En velstående borgerklassefamilie er på utkikk etter en ny hushjelp. De finner den tilsynelatende perfekte kandidaten i Sophie (Sandrine Bonnaire). Hun er stille og gjør ikke mye ut av seg, men er flink til å lage mat, er glad i å stryke og oppfører seg pent. Familien liker henne, selv om hun i enkelte øyeblikk kan virke noe merkelig.
På subtilt vis lar den franske legendariske regissøren Claude Chabrol oss gradvis ane og delvis forstå mennesket bak fasaden, i små hverdagslige observasjoner. Det meste uttrykkes med kroppsspråk og antydninger, veldig lite i klartekst. Sett utenfra ser vi tidlig tegnene, men for vertsfamilien forblir alt uklart inntil det er for sent.
Gnisningene mellom Sophie og vertsfamilien eskalerer idet hun innleder et vennskap med en eksentrisk lokal postansatt, Jeanne (spilt avIsabelle Huppert), som allerede er uglesett og erklært uønsket hos familien. Vennskapet mellom de to ustabile kvinnene får etter hvert frem det mørkeste i hverandre, før uhyggelige antydninger om begges fortid kommer piplende mot overflaten.
Friksjonen som oppstår i opplevelsen av klasseulikhet, fungerer som en katalysator for et djervt oppgjør drevet frem av misunnelse og dype personlighetsforstyrrelser. La Cérémonie har en gjennomgående uhyggelig undertone. Filmen har rammene til en horrorfilm, og like mye som et psykologisk drama, kan La Cérémonie sies å være en horrorfilm satt til det hverdagslige.
Sterkest skildret er de hjemsøkende karakterportrettene, båret frem av de fremste skuespillerne i Frankrike. Isabelle Huppert og Sandrine Bonnaire er fremragende som to dypt dysfunksjonelle sjeler av innestengt mørke og trauma, som sammen knytter et vennskapsbånd som løfter frem ytterlighetene. Likeså er Jean-Pierre Cassel og Jacqueline Bisset fremragende i sine roller som borgerhjemmets herr og fru.
La Cérémonie utvikles til en bitter klassekamp med to fronter, selv om venninnenes groteske handlinger også har andre forklaringer.
Fremmedgjøring er et nøkkeltema, der Sophie er personen som faller utenfor samfunnets normer, og uten verktøy til å hente seg inn. Hun er analfabet, sosialt ensom og fortapt, skamfull, fattig og usikker.
Sårbarheten gjør henne mottakelig for den nye venninnes ideer, fordi hun identifiserer seg med den sosiale «outsider»-væremåten. Men langt fra alt i La Cérémonie kan forklares entydig, da den psykologiske mystikken rundt Sophie og Jeanne, hele tiden holdes intakt med antydninger uten entydighet. Chabrol gjør dette både til en treffsikker spenningsfilm, og et sterkt psykologisk karakterportrett. Det føles som en gammeldags Chabrol, blandet med Michael Hanekes dypt ubehagelighetsfølende sosialdramaer.
Kvalitet er det uansett hvordan man vrir og vender på det, tett opp mot det beste den franske mesteren noen gang har gjort. La oss si at La Cérémonie er Claude Chabrols «moderne mesterverk».
Trois couleurs: Rouge (Rød) er ikke bare det avsluttende kapitlet i Krzysztof Kieslowskis berømte trilogi om frihet, likhet og brorskap. Filmen skulle også bli den polskfødte filmskaperens siste, før han døde i 1996.
Vi møter den unge og vakre modellen Valentine (spilt av Irène Jacob) som i et uaktsomt øyeblikk kjører på og skader en hund som løper ut i veien. Hun oppsøker eieren samme kveld; en bitter pensjonert dommer som ikke virker å bry seg nevneverdig. Valentine vet ikke helt hvordan hun skal takle dommerens likegyldige holdning, men reagerer med tilbakeholden avsky når hun oppdager at han bedriver dagene med å lytte til naboenes private telefonsamtaler.
Likevel fanges hun av interesse for dommerens velartikulerende vesen, og hans intellektuelle kraft suger henne inn i et underlig vennskapsbånd med en mann som har like mye å gi henne, som hun har å gi ham. Hentet frem av fortiden, nåtiden og fremtiden.
Den dramatiske melankolien i Blå, og den beske humoren fra Hvit, er byttet ut med trilogiens mest komplekse drama i Rød. Historiens mange lag brettes ut i krevende ukronologisk struktur, sydd sammen med en rød tråd som altså er brorskap. Hele filmen er innrammet i et møte mellom to mennesker, som begge forfører oss og hverandre inn i en tvetydig og magisk verden. Jean-Louis Trintignant er stødigheten selv som en av Frankrikes store karakterskuespillere, satt opp mot nydelige Irène Jacob – som naturligvis også var å se i den grenseløst vakre La Double vie de Véronique. En film som for øvrig deler mye av den trollbindende stemningen og det transcendentale handlingsmønsteret i Rød. To verk opphøyd til noe sanseløst magisk i komposisjon av lyd og bilder.
For i sin essens er det farger og foto som gir Rød identitet, og som sammen med det gåtefulle mysteriet og personkjemien foran kamera, gir meg euforien av å oppleve film på sitt ypperste og reneste. Det er de glidende kamerabevegelsene, hentet ut av Michelangelo Antonionis lærebok, varme og fløyelsmyke bilder mot en skjør atmosfære av menneskelig kynisme, og kontrasten i Zbigniew Preisners pompøse og operainfluerte musikk. Rød deler det beste fra hele Kieslowskis filmografi; det arketypisk østeuropeiske med en bitter realisme sett i hans tidligere filmer og Dekalogen – og en kunstnerisk sensualitet han perfeksjonerte med La Double vie de Véronieque – og i sitt avslutningsverk som er Rød. En bauta i moderne europeisk filmhistorie.
Lodge Kerrigans debutfilm er både smal og ambisiøs. Som et filmatisk dypdykk inn i schizofreniens sykdomsverden, fortelles Clean, Shaven fra innsiden av protagonistens hode – et upålitelig narrativt perspektiv, og et smertefullt filter. Kerrigan setter tidlig tonen, og skyver majoritetspublikum umiddelbart unna med tydelig eksperimentelle trekk. Kamera plasseres i skjeve vinkler og gjør objektene uskarpe, ofte stygge. Kerrigan oppsøker det billedlige ubehaget, og gir scenografien en sær vemmelighet som vi aldri slipper unna. Lydbildet underbygger også den vonde skjevheten; selv den erkebritiske lyden av kokende te korrigeres til det jævlige. Det skjærer i ørene, og det tar aldri slutt.
For det er denne verden Peter Winter lever i. I en sliten bil med avisutklipp som isolasjon for en knust vindusrute, gir han seg ut på en famlende søken etter sin fem-seks år gamle datter. Tilsynelatende i nyfunnet frihet etter institusjonsopphold, har han aldri hatt noe forhold til datteren – som de siste årene har bodd hos sin bestemor, før hun nå er adoptert bort. Samtidig forfølges Peter av en mystisk detektiv, angivelig for et brutalt drap på en annen ungjente. Men hva har skjedd, og hva vil skje om Peter sporer opp datteren?
På mange måter har Lodge Kerrigan komponert et filmatisk rammeverk som jobber mot plottet. Publikum orienteres aldri mot enkleste vei, og de kompromissløse regivalgene tar oss ut av snarere enn inn i historien. Imidlertid blir vi alltid værende inni hovedpersonens hode, som en irriterende og uforløsende mind fuck.
Den mentale reisen, og det tilhørende filmspråket, har antakelig fungert som inspirasjonskilde for David Cronenberg og hans beslektede Spider som utkom noen år senere. Fotoarbeidet er styggvakkert, og redigeringen ved Jim Jarmusch-klipper Jay Rabinowitz gir oss aldri pusterom fra paranoiaen. I likhet med Peter Winter, kan vi ikke rømme fra den. Uttrykket fungerer absorberende, også fordi hovedrolleinnehaver Peter Greene (i likhet med Ralph Fiennes fra Spider) kommuniserer en trykkende angstfølelse av spilt subtilitet, fremfor å ty til den Oscar-flørtende versjonen av overspilt galskap. For der filmens språkdrakt gir verket sin kunstneriske identitet, er menneske- og lidelsesportrettet justert mot den mørke realismen. Og det er denne dualismen som gjør Clean, Shaven så utfordrende og så fascinerende.
PS! Filmen er utgitt av The Criterion Collection.
Trioen Rémy Belvaux (som tok sitt eget liv i 2006), André Bonzel og Benoît Poelvoorde entret den europeiske filmscenen med en oppsiktsvekkende filmet voldsberetning i 1992: Man Bites Dog (C’est arrivé près de chez vous). Det var blandingen av innhold og form som skapte reaksjonene, båret frem av et prisvinnende klapp på skulderen under filmfestivalen i Cannes.
Filmen utgir seg for å være en dokumentar, der et lite crew av søkende unge filmskapere har funnet det perfekte objekt: en karismatisk, velartikulert og tilsynelatende intelligent (les: psykopat) person – Ben (Benoit Poelvoorde) – som velvillig poserer foran kamera, forklarer, utdyper og begår drapene. Hele tiden mens kamera ruller.
Det tar ikke lang tid før filmcrewet rister av seg det verste sjokket etter det første drapet, og begynner å ta en mer aktiv del i forberedelsene og gjennomføringen, slik at alt skal se best mulig ut på film.
Filmens sentrale vendepunkt skjer idet øyeblikk personene bak dokumentarfilmen tar skrittet fra den objektivt observerende rollen til å bli aktive deltakere, mens vi blir sittende igjen som passive tilskuere til et foruroligende premiss som plutselig blir enda mer skremmende når bakmennene av fri vilje absorberes av en forskrudd virkelighet. Alt er hele tiden filmet i kornete svart/hvitt med virkelig opptakslyd for å understreke det autentiske innholdet. Dør lydmannen, dør også lyden.
Formidlet med sjangerkryssende virkemidler, er Man Bites Dog uavhengig av sitt ekstreme innhold særdeles interessant som film, lansert i en spennende brytningstid for eksperimentell film i krysningen mellom kunst og kommersialisme. Filmskaperne (de virkelige) reiser indirekte spørsmål om film- og medieverdens forherligelse av drap og vold, som ikke er blitt mindre aktuelt senere. Menneskets moralske og etiske retningslinjer fjernes. Publikum reduseres til perverse kikkere av umenneskelig faenskap – men lar vi oss frastøte, underholde eller stiller vi oss likegyldig?
Historien hadde muligens gjort seg bedre i et kortere format. De sterke virkemidlene og grimme innholdet sliter deg ut (selv om humoren ofte kommer oss til unnsetning). Budskapet kunne vært kommunisert enda mer konsist innenfor trangere rammer, det vil si kortere spilletid. Det blir mye av det samme, på grensen til det monotone. Michael Haneke formidlet for eksempel et tilsvarende budskap enda bedre noen år senere i Funny Games.
Man Bites Dog representerer likevel noe av det mest essensielle og banebrytende fra europeisk 90-tallsfilm. En såkalt «må-se-film» som også er tilgjengeligg i Criterion-katalogen.
En 80 år gammel mann tenker tilbake på barndommen, oppveksten, livet han fikk – og livet han i bitterhet mener han ble frarøvet.
Sykehuset stod i flammer dagen etter at Thomas kom til verden. I panikken som oppstod, er Thomas overbevist om at han ble forvekslet med en annen nyfødt baby på sykehuset. Mens gutten han ble forvekslet med vokser opp i velstand og rikdom, bor lille Thomas sammen med en enkel arbeiderklassefamilie på andre siden av gata.
En familie som faller sammen etter at faren er omkommet i en flyulykke, og moren ikke klarer å innfinne seg med den nye hverdagen. Slik overlates Thomas og søsknene til seg selv. Sammen med den tilbakestående broren han beskytter, og storesøsteren han beundrer, fortsetter Thomas å vokse inn i et liv han ikke føler seg vel i.
Toto le héros er historien om Thomas’ liv i retrospektiv. Det klippes mellom barndomsminner, livet som voksen, og nåtidens alderdom som er startsted for refleksjonene – der minnene svinger som en pendel mellom bitterhet og drømmende nostalgi. Komedie og tragedie.
Tre forskjellige skuespillere gir ansikt til Thomas i tre faser av livet (spilles av Thomas Godet, Jo De Backer og Michel Bouquet). Historien presenteres ikke-lineært, men tidshoppene – som blander realisme med drømmende surrealisme – flyter umerkelig inn i hverandre på strålende vis.
Historien er bundet sammen av barnlige drømmer, i et voksent sinn. Om en mann ute av stand til å nyte nåtiden, fordi han ikke kan fri seg fra fortiden. Livet er blitt en besettelse som hjemsøker ham.
Skildringen er original, både visuelt og fortellerteknisk. Perspektivene endres og stemningene snus på hodet: fra bittersøt tradisjonell oppvekstskildring, via absurd surrealisme, tragedie og komedie til melankolsk hverdagsrealisme med eksistensialistiske trekk.
Kameraarbeidet er lekent og søkende, og gjør at de ukronologiske sprangene fungerer så bra som de gjør. Regissør Jaco van Dormael har også funnet de rette skuespillerne for å viderebringe en konsis personlighet i tidslinjene. Alle tre skuespillerne er fremragende, og får frem noe i Thomas som gjør at vi virkelig får følelsen av å føle og tro på livsløpet.
Toto le héros er en drømmende fabel om barndommens eventyraktighet, fylt med skarpe observasjoner av europeisk touch. Styrken ligger i det visuelle, i skuespillerne og hvordan Jaco van Dormael lykkes i å blande gåtefull surrealisme, mystikk, menneskelig drama, komedie og spenning til en film som likevel henger følelsesmessig sammen. Rett og slett storartet!
Dette var faktisk mitt første møte med Aki Kaurismäki. Jeg hadde alltid sett på den finske filmkunstneren som en mann av trauste, minimalistiske, gråtriste og innadvendte filmer et stykke unna mitt interessefelt.
På en måte fikk jeg rett: I Hired a Contract Killer er det meste av hva jeg så for meg en Kaurismäki-film skulle være, men til min store overraskelse: Jeg likte det. Likte det veldig!
Filmen handler om en franskmann fortapt i britisk arbeiderklasse, Henri Boulanger (Jean-Pierre Léaud; han som spilte Antoine Doinel i filmene til Francois Truffaut), som får sparken på dagen i det sjefen må foreta nedskjæringer. «Du forstår at utlendingene må gå først», er sjefens begrunnelse før Henri slukøret må forlate selskapet han har jobbet for i femten år.
Uten mange omveier går Henri til anskaffelse av et tau som han planlegger å henge seg i. Selvmordsforsøket mislykkes.
Etter å ha lest en avisartikkel om colombianske leiemordere, får imidlertid Henri en briljant idé som burde gjøre alt enklere: han hyrer en profesjonell leiemorder til å ta seg av jobben han selv ikke klarer å utføre. Oppdraget finansierer han ved å ta med gullklokka han fikk i «avskjedsgave» fra jobben til pantelåneren.
Henri legger pengene på bordet i et bakrom i en luguber pub i Londons underverden, og avtalen er spikret: innen to uker vil han bli drept, hvis ikke er det pengene tilbake. Det er ingen angrefrist når drapsmannen har startet jakten, selv ikke når overlevelsesinstinktene slår inn.
Det absurde, nesten utenkelige plottet, dyrkes lakonisk og lavmælt med treffsikker komedie og tragedie i salig blanding. Vår finske venn spiller bevisst på underligheten, og skaper en unik atmosfære av deprimerende komedie risset inn i en stilistisk ramme, men fortalt i et realistisk miljø. I denne settingen har også Jean-Pierre Léaud de perfekte uttrykkene.
Mørkt, melankolsk og morsomt. Kaurismäki imponerer med balanserende nese, og har skapt en underfundig godbit av et tragisk materiale. En film som gjennom sine 70 minutter holdt meg på kroken, og fascinasjonen fortsetter også etter rulleteksten. Nå er jeg sulten på mer Kaurismäki.
Hou Hsiao-Hsiens gulløvevinnende film fra 1989, A City of Sadness (Bei qing cheng shi), forteller nøkternt om en taiwansk familie, og hvordan den påvirkes av de urolige nasjonale omstendighetene utover 1940-tallet.
Filmen griper tak i et betent politisk sår; den taiwanske tidsånden i de vanskelige 40-årene etter den kinesiske nasjonalistregjeringens overtakelse, og etableringen av et undertrykkende militærregime, som blant annet ledet frem til den grusomme massakren i 1947; den såkalte «28. februar hendelsen» (Taiwan hadde vært koloni under Japan i 50 år frem til kineserne tok over øya etter andre verdenskrig).
Mer enn en utpreget politisk film, er A City of Sadness et kultur- og periodespesifikt familieportrett, som riktignok preges sterkt av de ytre forholdene i årene vi følger dem, men som like fullt kan sees som et isolert menneskelig drama. Politisk og historisk kunnskap er ikke nødvendig, dog ganske sikkert en fordel for å fange hele historien.
Analogt med taiwanernes følelser for løsrivelsen fra Japan, smyger stemningsbildet seg fra det håpefulle til det fryktsomme i takt med virkeligheten, noe som gjenspeiles i karakterenes tilstand der filmen forflytter seg i tid fra 1945 frem til 1949. Filmen skildrer en familie bestående av en aldrende far og hans fire voksne sønner, hvorav én skal ha omkommet under krig på Filippinene. Den eldste sønnen, Wen-Heung, vender hjem for å åpne restauranten «Little Shangai» i kjølvannet av «frigjøringen», mens Wen-Leung lokkes inn i en oppblomstrende kriminell underverden, og den døve Wen-Ching kjemper seg gjennom hverdagen som strevende fotograf, ute av stand til å kommunisere med omverdenen som han ønsker.
Hou Hsiao-Hsiens observerer livene fra distanse, nesten kjemisk fri for close-up. Bildene tas ofte fra avstand, fra utenfor vinduer, andre siden av gata og lignende. Det holdes stille, og hvis bevegelser, foregår det rolig. Den fysiske distansen skaper også emosjonell distanse, som kan gjøre det utfordrende å leve seg inn i menneskelivene. Et besynderlig grep, da filmen tross alt er et familieportrett, men desto mer interessant når filmen likevel lykkes i å skape engasjement. Den observerende stillheten, og den naturlige iakttakelsen, fremmer en ektefølt intimitet, mens fraværet av nærbilder og overtydelighet, hele tiden holder sentimentaliteten på betryggende avstand.
Det fragmenterte karaktergalleriet, den fremmede kulturen og de ukjente referansene (for et vestlig filmpublikum), gjør filmen enda mer krevende. Men belønningen desto sterkere.
På et tidspunkt vil det gå opp for et filminteressert øye at dette er et betydelig verk, der historiens presumptivt dramaturgiske klimaks holdes tilbake for noe mer varig (Hsiao-Hsiens unngår å vise massakrenes grusomhet, som står sentralt i historien, billedlig). Det er ikke et sekund føleri i A City of Sadness. Isteden er fokus på konsekvensene, som en tilstand, og ikke handlingene som ligger i forkant. Dessuten er skuespillet blendende, anført av den alltid framragende Tony Leung Chiu Wai, og like sterkt er det tålmodige, stilsikre fotoarbeidet som bidrar til filmens kjølige identitet. Utvilsomt perfeksjon.
En sen novemberkveld i Dallas i 1978 blir politimannen Robert W. Wood skutt og drept på jobb. Etter rutinemessig å ha stanset en bil langs veikanten, stiger han ut av politibilen og går frem til sjåførvinduet som allerede er sveivet ned. Ut stikker en pistol, og før han rekker å reagere faller han død om etter det første skuddet. Gjerningsmannen og passasjeren kjører av gårde før den kvinnelige politikollegaen klarer å stanse dem.
Den tragiske historiens gåte forblir; hvem drepte Robert W. Wood? Og hva skjedde egentlig der ute nattens mulme?
Den fremragende dokumentaristen Errol Morris gjorde i utgangspunktet research til en påtenkt film om Dr. Death, psykologen som etter et kvarters intervju med tiltalte alltid konkluderte med at vedkommende kom til å begå en ny forbrytelse, og dermed sørget for at siste kriterium for dødsstraff var oppfylt. Det var i dette forarbeidet at Morris kom over saken om Randall Adams, mannen som ble dømt for drapet på Robert W. Wood, noe som skulle føre frem til den banebrytende dokumentarfilmen The Thin Blue Line. Med granskende blikk går Errol Morris den tvilsomme etterforskningen og rettsaken nærmere etter i sømmene, og nøster opp i sjokkerende, og provoserende, avsløringer.
Errol Morris kaster lys over mysteriet ved å intervjue sakens sentrale personer, og gradvis tegnes et hoderystende bilde av en sak gjennomsyret av vond smak. Her er det mye som skurrer, og som en besatt privatdetektiv, på lag med intervjuobjektene, nøster Morris opp i den ulne sakens mange løse tråder. Dermed avdekkes gradvis ny informasjon, frem mot en slutt som sender grøsninger gjennom kroppen som en fullblods horrorfilm aldri før har gjort. The Thin Blue Line er en sannferdig skrekkfilm fra virkelighetens mørke menneskesjel og et korrumpert rettsvesen.
Filmen er sammensatt av enkle rekonstruksjoner, dirrende bakgrunnsmusikk og mennesker som forteller om sin rolle og sine tanker rundt hva som skjedde før, under og etter drapet. Errol Morris tar få manipulerende grep, og griper ikke inn for å lede oss i andre retninger enn dit klippingen av intervjuene tar oss med. En skrekkelig medrivende reise som underveis også finner interessante sidespor vel verdt en diskusjon, men som like fullt holder smalt fokus på hva tittelen også henspeiler på, der politiet er «den tynne blå linjen» som skiller samfunnet fra et lovløst anarki… Konklusjonen er illevarslende.
David Mamets regidebut fra 1987 smaker av storhet i elegante små biter. Forfatteren, teater- og filminstruktøren Mamet setter tidlig tonen med sin etter hvert karakteristisk spisse dialog som her presenteres i den mest naturlige form.
House of Games omhandler en kvinnelig psykolog og bestselgerforfatter, Margaret Ford, og en mann som oppsøker henne fordi han har pådratt seg spillegjeld på 25 000 dollar, frykter for livet og er på randen av selvmord da han ikke har mulighet til å gjøre opp for seg. Hun spilles av Lindsay Crouse (på dette tidspunktet Mamets kone) og han, Mike, spilles av Joe Mantegna. I fascinasjon og undring over mennesket hun har møtt, og historien han har fortalt, velger hun å oppsøke ham i «The House of Games». I et røyktungt rom i en kjeller, rundt et pokerbord, sitter han. Med hennes psykologiske ekspertise og evne til å lese andre mennesker, inviterer han henne over til bordet for å avsløre når motspilleren bløffer, slik at han kan vinne pengene tilbake. Det går ikke etter planen, og vi har akkurat sett startskuddet for et intrikat «hvem-lurer-hvem-spill».
Mens hun dras inn i en verden av kløktig svindel og bedrag, med potensielt store penger i omløp, besettes hun av Mike og den verden han lever i. Hun begynner å skrive en bok om temaet, og fascinasjonen vokser raskt over og forbi de etiske og moralske grensene som viskes ut. Det viktigste han kan lære henne er at hun ikke kan stole på noen.
På samme måte som vi ikke kan stole på noen, eller noe av det vi ser, i House of Games. David Mamet unngår imidlertid lærebokas billige triks for å lure publikum. Det er hele veien smart og velgjort elegant i vendingene. The House of Games er, ved siden av The Sting, det ypperste som er gjort i denne subsjangeren. Samtidig tilføres filmen en særegen atmosfære i særegen lyssetting og musikk, som James Foley har gjenbrukt i den mesterlige Mamet-adaptasjonen Glengarry Glen Ross. Settingen byr på en utpreget teatralsk mis-en-scene, og fremdriften er tungt hvilende på karakterutvikling og dialog. Mamets dynamikk skapes i utnyttelsen av rom, rytme og musikk som fungerer parallelt med den skarpe og hurtige dialogen. Samtidig er det en Hitchcock-aktighet over hvordan historiens mange detaljer sys sammen, og presenteres for oss. Lag for lag avdekkes sannheten bak spillet, eller gjør det? Ok, så er flere av filmens vendinger enkle å forutsi. Men der Mamet av og til tråkker veien opp for oss i forkant, absorberes vi isteden av filmens univers i den grad at det likevel blir spennende.
Det eneste minustegnet setter jeg ved hovedrolleinnehaver Lindsay Crouse som dessverre gjør en pregløs og ukarismatisk tolkning av det som papiret er en sjeldent god kvinnelig hovedkarakter. På den andre siden er Joe Mantegna helt gnistrende, og definitivt i sitt rette element. Mamets stil kler historien utmerket, selv om jeg underveis ikke kunne unngå å fristes av tanken på hvordan dette kunne blitt seende ut i regi av en mer visuelt utviklet regissør, som for eksempel Brian De Palma. Men det ville jo blitt en helt annen film. Og det vil jeg ikke ha. Jeg vil ha David Mamets House of Games.
Fra militærjuntaens maktovertagelse i 1976 og frem til diktatorets endelikt i kjølvannet av Falklandskrigen i 1982, mistet flere titalls tusen argentinere livet. Mange ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og siden har de aldri vært sett. Man anslår at over 10 000 argentinere i denne perioden sporløst forsvant.
Regissør Héctor Olivera tar oss med til «den skitne krigen» i Argentina: en epoke med et allerede haltende myndighetsapparat i økonomiske krisetider på midten av 70-tallet, som ble ytterligere forverret etter Juan Peróns død i 1974. Kona Isabel Perón overtok presidentembetet de to kommende årene, bare for å bli styrtet av militærjuntaen som lovet gjenopprettelse av lov og orden etter overtagelsen i 1976.
Men ingen kunne forutse omfanget og konsekvensene av juntaens maktspill: fagbevegelsene ble erklært ulovlige, pressen ilagt munnkurv, og enkeltpersoner i sivilsamfunnet forfulgt utenfor rettsapparatets synsfelt. Kort fortalt ble uønskede elementer – politiske motstandere og andre opposisjonelle krefter i samfunnet – forsøkt jaget bort, i verste fall eliminert. Uten forklaring ble mennesker arrestert og fjernet fra samfunnet, mange er aldri sett siden.
Night of the Pencils (La Noche de los lápices) forteller én historie. Om seks unge studenter/skoleelever på 16-17 år som, fordi de demonstrerte høylytt for billigere busstransport for studenter, endte i fengsel som torturobjekter for juntaen. De ble sett på som uromomenter – de truet samfunnets lov og orden – og måtte fjernes. Filmens tittel henspeiler på aksjonens ettermæle; natten hvor juntaen bestemte seg for å ta et oppgjør med en gruppe av landets unge, radikale studenter.
Filmen er en adaptasjon av en bok basert på virkelige hendelser. Oliveira holder på en realistisk tone, selv om de mest dramatiske scenene setter autensiteten ørlite tilbake. Det blir noe olsenbandenaktig over sammenstøtende mellom demonstratnter og politi tidlig i filmen, og musikkbruken har også et litt uheldig preg av 80-tallet.
Men dét til siden: dette er en brutalt nærgående skildring av simpel maktmisbruk. Totalt meningsløst, provoserende, trist og smertefullt. Det viktige er at filmer som dette lages, blir sett og forstått.
