De 50 beste filmene i 2018 (11.-1. plass)

Se også:
11.-20. plass
21.-30. plass
31.-40. plass
41.-50. plass

10 A Quiet Place

Det er bare to år siden «Don’t Breathe» kom som et forfriskende filmatisk tilskudd til horrorsjangeren, hvor lydbildet (med særlig fravær av lyd) stod frem som et bærende og vellykket grep. «A Quiet Place» knytter tilsvarende grep enda tettere mot filmens handling, hvor premisset er like enkelt som det er genialt: Verden er blitt erobret av monstre som tiltrekkes av lyd, og for å overleve må derfor de gjenværende menneskene være stille til enhver tid. Dette premisset gir potensial for en audiovisuell fortellerkunst som regissør John Krasinski heldigvis vet å maksimere for spenningens skyld. Manusarbeidet er imidlertid ikke alltid like lysende, og «A Quiet Place» blir tidvis lidende under forutsigbare manusgrep og logiske brister. Kraften i den lyd- og bildesterke formidlingen veier imidlertid klart tyngre på vektskåla, hvor det også skinner gjennom at Krasinski i skildringen av familierelasjoner og i fotograferingen av landskapene har funnet nyttig inspirasjon fra Steven Spielberg.

9 Unsane

Steven Soderberghs røtter fra amerikansk uavhengighetsfilm har tydelige forgreininger inn i kjernen av «Unsane», hvor den stadig innovative filmskaperen har gjennomført hele innspillingen med iPhone. I Soderberghs erfarne hender blir imidlertid aldri iPhone-kameraføringen redusert til kun en gimmick, men er isteden sømløst integrert i filmskapelsen for å fremme et voyeuristisk perspektiv – dog i en dysfunksjonell, men hverdagslig ramme. «Unsane» har noen startproblemer, men gradvis innlemmes vi i et fascinerende psykologisk horrorunivers, med en glitrende Claire Foy i hovedrollen, hvor skildringen av et mentalt sammenbrudd gir sterke assosiasjoner til Roman Polanskis «Repulsion». Selv om Soderberghs prosjekt også innehar en skarp samfunnskommentar rettet mot amerikansk legemiddelindustri, så vel som vår omgang med sosiale medier, er den aller skarpest som en oppfinnsom og etter hvert sanseløst underholdende sjangerfilm, hvor den heller ikke vandrer veldig langt unna det filmatiske terrenget Soderbergh tråkket opp i «Side Effects», og som «Unsane» mer enn gjerne kan ses som en spirituell oppfølger av.

8 Dobbelt begjær

Det bruser lett i filmblodet når en stilistisk anlagt filmskaper som Francois Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til Brian De Palma, David Cronenberg og Roman Polanski. I hvert fall skal det vanskelig gjøres å treffe mine filmpreferanser mer kirurgisk presist. Ozon viste allerede i 2003 med den mesterlige «Swimming Pool» at han behersker thrillersjangerens konvensjoner, og som estetiker setter han i «Dobbelt begjær» sin karakteristiske visuelle signatur på helheten ved å dyrke og fremheve vakkerhet som et filmatisk virkemiddel. Det er sjeldent å se kontemporær kinofilm komme med et så tydelig virtuost uttrykk som Ozon serverer i «Dobbelt begjær» (fjorårets «Elle» av Paul Verhoeven er et viktig unntak) , og som her særlig kanaliseres av identitet- og tvillingtematikk som avbildes i speilbilder og split-screen til den store gullmedaljen. For oss som er ekstra glad i sånt, er det vanskelig å bli mett på en film som «Dobbelt begjær».

7 I, Tonya

En av årets store positive overraskelser kom tidlig på kinoåret i form av et portrett av kunstløpsportens femme fatale og det skandaleomsuste 90-tallsikonet Tonya Harding. For ut av det blå har den veldokumenterte historien blitt dramatisert med en filmisk energi, finesse og rytme som er nær å kunne måle seg med ethvert samarbeid mellom Martin Scorsese og Thelma Schoonmaker, hvor dramaturgien har særlige fellestrekk med selveste «Goodfellas». Men regissør Craig Gillespie demonstrer også en egen, karakteristisk stemmebruk med en kreativitet som kommer heldig til uttrykk i spennende kameraføringer og innovative formgrep hvor fiksjonen ofte speiles mot virkeligheten. Scenografien og tidskoloritten er spot on, mens Margot Robbie leverer en eksplosiv, men heldig nyansert tolkning av Tonya Harding. Som kontrast er Allison Janney definitivt over-the-top (dog grenseløst underholdende) i tolkningen av Tonyas kjederøykende og emosjonelt iskalde mor, men i dette helt unike og fengslende filmuniverset er det akkurat innenfor.

6 Revenge

Det er fristende å tenke at franske Coralie Fargeats med «Revenge» har kastet seg ut i det blodige farvannet skapt av Julia Ducournaus i fjor med horrormesterverk «Raw». Vi har å gjøre med to kvinnelige, europeiske filmskapere som debuterer innenfor rammene av såkalt «art-house-horror», men som gjør det i et format og med en markant visuell fingerspissfølelse og vitalitet som påkrever og fortjener større oppmerksomhet og kinolansering. «Revenge» oppleves som mindre underholdende og helhetlig enn «Raw», men rendyrker til gjengjeld i enda sterkere grad et overdrevent, stilisert uttrykk mens den problematiserer seksualisert vold innenfor rammene av et forførende fotoarbeid som kanaliserer det mannlige blikket – men som konfronteres brutalt med et feministisk karaktermotstykke som utnytter kraften i egen seksualitet i en ubarmhjertig hevn. Tankegodset er ikke veldig komplekst, men iscenesettelsen er mesterlig. «Revenge» er film i ordets rette forstand, hvor mediets audiovisuelle fortrinn dyrkes frem og gir oss en kompromissløs brutal, men også pustberøvende vakker filmopplevelse.

5 Roma

Frykten for at strømmetjenestenes klamme hånd over de fremste filmskaperne skulle frata deres ambisjoner og motivasjon for å lage storslåtte filmproduksjoner som egentlig skriker etter å bli sett på størst mulig lerret, har foreløpig vist seg å være overdrevet. «Roma» av Alfonso Cuarón er lagd for Netflix, men nytes i sin majestetiske svart/hvitt-produksjon åpenlyst best i størst mulig format. Innenfor skildringen av et personlig barndomsportrett, er «Roma» nydelig og melankolsk fortalt, fortrinnsvis gjennom et klinisk fotoarbeid som oppsøker motiver og bilder man forstår Cuarón ønsker å dvele i. Derfor er «Roma» i visshet saktegående, men de mange hverdagsportrettene har rikdom og finesse til å forsvare fraværet av emosjonell tilknytning – og når intensiteten først skrus opp, blir også den følelsesmessige effekten desto sterkere – og det som vokser frem er også en flott filmatisk hyllest til kvinnenemenneskene i barnas liv. Det er blitt en klisjé, men typisk betegnede for «Roma» at nesten ethvert bilde fra filmen kan fryses for så å bli hengt opp på veggen som et kunstverk. Bare tiden vil vise, men fornemmelsen om at Cuarón med «Roma» har lagd et verk som bare vil vokse i anseelse, er merkbar.

4 Suspiria

Med Dario Argentos originalverk fra 1977 liggende tett mot filmhjertet, er spørsmålet om Luca Guadagnino kunne få innpass via helt andre retningsvalg og virkemidler i en utpreget alternativ nytolkning. Der Argento badet sitt særegne horrorunivers i et overveldende og rikt fargespill med voldsomme drapsiscenesettelser, henfaller Guadagnino mer til den psykologiske horrorfilmtradisjonen. Med filmspråklig gjenklang av Zulawski, Polanski og Kubrick, meisler Guadagnino tålmodig ut et kunstnerisk ambisiøst skrekkfilmportrett som først og fremst kanaliserer en udefinerbar, psykologisk uhygge. Innrammet i et betonggrått og regntungt 70-tallstypisk Berlin, skapes en velfungerende kontrast sett opp mot filmens ekspressive innhold av hekseri som kulminerer med et flammende klimaks. Suspiria anno 2018 er imidlertid sjeldent genuint skremmende eller spennende. Likevel er det udiskutabelt at Guadagnino har skapt et begivenhetsrikt og positivt utmattende filmverk – men der en spilletid på over to og en halv time krever gjensyn for å kunne avgjøre hvorvidt helheten faktisk rommer et fullendt mesterverk eller ei.

3 Call Me By Your Name

«Call Me by Your Name» har mange av de samme kvalitetene som i de beste filmene som den franske nybølgeskaperen Rohmer ga oss på 70- og 80-tallet, og som helt åpenlyst har fungert som inspirasjonskilde for italienske Luca Guadagnino her. Med en sommerlig og kultivert sydeuropeisk setting i bakgrunn, er det som om landskapet i seg selv er ment å trigge en emosjonell respons. Og som Rohmer skaper Guadagnino tid og rom for naturlig, flytende dialoger. Ut av dette vokser sakte og stemningsfullt frem en intens kjærlighetshistorie, og som uten å gjøre noe stort poeng av det også er en homofil kjærlighetsskildring. Timothée Chalamet står sannsynligvis bak 2018s mest forbløffende rolleprestasjon, der han spiller en tenåringsgutt som utvikler følelser for en litt eldre forskningsassistent (også fremragende spilt av Armie Hammer) som jobber for faren (Michael Stuhlbarg, også han helt fantastisk) og bor hos familien gjennom sommeren. Som regissør har Guadagnino alltid vært opptatt av å fange vakkerhet på film, fra arkitektur til mennesker. Han dveler imidlertid ikke ved skjønnheten for skjønnhetens del, men pirker i det som et skall som kan åpnes og utforskes for å oppdage nye lag. «Call Me by Your Name» har alt dette, og dessuten avsluttes det hele med en emosjonell og kunstnerisk triumf av en scene som går inn i rulleteksten parallelt som den går inn i filmhistorien.

2 The Florida Project

«The Florida Project» kunne blitt en overtydelig fabel, der det settes opp en skildring av amerikanske barn i fattigdom boende i et lugubert motellkompleks et steinkast fra inngangsportene til Disney World i Florida – selve representasjonen av en drøm for ethvert barn. Heldigvis er imidlertid filmskaper Sean Baker overhodet ikke i nærheten av å ty til forenklede og billigkjøpte grep. Snarere tvertimot er «Florida Project» av det absolutt mest naturlige, nære og respektfulle jeg har sett i skildringen av et såkalt «white trash»-miljø og sosial nød. Baker lader fremstillingen med samme genuine hjertevarme som fantes i François Truffauts beste barndomsskildringer, krysset med assosiasjoner til selveste «Rakkerungene». Filmen har et episodisk driv gjennom noen sommerdager, som gir oss illustrasjoner på en oppvekst preget av barnlig undring, pek, lek – men tydeligst av fortvilelser som barna ikke selv aner rekkevidden av. Skuespillerinstruksjonen, især av barna, er forbi det imponerende, mens Willem Dafoe leverer tett opp mot et karrierehøydepunkt i en fin og kompleks rollefigur som motellbestyrer og «farsfigur».

1 Phantom Thread

Det er som om hver film fra Paul Thomas Anderson innehar en monumentalitet som det er vrient å konkretisere hva består av, men som virker å ligge latent i hele spektret av filmskapelsen. «Phantom Thread» føyer seg inn i en filmografi preget av flere evigvarende filmkunstverk som fremstår løsrevet fra vår tid. «Phantom Thread» er naturligvis storslagen og grenseløs elegant der den på stofflig vis omgir seg med en luksuriøst kostymert 1950-tallsutgave av London. Men Paul Thomas Anderson kontrastfyller samtidig den livløse stilsikkerheten med et yrende, tidvis pirrende og ofte mørklagt indre liv.

«Phantom Thread» er i kjernen en psykologisk thriller formulert som et slags trekantdrama – eller en dysfunksjonell kjærlighetsskildring – fortalt med smartness, og fremført med en blendende skuespillerkapasitet. Daniel Day-Lewis er en åpenlys katalysator og et kraftsentrum for historiefortellingen, men vårt blikk festes like mye ved en fremragende Vicky Krieps perspektiv der hun gjennom egen selvstendighet også avkler hans toksiske maskulinitet. Til slutt er det likevel det sanseløst forførende filmspråket som hever «Phantom Thread» mot mesterverkshøyder. For første gang har også Paul Thomas Anderson selv hatt foto på egen film, og har i det skapt bilder som lukter av virkelig klassisk, cineasatisk filmskapelse i bredeste kinoformat. Årets beste.