Antonio Trashorras skrev i 2001 manus med Guillermo del Toro til den nesten-forrykende The Devil’s Backbone, og jobber nå med sin første spillefilm fra registolen: Blind Alley (på originalspråket Callejon). Trashorras har tidligere lekt med surrealisme og giallo-inspirert horror i kortfilmen Breed, og når synopsis, filmplakat og de første bildene fra hans Blind Alley nå er sluppet, kjenner jeg at dette veldig fort kan være opp min gate!
In a tiny laundrette hidden down an alleyway, Rosa finds herself trapped, completely isolated and unable to escape the nightmarish situation of being attacked by a serial killer. At the break of dawn and after hours of anguish, immersed in the sadistic game of cat and mouse the killer has subjected her to, the young girl will discover something even more disturbing about the nature of her aggressor.
Har det noen gang vært lagd en virkelig god nyinnspilling av en Alfred Hitchcock-produksjon? (Jeg ser da bort i fra Hitchcocks egne remakes, og Brian De Palmas nesten-remakes). Da jeg denne uka leste om en varslet remake av To Catch a Thief, drevet frem av Piranha-manusforfatter Josh Stolberg, ble jeg i hvert fall ikke overbevist om dette er starten på en ny trend.
”I wrote, with Bobby [Florsheim], a remake of “To Catch a Thief” for Paramount. Neal Moritz is producing, and it’s exciting because it’s one of my favourite Hitchcock movies and it was fun to come at it from a different angle – make it a little bit more modern and “gadgety”. It’s the first script that I’ve ever written that [encompasses] a lot of heists and action sequences and.. it was a blast! I’m really excited. We just turned in the script to the studio a couple of months ago and they’re working on casting now. It takes place in Santarini… it’s a travelogue of the most amazing places on Earth.. it’s gonna be a fun, fun ride I think.”
Man kunne kanskje håpe at David Gordon Greens lovende karriere skulle ta en mer spennende retning (jeg har forøvrig kun sett George Washington og Undertow i hans filmografi, uten å bli nevneverdig begeistret) enn unødvendig støvbørsting av Dario Argento-klassikeren Suspiria (en av mine all-time favorittfilmer). Nå ligner det uansett et faktum, etter at Gordon Green denne uka bekreftet Suspiria-remaken som hans sannsynlig neste prosjekt. Via The Playlist forklarer han hvordan filmen vil legge tett opp mot originalen uten de store endringene, og ser primært etter unge og ukjente skuespillere til å bekle jenterollene i High School-alder (Natalie Portman er definitivt ute av prosjektet nå). I tillegg er rettighetene til å bygge videre på det ikoniske Goblin-soundtracket sikret, og musikken skal bearbeides av Hans Zimmer-protégé Steve Jablonsky. Et spennende eksperiment i seg selv, og tankene til Gordon Green er forsåvidt oppløftende: «I would love to see what he would do with the Goblin music. We could start in a very faithful, synthesizer kind of world of music that Goblin does in the original film, and by the end of it turn that score into a huge opera, which would be incredible.»
Men den helt store entusiasmen for filmprosjektet forblir foreløpig noe uklar.
Jeg har egentlig aldri vært særlig begeistret for samurai-filmer per se — men i det øyeblikk de superlativtunge omtalene av Takashi Miikes 13 Assassins utkrystalliserte seg, har det vært vanskelig ikke å bli engasjert. Raskt utviklet dette seg til å bli en av de filmene jeg ser aller mest frem til i 2011, rett og slett fordi tanken på å bivåne kombinasjonen av et storslått, episk filmverk i hendene til herlig uforutsigbare Takashi Miike, høres ut som noe man ikke kan gå glipp av. Rapportene er også mildt sagt positive, der majoriteten utvilsomt applauderer hvordan Miike har klart å håndtere en klassisk sjanger og sin mest tilgjengelige film til dags dato, men likevel bevare sin uortodokse særegenhet (les: det blir en blodig affære). Nå er også den internasjonale traileren sluppet, og jeg kan ikke unngå å være nesten ufint misunnelig på de som skal besøke årets Kosmorama-festival i Trondheim denne våren (hvor filmen vises). Men når kommer herligheten på kino i Oslo?
Men denne mosaikk-plakaten som ble sluppet nå i kveld gjør faktisk ikke det helt store med meg (jeg blir mest interessert i muligheten til å blåse opp de små enkeltbildene for å studere detaljene gjennom en høyere oppløsning) Uansett, jeg svetter fremdeles bare ved tanken på å se The Tree of Life – og særlig etter å ha sett den historisk vakre traileren.
Nå er det for øvrig gjort kjent at filmen noe uventet skal lanseres på kino i Storbritannia uka før den slippes i Cannes. Dessverre ser det imidlertid ut til at vi andre må belage seg på utenlandstur for å få sett filmen før sommeren, ettersom planlagt lanseringsdato på norsk kino først er i september (noe som naturligvis er uhørt).
Det er nå 16 måneder siden jeg startet prosjektet. Endelig er det fullført. De seks siste tiårene er oppsummert fra 1950 til 2009 med presentasjon av en spesielt utvalgt film fra hvert år. Totalt er 60 filmomtaler forfattet. Alle fra ulike år, og alle med ulike regissører. Listen nedenfor kan leses som en reise gjennom filmhistorien, med høydepunkter håndplukket ut fra personlige preferanser. Det må presiseres at filmene ikke nødvendigvis er mine absolutte favoritter fra de respektive årene, og listen er sammensatt for å uttrykke en viss variasjon, hvor også en del opplagte valg er utelatt til fordel for andre virkelig gode filmer som kanskje fortjener mer oppmerksomhet. Men jevnt over er denne listen også en treffende illustrasjon over mitt forhold til film, så les det i det minste som 60 varme anbefalinger.
At mennesker skal kunne forflytte seg fritt over landegrenser, er i dag en naiv forestilling. Med sin ironiske filmtittel, er dét kjernetematikken i Philippe Liorets franskspråklige film. Vi tas med til den lille havnebyen Calais nord i Frankrike, like ved den engelske kanal (byen var engelsk frem til midten av 1500-tallet). I dag er byen et avgjørende knutepunkt for ferjetrafikk og handel med Storbritannia, men også et fryktet arnested for illegale innvandrere. På folkemunne har området rundt havnen fått tilnavnet jungelen – her campet over 1000 innvandrere, de fleste afghanere, før franske myndigheter aksjonerte og splittet opp miljøet høsten 2009.
De er uten penger, uten mat og uten rettigheter. Drømmen om Storbritannia representerer håpet om noe nytt, og munner ut i desperate handlinger. Unge gutter betaler store beløp til yrkessjåfører for å bli smuglet over kanalen fra bakerst i overfylte lastebiler. De har ingenting å tape, annet enn en retur til lovløse tilstander på fransk jord. I Phillipe Liorets film møter vi tenåringsgutten Bilal som aner en alternativ mulighet: å svømme over kanalen.
Bilal treffer den nyskilte svømmelæreren Simon, og gradvis utvikles et dynamisk forhold, der Simons øyne åpnes til uventet engasjement for den unge innvandrerguttens problematiske hverdag. I et samfunn der det å bistå illegale innvandrere med husly kan gi fengselsstraff over flere år, velger Simon likevel å ta Bilal under sine ansvarsfulle vinger. Samtidig som Simons samfunnsengasjerende oppvåkning styrkes i takt med statens motvilje; en feilslått fransk immigrasjonspolitikk, vokser et atypisk vennskap av emosjonelle bånd frem. Som en far og en sønn.
Bak karakterne står to solide rolletolkninger, spilt av Vincent Lindon (Simon) og Firat Ayverdi (Bilal), assistert av et skarpt og presist manus der historien og menneskeligheten settes i fokus. Her fristes aldri filmskaperne til manipulerende grep; til tross for et åpenbart politisk engasjement bak historien, forblir Welcome en stødig, usentimental skildring av vemmelig desperasjon i en sosialrealistisk innpakning – med en veldig klar politisk brodd. Og en velartikulert, humanistisk film – fortalt med et sobert filmspråk som underbygger den substansielle håpløsheten som hviler over miljøskildringene. Sterkt anbefalt.
Hvorfor har, tilsynelatende, så få sett denne filmen? Det er kanskje et år siden jeg snappet opp et tips om at den Erick Zonca-regisserte Julia med Tilda Swinton i tittelrollen skulle være et merkelig bortgjemt mesterverk. Det var fra oppegående filmrøster superlativene ble hvisket, men i et større perspektiv er det få som har snakket høyt om Julia som en må-se-film fra de siste årene. Jeg kan ikke engang huske å ha registrert lanseringen og mottakelsen den fikk for to år siden, og et beskjedent antall stemmer på IMDb vitner om en film som på ingen måte har truffet et bredt publikum. Det til tross for at filmen beveger seg langs høyst konvensjonelle linjer; vi har å gjøre med en reinspikket kidnappingsfilm, dog like sterkt karakter- som plottdrevet. Men alltid energisk, filmatisk bevisst og uhyre velspilt.
Tilda Swinton har gjennom flere år demonstrert sitt enorme register som skuespiller, og fremstår i dag som en av de absolutt mest markante og sterkeste kvinnelige skuespillerne som alene kan løfte, eller bære, en film. I Julia er hun, som tittelen sier, selve filmen. Visst finnes det uomtvistelige kvaliteter i filmspråk, manus etc. Men Tilda Swintons rolletolkning er virkelig noe langt forbi det vanlige, selv for å være henne. Rett og slett en av tiårets store skuespillerprestasjoner, uansett kjønn/alder/nasjonalitet. Julia er hennes pust, hennes ånde, og hennes fortjeneste.
Hun portretterer den fordrukne klisjeen som er Julia Harris. Uten jobb. Uten penger. Swinton tilfører imidlertid det skjøre kvinnemennesket noe mer, bak de tomme vodkaflaskene og halvfeite mennene hun vilkårlig deler seng med. I et liv uten kontroll, er hun likevel frenetisk handlekraftig, dog irrasjonell. Når desperasjonen tar overhånd, tar hun nytte av den eksentriske nabokvinnens likverdige ulykkelighet. Hennes 8 år gamle sønn bor sammen med sin velstående bestefar, utenfor morens rekkevidde. Sammen skal de kidnappe gutten, og kreve løsepenger.
Julia åpner som et inderlig vondt portrett av et menneskes gjentagende feilvalg. Scenografien oser av en stygghet som Tilda Swinton aldri er redd for å forsterke i sitt usminkede nærvær. Gradvis oppslukes menneskeportrettet av en medrivende kidnappingshistorie som forblir filmens motor de neste to timene. Men Zonca rykker aldri i girspaken; overgangene er sømløst integrert i en filmfortelling som, til tross for sine temposkifter, forblir tro mot et etablert stemningsbilde. Selv der Julia i lange perioder utspilles som en konvensjonell thriller, bevares en egenart i Zoncas kompromissløse portretthengivenhet, og et filmspråk som tydelig har ambisjoner om noe mer. Nærheten til karakteren(e) er svimlende sterk og genuin, og Zonca er ikke redd for å male hovedpersonen i usympatiske farger. Tilda Swinton gir Julia menneskelighet, men ikke for å gjøre henne sympatisk for publikum. Her er både tematikk og estetikk – i kamerabevegelser og karakterobservasjoner – beslektende med flere av John Cassavetes filmer. Det er lett å se at Julia ikke er feilfri (hvor mange filmer er egentlig det?). Men få har krysset sporene mellom thriller- og karakterdrama med like imponerende presisjon de siste årene, og enda mer sjeldent er det å oppleve skuespill av det kaliber Tilda Swinton demonstrerer her.
«Jack» slippes ut av fengsel for en forbrytelse begått i barndommen. Nå er han ung voksen, men uten livets erfaringer – og med en tung ballast han må holde skjult for omverden. «Jack» gir ansikt til barnet som dreper et annet barn. Nå er han voksen – i friheten – med nytt pass og personnummer. Men hvordan kan han fri seg fra den opplevde fortiden?
Boy A er tematisk beslektet med vårt norske alibi, den underlegne deUSYNLIGE – og uten den prangende svulstigheten til Erik Poppe. Her er det også følelsen av virkelighet, ikke konstruksjon, som binder bildene sammen, i det som er John Crowleys imponerende debutverk. Filmen utkom i 2007 til oppsiktsvekkende smal oppmerksomhet her hjemme, og har siden vært ufortjent bortgjemt i filmarkivets uendelighet. Som en lavmælt filmfortelling om vrien tematikk, er selve filmideen i utgangspunktet lite salgsbar. Det hamres ikke i verken bilder eller ord. Istedet høres ekkoet av noe dypere, mørkere og vondere – og vi hjemsøkes av det lenge etter rulletekstens slutt.
Historien er åpenbart inspirert av den grufulle virkeligheten som rammet det engelske samfunnet på begynnelsen av 90-tallet. Da de 10 år gamle guttene, Robert Thompson og Jon Venables, kidnappet, torturerte og tok livet av den 3 år gamle James Bulger. Hendelsen sendte sjokkbølger gjennom både Storbritannia og resten av verden, og folket krevde de to guttungenes hoder på et fat. Etter åtte år i fengsel, er derimot begge løslatt under ny identitet.
Boy A kunne like gjerne omhandlet Robert Thompson eller Jon Venables’ etterliv utenfor murene. Hovedrollen, Jack Burrdige, gestaltes av talentet Andrew Garfield – som du senere har sett i blant annet The Social Network – men som unektelig fikk sitt store gjennombrudd nettopp i denne filmen. Garfields milde fremtoning og sympatiske vesen gjør det lett å velge hans side, og kanskje hadde filmen vært enda mer spennende med et mer rufsete ansikt på skjermen. På sine premisser gjør imidlertid Garfield dette enestående, og hans indre konflikter blir muligens kommunisert til oss med enda mer foruroligende effekt i kombinasjonen av både lavmælt regi (filmspråk) og skuespill. Den ulmende stemningen, og følelsen av at dette aldri kan gå bra, gjennomsyrer hele historiens vei. Filmen skildrer i all hovedsak hvordan Jack må håndtere den nye hverdagen utenfor fengsel, hvor fortiden hemmligholdes i møte med alt og alle, samtidig som vi gjennom flashback blir kjent med den skrekkelige foranledningen. Spørsmålet blir svevende i luften: er det mulig å sette punktum for det som har skjedd, og skape en helt ny nåtid og fremtid?
Filmen er uhyre stemningsfullt fotografert i et filter som forsterker den iskalde atmosfæren. Og mer i uttrykk og bilder enn med store bokstaver, tar Boy A deg mot i ditt personlige verdiapparat, etter en emosjonelt rystende og vond reise.
13 år gamle Andrei vokser opp i utkanten av Bucuresti sammen med en far som er bussjåfør, en mor som er hjemmeværende, og en lillebror som ønsker å gjøre det storebror gjør. Levekårene er enkle. Nabolaget domineres av alkoholisme, arbeidsløshet, prostituerte på gatehjørnet og barn som sparker fotball i de samme gatene.
Marilena de la P7 er en rumensk oppveksthistorie, befriende konsist skildret i tre magiske kvarter. Regissør Cristian Nemescu behandler universell oppvekstproblematikk i en utpreget østeuropeisk setting, med en eim av Ceausescu og vedvarende desperasjon. Historien og atmosfæren er ektefølt trist, selv om menneskelig varme skinner svakt gjennom den vekselvis melankolske og tragiske overflaten.
Med grimme bilder av skitten rumensk gatevirkelighet, der Andrei vokser opp med de samme tankene i hodet som vi alle hadde i egen barndom, får skildringen en sterk personlig resonans. Marilena de la P7 er en episodisk skildring; et glimt inn i en eksisterende virkelighet. En hverdag man føler fortsetter langt forbi rulleteksten.
Antonio Trashorras skrev i 2001 manus med Guillermo del Toro til den nesten-forrykende The Devil’s Backbone, og jobber nå med sin første spillefilm fra registolen: Blind Alley (på originalspråket Callejon). Trashorras har tidligere lekt med surrealisme og giallo-inspirert horror i kortfilmen Breed, og når synopsis, filmplakat og de første bildene fra hans Blind Alley nå er sluppet, kjenner jeg at dette veldig fort kan være opp min gate!
