1980-tallet: 241 – 250. plass

250 Damnation / Kárhozat (1988)

Til forskjell fra den dialogtunge og visuelt eksperimentelle «Almanac of Fall», er «Damnation» en stille og iakttagende film, der Bela Tarr med sine lange tagninger virkelig finner seg selv, og i det også etablerer et filmspråklig slektskap til kontemporære europeiske filmkunstnere som Theo Angelopoulos og Alexandr Sokurov. Metoden presenteres, for ikke å si perfeksjoneres, allerede i en besnærede åpningssekvens hvor kamera i flere minutter hviler på en kulltaubane, inntil det skyves sakte bakover og viser oss at dette er utsikten fra den ensomme protagonistens kjøkkenvindu.

Bela Tarr setter tonen for en atmosfærisk filmfortelling foregående ute i regntunge og gjørmete omgivelser, eller inne i fattigslige og svakt opplyste rom. Omgivelsene er like håpløse som figurene i den, og det er dét Bela Tarr formidler når han tålmodig lister seg ut og inn av dette traurige landskapet som et spøkelse med kamera på slep.

249 Broadway Danny Rose (1984)

I flere tiår har Woody Allen sjonglert karrieren mellom rendyrkede og lettfattelige komedier, mens han innimellom har fordypet seg i et «bergmansk» alvor med minst like stort hell. Kanskje aller mest imponerende er imidlertid de verkene der Allen samkjører de motstridende toneleiene til å fylle én film. «Broadway Danny Rose» utgjør et slikt ambisiøst forsøk.

I første halvdel etableres en grenseløs fornøyelig historie som en håpløs, men sympatisk showbiz-agent i Danny Rose som mest av alt ønsker å skape suksess for en nå overvektig og middelmådig smørsanger som lever på gamle meritter. Woody Allen etablerer historien med en serie vignetter som oppsøker et miljø med naturlig plass til stereotypiske figurer som skapt for et komisk snitt. Men det er alltid noe forfriskende retningsløst og kreativt i hvordan komedien skrives og utføres i denne uspesifiserte reisen av en komedie. På den andre siden blir den ufokuserte fortellerformen som henfaller til sketsjbaserte innfall og vignetter et hinder for en emosjonell involvering i historiefortellingen. Derfor blir heller ikke taktskiftet fra den etablerte innfallskomedien til den mer alvorlige sistefasen av filmen helt uproblematisk.

248 Vagabond (1985)

Sandrine Bonnaire har av og til den tiltrekkende kvaliteten som skuespiller som gjør meg oppriktig interessert i hva og hvem hun er. I «Vagabond» nyttiggjør Agnes Varda seg til de grader av Bonnaires sjelfulle tilstedeværelse som gir næring til hvert bilde. Åpningen viser henne som et ihjelfrosset lik som hentes opp av en grøftekant. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med henne som et frihetssøkende menneske som har løsrevet seg fra samfunnet for å leve ubundet av alt annet enn primærbehovene. På vei gjennom et ruralt Frankrike møter hun på ulike mennesker, men historien omhandler mer om hvordan hun påvirker livene til de hun møter enn hvordan hun påvirkes av dem.

Filmens lavmælte uttrykk ligger utvilsomt nærmere den neorealistiske tradisjonen enn det sprudlende nybølge-uttrykket som gjennomsyret Vargas debut- og hovedverk «Cleo from 5 to 7». Samtidig er det noen filmpoetiske kvaliteter i fotoarbeidet og blikket på Bonnaires som gjør «Vagabond» fascinerende forbi det umiddelbare.

247 Mad Max 2: The Road Warrior (1981)

«Mad Max 2: The Road Warrior» trekkes gjerne frem som ett av få eksempler der konsensus er at oppfølgeren er bedre enn originalen. Det er lett å se argumentene, for det meste er tross alt oppjustert et hakk og sitter mer stødig på plass. Ikke bare det rent produksjonstekniske, men også hvordan manuset er bearbeidet og dramaturgien er tydeliggjort. Men det er fortsatt George Miller som er arkitekten, og derfor er også filmen en naturlig estetisk forlengelse av eneren.

Utgangspunktet er en ubarmhjertig bensinkrig som foregår i et dystopisk ørkenlandskap preget av heseblesende bil- og motorjaktsekvenser, hensynsløs action og en miljøskildring med opphopning av figurer med heftig kostymering. Det er ikke et sekund av Mad Max-universet som er kjedelig for øyet, og i oppfølgeren sitter også musikksporet sterkt integrert i filmen.

Likevel må det innrømmes at jeg er en av få som faktisk er fristet til å foretrekke originalen over oppfølgeren – fordi 1979-versjonen også er plantet med noen saktmodige familiesekvenser som tilfører en kontrastfylt stemning og emosjonell bakgrunn til den maskuline actionorgien – og som i min verden gjør alt hakket mer engasjerende, til tross for at det også er mindre spektakulært og audiovisuelt imponerende.

246 No End / Bez konca (1985)

En avdød ektemann har etterlatt kone og barn i en sorgtynget hverdag. Når enken oppsøkes av mannens siste klient, som er siktet for politiske ytringer i et kommunistdiktatorisk Polen, påtar hun seg å finne en ny advokat til ham. Samtidig som hun bearbeider sorgen og strever for å ta seg av barnet og seg selv, overvåkes hun av ektemannen som spøkelsesaktig er til stede i alt hun foretar seg.

«No End» kommer fargetrilogiens «Blå» i forveien som et sterkt portrett av en kvinnes sorgbearbeidelse etter et plutselig dødsfall. Samtidig anses filmen som Krzystof Kieslowskis mest politiske film, idet alle dens handlinger speiles av datidens opposisjonsundertrykte Polen på begynnelsen av 1980-tallet. Derfra beveger også filmen seg mot kjernen av det som i retrospekt oppleves som gjennomgående elementer i Kieslowskis filmografi – hvordan døden berører og påvirker mennesket, vurdert med en sanselig og tidvis uhåndgripelig innfallsvinkel der ulike sfærer spiller i hverandre. I samarbeid med manusforfatter Krzystof Piesiewicz – som etter «No End» ble en essensiell samarbeidspartner for Kieslowski – inkorporeres også rettssalen som en viktig arena. Juridiske perspektiver kobles inn på en spirituell tilnærming, i det som tilsynelatende fremstår som uforenlige perspektiver, men som i Kieslowskis undring utfyller hverandre i et spennende blikk på menneskeheten.

I tillegg til å markere starten på det fruktbare samarbeid med Piesiewich, er tilskuddet av komponist Zbigniew Preisner minst like viktig for identifiseringen av Kieslowki. Selv om han vevet Preisners musikk inn som en enda mer deltakende del i senere filmer, startet et av nyere filmhistories mest fruktbare regissør/komponist-samarbeid i «Noe End. Og Preisners bidrag er sterkt delaktig i å underbygge en sanselighet, nesten sakral tone, idet Kieslowski trenger inn i uutforskede rom og søker mot det uforklarlige. Det er utvilsomt at Kieslowski med «No End» er inne på det vesentligste i det som skulle definere ham som den fremste europeiske filmkunstneren på 1980- og 90-tallet.

245 Terrorizers / Kong bu fen zi (1986)

Jeg ble først kjent med taiwanske Edward Yang gjennom den ubeskrivelig gode «Yi yi», som i 2000 dessverre ble hans siste film før han noen år senere døde. Men heldigvis fantes det mer gull i Yangs skattekiste. Og selv om mange nok vil peke på 90-tallsproduksjonen «A Brighter Summer Day» som et mer betydelig bidrag fra samme periode, kan ikke kvalitetene i «Terrorizers» fra 1986 feies under teppet.

Filmen er et tidlig tilskudd til flettverkstradisjonen, der filmede fragmenter fra ulike liv og skjebner (ulike eksempler på dysfunksjonelle forhold) sys sammen til en tematisk sammenhengende helhet. Yangs film oppleves som kompleks både ved at den krever publikums årvåkenhet; det man substansielt får ut av filmen avhenger av hva man investerer i den, samtidig som filmens ulmende drama kokes på så lav varme at det uutholdelige like fort kan være kilde til frustrasjon som fascinasjon. Men det merkes at Edward Yang alltid vet hvor han vil, og selv om den energiske åpningen ikke representerer filmen som helhet – er den så engasjerende og filmatisk briljant at jeg hengir meg til filmens univers, med en voksende interesse for menneskene og historiene som senere skildres med engasjerende møysommelighet.

244 The Draughtman’s Contract (1982)

Peter Greenaway skrur tiden om lag trehundre år tilbake i tid med «The Draughtman’s Contract» fra 1982, som også var hans reelle spillefilmdebut (dersom vi velger å se bort fra mockumentary-prosjektet «The Falls»).

På slutten av 1600-tallet møter vi en kunstner som blir overtalt til å lage tolv tegninger av en families herskapelige eiendom over noen dager hvor husets herre er bortreist på ferie. Kunstneren aksepterer, noe motvillig, tilbudet mot en noe særegen kontrakt som undertegnes – og det besynderlige kunstnerprosjektet igangsettes. Gradvis skifter de idylliske omgivelsene fasong, hvor fascinerende avtegninger av arrangerte og faktiske motiver kan beskues på labyrintisk vis.

Det er en djerv Greenaway som selv leker seg med kunsten i noen voldsomme maleriske strøk og abstrakte linjer. Men både bildene og dialogen innehar også en slags jordnær ironi som glefsende biter mot seeren, mens filmens sensuelle toneleie samtidig tilfører et knippe utfyllende følbare alibier til kunstverket. Det er også en form og fotografering som er nokså klassisk innstilt, der blikket i stor grad rettes mot en estetisk og ofte tydelig symmetrisk fremstilling av landskapsbilder. Som dramaturgisk fortelling er «The Draughtman’s Contract» kanskje mindre engasjerende, som en krysning av Federico Fellinis fantasifulle barokkforestillinger og en avantgardistisk Jean-Luc Godard – men først og fremst et interessant startpunkt for den filmskapelsen som her tydelig meisles ut og som Peter Greenaway i kommende tiår skulle jobbe videre med å perfeksjonere i hver krik og krok.

243 Querelle (1982)

Rainer Werner Fassbinders siste sukk, «Querelle», ble ferdigklippet bare uker før en overdose sendte den produktive kunstneren ut av tiden. Filmen er løst basert på den franske forfatteren Jean Genets roman, og gir innblikk i et slags homoerotisk ladet identitetssøk idet matrosen Querelle går i land i havnebyen Brest og inntar et bordell som blir åsted for seksuelle så vel som kriminelle krumspring. Settingen er stilistisk og stivt konstruert med en scenografisk, teaterlignende presentasjon som bades i fargedistinkt studiolys av oransjenyanse. Det er både vakkert og vemmelig, helt i takt med Fassbinders ofte iboende pessimisme og samtidige sans for estetikk.

Der andre filmskapere tenderer mot filmatisk latskap når scenene foran kamera rigges som om det skulle vært teater, blir det aldri noen brems for Fassbinder som i sin skaperkraft snarere kompenserer med en særegen visuell glød. Den umiddelbart iøynefallende fargebruken er allerede nevnt, og suppleres med et drama som utspilles med nøye koreograferte bevegelser, med et kamera som flyter gjennom scenene, et soft focus som forsterker den drømmebærende atmosfæren, sexscener som klippes med rytmisk intensitet, og todelte bilder som hele tiden tilbyr spennende dynamikk.

Handlingen er utvetydelig underordnet en stemningsbetinget tilstedeværelse i et drømmebetont, men likevel realistisk univers der seksualitet, kriminalitet og gjennomsyrende upålitelighet er styrende. Fassbinder var som Genet en outsider med selvdestruktive trekk, men også en radikal og viktig kunstnerstemme – og alt det kommer klart til uttrykk i «Querelle», som gjerne også fremheves som en viktig inspirasjonskilde for strømningen av «new queer cinema» som blomstret fra tidlig 90-tall. Alt dette til tross, er ikke tyskerens siste kunstneriske vink typisk anerkjent blant hans beste verk. Det er også forståelig, men kun gitt den høye kvaliteten på en del forutgående verk, hvor den uunngåelig blir skyggelagt av mer fullendte og betydningsfulle «Veronika Voss» som kom like før, og for mange nok føltes som det virkelig oppsummerende Fassbinder-verket, også den utgitt i hans siste (produktive) leveår.

242 Zigeunerweisen / Tsigoineruwaizen (1980)

Seijun Suzuki lagde særlig på 1960-tallet en serie med ekstremt stilistiske og voldelige b-filmer som er noe av det mest visuelt behagelige jeg har hvilt øynene på i b-filmsegmentet, noe som toppet seg med mesterverksrekken av yakuza-psykedeliske «Youth of the Beast», «Tokyo Drifter» og «Branded to Kill». Men etter at Suzuki ble dumpet av filmstudioet Nikkatsu på slutten av 1960-tallet, fikk han kun strevd seg til å lage én film på 70-tallet. Det var derfor et slags comeback på tampen av karrieren da «Zigeunerweisen» utkom i 1980 som første film i den såkalte Taisho-trilogien, satt til 1920-tallets Japan som preges av en økende vestlig påvirkning, vurdert som en trussel mot den japanske identiteten.

Filmen er på mange måter noe helt annet enn det Suzuki bygde karrieren på; i kontrast til de lettbente 90 minuttersfilmene fra 60-tallet, er «Zigeunerweisen» omstendelig brettet ut over 144 minutter – med et europeisk tilsnitt, med et ikke ubetydelig snev av Bunuel-inspirert surrealistiske strømninger og mettet med subversiv, underlig humor. Filmen er også skutt på location, noe som også gjør den tydelig visuelt avvikende fra de studio-estetiserte verkene fra Suzukis backkatalog. Likevel er hver innstilling utvilsomt plantet i en artistisk jord, der bruk av lys og bisarre filmiske touch opphøyer verket til et ubegripelig og særegent skue der man sjeldent er trygg på hva som foregår.

241 The Last Temptation of Christ (1988)

Det er sikkert blasfemisk å si, men for meg er Martin Scorsese mer som en Messias-figur enn hovedpersonen i denne historien. Jeg ventet for øvrig lenge med å se «The Last Temptation of Christ», sannsynligvis fordi andre filmverk tematisert til Jesus aldri har klart å vekke noe voldsomt personlig engasjement. Filmene har ofte fremstått som fattige, både innholdsmessige og som filmatiske kunstuttrykk. Kunne Martin Scorsese endre min oppfatning? Bare delvis.

Willem Dafoes tolkning i det som for meg er filmhistoriens klart mest spennende Jesus-tolkning, portrettert som et psykologisk og menneskelig vesen, er fremragende. Likeså er Harvey Keitel sterkt overbevisende som Judas. Filmspråklig bringer imidlertid filmen lite nytt til sjangeren, og slekter mer på konvensjonelle tv-dramaer enn noe mer filmatisk ambisjonssøkende. Manuset gir også for lite motstand underveis, før en riktig nok briljant iscenesatt siste halvtime, der verket løftes både som kunstuttrykk og karakterstudium med tiltrengt tyggemotstand. To og en halv time er likevel i meste laget, filmens mange kvaliteter til tross. En av få Scorsese-filmer jeg kanskje aldri ser mer enn én gang.

1980-tallet: 251 – 260. plass

260 Arrebato (1980)

«Arrebato» av Ivan Zulueta (for øvrig kjent som posterdesigner for Almodovar) er en spansk kultfilmskatt som skriker etter å bli sett. I hvert fall av de som har savnet en eksperimentell lavbudsjettskrysning av «Peeping Tom» og «Videodrome». Eller bare de som simpelthen elsker film, slik filmens hovedfigur gjør – den dysfunksjonelle skrekkfilmskaperen José – eller den mystiske skikkelsen Pedro som med sin besettende filmfanatisme personifiserer en slags sykelig voyeurisme.

Zuluetas filmspråk er tidvis psykedelisk ugjestmildt, men innehar også noen barokke tendenser i en forstyrrende og subversiv iscenesettelse av et avhengighetsskapt psykisk forfall. Det ryktes at «Arrebato» hadde en tiltenkt spilletid på tre timer, som senere ble redusert til mer spiselige 110 minutter. Noen vil sikkert innvende at også det er i meste laget, og kanskje har de et poeng. For «Arrebato» er i sine verste stunder regelrett uutholdelig. Samtidig er det så mange særegne filmkvaliteter innbakt i helheten at effekten uansett blir hypnotiserende.

PS! Filmen er noen steder, bl.a. IMDb, oppført med 1979 som årstall. Det kan imidlertid se ut som filmen hadde hovedlansering i 1980 etter en «limited release» i Spania i ’79. I denne sammenheng har jeg altså vurdert «Arrebato» som en film av 1980.

259 Drugstore Cowboy (1989)

Gus van Sant proklamerer en ambivalent narkotikaskildring i «Drugstore Cowboy» som var regissørens virkelige gjennombruddsfilm. Romantiserende eskapisme blandes med realistiske skildringer av narkohverdagens iboende helvete – der filmens narkoavskrekkende ambisjon balanseres befriende av humanitet og humor i menneskeportrettene.

I denne settingen hviler også mye på skuespillet, hvor Matt Dillon, Kelly Lynch og Heather Graham alle er fremragende og nær sine karrierehøydepunkter. I Gus van Sants filmografi står også «Drugstore Cowboy» fjellstøtt, ikke minst som en essensiell film i forståelsen og utviklingen av ham som filmskaper – på veien mot de virkelige mesterverkene som skulle komme i de påfølgende tiår.

258 Péril en la demeure / Death in a French Garden (1985)

Michel Deville spiller på sine sedvanlige sensuelle strenger i denne sofistikerte, dempede og ytterst elegante thrilleren med hengivne noir-referanser. Filmens figurer forflyttes uanstrengt, men kanskje også en smule umotivert av Deville, som i høyeste grad orkestrerer dette som en atmosfærisk kunstøvelse snarere enn å fokusere på logisk, narrative linjer. Historien er påfallende erotisk ladet, der alle figurer agerer og styres som seksuelle vesener. De seksuelle emosjonene visker ut rasjonelle handlingsmønster og gir et distinkt upålitelig univers der det blir vanskelig å forstå og sympatisere med de ulike menneskene (brikkene).

Filmen kan oppleves som noe livløs i sin omgang med figurene og det stillestående, dog stilistisk habile filmspråket. «Death in a Franch Garden» er muligens aldri virkelig eminent, og som erotisk thriller er den for lite dristig, for lite villig til å være spennende og kreativ i sin utførelse. Samtidig er Deville i stand til å iscenesette snuskete voyurisme på smakfullt vis i flere fine innstillinger, og bare i kraft av sin tiltalende særegenhet, er «Death in a French Garden» langt mer severdig enn dens bortgjemte posisjon skulle tilsi. Og for elskere av atmosfæriske, erotiske thrillere fra det europeiske kontinent, er den bortimot obligatorisk.

257 Le rayon vert / The Green Ray (1986)

Få, om noen, kunne skildre den psykologiske desperasjonen i et vennskapsforhold eller kjærlighetsliv, eller tegne opp ensomhet og rotløshet gjennom dialog, så overbevisende som Eric Rohmer. «The Green Ray» er femte verk i filmserien “Comedy and Proverb” som ble påbegynt med «The Aviator’s Wife». Og den er et melankolsk, men likevel fint og gradvis optimistisk portrett av moderne ensomhet.

Når Eric Rohmer får sving på dialogen, etablerer han en egen kunstform, og tidvis får jeg den opplevelsen under «The Green Ray». Også fordi lokasjonsbruken er så tiltalende – mye er filmet i og rundt stranden, som også er karakteristisk for Rohmer – og ikke minst fordi hovedrolleinnehaver Marie Riviéres portrett av den retningsløse kvinnelige hovedskikkelsen, er så hinsides mangefasettert og interessant figurert.

256 Testament (1983)

80-tallet var tiåret da atombombefrykten materialiserte seg i et nokså vidt spekter av filmverk, deriblant «Testament» i regi av Lynne Littman med bakgrunn som dokumentarist. Etableringen er som snytt ut av en Spielberg-film med sin finstemte, erkeamerikanske familieskildring, dog med anslag av en udefinerbar uro.

At den forholdsvis uspennende og enkle produksjonen for øvrig bærer preg av at filmen opprinnelig ble lagd for tv-mediet, distraherer ikke veldig. Til det er «Testament» for særegen og sterk. For idet øyeblikk landet rammes av en nær altutslettende atombombe, fortsetter Littman den intime, menneskelige hverdagsskildringen i katastrofens etterdønning for de overlevende – en hverdag som ikke karakteriseres av plyndring og anarki, men et lokalsamfunn som sammen forsøker å finne en slags vei videre i livet. På vegne av menneskeheten er det en tydelig optimisme tilstede i «Testament». Samtidig som filmen bærer på et umiskjennelig ubehag og en ubeskrivelig tristhet.

255 G (1983)

Svenske «G» fikk hardt medfart av kritikerne etter lanseringen på 80-tallet, men er gjerne beskrevet som en viktig generasjonsfilm av sin tid, selv om den i ettertid også har fått et litt frynsete rykte. Jeg så den for første gang i voksen alder, og ble overveldet over hvor virtuos den er, både ved å være stilsikker og deilig flagrende til flere kanter samtidig. I tillegg til å ha en bunn av et Wam & Vennerød-beslektet sosialrealistisk blikk på ungdomslivet, er «G» også opptatt av å iscenesette og kommunisere gjennom en estetiserende bruk av spennende tablåer og ikke minst musikk.

Både filmens skrik og pust føles å komme ufiltrert fra ungdommenes organer. Skisseringen er verken oppsiktsvekkende eller ualminnelig nyskapende, enten det er under den gryende oppdagelsen av hasj, kjærlighet eller rockemusikk. Styrken ligger i det genuine nærværet som regissør Staffan Hildebrand etablerer til figurene og miljøet – og (bokstavelig talt) en musikalitet i fortellingen, som tilfører en unik energi til helhetsportrettet av den ungdommelige tilstanden. Skuespillet er ujevnt, fra det gnistrende til det keitete, og med rockelegenden Magnus Uggla som mest minneverdig i en ekstrem homoseksuell karikaturfigur. Men aller best er «G» når lydsporet ikke bare tvinger seg på, men er så sterkt tilstedeværende at Hildebrand like gjerne etablerer musikkvideoer som en integrert del av historiefortellingen. I et kort segment smelter for eksempel musikken fra «Venus in Furs» av The Velvet Underground sammen med et pustberøvende fotoarbeid – slik at «G» også blir en serie av ulike spennende kunstuttrykk.

254 La femme publique (1984)

En ung kvinne, Ethel (Valerie Kaprisky), forlater sitt østeuropeiske hjemland for å søke lykken i Paris. Hun begynner å jobbe som nakenmodell, før hun får sjansen til å spille i en filmadaptasjon av en Dostojevski-roman. I den prosessen involveres hun i et intenst forhold til filmens tsjekkiske regissør, og snart vikles hun inn i et mørkt og bisart psykologisk maktspill der personligheten blir ubehagelig manipulert inntil skilleveggen mot filminnspillingens figur forvitres.

Andrzej Zulawski er på hjemmebane når han hemningsløst manøvrer i ytterkanten av menneskets mørkeste irrganger, og han tillater seg å befrukte filmuttrykket med en kameraførende tilnærming som fetisjerer kvinnefiguren portrettert av Valerie Kaprisky på mest mulig sensuelle vis. Samtidig er Zulawskis håndtering av film-i-film-perspektivet spennende integrert og iscenesatt. Og selv om det kan være krevende å hekte seg på de emosjonelle og intellektuelle trådene som kastes ut, fordi det umiddelbart reduseres til noe uangripelig, er den eksessive filmskapelsen som dytter frem hver scene en sterk nok kvalitet i seg selv. «Le femme publique» er ganske sikkert ikke av Zulawskis aller beste, men det er av hans aller vakreste.

253 Hellraiser (1987)

Clive Bakers britiske debutfilm basert på hans egen historie står som en av 80-tallets mest originale horrorverk av høyt nivå. Dette var faktisk av filmene som glapp mellom fingrene mine i de formative årene, og som jeg først plukket opp i forbindelse med dette prosjektet.

Det som skulle forbause meg mest er hvordan kjernen av filmen baserer seg på en fryktskapende atmosfære, snarere enn å dyrke en skrekkorgie i det helvete som filmen også åpner opp via en karakteristisk pusleboks. Men heldigvis vet Baker å holde «den andre siden» skjult som et truende element bak en nesten mer skremmende forgrunn av et ubehagelig familiedrama, noe som også forsterker den perverse vemmeligheten når Baker setter døra på gløtt til det grafiske S&M-helvetet. Men først og fremst er «Hellraiser» en kompromissløs, mørk horrorfilm som tar andre og interessante vendinger fra samtidens mange slasherproduksjoner, og som har en smartness og atmosfære i seg som ikke finnes i majoriteten av nåtidens torturpornoproduksjoner.

252 Say Anything… (1989)

Camerons Crowe regidebut er en av 80-tallest mest genuint følsomme og modne High School-baserte romantiske dramakomedier. Det er en film som virker hentet ut fra virkelighetens verden, der karakterene og utfordringene er ordinære og gjenkjennbare, og der filmskaperen ikke gjør annet enn å ta temperaturen på en ungdommelig kjærlighetshistorie, uten egentlig å gjøre noen stor sak ut av det.

John Cusack og Ione Skye er framragende som det forelskede paret, ladet med ektefølt tilstedeværelse for seg selv, og en like ektefølt kjemi i de mange scenene de deler. Crowe behandler ungdommene med innsikt, forståelse og respekt; her er ingen sexfikserte, endimensjonale og karikerte objekter – men snarere et håpefullt portrett fra en flott tid. Og naturligvis ispedd et ganske fantastisk soundtrack, håndplukket av en alltid musikkbevisst Cameron Crowe.

251 Big (1988)

Jeg vokste opp med filmer som dette – og elsket «Big». Det er kanskje ikke rart, for selv gjennom voksne briller fortoner dette seg som sømløs mainstream-film av beste merke, merket med smartness, glimt i øyet og balansert sentimentalitet. Dessuten gjør en keitete utgave av Tom Hanks faktisk en av sine aller beste roller som den 13 år gamle gutten som plutselig fanges i voksen kropp (mange virker å ha glemt at Hanks ble Oscar-nominert for «Big»).

Filmen utkom i samme tid som en rekke lignende produksjoner, men står i ettertid igjen som den mest sjarmerende og universelle. Jeg var i oppveksten over snittet glad i hverdagsmagiske filmfortellinger. Men et gjensyn med «Big» handlet likevel om mer enn nostalgiske følelser over en film som for mange år siden traff meg i min naive guttemage. Etter at jeg tilfeldig kom over filmen på tv nå i voksen alder, ble jeg igjen grepet av det magiske universet. Dette er definitivt et sjangerhøydepunkt, og en film som bør tas videre av nye generasjoner oppvoksende barn.

1980-tallet: 261 – 270. plass

270 The Sicilian (1987)

Salvatore Giuliano – legendarisk italiensk banditt, og en slags Sicilias svar på Robin Hood – har også vært gjenstand for kulturell oppmerksomhet, ikke minst gjennom en fremragende film av Francesco Rosi fra 1962. «The Sicilian» bygger imidlertid på en senere roman av Mario Puzo, som er destillert til film av Michael Cimino. Resultat er, som ventet fra Cimino; fantastisk storslått, fargerikt og pompøst.

På sitt beste er «The Sicilian» et blendende fotovakkert skue. Den første timen innehar til og med en smittende fortellerglød og følsom struktur, stikk i strid med den gjengse kritikken av Cimino generelt og denne filmen spesielt. Dessverre faller mye sammen den andre timen, der Cimino mister fullstendig kontroll over historiekonstruksjonen. Fremdeles er det spektakulære enkeltsekvenser som imponerer øyet, men som helhet føles det klønete håndtert i en langdryg reise mot rulleteksten. Christopher Lambert gir et flatt og kjedelig portrett av Salvatore Giuliano, og det er mer filmspråket enn karaktertegningen som bidrar til å bygge oppunder en mystifisering av skikkelsen. John Turturro er langt friskere som Giulianos kompanjong, og Terrence Stamp er som alltid god. Men det er visjonæren Michael Cimino som tross en haltende helhet, likevel hever «The Sicilian» til deilig pompøs filmkunst i sine beste stunder.

269 Flash Gordon (1980)

Den britiske regissøren Mike Hodges’ to mest berømte filmverk utspiller seg i to vidt forskjellige univers: Fra den skitne og realistiske kriminalfilmen «Get Carter» på 70-tallet, til det fargerike tegneserieuniverset som definerte det utenomjordiske filmeventyret «Flash Gordon». Til Queens passelig ekstatiske «Flash» introduseres vi for lysluggen og den amerikanske fotballspilleren Flash Gordon, spilt av Sam J. Jones som ankom filmbransjen fra karriere som nakenmodell. Etter noen uheldige tilfeldigheter lander han via en rakett på planten Mango, sammen med et damefølge og en eksentrisk vitenskapsmann. Der blir de tatt til fange og Flash Gordon går i front for å rømme og overvinne de onde kreftene på planeten.

«Flash Gordon» ble i sin tid misforstått av publikum og endte som en kommersiell nedtur for produsentlegenden Dino De Laurentiis. I konkurranse med George Lucas samtidige «Star Wars», innfridde den tøysete og melodramatiske rockeoperaen «Flash Gordon» ikke sci-fi-publikummets forventninger, og i hvert fall ikke etter den nye effektstandarden som Industrial Light & Magic etablerte med den første Star Wars-filmen. «Flash Gordon» er mer som en blanding av en sexdrøm og en melodramatisk rockeopera som oser av 80-tallsestetikk i en retroinnpakning. Filmen er dessuten ispedd lugubre spesialeffekter i en bevisst homagé til 1930- og 40-tallets science-fiction-filmer, med et sluttresultat som i grunn har flere fellestrekk med Dino De Laurentiis egen halverotiske fantasyfilm «Barbarella» enn med George Lucas’ banebrytende stjernekrigfilmer. Man kan til slutt innvende at «Flash Gordon» strekker seg for langt mot det smakløse, enten det er i kulissene, kostymering, effektbruk, manus eller skuespill. Men heldigvis virker alle involverte klar over hva prosjektet går ut på, noe som klarest illustreres med en fantastisk overspillende Max von Sydow som en ufyselig bad-guy-figur. «Flash Gordon» er selvsagt ikke et mesterverk, og heller ingen stor film, ei heller egne premisser. Men jo, den er også en fryd for sanseapparatet og eksepsjonelt underholdende!

268 Sailor Suit & Machine Gun / Sêrâ-fuku to kikanjû (1981)

Shinji Somais «Sailor Suit and Machine Gun» ble i sin tid en formidabel blockbuster-hit i Japan, mye fordi den unge hovedrollen ble spilt av det svært populære popidolet Hiroko Yakushimaru (som også står bak filmens musikalske hovedtema). Selv om filmen etter hvert vel har blitt sementert som en slags kultklassiker, så føles det likevel som den er lite sett og omtalt i vårt hjørne av verden.

Historiefortellingen starter ved at en alminnelig tenåringsjente ut av intet arver en yakuza-klan som hun motvillig må overta ledelsen av – et mildt sagt absurd premiss som legger føringene for en komisk/satirisk visjon, men som egentlig ikke utnyttes til å rendyrke morsomheter over det pussige premisset. Filmen, som er basert på en bok av den populære mystery-sjangerforfatteren Akagawa Jiro, utspilles snarere som en blanding av tragikomedie og thriller med filmatiske avantgarde-trekk og en coolness som tenkelig kan ha vært til senere glede og inspirasjon for Quentin Tarantino. Selve kostymeringen av tenåringsjenta i den sjømannsinspirerte skoleuniformen som yakuza-leder utstyrt med maskingevær, fra å være etablert som naiv ungjente, er et slående element i seg selv. Det søkende regi/foto-arbeidet sørger deretter kontinuerlig for å bygge oppfinnsomme vinklinger, og selv om noen fragmenter av filmen underveis kan føles litt «off», er den audiovisuelle og underholdningsorienterte kraften i «Sailor Suit and Machine Gun» stort sett udiskutabel.

267 Ferris Bueller’s Day Off (1986)

«Ferris Bueller’s Day Off», eller «Skulk med stil» som jeg kjente den som under oppveksten, er kremeksemplet på velfungerende og varm amerikansk komedie fra 1980-årene, naturligvis regissert av John Hughes. Det er lett å bemerke i ettertid at filmens rennommé baseres mer på nostalgi enn dens faktiske kvaliteter, uten at det nødvendigvis er sant. Selv om den berusende følelsen riktignok uteble med et nylig gjensyn i voksen alder, bekreftet det heldigvis også flere evigvarende kvaliteter – som at filmen besitter en perfeksjonert timing når det kommer til humor og casting (hva ville filmen vært uten Alan Ruck som bestevennen Cameron?), og at det energiske skuespillet til Matthew Broderick akkurat unngår å gjøre ham enerverende – men snarere ikonisk.

I tillegg oppleves filmens helhet som nesten like frisk i dag som den var på slutten av 80-tallet. Ikke nødvendigvis fordi Broderick bryter «den fjerde veggen» og snakker til oss, men i dag mer fordi Hughes’ observasjoner ligger i et realistisk, naivt og uskyldig toneleie som i kontemporær sammenheng er et sjeldent tilfelle når sluttproduktet samtidig er ganske frekt og ikke minst: ofte genuint morsomt.

266 Silverado (1985)

«Silverado» har en imponerende cast og tilhører toppsjiktet av 1980-tallets westernfilmer. I 1880-tallets USA ender en gruppe menn – spilt av Kevin Kline, Danny Glover, Scott Glenn og Kevin Costner – opp med å kjempe mot og drive den brutale sheriffen (Brian Dennehy) og den korrupte rancheieren i Silverado (Ray Baker) ut av byen.

Lawrence Kasdan, mannen som skrev «Raiders of the Lost Ark», finner ikke opp westernkruttet på nytt, men bretter ut en underholdende, klassisk westernberetning. Riktignok er historiefortellingen noe langsom i den etablerende fasen, der mange figurer skal presenteres og møtes. Det tar derimot ikke veldig lang tid før snøballen begynner å rulle, hvorpå Kasdan berører de fleste av sjangerens konvensjoner og motiver, men med et tempo og en filmisk finesse som gjør «Silverado» til mer enn en omfavnelse av klassisk amerikansk western. «Silverado» er bare i kraft av seg selv en særdeles vellykket, fornøyelig sjangerutøvelse som rettferdiggjør din tidløse oppmerksomhet.

265 The Last Emperor (1987)

For en som setter umåtelig stor pris på Bernardo Bertolucci som pur filmskaper, er det paradoksalt at hans mest prisvinnende og største kommersielle suksess, den internasjonale samproduksjonen «Den siste keiseren», ikke når opp blant de beste. Bertolucci gir seg her i kast med en episk biografisk beretning om livet til Kinas siste keiser, Pu Yi, som ble innsatt som treåring på begynnelsen av 1900-tallet. Bertoluccis film følger i stor grad keiserens utfordrende liv i takt med politiske og sosiale svingninger opp gjennom første halvdel av forrige århundre, inntil han døde som gartner og svoren Mao-tilhenger i 1967.

John Lone er ikke ekstraordinær god, men like fullt stødig i rollen som Pu Yi, mens John O’Toole dukker opp som en scenestjelende faktor i en mindre rolle som hans vennligsinnede læremester. Dramaet for øvrig er ladet med biografisjangerens sedvanlige dramaturgiske nødvendigheter, og bidrar til en unødig langdryg gjenfortelling der fokus gjerne kunne vært smalnet inn mot det mer spesifikke. Isteden blir det overordnede episke formatet den største begivenheten: det muskuløse filmatiske rammeverket av Vittorios Storaros blendende fotoarbeid, musikken, de mange tusen statistene, de tidsriktige kostymene og den spektakulære scenografien med en filmhistorisk sjelden lokalisering til Den forbudte by (den første filmen som fikk tillatelse av kinesiske myndigheter). Underveis gis assosiasjoner til «Den engelske pasienten», på godt og vondt. Det er en dramaturgi spunnet over historisk grunn som utbroderes pent, trygt og langsomt. Samtidig er det en eim av «Barry Lyndon» i en psykologisk portrettering av ensomhet og usikkerhet under makten og privilegiets påvirkning av enkeltmennesket, men som aldri biter seg ordentlig fast bak fasaden.

264 The Witches of Eastwick (1987)

Til en «alle-kjenner-alle-landsby» ankommer den ekstravagante Daryl van Horn i Jack Nicholsons skikkelse, til en usedvanlig effekt på tre single heksevenninner (Susan Sarandon, Cher, Michelle Pfeiffer). «The Witches of Eastwick» etableres umiddelbart som et ekstremt idiosynkratisk filmverk som ikke forholder seg til noen kjente rammer.

Regissør George Miller (klart mest kjent for «Mad Max»-filmene) lener seg på en vulgær, bitende og treffsikker dialog – og ikke minst en outrert overnaturlighet i story og visualitet, som grobunn for et univers hvor filmens stjerneensemble også kan spille ut hele sitt register uten at det bikker over. Jack Nicholson er i særdeleshet på hjemmebane når han bretter ut sitt forføreriske, djevelske og underholdende vesen, mens det kvinnelige trekløveret også fungerer særdeles godt. Dog er det Veronica Cartwright som er det aller mest underholdende bidraget i en fantastisk birolle, der hun hysterisk prøver å overbevise den intetanende lokalbefolkningen om ondskapens inntog i nærsamfunnet.

Aller sterkest er «The Witches of Eastwick» den første timen, hvor Miller fremdeles holder fingeren på avtrekkeren mens han leker med seerens forventninger – inntil han de siste 45 minuttene fyrer løs og lar de overnaturlige elementene ta fullstendig visuell styring, og samtidig mister grepet om den atmosfæriske, tidvis subtile og morsomme foranledningen.

263 The Mission (1986)

Vinner av Palme d’Or i 1986 (foretrukket foran Martin Scorsese, Andrei Tarkovsky og Robert Altman), lovprist av de fleste, og tilgodesett med en haug Oscar-nominasjoner. Likevel tok det mange år før jeg faktisk satte meg ned for å se «The Mission». Opplevelsen var blandet. Historien om idealistiske misjonærer som i søramerikansk jungel midt på 1700-tallet forsøker å beskytte isolerte indianerstamme fra imperialistiske krefter, er i utgangspunktet fascinerende og skremmende som historisk dokument. Problemet er at Roland Joffés regiarbeid etter hvert fortoner seg livløst; konfliktene settes intensitetsfattig opp, karakterutforskningen holdes på overflaten, og i mangel på interessante filmatiske grep forblir «The Mission» en konservativt oppbyggelig historie, som i manus også mangler et spenningsjagende driv bak ideen.

Heldigvis er det derfor en nytelse å se Oscar-vinnende Chris Menges kontrollert-majestetiske fotoarbeid av frodig natur og detaljerte nærbilder, som fra begynnelse til slutt gjøres blendende vakkert, til tross for det konservative uttrykket. I tillegg leverer både Robert De Niro og Jeremy Irons innbitt, energisk skuespill fra øverste hylle, selv om de lovende karaktertegningene fra begynnelsen ikke følges opp. Til slutt er det likevel Ennio Morricones gåsehudfremkallende musikk, som ligger konstant i bakgrunnen og tidvis forgrunnen av historien, som er og blir den virkelig tidløse kvaliteten i «The Mission».

262 Heathers (1989)

«Heathers» oppleves som en mørk reaksjon på samlebåndsproduksjonene av intetsigende og ufarlige tenåringskomedier som aldri lyktes i å kopiere inspirasjonskilden John Hughes. Men så hadde manusforfatter Daniel Waters også noe diametralt motsatt i tankene da han utarbeidet det omfattende «Heathers»-manuset, nemlig intet mindre enn Stanley Kubrick og især hans «Full Metal Jacket». Walters jobbet sågar med å få Kubrick til å filmatisere prosjektet til en tretimersproduksjon, men endte til slutt opp med å se Michael Lehmann filmatisere en nedtrimmet versjon av historien.

Det er likevel mengder av spennende egenart værende i «Heathers». Det er en befriende frekk og ondsinnet amerikansk komedie – med en grenseskyvende mørkhet som gir filmen en uforutsigbar tone – som dog ikke utnyttes til det maksimale ettersom filmen gradvis blir fanget av eget gjennomsiktige fortellermønster. Winona Ryder og Christian Slater er strålende i filmens to store roller, men det er den oppfinnsomme og velklingende dialogestetikken som virkelig er den skinnende kvaliteten i «Heathers». Filmen har heller ikke mistet tematisk relevans i lys av senere tids amerikanske skolemassakre, men først og fremst forblir «Heathers» relevant som filmverk fordi universet og dialogen er så tidløst morsom og original.

261 The Entity (1982)

Barbara Hershey er alenemoren som opplever å bli seksuelt trakassert av usynlige, overnaturlige krefter.

«The Entity» representerer i sine beste stunder det ypperste i skrekkfilmsjangeren, og i sine verste stunder det stikk motsatte. Inntil det punkt regissør Sidney J. Furie og forfatter Frank De Felitta bykser over i et uinteressant forløst klimaks i siste akt, er «The Entity» bortimot ekstremt fascinerende og skremmende artikulert, både i Herskeys overbevisende spill, de atmosfæriske bildene, og den virkningsfulle presisjonen i det å legge til rette for genuint angstfremkallende filmøyeblikk.

1980-tallet: 271 – 280. plass

280 Eyes of a Stranger (1981)

En seriemorder med seksuelle motiv herjer og sprer frykt i Miami-området. Saken følges tett av media, og et lokalt kvinnelig nyhetsanker blir sterkt engasjert i saken av personlige årsaker. Hun bor i en leilighet sammen med lillesøsteren som etter en traumatisk hendelse med kidnapping og mulig voldtekt i barndommen har blitt både stum og blind (for øvrig spilt av en ung Jennifer Jason Leigh i hennes første filmrolle).

«Eyes of a Stranger» hopper inn i et ekstremt fengslende thrillerspor når den kvinnelige nyhetsjournalisten starter sin egen etterforskning basert på en ubehagelig følelse av at en av naboene i boligkomplekset kan være den ettersøkte seriemorderen. «Eyes of a Stranger» er en frekk og særdeles forlokkende psykopatthriller som er like effektivt fortalt som den er direkte slibrig presentert. Regissør Ken Wiederhorn manøvrer filmen i grenseland mellom et klassisk thrillerlandskap og blodsprutende slasherterreng, dog uten at spenningen er fundamentert i et who dunnit-spørsmål eller alene i blodrike drapsiscenesettelser. Drapsmannen gjøres kjent umiddelbart, og selv om drapshandlingene er gjenstand for en slags fetisjering der effektguruen Tom Savini har briljert i kulissene, er det selve filmføringen som gir tenning til filmens stemnings- og spenningsskapende metthet.

Wiederhorns atmosfæriske håndtering av seksualdrapene, thrillerritualene og de mange relativt lange tagningene, er på beste vis tett forbundet med elementer fra Brian De Palmas mest snuskete thrillere. «Eyes of a Stranger» er en liten produksjon, men har en gjennomgående stilsikkerhet og intensitet som gjør den ekstremt appellerende, dersom man i utgangspunktet er over middels mottakelig for slik film.

279 The Goonies (1985)

«The Goonies» er en film jeg burde ha sett i barndommen, trykket til mitt bryst og holdt høyt for evig tid av nostalgiske grunner. Av en eller annen grunn fikk jeg imidlertid aldri med meg «The Goonies» i mine formative dager. Det var derfor med voksne øyne, riktignok for en god stund siden nå, hvor jeg første gang så «The Goonies».

Med trioen Steven Spielberg (produsent), Chris Columbus (manus) og Richard Donner (regi) bak spakene for en gutteaktig eventyrfilm, forventes også noe genuint hjertevarmt, underholdende og oppfinnsomt. Det er også hva vi serveres, om enn i kjølvannet av en knotete innledning som sliter med å sette tonen, inntil det rykkes i girspaken og den barnlige magien inviterer oss om bord i berg-og-dalbanen. «The Goonies» eksemplifiserer noe av det Hollywood gjorde best på 80-tallet; skape underholdende, originalbaserte familiefilmer med kvalitet og tidløshet.

278 La Femme d’à côté / The Woman Next Door (1981)

«La Femme d’à côté» av Francois Truffaut er et enkelt konstruert drama om to tidligere elskere som ved en tilfeldighet blir naboer i en fransk småby. Det som ved første øyekast kan virke som et overfladisk og litt uspennende drama med et unektelig tematisk såpeoperadrag, gis først og fremst en helt annen næring i noen formidable skuespillerprestasjoner, ledet an ved Gerard Depardieu.

Samtidig utstyrer Truffaut relasjonene med et dypstikkende alvor og en mørkhet som fører historien i noen kronglete retninger som gjør reisen både vondere og mer interessant. Både den distinkte franske middelklasseskildringen og hvordan ekteskapelige slitasjeproblemer og illevarslende begjær sakte utbroderes i grenseland til å bli en psykologisk thriller, gjør at filmen også får en fin smak av Claude Chabrol (som jo perfeksjonerte denne typen filmer særlig på 60- og 70-tallet).

«La Femme d’à côté» er ikke blant de virkelige essensielle Truffaut-filmene, men er en solid og fengslende beretning som omkranser noe av den tematikken som formet den franske mesteren. Og ut fra sin noe «enkle» ambisjon fremstår det i grunn som bortimot feilfri.

277 Antarctica (1983)

Det er 1958 og medlemmer av en japansk forskningsekspedisjon på Antarktis blir i møte med uventet ekstreme værforhold tvunget til å forlate flere sledehunder i det ubarmhjertige naturklimaet for å kunne berge egne liv. De som har levd nærmest hundene tynges naturligvis av ansvar og skyld, og kan bare forestille seg hundenes lidelse og sannsynlige smertefulle død. Historiefortellingen blir imidlertid lenge værende tett på hundenes liv og skjebner, hvor regissør Koreyoshi Kurahara og fotograf Akira Shiizuka filmatiserer og fotograferer en form for hyllest til det dyriske overlevelsesinstinktet i en like forbløffende brutal som vakker naturfilmgjengivelse, og som åpenbart må ha vært en særs krevende filmproduksjon (innspillingen foregikk over tre år).

Men like mye som avbildninger av den voldsomme naturen, er «Antarctica» en film om båndene mellom menneske og dyr. Ken Takakura uttrykker en lavmælt fortvilelse og resignasjon i møte med naturkreftene, men det stadige fraværet av dialog reduserer aldri filmens emosjonelle kraft, og samtidig gir det rom for en mer audiovisuell fortellerkraft. En diskret voice-over finnes, som i en naturdokumentar, men samtidig er «Antarctica» utvetydig i et fiksjonskunstnerisk filmunivers. Til dette bidrar i høyeste grad også Vangelis som leverer et eksepsjonelt stykke, stemningsfullt, minimalistisk synth-orientert bidrag som underbygger mektigheten i de vide naturbildene av polarlandskapene, men også sårbarheten i livet til både menneskene og ikke minst hundene i naturen.

276 Kikis budservice / Majo no Takkyūbin (1989)

Jeg fikk først med meg «Kikis budservice» da den endelig ble satt opp på norske kinoer tilbake i 2007. Filmen så imidlertid dagens lys allerede i 1989 som en tidlig Studio Ghibli-produksjon, skapt av den enestående filmkunstneren og animatøren Hayao Miyazaki rett i kjølvannet av den eventyrlige suksessen med fine «Min nabo Totoro».

I større grad enn i «Min nabo Totoro» er det vakre i animasjonen her preget av et tydeligere realistisk nærvær, selv om magien er usagt innveid i selve animasjonsverket. Miyazaki har kanskje med «Kikis budservice» lagd en av sine enklere filmer, som både er dens styrke og ørsmå svakhet. Vi presenteres for en varm og godhjertet skildring om en 13-årig heksejente, Kiki, som reiser til en fremmed by i et fremmed land. Der skal hun oppholde seg i et helt år sammen med sin snakkende katt og en flygende sopelime, der sistnevnte skal komme til anvendelse når hun starter opp en flygende budbringertjeneste.

De fabelaktige, tegnede omgivelsene er for øvrig inspirert av Miyzakis reiser til Sverige, og tilbyr en bakgrunn som legger en varm og tilbakeskuende nostalgi om historien. «Kikis budservice» er lite forklarende, men desto mer tilstedeværende i egen historiefortelling – hvor det handler om å løsrive seg fra foreldre og definere seg som menneske i en større verden i møte med ulike mennesker. Men det er heller egentlig ingen fortellende, store konflikter her. Det er hverdagsskildringen som bærer filmen, ikke spektakulære handlingstråder med rask utvikling. Verdien ligger i scener med Kiki flyvende over vakre, håndtegnede omgivelser som i sitt tålmodige uttrykk tilbyr ro i behagelig kontrast til sammenlignbare, nåtidige animasjonsproduksjoner for barn og/eller voksne. Det er heller ikke slik at Kiki må reise en til annen, ikke-realistisk verden, ei heller at det må foregå en kamp mellom gode og onde krefter. Isteden er «Kikis budservice» et nært og gjenkjennelig lite oppvekstportrett i unike, tegnede omgivelser som man rett og slett blir smilende av å være i.

275 La belle captive (1983)

Som en ledende eksponent for the nouveau roman (en eksperimentell litterær retning som i 50-tallets Frankrike brøt med tradisjonelle fortellerstrukturer), er det lite overraskende at forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet også i «La belle captive» avviker fra konvensjonene, og gir oss en filmfortelling som ikke nødvendigvis innbyr til noen umiddelbar forståelse, kognitivt sett. Men for Robbe-Grillet er den lineære historiefortellingen underordnet andre sider av filmmediets kraft og potensial. «La belle captive» er såvisst filmkunst mer enn plottorientert, konvensjonell filmfortelling. Det er bildenes kraft og innhold, vår persepsjon, som forblir filmens drivkraft, mens mye av dialogen står på siden uten å tilføre noe.

Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens forståelse, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv. «La belle captive» er kanskje ikke et fullendt mesterverk av en film (i motsetning til den på mange måter beslektede «Last Year at Marienbad» som Robbe-Grillet skrev for Alain Resnais). Men jeg merker likevel at den fortsatt spirer og gror i meg som et veldig interessant bekjentskap.

274 Less than Zero (1987)

«Less Than Zero» er basert på en bestselgende roman av Bret Easton Ellis. Uten å ha lest boka, har jeg forstått at filmatiseringen legger seg et lite stykke unna opphavsmaterialet. Samtidig føles det lett å spore elementer tilbake til miljøskildringer og tematikk som ligger i Ellis’ gate, dog med en snikende følelse av at man befinner seg i en lettere pyntet versjon. Regien er ved den lite meritterte Marek Kanievska, som strukturelt forteller historiefortellingen i konvensjonell form, men som heldigvis har et fint øye for det visuelle, trolig i samarbeid med den langt mer meritterte fotografen Edward Lachman.

I filmen møter vi tre venner som skiller vei ved avslutningen av High School, hvor Andrew McCarthys figur reiser utenbys til college. Når han kommer tilbake til hjemstedet på juleferie, er det bare for å oppdage at hans to beste venner, spilt av Robert Downey jr. og Jamie Gertz, har innledet et forhold. Samtidig flyter de ulovlige rusmidlene tett i det øvre sjiktet av Los Angeles’ velstående strøk, der ungdommene får utfolde seg i arvet rikdom og luksus.

Robert Downey jr. er farlig overbevisende i ungdomsportrettet av en som er i ferd med å miste seg selv fullstendig, der det er uunngåelig ikke å tenke på rollefiguren som et speilbilde av skuespillerens egne narkotikaproblemer og Hollywood-oppvekst på omtrent samme tid. Videre er James Spader, fordi han har en egen evne til å fremstå så kynisk og uberegnelig, perfekt i rollen som slesk narkotikalanger blottet for moralske kvaler der han åler seg rundt i de glatte, kokainflytende 80-tallsomgivelsene. Gjengivelsen av den perverst, overfladiske eksessen i 80-tallet på sitt mest uhyrlig luksuriøse, er udiskutabelt filmens styrke (sammen med Thomas Newmans originalskrevne musikk).

Kanievska/Lachman ville blitt anklaget for å bedrive overdreven 80-tallsfetisjering om dette hadde vært en skildring av dagens blikk på 80-tallet; musikken, klærne, de knallsterke fargene, det lyseblåe svømmebassenget som speiles av solbrillene, de raske bilene osv. Filmen bader i stereotypiene, men det ligger også i bunn en ganske fin og sår skildring om avhengighet, vennskap og samhold som settes på prøve. At Andrew McCarthy ikke fullt ut klarer å bære alt dette på sine skuldre (det er hans perspektiv vi som publikum skal innta) gjør dramatiseringen noe mindre virkningsfull enn den kunne ha vært, samtidig som man kan mistenke at Kanievska holder tilbake noe av den saften som sannsynligvis fantes i Bret Eason Ellis’ roman. Når det er sagt, er «Less Than Zero» uten tvil blant de 80-tallsfilmene som fortjener mer oppmerksomhet enn ettertiden har gitt den.

273 Tequila Sunrise (1988)

Vi er på midten av 80-tallet, og ikke mange i Hollywood var mer ettertraktede enn Mel Gibson og Michelle Pfeiffer. De møtes her i en romantisk noir-thriller i regi av Robert Towne, manusforfatteren bak selveste «Chinatown». Towne er imidlertid ingen Roman Polanski, og materialet i «Tequila Sunrise» innehar heller ikke den mangefasetterte kompleksiteten som lå lagvis i Polanskis innflytelsesrike mesterverk.

Likevel, «Tequila Sunrise» er på sitt vis også fremragende skrevet, særlig i konstruksjonen av det sentrale karaktergalleriet, hvor Kurt Russell, Raúl Juliá og J.T. Walsh også gestalter viktige brikker med pålitelighet. Towne etablerer ganske snedig et univers der ingenting viser seg å være som man først ledes til å tro, men mister kanskje litt det narrative overblikket. Filmens uoversiktlige puslespill-plott gir riktignok et klart totalbilde til slutt, men noen av brikkene må først trykkes ned på en måte som ikke nødvendigvis gir hundre prosent mening.

Historiefortellingen – et romantisk thrillerdrama om upålitelige personer i kretsen rundt narkotikahandel – er i seg selv heller ikke det helt store. Kvaliteten ligger mer i filmens egen karisma, som også i høyeste grad kanaliseres av en absolutt strålende og forførende Michelle Pfeiffer, i en rollefigur som også er spennende skrevet. Dessuten er, som alltid, fotoarbeidet til Conrad L. Hall av ypperste klasse, hvor han her særlig bidrar med noen fantastisk stemningsfulle siluettbilder som smaker av 80-tallet på sitt aller beste.

272 The Long Good Friday (1980)

«The Long Good Friday» er filmen som støpte Bob Hoskins som skuespiller (eller var det omvendt?). Filmen suger oss inn i begivenhetsrikt døgn for en London-basert gangsterboss, spilt av Hoskins, som er i ferd med å inngå en lukrativ avtale med amerikanske forretningsfolk. Samme dag som det skåles i champagne over innbringende framtidsutsikter om bord på gangsterbossens luksuriøse yacht, begynner det imidlertid å tikke i strategisk plasserte bombekofferter samtidig som flere av gangsterens medsammensvorne likvideres rundt om i London.

I en stiltung og ganske glamorøs, men samtidig skabbete og erkebritisk gangsterfilm, er det Bob Hoskins skuespillerprestasjon som binder det tidvis komplekse og uoversiktlige plottet sammen til en berikende filmopplevelse. På sidelinjen står også Helen Mirren fordelaktig frem som hans bedre halvdel med en finger med i det kriminelle spillet. Filmen har dessuten et overraskende fint saksofonbasert soundtrack som kler helheten veldig bra. Guy Ritchie hadde sannsynligvis «The Long Good Friday» i bagasjen da han lagde sine populære 90-tallsfilmer, men oppsøk mye heller dette oversette John Mackenzie-verket!

271 Airplane! (1980)

Dette er essensiell, klassisk filmhumor på beste amerikanske måte.

Selv om «Airplane!» langt på vei er en parodifilm som særlig refererer til 70-tallets katastrofefilmbølge som rammet Hollywood, reduseres den aldri som selvstendig filmopplevelse. Ganske enkelt fordi den i sin komediebehandling oppleves som tidløs med en tilsynelatende ustanselig rekke av overraskende seiglevde morsomheter. 1 time og 20 fantastiske minutter med uredd, politisk ukorrekt, overdreven, kreativ, lavpannet og tidvis smart humor man altfor sjeldent har sett før eller siden.

1980-tallet: 281 – 290. plass

290 The Last American Virgin (1982)

«The Last American Virging», lansert under tittelen «Unge svermere» i Norge, fortoner seg lenge som en tidsriktig sex-komedie. Situasjonene som settes opp er ikke veldig nyskapende, men filmen innehar en timing – også i skuespillet – som resulterer i flere genuint morsomme sekvenser. Allerede helt i begynnelsen er en banal og nokså forutsigbar, men likevel hylende morsom scene, hvor filmens tre kåte tenåringsgutter blir tatt med buksene nede (bokstavelig talt) når de har jentebesøk og foreldrene kommer uanmeldt for tidlig hjem.

Filmen er likevel mindre simpel enn dette, eller hva tittelen kan indikere. Mot slutten oppleves et veldig tydelig toneskifte, men før det er også «The Last American Virgin» ofte en relativt sår coming-of-age-historie om kjærlighetens vonde sannheter i ung alder. Og den emosjonelt hardtslående sluttscenen er intet annet enn briljant.

289 9½ Weeks (1986)

Adrian Lyne entret den internasjonale filmscenen på 80-tallet med noen spennende og dristige perspektiver, der han forsøksvis trakk det kommersielle filmlandskapet mot et erotisk og sensuelt kammerspill i pop-kunstneriske rammer.

«9 ½ Weeks» fikk i sin tid mye oppmerksomhet, men har med årene mistet mye av sin provokative slagside. Dermed ikke sagt at filmens kvaliteter er tilsvarende forringet, da Lynes forførende kameraarbeid og veloppsatte tablåer heldigvis er tidløse egenskaper (i motsetning til musikken). Et oppdatert blikk på filmen avslører dog noen underveldende, for ikke å si ufrivillig komiske partier som hemmer helheten. Selv om jeg jo på overflaten elsker den manipulerende kraften i Lynes selvsikre og medrivende filmspråklige føring.

288 The Bedroom Window (1987)

80-tallet er også tiåret for undervurderte amerikanske thrillere. «The Bedroom Window» er en klassisk spenningsrett fra den Alfred Hitchcock-inspirerte menyen som ble mye brukt i denne perioden, og Curtis Hansons forsøk er blant de mer velsmakende. Selv om det er lite oppsiktsvekkende over filmarbeidet i seg selv, er Hansons nøkterne og kontrollerte filmspråk en passende håndtering av det ukompliserte thrillermaterialet han jobber med. Dessuten er Curtis Hanson tydelig opptatt av å lage rom for hovedrolleinnehaver Steve Guttenberg som antakelig gjør karrierebeste her.

På vei hjem fra en firmafest tar han med seg sjefens kone, som senere på natten blir vitne til et overfall som hun ser gjennom hans soveromsvindu. Dagen etter leser han i avisen at det er begått et drap av en ung kvinne like i nærheten, og aner at de to situasjonene kan være bundet sammen. Når elskerinnen ikke kan gå til politiet med historien fordi det vil avsløre sidespranget, velger Guttenberg i et samvittighetsfullt øyeblikk å overta hennes historie og avgi forklaring til politiet. Når dette setter i gang en uheldig kjedereaksjon som gradvis gjør ham selv til hovedmistenkt, blir filmen mer og mer en Hitchcock-pastisj over den uskyldige mannens iherdige forsøk på å renvaske seg selv mens han selv må oppklare mysteriet.

Guttenberg har det naturlige og sympatiske nabouttrykket som gjør det lett å leve seg inn i historiefortelleings spiral sett fra hans ståsted, vel vitende om at enhver uheldig sving skyldes hans mange åpenbare feilvalg. Hanson har også vært særdeles heldig med den øvrige rollebesetningen – fra den alltid fremragende Isabelle Huppert i rollen som den elegante elskerinnen, til 80-talletsikonet Elizabeth McGovern i rollen som Guttenbergs nabojente som også vikles inn i dramaet. «The Bedroom Window» er og blir en velartikulert thriller som tidvis er ekstremt fengslende.

287 The Prowler (1981)

En viktig aktør bak mange av 70- og 80-tallets beste slashere og zombiefilmer var makeup- og effektguruen Tom Savini, som blant annet jobbet tett med George A. Romero. Savini er også mannen bak de fantastiske effektdetaljene og det autentiske håndlaget som gjennomsyrer de fantasifulle og virkningsfulle drapene i den litt bortglemte slasherklassiskeren «The Prowler». I denne sjangeren er tross alt iscenesettelsen av de uunngåelige drapene helt avgjørende – og ikke minst hvordan drapsfiguren fungerer og avsløres. Målt etter disse kriteriene er «The Prowler nærmest uangripelig».

Selv om plottet er nokså mediokert utbrodert og avsløringen ikke er helt optimal, er presentasjonen av drapsfiguren ikledd militærdress og maske, uhyre skremmende og effektiv. Regissør Joseph Zito fyller prosjektets makspotensial med spenningsoppbyggende scener i subsjangerens toppsjikt, noe som sikkert også var sterkt medvirkende til at han senere fikk i oppdrag å regissere den fjerde filmen i «Friday the 13th»-serien. «The Prowler» er herved anbefalt.

286 The World According to Garp (1982)

Hvorfor var jeg ikke engang kjent med denne filmen da jeg startet å grave i amerikansk 80-tallsfilm? «The World According to Garp» er en finstemt John Irving-filmatisering, der særlig den første timen briljerer med stemningsfulle blikk på oppvekst og miljø. Filmen følger Garp fra fødsel til død, i voksen alder spilt av Robin Williams tidlig i karrieren, som har lykkes både i kjærligheten og i den store målsettingen om å bli forfatter. Men det har også hans mor, spilt av en entusiastisk og fremragende Glenn Close, hvis radikalt forskjellige bokprosjekt skulle bli en kioskvelter og gjøre henne til et nasjonalt ikon. (Selveste) John Lithgow dukker etter hvert også opp i en morsom, eksentrisk karakter av en trans-seksuell person.

I regi av George Roy Hill er «The World According to Garp» en sympatisk beretning og hyllest om et levd liv, og en film det er lett å like – og kanskje særlig i en meget fornøyelig første halvdel.

285 When Harry Met Sally (1989)

«When Harry Met Sally» omtales gjerne som en av filmhistoriens ypperste romantiske komedier. Det er en film som tilhører populærkulturen, løsrevet fra tiden, som det stadig refereres til – og som jeg derfor lenge har følt at jeg har sett, uten egentlig å ha gjort det før nå.

I Rob Reiners regi burde det heller ikke være direkte overraskende at filmen lykkes i å lage ikoniske filmøyeblikk i krysningen av humor og varme. Det er den samme Reiner som har laget 80-tallets kanskje morsomste film i «This is Spinal Tap», og muligens den aller varmeste i «Stand by Me». Nå har riktignok ikke «When Harry Met Sally» en mer dyptloddende ambisjon enn å utbrodere en passelig overfladisk romantisk komedie, og filmen oppfyller de mulighetene som ligger i premissene. Mye fordi hovedrolleinnehaverne, Billy Crystal og Meg Ryan, utstyres med et manus og settes i situasjoner som ligger høyt i mellomsjiktet av det Woody Allen kunne frembringe på samme tid.

«When Harry Met Sally» er rett og slett, tidvis, veldig morsom. Men fremfor å la komedien være motoren i dramaet, hentes komedien heldigvis ut av episodene og figurene som drives frem av en velfungerende, konvensjonell historiefortelling. Som romantisk komedie er «When Harry Met Sally» klassisk og tradisjonstro, bestående av klisjeer og forutsigbare vendinger, men forløst og fortalt så veldig mye bedre enn gjennomsnittet.

284 For Your Eyes Only (1981)

Etter den i overkant tøysete «Moonraker» var det åpenbart viktig for Bond-produsentene å finne tilbake til en klassisk James Bond-utgave. I «For Your Eyes Only» settes agent 007 ut på jakt etter et avansert britisk kontrollsystem for atom-ubåter, for at det ikke skal havne i feil hender.

Regissør John Glens første Bond-bidrag tar filmserien tilbake til et mer rendyrket agentunivers – der det faktisk tillates at konfliktene har et snev av troverdighet, og jordens eksistens ikke nødvendigvis står på spill. Det innebærer også at filmens bad-guy, spilt av Julian Glover, gjøres befriende lite karikert – samtidig som fraværet av en tydelig ondskap og storslått særegenhet gjør karakteren litt forglemmelig. Roger Moore gjør en av sine bedre prestasjoner i sitt femte forsøk som agent 007, men er fortsatt ikke voldsomt overbevisende i de hektiske actionsekvensene. Det oppstår heller ingen kjemisk eksplosjon i scenene han deler med vakre Carole Bouquet – selv om både hun og den yngre Lynn-Holly Johnsen gir en fin søtsmak til det ellers kjølige agentuniverset. Men det er en finjustert balanse mellom action og humor i John Glens retroversjon av James Bond – som er et velkomment konsentrat av de klassiske Bond-ingrediensene: heseblesende stunts, action og romanse i en høytidelig uhøytidelighet.

283 Barefoot Gen (1983)

Jeg har aldri vært noen storkonsument av japansk animasjonsfilm, men manga-filmatiseringen «Barefoot Gen» er virkelig et knyttneveslag i magen som lenge gjør vondt. Den Mori Masaki-regisserte versjonen fra 1983 (det er gjort flere filmatiseringer, jeg har dog kun sett denne) er en ekstremt konsis, følelsesladd og sterk skildring av blomstrende menneskelighet i en vissen virkelighet. Atombomben slippes over Hiroshima, og vi følger hverdagen forut og etter tragedien gjennom øynene til det som var en livsglad, vanlig japansk gutt.

Det er en hjerteskjærende historie, men skildringen er blottet for sentimentalitet og enkle løsninger. Filmen viker fri fra alle konvensjoner, mens animasjonen brukes til å forsterke realismen snarere enn distansere seg fra den. Visualiseringen i lyd og bilde av atomnedslaget og de umiddelbare virkningene, er i sin animerte ekspresjonisme uten sidestykke, og gir filmen en særegen dimensjon. På mange måter en overveldende film, men til slutt likevel aller mest for hva den har på hjertet, og hva den forteller gjennom den unge guttens heroiske handlinger.

282 52 Pick-up (1986)

John Frankenheimer er en filmskaper som har ligget hjertet mitt nær siden jeg oppdaget ham som regissøren bak «Ronin» på kino mot slutten av 90-tallet. Siden har jeg systematisk sett alt jeg har fått tak i, og for lengst slått fast at Frankenheimer fremstår som en av de mest undervurderte amerikanske filmskaperne i sitt format.

Riktignok ble 80-tallet et kvalitetsfattig tiår for Frankenheimer (som på denne tiden dels mistet grepet på grunn av alkoholen). Men Elmore Leonard-filmatiseringen «52 Pick-up» fra 1986 står igjen som et forfriskende lyspunkt; det er snakk om en velskrudd thrillerfortelling, der Frankenheimer legger et Hitchcock-aktig agn på kroken og trekker publikum med seg fra anslaget. Filmen er både estetisk og sjangermessig et produkt av sin tid, hvor den dels lener seg mot en tidsriktig erotiskflørtende sjargong (eller det litt mer snuskete), dels mot klassisk, hardkokt krimsjargong som et Elmore Leonard-karakteristisk produkt. Dessverre skjemmes filmen noe av en lite spennende siste akt, som ikke står helt i stil med friskheten fra den første timen. Men med karismatiske Roy Scheider i toppform foran kamera, står «52 Pick-up» overraskende fjellstøtt som et veldig habilt underholdningsprodukt.

281 Cobra verde (1987)

Det særegne, temperamentsfulle og etter hvert legendariske kunstneriske samarbeidet mellom Werner Herzog og Klaus Kinski opphørte med «Cobra Verde» fra 1987 som siste felles prosjekt. Filmen er basert på romanen «The Viceroy of Quidah» fra 1980 og omhandler en brasiliansk banditt, Cobra Verde (Kinski), på begynnelsen av 1800-tallet. Etter å ha havnet i unåde med eieren av en sukkerplantasje der han jobber som oppsynsmann, blir han sendt til Vest-Afrika med en tilsynelatende umulig oppgave om å tilrive seg makt og gjenoppreise slavehandel med Brasil.

Rollen som Cobra Verde er som skapt for Klaus Kinskis iboende energiske vanvidd, hvor han på mange måter gjentar de uregjerlige portretteringene han gjorde så ikonisk i de forutgående, og mer anerkjente, «Aguirre» og «Fitzcarraldo». Figurene forenes i en usympatisk og aggressiv invadering for egen vinning over usiviliserte samfunn, og dette inntoget og iakttagende tilstedeværelsen i disse samfunnene og den spesifikke naturen er hva som opptar Herzog mest. Historiefortellingen er underordnet og uryddig, ikke alltid uvanlig for Herzogs nysgjerrighetstrang som avledes i andre retninger. Dramaturgisk er nok likevel «Cobra Verde» av hans mindre vellykkede prosjekter – der den dokumentarisk-lignende observasjonen over det primitive og slavebaserte samfunnet blir skildret med en gjennomgående usentimental tone og ukonvensjonelle grep, noe som gjør filmopplevelsen både ubarmhjertig og utilgjengelig. I den utallige mengden av statister, er det Klaus Kinskis kraftfulle tilstedeværelse som blir filmens utstrakte hånd å ta i mot.

1980-tallet: 291 – 300. plass

300 Eureka (1983)

Det er noen merkbare linjer til Orson Welles’ «Citizen Kane» i Nicolas Roegs «Eureka». Gene Hackman spiller Jack McCann, som har blitt milliardær etter å ha kommet over enorme gullmengder, flytter inn i en voldsom residens – Eureka – som et speilbilde av Xanadu, på sin egen karibiske øy. Der opplever han grådighetens bakside; det vil si at kjærlighet eller lykke ikke kan kjøpes for penger.

Nicolas Roeg har kanskje aldri vært noen eksepsjonelt god historieforteller, og det viser han seg heller ikke som i tilfellet «Eureka». Men så prøver han heller ikke veldig hardt? Selv om filmen for all del er tuftet på en tydelig tematikk innbakt i en historie som skal bevege seg fra et start- til sluttpunkt, er det som om Roeg bevisst søler til dramaturgien fordi han tross alt er mest opptatt av fremføringen. Roeg elsker å leke med sammensetning av bilder som er fragmenter av fantasier og subjektive minner for å skape en upålitelig «virkelighet». Like mye handler det om å fotografere og klippe vakre, men intrikate stemningsbilder som flyter i hverandre på en gåtefull måte, og som gjerne tar opp i seg overnaturlige elementer. «Eureka» befinner seg definitivt i dette drømmende og uhåndgripelige landskapet, og filmen er også castet med utpregede karismatiske skuespillere som virker håndplukket for å være en del av et eksessivt filmunivers: Gene Hackman, Rutger Hauer, Theresa Russell, Mickey Rourke og Joe Pesci er alle fenomenale.

Filmen mister riktignok litt av spruten i siste akt, idet historien trekkes inn i en rettssal og Roeg blir overraskende konvensjonell og underveldende. Men totalinntrykket er veldig overbevisende, og «Eureka» er og blir Nicolas Roegs siste store mesterverk.

299 Re-Animator (1985)

Før «Re-Animator» lar overdrivelsene ta overhånd og forvandles til en forunderlig sci-fi-komedie-skrekkfilm, fortoner den seg innledningsvis som en iskald og kirurgisk presis «Cronebergsk» thrillerøvelse, dog med klare antydninger om en galskap som venter på å slippe løs. Og de fleste vil på forhånd være forberedt på Stuart Gordons egentlige intensjoner med denne løsslupne H.P. Lovecraft-adaptasjon; nemlig til å gjøre «gal-vitenskapsmann-vekker-døde-til-liv-plottet» til en fest av en gore-spekket underholdningsfilm, og strekke det så langt som bare han kan. Men Gordon hadde ikke lykkes med det dersom det ikke var for det filmspråklige presisjonsnivået han besitter – fra «timingen» mellom humor og skrekk, den solide dosen med overraskende frekk CGI, og de lysende skuespillerne som åpenlyst vet hva de er med på – og nyter det.

Enda mer imponerende er det faktum at «Re-Animator» var Stuart Gordsons debutfilm som regissør, der han kom direkte fra teaterscenen og i første forsøk meislet ut en av tiårets mest ikoniske skrekkfilmer, som også markerte startpunktet på en fascinerende filmskaperkarriere, kjennetegnet av en grensesprengende vilje og vitalitet.

298 Every Man for Himself / Sauve qui peut (la vie) (1980)

Det er kanskje ikke rart at jeg føler det uoverkommelig å opparbeide fullstendig kontroll over Jean-Luc Godards filmografi, all den tid filmografien teller omlag 120 titler (riktignok inkludert en del kortfilmer). Velger man derimot kun å forholde seg til den utgaven av Godard som opererte på 1960-tallet, slik mange virker å gjøre, tegnes et bilde som er enklere å forholde seg til. Det var i det tiåret Godard etablerte seg som det friskeste skuddet assosiert med la nouvelle vague gjennom å presse formspråket for filmfortelling til nye terreng. Etter at han i 1967 avsluttet «Weekend» med tittelplakaten som pompøst erklærte filmens endelikt, skulle Godard vie 70-tallet til å uttrykke en politisk, revolusjonær venstreradikalisme i eksperimentelle kunstfilmprosjekter – før han ankom 1980-årene usedvanlig friskt med «Sauve qui peut (la vie)» eller «Every Man for Himself» som et slags comeback der filmens kjerne tross alt var rotfestet i en slags semi-konvensjonell form.

Filmen sentreres rundt tre figurer, der Jean-Luc Godard kanaliserer en versjon av seg selv gjennom den selvbevisste tv-regissøren Paul Godard som virker inn på de to andre sentrale figurene; hans eks-samboer som er opptatt av å kvitte seg med leiligheten de delte, og en tilsynelatende emosjonsfri prostituert i Isabelle Hupperts skikkelse. Godard belemrer filmen med en gjennomsyrende misantropisk holdning på menneskets vegne, der de dysfunksjonelle figurene misfornøyd kaver seg gjennom problemkonstruerte liv og tar ut en frustrasjon på hverandre. Men det er også en lekenhet og humor i de overdrevne episodeskildringene, som i en fantastisk sekvens der Isabelle Hupperts viser seg mottakelig for enhver ydmykelse i møte med obskure seksuelle preferanser – for øvrig er det jo et gjentagende Godard-motiv å sette en kvinnelig prostituert inn i en filmkontekst som på et nivå også er en kjønnsdiskusjon. Filmatisk er det også mye spennende å observere i «Every Man for Himself», hvor det mest iøynefallende er de gangene Godard fryser bildet og nedjusterer tempo til en slow motion-effekt. Med det tvinger Godard oss å forholde oss til historien på en alternativ måte, uten å diktere hvordan.

297 Desert Hearts (1985)

«Desert Hearts» av debutantregissør Donna Deitch er anerkjent som første film av betydning som på en respektfull måte skildret en lesbisk kjærlighetshistorie. Vi tas med til 1950-tallet, hvor en kvinnelig professor forlater storbyen og tar inn som gjest på en ranch i Nevada i forbindelse med en pågående skilsmisse. Der møter hun en langt yngre kvinne, datteren av rancheieren, som er åpen lesbisk. I dette bildet åpnes en fin og lavmælt og historie om to kvinner som blir forelsket i hverandre – i sin natur ikke helt ulik Luca Guadagninos nylige (og fremragende) «Call Me by Your Name», i en felles inderlig skildring av et gryende homofilt kjærlighetsbånd som tross aldersforskjeller vokser tett sammen i løpet av noen intense og varme sommeruker.

«Desert Hearts» er befriende uanstrengt, naturalistisk spilt, og innehar en filmatisk ro som gjør at den så vidt påminner mer om en 50-tallsproduksjon enn en 80-tallsproduksjon som presser på 50-tallskolloritt. På en annen side kan fraværet av en tydelig stemme innimellom gjøre filmen noe pregløs, både narrativt og audiovisuelt. Men det tradisjonelt anlagte filmarbeidet fremmer også en konservativ verdi i seg selv: følelsen av umiskjennelig ærlighet og oppriktighet styrkes. Karakterene, dialogen og den fysiske kjærligheten uttrykkes med varsomhet. «Desert Hearts» påkaller aldri aktivt oppmerksomhet, er aldri jagende etter det sensasjonelle, men skaper rom for seeren å føle seg frem i. Det er et kontrollert, men også flammende kjærlighetsportrett – om det å ta et valg, og det å lytte til hjertet.

Det er ingen representativ forløper, men en spennende kontrast til eksempelvis «Blå er den varmeste fargen», tydeligst hva angår den erotiske skildringen av det lesbiske kjærlighetsforholdet. «Desert Hearts» er like fullt en milepæl innen skjev film, som neppe har vært uten betydning for fremtidige filmskapere som har utforsket lignende tematikk.

296 Down by Law (1986)

Jim Jarmusch er sjeldent utpreget underholdende. Men i sin beste film, «Down by Law», er han både stilfull, smart og faktisk ganske morsom. «Down by Law» er resultatet av finpussen som uteble på den mer grovkantede «Stranger than Paradise», og Jarmusch perfeksjoner her så langt som mulig det gåtefulle og kantede blikket på amerikanske outsidere.

Jarmusch karakteristika hviler over hver atmosfæriske tagning, og fraværet av engasjerende dramaturgi føles på en måte som ubetydelig i møte med en nøye skildret musikalitet som ligger innbakt i samtlige scener. Men «Down by Law» er ikke bare utstudert – det er også en film som i høyeste grad puster, og som føles frisk og levende i et improvisasjonsbasert skuespill av trioen Tom Waits, John Lurie og Robert Benigni.

295 The Postman Always Rings Twice (1981)

James M. Cains krimroman «The Postman Always Rings Twice» fra 1943 nyter en forholdsvis høy litterær status i sin sjanger, og romanen er blitt gjenstand for flere filmatiseringer. Mest anerkjent er nok den amerikanske versjonen av 1946 som tidsriktig utkom i noir-sjangerens gullalder, men det også har blitt et par europeiske filmatiseringer, inntil Bob Rafelson gjorde sin versjon i 1981. Rafelson hadde allerede jobbet med Jack Nicholson på to av sine 70-tallsproduksjoner, «The King of Marvin Gardens» og den fantastiske «Five Easy Pieces», og Nicholson var trolig et naturlig valg i rollen som den småkriminelle kvinnebedåreren Frank Chambers.

På høyden av karrieren, gnistrer Nicholson i et erotisk ladet og hett samspill med Jessica Lange. Særlig er den første timen ekstremt intens, der brorparten av filmens kvaliteter ligger i skuespillerkjemien. Men flere deler av produksjonen er gjennomsyret av kvalitet – de bruntonede fargene og den dempende noir-estetikken i Sven Nykvists gjennomarbeide foto, den undervurderte musikken fra Michael Small som er et ekko fra de store noir-klassikerne, og naturligvis David Mamets manus der dialogen er som smurt i Jack Nicholsons munn.

Jeg har riktignok ikke sett de tidligere versjonene av «The Postman Always Rings Twice», men 1981-versjonen har jeg sett to ganger, med 10-15 års mellomrom, og likt den særdeles godt begge ganger. Rafelson klarer riktignok ikke å holde historiefortellingen like tett oppunder kokepunktet den siste timen, men den første timen er tett inntil briljant, mens både Jack Nicholson og Jessica Lange gir så mye til rollefigurene, at filmen likevel aldri mister grepet om meg.

294 Nausicaä of the Valley of the Wind (1984)

Hayao Miyazakis andre spillefilm, «Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal», var filmen som i tema og form dannet grunnlaget for den japanske animasjonsfilmkunstnerens imponerende filmografi, og som gjennom sin suksess ble fundamentet for opprettelsen av hans legendariske Studio Ghibli året etter.

Her tegner han med dystre streker en dystopisk fremtidsversjon av et verdensbilde i et nærmest ulevelig klimatisk forfall. Den unge prinsessen Nausicaä, fra en dal der vinden aldri blåser, lever imidlertid i ly for den toksiske luften som forurenser mesteparten av kloden. Når andre menneskekrefter ruster til angrep mot en forgiftet skog og dens insekter, er Nausicaä overbevist om at en slik ødeleggelse også vil påføre naturen og menneskeheten fatale følger.

«Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal» forteller med originalitet og oppfinnsomhet om en sterk og ung kvinnes kamp for hva hun tror på – med et karakteristisk, feministisk driv som relateres til pågangsmot og selvstendighet, noe som jo også er en gjenganger i flere av Miyazakis senere filmer. Samtidig er det et slags fravær av dynamikk i den narrative konsentrasjonen rundt Nausicaä, mens andre sideplott tidvis oppleves som forvirrende integrert i en samlet historiefortelling som dessverre ikke holdes kontinuerlig engasjerende. Filmen kunne med fordel vært strammet opp, nærmest som en fabel, og gjort mer presis innenfor sin tross alt relativt korte spilletid. Uansett har Miyazaki allerede her konstruert et spennende filmmøte, ikke minst i hvordan genuint mørke og skremmende bakgrunnstegninger skaper kontrast til den lysere tonen i hovedpersonens vesen som uttrykker et visst håp og humanisme i det pessimistiske landskapet. I dette bildet føles det også passende at verket fremstår som mer rustikk i kantene, rent teknologisk, sammenlignet med senere Studio Ghibli-produksjoner. Det tydeliggjøres kanskje aller best i flere actionpregede sekvenser som kan smake av en 80-tallsaktig, tegneserieskapt televisualitet – som ikke er filmens sterkeste side, men som på samme tid er en del av dens sjarmerende, egenartede karakter.

293 Breaker Morant (1980)

Tre australiere blir stilt for krigsrett etter å ha kjempet på britenes side, som en del av det britiske samveldet, under den sørafrikanske Boerkrigen på begynnelsen av 1900-tallet. De stilles til retten for å ha begått drap på fiender i fangenskap, men det er i realiteten en rettssak styrt av overordnede politiske interesser, og som kun fremstår som en formalitet før en uunngåelig henrettelse. Blant de tre tiltalte er Harry Morant (fremragende spilt av Edward Woodward), mens Jack Thompson leverer sterkt i rollen som den uerfarne forsvarsadvokaten som gis én dags forberedelse før han overgis saken.

«Breaker Morant» er Bruce Beresfords adaptasjon av et teaterstykke han selv var med å forfatte, og tidvis føles verket litt bundet til teatralske rammer der spillerommet og formspråket ikke er særlig filmisk utforskende. Bruken av flashback-perspektiv i historiefortellingen, fremstår derimot som et effektivt grep og bidrar til at filmen åpnes noe opp. Dessuten er det vanskelig ikke å bli bergtatt og rørt av filmens ekstremt nedstrippede, men vakre og virkningsfulle avslutningsscene.

«Breaker Morant» har klare tematiske og fortellende paralleller med Stanley Kubrick-mesterverket «Paths of Glory» fra 1958, men var også i seg selv en viktig inspirasjonskilde for australsk filmproduksjon, blant annet som en slags døråpner for Peter Weir og hans «Gallipoli» som utkom senere på 80-tallet.

292 Matador (1986)

Det er meningsløst å kritisere en film for å være noe annet enn man ønsker den skulle være. Pedro Almodóvars «Matador» åpner som en snuskete og mørk psykologisk thriller, men dessverre følger ikke fortsettelsen i samme sjangerfotspor (for de av oss som setter særlig pris på slikt). I stedet vrir den spanske mesteren filmens stemningsleie mot den mørke komedien, krydret med sedvanlig absurde innslag, og avslutter historiefortellingen med noen banale plottløsninger og logiske brister som ikke helt kler filmens underliggende, alvorlige psykologiske dimensjon.

Men altoverskyggende er filmens grensesprengende vitalitet og fortellerglede; Almodóvars regissørstemme er energisk, og uforutsigbarheten han gir filmfortellingen føles viktigere enn at alle konvensjonsbruddene ikke lykkes helt ut. «Matador» er alltid en sann fornøyelse å hvile øynene på, og Antonio Banderas gjør dessuten en av sine beste og mest interessante rollefigurer noensinne.

291 The Deliberate Stranger (1986)

Det er mulig at «The Deliberate Stranger» teknisk sett er en todelt miniserie, men den omtales gjerne også som en av tidenes beste amerikanske tv-filmer, og den er også tilgjengelig som en tre timer lang spillefilm.

Filmen, regissert av Marvin J. Chomsky, er en adaptasjon av en bok utgitt av en Seattle Times-journalist om seriemorderen Ted Bundy og tar for seg ulike sider av jakten på den psykopatiske seriemorderen som herjet i USA på 1970-tallet. Med et bredspektret perspektiv søker Chomsky å skildre både innsiden av FBI-etterforskningen, seriemorderens bakgrunn og virkningene på de etterlatte, og med tre timer til rådighet gis det også alle perspektivene rikelig med tid. Men det gjør også at filmen kan oppleves som ufokusert og ujevn; sidesporene rundt de pårørendes følelsesliv, eller kaffekoppsamtalene på politihuset, bidrar til at filmen mister den nerven og intensiteten som er sterkest tilstedeværende i scenene med Mark Harmon som Ted Bundy. Selv om det generelle filmhåndverket fremstår som solid, uten å være verken spektakulært eller dristighetsskapende på noen som helst måte, er det Mark Harmons iskalde og effektive psykopatportrettering av Ted Bundy som gjør «The Deliberate Stranger» så foruroligende og underholdende, selv over tre timer.

1980-tallet: 301 – 310. plass

310 Maria’s Lovers (1984)

John Savage spiller Ivan som returnerer til sin amerikanske hjemby etter å ha vært ute i 2. verdenskrig. Han gifter seg med tenåringskjæresten, Maria (spilt av Nastassja Kinski), men sliter med å tilnærme seg henne fysisk og emosjonelt etter krigstraumene. Samtidig kommer en omstreifende musiker, spilt av Keth Carradine, inn i livene deres og fatter interesse for Maria.

Regissør Andrei Konchalosvky var et lovende sovjetisk filmkunstnerprospekt på 60- og 70-tallet, inntil han fikk sjansen til å lage konvensjonelle sjangerfilmer og dramaer i Hollywood på 80-tallet. Det resulterte i en liten håndfull mediokre produksjoner som tiden hovedsakelig har løpt fra, men hvor «Maria’s Lovers» gjerne trekkes frem som viktigste bidrag. Filmen har da også noen fordelaktige kvaliteter, særlig i kraft av Natassja Kinskis tilstedeværelse. John Savage, som gjør litt av den samme rollefiguren som i «Hjortejegeren», tenderer derimot til å overspille og banalisere et potensielt spennende portrett av kjærlighetsdramaets impotente og traumehjemsøkende krigsveteran. Robert Mitchum trer dessuten autoritetstungt inn i en mindre, men viktig birolle.

Fotoarbeidet til Juan Ruiz-Anchia er flott, og gir en europeisk snarere enn amerikansk aura over filmuttrykket. Manuset var underveis innom mange hender, deriblant Polanski-samarbeidspartneren Gerard Brach som blant annet skrev «Tess», som ikke er helt ulik «Maria’s Lovers» verken i tekstlig eller visuell form. «Maria’s Lovers» er likevel i overkant uryddig skrevet og spilt, og langt fra like fullkommen som «Tess». Den samlede filmografien til Konchalosvky signaliserer at han kanskje ikke hadde det i seg å lage et fullkomment mesterverk, men i tilfellet «Maria’s Lovers» er det i det minste scener av nærhet, med Nastassja Kinski, som virkelig berører og har noe særegent ved seg.

309 Starman (1984)

Produksjonsselskapet Columbia og produsent Michael Douglas valgte å ruge noen år ekstra på science-fiction-dramaet «Starman» etter at beslektede «E.T». gjorde det så skarpt i 1982. Underveis sjonglerte «Starman»-prosjektet med mer enn en håndfull filmskapere om bord, før det litt uventet endte opp som en John Carpenter-film. Uventet fordi «Starman» langt på vei skyr det mørke universet vanligvis assosiert med Carpenter, og utspilles isteden som et lettlikelig, romantisk sci-fi-drama. Likevel føles «Starman» som en voksenversjon av «E.T.», fordi den i større grad problematiserer voksne relasjoner og er lite plottdrevet.

I fokus er et nær magisk samspill mellom Karen Allen og et utenomjordisk vesen som på jorda tar menneskelig form som Jeff Bridges. Sistnevnte ble sågar Oscar-nominert for rolleprestasjonen, kanskje ikke overraskende ettersom han forsvinner inn i en «Rain Man»-aktig tolkning som viktigste bidragsyter til filmens sympatiske tone, noe han gjør ekstremt bra. «Starman» er trolig 80-tallets mest undervurderte sci-fi-perle, likeså er musikken komponert av Jack Nitzsche av det mest diskret stemningsfulle fra sin tid.

308 All the Right Moves (1983)

Jeg måtte nylig gjenoppsøke «All the Right Moves» for å forsikre meg om at fascinasjonen for filmen under oppveksten, og ettertidens varme følelser om den, handlet om mer enn at en ung Lea Thompson blottet brystene. Og heldigvis har filmen flere kvaliteter, og heller ikke bare fordi en ung Tom Cruise faktisk gjør en av sine bedre roller.

Som et relativt klassisk oppvekstdrama tegnes filmens fortelling inn i bildet av et amerikansk tettsted som i seg selv gjøres til et viktig symbol. I åpningsscenen skimtes røyken fra den lokale hjørnesteinsfabrikken, mens arbeiderne tusler ut av portene. Like ved trener det lokale fotballskolelaget der alle har som mål å imponere så mye at de får et idrettsstipend, noe som kan gjøre at de i fremtiden får andre muligheter enn å følge i fedrenes fotspor som fabrikkarbeider i det lille industritettstedet. Selv om den industrielle settingen blir virkningsfullt innrammet i fotoarbeidet og virker som en aktiv kulisse i filmen, bikker det aldri over i et slags britisk kjøkkenbenkrealistisk drama. Men det gir filmen et ujålete, atmosfærisk tilskudd som bidrar til at den lite bemerkelsesverdige historiefortellingen fremstår som mer genuin og interessant enn den nok er. Og skildringen av hvordan et lokalsamfunn bindes sammen av prestasjonene til et lokalt fotballag, er faktisk ganske rørende. «All the Right Moves» er kanskje ingen stor eller viktig film, men den er klart undervurdert og har holdt seg minst godt som Tom Cruise selv.

307 Dangerous Encounter of the First Kind / Di yi lei xing wei xian (1980)

Tsui Hark ble ved inngangen til 1980-årene sterkt delaktig i å forme den Hong Kong-baserte nybølgen der «Dangerous Encounters of the First Kind» sterkt eksemplifiserer den vitale filmbølgens audiovisuelle lekenhet og grenseskyvende tilnærming til den underholdningsbaserte, Hollywood-inspirerte filmskapelsen. Men «Dangerous Encounters» er samtidig mer enn bunnløst underholdende.

Tsui Hark stuper ned i en nihilistisk samfunnsskildring av ungdommelig opprørstrang som uttrykkes i tilsynelatende umotiverte terrorhandlinger, og som i sin spesifikke politisk-sosiale setting også innbyr til en mer alvorspreget lesning. Denne symbiosen av hemningsløs underholdningstrang, spekulativ vold og en sosialkommenterende ambisjon kunne fort blitt tung å svelge, særlig akkompagnert av et såpass flamboyant og energisk filmspråk. Men heldigvis gir det voldsomme filmspråket, med en karakteristisk rask klipping og et fragmentarisk perspektiv til historiefortellingen, snarere næring til den ustyrlige råskapen som driver ungdomsfigurenes handlinger. Men galskapen har en pris, og «Dangerous Encounters» er utvilsomt både brokete og ujevnt fortalt – selv innenfor sine skranglete rammer. Tsui Harks uredde og provokative blikk tilfører imidlertid en uforutsigbarhet og nerve som klart overskygger skavankene.

306 In the Line of Duty: The F.B.I. Murders (1988)

Det er kanskje ikke verdens mest naturlige ting å kaste seg over en bortgjemt amerikansk film lagd for tv på 1980-tallet, men «In the Line of Duty: FBI Murders» er såpass god at den fortjener å bli trukket frem. Filmen var for øvrig første tittel ut i en rekke av sju tv-filmer under paraplyen «In the Line of Duty» som en filmserie omhandlende FBI-agenters utfordringer med virkelige hendelser (de seks andre filmene tilhører alle 90-tallet).

I «In the Line of Duty: FBI Murders» følger vi FBIs forsøk på å spore opp to ekstremt brutale menn som utfører flere ran og bankinnbrudd i Florida på 1980-tallet. Som tv-filmproduksjon er filmuttrykket overraskende raffinert og helstøpt, men det er drivet og energien i historiefortellingen som virkelig imponerer. «In the Line of Duty: FBI Murders» er ganske enkelt konstant spennende, og det gis sågar rom til noen ganske heftige enkelsekvenser. Blant annet avsluttes filmen med en vanvittig skuddvekslingssekvens som har sterke likhetstrekk med «Heat», men som produksjonsmessig har nærmere fellestrekk med «L.A. Takedown» som var Michael Manns tv-filmproduserte forløper til «Heat». Og selv om «In the Line of Duty: FBI Murders» står sterkt nok som den gjør, så ville jeg virkelig elsket å se Michael Mann gjøre en nyversjon av filmen, som på alle mulige måter virker skapt og tilrettelagt for hans audiovisuelle, helt unike touch. Men for all del, bit deg også godt merke i denne tv-filmen fra 1988 som veldig severdig.

305 The Stepfather (1987)

En familiefar pakker kofferten og forlater huset. I bakgrunnen ser vi en stue badet i blod med døde kropper liggende på gulvet. Det er kona og barna. Familiefaren åpner utgangsdøra og går ut. Plukker opp avisen som ligger på gressplenen før han vandrer plystrende ned den erkeamerikanske forstadsgata. Tilsynelatende uberørt over å ha slaktet ned sin egen familie bare for noen minutter siden. Psykobjellene klinger, dette er stefaren fra helvete.

Subtilitet er åpenbart fremmedord for regissør Joseph Ruben som uten å blinke fordummer og forenkler figurer og plott utelukkende for underholningsøyemed. Men de lettvinte løsningene, og de utallige manusproblemene bygger snarere enn det river ned en sitrende spenningskurve. For dette er genuint engasjerende. Jeg elsker tydeligheten i psykopatfremstillingen; den simple dog interessante fremstillingen av psykopatens maniske sug etter å bli del av en verdikonservativ amerikansk kjernefamilie, fasadedyrkingen, og ikke minst Terry O’Quinns iherdige over-the-top-skuespill (som en slags fattigmannsversjon av Jack Nicholson). O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig. I tillegg avsluttes filmen med noen effektive slasher-aktige sekvenser som setter prikken over i’en for en litt glemt, cheesy og grenseløst fornøyelig 80-talls horror-thriller. Ingen skal få meg til å si at dette ikke er bra, selv om det også er dårlig.

304 Friday the 13th: The Final Chapter (1984)

Tittelen burde signalisert at dette faktisk ble siste del i «Friday the 13th»-serien, men som kjent skjedde ikke det. Regissør Joseph Zito, som ankom med sterk slasher-relatert attest fra «The Prowler», har uansett lagd et mer enn verdig tredje kapittel i franchisen – og faktisk kanskje den aller mest fullendte (som nok burde, i retrospekt, vært siste kapittel).

Særlig er skuespillernivået muligens på sitt ypperste her, hvor det er særlig fornøyelig å se Crisipin Glover, og hvor en ung Corey Feldman kommer inn som et friskt pust. Lawrence Monoson, som allerede hadde imponert stort i «The Last American Virgin», bidrar også fordelaktig i en sterk birolle. Skrekkelementene for øvrig er nydelig innlemmet i produksjonen, med legendariske Tom Savini som effektmaker. Filmen er for øvrig ladet med en passelig dosert mengde skrekkmotiver, og det krydres med en nesten uanstendig mengde nakenhet av vekslende motivert/umotivert art, men som i hvert fall aldri blir skadelig på filmens vegne. Når «The Final Chapter» føles fullendt, handler det om en nær perfeksjonert rytme og glid i en underholdende, og gjenkjennelig, historiefortelling – og som sjeldent fremstår som like datert som mange lignende produksjoner fra samme epoke.

303 Cruising (1980)

«Cruising» er betydelig bedre enn sitt frynsete rykte. William Friedkin, som både står for manuset (i form av en romanadaptasjon) og regi, virker lite opptatt av å presentere et vanntett, troverdig plott. Følgelig fungerer «Cruising» heller dårlig som thrillerkonstruksjon, til det er den altfor vaklende.

Det som gjør filmen så minneverdig er snarere den mystiske, dunkle atmosfæren fra New Yorks homofile, lærbefengte underverden. Inni dette svettende mikrouniverset kastes Al Pacinos rollefigur som desillusjonert politimann undercover. Miljøet skildres med noe som minner om forakt, der Friedkin svinger gjennom utskuddene og avkrokene i det kriminelt gjennomsyrede homomiljøet som om han tar oss på reise gjennom en fornøyelsespark. Men jeg tiltrekkes som regel av grepene som tas i bruk av Friedkin her, og når «Cruising» også har elementer av et spennende, eklektisk filmspråk som tidvis gjør meg oppslukt i filmen i kraft av å være filmelsker, kan jeg ikke unnlate å føre den opp som en uvurderlig del av 80-tallet på film.

302 One from the Heart (1981)

Etter at han på 1970-tallet regisserte fire av de mest imponerende verkene i nyere amerikansk filmhistorie, hadde Francis Ford Coppola åpenbart et behov for å gjøre noe veldig annet etter at han var ferdig med den altoppslukende produksjonen på «Apocalypse Now» som avsluttet den oppsiktsvekkende mesterverksrekken. I 1982 presenterte han «One from the Heart» som nok var tenkt som en vitamininnsprøytning av en forfriskende lavskalaproduksjon som tillot seg å leke med mediet på en helt annen måte. Men etter hvert som filmen endte opp med en prislapp på over $ 20 millioner (som var et betydelig beløp for en «liten» film i 1982), og kun spilte inn noen skarve hundretusener, ble «One from the Heart» en formidabel økonomisk fiasko som satte Francis Ford Coppola betydelig tilbake som filmskaper. Men sett fra utsiden er det samtidig lett å fryde seg over hva som kom ut av pengebruken. For i stedet for å skyte filmen på location, i Las Vegas der handlingen finner sted, ønsket Coppola å bygge hele scenografien i studio, for dermed å skaffe seg en fullstendig kontroll over filmens produksjonsdesign og hver minste visuelle detalj. Og i samarbeid med mesterfotograf Vittorio Storaro er filmen blitt en magisk lek med filmens muligheter, der farger, lys og vakre bilder smelter i hverandre. Som et neoneksploderende, men samtidig sofistikert visuelt fyrverkeri satt til Las Vegas 4. juli, om et kjærestepar som slår opp for å dyrke lidenskap med en annen part.

Man kan innvende at «One from the Heart» er som en delikat presentert og appetittvekkende tallerken av eksotiske frukter som lukter og ser fantastisk ut – men som etter noen biter egentlig ikke er veldig saftig. For det er udiskutabelt noe uforløst, lite gnistrende og substansløst over historiefortellingen og dens figurgalleri. Men selv om den virkelige metthetsfølelsen aldri oppleves, fordi filmens totalitet tross alt er i spinkleste laget, er det vanskelig ikke å bli forført av den lidenskapelige og kreative filmformidlingen som Francis Ford Coppola og Vittorio Storaro demonstrerer. Selv om førstnevnte forståelig nok sterkest assosieres med de nevnte 70-tallsklassikerne, er det en uheldig tendens til undervurdering av de kunstneriske kvalitetene i hans mindre og mer eksperimentelle produksjoner – som han på imponerende vis har utfordret både seg selv og publikum med på 80-tallet, og som han faktisk har gjenopptatt etter tusenårsskiftet.

301 Begjærets lov / La ley del deseo (1987)

Pedro Almodóvar har siden sin egen etablering vært en viktig eksponent for såkalt skeiv film, men samtidig også en pålitelig leverandør av bredspektret delikatesse-underholdning som oser av filmisk pasjon, uavhengig av tematikk. I «Begjærets lov» åpner han symptomatisk med en scene ladet av glassklar homoerotikk, men som også er en karakteristisk film-i-filmen-sekvens som tematiserer voyeurisme, av typen som umiddelbart trekker tankene til Brian De Palma (en kjent inspirasjonskilde for den spanske filmskaperen, hvilket merkes flere steder i «Begjærets lov»).

Almodóvar vikler de eksentriske figurene inn i et slags Hitchcock/De Palma-aktig mysterium, men det er dyrkingen av begjæret som opptar ham mest. Det understrekes aller tydeligst i en bortimot grenseløs fascinasjon for alt som er attraktivt, og med en intens fokusering på fargesterk dekor i enhver scene. Antonio Banderas og Carmen Maura er velfungerende brikker for Almodóvar, men de melodramatiske intrigene og filmens plottmekanisme forblir en mindre oppløftende kvalitet målt fra personlige preferanser. «Begjærets lov» er kanskje en dessert av en film, men den metter ikke like lenge som Almodóvars beste retter.

1980-tallet: 311 – 320. plass

320 Flesh + Blood (1985)

Et vesteuropeisk landskap på begynnelsen av 1500-tallet, kort tid etter avrundingen av middelalderen, er det brutale og mørke åstedet for Paul Verhovenes ubarmhjertige skildringer i dette forholdsvis storslagne action-eposet.

Etter massiv hjemlig suksess ble den hollandske filmskaperen hentet til Hollywood på 80-tallet for å lage underholdningsfilmer på høyere budsjett, og med seg på reisen tok han landsmennene Rutger Hauer som hovedrolleinnehaver og Jan de Bont som fotograf. Det vil si; samarbeidet med Hauer forløp visstnok langt fra problemfritt under innspillingen av «Flesh + Blood», og produksjonen ble også deres første og siste engelskspråklige samarbeid. Det forhindrer derimot ikke Rutger Hauer fra å være skreddersydd for den energiske machorollen i filmens rufsete og eksessive filmunivers. Verhoeven dyrker og overdriver det barbariske i en eksplisitt håndtering av blodige voldssekvenser, dveler ved voldtekter og nærmest oppsøker det seksuelle. Mer enn at disse elementene passer til filmens kontekst, er det som om det i stedet skaper en kontekst. Derimot er ikke «Flesh + Blood» konstant engasjerende – men til tross for noen mindre fengslende hvileskjær og manusproblemer, er dette i høy grad en interessant og velfungerende underholdningsfilm.

319 The Hidden (1987)

«The Hidden» er en av disse underholdningsbombene som er merkelig oversett når man blar seg godt inn i 80-tallskatalogen av sjangerfilm. Det er en herlig hybrid av action og sci-fi, regissert av Jack Sholder, som kom fra den lovende «Alone in the Dark» (1982) og generiske «A Nightmare on Elm Street 2» (1985), men som med «The Hidden» løftet standarden for egenart, kreativitet og fortellerglede.

Vi befinner oss i et filmlandskap der det vinkes anerkjennende til klassisk amerikansk science-fiction av 1950-tallet, ispedd en følelse av «The Terminator» som møter «The X-Files», men også med en tydelig eim av Stephen King og ikke minst David Cronenberg. Den siste referansen kommer i kraft av filmens iboende fokus på body horror. Filmen åpner nesten foruroligende realistisk hvor bildene gis oss via et videoovervåkningskamera som viser en bankraner som kynisk skyter ned kunder og vakter mens han rolig går ut av banken og på gata. Det tar imidlertid ikke lang tid før realismen vrenges over i noe helt annet. Det viser seg at det er en fremmed kraft, en alien, som tar bolig i menneskekropper og utøver tilsynelatende blind vold, før den etter å bli fysisk skadet skifter til å overta en annen menneskekropp. Mens politietterforskeren, spilt av Michael Nouri, fortsatt er opptatt av å få oversikt over blodbadet etter bankranet, tikker det stadig inn nye meldinger om merkverdige voldshandlinger og drap som selv i Los Angeles vekker oppsikt og får etterforskeren til å mistenke en sammenheng. Etter kort tid dukker det også opp en FBI-agent, spilt av selveste Kyle MacLachlan, som virker påfallende emosjonelt distansert og fraværende, og som insisterer på å overta jakten på skikkelsen(e).

«The Hidden» er aldri fullverdig spennende fordi ingenting holdes egentlig skjult, og historiefortellingen styres for underholdningens skyld av et utenomjordiske vesenets lyst til nytelse – mot sportsbiler, alkohol, rockemusikk og strippere. Sholder er i sine prioriteringer klar på at dette handler om underholdning; velsmidd action, biljakter, høyt tempo og humor. Alt som står i veien for å konsumere velstand og luksus skytes følelsesløst av veien som om vi befinner oss i et dataspill. Mot slutten kobles riktignok handlingen seg tettere mot en politisk agenda, men det blir aldri et drivende element. «The Hidden» er en fornøyelig action/sci-fi-pakke av en ukomplisert og deilig 90-minuttersfilm, that’s it.

318 Escape from New York (1981)

John Carpenter bygde med «Halloween»-suksessen et handlingsrom for større prosjekter, noe som gjorde at han noen år senere realiserte science-fiction-filmen «Escape from New York» med en «bad ass»-utgave av Kurt Russell i førersetet. Filmen fikk god mottakelse av kritikerne, og ble også en suksessrik sommerblockbuster da den ble lansert sommeren 1981.

Carpenters røffe actionhåndtering av en dystopisk fremtidsversjon på et Manhattan omgjort til et arnested for kriminelle, er konseptuelt velgjort og som actionfilm ble den et referansepunkt for flere filmskapere utover 80- og 90-tallet. I dag fremstår den kanskje mer som en datert kultfilm enn en tidløs actionfilmklassiker, men store deler av «Escape from New York» er og blir en underholdende og sjarmfull filmreise til en destinasjon som nå er ganske fremmed.

317 Road House (1989)

En udødelig TV 3-klassiker fra oppveksten. «Road House» er filmen som åpenbart vokste seg forbi egne intensjoner for å bli et kultfenomen. For «Road House» oppleves befriende lite selvbevisst der den bugner av utslitte one-linere og endimensjonale figurer i et karikert intrigemakeri spekket med datert actionkoreografi og sleazy romantikk.

Settingen er en amerikansk småby der Patrick Swayze, i rollen som beryktet utkaster, ankommer byen for å rydde opp i en vill slåsskampskultur i en sliten nattklubb. «Road House» er fra første til siste innstilling en renskåret, banal underholdningsgodbit som omfavner og oppsummerer 80-tallets actionbeholdning med machodyrkende over-the-top-action, velformede kvinnepupper og ikke-ironiske one-linere av typen «It’s my way or the highway». Det er noe forlokkende ærlig og enkelt over «Road House», og jeg liker det veldig godt. Fremdeles.

316 The Big Blue / Le grand bleu (1988)

«The Big Blue» er Luc Bessons grandiose, maritime trekantdrama om to barndomsvenner som vokser opp med en dykkerbesettelse, og en kvinne som i voksen alder involveres i begges liv. Filmen åpner med nostalgibrusende bilder av gutteaktig eventyrlyst i sjøkanten, som umiddelbart presenterer filmens visualitet, på samme tid som det etableres en fin Steven Spielberg-lignende dramaturgi og atmosfære. Det siste følges imidlertid ikke opp etter at historiefortellingen løper inn i nåtiden, der Besson er ute av stand til å forvalte det middelmådige manuset til annet enn å bli et ganske intetsigende melodrama.

Hovedrolleinnehaver Jean-Marc Barr er i overkant uttrykksløs i rollen som den lidenskapelige dykkeren, og Jean Renos energiske tilstedeværelse kan ikke alene gjøre den menneskelige biten i filmen spennende. Derimot er «The Big Blue» teknisk overbevisende og tidvis veldig flott å hvile øynene på. Mangelen på virkelig intensitet og en innholdsmessig flathet, gjør det likevel vanskelig å svelge filmens langtrukne varighet.

315 The Name of the Rose (1986)

Jean-Jacques Annauds «Rosens navn» var i sin tid en storslått filmatisering av Umberto Ecos høyt ansette roman fra 1980. Men der Eco-romanen anses som en moderne litterær klassiker, trues filmversjonen i større grad med å forsvinne ut av tiden som mindre relevant. Annaud er hovedsakelig opptatt av å fordype seg i filmens Sherlock Holmes-aktige mysterium, og rendyrker en ganske reinspikka thrillertilnærming til materialet. Riktignok lykkes han ganske godt i å skissere historiefortellingen som over gjennomsnittlig ettertenksom med noen spennende middelalderske og bibelske forgreininger. Som en mer behersket forløper til Da Vinci-koden, eller den enda mer heseblesende National Treasure-filmserien, står «Rosens navn» solid fundamentert i en rikere filmjord.

Annaud har beviselig teft for å la bildene tidvis fungere som motor, og evner å innlemme den historiske og dunkle scenografien til en aktiv ramme for historiefortellingen. Filmen innehar også flere flotte scener, deriblant noen filmisk vellykkede labyrint-sekvenser som klare høydepunkt. Sean Connery og Christian Slater fungerer også som et spennende radarpar å følge, mens en pukkelrygget Ron Perlman gjør en semi-ikonisk prestasjon i en birolle.

314 Slaughter High (1986)

Jo flere kokker, jo mer søl? «Slaughter High» har tre regissører og ganske mye søl. Men må søl alltid være negativt? At manuset innehar nesten rekordmange ulogiske eller meningsløse fortellergrep, som riktignok gis en slags forklaring i en klisjepreget slutt, forhindret meg ikke i å fryde meg over mye underveis. (Man må også kjøpe det faktum at en nesten 40 år gammel britisk skuespiller, Carol Munro, spiller en 18 år gammel jente på amerikansk High School).

Plottet for øvrig er et skolebokeksempel på klassisk 80-tallsslasher; en fortelling om en outsiders blodige hevn. En nerdete skoleelev blir mobbet på High School, og en aprilspøk går for langt etter en eksplosjon i kjemilabben som vansirer hele ansiktet hans. En del år senere skal alle møtes til en gjenforeningsfest, og man trenger ikke ha doktorgrad i slasherfilmer for å analysere seg frem til fortsettelsen.

Med et anslag som kan minne om en krysning av «Carrie» (Brian De Palma) og «The Burning» (Tony Maylam) utvikles filmen raskt i en mer grovpusset retning uten et særlig fokus på visuell eleganse, og mer som en symbiose av «Friday the 13th» og «The Revenge of the Nerds». For å fortsette i referansesporet må det også nevnes at «Slaughter High» er skapt av produsentene bak den grenseløst forstyrrende slasherfilmen «Pieces» (som det også eksplisitt refereres til underveis). Men «Slaughter High» er umiddelbart mindre grafisk makaber enn «Pieces», i hvert fall innledningsvis. Dessuten bærer «Slaughter High» periodevis på en fornøyelig selvironiserende fiksjonstone som faktisk kan minne litt om «Scream» av Wes Craven. Det litt fjasete stemningsleiet tapper riktignok filmen for det psykologiske kjellermørket som finnes bak de spekulative grusomhetene i «Pieces», men det er uansett filmens besnærende «tongue-in-cheek»-aktighet som gjør den såpass særegen og fornøyelig. I tillegg bys det på en del oppfinnsomme, kjemibaserte drapsscener i siste halvdel, der filmens mobbeoffer og drapsmann – spilt av Simon Scuddamore (som begikk selvmord rett etter filmens lansering) – er like effektiv som stakkarslig mobber og psykopatisk drapsmann (som for det meste spilles bak en maske).

«Slaughter High» er kanskje ikke en opplagt anbefaling til andre enn de som allerede har et snev av interesse for amerikanske 80-tallsslashere, og noen vil sikkert hevde at den står på utrygg grunn selv i det landskapet. Jeg bruker derfor gjerne anledningen til å mene at «Slaughter High» er langt bedre og morsommere enn sitt rykte, derav den relativt overraskende høye listeplasseringen.

313 The House on the Edge of the Park (1980)

Tittelen avslører et utilslørt forsøk på å lokke til seg publikummet fra Wes Craven-suksessen «The Last House on the Left». Men med David Hess plassert i hovedrollen i et nytt sadistisk rape/revenge-helvete av en film, blir det en naturgitt sammenkobling. Etter et forstyrrende anslag som iscenesetter en grell voldtektsscene til et praktfullt og stemningsskapende musikalsk bidrag av Riz Ortolani, forstås det at Ruggero Deodato ikke har til hensikt å behage publikum. Samtidig bruker Deodato innledningsvis tid på å etablere et psykologisk ubehag, og det gjøres i et filmatisk univers som prioriterer estetikk. Deodato spiller et ulmende ubehag opp mot en erotisk ladet atmosfære, både i hvordan han fører kamera og filmer kvinnene, og hvordan de to hovedpersonenes sadistiske vesener avdekkes i det seksuelle spillet. I dette spillet ligger en skremmende, og fascinerende, nerve. Og et stykke på vei, før den psykologiske torturen endres til det sadistiske, minner det hele mye om hva Michael Haneke senere viste oss i «Funny Games».

«The House on the Edge of the Park» kommer naturligvis ikke med samme subtilitet, snarere tvert imot. Men samfunnskommentaren som likevel finnes i all sin tydelighet, legemitererer på sett og vis Deodatos grep, selv om virkningen i siste akt svekkes av den grafiske voldsomheten. Uansett – den sleazyelskende filmgeeken i meg applauderer filmen hovedsakelig for dens visuelle fortrinn og amoralske underholdningsverdi.

312 Licence to Kill (1989)

«Licence to Kill» markerte både slutten på Timothy Daltons for korte 007-karriere, og John Glenn som hadde regi på alle Bond-filmene gjennom 80-årene.

I «Licence to Kill» videreutvikler Timothy Dalton en mer dødelig og ubarmhjertig enn romantisk anlagt James Bond-figur, noe som føles veldig naturlig ettersom «Licence to Kill» samtidig er blant franchisen mest troverdige skildringer, med færrest «over the top»-sekvenser og badguy-skikkelser som ikke ligner på tegneseriefigurer, og som ikke nødvendigvis har ambisjoner om å tilintetgjøre alt liv på jorden. For undertegnede som setter «Dr. No» som en personlig Bond-favoritt, fremstår dyrkingen av realisme og et historiefortellende fokus som veldig velkomne prioriteringer i «Licence to Kill», som må være av filmseriens mest undervurderte verk. Men akkurat da James Bond-universet virket å være på vei inn i en spennende og mørkere fase, endte man opp i en lengre pause som også endte med at Dalton til slutt ble erstattet av Pierce Brosnan, og som igangsatte en ny (og kjipere) Bonda-æra.

311 Rain Man (1988)

Jeg har sett «Rain Man» mange ganger på tv. Men det har aldri vært en film jeg aktivt har oppsøkt eller følt et stort behov for å se. På sine premisser er imidlertid Barry Levinsons film mesterlig i sin velartikulerte, rørende og småmorsomme fortelling om to veldig ulike brødre som etablerer et uventet emosjonelt bånd på reise hjem til farens begravelse.

Selvsagt ligger mye av filmens storhet og hjerte i Dustin Hoffmans legendariske portrett av den autistiske Raymond, og det er strengt tatt vanskelig på stående fot å trekke frem store filmatiske kvaliteter utover skuespillerkunsten, og den knirkefrie, sympatiske historiefortellingen. Likevel føles det naturlig og riktig at filmen ble tildelt Oscar-statuetter både for beste film, manus, regi og selvsagt beste mannlige hovedrolle – selv om det skjedde i et påfallende svakt amerikansk filmår. For «Rain Man» har en uimotståelig allmenngyldig gjennomslagskraft, den er uhyre velspilt, behagelig og velsmurt underholdning.

1980-tallet: 321 – 330. plass

330 Entre tinieblas / Mørkets søstre (1983)

Det er en umiskjennelig eim av Luis Bunuel over dette tidlige Almodovar-verket; en eklektisk fimforestilling som harselerer med kirkens hykleri og katolske velstand, fortalt i formen av en bisarr og stadig overraskende komedie. Det hele handler om en nattklubbsanger som er på flukt og får beskyttelse i et gammelt kloster, som på uventet vis ønsker henne velkommen ved å tilby en verden av narkotika, svindel og generell luguber virksomhet – noe som mildt sagt fraviker forventningene i møte med innsiden av et kloster i det katolske Spania.

Filmen er temperamentsfull og ikke minst pratsom på vegne av sitt rike kvinnelige rollegalleri, og det er tydelig at Almodovar vil mye – tidvis for mye. Helheten er nok mer usammenhengende enn jeg setter pris på, og prosjektet har ikke den kontrollerte stramheten som senere og mer modne Almodovar-verk gjerne har. Likevel er dette også et svært fornøyelig, sprøtt bekjentskap, og fungerer som et interessant utkast for hva som skulle komme fra den spanske mesteren.

329 Bad Timing (1980)

Filmen har meg på kroken fra anslaget; i et museum der kamera roterer rundt Art Garfunkel og Theresa Russell; kamera som nærmest kjæler med maleriene, en antydende sensualitet, satt til tonene av Tom Waits melankolske røst. Men så brytes det brutalt over i en realistisk, energisk regissert scene der en ambulanse i nattemørket kjører mot kamera.

Stemningsbruddene forstås etter hvert som symptomatiske for filmen, som trolig bevisst skifter rytme og atmosfære, i takt med et nokså forvirrende plott, men som føles overklippet. Bildene i seg selv er gjennomgående vakre, som de gjerne er fra Nicholas Roeg. Men de voldsomme formgrepene, og den kalde skildringen av forholdet mellom ham og henne, skaper en uheldig distanse til det psykologiske dramaet. Samtidig som det nettopp er Roegs filmatiske grep utover alle konvensjoner, som i det hele tatt gjør «Bad Timing» så severdig som den faktisk er.

328 My Left Foot (1989)

«My Left Foot» føyer seg inn i rekken av konservativt produserte biopic-filmverk, men er tross alt likevel av subsjangerens bedre. Veldig mye skyldes åpenbart Daniel Day-Lewis’ altoverskyggende hovedrolleprestasjon, der han med en vanvittig kraftanstrengelse og skuespillerpresisjon stjeler til seg all oppmerksomhet i en voldsom portrettering av Christy Brown – kunstneren som kun evner å uttrykke seg via sin venstre fot.

I regi av en debuterende Jim Sheridan, er «My Left Foot» samtidig minst like sterk i barndomsskildringene, der følelsesladde scener fra en mildt sagt utfordrende barndom i irske arbeidsklassestrøk, er det som gir næring til den inspirerende historiefortellingen om mennesket og kunstnerens som etter hvert blomstrer frem. Samtidig må det innskytes at «My Left Foot» ikke nødvendigvis fremstår som et veldig inspirerende filmverk i seg selv, foruten gjennom Day-Lewis’ ekstreme rolletolkning.

327 Identification of a Woman / Identificazione di una donna (1982)

Det smerter å plassere et Michelangelo Antonioni-verk så lavt på listen. Den italienske mesteren er tross alt en av de filmskaperne jeg setter aller mest pris på – dog har møtet mitt med «Identification of a Woman» vært mer problematisk enn jeg håpet og ønsket. Særlig fordi filmen representerer en tematisk og geografisk tilbakekomst for Antonioni etter noen år med engelskspråklige prosjekter som «Blowup» og «The Passenger» som dyrket en mer eksistensiell fremmedgjøring.

Med «Identification of a Woman» suger Antonioni en siste gang næring fra det billedskjønne og dekadente italienske aristokratiet – i det som er hans mest lidenskapsdyrkende og eksplisitt erotiske verk. Men til tross for potente ambisjoner og en umiskjennelig inspirert bildekomposisjon og kamerabruk, reduseres «Identification of a Woman» til noe innholdsløst, mye på grunn av sitt ufokuserte plott. Idet blekner hele filmens vesen altfor tydelig i skyggen av Antonionis tidligere mesterverksrekke av «La Notte», «L ‘Eclisse» og «L’ Avventura». Her er Antonioni-tilhengerne imidlertid svært delt. «Identification of a Woman» er like mye omfavnet som den er ansett som en av regissørens svakere filmer. Nettopp derfor holdes også muligheten åpen for at et gjensyn også vil åpne mine øyne. Det er uansett nok av filmspråklige kvaliteter og enestående enkeltsekvenser her, i en film som derfor alltid vil være relevant å snakke om – og se.

326 À l’ombre de la canaille bleue / In the Shadow of the Blue Rascal (1986)

Pierre Clémenti beriket en rekke europeiske mesterverk på særlig 60- og 70-tallet som birolleinnehvar med en sjeldent mystisk tilstedeværelse som stjal bortimot alle scener han medvirket i, enten det var i mesterverkene «Il Gattopardo» av Luchino Visconto, «Il conformist» av Bernardo Bertolucci eller «Belle de jour» av Luis Buñuel. Samtidig opererte Clémenti selv som eksperimentell filmskaper under en samtidig fransk undergrunnsstrømning, der «In the Shadow of the Blue Rascal» fra 1986 ble hans siste produksjon, før den hardtlevende filmkunstneren døde av leverkreft på 90-tallet.

«In the Shadow of the Blue Rascal» kaster oss som en virvelvind inn i den fiktive byen Necrocity, som mest minner om en kaospreget politistat som flyter over av dop, sex og vold. Skildringen er mildt sagt kompromissløs, der filmen uttrykkes avantgardisk og gritty som en hardkokt, dystopisk krim. Audiovisuelt er det hardt og radikalt, med suggerende psykedelisk lydbilde av industriell rock som er konstant tilstedeværende, mens det visuelle ofte flyter mellom surrealistiske innstillinger og grell undergrunnsrealisme. Alt er ledsaget av en dagbokaktig voice-over som en essensiell veiledning for å forstå i hvert fall noe av den eventyr- og hallusinasjonstunge filmreisen som «In the Shadow of the Blue Rascal» er. Denne grenseløst fascinerende filmen er naturligvis vanskelig tilgjengelig, men bør utvilsomt ses om sjansen byr seg (med litt innsats kan den spores opp i internetts undergrunnsverden).

325 As Tears Go By / Wong Gok ka moon (1988)

«As Tears Go By» er i seg selv betydningsfull i kraft av å være debutverket til Wong Kar-wai som skulle bli en av det asiatiske kontinentets mest innflytelsesrike og spennende filmrøster utover 90-tallet. Samtidig markerte filmen viktige steg i karrierene til Andy Lau og Maggie Cheung foran kamera. Og selv om «As Tears Go By» i dag sjeldent omtales blant de aller beste filmene i Kar-wai-katalogen, står den fremdeles som hans nest mest innbringende Hong Kong-produksjon, per dags dato kun overgått den mye senere og langt mer kommersielle «The Grandmaster».

«As Tears Go By» er derimot en slags behersket kjærlighetshistorie med episodiske trekk, der Wong Kar-wai har vært uttalt inspirert av tidlig Scorsese og Jarmusch. Filmen karakteriseres av en slags slentrende skildring av outsidere som krysser veier av kjærlighet og gatekriminalitet. Bakteppet er et røykbelagt, skimrende og neonopplyst Hong Kong som tilfører en særegen melankolsk atmosfære i et stilistisk gjennomført fotoarbeid. Akkurat dét har jo også blitt en signatur for Wong Kar-wai senere, og det føles derfor helt naturlig å besøke «As Tears Go By» som startpunktet for utforskningen av disse ideene.

Så er det samtidig lett å innvende at Wong Kar-wai naturligvis har foredlet og perfeksjonert uttrykket i senere filmer som holder en gjennomgående høyere standard, og er visuelt rikere å se på. Imidlertid er det lett å sette pris på den narrative enkelheten i «As Tears Go By» som en befriende kvalitet, da Wong Kar-wai – etter min smak – etter hvert utviklet en tendens til å bli overambisiøs, og litt uinteressant, i sine mange narrative krumspring. Uansett er «As Tears Go By» nettopp et forfriskende idealeksempel på et lovende debutverk, der regissøren gir oss et spennende skisseverk for det som skulle kjennetegne ham utover 90-tallet og i senere og større produksjoner.

324 Stardust Memories (1980)

Woody Allens personlige vri på Federico Fellinis «8 ½» er naturligvis et selvsentrert stykke filmkunst, men hva gjør det? Til forskjell fra de fleste lettbeinte Allen-komediene fra samme epoke, er «Stardust Memories» av de mest melankolske, tunge og mørke komediene der slapstick-humoren i større grad skyves til side. Men det introspektive dramaet rommer likevel et par hysterisk morsomme sekvenser, deriblant ett av mine favorittøyeblikk idet en due flyr inn i leiligheten, hvorpå Woody Allens sedvanlig nevrotiske karakter hysterisk roper “they’re rats with wings” før han går amok med et brannslukningsapparat.

Det må heller ikke glemmes at filmen er nydelig fotografert av Gordon Willis, slik Allens filmer som oftest er. Som helhetlig filmfortelling blir det for meg likevel tidvis uengasjerende, og jeg foretrekker å kategorisere «Stardust Memories» som høyst severdig og interessant fremfor å hevde den som fantastisk.

323 Halloween II (1981)

Som oppfølgerfilm innledes «Halloween II» med et uvanlig grep. Filmen starter med å vise slutten fra originalfilmen, før handlingen umerkelig beveges videre fra det tidspunkt den første filmen gikk over i rulleteksten. Dette grepet er særlig interessent fordi det ikke forelå spesifikke planer om å lage en direkte oppfølger før den første utkom til filmhistorisk suksess på slutten av 70-tallet. Og derfor var det heller ikke veldig opplagt at «Halloween II», som åpenbart var initiert av det nye kommersielle markedet for amerikanske skrekkfilmer, skulle bli så god som den faktisk er.

John Carpenter bidro på manusarbeidet, men overlot regijobben til Rick Rosenthal. Han har langt på vei lagd en oppfølger i forgjengerens ånd. Til å være oppfølgerfilm er «Halloween II» uvanlig «nedpå» et godt stykke. Men der 1978-utgaven skapte en stemningsfull oppbygning som hadde en nerve i hver innstilling, er den første drøye halvtimen noe mer kronglete formulert i oppfølgeren. Men når Rosenthal først kommer i gang og handlingen konsentreres til de klassiske skrekkelementene når Jamie Lee Curtis jages av Michael Myers inne på sykehuset, demonstrerer Rosenthal et solid håndverk og løfter filmen til en underholdende og effektiv horrorfilm som ble akkurat så god som utgangspunktet nok tillot.

322 Sixteen Candles (1984)

Hele familien glemmer at det er Samanthas bursdag når hun fyller 16 år dagen før storesøsterens bryllup. Tenåringsjentas liv der og da blir ikke bedre av at hun er forelsket i en eldre gutt på skolen som hun tenker sannsynligvis ikke engang vet hvem hun er. Samtidig er nerden, spilt av Anthony Michael Hall, fortapt i henne – og etter hvert involveres en utenlandsk utvekslingselev i tenåringsdramaet som utspilles mellom disse figurene og noen til.

Det er 80-tallets tenåringsikon Molly Ringwald som spiller Samantha, og filmen fortelles i hovedsak fra hennes perspektiv. Det handler om tenåringer som tenker på sex, men som også preges av skam og lite erfaringer. Både forviklinger og mer genuine oppvekstskildringer integreres i historiefortellingen av regissør/manusforfatter John Hughes som ofte vet å vri de formelariske scenene fra slike dramakomedier til noe som likevel føles friskt, men på en ærlig og respektfull måte.

«Sixteen Candles» er mer nedpå eller forsiktig, og kanskje ikke et umiddelbart hit-materiale som hva han kokte opp i «The Breakfast Club» og «Ferris Bueller’s Day Off». Men det ligger jo samtidig også en styrke i hvordan «Sixteen Candles» blander realismen fra «The Breakfast Club» med galskapen i «Ferris Bueller’s Day Off» til å bli et underholdende møte med en velskapt tenåringsverden på film. Man kan gjerne oppsummere med at «Sixteen Candles» er fin, men sjeldent spektakulær.

321 Mitt liv som hund (1985)

Lasse Hallströms hjertevarme nostalgi ligger som et tykt lag utenpå den sympatiske «Mitt liv som hund», som fortsatt må sies å være svenskens mest universelt elskede film. Det er lett å forstå hvorfor – for i sin enkle natur er «Mitt liv som hund» en ukomplisert reise tilbake til en sjarmfull og ektefølt nær virkelighet.

Problemstillingene og relasjonene knyttet til hovedpersonens oppvekst, er identifiserbare og jordnært fortalt. Hallströms åpenbart gode lag med skuespillerne tilfører en essensiell ærlighet til historiefortellingen og menneskene i den. Samtidig savnes det noen stikk av dristighet i den ufarlige, dog triste skildringen som tross alt suger mye næring fra klisjéene (men som gjør det meget godt).

1980-tallet: 331 – 340. plass

340 Peking Opera Blues / Do ma daan (1986)

«Peking Opera Blues» er en salig hongkongsk blanding av drama, romantikk, komedie og action i en historisk-glinsende innpakning.

Vietnamesiske Tsui Hark ankom den Hong Kong-baserte blockbusterscenen med bakgrunn fra den eksentriske, vietnamesiske nybølgen på 70-tallet. Utover 80-tallet etablerte han seg derimot gradvis som en premissleverandør for grenseskyvende asiatiske underholdningsgodbiter, og midt i denne perioden står «Peking Opera Blues» fra 1986 som en østens svar på «Indiana Jones».

Tsui Hark sparer ikke et sekund på kruttet og setter opp en spinnvill koreografi som spiller inn i enhver scene, enten det er i form av slapstickhumor eller fantastiske actionscener. Det jobbes åpenlyst med koreografi til perfeksjonniivå i hver scene, i den grad at man nesten mettes og aldri helt kobler seg på handlingsmotivene, eller evner å forstå figurenes (og regissørens) motiver. Tsui Hark forfekter et kontinuerlig høyt tempo i en evigvarende jakt på makspuls, uten at det egentlig foregår mye i plottet. Men «Peking Opera Blues» handler om audiovisualitet, tablåer og enkeltsekvenser som hele tiden krydres med det lille ekstra. Selv om det innimellom tipper over kanten i overdreven slapstickomikk og tøys, er og blir «Peking Opera Blues» et massivt filmatisk tivoli og sirkus av en eventyrfilm. Ta med popcorn.

339 Spetters (1980)

Det er alltid spennende å dykke ned i Paul Verhoevens hollandske produksjoner på 70- og 80-tallet, fordi man alltid møter filmer som rommer noe interessant enten det er i kraft av et søkende formspråk eller et komplekst materiale. Noen ganger er det begge deler, som i tilfellet «Turkish Fruit» fra 1973. Den gode nyheten da er at «Spetters» har mange av de samme elementene og kvalitetene som det karakteristiske suksessverket «Turkish Fruit». For bak det litt avskrekkende førsteinntrykket, som de mange kornete motorsykkelbildene av hollandske arbeiderklasseungdom kan gi, viser «Spetters» seg å være en mangefasettert skildring av sosiale relasjoner, vennskap og kjærlighet med mye på hjertet.

At dette også formidles i kraft av et energiboblende miljøportrett med ektefølt skuespill, der Rutger Hauer naturligvis er helt sentral, gjør «Spetters» til en av Verhoevens mest menneskenære og ærlige filmer. Men samtidig er ikke Verhoeven mer alvorstung enn at han ubeskjedent refererer til sin egen «Turkish Fruit» i en dialog, og et knippe svært eksplisitte seksualiserte scener kan sikkert virke som unødig forstyrrende på enkelte. Alt dette finnes for så vidt også i «Turkish Fruit», som utvilsomt er enda mer fengslende, filmatisk interessant og derigjennom betydningsfull. Men glem heller ikke «Spetters» når du blar deg gjennom Verhoeven-filmografien, noe alle filmelskere på et tidspunkt må ta seg tid til.

338 Przesluchanie / Interrogation (1989)

«Przesluchanie» ble spilt inn i Polen på begynnelsen av 1980-tallet, men først lansert på slutten av tiåret etter kommunismens fall. (Filmen ble nominert til Gullpalmen i 1990).

Historien tar oss tilbake til etterkrigstidens diktatoriske Polen i skildringen av den livsglade, kabaretsangeren Tonia som plutselig arresteres av sikkerhetspolitiet etter en fuktig bytur, og holdes som politisk fange med psykisk og fysisk tortur pågående over fem år på 1950-tallet. «Przesluchanie» tegner et skremmende bilde av et totalitært styresett hvor enkeltindividets rettigheter og frihet er ikke-eksisterende, mens systematisk undertrykkelse og terror er medisinen mot politiske opportunister. Historien og filmen skriker smertefullt mot publikum i to timer. Siktemålet er åpenlyst at filmen skal kanalisere en slags følelsemsssig påkjenning, noe man lykkes med særlig fordi Krystyna Janda i hovedrollen uttrykker den mentale og fysiske smerten så ulidelig sterkt. Skildringene er direkte, ingenting pakkes inn, og pustepausene er få. Dette er ensidig mørkt, og man aner tidlig at en oppløftende slutt er utopisk.

337 Someone to Watch Over Me (1987)

Selv om en Ridley Scott-kjenner aldri vil ha problemer med å gjenkjenne visuelle signaturelementer fra film til film, er det likevel et ganske påfallende sprik mellom regissørens ulike prosjekter opp gjennom årene – både i toneleie, sjanger og format. «Someone to Watch Over Me» er i format diametralt motsatt av det episke og storslagne som senere ble karakteristisk for Scotts største suksesser, og det er nok også av hans minst sette verk. Men til tross for et edruelig produksjonsnivå, er «Someone to Watch Over Me» slående visuelt velskapt, i den grad at man kjenner at det bak hver innstilling er jobbet iherdig for å male frem atmosfæriske tablåer for å drive filmen fremover.

Tom Berenger spiller en politibetjent som får i ansvar å beskytte en vakker kvinne i New Yorks sosietetselite etter at hun har bevitnet et mafiadrap. Unødvendig å si, men filmen kobler seg inn på et romantisk spor, som for så vidt aldri er i nærheten av å bli spennende eller originalt løst i manus. Det er derfor helt nødvendig at Ridley Scott fyller scenene med audiovisuelle grep – og hans røykfylte, nattlige noir-lignende byportrett, utgjør en landskapsramme som gjør «Someone to Watch Over Me» til et interessant bekjentskap.

336 Happy Birthday to Me (1981)

Den kanadiskproduserte slasheren «Happy Birthday to Me» av J. Lee Thompson (aller mest kjent for 60-tallsproduksjonene «Cape Fear» og «The Guns of Navarone»), virker tydeligst inspirert av italienske giallo-verk fra 1970-årene. Det kommer klart til uttrykk allerede i den effektive åpningen, der vi kun ser drapsfigurens svarte hansker og knivblad som river over halsen til det første ungjenteofferet. Filmspråket slekter også en anelse på Brian De Palma, blant annet illustrert med sterk bruk av split focus diopter.

«Happy Birthday to Me» spiller pastisj-aktig på kjente tangenter, men det klinger unektelig bra av de mange stilsikre iscenesettelsene. Plottet er banalt og over-the-top, hvor J. Lee Thompson følger giallo-håndboka med noen usannsynlige vendinger mens han nøster opp drapsmotivene med psykologiske forklaringsmekanismer. Underholdningsverdien er stor, og produksjonskvaliteten overraskende høy. Absolutt blant 80-tallets bedre slashere!

335 Monsieur Hire (1989)

I åpningsscenen panorerer kamera over en ung kvinnekropp som ligger død på bakken. En fortellerstemme høres over Michael Nymans nydelige pianomusikk. Vi fortelles om hvordan hun døde, hvor ung hun var, og at drapsmannen en dag vil bli funnet.

«Monsiuer Hire» utvikles imidlertid ikke til en stereotyp kriminalhistorie, men snarere som et visuelt forlokkende karakterstudie. Hovedfiguren er den besynderlige einstøingen og skredderen Monsieur Hire som snart mistenkeliggjøres for drapet. Regissør Patrice Lecontes sanselige perspektiv setter publikum på sidelinjen idet filmspråket skaper distanse til karakterene og handlingen, samtidig som det gir overblikk til å nyte de atmosfæriske bildene. Men for all del, «Monsieur Hire» fungerer også som et involverende portrett av besettelsens mørke sider, der de granskende nærbildene av tittelkarakteren bidrar til en følelsesmessig nærhet. Ikke ulikt Brian De Palma dyrker Leconte voyerismen gjennom hovedpersonens øyne, men lar publikum selv bli kikkere i hvordan hans private verden vises for oss. Men til forskjell fra De Palma, henfaller Laconte til en melankolsk romantikk i sin søken, fremfor perversitet og nytelse. Og til slutt blir kanskje «Monsieur Hire» en anelse for fattig og lite utfordrende til å markere seg for ettertiden, selv om den udiskutabelt fortjener et langt større publikum enn den virker å ha fått.

334 Colors (1988)

Dennis Hoppers «Colors» fra 1988 er satt til en gjengdominert bydel i Los Angeles, hvor politiet – anført av Sean Penn og Robert Duvall i ledende roller – jobber for å bremse voldsutviklingen mellom ulike etniske gjenggrupperinger. Der Duvall er den erfarne, snart pensjonerte politimannen søker diplomatiske løsninger med de ulike gjenglederne, spiller Penn naturligvis den langt mer utålmodige og handlingsvillige politinykommeren. Sean Penn er som skapt for denne rollen, og Dennis Hopper gir tydelig skuespillerne rom til å utfolde seg i det som oppleves som en ustrukturert og løs filmfortelling.

Den bevisst uklare historiefortellingen blir både filmens styrke og svakhet, der dens gjentagende og lite varierte konfliktsituasjoner skaper realisme, dog også en narrativ brems og fremdriftsfravær. Derigjennom blir «Colors» i større grad en film om miljøet den skildrer enn om personene som gestalter rollene. Filmspråket bygger oppunder en atmosfære av gaterøffhet, hurtig klippet, og med varierte kamerainnstillinger. Resultatet er et «gritty» og energisk portrett av håpløsheten i politiets oppgjør med spesifikk gjengkriminalitet. «Colors» ble i sin tid gjennomgående godt mottatt, sannsynligvis nettopp fordi den i sin fragmentariske og realistiske skildring tilbyr noe mer, og ikke minst mer utforskende, enn en standard politithriller.

333 Little Darlings (1980)

«Don’t worry, it’s not that bad. If it were, everybody wouldn’t be doing it».

De unge tenåringsjentene i «Little Darlings» snakker naturligvis om sex. I mylderet av 80-tallets sexkomedier, er «Little Darlings» forfriskende annerledes; dels fordi den inntar unge jenters perspektiv i jakten på den seksuelle debut, dels fordi skildringen fremstår som genuin og tematikken behandles med klokskap.

Men så er «Little Darlings» egentlig ingen komedie heller (selv om den tidvis også er ganske morsomt). Filmen følger to vidt forskjellige ungjenter som ankommer en amerikansk sommercamp, hvor det inngås veddemål blant de andre jentene om hvem av de som debuterer seksuelt først. Tatum O’Neal, som allerede var etablert som barnestjerne gjennom sin oscarvinnende prestasjon i «Paper Moon», spiller den ene rollen. Men det er Kristy McNichol som stjeler oppmerksomheten fullstendig i en helt eksepsjonell rolletolkning som den sårbare guttejenta som innleder et forhold til en eldre gutt, spilt av daværende ungpikeidol Matt Dillon. Scenen der McNichol tilnærmer seg Dillon seksuelt for første gang, ute i et båthus, huskes særlig som en særdeles fin observasjon av hennes skummende følelser i møte med forventninger og usikkerhet rundt seksualitet. Historiefortellingen er opplagt ikke veldig original, men den følsomme og oppmerksomme skildringen av jentenes universelle oppvekstoppdagelser, er alene sterk nok til å holde på interessen.

Et mykt og melodiøst popsoundtrack med kontemporære bidrag fra blant annet John Lennon, Supertramp og Blondie smelter også fint inn i den naive og flørtende sommerstemningen av ungdommer på sommerleir.

332 Coup de torchon (1987)

Philippe Noiret er fornøyelig som den snille og enkle politimannen med ansvar for en franskkolonisert afrikansk landsby på 1930-tallet i Bertrand Taverniers satiriske adaptasjon av Jim Thompsons 60-tallsroman «Pop. 1280». Noiret er som skapt for denne rollen: Hans lange og vemodige ansiktsuttrykk oppsummerer på mange måter tragedien i ham. Som landsbyens eneste gir han uttrykk for empati og varme overfor lokalbefolkningen, men han evner aldri å uttrykke det i handlinger. Til det er han for naiv og opptatt av å bli likt av alle. Handlekraften skyter først fart idet han innser hvordan øvrigheten virkelig ser på ham. Det er i denne fabelen lett å få sympati med Philippe Noirets tragiske figur som på treffende vis gjenspeiler en gjenkjennelig menneskelighet i ytterkantene av våre adferdsmønstre. Men den innstendige komedien som ligger til grunn Taverniers ambisjonsrike film med hensyn til dens politiske og historiske kontekst, treffer meg ikke alltid – og filmens forutsigbare dramaturgi blir i sitt lave tempo noe trøttsom over den litt for lange spilletiden på drøye to timer.

Den alltid fantastiske Isabelle Huppert blir dermed et enda større lyspunkt i sin betydelige birolle som Noirets bedre halvdel.

331 Romancing the Stone (1984)

Det er fristende fordi det er passende, men muligens også en smule urettferdig, å betrakte «Romancing the Stone» (med den norske tittelen «Kampen om den grønne diamant») som en annenrangs eventyrfilm i kjølvannet av «Indiana Jones»-suksessen. I så fall er Robert Zemeckis eventyrflørt av de mest smakfulle nedfallsfruktene av Spielbergs suksessproduksjon.

Kathleen Turner og Michael Douglas er begge gode og opplagt delaktig i Zemeckis’ lekende og humørfylte fortellerferdigheter. Derimot har ikke figurene den samme karismaen og ikoniske kraften som i nettopp «Indiana Jones». Først og fremst er «Romancing the Stone» fornøyelig eskapisme, og illustrerende for hvordan Zemckis på 80-tallet utviklet seg til å bli en av Hollywoods mest markante leverandører av velsmurt underholdningsfilm. «Romancing the Stone» mangler likevel en promille (og vel så det) av den nødvendige særegenheten og ikoniske tilslaget til å bli et virkelig tidløst mesterverk.