1980-tallet: 351 – 360. plass

360 Politiskolen / Police Academy (1984)

I tolvårsalderen ble det ikke bedre og morsomme enn Politiskolen-filmene, i hvert fall de to-tre første. På denne listen lar jeg disse bli representert med originalutgaven fra 1984, som for første gang introduserte oss for det egenartede, urkomiske rollegalleriet. Og det er nettopp de tydelige figurtegningene og sammensetningen av typene som gjorde «Politiskolen» så unik. Fra den våpenbesatte Tackleberry (David Graf), til det lydskapende geniet Larvell Jones (Michael Winslow), den selvhøytidelige og autoritære politisjefen Thaddeus Harris (G.W. Bailey), den smellvakre blondineoffiseren Debbie Callahan (Leslie Easterbrook), den ekstremt høye Hightwoer (Bubba Smith), den lille og søte Hook med pipestemmen (Marion Ramsey), og en sympatisk og genuint morsom hovedrollefigur ved Steve Guttenberg. (I den første oppfølgeren dukker også den fantastiske gjenglederen Zed, spilt av Bobcat Goldtwait, opp).

Den banaliserende humoren som ligger til grunn for «Politiskolen»-universet, bygger i stor grad på de endimensjonale karakterene som dog er skrevet og fremført med en slags ikonisk gjennomslagskraft. Etter hvert, og særlig når originalfilmen ble etterfulgt av litt for mange oppfølgere, ble det samme universet avslørt for sin enkelhet og ensidighet. Kanskje har ikke «Politiskolen», heller ikke i sin første utgave, tålt tidenes tann, men de gode minnene skapt av filmens eksistens kan heller ikke undervurderes. Rent personlig er det få filmer jeg har ledd mer av enn «Politiskolen». Samtidig har jeg ikke sett den igjen, i sin helhet, på snart tjue år – helt bevisst.

359 The Serpent and the Rainbow (1988)

«The Serpent and the Rainbow» er Wes Cravens kanskje mest undervurderte, eller i hvert fall mest underkommuniserte, film. Bill Pullman spiller en amerikansk forsker som reiser til Haiti på oppdrag for et pengesterkt farmasøytselskap på jakt etter et slags mytisk zombie-pulver. Der møter han en fryktinngytende verden av svart magi og voodoo, skildret med marerittutstrakte bilder hvor Wes Craven tidvis tilbyr filmspråklige, grafiske hint av «The Nightmare on Elm Street».

Den første drøye halvtimen er atmosfærisk og nedpå orientert, der Haiti som sted fungerer vitalt som stemningsskapende, mystisk location (selv om filmen, av sikkerhetsmessige årsaker, i stor grad skal ha blitt spilt inn i Den Dominikanske Republikk). Inn mot siste akt kommer imidlertid et tydelig toneskifte, og Craven vender seg mot tradisjonelle og ofte over-the-top-aktige horror-tablåer, og filmen blir hakket mindre fengslende. Det er utvilsomt første halvdel, der kvalitetene ligger i en eksotisk, dog virkelighetsnær tilnærming til voodoo-universet, som virkelig lyser opp. I tillegg er skuespillet klart på plussiden levert; både i form av Bill Pullmans stødige Indiana Jones-aktige hovedrolleportrett og ikke minst i form av Zakes Mokae som innbitt og karismatisk antagonist.

358 No Man’s Land (1987)

«No Man’s Land» kom ut midt i gjennombruddstiden til Charlie Sheen på andre halvdel av 80-tallet. Den mer ukjente D.B. Sweeney spiller en nybegynner i politivesenet som på grunn av sin lidenskap for biler blir utvalgt av sjefen (spilt av Randy Quaid) til å infiltrere en Porsche-forhandler som mistenkes for å basere driften på biltyverier, og for å ha begått et politidrap. Porsche-forhandleren spilles offensivt og glatt av en fantastisk Charlie Sheen, og filmen flyter godt på et dynamisk samspill mellom Sheen og Sweeney.

Jeg har nok alltid vært svak for undercoverbaserte thrillere, og regissør Peter Werner (under vingene til produsent Ron Howard!) spiller sterkt på subsjangerens kjente tangenter. Her er den unge politibetjenten som forføres av en karismatisk og tilsynelatende sympatisk bilforhandler med urene hensikter, som trives litt for godt med den medfølgende luksusen, og som tiltrekkes av adrenalinkicket han opplever ved å stjele og kjøre raske biler. Når den naive politibetjenten i tillegg faller for Sheen-karakterens vakre søster, har det allerede gått for langt. «No Man’s Land» er på alle mulige måter et estetisk produkt av 80-tallet, på godt og vondt. Men underveis er det skuespillerne som overtar styringen fullstendig, og gjør «No Man’s Land» til en genuint engasjerende og spennende undercover-thriller.

357 New York Stories (1989)

Fordi den er en antologi, er «New York Stories» vrien å vurdere helhetlig, særlig fordi den også har noen tydelige svingninger i kvalitet mellom de tre ulike delene. Men utgangspunktet/ideen må ha virket som en forlokkende, våt drøm da den i 1989 ble realisert: En tredelt film spunnet rundt New York-historier, regissert av Woody Allen, Martin Scorsese og Francis Ford Coppola – tre av de desidert største filmskaperne fra sin generasjon samlet (i tillegg er tre av filmhistoriens ypperste fotografer involvert: Vittorio Storaro, Sven Nykvist og Nestor Almendros).

Og det starter på best mulig vis: Første del, «Life Lessons»; regissert av Martin Scorsese, er en oppvisning i presis og skarp, tempostyrt historiefortelling. Nick Nolte tilfører den nødvendige karakterdybden som fokuset i et forholdsportrett ladet med sinne og aggresjon, der filmklipper Thelma Schoonmaker kanskje er den aller største stjernen. Deretter følger Francis Ford Coppolas bidrag, «Life without Zoe», et forholdsvis tøysete segment – som kunne vært et fint pusterom – men som mangler både dybde, sjarme og filmiske kvaliteter verdt å skrive om. Til slutt bringer imidlertid Woody Allen, som her virkelig er på hjemmebane, prosjektet i havn med den vellykkede satiriske og tydelig morsomme «Oedipus Wrecks» (der et nylig gjensyn overrumplet meg på best mulige måte ved å oppdage Larry David i en fornøyelig birolle).

356 Gandhi (1982)

Richard Attenborough har ikke spart på grandiose tablåer, eller bruk av statister, i sitt episke drama «Gandhi» som gjenforteller hovedpunktene fra livshistorien til den indiske frigjøringslederen Mahatma Gandhi. Filmen er åpenbart velprodusert, men uten særlig brodd der den binder seg til den typiske rammen for biografifilmer. Attenbourough er urokkelig konservativ i hvordan han forholder seg ujålete klassisk til et historisk-episk materiale. Det handler om å skape storslagne scener, men like mye om detaljer og selve iscenesettelsen av hovedfigurene.

Historiefortellingen holdes til det dramatisk kjente – det samme gjelder fotoarbeid, klipp og musikk. Det tas ingen sjanser i «Gandhi», foruten den betydelige pengebunken som ble kastet inn i prosjektet, men som ikke gikk tapt nettopp på grunn av den lave kunstneriske risikoen. Det er likevel ikke til å komme forbi at Ben Kingsley gjør et uhyggelig troverdig og sterkt portrett av Gandhi. Det er også tidvis lett å bli blendet av den særdeles muskuløse produksjonsstørrelsen  som også fungerer som en påminnelse om de episke filmdramaene Hollywood historisk var eksponent for, men som egentlig ikke lenger produseres. «Gandhi» er likevel en ganske langdryg affære, fordi den ikke helt klarer å koble skuespillet og produksjonen på en rørende eller emosjonelt bevegende skildring, og fordi filmen strengt tatt formidler et forenklet og smått karikert syn på konfliktene rundt Gandhis og de britiske imperialistene.

355 La balance (1982)

Selv om «La balance» i sin tid gjorde seg sterkt bemerket i Frankrike, både kommersielt og gjennom Cesar-priser for beste film samt mannlige og kvinnelige skuespillerprestasjoner, oppleves den i dag som bortgjemt. Det er ufortjent, for «La balance» i sitt atmosfæriske (gritty) 60/70-talls inspiserte politidrama (tenk «The French Connection»), et hovedsakelig et velfungerende verk — men som likevel er best når den skildrer det mellommenneskelige dramaet mellom de to hovedpersonene på feil side av loven.

Regissør Bob Swaims portrett av menneskene i Paris’ kriminelle underverden, og det strategiske politiarbeidet i bakgrunnen, er hver for seg løst med beundringsverdig realisme. Samlet blir det likevel ikke skapt grobunn for en overbyggende spenning i plottet som virker intendert, men på den andre siden leverer Swaim en nervepirrende og actionspekket sluttsekvens som også må sies å være en filmteknisk kraftprestasjon.

354 Sophie’s Choice (1982)

Den grenseløst hjerteskjærende sekvensen mot slutten av «Sophie’s Choice» er umulig ikke å bli preget av. Ikke bare fordi settingen og valget som må tas i seg selv er så uvirkelig vondt, men like mye fordi instruksjonen og skuespillet er så fremragende timet og fylt av realisme.

Regissør Alan J. Pakula skildrer det umenneskelige gjennom et menneskelig øye, uten å henfalle til melodramatiske virkemidler eller dvele ved øyeblikkene. Det er riktignok et visst melodrama innbakt i forhistorien – i skildringen av hvordan den polsk-katolske kvinnen, fremragende spilt av Meryl Street, blir bredt omfavnet idet hun gjennomgår sine livsutfordringer. Pakula veksler nedtonede og matte dialogscener med større patos, noe som tidvis gjør filmens stemme noe uklar og urytmisk. I det bildet er det kanskje fortellerstrukturen, sprangene mellom fortid og nåtid, som tidvis kolliderer uheldig med hverandre – og som sannsynligvis hadde en mer vellykket effekt i romanen av William Styron. Filmatiseringen fremstår først og fremst som betydelig og minneverdig i kraft av Meryl Streeps eksepsjonelt sterke rolletolkning.

353 September (1987)

«September» er filmen Woody Allen først spilte inn én gang, før han byttet ut skuespillerne og gjorde alt på nytt.

Filmen fremstår delvis som en videreføring av de mørke, atmosfæriske elementene som karakteriserte «Interiors» som han gjorde på 70-tallet (etter inspirasjon av Ingmar Bergman). Men «September» uttrykkes samtidig som et mer lukket og mindre dramatisk – og kanskje også et mindre ambisjonsrikt – filmverk. Filmspråket kan grovt og forenklet sett fremstå som et ukomplisert «filmet teater» med et dialogdrevet plott som foregår på én location. Kameraarbeidet er i realiteten med på å understreke, snarere enn å overskygge filmen som et teatralsk kammerspill med lange tagninger og sparsom bruk av nærbilder. Fotoarbeidet til Carlo di Palma tilfører en tiltagende effekt av skygger og romfølelse, men visuelt fremstår likevel «September» som relativt fattig, også vurdert opp mot beslektede Allen-produksjoner.

Det er hovedsakelig gjennom skuespillerne filmen pustes til liv – og blir et nokså velfundert drama av såre og problematiske kjærlighets- og familiebånd, der især Mia Farrow, Dianne West og Elaine Stritch er fremragende. Samtidig er det lett å forstå at «September» i ettertid er blitt noe bortgjemt som en nesten ubetydelig del av Woody Allens omfattende filmografi. Han har tross alt gjort lignende filmer enda bedre, både før og etter.

352 Boy Meets Girl (1984)

Leos Carax’ filmpoetiske debut i svart/hvitt. Med en historie som beveger seg til og fra håndgripelige scenarioer spunnet rundt livets realiteter, til absurde og usammenhengende sekvenser som maler ut en stemning mer enn det fyller publikums behov for å forstå. Dette er «gutt møter jente» på kunstens premisser, i den grad det kan oppleves som en provokasjon idet Carax dytter den nokså klassiske iscensettelsen av kjærlighetshistorien til side så snart den er etablert.

Men Carax har aldri bedrevet publikumsfrieri, og personlig er det de appetittvekkende bildene av nattens nydelige Paris som gjør dette til en verdifull, triviell film om rotløs kjærlighet i verdens kanskje mest fotogene by på kveldstid.

351 The Breakfast Club (1985)

Få filmer er mer uløselig knyttet til 80-tallet enn «The Breakfast Club». Antakelig fordi den representerte noe friskt og dristig i mainstream-sammenheng i skildringen av rastløse, men ordinære amerikanske tenåringer da den ble lansert. Dette skulle også bli til regissør John Hughes’ spesialitet i løpet av tiåret; å skape treffende, humoristiske og innovative fortellinger om amerikanske tenårings- og familieliv med utspring i realistiske settinger – alltid fortalt med en sympatisk varme og karakteromtanke.

«The Breakfast Club» er likevel ikke av Hughes’ produksjoner jeg har et nærmest hjerte, og jeg har heller ikke sett filmen i sin helhet siden tidlig på 90-tallet, og jeg erindrer da et spennende og hyggelig bekjentskap med karakterer jeg kunne knytte ukompliserte bånd til. Den relativt lave listeplasseringen skyldes hovedsakelig at jeg i dag har et nokså distansert forhold til filmen, og uten et insisterende behov for å se den opp igjen.