfarne politimannen Martin Beck (Carl-Gustaf Lindstedt), begynner politiet å grave i arkivene etter mistenkte med motiv for å ta Nyman av dage.

Mannen på taket var den første filmatiseringen av Sjöwall & Wahlöö-bøkene om Martin Beck. Bo Widerbergs film er også av et helt annet ambisjonsnivå enn de samlebåndsproduserte krimfilmene som det siden 90-tallet er spydd ut et dusin av årlig (selv om jeg også liker disse filmene). Mannen på taket er noe mer enn en velkomponert kriminalhistorie støpt inn i et svelgelig 90 minuttersformat for tv.

vlcsnap-95733

Det åpner med drapet, visuelt utført som i en av Dario Argentos 70-tallsfilmer. Men deretter drar Widerberg oss ettertrykkelig ned på jorda, og den neste timen gir et nesten dokumentarisk innblikk i en hverdagslig etterforskning. I den omfattende dialogen blir vi kjent med menneskene bak karakterene, hvor Widerberg ruller opp en seig etterforskningsprosess med stoisk tro på realistisk nærhet til karakterer og miljø.

I skarp kontrast til den grotesk suggerende innledningen som river tak i publikum, gir filmen oss et pusterom ved å dvele ved hverdagslige observasjoner, før det igjen sier pang og du garantert vil sitte på kanten av setet i de siste tre kvarterene. Det vi får servert da er nemlig det beste som noensinne er regissert og klippet av skandinavisk spenning på film.

En stor masse med mennesker, politi, helikopter og en drapsmann fri på takene i sentrum av Stockholm er den storslagne bakgrunnen. Paranoiaen og panikken fanges gjennom sjeldent elegante kamerakjøringer, blandet med direkte, nesten dokumentarisk ærlige bilder på bakkenivå med håndholdt kamera. Den energiske klippingen gjør at man føles til stede i kaoset, selv om perspektivet endres, og situasjonen oppleves fra flere vinkler.

vlcsnap-98013

Actionscenene er like autentisk gjennomført som menneskene og historien, mens vi opplever en regissør med tydelige visjoner i den visuelle formidlingen. Lite virker tilfeldig i hvordan kamera skaper nerve og spenning i de ulike fasene, og hvordan det klippes sammen.

Carl-Gustaf Lindstedt er solid som Martin Beck i Widerbergs versjon, med en sorgtung og dyster personlighet. Jeg er riktignok av den oppfatning at Beck-karakteren ble enda bedre under Gösta Ekman tidlig på 90-tallet. Som i de nyere filmene, hvor Martin Beck spilles av Peter Haber og Mikael Persbrandt stjeler showet som assistenten Gunvald Larsson, er det isteden personene rundt Beck som stikker seg mer interessant frem, kanskje med Håkan Serner i særdeleshet som kollega Einar Rönn (en skuespiller som tok selvmord et par år etter). Sven Wollter og Thomas Hellberg er også fremragende valg.

Mannen på taket er realistisk spenningsfilm av ypperste klasse, og en obligatorisk svensk klassiker.


The Passenger (1975)

vlcsnap-1192752

The Passenger (også kjent som Professione: reporter) er blant Michelangelo Antonionis mest tilgjengelige verk. Her flørter den avdøde italienske filmskaperen med et tradisjonelt fortellermønster, men legger inn motstand ved å holde handlingen tilbake, og isteden la stemningsbildene og karakterenes indre motivasjon lede oss fremover.

Antonioni gjorde mye av det samme både i L’ Avventura og Blowup. Til å begynne med er det ukomplisert å få taket på historiens kjerne, men etter hvert blir ting mer og mer abstrakt og tvetydig.

Det er tydelig at Antonioni er opptatt av at film skal være mer enn en handlingsdrevet historie. Det handler ikke om hvordan man mest effektivt skal komme seg fra A til Å. For Antonioni er film et visuelt medium. Det er bildene som forteller historien, og det gjøres best ved å rydde unna alt det uvesentlige. Dialog brukes for eksempel kun når det er helt nødvendig. Karakterene er gjerne også stillferdige med et moderat kroppsspråk. De kulturelle forståelsene for kroppsspråk, et forsiktig nikk og nøkternt blikk, er tilstrekkelig for å avsløre den informasjonen vi har bruk for.

vlcsnap-2239260

Jack Nicholson spiller den verdensvante tv-journalisten David Locke som reiser til et nordafrikansk land for å gjøre opptak til en dokumentar om geriljaens herjinger i en pågående borgerkrig. Innlosjert ved et enkelt hotellrom ved utkanten av Sahara-ørkenen, finner han den påfølgende dagen en mann liggende død på senga i naborommet, antakelig av hjerteinfarkt. Mannen er Mr. Robertson, en britisk forretningsmann som David Locke hadde en samtale med kvelden i forveien.

I et tydelig impulsivt øyeblikk bestemmer David Locke seg for å bytte identitet med Robertson. De ligner på hverandre fysisk, og etter å ha flyttet liket og trikset med passene, varsler Locke resepsjonen om dødsfallet. Fra det øyeblikk er journalisten David Locke historie.

Det tar imidlertid ikke lang tid før han oppdager Robertsons sanne identitet og yrke. Og før han vet ordet av det vikles han inn i et farlig spill med uante konsekvenser. I tillegg treffer han en ung og tiltrekkende jente…

vlcsnap-2241810

Gåtefullt og vakkert brettes den fascinerende historien ut. Spørsmålene svever i luften, vi plukker opp hint underveis, men må til slutt gjøre opp våre egne tanker om hva vi ser. Hvorfor går David Locke til det drastiske skritt å bytte identitet? Hva driver ham? Hvorfor reagerer han som han gjør?

Rollene er diskret spilt for å underbygge en vag mystikk, og fjerne oss fra å tenke over karakterens intensjoner. Jack Nicholsons gjør en sjeldent behersket og nedtonet tolkning. Det er en fryd å se ham så lavmælt og subtil som dette. Maria Schneiders haltende skuespill i scenene med Nicholson, er bare med på å bidra til å gjøre den navnløse rollen hennes enda mer gåtefull. Det er den vage karakterskildringen som skaper rom for ulike tolkninger, avhengig av hva vi ser i dem, og hvilke hint vi plukker opp underveis.

Schneider spiller jenta som blir en passasjer i hans erkjennelsesreise.

vlcsnap-2244264

Karakterutviklingen er tydelig. Fra å være journalist drevet av tilsynelatende idealisme, til å endre livsbane og ta kyniske valg på andre siden av loven, uten at det virker å gå innpå ham. Ved et bevisst valg legger han fortiden bak seg og oppsøker en ny verden med ny identitet. Men mer enn at han er på vei til en ny destinasjon i livet, ligger motivasjonen sterkest i det å rømme fra noe. Det virker planløst, snarere styrt av impulsive handlinger, som ubevisst fjerner ham fra en følelsesmessig tom fortid. Fryktesløs reiser han inn i en ny virkelighet med nye muligheter. Han har lite å ofre.

Filmen åpner dialogfritt med Jack Nicholson strandet i et menneskeforlatt ørkenlandskap. Som han selv sier det på DVD-kommentarsporet: «The first piece of the film in this desert is a man looking for something. And that’s really enough of a story for Antonioni».

Men selv om det er uendelig mye mer substans i The Passenger enn hva man ser, gjør Antonioni bildene alene til et uforglemmelig stykke kunstverk. Som en visuell magiker trollbinder han meg uten å ty til dialog og handling. Kamera brukes til å observere omgivelsene i stillhet, og det er praktfullt!

vlcsnap-2350468

Antonioni har funnet spennende lokasjoner; arkitektonisk i Barcelona, rurale landskapsbilder, og ørkensletter i Afrika. Mot slutten gjør vår italienske venn også en filmteknisk demonstrasjon, og serverer en av filmhistoriens beste avslutningssekvenser. 11 dager tok det å sette opp den avanserte sekvensen som gjøres i én tagning på totalt sju minutter. Og ikke bare er det filmteknisk uovertruffent: avslutningen er genial tvetydig og ettertenksom. Her finnes det ikke nødvendigvis én sannhet. Sånt liker jeg.

Ingen andre filmer har jeg like rast kastet meg over på nytt, med kommentarspor (Jack Nicholson). Og jeg føler at jeg aldri blir ferdig med denne filmen!

Og til de som vil gjenoppleve den magiske avslutningsscenen:


The Enigma of Kaspar Hauser (1974)

vlcsnap-484311

Werner Herzogs filmografi vitner om en dyp fascinasjon for å utforske og portrettere det anomale; ofte mennesker, sett på som samfunnet utskudd, i innbitt kamp for å tilpasse seg et fellesskap. At Herzog gjerne også bruker skuespillere som gjenspeiler utskuddene de portretterer i det virkelige liv, gjør filmene hans i all hovedsak enda mer spesielle og interessante.

The Enigma of Kaspar Hauser (Jeder für sich und Gott gegen alle) bygger på en grufull, sann historie. En maidag i 1828 oppdages en ung mann på torget i Nürnberg. Med en lapp i hånda står han rett opp og ned som et livløst fugleskremsel. Han kan knapt snakke eller gå. Dagslyset og virkelighetens lyder slår mot ham som naturens torturverktøy. Kaspar Hauser er ute av stand til å forklare hvor han kommer fra, hvem han er, eller hvor han skal.

«Jeg vil bli rytter, som min far», stammer han uklart når byens innbyggere vil ha ham i tale. «Hest! Hest!» Lappen i hånda inneholder et anonymt brev forfattet av en lite skriftlærd person. Brevet forteller at Kaspar Hauser ble overlevert ham i 1812, og at han i alle disse årene har oppdratt gutten «uten å la ham ta et skritt ut».

vlcsnap-485816

Med sine pedagogiske evner tar den lokale professoren Daumar unge Kaspar Hauser under sine velmenende vinger, og sakte smyger det et menneskeliv med personlighet frem fra Kaspars mørke og mystiske fortid. Det kommer for dagen at Kaspar Hauser har tilbrakt hele sitt liv stuet bort i en dunkel kjeller fjernt fra andre mennesker et sted på landet. Men hvem han er, og hvor han kommer fra, forblir en gåte.

Også den dag i dag fremstår Kaspar Hauser som et mysterium. Hven var han? Hvor kom han fra? Hvem drepte ham, og hvorfor? Spørsmålene er mange, teoriene og spekulasjonene enda flere. Og i disse dager, med de tragiske Natascha Kampusch- og Fritzl-sakene rullende i Østerrike, gjør de nære referansene at historien om Kaspar Hauser også fremstår sterkere, vondere og virkeligere.

Werner Herzogs film er på mange måter en hyllest til personen Kaspar Hauser, som levde i et mareritt, men som med uforståelig karakterstyrke etter hvert fremstod med sin helt egen menneskelighet. Inntrykket vokser også ved at det er Bruno S. som gir ansikt til Kaspar Hauser. Som uønsket barn av en prostituert kvinne, ble Bruno S. som lite barn slått og mishandlet av moren, og endte opp som kasteball mellom ulike mentalinstitusjoner gjennom hele oppveksten. Herzog oppdaget Bruno S. i en dokumentarfilm, og overtalte ham til å spille rollen som Kaspar Hauser, uten noen som helst skuespillererfaring. Noen år senere spilte Bruno S. også hovedrollen i Herzog-mesterverket Stroszek (1977). I begge filmene gjør han to av filmhistoriens mest gripende rolletolkninger og absorberes levende av menneskene han portretterer. Siden har han ikke spilt inn en eneste film, men fyller isteden livet i en anonym tilværelse som gatekunstner og musikant i Berlin.

vlcsnap-486042

På samme tid antyder Herzog i The Enigma of Kaspar Hauser at sykdomstegnet like mye finnes i samfunnet rundt, som i personen som ikke passer inn. Kaspar Hausers kamp for å tilpasse seg samfunnet, snus på hodet og skildres ved samfunnets manglende forståelse av ham som menneske. Vi presses aldri heller til å sympatisere med ham, og sentimentaliseringen er totalt fraværende. Bildet som tegnes er i menneskehetens disfavør, mens en modig heroisme skimtes i Kaspar Hausers kamp for verdighet.

Videre er Werner Herzogs fascinasjon og kjærlighet for det som er annerledes, sterkt smittende i bildene som legges på historien og karakterene. Det uforklarlige og det gåtefulle dyrkes på en forlokkende måte, og både den ytre og indre reisen gjør The Enigma of Kaspar Hauser til en uforglemmelig filmopplevelse av sjelden art.


La maman et la putain (1973)

motherandthewhore

Det er smalt, det er fransk, det er svart/hvitt, det er filosofi, det er kunst, det er sex, det er dialog i tre og en halv time.

Er det kjedelig? Aldri. Tvert i mot – det er stor underholdning.

For det første er Jean Eustaches The Mother and the Whore fortryllende dialogkunst av ypperste sort. Sjeldent, muligens aldri, har jeg sittet hektet til en film av denne typen i over tre sammenhengende timer. Dialogen er fantastisk.

Vi lever historien gjennom en ufordragelig protagonists egoistiske univers. I de kulturelt revolusjonerende årene på begynnelsen av 70-tallet, på høyden av den seksuelle frigjøringen, nyter den selvopptatte sjarmøren Alexandre (Jean-Pierre Léaud) fruktene av et samfunn mot revolusjonens klimaks.

mamankh2

Han lever fra kvinne til kvinne, uten jobb eller forpliktelser. Heller ikke moralske.

Åpningsscenen viser at kvinnen han utad er overbevist om at han elsker, avviser ham til fordel for en annen som hun hevder å skulle gifte seg med. Alexandre, en kunstner med ord, forsøker å overbevise henne med kjærlighetserklæringer innpakket i poetiske og filosofiske vendinger, uten å lykkes.

På vei ut av samme kafé noen minutter senere, møtes Alexandres øyne av en ung blond jente. «Jeg har ikke tid til å ta en drink med deg, men kan jeg få telefonnummeret ditt?», er åpningsreplikken som innleder filmens uregelmessige forhold mellom Alexandre og Veronika (Françoise Lebrun) – «horen».

vlcsnap-4816830

At Alexandre bor sammen med den litt eldre Marie (Bernadette Lafont) i et udefinerbart «kjærlighetsforhold», i hennes leilighet, hindrer ham ikke i å ta med Veronika dit for å ligge med henne. Alexandre, som er blind for Maries følelser («moren», jf. tittelen), reagerer uforstående på hennes bitterhet og misunnelse. Det er kimen til et konfliktdrama av kjærlighet og følelser, men hvor hovedpersonen selv har et notorisk distansert forhold til empati og sann kjærlighet.

Filmen tar for seg livene til tre fascinerende personligheter som produkter av Paris post 1968. Eustache bruker tiden til å ta for seg alle aspekter av forhold mellom menn og kvinner – stiller de store spørsmålene om kjærlighet og seksualitetens betydning, i en nær lukket verden hvor nettopp disse spørsmålene fungerer som livets hovedingredienser.

lamamanetlaputainqy1Som en ofte omtalt retrospektiv oppsummering av den sangomsuste franske nybølge-epoken, er The Mother and the Whore et eksperimentelt verk, med likheter til flere av Godards filmer i særdeleshet. Aller tydeligst er den karakterisert av en uvanlig lang spilletid, ekstrem nærhet til karakterene – både visuelt og substansielt – med et dokumentarisk uttrykk.

Skuespillerne er fremragende, og dialogen lysende. I over tre mektige timer problematiserer Eustache over forhold mellom menn og kvinner, med en spesifikk bakgrunn i 60- og 70-årenes Paris, men med universell og tidløs kraft som gjør den til en ubeskrivelig filmopplevelse også i dag!


Images (1972)

vlcsnap-250177

Et skremmende portrett av indre galskap i en skremmende oversett Robert Altman-film.

Filmen ble møtt med en kald skulder av filmpressen ved lansering i 1972, mens et likegyldig publikum og snever kinodistribusjon bidro til en kommersiell nedtur. Heller ikke i ettertid er Images blant de første filmene som blir trukket frem når Robert Altman skal diskuteres. Ufortjent.

Forfatteren Cathryn (Susannah York) sitter alene i en luksusleilighet mens hun skriver på et eventyr. Hun avbrytes av telefonen som kimer. Det er en venninne. I løpet av telefonsamtalen endrer plutselig venninnens stemme og toneleie til det foruroligende. Den nye stemmen forteller Cathryn at mannen hennes, Hugh (Rene Auberjonois), har en affære.

vlcsnap-258480

Når mannen kommer hjem, konfronterer Cathryn ham med telefonsamtalen. I det neste sekund skifter personen foran henne ansikt: fra Hugh til den avdøde elskeren Rene (Marcel Bozzuffi). Cathryn får sitt første hysteriske anfall.

Jeg fikk tidlig en følelse av Lost Highway: en historie innledet med en bisarr telefonsamtale, fulgt opp med en mørk skildring av et dysfunksjonelt ekteskap fanget i et psykologisk mareritt.

Hugh tar henne med til et avsidesliggende hus på den irske landsbyga, langt unna menneskestøy og forstyrrelser, slik at hun skal komme til seg selv igjen. Men når de stanser bilen på toppen av en ås og kikker ned på boligen, ser hun et speilbilde av seg selv gå inn i boligen.

Galskapen vil ikke ta slutt.

vlcsnap-229720

Images følger i fotsporene til Roman Polanskis Repulsion. En ung kvinne som innhentes av en innestengt smerte; en altoppslukende psykologisk angst som terroriserer innover og omgivelsene til det uutholdelige. Skillet mellom virkelighet og forskrudde hallusinasjoner viskes ut i et mentalt sammenbrudd av uante dimensjoner – og med fatale konsekvenser.

Altman formidler galskapen med klaustrofobiske stemningsbilder, som Polanski, men med litt andre virkemidler. Images er enda mer intens i klipping og musikk, i harmoni med Vilmos Zsigmonds alltid stilsikre fotoarbeid. Inneklemt mellom McCabe & Mrs. Miller og The Long Goodbye, er Images et produkt av Altman/Zsigmond-samarbeid i deres mest vitale epoke.

vlcsnap-175469

At filmen fungerer så bra som den gjør, må naturligvis også tilskrives Susannah York som vår protagonist drevet til vanvidd, en like overbevisende tolkning som Catherine Deneuves i Repulsion. Felles for Altman og Polanski er også fokuset på nettopp karakterskildring og et rendyrket subjektivt perspektiv, fremfor å ty til klassiske skrekkfilmgrep. Images er langt i fra et publikumsfrieri.

Det er for eksempel ikke tilfeldig at alle karakterene i filmen har fornavn som tilsvarer en av de andre skuespillerne. En av mange finurligheter i en forvridd, fengslende og ganske atypisk Robert Altman-film.


Mon oncle Antoine (1971)

mon_oncle_antoine

Vinteren har lagt seg over en landlig småby i det fransktalende Québec i Canada. Inne pyntes det til jul. Ute kaster barna snøballer på hverandre. Vi er i 50-årene.

Den unge altergutten Benoit (Jacques Gagnon) vokser opp i og rundt butikken til sin tante og onkel Antoine (Jean Duceppe) som er et slags samlingspunkt i den lille byen. Der forelsker han seg i en jevnaldrende jente som familien har tatt under sine vinger, samtidig som han observerer klasseskillene i de voksnes liv, utroskap og andre intriger. At den sprittørste onkelen også fungerer som byens begravelsesbyråagent, gjør hverdagen enda mer fascinerende og skremmende med en samling likkister på loftet.

vlcsnap-1524827

Mon oncle Antoine er en tidsspesifikk oppveksthistorie, litt i samme ånd som Lasse Hallströms Mitt liv som hund. Bare hakket mørkere, og vesentlig bedre. I sentrum er unge Benoit som får observere alle livets aspekter på nært hold. Fra å være en uskyldig snøballkastende gutt blir han i løpet av kort tid vitne til virkelige hendelser og erfaringer som gjør noe med ham, strålende spilt av Jacques Gagnon som blander naturgitt gutteaktig sjarm med presise uttrykk som formidler et bredt register av følelser.

Settingen gir assosiasjoner til landlig hygge som i en fredagsserie på NRK. Med gjentagende folkemusikk i bakgrunn, en historie om jordnære mennesker, lun humor, og familier som samles til jul er historiens ytre ramme påfallende ufarlig.

vlcsnap-1336693

Det er imidlertid mer å hente i Claude Jutras film, ofte betraktet som det ypperste i canadisk filmhistorie. Det underliggende alvoret er der hele tiden, med politiske og historiske referanser, men mest av alt i fortellingen om Benoits oppdagelse av den verden som omgir ham. Jutra tar opp massiv tematikk: kjærlighet, begjær, utroskap, ensomhet, alkoholisme, død, erkjennelse.

Det mest karakteristiske med Mon oncle Antoine: den gjennomført barske realismen og de mørke temaene som skildres gjennom drømmende og romantiske bilder. Dette er Frank Capra møter Federico Fellini møter Ingmar Bergman.

Alt i alt en praktfull liten film tilgjengeliggjort på DVD av Criterion.