1980-tallet: 141 – 150. plass

150 The Big Red One (1980)

Samuel Fullers episke krigsfilm med Lee Marvin ble på sagnomsust vis klippet i stykker i forkant av lanseringen i 1980. Det var først under filmfestivalen i Cannes i 2004, flere år etter Fullers død, at filmen gjenoppstod slik den opprinnelig var ment å være, en versjon som nå går under tittelen «The Big Red One: The Reconstruction».

Historien er basert på Samuel Fullers egne erfaringer som soldat under 2. verdenskrig, noe som tilfører den brutale skildringen en ektefølt inderlighet og troverdighet. «The Big Red One» fremstår som en røff og hardkokt b-film, men innehar lys og tekstur som skaper tydelig energi i bildene og levendegjør filmuniverset. Det lukter og smaker pur cinema når Samuel Fuller fyrer på fra sitt filmskapende arsenal. Det føles som en syntese av et hardkokt og veldig renskåret b-filmbefengt miljø, og en gjennomarbeidet filmisk idé som er til fingerspissene cinematisk utført. Skildringen er også tidvis både spennende og bevegende. Her omfavnes de vanlige soldatene, de ukjente heltene i krigens hverdagsmenn som kjempet sammen for overlevelse. Det var alt som betydde noe, og det er det «The Big Red One» inntil beinet omhandler.

149 Sans Soleil (1983)

Åpningsøyeblikket i «Sans Soleil» illustrerer magien i det enkle. Et bilde av tre barn på en landevei med islandsk naturbakgrunn som skaper en forestilling av varm nostalgi og lykkefølelse. Men også noe som føles fremmed og tilhørende noe annet. Det er et fragment av en erindring, et visuelt kollektivt minne som fremstiller en idealtype.

Filmskaper Chris Marker foretar en geografisk reise for å reflektere over menneskelig likhet og ulikhet. Med kamera fanger han øyeblikk som markerer forskjelligartete kulturavtrykk, som i et moderne-innovativt Tokyo til en afrikansk landsby. Det er en skildring av en utstrakt persepsjon som også synliggjør humanistiske sammenhenger i motsetningene. I dette bildet er det som om Marker, tilsynelatende, søker å se forbi det kontekstuelle for å kunne forstå det allmenne i menneskeligheten. Det er en fascinerende reise, fragmentarisk fortalt gjennom opplesning av et brev fra den omreisende kameramannen, opplest av en kvinnestemme. Innimellom henviser Marker til Hitchcocks «Vertigo» som, ifølge han, er filmen som bedre enn noen annen har klart å skildre minnenes upålitelighet. Mye av essensen i «Sans Soleil» virker også å være vekselvirkningen mellom hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, der filmens virkemidler i høyeste grad medvirker til å tåkelegge grensepunktene. Sammensetningen av løsrevne bilder, montasjer og filosofiske betraktninger gjør naturligvis «Sans Soleil» utfordrende å forholde seg til. Men også potensielt berikende å komme ut av.

148 Hopscotch (1980)

Ronald Neame jobbet som kameraassistent for Alfred Hitchcock på «Blackmail» før han hadde et fruktbart samarbeid med David Lean – blant annet som fotograf og produsent på «Brief Encounter», og som manusforfatter på «Great Expectations». Senere igangsatte han egen regissørkarriere, blant annet med katastrofefilmmesterverket «The Poseidon Adventure» på merittlista. Likevel er Neame blitt en lite omtalt filmkapasitet, og heller ikke den briljante «Hopscotch» fra 1980 har fått nok skryt.

Her spiller Walter Matthau hovedrollen som en CIA-agent som blir pensjonert mot sin vilje. Det får ham til å ville avsløre organisasjonens mange tvilsomheter gjennom å skrive sine memoarer, noe som er premisset for en slags katt-og-mus-lek der CIA, FBI og KGB blir ufrivillig dansene til Walter Matthaus pipe.

«Hopscotch» er en av 80-tallets mest fornøyelige og regelrett morsomme filmer, både fordi den er smart skrevet og leveres med en fantastisk komisk timing, ikke minst gjennom Walter Matthaus tolkning. Neame balanserer historiefortellingen med drama- og spion-thrillerelementer til komedie med uanfektet perfeksjon, både i form av slapstick-humor med situasjoner som påminner om «Olsenbanden», og den mer intelligente humoren som er innbakt i dialogen og karakteruttrykkene. Det mest imponerende er likevel hvor tidløs og moderne filmen føles selv i dag, og ikke minst med en sjarm som neppe kunne vært gjenskapt i en nyversjon.

147 Brazil (1985)

Det er kanskje et genialt filmatisk kaos, men Terry Gilliams fantasiskrudde, samfunnskritiske komedie «Brazil» fra 1985 – av mange nok ansett som hans «magnum opus» som regissør – er for meg også en ujevn og overdrevent prøvende film det er vrient å hengi seg fullt til.

Vi kastes inn i et futuristisk, absurd samfunn der byråkratiet har tatt fullstendig knekken på all kreativitet og menneskene overvåkes til minste detalj av styresmaktene. Jonathan Pryce spiller Sam Lowry som forsøker å bryte ut av den monotone tvangstrøyen som byråkratiet har dratt over ham, som får staten på nakken etter å ha begått en administrativ feil, og som i samme åndedrag møter kvinnen i sitt liv.

På en surrealistisk, merkverdig reise streifes det innom sterke skuespillerkapasiteter som Robert De Niro, Ian Holm, Bob Hoskins, Jim Broadbent og Michael Palin. Alle er tydelig tilfreds med å boble i takt med Gilliams eventyrlige fortellerlyst og skaperkraft i sin første filmproduksjon etter «Monthy Python». Her hengir han seg fullstendig til en mørkfarget, fremtidspessimistisk surrealistisk forestilling av en dystopisk verden etter åpenlys inspirasjon av George Orwell og hans «1984». Filmarbeidet er eksepsjonelt gjennomarbeidet med en detaljrik scenografi og visuell, filmfortellende oppfinnsomhet fra absolutt øverste hylle. I Terry Gilliams visjon er det sjeldent et problem at en original idé ikke følges opp med filmatiske ambisjoner. Innfallsvinklene og ideene er mange, kanskje for mange. Men de mange intrikate kameravinklene sklir også inn i det narrative universet, selv om helheten også kan oppfattes som utmattende. Filmens blasse gråskjær viskes kun ut av farger i hovedpersonens drømmende tanker, og at Gilliams estetikk ikke alltid treffer meg nærmest hjertet handler mest om subjektive preferanser.

Likevel opplever jeg også «Brazil» som ujevn og tidvis uengasjerende, hvor de ytre absurditetene kanskje blir fungerende som et stengsel for å bli fullstendig emosjonelt og intellektuelt revet med – samtidig vil jeg tro det handler aller mest om hvorvidt man virkelig elsker Terry Gilliams filmatiske blikk på verden eller ei, hvor jeg vel aldri har vært helt i front (men riktignok ofte applaudert anerkjennende fra baksetet, som også i tilfellet «Brazil»).

146 Marianne & Juliane / Die bleierne Zeit (1981)

Søstre i blod og søstre i politisk ideologi. «Die bleierne Zeit», eller den norske tittelen «Blodets bånd», forteller historien om søstrene Marianne og Juliane, basert på livshistorien til den venstreekstremistiske Gudrun Ensslin – en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon som vokste frem i 1970-tallets Vest-Tyskland med røtter i studentopprøret av 60-tallet.

I regi av Margarethe von Trotta er filmen først og fremst et inderlig fortalt karakterstudium av et helt særegent søskenforhold; gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med deres barndom fra 1950-tallet, begge sterkt preget av Holocaust, og ut fra en felles ideologisk plattform tar de på et tidspunkt ulike metodiske retninger for sine rettferdighetskamper. Der Juliane tar i bruk voldelige terrorvirkemidler i en aggressiv revolusjonskamp, forsøker Marianne å påvirke og endre samfunnet fra en rolle som venstreradikal journalist. Filmens primære fokus dreies mot hvordan Marianne må forholde seg til Julianes valg, om deres innbyrdes forhold, vilje og søken til å forstå hverandre. Skildringen tegner, uten sterk fargebruk, hvorledes oppvekstens bånd og søsterlige forståelse kommer med en umiskjennelig kraft, særlig etter at Marianne fengsles og søsteren tilbyr sin uforbeholdne støtte med vilje til å ofre egen etablerte tilværelse.

Regiarbeidet oser av innsikt og engasjement, hvilket også kommer til uttrykk i skuespillet. Særlig sterk er Barbara Sukowa i rollen som Marianne, i sitt første av det som skulle bli flere kunstneriske samarbeid med Margarethe von Trotta. «Die bleierne Zeit» er ektefølt, men ytterst subtil og veldig god.

145 The Bear / L’ours (1988)

Jean-Jacques Annauds «L ‘ours», eller «The Bear», er ulikt alt annet jeg har sett. Konseptet er en slags kunstfilm kamuflert som en naturfilmdokumentar, en spektakulær sådan. I fokus er en bjørnunges overlevelseskamp etter at moren dør, og en skildring av båndet som utvikles mellom bjørnungen og en voksen grizzlybjørn. I tillegg ses to jegere i det samme naturområdet som en naturlig trussel mot bjørnenes liv. Den tidlige scenen der bjørnungen ser at moren blir offer for et fjellras og dør under steinene, er både følelsesmessig sterk og filmisk imponerende iscenesatt. Selv om det er brukt flere spesialtrenede bjørner og faktisk noen animerte bjørnemodeller i enkeltscener, er det ingenting av dét som forringer filmens kvaliteter. Og filmens kvaliteter er flerdelt: Den storslagne iscenesettelsen av naturen, det fotografiske arbeidet, er i seg selv en pustberøvende kvalitet. Underveis ble jeg derimot enda mer imponert og fascinert over de mange spektakulære enkeltsekvensene som hele tiden settes i rammene av en historiefortelling som veksler mellom å være intenst spennende og regelrett bevegende. Og medrevet av bjørnungens skjebne på et rent emosjonelt plan.

Samtidig nøstes det i noen mer urovekkende elementer når de to menneskeskikkelsenes etiske kompass utfordres. Selv om partiene med de to jegerne ikke utgjør de beste partiene av filmen, og tidvis kan virke litt banale (det er også de enste partiene som, naturlig nok, har dialog), blir deres involvering etter hvert et avgjørende moment i den historiefortellingen som ligger i hjertet av «L ‘ours». Med unntak av et par forstyrrende drømmesekvenser som aldri føles som en nødvendig del av filmprosjektet, er «L ‘ours» uttrykk for basale ideer om vår natur, formidlet med et fantastisk og banebrytende filmperspektiv.

144 National Lampoon’s Christmas Vacation (1989)

«Christmas Vacation» («Hjelp, vi må på juleferie!») er for åpenlyst morsom og komisk vellykket til at den kan passere som «guilty pleasure», men ofte er det nettopp som dét – eller som obligatorisk julefilminnslag – den gjerne fremheves. Det siste er naturligvis forståelig, for «Christmas Vacation» er vitterlig tidenes morsomste julefilm. Suksessoppskriften finnes i de gjenkjennelige familiesituasjonene, figurene og familiesjargongen; alt skildret og spilt med en ektefølt, usentimental varme og folkelig humor med brodd og punch. Det handler om komisk timing og fantastisk casting, men også et manus som forstår at komedien fungerer aller best i gjenkjennbare settinger, uten å brette plottet ut i det store og vide. Som når familiefaren Clark Griswold, legendarisk portrettert av Chevy Chase på høyden av karrieren (som senere har krasjlandet), stolt tar med hele familien ut for å vise frem den storslåtte julebelysningen som skal dekke hele huset – og ingenting skjer.

Lite er morsommere en presise observasjoner av personifisert mislykkethet, og aldri før eller siden har det vært gjort som i «Christmas Vacation».

143 The Color of Money (1986)

Martin Scorsese plukker opp restene av biljardgeniet Eddie Felsen spilt av Paul Newman om lag tjue år etter hendelsene i den mesterlige «The Hustler». Felsen har nå lagt biljardkøen på hylla, og forsøker å styre et uregjerlig talent – spilt av Tom Cruise – til seiere og store penger på reise gjennom Amerika.

Scorsese gjorde «The Color of Money» til en innbringende kommersiell suksess, høstet jevnt over gode anmeldelser og sanket fire Oscar-nominasjoner. Med andre ord, en anstendig jobb. Likevel snakker få, meg selv inkludert, om «The Color of Money» som et veldig betydelig eller voldsomt interessant filmverk. Til det er den for innholdsmessig flat og generisk. Det virtuose filmspråket vi så i boksesekvensene i «Raging Bull» kan heller ikke gjenskapes over biljardbordet, men like fullt er det her filmens største kvaliteter ligger. Scorsese utnytter det filmiske potensialet i miljøet med noen heftige spillsekvenser krysset med stemningsskapende bilder. Fotoarbeidet og klippingen er fremtredende. Det samme er Paul Newman og Tom Cruise; to av de mest karismatiske filmstjernene fra hver sin generasjon som møtes i et dynamisk, tidvis gnistrende samspill. «The Color of Money» er alltid underholdende, men mangelen på virkelig dybde, originalitet og en mer velartikulert avslutning, er trolig den sammensatte grunnen til at filmen som regel overses når Scorseses imponerende katalog gjennomgås.

142 Drowning by Numbers (1988)

Peter Greenaway avskyer åpenlyst konvensjonelle, narrative grep. Isteden uttrykker han gjerne en slags lengsel til malerkunsten (der han kommer fra) gjennom filmverkene. Bildene i «Drowning by Numbers» er også særdeles maleriske, uten å inngå i et fortellende gjenkjenbart mønster. Karaktergalleriet har derimot gjenkjennelige menneskelige trekk, og slipper oss inn i situasjoner som gir grobunn for en viss mørk, erkebritisk humor. Skuespillet er levende og fremragende, anført av kvinnetrioen Joan Plowright, Juliet Stevenson og Joely Richardson; tre kvinner, på tvers av generasjoner, som alle begår drukningsdrap på sine menn, og som tilsynelatende kommer unna med det. Men handlingstrådene er definitivt underordnet bildekomposisjonen for Greenaway, for ikke å nevne hans faste komponistsamarbeidspartner, Michael Nyman, som er uløselig knyttet til Greenaways audiovisuelle kunstneriske prosjekt.

«Drowning by Numbers» har riktig nok et knippe humrende enkeltepisoder der de kantede hovedfigurene briljerer, men underveis kunne man også ønske at Greenaway smurte på med enda tjukkere lag av sine særegenheter, for innimellom flates intrigene ut i småkjedelige uvesentligheter, mens det lekne formspråket heller ikke er like fullendt som i «The Cook, the Thief, His Wife and Her Lover».

141 Akira (1988)

De unge motorsyklistene Kaneda og Tetsuo vikles ved en tilfeldighet inn i et hemmelig militærprosjekt som styres av de fascistiske makthaverne i Neo-Tokyo i 2019 – en by som er gjenoppbygd fra ruinene etter 3. verdenskrig. Det er kort fortalt settingen for den japanske, post-apokalyptiske, tegnede science-fiction-filmen «Akira» som for mange har fungert som en inngangsportal til japansk animefilm.

Til tross for de umiddelbart imponerende kvalitetene i et vibrerende og visuelt innholdsrikt filmuttrykk, kan det likevel oppleves som vanskelig å trenge ordentlig inn i «Akira», fordi tematiseringen og handlingstrådene er vanskelig å få oversikt over. Det skyldes nok dels at filmen baseres på et omfattende tegneseriemateriale, som kokt ned til én film blir virkende uoversiktlig, all den tid substansen i materialet er såpass komplekst. Men animasjonen er praktfull og universet til å kaste seg over, dog ikke uten en følelse av å miste oversikten over betydningen av referansene, avstikkerne og betraktningene som ligger i filmens mange lag. Første akt og begynnelsen er særlig briljant, og helheten uansett særdeles mettende.