Elevator to the Gallows (1958)

Med debutfilmen Elevator to the Gallows (Ascenseur pour l’échafaud) er regissør Louis Malle å regne som en av de første og viktigste representantene for den franske nybølgen (i en bred bølgeforståelse). Malle var 24 år gammel da han laget filmen i 1958.

Dette er en mørk og stilistisk noir med en perfeksjonistisk overflate, ispedd et smart og intrikat krimplott. Assosiasjonene går i retning Alfred Hitchcock.

Filmen starter med en telefonsamtale mellom Julien Tavernier (Maurice Ronet) og hans elskerinne Florence Carala (Jeanne Moreau), hvor de legger en plan som i korte trekk går ut på at han skal ta livet av sin sjef og hennes ektemann. Planen er i teorien like enkel som den er genial, og alt vil til slutt peke mot et klassisk selvmord.

Men naturligvis går noe galt. Da Julien er i ferd med å forlate åstedet, oppdager han en tabbe han må tilbake for å rette opp i. Og det er her alt går i stå.

Like i nærheten venter den medsammensvorne og utålmodige elskerinnen på at Julien skal komme og plukke henne opp etter at drapet er utført. Men Julien dukker aldri opp. I stedet ser hun bilen hans, en kabriolet, kjøre forbi med det hun antar er han sammen ned en annen kvinne. Har han hatt en annen agenda?

Vi vet derimot bedre. Juliens bil stjeles idet han instinktivt må løpe tilbake til åstedet for å fjerne bevismaterialet han har etterlatt. Et ungt par utnytter anledningen til å hoppe inn i den åpne bilen, med nøklene i, og kjører av gårde.

Det er utgangspunktet for en historie hvis ulike handlinger kommer til å få fatale innvirkninger for samtlige av de fire hovedpersonene.

Louis Malle etablerer aldri noen forhistorie for oss før alt plutselig sparkes i gang. Vi vet at det er to personer som deler et lidenskaplig forhold som de er villig til å drepe for å beholde og dyrke videre. I løpet av filmen ser vi imidlertid aldri de to hovedkarakterene i samme scene. Et eksempel på briljant historiefortelling.

Dramaturgien er like elegant som bildebruken, for ikke å snakke om det stemningsfulle lydbildet med improvisert jazzmusikk ved trompetist Miles Davis. Identitetskapende filmmusikk av sjelden vare.

Videre er bildene av Jeanne Moreau vandrende gatelengs i nattens Champs-Élysées, foreviget av Henri Decaes angivelig nyskapende foto uten lyssetting, et øyeblikk av cineastisk kunst. Når Malle kombinerer den stemningsfulle noir-estetikken med et spennende krimplott og en fengslende kjærlighetshistorie, blir Elevator to the Gallows en nesten fullkommen sjangerfilm.

Riktignok er det en fare for at de nesten kunstig følelsesløse karakterene tidvis kan drukne i den glatte atmosfæren. Men Malles fortellergrep er så suggerende at man likevel blir revet med. Universet er mer utpreget filmatisk enn realistisk, men så tiltalende at man ubevisst kaster seg inn med alle sansene. Hvis Hitchcock var fransk…