550 The Last Metro / Le Dernier Métro (1980)
«Le dernier métro», eller «The Last Metro», er ikke den første Truffaut-filmen jeg trekker opp av hatten om jeg blir spurt om å fremheve personlige Truffaut-favoritter. Det romantiske krigsdramaet som utspilles i et okkupert Paris på begynnelsen av 40-tallet, er mer filmkunstnerisk konservativt enn vitalt og artistisk formidlet.
Men det er likevel en soliditet forbundet med verket, som gjør den lett å anerkjenne – enten det er for fotoarbeidet til Néstor Alemendros eller Catherine Deneuves tilstedeværelse. I Truffauts mangefasseterte og innflytelsesrike filmografi, står imidlertid «The Last Metro» igjen som et halvveis vellykket og nokså forglemmelig mainstream-prosjekt.
549 Hamburger Hill (1987)
Tre store amerikanske Vietnam-filmer utkom i 1987: «Platoon» av Oliver Stone, «Full Metal Jacket» av Stanley Kubrick og «Hamburger Hill» av John Irvin. Sistnevnte har definitivt opptatt minst plass i nyere filmhistorie, og har et sekundært kunstnerisk ambisjonsnivå. Samtidig er det et kunstnerisk grep i det å underordne visualitet og fortellerkraft ved å iscenesette krigens kaostilstand med fragmentariske, ofte usammenhengende sekvenser av krigsskildringer. Men dette strukturløse troverdighetsgrepet gjør også at filmen blir både mindre håndgripelig og sanselig.
På plussiden foreligger et sterkt manus og skuespill som bidragsytende til filmens autentiske holdning. Velgjort til fingerspissene, men sjeldent veldig minneverdig.
548 Just One of the Guys (1985)
«Just One of the Guys» er en slags 80-tallskrysning av «Tootsie» og tiårets mange sex- og tenåringskomedier, ispedd litt klassisk farse. På godt og vondt. Vi treffer en High School-elev som mener å ha et skrivetalent som blir neglisjert av lærerne fordi hun er jente, ikke gutt. Derfra kommer ideen om å kle seg ut som gutt, bytte skole og alt vil bli så mye enklere. Det blir det naturligvis ikke, snarere tvert i mot. Det absurde premisset skaper i stedet grobunn for både forviklingskomikk, men også glimtvis et mer subtilt drama om kjønnsroller forkledd som oppvekstkomikk.
Likevel, «Just One of the Guys» er mer uoriginal enn den er original, og mer komedie enn den er en skarp kjønnsrollekommentar. Men det er ikke noe feil med det, for regissør Lisa Gottlieb skaper en fin og sympatisk tone, og kanskje har også hennes kvinnelige perspektiv bidratt positivt for hovedrolleinnehaver Joyce Hyser som gjør en fremragende figur som jente/gutt – ja, hun er til og med nokså troverdig (innenfor filmens vidstrakte rammer for hva som kan passere for «troverdig»), og innehar samtidige den nødvendige komiske timingen.
Filmens tydelige komiske alibi er derimot Billy Jacoby i rollen som den slitsomme og konstant kåte lillebroren med gutterommet tapetsert av toppløse Playboy-plakater, og samspillet/dynamikken mellom Hyser og Jacoby ligger tett i kjernen av hva filmen er. I den forbindelse er det også påfallende å observere filmens totale fravær av foreldrefigurer, som et tydelig og vellykket grep. Dette er ikke en historie de er en del av.
«Just One of the Guys» har ikke nødvendigvis gått ut på dato, og er fremdeles fornøyelig å omgi seg med i halvannen time, men av ulike årsaker har den ikke tilsvarende holdbarhet som eksempelvis flere av John Hughes’ beslektede tenåringskomedier fra samme epoke.
547 Roadgames (1981)
Hitchcock-fantast Richard Franklin har selv beskrevet «Roadgames» som en slags «Rear Window på hjul». Det er med andre ord snakk om en nokså utilslørt hyllest av horrormesteren, hvor det kan tilføyes enkelte elementer enda mer assosiert med amerikansk 70-tallsexploitation og italiensk giallo.
Franklin henter imidlertid aldri det absolutt ypperste fra noen av inspirasjonskildene, men koker det sammen til en ålreitsmakende smørje som tidvis er ganske underholdende og filmatisk interessant å hvile cineastøynene på, men som underveis også har noen tempo- og skuespillerproblemer – til gjengjeld blir vi bydd på selveste Jamie Lee Curtis!
546 Slugs (1988)
Jeg er antakelig over snittet disponert for å reagere på vemmeligheten i lavbudsjettsskrekkfilmen «Slugs». For i takt med den regntunge norske sommeren, dukker det hvert år opp en uhorvelig mengde brunsnegler (også kalt mordersnegler) som invaderer gressplenen i hagen. Idet jeg står krumbøyd over de slimete skapningene en fuktig sommerkveld for å klippe i stykker hundre av dem, bare for å oppleve at det kommer like mange tilbake kvelden etter, er det ikke fritt for at tankene vandrer til den eksepsjonelt motbydelige «Slugs» – en film der sneglene på ekstremt makabert vis går tar livet av beboerne i en amerikansk småby.
Som trusselbilde i en horrorfilm fungerer altså disse skapningene effektivt – og særlig fordi filmskaperne ikke gjør sneglene større og mer fryktinngytende i sitt vesen enn hva de er. Filmen for øvrig følger subsjangerens klassiske spor (ledet an av «Haisommer»): Det er kun én som forstår hva som egentlig foregår, mens de andre beboerne fnyser av de ville påstandene. «Slugs» er akkurat så grotesk, blodig og vill som billige dyrkeskrekkfilmer kan våge å være. Like typisk lider den av svakt skuespill, enda verre dialog og håpløs musikk. Men det er fortsatt både underholdende og skremmende, iallfall for meg.
545 Come Back to the 5 & Dime Jimmy Dean, Jimmy Dean (1982)
Den første av Robert Altmans prosjekt som forente teater og film på 80-tallet, var «Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean» basert på et teaterstykke han selv instruerte på Broadway. Det er en enkel iscenesettelse: En James Dean-fanklubb møtes til gjenforening 20 år etter Hollywood-ikonets død. Forsamlingen deler minner med nostalgi, men ikke fri for temperament – gradvis bikkende over i selvransakelser og diverse avsløringer mens kvelden skrider frem.
Først og fremst er dette en showcase for skuespillerne, deriblant Karen Black, Kathy Bates og Cher som briljerer i et interessant sammensatt ensemble. Altman tillater seg også å være så virtuos han med utgangspunkt i det lukkede teaterstykket, og skaper med hjelp av skuespillerne en medrivende dynamikk og rytme som gjør at det dialogtunge dramaet bølger frem uten at det verken blir for lavmælt eller voldsomt. Filmens minst spennende egenskap blir paradoksalt nok det tekstlige, der materialet dessverre ikke åpnes opp eller engasjerer veldig. Til slutt står ikke «Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean» igjen som annet enn et småinteressant sidespor i Altmans filmografi, men det gjør den jo langt i fra fri for kvaliteter.
544 Iceman (1984)
Et forskerteam finner og gjenoppliver et forhistorisk menneske som har ligget nedfrosset i 40.000 år, og en ambisiøs ung antropolog jobber iherdig for å bli kjent med «ismannen». Gradvis utvikles et forhold mellom de to, som også står i motsats til forskerne som ønsker å dissekere ham for nærmere studier. Timothy Hutton (antropologen) og John Lone («ismannen») leverer tilsynelatende genuine portretter som gir en emosjonell inngang til en tematisk fortelling om dødelighet og menneskehetens universelle egenart.
«Iceman» virker likevel i overkant enkel og banal – og en film med et uforløst potensial, både rent filmisk (regiarbeidet ved Fred Schepisi fremstår som ganske uspennende), men hovedsakelig fordi den er unødig overtydelig og repeterende i form og innhold. På en annen side, er «Iceman» likevel et sympatisk science-fiction-bekjentskap av 80-tallet. Passende nok har den som filmverk også overlevd tiden frem til i dag ganske så greit.
543 Mala noche (1986)
Gus Van Sants debutfilm er kanskje like kjedelig som å se maling tørke – men hvilken maling! Det utpreget artistisk-romantiske fotouttrykket smeltes elegant inn i en sjarmerende lavbudsjettsproduksjon (spilt inn for 25 000 dollar, alt hentet fra regissørens egen lomme), der Gus Van Sant på karakteristisk vis er mest opptatt av å fotografere billedskjønne unge gutter i nærbilder, og la kamera fange inn det som i omgivelsene tar seg godt ut på film. Alt i drømmende svart/hvitt foto, men på dette tidspunktet i karrieren; hakket mer rufsete enn i senere produksjoner, det vil si mer til felles med «Drugstore Cowboy» eller «My Own Idaho» enn «Elephant» og «Paranoid Park».
At jeg knapt føler noe for filmens karakterer, er selvsagt et betydelig minus, all den tid det ligger en intensjon utover billedlig forføring i filmen. Like fullt må «Mala Noche» fremheves i kraft av å være et interessant førstebekjentskap med det som skulle bli en betydelig auteur.
542 Special Effects (1984)
«Special Effects» er en thriller innpakket som mørk voyeurisme som stinker mer av Abel Ferrara enn den dufter av Alfred Hitchcock eller Brian De Palma. Det er uansett i det grumsete kjølvannet bak det trekløveret at Larry Cohen manøvrerer «Special Effects» med ustødig hånd.
Eric Bogosian debuterer i rollen som en filmregissør som nettopp har svidd av 30 millioner dollar på et havarert filmprosjekt. Kort tid etter oppsøkes han av en ung skuespillerinne som går til sengs med ham for en rolle i hans neste film, hvorpå han i affekt dreper henne i senga – foran kamera. Dermed får han også inspirasjon for sin neste film, idet han setter i gang med å lage en lavbudsjettsfilm basert på det samme drapet. Han overtaler drapsofferets enkemann til å spille drapsmannen (!) mens det kvinnelige drapsofferet spilles av en ung kvinne som er prikk lik offeret, begge spilt av Zoe Lund.
De som har sett Abel Ferraras «Ms. 45» kjenner allerede til Zoe Lunds badass-karisma, og hun uttrykker i tillegg her en småhypnotiserende gåtefullhet. Men det er likevel Larry Cohen som stikker frem brystkassa fra regissørstolen og krever oppmerksomhet med et suggerende filmarbeid, som dels er deilig visuelt mettet og forvirrende. Forsøket på å problematisere filmkunstnerens latente skyggesider og fiksjonen som blir et slør over virkeligheten, blir ikke kommunisert så sterkt som potensialet tilsier. «Special Effects» blir en merkverdig røre av drap, sex og galskap – som innimellom er briljant, men som over tid faller ut av rytmen.
541 Brubaker (1980)
Det dvelende tempoet, og smått blasse og sosialrealistiske uttrykket i «Brubaker», påminner sterkt om en filmisk 70-tallsestetikk – vel vitende om at filmen nok ble innspilt nettopp på slutten av 70-tallet (lansert i 1980). Robert Redford portretter, med autoritet og karisma, fengselsdirektøren Henry Brubaker som kjemper for å reformere de usle forholdene i fengselet og korrupsjonskulturen som råder bak murene.
Regissør Stuart Rosenberg, mest kjent for den langt bedre «Cool Hand Luke» på 60-tallet, tilfører ingen originalitet eller overraskelser til materialet. Kanskje med unntak av en inspirert etablering hvor Redford introduseres som en stille og observerende fange, før han avslører at han er den nye fengselsdirektøren med ambisjon å forbedre forholdene for de innsatte. «Brubaker» er solid spilt, men Redford gjør sannsynligvis denne tolkningen på autopilot, der han karakteristisk uttrykker et etisk og politisk budskap gjennom tittelfigurens perspektiv. Filmen er likevel lite drivende og smått energifattig, mens Rosenberg er mest opptatt av å snakke seg gjennom scenene. Historien er heller ikke tilstrekkelig rik eller godt nok skrevet til å forsvare den to timer lange spilletiden, som til slutt føles minst tjue minutter for lang.
560 The Natural (1984)
Barry Levinson er en kompetent og ryddig filmhåndverker som, på godt og vondt, virker å ha full kontroll på baseballdramaet «The Natural». Robert Redford spiller den middelaldrende baseballspilleren Roy Hobbs, som etter flere år på sidelinjen endelig kommer tilbake for å bevise et enormt talent som til nå har vært uoppdaget. Redford portretterer Hobbs som en feilfri, blond amerikansk helteskikkelse med gudslignende kvaliteter. Det er i det hele tatt en relativt platt og uinteressant figur vi stifter bekjentskap med, mens filmens mer mangefasetterte karaktergalleri rundt ham øyeblikkelig blir mer spennende. Selv om disse også gestaltes av sterke skuespillernavn som Robert Duvall, Richard Farnsworth, Wilford Brimley, Kim Basinger og Glenn Close, er Levnisons oppmerksomhet ensidig rettet mot Redford. Gjennom han avbildes også «The Natural» aller sterkest som en slags nostalgisk hyllest av erkeamerikanske motiver, innbakt i en ganske banal historiefortelling.
Men 132 minutter blir i lengste laget når Levinson tyr til gjentatte baseballmontasjer som etter hvert oppleves som smått intetsigende. Samtidig er denne svulstigheten i Levinsons sentimental rendyrking velgjort, der også filmmusikken av Randy Newman smelter perfekt inn i deigen.
559 Target (1985)
«Target» pløyer ikke akkurat ny mark og er på ingen måte et referansepunkt i sin sjanger. Derimot høynes kvaliteten betraktelig av Gene Hackmans tilstedeværelse, i rollen som forhenværende CIA-agent som må kaste seg rundt og gjenoppta gamle agentkunstner idet kona blir kidnappet under et opphold på europeisk jord. Hackman tar med seg sønnen til Europa på jakt etter kona, og filmen fokuserer mye på forholdet mellom far og sønn (spilt av en ung Matt Dillon) etter at sønnen innser at den forsiktige farsfiguren han har vokst opp med i realiteten har vært en våpendyktig og eksepsjonelt kompetent agent.
Regissør Arthur Penn (mannen bak bl.a. «Bonnie and Clyde») forsøker å forene far-sønn-dimensjonen med et thrillerplott, med det resultat at begge deler fungerer sånn halvveis. «Target» blir til slutt lidende av en ikke-perfeksjonert rytme i komponeringen av tidvis heseblesende actionscener og mange mellompartier mellom far og sønn – der det blir opp til Gene Hackmans ukompliserte, men karismatiske portrettering å berge mye av underholdningsverdien. «Target» er en slags blanding av Roman Polanskis «Frantic» og de senere «Taken»-filmene med Liam Neeson, men Arthur Penns stadige rykninger på gasspedalen gjør denne reisen mindre fartsfylt enn nødvendig (men desto mer rom for Gene Hackman å briljere, både som actionhelt og i konfliktrollen som far og ektemann).
558 Secret Honor (1984)
«Secret Honor» er en artig liten kuriositet i Robert Altmans mangefasetterte og kvalitetstunge filmografi, uten at den på noen måte oppleves som et egentlig essensielt bidrag. Altman retter kamera mot Philip Baker Hall som en aldrende og alkoholisert Richard Nixon plassert bak eget skrivebord, der han over litt for mange glass whisky oppsummerer et politisk liv preget av skandaler, grådighet, makt og penger.
Altman setter opp filmen i én setting med én skuespiller, noe som naturligvis innskrenker det filmspråklige handlingsrommet til filmversjonen av en smal teateroppsetning. Filmens beholdning er utvilsomt Philip Baker Hall, som riktignok er uten konkurranse i å stjele vår oppmerksomhet, men som gjør maksimalt ut av konseptet med en energisk og kraftfull tolkning, der han heldigvis også holder seg på rett side av karikaturgrensen som man her fort kunne blitt fristet til å overstige. «Secret Honor» er et fascinerende skue, men i sin nedstrippede natur evner den aldri å bli vesentlig minneverdig.
557 The Outsiders (1983)
«The Outsiders» ble spilt inn back-to-back med «Rumble Fish» i 1982 med mange av de samme skuespillerne i begge filmer. Og det mest slående med «The Outsiders», sett med nåtidens briller, er nettopp opplistingen av skuespillerne som i ung alder medvirket: C. Thomas Howell, Patrick Swayze, Matt Dillon, Rob Lowe, Tom Cruise, Emilio Estevez, Ralph Macchio og Diane Lane. Og «The Outsiders» er beleilig fokusert på alle, i den forstand filmen er mer opptatt av å kaste blikk på ungdommenes emosjonelle liv enn den forsøker å bygge en medrivende historiefortelling. Men det er også snakk om et ungdomsportrett som er opphengt i en romantiserende forestilling av 60-tallets amerikanske ungdomskultur.
Coppolas atmosfæriske filmspråk blir her et virkemiddel brukt til å pynte filmens overfladiske vesen, uten at det er noe feil med det. Samtidig var det ikke ubetimelig at filmen i sin tid ble stilt til veggs for sin litt usammenhengende helhet, og av enkelte vurdert som et svik mot boka den er basert på. Det hører da med til historien at Francis Ford Coppola relanserte filmen på DVD i 2005 i en såkalt «The Complete Novel»-utgave med nye 22 minutter, som de fleste bemerker som en betydelig oppgradering fra den opprinnelige versjonen. Dessverre har jeg fortsatt ikke sett Coppolas foretrukne versjon, men det står absolutt på «to-do-listen».
556 The Age of the Earth / A Idade da Terra (1980)
Glauber Rocha anses som en markant stemmene i brasiliansk film, der «Black God, White Devil» fra 1964 har en særposisjon. «The Age of the Earth» (1980) ble hans siste spillefilm før han døde bare 42 år gammel i 1981. Og han avsluttet i stor skala – med en fargesprakende og ambisiøs avant-garde-film hvor innspillingen ble påbegynt allerede midt på 70-tallet, og som er blitt et eksepsjonelt sprikende, retningsløst og improvisert sammensurium av segmenter som spenner fra kostymerte kunsttablåer til politiske monologer.
Rocha, som produserte «The Age of the Earth» under et statlig selskap i det brasilianske militærdiktaturet på 70- og 80-tallet, ble i sin tid gjenstand for boikott av kritikerne. Men filmen oppleves fra utsiden som en fri kuntsnerisk utøvelse som portretter og feirer et sannferdig brasiliansk mangfold. Sluttresultatet er mer kuriøst og interessant enn mesterlig på noen måte, og i altfor lange perioder er Rocha direkte enerverende, og med en total spilletid på over 140 minutter blir det for mye av alt, på godt og vondt.
555 Fortress (1985)
Flere skolebarn og deres lærer blir plutselig kidnappet fra en landsbyskole i Australia. Det er utgangspunktet for en fortelling som først fortoner seg som et stykke «ozploitation» (australisk exploitation), men som gradvis forener det med en «The Lord of the Flies»-tilnærming idet plottet utvikles til en ganske fengslende studie av barnas voksende modighet og samarbeidsvilje for å finne veien hjem.
Filmens ubestridelige styrker ligger i skildringen av barnas overlevelseskamp, der de unge skuespillerne heldigvis er overraskende gode, tatt i betraktning at «Fortress» tross alt er en lavbudsjetts tv-film fra australsk jord. Det er derfor betryggende at regissør Arch Nicholson nettopp dyrker filmens enkelhet; det atmosfæriske i barnas kamp mot det «onde» ispedd en iboende coming-of-age-tematikk. Samtidig bevares thrillerelementene i en mystisk iscenesettelse av maskerte og brutale kidnappere, som aldri gjør «Fortress» direkte fri for puls.
554 Weird Science (1985)
«Werid Science» bygger på en morsom idé, og er av det slaget jeg ville ha elsket om jeg hadde sett den da jeg var tolv. Men jeg ble altså først kjent med «Weird Science» som 34-åring. Likevel, det er 90 fornøyelige minutter skapt av 80-tallsmesteren John Hughes; om to gutter tidlig i tenårene som på nerdete teknologi-vis konstruerer den perfekte kvinnen, både i kroppsfasong og intellekt, og programmerer henne til total lojalitet. Kvinnen spilles grenseløst forførerisk av Kelly LeBrock, som viser seg å være enda litt mer enn guttene er modne for å hanskes med.
«Weird Science» bygger på et usannsynlig science fiction-konsept, men som man gjorde svært vellykket i flere av 80-tallets store komedier – f.eks. i «Big» – blir det usannsynlige brukt til å fremkalle og skape gjenkjennelige øyeblikk i en jordnær historie som speiler noe langt mer. Det er også tilfelle for «Weird Science» som i bunn er en følsom, fin og småmorsom oppvekstfortelling om klønete nerder og en drømmedame som er vanskelig nok å forstå, selv om du har programmert henne selv.
553 A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge (1985)
Det handler kanskje litt om nedskrudde forventninger, men den (av mange) forhatte oppfølgerfilmen «A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge», er ingen dårlig (sjanger)film og definitivt bedre enn sitt rykte.
Veien fra Wes Cravens klassiker av 1984 til denne er likevel enorm hva angår originalitet og generell kvalitet, og konseptet tar også her noen betydelige friheter og avstikkere som harmonerer dårlig med hva som ble etablert med idegrunnlaget i første film. En ny familie har flyttet inn i Thompson-huset i Elm Street, hvor familiens tenåringsgutt, Jesse (Mark Patton), snart blir plaget av gjentatte mareritt. Han finner etter hvert en dagbok hvor det er beskrevet mareritt med en identisk skikkelse som nå hjemsøker ham, og det viser seg at Freddy Krueger er tilbake med sine knivskrapende hender for ny nattlig terror. Det vil si, denne gang utgjør skrekkikonet også en trussel med skadeevne i den virkelige verden ved å bryte ut av Jesse rent kroppslig.
Regissør Jack Sholder lager ut av det en film som delvis lykkes i å kamuflere overgangene mellom virkelighet og drøm, og har også iscenesatt noen tydelig vellykkede horror-øyeblikk, som når Freddy presser seg ut av Jesses kropp i en spektakulær re-fødsel-sekvens. Filmen er ujevn, men ofte underholdende. Den gjennomgående homoerotiske undertonen, der kampen mot Freddy Krueger egentlig handler om en ung gutts kamp mot egen homoseksualitet, er noe som gjerne er omdiskutert, men som jeg synes fungerer ganske fint.
552 Mischief (1985)
«Mischief» (eller «Helskrudd på sex» som er den norske tittelen) er kanskje bare en film i mengden av 80-tallets utømmelige kiste av coming-of-age/sex-komedier. Likevel er det såpass mye fint som er innlemmet her, og filmens overskuddsbaserte (men ikke utpreget tøysete) holdning smitter gledelig over og gir appetitt på mer keitete tenåringskomikk – av den typen Hollywood serverte oss på samlebånd på denne tiden.
Filmen er satt til 1950-tallet, og det er noe med symbiosen av 80-tallsproduksjon og 50-tallskostymering som blir en spennende scenografisk ingrediens i seg selv, og som på sitt vis nærmest forsterker den innbakte nostalgien. Plottet kretser stereotypisk rundt en klumsete tenåringsgutt (spilt av Doug McKeon) som mer enn noe annet drømmer om å gå til sengs med skolens vakreste – spilt av Kelly Preston. Hans oppskriftsmessige uerfarenhet suppleres imidlertid av en rebelsk nykommer på skolen, og ut fra et ganske usannsynlig vennskap forsøker de å spille hverandre gode på bekostning av det motsatte kjønn. Bak karakterklisjeene og det forutsigbare plottet, er «Mischief» likevel underholdningsstemt, smart fortalt – og innimellom med en presis komisk timing. Samtidig oppleves filmen også som unødig ufokusert, og man kunne med fordel prioritert historien/forholdet rundt Doug McKeon og Kelly Preston med birollene blivende i periferien. Det hadde vært mer enn nok innenfor filmens knappe 90 minutter.
551 Rambo III (1988)
«Rambo III» er filmen som i sin tid figurerte i Guiness World Records som tidenes mest voldelige film. Mer interessant er det å se den på nytt i lys av et endret verdensbilde. Handlingen er spunnet rundt Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan på 1980-tallet, hvor den amerikanske krigshelten og Vietnam-veteranen John Rambo nå samarbeider med afghanerne i en voldelig kamp for å redde ut sin tidligere mentor fra sovjetisk fangenskap.
«Rambo III» har med tidens løp utvilsomt fått en annen smak på tungen; filmens sympatiserende skildring av de afghanske krigerne, og den amerikanske støtteerklæringen som uttrykkes til afghansk uavhengighet mot slutten, fremstår nå nærmest som ironisk. Opprinnelig ble også filmen avsluttet med en tekstplakat som uttrykte «This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan», som etter hendelsene 9/11 ble endret til «This film is dedicated to the gallant people of Afganistan». Uansett, «Rambo III» er ikke et stort filmverk, dog hakket bedre enn toeren – fordi både actionsekvensene og Sylvester Stallones karikerte Rambo-portrettering fremstår som sterkere integrert i filmens historiefortelling. Men filmen utkom også i en tid, på slutten av 80-tallet, da de testosterontunge amerikanske actionfilmene hadde nådd et metningspunkt og var på retur. «Rambo III» symboliserer også dét, og ikke uten grunn skulle det gå to tiår før en revitalisert John Rambo fikk returnere til lerretet på nytt.
570 Witchboard (1986)
Ouijabrett-horrorsjangeren har funnet nytt liv på 2010-tallet, men man kan like gjerne spole tilbake til 80-tallet for å oppdage den forholdsvis bortgjemte «Witchboard» som et fornøyelig bekjentskap. Filmen, som er skrevet og regissert av Kevin Tenney («Night of the Demons»), er preget av å være en lavbudsjettsproduksjon med et rimelig usselt tv-filmaktig uttrykk. Men innenfor åpenbart begrensede rammebetingelser setter Tenney opp filmens premiss effektivt, om enn noe omstendelig.
En ganske lang dialogsekvens under en litt laber fest i filmens åpning, som munner ut i at et ouijabrett bringes på bordet, fungerer i grunn utmerket som invitasjon inn i filmens merkverdige univers og figurgalleri. De overnaturlige elementene håndteres med stoisk ro, men på et viss sklir filmens fremmedelementer inn under huden. Derimot er forsøket på å integrere mer mellommenneskelige subplott relativt mislykket, mye fordi skuespillernivået er lavt og manuset tilsvarende såpeopera-aktig rundt disse relasjonene. Men jevnt over er «Witchboard» en lavmælt, underholdende skrekkfilm som ikke skriker av originalitet, men som – fordi den egentlig legger opp til å kunne bli en slasherfilm, bare for å ta andre vendinger – heller ikke forsvinner som en i mengden av 80-tallets skrekkfilmer.
569 Dead & Buried (1981)
I et lite lokalsamfunn der alle kjenner alle blir turistene som kommer til stedet drept én etter én, bare for å gjenoppstå som om ingenting hadde skjedd kort tid etter.
«Dead & Buried» er en såkalt britisk «video nasty» fra 80-tallets britiske undergrunn av horrorfilmer, ført i pennen av Dan O’Bannon og Ronald Shusett med «Alien» i bagasjen. Regissør Gary Sherman er imidlertid ingen Ridley Scott, mildt sagt. «Dead & Buried» er likevel rikelig ladet med atmosfæriske tablåer (mye tåke og mørklagte lokasjoner) som lukter av velgjorte, klassiske horrormotiver, og åpningen gir noen forfriskende antydninger til spennende iscenesettelser av drapsperspektiver. Landskapet er i det hele tatt malt i en fargetone og med et innhold som bringer assosiasjoner til John Carpenter, hvor Sherman også evner å skape en viss «suspense» i de mange spøkelses- og zombieaktige innstillingene. Et utradisjonelt og relativt underholdende bidrag i horrorkatalogen!
568 Daniel (1983)
«Daniel» er basert på en bok som forteller historien om Julius og Ethel Rosenberg som i USA på 1950-tallet ble dømt og henrettet for å ha bedrevet spionasje til fordel for Sovejetunionen ved å utlevere amerikanske atombombehemmeligheter. Tittelen «Daniel» henspeiler på parets sønn, som i denne settingen er en fiksjonsfigur, og hans streben etter å finne frem til sannheten.
Filmatiseringen er gjort av selveste Sidney Lumet, og prosjektet har noen tematiske likhetstrekk med «Running on Empty» som Lumet gav seg i kast med noen år senere. I tilfellet «Daniel» struktureres historiefortellingen over ulike tidsplan, og filmens store problem blir å koble barndomsskildringene fra den idylliske fremstillingen av venstreradikalismen på 1930-tallet, til den virkeligheten som Daniel og hans søster gjennom foreldrenes aktivisme må forholde seg til i voksen alder. På den andre siden er Sidney Lumet alltid god til å skape spennende dynamikk av familieskildringer, gjerne innenfor en thrillerkontekst, og innimellom er også «Daniel» på sporet av intenst, gode skildringer spunnet rundt familiesfæren. Timothy Hutton er også godt castet i hovedrollen, selv om heller ikke han evner å løfte «Daniel» opp blant Sidney Lumets beste verk.
567 The Kiss (1988)
To amerikanske søstre som vokser opp i Afrika på 1960-tallet blir revet fra hverandre. I filmens nåtid lever den ene søsteren et fredfullt familieliv med barn og kone i trygge forstadsomgivelser i USA. Den andre søsteren har på sin side gjort stor suksess i moteverden som modell. Når førstnevnte en dag omkommer i en grufull bilulykke, oppsøkes den sørgende enkemannen og datteren av modellsøsteren som kommer for å tilby sin hjelp. Men ganske snart aner i hvert fall datteren at den tilsynelatende sjarmerende tanten har alternative hensikter med oppholdet. Hun ønsker nemlig å overføre en slags afrikansk forbannelse til den unge datteren, via en slimete og katteaktig demon. Det er bakteppet for en overraskende velspilt, fornøyelig og sexy voodoo-thriller som tematisk og atmosfærisk slekter på eksempelvis «Cat People» og «Angel Heart» fra samme epoke.
Høydepunktet er en scene i filmens midtparti, der en av datterens venninner får et mildt sagt ublidt og veldig blodig møte med en rulletrapp som vikler seg inn i halskjedet hennes. Dessverre er ikke helheten like fantastisk, med en dramaturgi som blir gradvis mindre effektiv i siste halvdel, frem til en over-the-top-finale av en sluttsekvens. Men for all del; underveis er «The Kiss» både pirrende og fornøyelig i de beste partiene.
566 Celia (1989)
Ungjenta Celia hjemsøkes av mareritt om grusomme monstre kort tid etter at en kommunistvennlig familie flytter inn i nabolaget deres i Australias utkant på 1950-tallet.
Det er en uutslettelig tristhet som manifesteres i Celias kropp og sjel, og filmens jordnære presentasjon av jenta bidrar til verkets ubehag mer enn den visuelle presentasjonen av den mørke eventyrverdenen i jentas underbevissthet. Barneskuespilleren bak Celia, Rebecca Smart, er fantastisk dyktig, men plasseres samtidig i et filmatisk miljø der en eventyraktig horrortilnærming ikke blir hundre prosent vellykket integrert i historiefortelligen, slik at «Celia» mister litt flyt gjennom dens ulike stemningslag som kunne løftet helheten ytterligere.
565 True Confessions (1981)
Robert De Niro og Robert Duvall spilte begge i 70-tallets amerikanske hovedverk: «Gudfaren del II». Forventningene må derfor ha vært store da skuespillerne skulle gjenforenes, og for første gang spille mot hverandre, i «True Confessions» av Ulu Grosbard. Nedturen må ha vært tilsvarende overveldende, fordi «True Confessions» er i all ærlighet en ikke veldig vellykket produksjon. Grosbard mister tråden i forsøket på å formidle både emosjoner og fortellerstruktur fra et komplekst materiale. Utfallet er strebende og i kontrast til de velkomponerte, stilsikre tablåene som trolig må krediteres mesterfotograf Owen Roizman. Skuespillet er som ventet stødig, men også en smule distansert, slik filmen for øvrig også kan oppfattes.
«True Confessions» sikrer seg mot irrelevans i sitt kunstnerisk anlagte filmspråk med fine fotoinnstillinger, så vel som bare gjennom tilstedeværelsen til Robert De Niro og Robert Duvall i samme bilderamme. Kanskje får man mer ut av filmens grunnhistorie ved et gjensyn?
564 Purpurfargen / The Color Purple (1985)
Steven Spielberg er seg selv lik i «Purpurfargen». Med sin sedvanlig bredkonstruerte pensel maler han frem en episk historie som syder av emosjoner når to mørkhudede søstre rives fra hverandre under slaveriet i USA på begynnelsen av 1900-tallet.
Spielberg formelig bader det sentimentale dramaet i vakre sørstatsbilder, mens han samtidig maner frem de sterkeste sidene i skuespillernes følelsesregister. Filmen gjorde umiddelbart stor suksess, sanket til sammen 11 Oscar-nominasjoner – og banet sågar vei for at skuespiller Oprah Winfrey fikk lande sitt eget talk-show, hvilket resulterte i skapelsen av medieverdens mektigste kvinne.
Det kan naturligvis ikke holdes mot filmen, men like fullt er det en kjensgjerning at veldig få i dag trekker frem «Purpurfargen» som et vesentlig filmverk, ei heller i Spielbergs imponerende filmografi. I om lag én time fremstår riktig nok verket som nokså godt skrevet og fortalt, men gradvis faller potensialet for virkelig driv og nerve ut av historiefortellingen – i takt med Spielbergs filmspråklige hang til en overdreven understrekning i enhver scene.
«Purpurfargen» blir i det hele unødig insisterende i formen, og særlig er den siste timen er problematisk. Innimellom, og særlig i filmens første akt, er det derimot lett å se konturene av en regissør med ideer og gjennomslagskraft som er på vei mot den storheten som skulle komme.
563 Streamers (1983)
Selv om filmen på alle måter er «liten» er det utvilsomt en autoritet innbakt i «Streamers». All den tid regissøren heter Robert Altman, er kanskje ikke det merkelig. Det er lett å assosiere Altman med større og ambisjonsrike ensemblefilmer – det er tross alt produksjonene hans tilhørende den kategorien som har definert ham som mesterregissør. Imidlertid har Altman gjort mye forskjellig, som nettopp på 80-tallet med både «Secret Honor» og «Streamers» – begge mindre produksjoner basert på teaterstykker med en sterk politisk bunn.
«Streamers» tar for seg rasisme og homoseksualitet blant soldater som venter på å reise til Vietnam. Den interessante og ikke minst viktige tematikken presenteres i en dialogtung kontekst som er velskrevet. Men som filmuttrykk savnes dynamikk og nerve i samspillet mellom karakterene, der brakken med soldatene som eneste location gir en klaustrofobisk og ekkel ramme. Men som også gir meg som publikum et snev av brakkesyke fordi samtalene i det pregløse rommet gjør meg mer apatisk enn Altman nok tilsiktet.
562 Retribution (1987)
På 1980-tallet var det tydeligvis rom til å lage konseptuelle horrorfilmer basert på ganske uortodokse science fiction-ideer, og gjerne på lavt budsjett. Den godt gjemte «Retribution» er én i mengden, og på sine premisser er den et underholdende bidrag, til tross for en sterk «cheesy» 80-tallsatmosfære.
Filmens hovedperson overlever på mirakuløst vis et selvmordsforsøk, etter at han i filmens åpningsscene hopper utfor taket på en høy bygning. Etter at han kommer til hektene igjen, merker han likevel at det er noe som skurrer. Når han sovner, blir han hver gang besatt til å utføre bestialske drap, uten at han kan stanse det. Mye av filmens styrke ligger i Dennis Lipscombs spennende tolkninger av hovedfigurens personlighetsskifter, fra det stille og nerdete til det utagerende djevelske. «Retribuion» er en solid og fengende b-film som lett vil underholde horror-entusiaster med en svakhet for 80-tallet.
561 Barfly (1987)
Det er som om regissør Barbet Schroeder trekker seg bevisst ut av egen film, og isteden lar Mickey Rourke og Faye Dunaway – som henholdsvis Henry Chinaski og den like fordrukne Wanda – få utfolde seg naturlig i de nedstrippede, mørke og slitne landskapene som er med på å skape stemningen i Charles Bukowskis semi-biografiske «Barfly». Men det er heller ikke et grep som skal undervurderes, særlig ikke ettersom Rourke og Dunaway begge er fremragende. Samtidig er «Barfly» ugjestmild og tung i form og innhold. Skildringen av to skjebners sammenfallende liv, der alkoholen er oljen som smører forholdet, tillater få lyspunkter.
Det finnes heller ikke et overordnet plott som styres av dramaturgiske grep for å holde oss engasjert i utviklingen. «Barfly» er snarere innstendig og illeluktende til stede i øyeblikkene, som hovedsakelig finner sted i baren, der det drikkes konstant og slåss hyppig. Til slutt er det mest av alt en tidvis fengslende dialog, og særlig Mickey Rourkes skuespill, som gjør det hele interessant.
580 The Park is Mine (1985)
Tommy Lee Jones spiller en desillusjonert Vietnam-veteran som beleirer Central Park i New York med våpen og bomber, og ber folk holde seg ute av parken i 72 timer. Politiet, mediene og politikere sliter med å forholde seg til den uavklarte situasjonen som fremstår som et terrorangrep og som eskalerer i vold, men det viser seg til Vietnam-veteranen ikke ønsket annet enn å fremme et slags humanistisk budskap.
«The Park is Mine» er spyttet ut av sin samtid, og det føles utenkelig at en lignende film kunne blitt lagd i dag. Som filmverk er dette kanskje en fattigmanns «Rambo» i medikoker tv-filmdrakt; en stereotypisk iscenesettelse av en fremmedgjort Vietnam-veteran i disharmoni med et urbant amerikansk samfunn på 80-tallet, akkompagnert av et smått halvhjertet – men likevel fengslende nok – soundtrack av Tangerine Dream. Men til tider er konseptet skamløst underholdende å se på, og Tommy Lee Jones er dyktig som få.
579 Sound and Fury (1988)
Tilhørende en slags europeisk tradisjon av grim sosialrealisme, skildrer Jean-Claude Brisseau omveltningene til en ung gutt idet han flytter til et nytt nabolag hvor han sliter med å tilpasse seg, samtidig som han må forholde seg til et familieliv med en fraværende alenemor. På skolen havner han i såkalt feil miljø, og snøballen blir tidlig rullende i feil og fatal retning for den unge gutten.
«Sound and Fury» oppleves både innholds- og formmessig som en slags forløper til de suksessfulle Dardenne-brødrenes senere bravader, like mye som den trekker veksler på Ken Loachs forutgående sosialrealistiske skildringer av barn som offer av en ubarmhjertig storbyvirkelighet og opprevne arbeiderklassehjem. Brisseaus usentimentale portrettering er stødig levert, samtidig som filmen med jevne mellomrom tilføres kunstnerisk næring i form av flere stilistisk drømmeaktigte tablåer med erotiske overtoner – der det uttrykkes en form for ungdommelig lengsel og vitalitet i hovedpersonens subjektive blikk på verden rundt seg. «Sound and Fury» er kanskje ikke alltid vellykket som filmfortelling eller så fundamentalt egenartet som den utgir seg for å være – men likefullt er det en konstant interessant filmopplevelse å ta del.
578 36 Fillette (1988)
Tittelen, «36 fillette» henspeiler på en kjolestørrelse som den 14 år gamle jenta i hovedrollen er i ferd med å vokse fra, idet hun forventningsfull inntrer og oppdager en ny fase i livet; seksualiteten. Og få kontemporære filmskapere har lykkes i å vie sin undring mot seksualitetens vesen like konsentrert, fengslende og periodevis kontroversielt som franske Catherine Breillat. «36 fillette» ligger i så måte nærmere konvensjonene; i form av å være en klassisk oppvekstskildring av en ungjentes seksuelle oppvåkning forsterket av en miserabel hjemmesituasjon, etter sigende en delvis biografisk fortelling. Men Breillats kliniske sexskildringer med intime iscensettelser av fjortenåringens forhold til en eldre mann, gjør opplevelsen blandet. På den ene siden erfarer jenta en spennende manipulerende kraft i sitt unge, seksuelle vesen som gir henne et seksuelt maktovertak. På den andre siden tvinges en naturgitt usikkerhet og sårbarhet frem av mangelen på seksuelle erfaringer og uskyldheten som ligger, eller burde ligge, i den unge alderen.
Breillats valg av realisme over poetiske tilnærminger med hensyn til filmens uttrykk, skaper autentiske rammer og en nærhet som også hjelper frem historiens emosjonelle sider. Likevel er presentasjonen også filmens mest iøynefallende svakhet. Til tross for et åpenbart sparsommelig budsjett, ser filmen påfallende stusselig og uspennende ut som rendyrket filmverk, med et klart uutnyttet potensial for større dynamikk i filmspråket.
577 The Promising Boy (1981)
Jugoslaviske «The Promising Boy» følger den 24 år gamle Slobodan; i begynnelsen en respektabel medisinstudent og kjæreste som forholder seg til spillereglene under sine formative år i det tidlige 80-tallets Beograd. Men når han har sex med en annen jente og blir oppdaget av kjæresten, smeller hun til hodet hans med en åre, hvilket fungerer som en katalysator for filmen og protagonistens forandring.
«The Promising Boy» er derfra og ut en merkverdig fremstilling av Slobodans trang til å innta nye perspektiver og behov for å definere seg selv som et individ fri fra verden. Det sender ham ut i en forunderlig indre reise som også gjenspeiles i det ytre, der fri sex og alternativ musikk dyrkes som uttrykk for en løsrivelse fra systemet – og der det samtidig blir umulig ikke å se filmen i lys av datidens sosialistiske, kommunistiske samfunn som trigget en opprørstrang. «The Promising Boy» er ingen helstøpt fabel, og knapt nok utpreget rebelsk eller oppsiktsvekkende. Derimot er det en småmorsom og ganske sjarmerende/kuriøs historie med et alternativt bakteppe og energisk skuespill.
576 Bull Durham (1988)
Baseballfilmer er en svoren amerikansk øvelse, som ikke alltid vil kunne forårsake like sterk resonans hos et norsk publikum. Regissør og manusforfatter Ron Shelton har dramatisert «Bull Durham» som en romantisk komedie, og et trekantdrama, spunnet rundt intrigene som oppstår når en baseballveteran (spilt av Kevin Costner) skal innordne seg i en ny klubb. Der finner også den yngre og vitale Tim Robbins seg, mens Susan Sarandon er kvinnen som kommer mellom dem.
«Bull Durham» er innimellom en forfriskende komedie, ikke minst gjennom et tydelig gjennomarbeidet og snedig manus – noe Ron Shelton også høstet Oscar-nominasjon for. Det foregår også et forrykende samspill mellom trekløveret Costner, Sarandon og ikke minst Robbins. Men filmens kanskje morsomste øyeblikk, er utilsiktet i en tidlig replikkveksling, der Kevin Costner fremfører en lengre tirade som avsluttes med «I believe Oswald acted alone» (noe han tre år senere uttrykte veldig andre meninger om i «JFK»).
575 Bloodsport (1988)
Som muskelfleksende actionskuespiller kunne Jean-Claude Van Damme neppe blitt Hollywood-stjerne i en annen epoke enn 1980- og 90-tallet. Mens Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger banet vei som muskuløse actionikoner, og hongkongske kampsportfilmer fikk voksende popkulturell innflytelse i vesten post Bruce Lee, virket Van Damme skreddersydd som gallionsfigur i den hollywoodske symbiosen av østlig kampsport- og vestlig actionfilm.
«Bloodsport» ble i 1988 det store internasjonale gjennombruddet, og selv om den også avslørte belgierens haltende skuespillerreportoar, har det keitete skuespillet snarere blitt et varemerke mer enn en irriterende svakhet. «Bloodsport» fordrer heller ikke de helt store skuespillerprestasjonene. Filmen er generisk av natur, der Van Damme settes inn i en klisjéfull historiefortelling som deltaker i en hemmelig asiatisk martial art-turnering hvor han skal kjempe til ære for en tidligere trener som ligger for døden. Den søtladede plottetableringen er erketypisk, men velfungerende premiss for enhver idrettsfilm. Og «Bloodsport» handler egentlig bare om å få Jean-Claude Van Damme inn i kampsportarenaen, i en imponerende kampsportdemonstrasjon, innpakket i deilig filmisk patos. Van Dammes skuespillerreportoar er begrenset, men i de tiligste filmene kompenserte han sterkt med en gutteaktig og keitete sjarm. «Bloodsport» var filmen som satte belgieren på Hollywood-kartet, og som fortsatt står som en av de friskeste amerikanske martial art-filmene som er lagd.
574 A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (1987)
Denne gang er det en ung og sjarmerende Patricia Arquette som jages i drømmeverden av skarpfingrede Freddy Krueger. Inn i miksen får vi også Heather Langenkamp tilbake som Nancy, som såvidt overlevde i originalfilmen, og som nå er psykiater med drømmeterapi som spesialistfelt.
I større grad enn den første oppfølgeren, er «Dream Warriors» en naturlig forlengelse av originalverket, både narrativt og i tone. Det er trolig også mye av grunnen til at fansen gjerne fremhever treeren over toeren i Elm Street-serien. Selv setter jeg imidlertid omtrent like mye pris på forgjengerens forfriskende «annerledeshet» som gjenkjenneligheten av originalverket som syder i «Dream Warriors». Samtidig er det her også en fornemmelse av at det tekniske, effektarbeidet, har hatt en heldig utvikling, og når dét kombineres med minst et par idérike og spektakulære sekvenser, så blir det lett å sette pris på helheten også. Selv om denne også, naturligvis, er et godt stykke bak Wes Cravens fantastiske originalfilm.
573 Beverly Hills Cop (1984)
Jeg tror ikke det går en uke uten at jeg ubevisst tar meg i å plystre på temaet fra «Beverly Hills Cop». Det er i all hovedsak også det jeg har tatt med meg fra filmens innhold, til tross for at jeg hadde et nært forhold til den i tidlig pubertetsalder. Men dette var også tiden da Eddie Murphy var genuint morsom, og rollen som Axel Foley føltes skreddersydd for talentet – ekstremt energisk og treffende komisk timing, uten å bikke over i det overanstrengte.
Som politifilm husker jeg «Beverly Hills Cop» som langt mer morsom enn spennende, der suksessen hovedsakelig må tilskrives det komiske funnet som en gang var Eddie Murphy.
572 Alien Nation (1988)
«Alien Nation» har et spennende konsept, men er ikke noen fantastisk spennende film av den grunn. Vi befinner oss i nær fremtid, det vil si på begynnelsen av 1990-tallet i dette tilfellet, og ca. 300 000 menneskelignende romvesener (såkalte «newcomers») har landet på jorden i et slaveskip. De blir værende på jorden og med årene blir de integrert i det vanlige samfunnet. I denne verdenen spiller James Caan en politimann i Los Angeles som ser sin politipartner bli skutt og drept av en «newcomer». Den temperaments- og fordomsfulle Caan-figuren, som allerede i utgangspunkt avskydde de menneskelignende romvesenene for å forsøple samfunnet, får kort tid etter utdelt en ny partner som selvfølgelig viser seg å være en «newcomer». Den nye partneren spilles av Mady Patinkin, som for øvrig er ganske ukjennelig, tilslørt av en ganske grell ansiktsbasert makeup som er filmens b-filmaktige kostymering av romvesenene.
Ideen som ligger til grunn for filmen, skapt av Rockne S’Obannon (som senere gjorde stor suksess med sci-fi-serien «Farscape»), er fengslende nok. De menneskelige fordommene og mislykkede integreringen av romvesenene, er naturligvis en metafor på immigrasjonsutfordringer og vestens blikk på minoriteter, som ikke akkurat er blitt noen mindre aktuell faktor å ta for seg siden 80-tallet. Den tematiske håndteringen er imidlertid ikke veldig spennende, ei heller er det særlig nerve i historiefortellingen som tidlig utvikles til en relativt standard «buddy cop»-film forkledd som en forsøksvis original science-fiction-fabel. Derigjennom kryper filmen seg også tettere opp mot eksempelvis «Dødelig våpen»-universet, og selv om det sterke samspillet mellom Caan og Patinkin har en viss glød, er manuset rett og slett ikke veldig morsomt. Fotoarbeidet til Adam Greenberg er også en fin kvalitet i mange nattlige LA-avbildninger som tilfører et atmosfærisk tilsnitt av sliten urbanitet, fra samme mann som i samme tiår ga oss visuelt sterke bilder i filmer som «The Terminator», «The Big Red One» og «Near Dark» (og som på 90-tallet toppet det hele med «The Terminator 2», som han også ble oscarnominert for).
571 Conan – the Barbarian (1982)
«Conan the Barbarian» var Arnold Schwarzeneggers definitive gjennombruddsrolle, og filmen står også fjellstøtt som 80-tallets mest betydningsfulle sverd og sandal-verk. John Milius’ regiarbeid kretser om mektige vistaer og en frodig scenografi som kamera velvillig sveiper over i storslåtte totalbilder.
Selve historiefortellingen baseres på det klassiske hevnmotivet; åpningsscenen fra barndommen hvor Conan ser foreldrene bli likvidert av den fryktinngytende krigeren Thulsa Doom (fremragende spilt av James Earl Jones), og gutten som vokser opp som slave i krigerens fangenskap, og opparbeider en enorm fysikk som til slutt brukes som våpen i en ubarmhjertig hevntokt. Det er en svettende maskulinitet over hvert sekund av «Conan the Barbarian». Men dessverre er ikke historiefortellingen like svettefremkallende og spennende forløst. «Conan the Barbarian» sliter etter hvert med fremdriften og blir derfor en anelse monoton og stillestående i lengden.
590 Dune (1984)
Det var den chilenske kultfilmmesteren Alejandro Jodorowsky som først skulle adaptere den populære og episke sci-fi-romanen «Dune» av Frank Herbert. Da Jodorowskys ambisiøse prosjekt havarerte, landet imidlertid adaptasjonen i David Lynchs hender. Men i ettertid er det chilenerens urealiserte visjon som er blitt mystifisert og gjort legendarisk, hvorpå Lynchs versjon har fått ettermæle nærmest som en skamplett i mesterens filmografi – som et historisk mislykket sci-fi-prosjekt. Og det er lett å være nedlatende på vegne av «Dune», som er narrativt klønete sammenvevd, samtidig som den fremstår som selvhøytidelig, stiv og livløs. Når dette toppes med noen veldig enkle og flaue effektsekvenser, mens det legges på intetsigende 80-tallspop fra Toto som bakgrunnsstøy, ligger det aldri rette for at «Dune» skal bli en behagelig eller givende filmopplevelse.
Det skal sies at jeg kom sent til bords for å smake på «Dune», mye fordi advarslene om dens mislykkede vesen var såpass entydig og sterk. Kanskje var det de lave forventningene som likevel gjorde at jeg umiddelbart satte pris på den rendyrkede visuelle tonen som settes tidlig. Og når jeg også tidlig forstod at jeg aldri ville evne eller interesse meg nok til å koble meg på noen av elementene i historiefortellingen, ble det likevel mulig å sette pris på det storslåtte visuelle kalibret som et isolert element. Selv om «Dune» slår noen betydelig sprekker også som et mer rendyrket visuelt sci-fi-eventyr, er det flere fordelaktige elementer i kameraføring, kostymering og scenografi som virker appetittvekkende for seg selv.
589 Of Unknown Origin (1983)
«Of Unknown Origin» fra 1983 sies å være av Stephen Kings favorittfilmer, og det gir en grei pekepinn på hvor vi skal. De første minuttene er for så vidt en anelse Spielberg-aktig i en fin, etablerende familieskildring. Men ganske snart, når filmen rister seg løs, er dette i stor grad sentrert rundt familiefaren – spilt av Peter Weller (altså, Robocop) – i en manisk kamp mot en kjemperotte som terroriserer ham i den nyrenoverte leiligheten mens familien for øvrig har reist bort.
Regissør George P. Cosmatos hadde en akseptabel 80-tallskarriere, og som i Stallone-kollaborasjonene «Cobra» og «Rambo: First Blood Part II», fristes han sjelden til å flette inn komikk, selv når premisset og situasjonen strekkes mot det ekstreme. «Of Unknown Origin» har et uttrykk, og spilles, isteden med mørkhet og desperasjon – men innehar sekvenser som likevel er underholdende, tett mot det morsomme.
Mye av grunnen til at filmen fungerer såpass greit ligger i skuespillet, og ikke minst ansiktet, til Peter Weller som aldri levner tvil om at dette er alvor. Men også fotoarbeidet fremstår som inspirert med noen spennende kameravinkler, og de mest intense scenene fungerer særlig godt. «Of Unknown Origin» er likevel ikke av epokens beste eller mest ikoniske sjangerproduksjoner, dog åpner du likevel toalettlokket med en viss forsiktighet og økende puls de første dagene etter å ha sett denne.
588 Top Secret! (1984)
Utropstegnet i tittelen av «Top Secret!» er beskrivende for den sketsjebaserte sammenstillingen av scener som utgjør helheten i en film der det spinnes videre på suksesstråden fra «Airplane!». Trioen bestående av Jim Abraham samt brødrene David og Jerry Zucker satte med disse to verkene standarden for en parodihumortype som de senere fulgte opp med «The Naked Gun» og «Hot Shots!», også med suksess.
I «Top Secret!» er settingen et agent- og krigsfilmunivers som latterliggjøres, og hvor komedien streifer ustanselig innom bananskallhumor og banaliteter like mye det bys på øyeblikk av metabasert og innimellom subtil, og gjerne selvironisk humor. Val Kilmer innehar hovedrollen som en Elvis-inspirert rockestjerne med viss karisma, en figur som vikler seg inn i en slags krigskonflikt på europeisk jord.
«Top Secret!» fremstår kanskje som mer utviklet og filmatisk gjennomarbeidet enn «Airplane!», blant annet med spektakulære actionsekvenser på anstendig sjangerfilmnivå, og har også en bredere plattform for å drive komedie. Det føles også som en egen verdi å oppleve Val Kilmer gjøre et tydelig gjennombrudd. Fordi filmen er mindre konsentrert enn «Airplane!», er den imidlertid også en mer flyktig og uryddig filmopplevelse, der man i større grad får tid til å undre seg over veivalgene og «logikken» i det løse parodiplottet. Høydepunktene er uansett særdeles morsomme, og selv om skuldertrekkene kanskje er flere, så lever tross alt parodikomediene for de korte, ubetalelige øyeblikkene.
587 The Survivor (1981)
Det er vanskelig å tenke seg at M. Night Shyamalan ikke har sett «The Survivor», eller i det minste lest boka av den britiske horrorforfatteren James Herbert som filmen bygger på.
Robert Powell spiller en pilot som på mirakuløst vis overlever en særdeles brutal flystyrt uten en skramme. Han husker ingenting av ulykken, men får raskt en mistanke kastet over seg, og preges av indre uro og skyldfølelse over det som har hendt. Powell leverer en underspilt rolleprestasjon som kanaliserer noe fremmed, men med et ekstremt intenst og smått mystisk blikk, som kan påminne om Michael Keaton uten komiske undertoner. Castingen og tolkningen sklir uproblematisk inn i det «Twilight Zone»-aktige universet som henfaller tungt til atmosfæriske iscenesettelser av uforklarlige elementer. Her er hallusinasjoner, spøkelser, en klarsynt kvinne og en prest (for øvrig spilt av Joseph Cotten, fra bl.a. «Citizen Kane», i sin aller siste rolle) salig blandet i et plott i skjæringspunktet mellom nåtidens virkelighet og «den andre siden».
Fotoarbeidet til Oscar-vinnende John Seale gir et grovt og mørk blikk over et filmunivers som kan gi assosiasjoner til det han gjorde på «The Hitcher», og Brian May (ikke gitaristen i Queen, men filmkomponisten mest kjent for sine musikalske bidrag til «Mad Max») leverer et ganske minneverdig score som underbygger filmens stemningsskapende sjel. Regien er ved David Hemmnings – utvilsomt mest kjent som skuespiller i Antonioni-mesterverket «Blow-up» (men også for Dario Argentos «Deep Red») – og er kanskje filmens svakeste punkt. Hemmings klarer ikke å slå spikeren helt inn fra registolen; en rytmisk svikt i maskineriet gir en litt knirkete lyd til helheten. Etter en sterk og spektakulær filmstyrtsekvens tidlig i filmen, som er filmisk imponerende iscenesatt, er dessverre den resterende drøye timen svært ujevnt fortalt.
586 American Pop (1981)
Ralph Bakshi etablerte seg allerede på 1970-tallet som en vital alternativ filmrøst som spesialiserte seg på animasjons-/tegnefilmer i sjangersegmentet for et voksent publikum, der han nok er mest kjent for den animerte tolkningen av «Ringenes herre» fra 1978.
Tre år senere gjorde han i 1981 sin neste film: «American Pop». Her benytter Bakshi den såkalte rotoskoping-teknikken (scenene spilles inn med skuespillere for deretter å bli gjenskapt med penn på et tegneark), med den effekt å puste mest mulig reelt liv og realistiske bevegelser inn i det animerte figuruniverset. Fokuset på de animerte, menneskelige bevegelsene forsterkes av en bakgrunn som er flat og livløs, som malerier. Atmosfæren bygges omkring fire generasjoner av musikere som kanaliserer, gjennom musikk som et kulturelt fellesbånd, en amerikansk musikkarv. Men historiefortellingen er overfladisk, på grensen til banal. «American Pop» blir derfor sjeldent substansielt spennende, ei heller gripende eller voldsomt underholdende, men derimot fortsatt imponerende og forbløffende bare i kraft av den særegne estetikken i animasjonen.
585 Is-slottet (1987)
Per Blom er beviselig ingen Andrey Tarkovsky. Men det det er like fullt befriende å oppleve «Is-slottet», filmatiseringen av Tarjei Vesaas’ roman; et kompromissløst kunstprosjekt som nettopp strekker seg mot et slikt filmisk landskap. Den nedstrippede og natursøkende scenografien iblandes en forsiktig, poetisk fotohåndtering. Resultatet er et tandert uttrykk som gjenspeiler den uskyldige sårheten som ligger i møtet mellom historiens to 11 år gamle jenter.
«Is-slottet» er mer søkende enn virkelig kraftfull, tidvis i overkant keitete og stivt presentert. Men i sine fineste øyeblikk formidles også emosjonelt gripende og visuelt fortryllende sekvenser.
584 River’s Edge (1986)
I kontrast til de fleste tenåringsdramaene fra 80-tallet som hadde en amerikansk uskyldighet i seg, er det noe langt mørkere og mer kompromissløst over «River’s Edge» av Tim Hunter. Filmen baserer seg på virkelige hendelser om en tenåringsgutt som kveler kjæresten og dumper liket ved en elv, for deretter å skryte av det til vennene. Etter at vennene blir med på å begrave liket, får en av dem samvittighetskvaler og vil varsle politiet. Derfra iverksettes en vond kjedereaksjon av hendelser som fortelles med iskald realisme.
«River’s Edge» er en samfunnsspeilende portrettering av «problembarn» i den forstand at de er tydelige produkter av en amerikansk suburbiabakside, preget av vanskelige oppvekstsvilkår og fraværende foreldre. Tim Hunter utforsket noe av det samme landskapet i den Disney-produserte ungdomsfilmen «Tex» fra samme tiår (som havnet rett utenfor topp 750), men det risses i overflaten på en ganske annen måte her. Derimot er filmen tidvis trang å trenge emosjonelt inn i, og skuespillet vaklende – inklusiv prestasjonene til Keanu Reeves, Crispin Gloover og til dels Eric Roberts. Derimot er Dennis Hopper strålende, i samme år som han skapte en av tiårets mest ikoniske karakterer i «Blue Velvet».
Tim Hunter forlot på sin side filmarbeidet i kjølvannet av den oversette «River’s Edge», og har i stedet blitt en viktig stemme i fremveksten av kvalitetstunge amerikanske tv-serier som regissør på episoder av alt fra «Twin Peaks» til «Carnivalé», «Deadwood», «Breaking Bad», «Mad Men», «Dexter» og «Hannibal» m.fl.
583 Dream Lover (1986)
Med et knippe betydningsfulle 70-tallsthrillere som «Klute», «The Parallax View» og ikke minst «All the President’s Men» på samvittigheten, kludret Alan J. Pakula det litt mer til utover 1980-tallet. Den psykologiske thrilleren «Dream Lover» holder heller ikke helt samme klasse, men er likevel et spennende bekjentskap og ikke minst en interessant retningsmarkør i kjølvannet av den trygge kritikersuksessen «Sophie’s Choice».
Pakula er imidlertid ingen Brian De Palma eller David Lynch – referanser som lyser opp når materialet i «Dream Lover» legges under lupen – og ei heller Dario Argento, som assosiasjonene også tidvis svever forbi i flere iscenesettelser. Pakula ser ut til å ha en spennende destinasjon for det visuelle uttrykket, men kommer aldri helt i mål med å bearbeide konseptet til en virkelig gjennomarbeidet, atmosfærisk og suggerende thriller. Dels fordi historiefortellingen er så lite gnistrende, og dels fordi produksjonen virker noe halvhjertet og uten den nødvendige pasjonen. Det er ekstremt synd, for det er tross alt mulig å trekke ut flere saftfulle biter av verket. Eksempelvis har Pakula byttet ut Gordon Willis til fordel for Sven Nykvist som fotograf, og svensken bidrar sterkt med sitt bergmanske fotoarbeid som særlig påminner om «Hviskninger og rop», og som gir en spennende fargelegging av det tvetydige universet. Kristy McNichol er også sterk i hovedrollen, selv om hun etter hvert drukner i et ganske meningsløst og uspennende plott. Alt i alt; veldig severdig, masse potensial, men også en smule ubetydelig.
582 Made in Britain (1982)
Under Storbritannias beinharde Thatcher-regime har 16 år gamle Trevor allerede levd flere av sine formative år i et samfunn gjennomsyret av økende fattigdom, arbeidsledighet og sosial frustrasjon.
Den 75 minutter lange tv-filmproduksjonen «Made in Britain» er et karakterportrett av Trevor levendegjort av en debuterende Tim Roth. Selv om Alan Clarks rastløse filmspråk med bruk av steadicam blir et veldig tilstedeværende stilistisk grep, er det likevel Roths intense og nyanserte skuespill som utgjør den virkelig store verdien i «Made in Britain». Som en motsats til stereotypien av skinheads som uintelligente bråkmakere, er filmens protagonist velartikulert og karismatisk, noe som naturligvis gjør effekten av konfrontasjonene i filmen mer interessante. Selv om den episodiske fremstillingen av et sosialt kompleks problem ikke nødvendigvis gir nye svar eller perspektiver, er filmen presis og god nok i hva den er; en naturalistisk skildring av et ungt menneske i opposisjon til samfunnsstrukturer som har slått feil.
581 Stripes (1981)
Bill Murray spiller i «Stripes» en misfornøyd taxisjåfør som på et tidspunkt gir opp jobben uten egentlig å ha noen plan for hva han skal gå til. Samtidig slår kjæresten opp med ham. Harold Ramis spiller kameraten som livnærer seg på å undervise immigranter i engelsk, men som egentlig ikke fikser jobben. På impuls bestemmer deg seg for å verve seg til militæret, men forstår ikke egentlig hva de går til. Det er premisset som etablerer «Stripes» som en komedie basert på «fish out of water»-episoder, der storyen og vitsene som oftest er både platte og forutsigbare, men der talentene til særlig Bill Murray og John Candy – i rollen som en, naturligvis, overvektig rekrutt – er for synlige til at «Stripes» faller i grus. Dessuten er de første 20 minuttene også ganske morsomt skrevet/etablert, inntil den militære settingen og den i overkant gutteaktige humoren tar et litt krampeaktig tak på helheten.
For Ivan Reitman blir «Stripes» stående igjen som en slags mellomfilm, direkte etter gjennombruddsfilmen «National Lampoon’s Animal House» og den påfølgende «Meatballs» på slutten av 70-tallet, og tre år før han gjorde «Ghostbusters».
600 Edge of Sanity (1989)
I Gérard Kikoines versjon av Dr. Jekyll og Mr. Hyde forandrer Jekyll personlighet til å bli ingen annen enn Jack the Ripper. Dette konseptet, satt til et viktoriansk og nattlig London der en sadistisk Anthony Perkins vandrer rundt i de mørke gatene som Jack the Ripper, skaper utvilsomt noen spennende og slibrige rammer for «Edge of Sanity». Dessverre klarer ikke filmen helt å etablere noen nevneverdig spenningskurve, eller utforske elementer under den forstyrrende fasaden. Derimot er «Edge of Sanity» forsøksvis interessant som en atmosfærisk og lekende filmfortelling fanget av en luguber tv-filmestetikk á 80-tallet som heller ikke går av veien for å tilbe ekstremvold og nakenhet.
599 Black Moon Rising (1986)
Selveste John Carpenter har ført pennen bak historiefortellingen i actionthrilleren «Black Moon Rising» fra 1986. Regiarbeidet ble imidlertid overført til ukjente Harley Cokeliss som, under produksjonsselskapet til Roger Corman, har lagd en severdig sjangerfilm på åpenlyst begrenset budsjett. Hovedrollen spilles sterkt av Tommy Lee Jones, før sin storhetsperiode, mens Linda Hamilton dukker opp som en interessant motpart. Plottet, skrevet av Carpenter, vikler seg bort i meningsløse tråder etter en lovende åpning der Tommy Lee Jones’ figur introduseres som en slags moralsk rettskaffen kriminell som jobber på lag med FBI, men som vikler seg bort i større problemer.
«Black Moon Rising» tilhører segmentet av 80-tallsproduserte action/thrillere preget av datidens middelmådige standarder for actionscener i en tv-filmlignende produksjon. Innenfor disse kjedelige begrensningene, gjør likevel Harley Cokeliss mye ut av råmaterialet, og viser seg som en habil fagarbeider på dette nivået. Det er derimot ingen tvil om at det er Tommy Lee Jones’ tilstedeværelse som løfter dette til faktisk å bli tidvis fengende og severdig.
598 The Blob (1988)
Først en innrømmelse: Jeg har ikke sett originalfilmen fra 1985 som «The Blob» er basert på. Denne filmen føyer seg for øvrig inn i en rekke av 80-tallsproduksjoner som fant inspirasjon i Hollywood-baserte science fiction-produksjoner fra 1950-tallet, hvor David Cronenberg sannsynligvis var viktig og banet vei da han gjorde stor suksess med «The Fly» (1986). «The Blob»-remaken (som dels er skrevet av Frank Darabont!) kom ut to år senere, og er som ventet langt mer uhøytidelig og banal enn Cronenbergs «The Fly», og selv om det anti-autoritære budskapet kanskje presenteres i vel overtydelige vendinger, skal 50-tallsutgavens moralprekener etter sigende være nedtonet, heldigvis.
Regissør Chuck Russells interesse har åpenlyst ligget i å utnytte datidens spesialeffektfortrinn, og han dyrker derfor det monstrøse i et utall sekvenser som bobler over av kreativitet – alltid med et glimt i øyet. Overdrivelsene og den grenseløse uhøytideligheten gjør også «The Blob» til en slags parodi, der den med et nåtidsblikk ikke fremstår som veldig slitesterk i kantene.
597 Garde à vue / The Grilling (1981)
En advokat (Michel Serrault) beskyldes for å ha voldtatt og drept to unge jenter, og bringes inn til avhør av en hensynsløs politietterforsker (Lino Ventura) som er sikker på at vedkommende er skyldig, mens en mer stillfaren detektiv (Guy Marchand) sitter observerende i bakgrunn.
«The Grilling» forblir for det meste av tiden i avhørsrommet og forsøker å bygge spenningen opp rundt dramaet, nerven og avsløringene som oppstår under dialogvekslingen. Regissør Claude Miller holder tempoet lavt og tillater skuespillerne å bære filmen på naturalistisk måte, noe de til de grader også gjør. Selv om det også er en viss klaustrofobisk og svettende thrilleratmosfære over intimiteten som skapes inne i avhørsrommet, fremstår likevel «The Grilling» som en litt intetsigende, pratsom kriminalfilm med en uspennende tv-filmestetikk.
Filmen fikk for øvrig en re-make i 2000 (det vil si; basert på samme bok) med Morgan Freeman, Gene Hackman og Monica Bellucci – en film som i likhet med Claude Millers versjon aldri kommer til å kreve særlig plass i det kollektive filmminnet.
596 Omen III: The Final Conflict (1981)
Damien har nå rundet 30 år, blitt en av verdens mektigste menn som sjef over Thorn-imperiet, og sågar utpekt som amerikansk ambassadør i Storbritannia – rollen som hans adoptivfar hadde i den første filmen. Han er nå bevisst på hvem han er – og hva han vil. Kampen mellom det gode og onde høynes derfor, især når Damien opplever å få sine Antkrist-styrker svekkes i møte med Kristus’ nylige tilbakekomst.
Det føles som om enda mer står på spill i den overraskende gode tredje filmen i «Omen»-serien, som også kan oppleves som mer svettefremkallende og effektiv som horrorskildring enn forgjengeren – og som har en historiefortelling med sterkere grad av iboende nerve idet det nå bygges opp mot den endelige konflikten, det onde vs. det gode.
«Omen III: The Final Conflict» ble først lansert kun under tittelen «The Final Conflict», noe som kan få illustrere at filmen også kan fungere helt uavhengig av forløperne. Likevel, etter en stemningssterk oppbygning med introduksjonen av en framragende Sam Neill i et temposterkt og engasjerende premiss, blir manusarbeidet i siste akt løst med lettvinte og forutsigbare grep som ikke lever helt opp til forventningene. «The Final Conflict» er på ingen måte like helstøpt, elegant og ikonisk som det originale 70-tallsmesterverket «The Omen», men er likevel langt bedre enn man kunne forvente at den skulle være.
595 Children of the Corn (1984)
«Children of the Corn» har gitt næring til flere oppfølgere enn det som kan telles på én hånd, uten at jeg har følt behov for å bevege meg videre fra den første. Den har jeg til gjengjeld sett et par ganger. Filmen åpner sterkt, og overraskende brutalt. Åpningsscenen på kafeen der barna første gang går til angrep på de voksne, er makabert, men uhyggelig effektivt iscenesatt som en umiddelbar etablering av et skrekkfilmunivers. Det er i det hele tatt veldig mye som fungerer knirkefritt innledningsvis, som de foruroligende sekvensene som ligger bak Peter Horton og Linda Hamiltons biltur og ankomst til det avsidesliggende stedet Gatlin i tjukkeste Nebraska. Det er ingen voksne å se, og de gjenværende barna har etablert en religiøs sekt som ofrer mennesker i maisåkrene.
Filmens etablerende historiefortelling har klare likhetstrekk med kultskrekkfilmen «Who Can Kill a Child?» fra 1976. Men i den sammenligningen blekner ganske raskt «Children of the Corn», som etter en lovende åpning faller sammen både sjangermessig og kunstnerisk, før den til slutt innlemmes i den litt tvilsomme tv-film-katalogen over billige Stephen King-adaptasjoner.
594 The Border (1982)
«The Border» gir oss en strålende Jack Nicholson i en befriende underspilt og subtil rolletolkning av en skyldbetynget grensevakt som stasjoneres ved El Paso på grenseovergangen mellom Mexico og USA. På grunn av økonomiske problemer fristes han til lettvint korrupsjonsgevinst ved å samarbeide med sin kollega, spilt av Harvey Keitel, som legger til rette for at illegale innvandrere får krysse grensen til USA. Når samvittighet senere påvirkes av umoralen i det som foregår, vikles grensevakten inn i intrikate og potensielt farlige dilemmaer når han forsøker å gjøre urett rett.
Foruten sterke rolleprestasjoner fra ringrevene Nicholson og Keitel, er imidlertid «The Border» totalt sett nokså anonym og forglemmelig i sitt filmiske vesen – da den også bare delvis evner å være engasjerende på vegne av de moralske kvalene som oppstilles for oss. Tony Richardsons regihåndverk er stødig nok, men tilfører ikke filmen en sårt tiltrengt dynamikk til historiefortellingen.
593 Roger & Me (1989)
Da Michael Moore entret dokumentarfilmscenen på tampen av 1980-tallet med «Roger & Me» var det med en forfriskende innfallsvinkel og metode som umiddelbart slo an bredt. Moore hadde laget en dokumentarfilm som traff og opprørte folket: Uten bruk av «talking heads», men som en tilsynelatende representant for «folk flest» gikk han til konfronterende angrep på General Motors ved eier Roger Smith for deres beslutning om å legge ned flere bilfabrikker i Flint, Michigan med det resultat at over 30.000 mistet jobben. Moore oppsøkte familier som hadde fått livene sine ødelagt i kjølvannet av arbeidsledigheten, og skildret et lokalsamfunn (der han selv kom fra) som var destruert på grunn av maktens grådighet representert i Roger Smith. Dette har som kjent blitt Moores varemerke, men effekten må ha vært enda større ved lanseringen av «Roger & Me», da Moore på det tidspunktet fremdeles fungerte som en troverdig representant for grasrota i møte med makteliten, og metodikken han brukte fortsatt var nyskapende.
Som formidlingskunst er det vanskelig å undervurdere «Roger & Me». Filmen er strålende oppbygd, kommunikasjonen er sylskarp og effekten av virkemidlene er intet annet enn dokumentarfilmhistorie. Selv vil jeg nok fremheve den senere «Bowling for Columbine» som filmen der Moore perfeksjonerte den samme metoden, men det viktige og banebrytende startpunktet kom i 1989.
592 Lucas (1986)
Det har hengt en mørk sky over «Lucas» siden Corey Feldman i 2013 utga en biografi hvor han uttalte at den avdøde vennen og barnestjernen, Corey Haim, skal ha blitt seksuelt misbrukt under innspillingen av «Lucas», og hvor anklagen senere er blitt rettet direkte mot filmens største stjerne. Det til side; som film er «Lucas» et hjertebankende tenåringsdrama som på ukomplisert vis lar det vokse frem ektefølte emosjoner i skildringen av den første kjærligheten, og i enda sterkere grad: det å havne på utsiden.
Lucas, spilt av Corey Haim, er en utilpass og venneløs fjortenåring. Han er smart, men ikke nødvendigvis sosialt intelligent. Han vokser også opp uten trygge rammer i hjemmet, er mye overlatt til seg selv og egen nysgjerrighet, og er en outsider på skolen. Men så flytter en ny jente til byen, og Lucas opplever sin første forelskelse . Og fordi det er sommerferie får han mulighet til å bli kjent med henne før skolens ubarmhjertige virkelighet venter for å plassere dem ulikt i hierarkiet, der hun ventelig isteden blir kjæreste med en populær fotballspiller og ditto uoppnåelig for Lucas.
Filmen fortelles med et sjarmerende outsider-blikk om en oppvekstvirkelighet med elementer de fleste av oss kan finne sannhet i, og er stedvis både rørende og morsom. Det er imidlertid ingen grensesprengende originalitet eller stort ambisjonsnivå her (uten at det er påkrevd), men dens filmatiske nøkternhet og observasjonsblikk, har også bidratt til at «Lucas» aldri oppleves som egentlig datert, men snarere universell og tidløs. Likevel er den noen hakk mindre fullendt og skarpere enn noen av tiårets største triumfer i samme sjanger, dog fortjener «Lucas» som film en større anerkjennelse enn den virker å ha fått.
591 Tango & Cash (1989)
«Tango & Cash» var sannsynligvis veid og målt etter sikre suksesskriterier før den slapp ut i 1989. Med Kurt Russell og Sylvester Stallone side om side i en gjennomkommersiell, actionfylt politi-buddy-film, kunne det nesten ikke slå feil.
Filmen har ingen ambisjoner om å sette en ny standard på noe vis, men tilpasser seg effektivt velkjente sjangermønstre. Og da regissør Andrey Konchalosvkiy forsøkte å tillegge filmens uttrykk en litt mørkere tone enn det produsentene satte pris på, ble han etter hvert erstattet av en riktignok ukreditert Albert Magnoli. På samme måte som produksjonsselskapet byttet klipper etter å ha sett den opprinnelige versjonen. Men alt det til side: «Tango & Cash» oppleves som velsmurt action-underholdning med passelig høyt tempo, spennende historiefortelling, gjennomgående glimt i øyet og med en endeløs strøm av one-linere – samtidig som den aldri har kapasitet og særegenhet til å krabbe ut av skyggen til «Lethal Weapon»-filmene. Likevel tilhører «Tango & Cash» i høyeste grad toppsjiktet av 80-tallets ukompliserte actionfilmer som dessverre virker å ha utgått på dato (men som da er desto morsommere å gjenoppdage).
610 A Room with a View (1985)
«Et rom med utsikt», basert på romanen av E.M. Forster, høstet på midten av 80-tallet tre Oscar-priser og var nominert til langt flere. Og som et klassisk, romantisk dramaverk som klamrer seg til en overbevisende scenografi som uttrykker begynnelsen av forrige århundre, er «Et rom med utsikt» bortimot så perfeksjonert og fri for synlige feilskjær som mulig.
James Ivory har aldri vært av klodens mest interessante filmskapere, men hans stødige filmhåndverkerhånd sørger for å gjøre det dialogtunge dramaet relativt levende, til tross for figurgalleriet og kulissenes iboende stivhet. Særlig er Helena Bonham-Carter lysende, der hun i rollen som unge Lucy plutselig må forholde seg til menn mer frigjorte og lystne enn hun er vant til. Samtidig er det i ettertid få sekvenser, øyeblikk eller fragmenter ved «Et rom med utsikt» som gjør filmen spesielt minneverdige; der materialet og Ivorys tilsynelatende trygghetssøkende filmarbeid på et vis også blir dens hemsko, og senker i hvert fall mitt engasjement for den noen hakk.
609 Atlantic City (1980)
De første sekundene av «Atlantic City» gir oss et pirrende, voyeuristisk blikk på en bryststruttende Susan Sarandon, sett utenfra gjennom et vindu. Nå høres dette ut som åpningen av en snuskete Brian De Palma-thriller, men «Atlantic City» etableres raskt som noe veldig annet.
I regi av den franske mesteren Louis Malle formes nemlig «Atlantic City» som en mer inderlig og karakterdrevet kjærlighetshistorie, der samspillet mellom Susan Sarandon – som Malle på denne tiden hadde et forhold til, og de to hadde allerede jobbet sammen på «Pretty Baby») – og legendariske Burt Lancaster havner i fokus. Begge høstet Oscar-nominasjoner for sine tolkninger; førstnevnte som «misfornøyd servitrise som ønsker å jobbe i casino, og sistnevnte som «vemodig eldre mann som lokkes til gangstervirksomhet på tampen av livet». Underveis rører de ved hverandres liv, men dynamikken i dramaet som oppstår blir aldri så emosjonell og kraftfull av jeg blir genuint berørt. Derimot er skuespillerprestasjonene av upåklagelig høy kvalitet, og det småtrege tempoet gir oss også tilstrekkelig med tid sammen med figurene. Kanskje er «Atlantic City» en av Louis Malles største og mest populære filmer, men i retrospekt er den også av hans mest uspennende, både som fortelling og filmuttrykk.
608 Ghostbusters (1984)
«Ghostbusters» eksemplifiserer 80-tallets trang til sjangerblanding av komedie og skrekkfilm på beste/verste vis, og har som film kanskje ikke tålt tidens tann veldig godt. I likhet med mange beslektede produksjoner fra samme epoke, lever «Ghostbusters» hovedsakelig i et slags nostalgivakuum. Når denne nostalgien i mitt tilfelle er nokså fraværende, foruten noen vage minner av å bli skremt over noen spøkelsesøyeblikk, huskes den mest for konseptet, Bill Murray og den ikoniske kjenningsmelodien. Etter å ha sett filmen opp igjen, er det lett å forestille seg at man kan begeistres over filmens sprudlende lekenhet, det oppfinnsomme konseptet og kjemien i skuespillet.
«Ghostbusters» er sjarmfull, og i perioder underholdende. Men gjensynet bekreftet også at filmens kvaliteter overhodet ikke er tidløse, og det må en viss velvilje og forestillingsevne til for virkelig å omfavne filmen som genuint god og underholdende.
607 Göta kanal (1981)
Klassisk svensk folkekomedie som er sett både helt og delvis på tv-skjermen relativt hyppig over flere tiår. Filmen ble en formidabel kassasuksess på kino i 1981, rett i kjølvannet av «Selskapsreisen»-suksessen, men uten å være like hysterisk morsom.
Der «Selskapsreisen» var en parademarsj i komiske, eller bare lakoniske, keitete skråblikk på den skandinaviske ferieinstitusjonen, kommer de latterfremkallende scenene med lengre intervall i «Göta kanal». Men i rettferdighetens navn har også «Göta kanal» større ambisjoner utover komediegrep enn «Selskapsreisen», og byr på noen – omstendighetene tatt i betraktning – imponerende actionsekvenser til sjøs. Skuespillet er for øvrig stødig og sympatisk, replikkene ofte treffsikre, men helheten er likevel ikke så morsom og fullendt som man kunne håpe. Derfor når filmen heller ikke de samme maritime filmkomediehøyder som treffes i «S.O.S – en selskapsreise» som kom på slutten av samme tiår.
606 Wise Guys (1986)
Den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert trykket i sin tid gangster-komedien «Wise Guys» til sitt bryst i en panegyrisk anmeldelse. Filmen nyter imidlertid ingen stor status i dag, og i hvert fall ikke blant de av oss som rangerer Brian De Palma som en av de virkelig store filmskaperne. I kontekst av De Palmas filmografi fremstår «Wise Guys» som et nesten uinteressant og kuriøst innslag – ikke bare fordi den er forholdsvis mislykket (les: lite morsom) som komedie, men også fordi filmen mangler en tydelig filmisk signatur. Det siste er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning De Palmas posisjon som stilistisk orientert auteur, selv om det hovedsakelig har vært uttrykket i en thrillersjanger.
De Palma er imidlertid ikke helt ukjent med komediefaget heller, og det var faktisk der han startet karrieren. Men der både «Greetings» og «Hi, Mom!» fremstod som typisk imperfekte, men friske, eksperimentelle og tidvis underholdende lavbudsjettsproduksjoner, har «Wise Guys» åpenlyst et større kommersielt apparat bak seg, noe som virker som en bremsekloss. Danny DeVito og Joe Piscopo spiller smått enerverende i hovedrollene, men førstnevntes tilstedeværelse er likevel blant filmens beste kort. Det interessante er at det føles å ligge en brukbar fortelling begravd i manuset, og som hadde tjent på å bli bearbeidet som et rendyrket gangsterdrama foruten komedien. Denne fornemmelsen løftes også idet Harvey Keitel gjør en bunnsolid entré i en vital birolle. Men «Wise Guys» er fra åpningen klar på hva den forsøker å være; i en tidlig sekvens vinker De Palma til sine gode venner Martin Scorsese og Robert De Niro, når Danny DeVito og hans sønn imiterer Travis Bickle fra «Taxi Driver» foran speilet. Men ideen om å etablere «Wise Guys» som et komisk speilbilde av Scorseses gangsterfilmer, kollapser dessverre når filmen knapt oppleves som morsom. Men for all del, som en del av De Palma-filmografien føles det fortsatt essensielt få med seg dette.
605 The Keep (1983)
Hva? Har Michael Mann laget en science fiction-skrekkfilm med handling fra 2. verdenskrig? Jeg må innrømme at det tok merkelig lang tid før jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne filmens eksistens. Men det er kanskje likevel til å forstå: «The Keep» er utvilsomt et merkelig utskudd i Manns oversiktlige filmografi, og den har i tillegg blitt bevisst bortgjemt i den forstand at filmen ikke er å oppdrive på DVD (den er dog tilgjengelig på amerikansk Netflix). Det hører også med til historien at Michael Mann selv ikke har ønsket å få filmen DVD-lansert.
På den andre siden er også den labre oppmerksomheten litt overraskende: Filmen kan tross alt skilte med solide navn som Ian McKellen, Gabriel Byrne og Scott Glenn på rollelisten – og det er et spennende konsept. Filmen baserer seg på en idé om at et uforklarlig vesen holdes innestengt i en festning i de rumenske fjellene, og at nazistene lokker det frem når de slår leir der under 2. verdenskrig. Historien er basert på en roman av Paul Wilson som også har medvirket på filmmanuset – men det er en lite vellykket bearbeidelse som gjør historiefortellingen kaotisk og lite involverende. Derimot er det lett å fornøye seg over flere spennende audiovisuelle tendenser i den eventyraktige estetikken som rammer enn de mørkfulle og rurale omgivelsene. Og den karakteristiske musikken fra Tangerine Dream, som både kan være enerverende og stemningsskapende samtidig. Michael Mann har siden starten prioritert audiovisualitet. Det gjør han også i «The Keep», men uten den ekstraordinære finessen som kan overvinne et svakt manus og fravær av nerve i filmfortellingen.
604 Evil Dead II (1987)
«Evil Dead II» skummer ikke fløten av forgjengerens uventede kultsuksess, men tar i stedet opp hansken for å bli et selvstendig og unikt overflødighetshorn av et filmverk.
Filmen har den samme iboende filmiske energien som originalen, men slår fra seg på en noe annen måte. Sam Raimi går over-the-top i en vemmelighetsorgie som bader like mye i blod som i ustanselig tongue-in-cheek-humor og latterlige one-linere. Det er her Bruce Campbell klyver frem som kultfigur i rollen som Ash, som en personifisering av filmens overdrevne og fysiske lynne. Men selv om Sam Raimi igjen regisserer med tydelig entusiasme og pasjon for prosjektet, ender «Evil Dead II» opp som i overkant mettende og repeterende, særlig i annen akt. I sine beste øyeblikk er filmen naturligvis grenseløst fornøyelig, samtidig savnes den underliggende uhyggen og lavbudsjettsfinessen fra forløperen.
603 Better Off Dead (1985)
John Cusack spiller, i sin første hovedrolle, en High School-elev som mislykkes i flere håpløse selvmordsforsøk etter at kjæresten slår opp med ham til fordel for kapteinen på skolens skilag. Kort tid etter blir han imidlertid involvert i livet til en søt fransk utvekslingsstudent som flytter inn i nabolaget. I dette bildet ligger det plottmessige utgangspunktet for en forsøksvis vri på den 80-tallstypiske amerikanske tenåringskomedien. Originalitet tilføres med bruk av animasjonsinnklipp og en utstrakt quirky/absurd komedie, som klarest kommer til uttrykk via et særdeles eksentrisk rollegalleri som flankerer John Cusacks keitete tenåringsportrett.
«Better Off Dead» er regidebuten til Savage Steve Holland, og visstnok løselig basert på hans egne opplevelser, og Holland/Cusack fulgte opp samarbeidet allerede året etter med «One Crazy Summer». Tilfellet «Better Off Dead» er bare halvveis vellykket, sjeldent mer enn småmorsom og tidvis sjarmerende. Først og fremst er den proppfull av en debutfilmskapers entusiasme, energi og originalitetstrang. Men faktisk er «Better Off Dead» best når den legger seg tett opp mot den hjertevarme, komiske tenåringsskildringen som assosieres med John Hughes’ filmer, og blir ditto mindre engasjerende når den bevisst flyter ut av denne normen og forsøker å være noe helt annet, men uten at den egentlig har nok å by på.
602 Enemy Mine (1985)
Det smått alternative og glemte science fiction-dramaet «Enemy Mine» er sentimentalt fortalt og strengt tatt ganske langtekkelig. Men filmen består også av flere fine passasjer, der den hviler tungt på tilstedeværelsen til de to skuespillerne i front – Dennis Quaid og Louis Gossett Jr. – som bygger hverandre sterke i et stødig og genuint følsomt samspill.
I en utenomjordisk setting, som ikke er fryktelig spennende visuelt engasjerende, får Wolfgang Petersen sjeldent anledning til å flekse actionmusklene han både før og senere gladelig har demonstrert. Isteden er det mye close-ups og dialogtungt fokus på Quaids menneskefigur, og Gosset Jr. som bak en forferdelig maske skal forestille et utenomjordisk vesen, som i utgangspunktet er definert som menneskets fiende. Historien om hvordan de to gradvis finner hjelp, forståelse og innsikt i hverandre, er for så vidt tidvis rørende, men bryter aldri ny mark. Til slutt har kanskje ettertiden gitt «Enemy Mine» en rettmessig, litt bortgjemt plassering i science-fiction-historien.
601 Chan is Missing (1982)
To taxisjåfører saumfarer San Franciscos Chinatown-gater på jakt etter Chan som har forsvunnet med 4000 dollar som tilhørte dem. Det som umiddelbart gir inntrykk av å være en spenningsutløsende historie om å finne Chan, blir i stedet en film som dypest sett handler om å finne ut hva det innebærer å være kinesisk-amerikansk i et urbant og moderne USA.
Wayne Wangs debutfilm, som er skutt i svart/hvitt på 16mm for angivelig 22 000 dollar, er nemlig et slentrende blikk på livet og kulturen som omgir menneskene i Chinatown – om identitetssøken, kulturell tilpasning og generasjonskløfter. Og veldig lite om den savnede Chan. På sine knappe 75 minutter er «Chan is Missing» mer interessant enn fengslende, noe Wayne Wang for meg først skulle bli med den betydelig bedre «Smoke» på midten av 90-tallet.
620 Nightmare City (1980)
Den italienske zombiefilmen «Nightmare City» tar på grotesk vis for seg med et knippe ekstremt udelikate voldsscener, noe som ikke er uventet for de som er kjent med Umberto Lenzis preferanser. Filmen starter med at et militærfly må nødlande, hvorpå flyet viser seg å inneholde en horde zombier – skapt av radioaktivitet – som løper (ja, her løper faktisk zombiene) mot alt de ser av mennesker for å omskape de til nye zombier i en plan om å overta verden.
Lenzi gjør «Nightmare City» til en exploitation-zombiefilm som virker mest opptatt av å iscenesette groteske drap, men samtidig innehar filmen flere sekvenser som også er engasjerende og godt regissert som rendyrkede spenningsøyeblikk. Særlig i midtpartiet oppleves filmen som tidvis involverende på vegne av figurene, i hvert fall i enkeltsekvenser. Som helhet klarer aldri Lenzi å skape noe solid fundament for karakterene eller historiefortellingen, og filmen må derfor lene seg på en knippe løsrevne øyeblikk som til gjengjeld er veldig fornøyelige. Og for tilhengere av zombie/exploitation/euro-trash-horror er «Nightmare City» obligatorisk.
619 Porky’s (1981)
«Porky’s» er muligens gudfaren av sexfikserte tenåringskomedier, enkelt bundet sammen av episodiske blikk på tenåringsgutters banaliteter og slibrige oppførsel overfor det motsatte kjønn. Mange har kritisert Bob Clarks film for å ha lagd en kjønnsdiskriminerende og ekstremt plump komedie som bygger opp under et håpløst kvinnesyn. Men platthetene er så gjennomskuelige og skildringene så karikerte at det burde være mulig å anerkjenne «Porky’s» som en harmløs komedie som tilber stereotypier for underholdningens ufarlige skyld. Innimellom finnes tross alt scener i «Porky’s» som er morsomme og til en viss grad gjenkjennelige.
Bob Clark evner også å bruke filmens 50-tallssetting til å innlemme en fin nostalgisk atmosfære som ytterligere ufarliggjør tenåringsguttenes sprell som om det var en slags kulturarv. Kombinasjonen av velklingende nostalgi og en relativt frisk håndtering av et ungdommelig sexperspektiv, representerte sannsynligvis et behov som på begynnelsen av 80-tallet lokket flere generasjoner inn i kinosalene og gjorde «Porky’s» til en uventet kommersiell suksess. Gjennom dét ble også Bob Clarks filmsuksess en viktig inspirasjonskilde for senere sexfikserte 80-tallskomedier, og genererte også to egne oppfølgere (av langt mindre betydning og trolig kvalitet).
618 Firestarter (1984)
«Firestarter» er en klassisk Stephen King-spesialitet, men en filmatisering forfatteren selv mislikte. I utgangspunktet var John Carpenter tiltenkt jobben som regissør, men Carpenter ble vraket etter at «The Thing» floppet og Mark L. Lester ble hyret som erstatter. Om Lester ikke har samme kapasitet som Carpenter, er han for så vidt en habil og kanskje til og med undervurdert sjangerfilmskaper. I «Firestarter» har han et følsomt håndlag med skildringen av far og datter, som begge må rømme fra myndighetenes ivrige agenter som forfølger dem på grunn av deres hemmelige superkrefter. Lester håndterer også det grafiske, tidvis ganske voldelige, til godkjent.
Om ideen til grunn for konseptet ligner på andre King-plott, dog kanskje enda mer filmen «The Fury» av Brian De Palma, er filmspråket her likevel betydelig mindre virtuost og spennende som filmverk sett opp mot især De Palmas verk. «Firestarter» blir underveis noe monoton og småkjedelig, men interessen holdes noenlunde oppe av en sterk rollebesetning – fra den unge (men ikke helt overbevisende) Drew Barrymore i hovedrollen, til David Keith, Martin Sheen og George C. Scott – sistnevnte i en herlig skurkerolle. Selv om tolkningene innimellom også er av vaklende kvalitet, føles det nesten som tilsiktet fordi filmens handling og atmosfære lener seg mot et uhøytidelig b-filmlandskap.
617 Gorillas in the Mist (1988)
Michael Apted har regi på det biografiske dramaet «Gorillas in the Mist» om zoologen Dian Fosseys nærstudie av sjeldne gorillaer i Rwanda på 1960-tallet. Sigourney Weaver leverer, som ventet, en sterk hovedrolletolkning – og det dristige samspillet med gorillaene gav henne også en oscarnominasjon.
Filmen for øvrig oppleves som noe overfladisk og uengasjerende fortalt (oscarnominasjonen for beste manus er ikke helt forståelig). Michael Apted og fotograf John Seale bruker derimot de mektige naturomgivelsene for alt det er verdt, men kulissene kan likevel ikke puste nok liv til «Gorillas in the Mist» som filmverk. Litt for ofte føles det hele mer som en flott fotografert, men tydelig manipulert tv-produksjon av en naturfilm – men hvor Sigourney Weavers nærvær til en viss grad likevel gjør oss involvert i filmdramaet.
616 Demons (1985)
Lamberto Bava har fått drahjelp av Dario Argento som medforfatter og produsent på denne halvgode 80-tallsslasheren. Premisset og oppbygningen er kanskje det mest fornøyelige. En maskert mann inviterer tilfeldig forbipasserende til åpningen av en ny kino. Mens publikum hyler av tilgjort skrekk over den billige horrorfilmen på lerretet foran dem spunnet rundt Nostradamus’ profetier, blir de snart skrikende av genuin dødsangst idet kinosalen terroriseres av mennesker som forandres til dødstørste demoner. Derfra og ut er «Demons» utelukkende en film som handler om mennesker som desperat forsøker å rømme fra en blodrød slagmark av en kinosal, mens det dundres tungt på med heavy metal over en grafisk ekstravaganse i vold og jævelskap av vekslende filmisk kvalitet.
Det er ganske underholdende, men også ganske ensidig og forglemmelig, tross alt.
615 The Fantasist (1986)
Det skulle ta regissør Robin Hardy hele 13 år å følge opp debutfilmen, horrorkultverket «The Wicker Man», med «den vanskelige andrefilmen». «The Fantasist» utkom i 1986 og ble, mildt sagt, aldri verken en umiddelbar suksess eller et snikende kultfilmobjekt for ettertiden. Til det er helheten for blek og fattig på minneverdige øyeblikk.
Filmens toneleie er ikke veldig forskjellig fra den mytiske og visuelt sobre «The Wicker Man», og Hardy graver igjen i en perversitetsdyrkende mark av undertrykt seksualitet som vokser mot overflaten. Men det er ingen ikoniske øyeblikk, sterke figurer eller stemningsmettede bilder i «The Fantasist». Filmen selges veldig forlokkende med et cover som avbilder en vakker kvinne ikledd sexy neglisje med en bloddryppende kniv i hånden. Men historien om den Dublin-baserte læreren som blir gjenstand for en psykopats besettelse, følger ikke opp antydningene om et sexy thrillermateriale. Riktignok utnyttes den irske settingen ganske fint fotografisk, både urbant og ruralt; likevel oppleves uttrykket totalt sett som blodfattig – mest sannsynlig fordi historiefortellingen fremstår som hjelpeløs. Til slutt er det ikke veldig sjokkerende at Robin Hardys karriere gikk i stå.
614 Power (1986)
Med Sidney Lumets innsiktsfulle drama om tv-journalistikken i 70-tallsmesterveket «Network» i bakhodet, er det lett å bli skuffet over den litt senere «Power» der samme regissør tar for seg politikkens mediespill.
Richard Gere spiller en uslåelig politisk strateg som sørger for at over 80 prosent av sine klienter går seirende ut av valgene de stiller til. Filmens blikk på det hensynsløse politiske maktspillet der ingen detalj overlates til tilfeldighetene i komponeringen av en perfekt politisk kampanje, er fascinerende nok i seg selv. Men dessverre er dramaturgien underutviklet, og det svake plottet gjør at tematikken ikke får den gjennomslagskraften som eksempelvis «Network». Gene Hackman, J.T. Walsh, Denzel Washington og Julie Christie, i tillegg til Richard Gere, sørger for at «Power» er forankret i solide rolletolkninger – noe som også er et varemerke for Lumet. Men her blir ingen av figurene særlig mer enn brikker i et emosjonsfattig maktspill, noe som også bidrar til å gjøre filmopplevelsen en smule intetsigende.
613 The ‘Burbs (1989)
Hvem er de ustelte og bleke naboene som bor i det nedslitte nabohuset i den ellers idylliske amerikanske forstaden, og som aldri er å se utendørs? Bortsett fra når de graver hull i hagen på nattestid. Hva skjuler denne Addams-lignende familien? For naboene skaper situasjonen en blanding av frykt og nysgjerrighet, der en entusiastisk Tom Hanks bruker feriedagene på å finne ut av naboenes potensielle mørke hemmeligheter. De små og trivielle sekvensene av forstadslivets hverdagsligheter spiller kanskje på klisjeer, men utgjør en fornøyelig etablering av rammehistorien. Men veldig morsomt blir det aldri, hvilket er smått problematisk fordi Joe Dante primært ønsker å lage komedie av materialet.
Tom Hanks er opplagt og gutteaktig sjarmerende, som han ofte var i komediene han gjorde på 80-tallet, mens Bruce Dern nok er morsomst som nabolagets iderike og handlekraftige Vietnam-veteran. Corey Feldman er også energisk til stede i mange sentrale sekvenser, mens Carrie Fisher figurerer mer i bakgrunnen. Likevel, «The ‘Burbs» har – som flere av Joe Dantes 80-tallsverk – gått litt ut av tiden, og har aldri vært tilstrekkelig morsom eller original til å bli relevant som en virkelig betydningsfull 80-tallsfilm.
612 Moonstruck (1987)
«Moonstruck» bader i måneskinnets romantikk som et larger-than-life-drama som hyller alt det italienske, og som mest av alt promoterer Cher i hovedrollen som den gifteklare Loretta. Først takker hun ja til et frieri når det lubne italienske kjærestealibiet, spilt av Danny Aiello, går ned på kne i en restaurant. Når han må reise hjem til Italia for å pleie sin syke mor, blir hun igjen for å forberede bryllupet, og oppsøker forlovedens bror (Nicholas Cage) som hun kort tid etter innleder et romantisk forhold til.
«Moonstruck» sopet i sin tid med seg flere Oscar-statuetter, deriblant til Cher for beste kvinnelige hovedrolle. Hennes tilstedeværelse på skjermen er udiskutabel, men rolletolkningen byr likevel ikke på de største utfordringene. Manuset av John Patrick Shanley ble også belønnet med Oscar, og er kanskje filmens fremste attributt. Teksten er levende og poengtert, men kommer også under huden på de temperamentsfulle figurene i den melodramatiske og italienskkarikerte storfamilien. I sine beste øyeblikk kan «Moonstruck» faktisk minne om Woody Allens 70-tallsfabler og romantiske komedier fra samme by. Norman Jewisons filmspråk er imidlertid betydelig mindre sofistikert, og han sliter med å få komedien gjennom det finmaskede italienske filteret som etter hvert også blir ganske kvelende.
611 Octopussy (1983)
Det er nok mange som blir lettere beklemt når Roger Moore både ikler seg gorilla- og klovnekostyme og hyler Tarzan-rop underveis i «Octopussy», hans nest siste film som James Bond. Selv retter jeg heller fingeren mot et spenningssvakt manus som filmens hovedproblem – og med en spilletid på godt over to timer virker «Octopussy» som minimum en halvtime for lang (en kritikk som for øvrig kunne vært rettet mot de fleste Bond-filmer). De fleste vil likevel enes om at «Octopussy» vant den interne Bond-kampen i 1983 mot det uautoriserte Bond-combacket til Sean Connery i «Never Say Never Again» som ble lansert samme år, uten at det var noen stor konkurranse å vinne.
Regissør John Glen er her best når han regisserer de rendyrkede, klassiske Bond-sekvensene, som en spektakulær flysekvens over fjelltopper med James Bond på vingene, eller biljaktscener gjennom trange og eksotiske smug i India. Derimot er «Octopussy» godt under middels målt etter andre viktige Bond-barometre; bad-guy-rollen er for eksempel fordelt på to nokså pregløse skurkeskikkelser, mens kvinnene ledet an av Maud Adams ikke utstråler den nødvendige graden av sensualitet og mystikk som det legges opp til. Når musikken også tilhører de svakeste i Bond-katalogen, føles dessverre «Octopussy» litt som et pliktløp, og mindre som en film man virkelig ønsker å oppsøke på nytt.
630 48 Hrs. (1982)
Etter en lang og problematisk tre-produksjonsfase, endte den Walter Hill-regisserte actionkomedien «48 Hrs.» opp som en av de store kommersielle filmsuksessene i 1982. Filmen introduserte også et bredt publikum for en ung og energisk komiker ved navn Eddie Murphy som da var i begynnelsen av 20-årene og kom rett fra «Saturday Night Live». Og når Murphy først entrer filmens handling etter drøye 20 minutter, kommer det meste til å handle om nettopp han – i rollen som den rappkjeftede halvdelen i en «buddy cop»-duo som for øvrig består av den slitne ringreven Nick Nolte.
«48 Hrs.» er egentlig ikke skrevet med en nevneverdig morsom penn og består også av få rendyrkede komiske sekvenser. Suksessen må nok derfor i stor grad tilskrives nettopp Murphys entusiastiske rolleutnyttelse, sammen med Walter Hills økonomiske fortellerkraft som holder en stødig og konsis kurs gjennom 95 minutter. Heldigvis er også Walter Hill mer opptatt av det han kan, nemlig å iscenesette actionscener snarere enn å utbrodere komedieelementene – selv om man uansett får en påtrengende følelse av at «48 hrs.» ikke nødvendigvis har blitt en bedre film med årene.
629 Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland (1989)
«Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland» ble spilt inn direkte etter den første oppfølgeren, og fortsetter handlingen ett år etter den forrige leirmassakren. Den psykopatiske Angela (Pamela Springsteen) har forsvunnet sporløst, før hun nå infiltrerer en sommerleir som arrangeres for å forene fattige og rike barn. Ideen er god og tilfører en viss dynamikk til subsjangerens stereotypier. Filmen for øvrig fortsetter i samme toneleie som toeren, som fravek den mørkere originalutgaven med å innta en utpreget humoristisk tongue-in-cheek-holdning, uten denne oppfølgeren er like treffsikker.
Figurgalleriet fremstår dessuten som lite karismatisk, inklusiv Pamela Springsteen som ikke kommer helt frem bak en kjedelig forkledning som ung, fattig, rusavhengig tenåringsjente. På dette tidspunktet i filmserien har imidlertid myten om Angela blitt interessant i seg selv, og deri ligger mye banal og god underholdningsverdi. Filmen har også noen ganske spektakulære sekvenser, som når Angela heiser en av ungjentene til toppen av en flaggstang, for deretter å slippe snoren til hun deiser i bakken. Det er likevel udiskutabel at «Teenage Wasteland» er den minst vellykkede av de tre 80-tallsfilmene i franchisen.
628 The Falcon and the Snowman (1985)
John Schlesninger er absolutt anerkjent som filmskaper, men ofte tenker jeg at han likevel er noe undervurdert. Allerede på 1960-tallet utfordret han den britiske kjøkkenbenkrealismen med den oppfinnsomme og fornøyelige «Billy Liar», før han sørget for sin første Oscar-nominasjon med «Darling» og skapte stor furore med sin første amerikanske produksjon gjennom den dristige og fantastiske «Midnight Cowboy». På 70-tallet lagde han også sylskarpe thrillere som «Marathon Man» og «Sunday Bloody Sunday», og med «The Falcon and the Snowman» fra 1985 følger han opp thrillersporet med den kalde krigen som tematisk bakteppe.
Manuset er ved en debuterende Steven Zaillian, som senere skulle bli en fremgangsrik manusforfatter i Hollywood, mens Sean Penn og Timothy Hutton leverer sterke rolleprestasjoner. Filmen er også best når den fokuserer på forholdet mellom de to hovedfigurene spilt av Penn og Hutton, mens det skurrer i klippearbeidet og fraværet av reell nerve i historiefortellingen tapper thrillermaterialet for energi. I ettertid fremstår «The Falcon and the Snowman» som en litt anonym thrillerøvelse sett i forhold til Schlesingers tidligere bravader, hvor det her virker som han bare innimellom bryr seg om å ha hånden godt om rattet.
627 Time Bandits (1981)
«Time Bandits» er, som det meste annet signert Terry Gilliam, en underlig blanding av elementer som sammen danner noen merkverdige filmatiske univers. Det er alltid interessant å se på, men jeg må innrømme at fascinasjonen ofte stanser der, og at jeg sjeldent blir bergtatt og for alvoret revet med av helheten. Det er også tilfelle med det besynderlige 80-tallseventyret eller science-fiction-komedien «Time Bandits».
Seks dverger tar med seg en liten gutt på reise gjennom ulike tidsepoker, der han møter alt fra Napoleon til Robin Hood, og vi blir værende med som svimle passasjerer på lasset. «Time Bandits» har naturligvis humoristiske fellestrekk med «Monty Python», og er sågar skrevet av Gilliam i samarbeid med Michael Palin, der sistnevnte også figurerer foran kamera. Det samme gjør John Cleese (som Robin Hood), men også kapasiteter som Sean Connery og Ian Holm. Gilliam har selv titulert «Time Bandits» som første film ut i en slags «fantasi-trilogi» som han fullendte med «Brazil» og «The Adventures of Baron Munchausen» i løpet av samme tiår (disse kommer vi tilbake til senere på listen).
«Time Bandits» er tidvis fornøyelig og flott å se på. Men like ofte er den bare fjollete og ganske grell. Men mest av alt er den en ganske typisk Terry Gilliam-produksjon som oser av gjennomført scenografi og uforutsigbarhet på alle nivåer.
626 Hope and Glory (1987)
John Boormans filmskaperkarriere er mangfoldig og interessant, og mange vil trekke frem det personlige krigsdramaet «Hope and Glory» som et høydepunkt, ved siden av «Deliverance». Sett i lys av filmens umiddelbare suksess, gode mottakelse og dryss av Oscar-nominasjoner, er det forståelig. Det er også noen fine kvaliteter her. For Boorman lykkes i å integrere en interessant eventyrlyst og komikk i skildringen av hvordan en 9 år gammel gutt opplevde blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Boorman er heller ikke interessert i å tilnærme seg krigens overhengende brutalitet og tragedier, og er trofast mot det personlige perspektivet.
«Hope and Glory» er semi-biografisk i den forstand at filmens hovedperson, spilt av en god Sebastian Rice-Edwards, kanaliserer Boormans egne barndomsopplevelser av krigens herjinger i Storbritannia. Å skildre krigens ubarmhjertigheter gjennom et barns øyne, har etter hvert blitt en nesten forslitt innfallsvinkel. Når det også er en øvelse som både før senere har blitt mestret enda bedre av andre, ligger trolig noe av årsaken til filmens lite potente etterliv i det. Og selv om Boorman har høstet lovord for det tekniske arbeidet med filmen, og sanket inn Oscar-nominasjoner både for scenografi og fotoarbeid, er det nettopp de sidene av produksjonen som det rykker ved for min del. Fotoarbeidet og særlig scenografien fremstår som for utstudert, pent og pyntelig oppsatt til å bli en troverdig og realistisk innramming. Dermed føles det ut som vi er til stede på et filmsett, og ikke i blitzregnet over London. For meg blir det filmens underfundighet, og «det britiske stemningsbildet», som blir det mest verdifulle.
625 Local Hero (1983)
Et liten skotsk kystsamfunn blir avmerket på kartet av et amerikansk oljeselskap med planer om å etablere et nytt oljeraffineri. Lederen for selskapet, storslått spilt av Burt Lancaster, sender en undersått med et skotskklingende navn i forveien for å legge til rette for en avtale. Vel fremme ved den postkortvennlige skotske småbyen oppdager han umiddelbart at den verdenen han har kommet til har noen helt andre kvaliteter enn det hektiske, amerikanske bylivet han kom fra. Oppdagelsen av et naturlig og ukomplisert samfunn åpner opp for nye perspektiver, samtidig som han må forholde seg til noen mildt sagt forunderlige og uforklarlige hendelser.
«Local Hero» kommer med noen flotte totalbilder av skotsk natur som avbilder stedets postkortkvaliteter, samtidig som kamera også omfavner dets innbyggere med kjærlighet. Bill Forsyth har skrevet og regissert «Local Hero» etter kjente britiske noter. Skildringen er lun, tålmodig og småmorsom – på tilbakeholdent vis. Komposisjonen trekker veksler på så vel Powell og Pressburger som Frank Capra, der Forsyth nokså vellykket blander idealisme og humanistisk realisme med anstrøk av magi. En følelse av ektefølt varme og omtanke legges med tykke lag over historien, men det savnes gnist, motstand eller spenningsmomenter til at det blir reelt medrivende. Den siste timen tenderer mot det langdryge, og filmens tv-filmproduksjonskvaliteter nuller etter hvert ut de fotografvennlige omgivelsene. Musikken ved Mark Knopfler (Dire Straits) er for øvrig god.
624 The Morning After (1986)
Jane Fonda husker ingenting fra kvelden før. Når hun våkner i en fremmed seng med en fremmed mann som ligger død med en kniv ut av ryggen, bryter hun forståelig ut i panikk. Hva skal hun gjøre? På flukt fra politiet vikler hun seg derimot inn i et romantisk forhold til en eks-politimann, spilt av Jeff Bridges, og gradvis blir filmen mer opptatt av deres samspill enn å nøste opp i mysteriet.
«The Morning After» er ikke av mesterregissør Sidney Lumets stolteste øyeblikk. Filmen er nokså grunn og konvensjonell, men mange scener er stemningsfullt oppsatt og Lumet kliner til med noen lange tagninger som opphøyer helheten. Jeff Bridges kommer inn fra sidelinjen som en stødig sparringspartner for Jane Fonda, som faktisk ble nominert til Oscar for denne rollen. Og tross alt er hun også filmens sterkeste kort.
623 The Accused (1988)
Filmens regissør, Jonathan Kaplan, har de siste tiårene i all hovedsak jobbet bak kamera på en rekke middels gode tv-serier. Det er også en umiskjennelig tv-visualitet over spillefilmen «The Accused», som både ved lansering og i ettertid først og fremst har blitt tilskrevet oppmerksomhet for Jodie Fosters opprivende, sterke rolleprestasjon som et voldtektsoffer som må kjempe en bitter rettsakskamp for rettferdighet. At Foster gir ansikt til et offer, og en kvinne, som man ikke umiddelbart nødvendigvis sympatiserer med, gjør involveringen mer utfordrende, men dramaet desto rikere.
I dramatiseringen av de etiske spørsmålene ligger en nyansert behandling av en stadig aktuell problemstilling knyttet til hvordan publikum forholder seg til voldtekt. Historiefortellingen er muligens forutsigbar og relativt uspennende filmatisk løst, men Jonathan Kaplan demonstrerer en kalkulert, effektiv formidlingsevne – som til slutt også omfatter en nokså sterk og ubehagsfremkallende gjenfortelling av gjerningen, der Jodie Fosters Oscar-vinnende tolkning igjen biter seg fast som uhorvelig sterk.
622 Rambo: First Blood Part II (1985)
Der «First Blood» etablerte John Rambo som en amerikansk krigshelt utsatt for urettferdigheter som utgangspunkt for en engasjerende actionfilm, er det andre hensyn som ligger til grunn for oppfølgeren «Rambo: First Blood II». Som Vietnam-veteran blir han her løslatt fra fengsel og sendt tilbake til Vietnam for å løslate amerikanske krigsfanger. Og i den sør-asiatiske jungelen våkner for alvor beistet i Rambo, og plutselig agerer han som den ubarmhjertige drapsmaskinen i samsvar med mytene som ble skapt – men knapt vist – i forgjengeren.
Som filmikon ble John Rambo unnfanget i «First Blood», men det er først her at Sylvester Stallone gjør Rambo til en av filmhistoriens mest berømte representanter for en udødelig og voldsforherligende actionfigur. Men som filmfortelling blir det i overkant fattig på kontekst; manuset av Sylvester Stallone og James Cameron inneholder ikke knagger av følelser eller tanker å henge drapsmotivene på. Konsekvensene er en ganske monoton portrettering av det som ligner en psykopatisk drapsmaskin i jungelen, der heller ikke mesterfotograf Jack Cardiff klarer å holde tritt med voldstempoet med å tilføre særlig fotografisk kvalitet. Derimot er det svulstige og fengende musikksporet fra Jerry Goldsmith heftig tilstedeværende, kanskje i overkant. «Rambo: First Blood II» eksemplifiserer i grunn den klassiske oppfølgertabben: helheten blir ikke nødvendigvis bedre av å forsterke og overdrive antatte suksesskriterier, snarere tvert imot. Men underholdende, jo da, det er det.
621 Adventures in Babysitting (1987)
Chris Columbus’ debutfilm, «Adventures in Babysitting», føles umiddelbart beslektet og sannsynlig inspirert av «Ferris Bueller’s Day Off» som kom året før. Samtidig fraviker manuset den typiske John Hughes-formelen; dette er ikke en historie om en outsiders tilhørighetskamp eller trøblete kjærlighetssøken, selv om åpningsminuttene indikerer det. «Adventures in Babysitting» har en mørkere smaksnyanse, og kan minne mer om en familievennlig, eventyrinnpakket utgave av Martin Scorseses «After Hours».
Vi følger den sjarmerende tenåringsbarnevakten, spilt av nydelige Elizabeth Shue, som må ta med seg de to barna hun skal passe på til byen på kveldstid for å hjelpe en venninne i nød. Det utvikler seg til et bisart og farlig urbant kveldseventyr for barnevakten og barna, og Chris Columbus gis anledning til å ta i bruk sin kreative kompetanse for denne typen situasjoner, slik han senere perfeksjonerte i «Home Alone». Dessverre er «Adventures in Babysitting» mer ujevn og når aldri samme høyder, særlig fordi scenene som skal binde dramaet sammen er av vekslende underholdningskvalitet. De klare høydepunktene er Elisabeth Shues fremtreden, særlig i den dansende åpningssekvensen, og et særdeles stødig utvalgt soundtrack.
640 Gandahar (1987)
«Gandahar» forteller om en fremtidsbasert, paradisisk sivilisasjon et sted i verdensrommet som en dag blir offer for et laserangrep fra ukjent hold. En av beboerne sendes ut på oppdrag for å finne ut mer om trusselen, hvor han snart møter på et samfunn av deformerte skapninger som han først antar er fienden, men som i realiteten viser seg å være bivirkninger av deres sivilisasjons bioteknologiske eksperimenter. Nå søker de mot hverandre i en felles kamp mot et større og farligere fiendebilde.
Filmen er basert på en science fiction-roman av Jean-Pierre Andrevon, og skulle bli det siste spillefilmprosjektet til den franske animatøren René Laloux – som oppsiktsvekkende nok samarbeidet med krefter i diktaturregimet Nord-Korea i produksjonen. I den engelskspråklige versjonen (som dessverre er den jeg har sett), er imidlertid produsentmogul Harvey Weinstein kreditert som regissør, etter at han angivelig klippet hemningsløst i Laloux’ verk (han skal særlig ha fjernet mange nakenscener) og tilsatte ny musikk. Det forklarer sikkert delvis også den internasjonale filmversjonens ustødige kurs, og mildt sagt sprikende utforskning av det ambisiøse materialet som presenteres. På knappe 80 minutter klarer ikke «Gandahar» å etablere en reell spenningskurve, til tross for at den åpenbart forsøker å være minst like fortellende som sanselig og stemningsfull. Etter hvert som historiefortellingen gradvis mister kursen, blir det likevel hva man ser – de visuelle kvalitetene – som må bære «Gandahar». I det bildet er filmen både åpenlyst datert med en litt flat og blass animasjon, men samtidig med en renhet som gjør bildene beroligende å hvile øynene på.
639 Miracle Mile (1988)
«Miracle Mile» er et interessant og ganske fornøyelig innslag i katalogen over 80-tallsfilmer spunnet rundt datidens skjelvende atombombefrykt. Skildringen av paranoia i anslaget er over gjennomsnittet svettende iscenesatt når filmens hovedperson mottar en kryptisk telefonsamtale om at verdens ende er nær, og slutten – som jeg regner med må ha vært omdiskutert – er uhyggelig virkningsfull. Det store kjøttstykket som er filmens midtparti er derimot ekstremt ujevnt i sin noe klønete sjangermiks av rendyrket thriller, katastrofefilm, cheesy komedie og en mildt engasjerende kjærlighetshistorie som forsøksvis binder det meste sammen. Skuespillet er dessuten ganske håpløst, og effektene bærer noe uheldig preg av budsjettsbegrensninger.
Når det er sagt er det flere nokså fenomenale underholdningsøyeblikk i «Miracle Mile», selv om den kjølige åpningen og bekmørke finalen representerer noe helt annet, og tross alt er det jeg husker best.
638 Savage Streets (1984)
«Savage Streets» er en småslibrig vigilante-/rape-revenge-film, tydelig inspirert av «Death Wish», med en fantastisk Linda Blair som slår tilbake mot bøllene som gjengvoldtar hennes stumme lillesøster. Scenografien, musikken og estetikken er gjennomgående stygg og cheesy, mens regissør Danny Steinmann setter opp de nødvendige arketypene i historien uten særlig flid. Men filmens uanstendighet er også dens appell, og «Savage Streets» er ikke ueffen som et urent underholdningstilskudd.
Vurdert som et rent exploitation-verk er ikke «Savage Streets» nevneverdig dristig i symbiosen av vold og sex, men disse elementene ligger hele tiden og ulmer under overflaten, med en klar følelse av at kameraet føres som et opphissende blikk over filmens tenåringsensemble. Men det er lite i «Savage Streets» som egentlig oppleves som problematisk, og som historiefortelling er den tettpakket konstruert innenfor trange rammer diktert av ungdommene den omhandler. Og selv om et tynt manus ikke bringer noe nytt til bordet, og majoriteten av skuespillerne bikker over i et karikert overspill, er «Savage Streets» bevisst i sitt eget element, og den får i stor grad til det den prøver på.
637 Prison (1987)
Det er fristende å betegne Renny Harlin som en noe overvurdert Hollywood-filmskaper, som riktignok leverte «Die Hard 2» og noen sjangerstødige actionfilmer utover 90-tallet, men som siden har mistet grepet fullstendig og blitt stadig mer irrelevant.
Karrieren ble imidlertid påbegynt allerede på 1980-tallet, og i debutfilmen «Prison» er det mye som foregår foran kamera. Klassiske, amerikanske fengselfilmmotiver blandes med atmosfærisk skrekk, med massive fotografiske strøk av blåfarge, i en tydelig filmatisk tekstur som tilber mye damp og røyk i bildene. Det er ikke alltid like pent å se på, ei heller spennende utover den audiovisuelle filmøvelsen. Men det er utvilsomt et helhjertet og energisk debutantprosjekt, som også gjør det lett å forstå hvorfor Harlin fikk muligheten til å gjøre «A Nightmare on Elm Street 4». Dessuten er dette første virkelige bekjentskap med Viggo Mortensen, hvis tilstedeværelse løfter «Prison» enda et par hakk.
636 Fletch (1985)
Vi skriver 1985 og Chevy Chase var fortsatt morsom. Jeg fristes til å mene at Chase faktisk var blant de absolutt morsomste amerikanske komikerne på 80-tallet, og «Fletch» står som en av hans bedre. Her snus et relativt lite originalt kriminalfilmutgangspunkt til komisk effekt mye takket være Chase. Den tynnslitte storyen har flere hull som tettes igjen av komikerens evne til å lage stor komedie av sine karakteristiske lavmælte vittigheter – men også noen ekstremt fornøyelige øyeblikk som kommer av Chases verbale utbrudd som lukter av improvisasjon. Dette er hans one-man-show, også som eksponent for fysisk komedie. Men som filmverk er «Fletch» aldri imponerende, og den siste halvtimen greier også det middelmådige manuset å kvele mye av friskheten til Chase.
635 Legend (1985)
Det mest bemerkelsesverdige med «Legend» er at Ridley Scott lagde den etter og ikke før «Alien» og «Blade Runner». Der de to sistnevnte er selvskrevne og fullendte mesterverk i science-fiction-segmentet, fremstår «Legend» mer som et spennende, men ufullendt forsøk på å nærme seg noe – uten at hånden rekker helt bort. Foruten et fantastisk produksjonsdesign, blir «Legend» stående på en mer spinkel sammensatt konstruksjon både tematisk, emosjonelt og som helhetlig filmverk. Ridley Scott evner ikke å skape engasjement omkring kampen mellom det gode og onde, ei heller knyttet til eventyr-universets enhjørninger, gnomer, alver, djevler og menneskefigurer (inkludert en ung Tom Cruise i sin siste rolle før det totale gjennombruddet i Tony Scotts «Top Gun») som kaver rundt i de spektakulære bildene. For ja, «Legend» er et spektakulært skue, selv om det audiovisuelle heller ikke er like finslipt som i Scotts aller beste verk. Men det er uansett langs den dimensjonen «Legend» gjør seg fortjent til en viss anerkjennelse.
Som de fleste Ridley Scott-produksjoner har også «Legend» etter hvert blitt lansert i en utvidet director’s cut-utgave, som i dette tilfellet varer i 113 minutter mot originalversjonens drøye minutter. Jeg har kun sett 90-minuttersversjonen, og tar derfor klokelig forbehold om at «Legend» i sin endelige form er noen detaljer bedre.
634 The Company of Wolves (1984)
Jeg har aldri blitt direkte bergtatt av noe Neil Jordan har lagd, dog beundrer jeg irens ofte kraftfulle og tydelige visuelle ambisjoner som filmforteller. «The Company of Wolves» er definitivt av hans mest stilistiske øvelser. Men den prangende eventyrestetikken fremstår på sitt verste som noe grell og billig, dog er filmen i andre øyeblikk direkte forførende å hvile øynene på. Viljen til å utforske de seksuelle undertonene i rødhetteuniverset er spennende, men utførelsen er litt mindre dristig og spennende enn hva det kunstneriske ambisjonsnivået åpenlyst strekker seg mot.
633 Razorback (1984)
Før suksessen med «Highlander» (som jeg har holdt utenfor denne lista), men etter at han regisserte videoen til «Video Killed the Radio Star» av The Bangles som var den første musikkvideoen som ble vist på MTV, hadde Russell Mulcahy regi på den lavbudsjetterte australske horrorfilmen «Razorback».
Filmen åpner med at et gigantisk villsvin-lignende vesen nærmest river ned et hus og griper med seg barnebarnet til en forfjamset bestefar som sitter barnevakt. Bestefaren forsøker å forklare hva som skjedde, uten at noen tror på ham, og episoden hjemsøker ham resten av livet. En del år senere blir en kvinne angrepet av et lignende vesen i det samme området, og bestefarsfiguren blir etter hvert oppsøkt av hennes enkemann som kommer for å nøste opp i hva som foregår. «Razorback» åpner ganske stramt og stemningsfullt, men sklir etter hvert ut i tidvis latterlige overdrivelser samtidig som det dveles for mye med stereotypiske lokale landsbygdtullinger. Men det er også positive side ved «Razorback». For eksempel kommer historieetableringen med noen fordelaktige «Haisommer»-elementer som blir en god inngang til, og det er en fin geografisk utnyttelse av de australske landområdene i fotoarbeidet, noe som sammen med filmens litt snåle oppsyn gjør det hele litt eksotisk.
632 Under the Volcano (1984)
Det er 1930-tallets Mexico: Innbyggerne feirer «De dødes dag» samtidig som en aldrende og nyskilt britisk konsul fordrukkent vandrer fra pub til pub. Det er den klassiske historien om en selvmedlidende mann som drukner et liv av skuffelser i uante mengder alkohol på den til fullstendig fortapelse. I denne rollen er Albert Finney briljant, slik gode skuespillere ofte finner anledning til å briljere i tungt alkoholiserte rollefigurer.
Filmen er basert på en bok av Malcolm Lowry og regisseres av den klassiske tungvekteren John Huston. Men følelsen av at det dialogtunge materialet med sine symboler og tekstlige budskap passer bedre mellom to permer enn som film, blir påtakelig idet Huston ikke fullt ut evner å gjøre «Under the Volcano» relevant eller interessant i et rendyrket filmperspektiv. Dermed blir filmens fremste beholdning utvilsomt den alltid dyktige Albert Finney i en rolle skreddersydd for innlysende karakterskuespillerkunst.
631 Lock up (1989)
Sylvester Stallone spiller en ydmyk mønsterfange som snart har sonet ferdig det som presenteres som en urettferdig dom, og han kan knapt vente med å slippe ut slik at han kan gjenoppta jobben sin som bilmekaniker og gifte seg med kjæresten. Men en djevelsk ond fengselsdirektør, naturligvis spilt av Donald Sutherland, har en annen agenda. Av uvisse årsaker, som etter hvert viser seg å være veldig personlige, vil fengselsdirektøren gjøre alt for å nedverdige og holde Stallone bak murene så lenge som mulig.
Manuset og intrigene i «Lock Up» er av ganske banal karakter, men regissør John Flynn pirker borti vår rettferdighetsoppfattelse på et vis som skaper litt engasjement på vegne av Stallones muskuløse, men likevel litt tafatte figur. Stallones begrensede uttrykksrepertoar fungerer greit i den enkle «uskyldig dømt»-rolletolkningen, men det er Donald Sutherland – skuespilleren som er født til å gestalte iskalde bad guy-portretter – som stjeler de fleste scenene. «Lock Up» påminner for øvrig også om at Tom Sizemore, som her debuterer, på et tidspunkt var en lovende skuespiller. Som sjangerfilm eller filmuttrykk generelt, har imidlertid ikke «Lock Up» holdt seg veldig godt. Det jeg fra videospilleren tidlig på 90-tallet hadde stor glede av, fremstår i dag fortsatt ikke som kjedelig – men derimot som et stykke klisjefullt actionføleri som tiden egentlig har løpt fra.
