1980-tallet: 431 – 440. plass

440 Lean on Me (1989)

Joe Clark, spilt av Morgan Freeman, hentes inn som rektor for å rydde opp i uroen ved en problemskole i New Jersey som er fylt til randen av motivasjonsløse og kriminelle ungdommer. «Lean on Me» føyer seg inn i rekken av skolefilmer basert på virkelige hendelser, hvor én lærer snur et tilsynelatende umulig utgangspunkt til uventet triumf. Det interessante med tilfellet «Lean On Me», er at hovedfiguren – fremragende spilt av Morgan Freeman – ikke er den typiske motivasjonsguruen av en inspirerende lærer som sympatisk bygger opp elevene, og henter ut uante ressurser. Han er derimot gjennomgående usympatisk, brautende, full av arroganse og tyr til utdatert metodikk i å spille på frykt, som ikke påkaller sympati. Det fremstår også som litt uvisst hva regissør John G. Avildsen egentlig ønsker å formidle. På en side fremstilles Joe Clark som en mann som gjennomfører en formidabel kursendring, fra det håpløse (skolekorridorene skildres i begynnelsen med skrekkbilder som påminner om de mest voldelige ghettoer) til at skolens verstinger endelig lystrer hans kommando.

Der den sammenlignbare «Stand and Deliever» tok for seg én lærers inspirerende undervisningsteknikk, handler «Lean On Me» om implementering av disiplin, og ikke direkte en utvikling av undervisningsopplegget. Avildsen tillater hele ikke andre figurer å komme helt til rette fra skyggen av den ropende Joe Clark, som i Morgan Freemans ruvende skikkelse opptar all plass. Men til slutt er det også hans størrelse som karakter og skuespiller, som gjør «Lean On Me» severdig.

439 Maniac (1980)

Det er altfor lett å undervurdere «Maniac» som en generisk 80-tallsslasher av tanketom exploitation (uten at det nødvendigvis er noe galt med det). Derimot oppleves «Maniac» som ganske unik i hvordan den umiddelbart og inngående gjør oss kjent med seriemorderens psyke, spilt av slibrige Joe Spinell. Filmen fortoner seg like mye som en psykologisk skrekkthriller opptatt av å male frem både en realistisk atmosfære, både i karakter- og miljøskildringer. Det er mørkt og møkkete, svett og kvalmt. Bildene er illeluktende, og drapene er de bestialske klimaksene. Men blodbadet skjuler like fullt et mer nyansert mørke som gjør filmopplevelsen hakket mer verdifull enn forventet, vel vitende om at «Maniac» ikke engang får en fotnote i filmhistorien.

PS! Filmen fikk i 2012 en remake med Eliah Wood i hovderollen, og den er overraskende frisk – dog en anelse ulik – originalen, selv om den i likhet med 1980-versjonen er såpass snuskete at den urokkelig er forankret i rett-på-video-segmentet.

438 Sleepaway Camp (1983)

Robert Hiltziks karriere som filmskaper handler om én ting: «Sleepaway Camp» (han laget aldri noen annen film, foruten en slags remake i 2008). Hiltzik er i dag advokat, men som aspirerende filmskaper tidlig på 1980-tallet kastet han seg som så mange andre på bølgen av amerikansk slasherfilm. Filmen ble i sin tid en moderat suksess på basis av sitt begrensede budsjett, men også tilsidesatt av de mer robuste sjangerfilmene fra samme epoke. Likevel er det ikke ufortjent at «Sleepaway Camp» i nyere tid er blitt plukket opp og tiljublet som et velskapt horror-kultfilmemne.

Det er likevel én ting som mer enn noe annet sementerer verkets fortjente klassikerstatus: Den grenseløst foruroligende, sjokkerende og fantastiske sluttscenen som uten sidestykke er tiårets beste avslutning av en horrorfilm. Da blir det heller ikke så problematisk at historien som ligger foran slutten er ganske middelmådig utbrodert, at det aldri blir direkte spennende og at skuespillet nesten er forstyrrende svakt. Derimot skal Hiltzik ha honnør for å inkludere noen fiffige drapsscener underveis (som når et gedigent vepsebol kastes inn på et innelåst toalett) og etableringen av en mer krevende dramaturgi der spenningsmomentet aldri ligger i hvem som er drapsmannen. Dette aspektet burde gitt filmskaperen større handlingsrom til å dyrke det audiovisuelle og gjøre filmen stemningsskapende på en annen måte. Men Hiltzik har åpenlyst verken ambisjonene eller budsjettet til å ta filmen i den retningen. Derimot utnytter han det fraværende «who-dunnit-fokuset» til å bygge opp mot en veldig annerledes plottvending i sluttscenen – en finale som i horrorsjangerens ånd er mer grotesk og sjokkerende enn den er smart – men som også utvilsomt er en filmspråklig genistrek. For det må innrømmes: Filmens sluttbilde var det siste jeg tenkte på før jeg la meg den kvelden, og det første jeg tenkte på da jeg stod opp dagen etter.

437 Intruder (1989)

Scott Spiegel bidro som medforfatter på Sam Raimis oppfølgersuksess «Evil Dead II» før han to år senere regisserte et selvstendig lavbudsjetts slasherverk med «Intruder» som utkom – rett på VHS – i 1989.

Både Sam Raimi og kultskuespiller Bruce Campbell fra nettopp «Evil Dead» dukker opp i to ørsmå roller/vennetjenester, mens Dan Hicks – også han fra «Evil Dead II» – spiller en mer sentral rolle. Filmens veldig ukompliserte handling foregår i sin helhet inne i et supermarked, der vi følger de ansatte som under en kveldsvakt blir terrorisert av en psykopatisk drapsmann. Den introduserende skildringen er overraskende lang og filmen er omtrent halvveis før handlingen materialiserer seg i skrikende ofre og groteske likvideringer. Selv om den nesten møysommelige oppbygningen ikke benyttes til å utvikle noen av filmens karakterer, blir vi derimot godt kjent med settingen; supermarkedet, som på et viss utnyttes til å bli filmens fremste og mest originale fortrinn.

Det er tydelig at Spiegel vil noe med kamera, både i fotograferingen av lokalet og i de sjangernødvendige iscensettelsene av drapsøyeblikkene. Med sannsynlig inspirasjon fra nettopp Raimi i noen tidvis idérike kamerainnstillinger, bærer «Intruder» likevel preg av en viss lettvinthet og uoriginalitet. Pr. 1989 var da også slasherepokens storhetstid allerede over, og «Intruder» kan virke som en siste krampetrekning for en sjanger som ved inngangen av 90-tallet sovnet inn i en komatilstand den ikke egentlig våknet fra før sjangerhelten Wes Craven revitaliserte sjangeruniverset på 90-tallet. Som filmskaper har heller ikke Scott Spiegels karriere eksplodert i ettertid, snarere tvert i mot.

Rent anekdotisk er det likevel verdt å nevne at Scott Spiegel skrev «Intruder» sammen med Lawrence Bender, som noen år senere innledet et særdeles fruktbart og innflytelsesrikt produsent-regissør-samarbeid med Quentin Tarantino. Etter sigende var det Scott Spiegel som introduserte Bender for Tarantino, og gjennom det indirekte bidratt til noe av det mest betydningsfulle som skulle skje på amerikansk film det kommende tiåret.

436 Reds (1981)

Den tolv ganger Oscar-nominerte «Reds» er anerkjent som en av de virkelig store amerikanske filmene, men det føles likevel som den har havnet litt under radaren mens tiden har løpt. Warren Beatty sanket alene fire nominasjoner; for beste film, regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver – en bragd han gjennom filmhistorien kun deler med Orson Welles for «Citizen Kane» og Woody Allen for «Annie Hall».

Beatty spiller Jack Reed, en radikal amerikansk journalist og sosialist, som etter hvert reiser til Sovjetunionen for å ta del i arbeidernes revolusjon, og returnerer til USA for å danne et eget kommunistisk parti, med påfølgende utfordringer som oppstår i kjølvannet. «Reds» er en klassisk, episk historiefortelling som i sitt format aldri vil bli irrelevant, men som samtidig sliter med å gjøre seg minneverdig. Det over tre timer lange, fakta- og dialogtunge dramaet, lar innimellom enkeltscener bli for langdryge. Grepet med å avbryte historien med å slippe til intervjuobjekters retrospektive betraktninger, fungerer imidlertid godt som et avvekslende perspektiv. Filmen er også solid forankret i et knippe solide rolleprestasjoner; fra nevnte Warren Beatty, til Diane Keaton som hans romantiske motpart, og en – for anledningen – nedtonet utgave av Jack Nicholson som Eugene O’Neill. Samtidig er det, gjennom mine øyne, fotoarbeidet til Vittorio Storaro som er faktoren som evner å løfte det dialogtunge dramaet til også å bli en tidvis spennende filmisk totalopplevelse. Storaro tilfører filmen en visuell tyngde i presentasjonen, både av de intime og lukkede innendørsscene, men aller mest i de storslagne tablåene som finner sted utendørs med store folkemengder. Dessverre kan han likevel ikke forhindre at Warren Beattys innfallsvinkel hovedsakelig er relativt teatralsk, i overkant forklarende, og derav også en smule filmatisk kjedsommelig.

435 The Challenge (1982)

En amerikansk bokser får i oppdrag å frakte et antikt samurai-sverd til Japan hvor han skal overlevere det til dens rettmessige eier, bare for å havne midt i en brutal feide mellom to rivaliserende brødre.

«The Challenge» er undervurderte John Frankenheimers hardkokte håndtering av et modernistisk vest/østen-stereotypisk actioneventyr. Filmens voldelige brutalitet med en naturlig tilnærming til blant annet avkappede kroppsdeler, var sannsynligvis grunn til at «The Challenge» i sin tid ble forbudt på norske kinoer. Det er kanskje perverst, men filmens kompromissløse skildring av underverdenens ubarmhjertigheter, er også dens mest interessante side.

Scott Glenn spiller hovedrollen som den amerikanske bokseren som er bemerkelsesverdig distansert til alt som foregår, med en portrettering som slekter på erkeamerikanske actionfigurer spilt av Clint Eastwood og Chuck Norris. Det hører også med til historien at en ung Steven Seagal jobbet på settet som actionkoreograf og stuntman, og dermed var en viktig del av produksjonen. Det er uansett Toshiro Mifunes rolleprestasjon som er skuespillerbeholdningen, og manuset til Richard Maxwell og John Sayles har også flere lag som gjør det mulig å assosiere mer med historien og figurene enn det umiddelbare. Det er likevel actionsekvensene, plassert i et merkverdig sammensurium av vold og underfundig komikk i en b-filminnpakning, som gjør «The Challenge» spesiell og spennende – alt i sitt vestlige blikk på et moderne kulturbilde fra et urbant Japan.

434 Tre fratelli / Three Brothers (1981)

Det er noen tunge litterære kvaliteter over italienske «Three Brothers» eller Tre fratelli». Francesco Rosi forteller om tre voksne brødre som returnerer til barndomshjemmet etter at moren dør. Filmen utbroderer de ulike livene og deres divergerende perspektiver idet de nå møtes etter mange år – nå som de er tilnærmet fremmede for hverandre, men i omgivelser av felles fortid og kjenner trykket av en familiær historie. Samtidig må de forholde seg til en sørgende far, i et alltid distansert forhold.

Filmens litterære kvaliteter uttrykkes i lange dialoger omkring et komplekst materiale som søker å belyse en større tematikk – om politikk og samfunn, moral og eksistensialisme. Perspektivene føres av karakterer tilknyttet ulike sosiale lag av det italienske samfunnet, men som er naturgitt sammenbundet av familiebånd. Filmspråket føles ikke et øyeblikk uinspirert, men er vagt observerende på en måte som ikke skal ta oppmerksomheten fra forståelsen i det som forsøkes formidlet i det språklige og intellektuelle rommet som Rosi dyrker.

433 Black Widow (1987)

Debra Winger spiller en FBI-etterforsker som utvikler en hypotese om at én kvinne står bak dødsfallene til flere velstående menn som over tid har blitt funnet døde, tilsynelatende av naturlige årsaker. Winger tar derimot på egenhånd opp jakten på den ukjente «The Black Widow» som hun antar har forført og senere forgiftet mennene for deretter å stikke av med store pengebeløp.

Debra Winger er god som nedtonet, dedikert FBI-agent, mens Theresa Russell er lysende som den elegante, forgiftende fristerinnen. Der filmen lenge ulmer som en thriller klassisk etterforskningsthriller som følger de to hovedpersonene på hver sin front, slår gnistene opp i flammer når deres veier møtes på idylliske Hawaii. Regissør Bob Rafaelson er ikke ukjent med å bygge opp stemningsfulle, erotisk ladede thrillere – og her får nettopp samspillet mellom Winger og Russell den erotiske undertonen som umiddelbart høyner filmens puls. Det er samtidig lett å finne svakheter, særlig i manusarbeidet. Men Rafaelsons smak for atmosfæriske tablåer overskygger mange av filmens enkle løsninger, og gjør til slutt at «The Black Widow» likevel fortjener å bli fremhevet som en av de mange erotiske thrillerne som var med å fargelegge denne siden av amerikansk 80-tallsfilm.

432 Wolfen (1981)

«Wolfen» fra 1981 har havnet i skyggen av de mer kjente varulvfilmene «The Howling» og «En amerikansk varulv i London» fra samme tiår. Men filmen har noen kvaliteter og spennende perspektiver som gjør den enda mer interessant. Det åpner med at en høytstående politiker og maktfigur i New York blir funnet bestialsk myrdet sammen med sin kone og sjåfør. Det viser seg at de er påført skader som umulig kan stamme fra mennesker, og at det mest sannsynlig er rovdyr som står bak drapene. Politietterforskeren som settes på saken må følge uortodokse spor, og innordne seg alternative urbanmiljøer for å komme til bunns i et mysterium som muligens også innbefatter nærkontakt med en form for varulver.

I motsetning til ovennevnte varulvfilmer, er «Wolfen» sentrert rundt stemningsfulle blikk og mindre opptatt av å eksponere skrekkelementene i varulvmytologien. Regissør Michael Wadleigh setter opp et realistisk rammeverk, og skildrer der en «gritty» thriller på mørkt gateplan i uopplyste New York-gater. Genistreken ligger i å holde trusselen ukjent og fremmed for publikum så lenge som mulig. I stedet for å blottlegge de overnaturlige aspektene, dyrkes et atmosfærisk og tidvis suggerende filmspråk, som gir en næringsrik grobunn for en vag og gåtefull filmfortelling. Her er Wadleighs perspektivgrep særlig interessant; fremfor å gi oss bildene av varulvvesenet, ser vi sekvensene gjennom et synsforvridd filter som gjenspeiler varulvperspektivet, til en beslektet effekt av det som ble gjort i «Predator» noen år senere. Derfor oppleves «Wolfen» også som bemerkelsesverdig og høyst severdig, til tross for at den aldri blir fryktelig spennende og er litt seig i kantene.

431 Dead Poets Society (1989)

Det virket å være konsensus på første halvdel av 90-tallet der «Dead Poets Society» i flere sammenhenger ble fremhevet som et betydelig filmverk. I dag er det derimot få som snakker om denne Peter Weir-filmen, og det er i ettertid lettere å forstå hvorfor den har falmet enn å forklare datidens hyllest. Den store gåten er hvordan filmen innbrakte en oscarstatuett for beste originalmanus, da filmens mest iøynefallende svakhet nettopp ligger i noen av de lettvinte/urealistiske premissene og klisjéhåndteringen i det utslitte inspirerende-lærer-materialet.

Filmens tyngde ligger utvilsomt i Weirs personinstruks, hvor Robin Williams især gis handlingsrom til å gjøre det han kan best som velartikulert og vittig lærerfigur som med ukonvensjonelle metoder utfordrer rutinene ved en amerikansk privatskole på slutten av 50-tallet. Likevel er ikke Williams en egentlig hovedfigur. Det er Robert Sean Leonard som er filmens hjerte, som idealistisk elev i kamp mot ulike krefter som trekker han mot andre retninger enn han selv vil søke. På sitt beste er «Dead Poets Society» en slående og sterk skildring, men tidvis også ganske lettvint, urealistisk og flat.


1980-tallet: 441 – 450. plass

450 Predator (1987)

Jeg var nok under oppveksten atypisk nok mer opptatt av komedie- enn actionfilmene til Arnold Schwarzenegger, og hadde egentlig kun vage minner fra opplevelsen av å se «Predator» i en barnebursdag på VHS tidlig på 90-tallet. Et gjensyn ble derfor nødvendig ganske nylig. Men det voksne blikket gjorde ikke nødvendigvis opplevelsen veldig klarere. «Predator» er en testesteronbombe av en actionfilm med et tidsriktig konsept som blander elementer fra «Rambo» og «Alien». Men det er de store musklene, de store våpnene og de store eksplosjonene som dominerer i en film som blir mer «show off» enn spennende, særlig i andre halvdel.

Om tiden kanskje har løpt fra denne typen actionfilmer, er effektarbeidet bak Predator-skikkelsen et imponerende skue nesten tredve år senere. «Predator» var også filmen der regissør John McTiernan første gang viste at han kunne manøvrere en påkostet actionfilm til suksess, noe han fulgte opp med enda høyere kvalitet i de påfølgende «Die Hard» og «The Hunt for Red October» (før karrieren gikk helt i stå utover 90-tallet).

449 My Bloody Valentine (1981)

«My Bloody Valentine» var ganske tidlig ut i den amerikanske slasherbølgen (denne filmen er faktisk canadisk-produsert) som skylte over publikum i kjølvannet av «Halloween» og «Friday the 13th». Handlingen finner sted i en liten by som hjemsøkes av fortidens gufs når en rekke bestialske drap begås i en gruve på samme dag som byen ble terrorisert av en gal gruvearbeider for mange år siden – på Valentine’s Day.

Regissør George Mihalka knoter litt i etableringen av filmens figurer, men straks vi blir med heisen ned i den klaustrofobiske gruva, økes intensiteten – og vemmeligheten. «My Bloody Valentine» er kanskje mest kjent for en nådeløs sensur som fjernet flere minutter av de mest grafiske øyeblikkene, og likevel er det nok av detaljfokusert morbiditet på kamera i den redigerte versjonen. Derimot kan ikke filmen måle seg med det atmosfæriske gufset fra de sjangerens storesøsken som har en helt annen filmatisk finesse og stemning å spille på. «My Bloody Valentine» blir aldri veldig spennende og helhetlig engasjerende, kanskje med unntak av den siste halvtimen som i hovedsak utspilles under jordens overflate som en katt-og-mus-lek mellom den fryktinngytende drapsmannen og de siste overlevende.

448 Suspect (1987)

«Suspect» er et ganske streit, men underholdende stykke rettssalsthriller – ført i pennen av Eric Roth, som senere skulle gjøre seg bemerket som en av de mer toneangivende manusforfatterne i Hollywood, først gjennom «Forrest Gump», og senere ved samarbeid med Michael Mann («Ali», «The Insider»), Steven Spielberg («München») og David Fincher («The Curious Case of Benjamin Button»). I «Suspect» av Peter Yates, har han skrevet en presis og engasjerende fortelling om en forsvarsadvokat som i utgangspunktet får tildelt en umulig sak, men hvor lite viser seg å være som ved første øyekast.

Liam Neeson, i sin første Hollywood-rolle, spiller en uteligger som blir arrestert og siktet for drap etter at et kvinnelik skylles i land like utenfor maktens sentrum av Washington D.C. Han får oppnevnt en advokat, spilt av Cher, som raskt finner ut at klienten er døvstum, slik at all kommunikasjon må foregå skriftlig. Underveis i rettssaken inngår hun et hemmelig samarbeid med ett av jurymedlemmene (spilt av Dennis Quaid), en vellykket lobbyist som daglig opererer rundt makteliten, og som har igangsatt sin egen private etterforskning i skjul.

Selv om Cher isolert virker å være vaklende på bortebane i rollen som forsvarsadvokat, er filmen på sitt mest medrivende og underholdende i samspillet med Dennis Quaids karakter, der advokaten og jurymedlemmet setter mye på spill når de på kveldstid utvikler et faglig samarbeid (og en obligatorisk romanse). I kulissene lurer dommeren, spilt av John Mahoney, som aner at det foregår et hemmelig spill i kulissene. På et tidspunkt krysser de tre karakterene hverandre i en intenst spenningsoppbyggende sekvens som foregår på et bibliotek, som er særdeles effektivt filmatisk iscenesatt. Likevel, «Suspect» er en klassisk who-dunnit-thriller der vi introduseres for et karaktergalleri av mistenkte figurer, før sannheten avdekkes lagvis på vei mot et klimaks som først oppstår i sluttminuttene, som i dette tilfellet verken er utpreget logisk eller en narrativ fulltreffer, dog ganske spektakulær. Regissør Peter Yates – som nok mest huskes for Steve McQueen-suksessen «Bullit» fra 1969 – leverer imidlertid en solid produksjon; en thriller med en eim av Alfred Hitchcock, ispedd en dose Fritz Lang/film noir, litt Sidney Lumet og Agatha Christie. Det er vel ikke veldig feil?

447 A Blade in the Dark / La casa con la scala nel buio (1983)

Lambarto Bava legger seg tett opp til Dario Argento i denne kanskje litt for erketypiske, men likefullt fornøyelige giallo-filmen som også slekter på noen av Brian De Palmas thrillere fra samme periode. Filmen er ekstremt sleazy og formmessig selvbevisst med tydelige meta-elementer, som riktignok ikke er hundre prosent vellykket. Likhetstrekkene til Argento forklares greit med at Bava året i forveien var assisterende regissør på «Tenebre», og har jobbet med Argento flere ganger både før og etter «A Blade in the Dark».

Her er hovedpersonen en komponist som jobber med musikken til en lavbudsjetts skrekkfilm, og som midlertidig flytter inn i en avsidesliggende villa for å få arbeidsro, bare for å oppleve det stikk motsatte. Det vil si: Mystiske episoder, bortkomne unge jenter og til slutt et makabert blodbad. Bava briljerer i et knippe enkeltscener hvor han virkningsfullt bygger opp stemningsfulle sekvenser med formmessig presisjon, og baker også inn noen finurlige drapsscener som er vel verdt oppmerksomhet. Men helhetsmessig blir det aldri eksepsjonelt. Til det er karaktertegningene og skuespillet for intetsigende, mens både manus- og klippearbeidet er noe urytmisk, uryddig og i sine svakeste øyeblikk – totalt uforståelig. Men Bavas film er likevel en kompetent og ganske så underholdende giallo, selv om den altså er rimelig blottet for innovativ kraft.

446 Falsk som vatten (1985)

Det syder under overflaten i «Falsk som vatten». Men det tar ganske nøyaktig 45 minutter før regissør Hans Alfredson tar oss fra ulmende relasjonsdrama til psykotisk thrillerfarvann, og overgangen er ikke helt knirkefri. Alfredsson etablerer et beskt drama av utroskap, sjalusi og løgner i et lukket univers bestående av kunstnere, forfattere og forlagsfolk. Hovedpersonen spilles av Sverre Anker Ousdal, og er som alltid stødig (men her med et forstyrrende svakt forsøk på svensk uttale). En ung Stellan Skarsgård lyser opp i en uforutsigbar birolle, men utnyttes verken som karakter eller skuespillerressurs. Men manglende utnyttelse oppsummerer også filmens bismak: i enden av den teateraktige iscenesettelsen av første akt – en distansert skildring av 40-åringer i diskurs og handling spunnet rundt forslitte ekteskap, løgn og begjær – oppleves taktskiftet etter 45 minutter som abrupt, overfladisk, og lite sammenhengende med oppbygningen.

Likevel; siste akt er og blir en fornøyelig katt-og-mus-lek som lukter av samtidens erotiske, paranoia-thrillere fra Hollywood. Filmspråket livner til, tempoet trekkes opp, og den illevarslende atmosfæren får sin blodige forløsning. Mot slutten føltes riktignok linjene til «Fatal Attraction» vel åpenbare, før jeg måtte innse at «Falsk om vatten» faktisk utkom to år før Adrian Lynes sjangermesterverk. Det er i seg selv en fjær i hatten for Hans Alfredson.

445 Working Girl (1988)

Melanie Griffith spiller sekretæren som presenterer en idé for sin nye sjef, spilt av Sigourney Weaver, men som høflig og profesjonelt avvises. Kort tid etter avslører imidlertid sekretæren at sjefen har adoptert den samme ideen som sin egen.

Regissør Mike Nichols har stålkontroll på denne fornøyelige, om enn noe forutsigbare, drama-komedien hvor alt høynes kvalitativt av et uvanlig sterkt ensamble. Weaver demonstrerer igjen at hun sitter i førersetet av sin generasjon kvinnelige skuespillere, mens Melanie Griffith balanserer sympatisk uskyld med intelligens som vår protagonist – men blir innimellom overskygget i oppmerksomhet av Joan Cusacks elleville, scenestjelende kollegaportrett. Sett i nåtid er det også besnærende, og en smule vemmelig, å bivåne Kevin Spacey i birolle som trakasserende mannsjåvinist i baksetet på en taxi. På samme tid gir Harrison Ford et fordelaktig og uvant romantisk portrett, mens Alec Baldwin leverer stødig som en mer perifer figur.

«Working Girl» er gjennomgående engasjerende, men har samtidig ikke brodd eller slående egenart til å bli stående som en klassiker.

444 The Running Man (1987)

I 1987 var 2017 åsted for futuristisk science-fiction i «The Running Man». Som en advarsel over tv-mediets håndfaste kvelertak på befolkningen, er filmen en delvis forutseende analyse over de siste årenes medieutvikling der etikk underordnes kyniske og stadig mer ekstreme underholdningskonsepter, dog uten at virkeligheten per i dag gjennomsyres av de totalitære grepene som ligger til grunn for «The Running Man».

Når det er sagt så er dette hovedsakelig lettbeint underholdning, tilsynelatende uten sterke ambisjoner om å dykke ned i tematikken som presenteres. Og som underholdningsobjekt er også «The Running Man» mer middelmådig enn den er underholdende eller minneverdig. Derfor er det heller ikke helt ufortjent at filmen har havnet i skyggen av sammenlignbare «Robocop». Heller ikke som renskåret Arnold-actionfilm fra 1980- og 90-tallet er «The Running Man» helt i toppsjiktet.

443 My Heart is That Eternal Rose / Sha shou hu die meng (1989)

«My Heart is That Eternal Rose» er først og fremst spennende å oppsøke i kraft av fotoarbeidet der Christopher Doyle briljerer med en spennende bruk av rikholdig fargepallett og tidvis intrikate kamerainnstillinger. Derimot er filmen overraskende tam til å være assosiert med actionsjangeren. Men den føyer seg snarere veldig tydelig inn i en Hong Kong-basert tradisjon av en heltedyrkende, romantiserende dramatisering av en gangstervirksomhet der følelsene ligger utenpå både bildene og substansen, og der fortellerstemmen er preget av patos og plottet styrt av melodramatiske konflikter.

Men de John Woo-aktige actiontablående finnes i liten grad, og blir et ørlite savn for å fylle tomrommet i det overfladiske sjangeruniverset som konstrueres av regissør Patrick Tam. «My Heart is that Eternal Rose» er jevnt over et middels stykke actionfilm fra Hong Kong på 90-tallet, toppet med noen tilnærmingsvis spennende visuelle ideer og fotoarbeid.

442 Prizzi’s Honor (1985)

Jack Nicholson, Kathleen Turner og Anjelica Huston er grovt sett gullrekka i den ellers lite glinsende «Prizzi’s ære». Nicholson spiller en profesjonell leiemorder som er en del av den mektige Prizzi-familiens gangstervelde, og som forelsker seg i en kvinne – spilt av Kathleen Turner – som også viser seg å være leiemorder. Inn i denne miksen kastes altså også en oscarvinnende Anjelica Huston, datter av regissør John Huston – veteranen som her lagde sin nest siste film mens han nærmet seg 80-årene – og uten at det bærer preg å fremstå som en utdatert «gammelmannsfilm», da den tross alt er ganske kvikk i kantene og fornøyelig tonelagt.

Men tilhørende den problematiske subsjangeren av gangster-komedie, er den heller ikke spesielt morsom, og enda verre: forholdsvis forglemmelig. Filmens vitalitet sees også kanskje klarest i fotoarbeidet til den da 32-årige og fremadstormende filmfotografen Andrzej Bartkowiak, dog uten at det heller blir voldsomt spektakulært. «Prizzi’s ære» er for øvrig basert på en roman av Richard Condon – en ikke ukjent forfatter med politisk brodd, som kom aller sterkest til uttrykk (i hvert fall filmatisk) gjennom «The Manchurian Candidate» som ble mesterlig filmatisert av John Frankenheimer i 1959. (Trivia: Condon skrev for øvrig også «Winter’s Kill» som ble filmatisert i 1979, og hvor nettopp John Huston befant seg foran kamera som hovedrolleinnehaver).

«Prizzi’s ære» er uansett ikke i nærheten av å være av samme kaliber som «The Manchurian Candidate», til tross for at den i sin tid ble overøst av en rekke oscarnominasjoner. Jack Nicholson, i et lettere atypisk portrett, og den fengslende Kathleen Turner på høyden av sin karriere – igjen som et sexy alibi, ikke ulikt rollen i den betydelig bedre «Body Heat», er sammen med Anjelica Hustons kraftfulle- og oscarvinnende birolleprestasjon, likevel verdt din tid.

441 Deathtrap (1982)

Med «12 Angry Men» i bagasjen som debutverk trenger ikke Sidney Lumet å bevise at han mestrer kunsten i å skape et medrivende lukket-rom-drama. I likhet med den nevnte 50-tallsklassikeren er også «Deathtrap» et innelukket kammerspill med få figurer som intenst agerer mot hverandre, men valøren er likevel noe annerledes. «Deathtrap» er en katt-og-mus-lek med en håndfull overraskende vendinger i Agata Christie-landskap med en sprudlende Christopher Reeve og en alltid fantastisk Michael Caine. Filmens historiefortellende lekenhet som også krydres av både bitende mørk humor og mer farseaktige innfall, står imidlertid i kontrast til det statiske filmiske uttrykket som tydelig er preget av formen som historien er støpt i (filmen er basert på et særdeles suksessfullt Broadway-stykke av Ira Levin, som for øvrig er pennen bak «Rosemary’s Baby)».

Uansett er «Deathtrap» utvilsomt underholdende og velspilt der særlig Michael Caines karismatiske spill skaper en energi som bør kunne smitte publikum. At filmen likevel ikke har klassikerkapasitet eller er uforglemmelig, fikk jeg også bekreftet da jeg nylig satte meg ned med filmen og først etter en drøy halvtime kjente på noen vage minner om at «dette har jeg da sett før». Det viste det seg også at jeg hadde gjort, for mange år siden. Og om tilsvarende mange år har jeg sannsynligvis glemt den igjen.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å trekke frem 70-tallsproduksjonen «Sleuth» der den samme Michael Caine bryner seg på Sir Laurence Olivier i en uunngåelig beslektet film som har en enda sterkere intensitet og smartness i seg.


1980-tallet: 451 – 460. plass

460 Something Wild (1986)

Jeff Daniels spiller en konservativ forretningsmann som lever et beskyttet og begivenhetsfattig New York-liv, inntil han plutselig havner i en luguber motellseng med en løsaktig og eksentrisk utgave av Melanie Griffith. Derfra og ut er «Something Wild» en reise i spontanitetens tegn, og regissør Jonathan Demme spinner en lettbeint komedie til å bli noe mye rikere og mørkere etter hvert som historien løper løpsk.

«Something Wild» er strukturert som en «road movie» og veksler på reisen under forskjellige sinnsstemninger og sjangeruttrykk. Selv om jeg har et litt problematisk forhold både til «road movie»-konseptet som fortellergrep og sjangerkryssende filmer i seg selv, så foregår det opplagt mye spennende her. For til tross for filmens besynderlige retningsløshet, skinner det likevel gjennom at Jonathan Demme har full kontroll på det fornøyelige kaoset, mens mye handlingsrom gis til stødige Jeff Daniels og Melanie Griffith som bærer sine scener med den største selvfølgelighet, med en ung og uprøvd Ray Liotta som kommer inn fra sidelinjen i en energisk birolle.

459 Dolls (1987)

Gamle dukker er allerede i utgangspunktet ganske creepy, og blir enda verre etter et møte med «Dolls». Stuart Gordon, en av tiårets store kultfilmregissører innen horrorsjangeren, hadde allerede servert oss «The Beyond» og «Re:Animator» før han i 1987 utga «Dolls».

Plottet, tematikken og atmosfæren streifer forbi et mørkt, saftig og eventyraktig Brødrene Grimm-landskap: Vi møter et jentebarn som er på ferie sammen med faren og stemoren. De er langt ute på landet når de kjører seg fast med bilen, og under et forferdelig stormvær oppdager de et gedigent, gammelt hus i nærheten. Der viser det seg å bo et eldre og tilsynelatende uskyldig ektepar som inviterer dem inn for overnatting, og samme kveld er det flere forbireisende som kommer innom for å søke ly – i det som viser seg å være et hus som rommer en forunderlig høy mengde antikke dukker, eller som den eldre damen i huset uttrykker det: «De er gamle, like gamle som jeg er».

Ved nydelig bruk av stop motion-teknikk blir dukkene på sitt vis levelige vesener som går til angrep på de voksne gjestene, og «Dolls» blir en ellevill og fantastisk underholdende horrorfilm som tikker inn på 75 effektive minutter, men med et heldig fravær av spesialeffekter. Eksempelvis iscenesettes gjerne de typiske skrekkfilmsekvensene i kamerats ytterkant, hvor særlig lyden av de raslende dukkene gir en treffsikker effekt til den atmosfæriske, eventyraktige fortellingen. For øvrig har filmen et slags bankende hjerte for barndommens uskyldige blikk og fantasiåpne anskuelse, og fortellerperspektivet gis oss via barnets åpne syn på hva som foregår – hvor den overhengende tematikken handler om å bevare barnet i seg, selv i voksen alder. Skuespillet er utpreget stereotypisk, noe som for så vidt blir underbyggende for det eventyrlignende universet Stuart Gordon skisserer – men en del av dette bildet er også et gjennomgående svakt skuespill, som uunngåelig gir en bismak til helhetsopplevelsen. Men hei, dette er b-filmvare i alle fasetter, og i sin kjerne en særdeles vellykket horrorfabel som fortjener langt mer oppmerksomhet enn nåtiden synes å gi den.

458 They Live (1988)

John Carpenters videoklassiker «They Live» er et filmatisk anti-konsumeristisk samfunnsangrep fordekt som lavbudsjetts science fiction-thriller. Gjennom et par spesialsolbriller oppdages her en verden som er helt ulik den virkeligheten vi vanligvis ser rundt oss. Mennesker ses som aliens, og all media skjuler kalkulerte budskap for å hjernevaske befolkningen. Filmens tematikk er minst like aktuell i dag som da den ble produsert, og dens kvaliteter bortimot like tidløs. Den lite selvhøytidelige tonen og lavbudsjettsplattformen bekreftes gjennom valget av å bruke den profesjonelle wrestlingstjernen Roddy Piper i hovedrollen (en rolle som også hadde vært skreddersydd for Arnold Schwarzenegger), og den labre skuespillerprestasjonen blir derfor ikke noe stort irritasjonsmoment.

Filmen er på sine premisser ekstremt velartikulert, og ikke minst: Underholdende. Carpenter dveler aldri ved detaljer, og når han først stanser fremdriften, er det for å gi oss en over fem minutter lang slåsskamp mellom de to hovedpersonene, som deretter ender opp med å forenes i en tilsynelatende håpløs kamp mot de utenomjordiske kreftene som er i ferd med å avdemokratisere hele verden. Selv om Carpenter er i overkant opptatt av lettsolgte actiontablåer og med fordel kunne investert mer tid og fokus i den tematikken som så tydelig utgjør rammeverket, er det jo også filmens sjarmerende sjel at den forblir såpass lettfattelig og overfladisk underholdende, stort sett.

457 Resurrection (1980)

Den ofte fantastiske Ellen Burstyn har ristet av seg «The Exorcist» når hun i «Resurrection» inntar en annen rolle i et verk tilhørende motsatt ytterkant i spektret av religionsbaserte filmskildringer. I «Resurrection» av Daniel Petrie portretterer hun en kvinne som involveres i en alvorlig bilulykke der mannen omkommer. Selv overlever hun etter først å ha vært klinisk død, men nær-døden-opplevelsen har fått uante følger; hun oppdager etter hvert at hun har utviklet en helbredende kraft i møte med andre syke og skadde mennesker.

Burstyn er som ventet særdeles overbevisende i en kraftfull, men behersket rolleprestasjon som også resulterte i en Oscar-nominasjon. Dette er også noe helt annet enn David Cronenbergs «The Dead Zone», som tankene streifet innom på grunn av premisset. «Resurrection» vippes aldri mot thrillersjangeren. Isteden vinkles det til en saktmodig og emosjonell historiefortelling, samtidig som den ofte bare blir flytende rundt observasjoner med en antydning til et liberalt blikk i møte med de konservative Texas-omgivelsene som med vanskelighet utfordres av kvinnens uforklarlige evner som for dem åpenbart må være religiøst betinget.

Filmen sitter på noen spennende undertoner som ikke helt materialiserer seg i noe genuint fengslende, eller et historiefortellende klimaks for den del. Det er heller ikke til filmens fordel at formspråket som føres av Daniel Petrie har noen middelmådige tv-film/såpeopera-kvaliteter, og det er kun når fotograf Mario Tosi («Carrie») får lov å hente inn elementer av det enorme Texas-landskapet at «Resurrection» tilbyr en audiovisuell kvalitet verdt å åpne øynene for. Tilbake står vi med skuespillet til Ellen Burstyn, som igjen viser hvorfor hun er av de absolutt beste fra sin generasjon, mens både Sam Shephard og Richard Farnsworth bidrar med gode tolkninger rundt henne.

456 10 to Midnight (1983)

J. Lee Thompson hadde allerede jobbet en del med Charles Bronson, før han i 1983 ga det ikoniske steinansiktet rollen som dedikert politimann med problematisk datterforhold i den hardkoke thrilleren «10 to Midnight». Dette er både et sleazy seriemorderportrett med slashermotiver og en etterforskningsfilm som orienteres om jakten på en drapsmann som umiddelbart gjøres kjent for publikum. «10 to Midnight» gjøres derfor ikke til et spenningsskapende mysterium, og det hadde ikke vært skadelidende av å få tilført en dose mystikk gjennom å være hakket mer vag og tvetydig. Men Thompson søker ikke etter subtilitet, selv om det skal sies at historiefortellingens ganske sentrale far-datter-skildring – og for så vidt det samholdet som oppstår mellom Bronson og hans politipartner, spilt av Andrew Stevens – også har noen kvaliteter i skildringen av deres relasjoner, som i hvert fall tilfører en viss dynamikk.

Om vi også frigjør oss fra det rent moralske, er underholdningsverdien tidvis ganske spektakulær i skildringen av politiets jakt på den voyeuristisk anlagte drapsfiguren (isende portrettert av Gene Davis), og i de eksplisitte iscenesettelsene av seriemorderens brutale og seksualiserte drap. Det siste gjorde at Roger Ebert i sin tid slaktet «10 to Midnight» som et amoralsk makkverk. Men de av oss som ikke blir krenket av sånt, kan fort finne mye spennende å bite tennene i her.

455 Next of Kin (1982)

«Next of Kin», eller «Ondskapens hus» på norsk, tilhører den loslitte «hjemsøkt hus-subsjangeren». Men denne australske produksjonen fra 1982 fortjener mer oppmerksomhet, noe den til en viss grad også fikk da Quentin Tarantino fremhevet den som en personlig ozsploitation-favoritt.

Handlingen spinnes rundt en kvinne som arver et aldershjem som var drevet av moren. Hun flytter hjem, men føler seg ikke nødvendigvis velkommen. Umiddelbart oppdager og fornemmer hun flere merkverdigheter, som når beboere i hjemmet dør under mystiske omstendigheter – og når hun kommer over morens gamle dagbok innsender hun at hendelser fra fortiden ser ut til å gjenta seg.

Filmens uttrykk kommer i en blanding som smaker av klassisk, gotisk horror, men med en estetisk finesse som gir en eim av italiensk giallo. Uansett ligger den filmatiske presentasjonen nærmere europeisk kunst enn amerikansk mainstream-horror, noe som også forsterkes i det saktevarmende dramaet som lenge holdes under kokepunktet. Realismen balanserer også på en grunntone av surrealisme, med en filmopplevelse som gjøres bevisst svimlende av underfundige perspektiver i kameravinkler og en sjeldent tydelig lydmiks – der stillheten mest fremheves – som stemningsskapende verktøy. Den elektroniske musikken av Tangerine Dreams’ Klaus Schulze spiller her også inn, positivt. Alt i alt er «Next of Kin» et lavmælt og psykologiserende ozsploitation-bidrag med utspring i en klassisk skrekkfilmunivers, men der det har vært vridd kontrollert på knappene mot et virkelig særegent uttrykk.

454 Rocky III (1982)

Sylvester Stallone overtok regiansvaret for «Rocky»-serien allerede i den første oppfølgeren, hvor han dypest sett gjenskapte plottstrukturen fra originalen i en ny, men likevel veldig lik innpakning. Med «Rocky III» tar han franchisen et steg videre, selv om den overhengende dramaturgien forblir en alternativ reprisevariant over forgjengernes formler. Historiefortellingen er aldri avansert, men hakket mer melodramatisk presentert og enda tydeligere konstruert enn i forgjengerne.

Det åpner fantastisk med integreringen av Survivors klassiske «Eye of the Tiger» – før det fortsetter med introduksjonen av en ikonisk Mr. T som Clubber Lang, en rørende iscenesettelse av Burges Merediths exit som trener, og Apollo Creed (Carl Weathers) som her vokser til å bli en essensiell skikkelse i Rockys liv. Likevel havner «Rocky III» litt mellom to stoler i «Rocky»-franchisen, der den både hviler seg på noen av de sosialrealistiske elementene fra originalfilmen, samtidig som den kommer enda nærmere den gjennomført substansløse tablå- og vignettfokuserte fjerdefilmen, uten å nå helt opp på samme nivå. Historiefortellingen inneholder uansett en rekke nøkkelepisoder som er viktig for helheten i historien om Rocky Balboa, og underholdningsverdien er stort sett gjennomgående høy hele veien.

453 Pink Floyd: The Wall (1982)

Jeg liker Pink Floyd. Men det er et forhold mer preget av respekt og anerkjennelse enn emosjonell og overveldende begeistring. Jeg er altså ikke lidenskapelig opptatt av bandet på noen måter – og det var sikkert derfor (i kombinasjon med et generelt avmålt forhold til musikalfilmer) at jeg først nylig prioriterte å se filmversjonen av The Wall.

Det viste seg å bli et relativt fornøyelig møte med en film jeg ikke minst opplevde som overraskende søkende og kunstnerisk ambisjonsrik. Alan Parker har på sitt vis lykkes i å skape et intrikat, audiovisuelt kunsteksperiment i sin eksessive sammensmeltning av episk musikk og kraftfulle visuelle surrealisme. Filmen er åpenbart symbolladet og ventelig tematisk spennende å fordype seg i – dog ble mine tenner i all hovedsak sittende fast i filmens saftige visuelle kjøttstykker i form av et knippe meget appetittvekkende enkeltsekvenser. Opplevelsen av helheten gjenspeiler derimot i større grad mitt forhold til Pink Floyd: Noen fantastiske høydepunkter og masse respekt for helheten – men uten oppblussing av en total begeistring.

452 Betty Blue (1986)

Siden 2005 har «Betty Blue» også eksistert i en director’s cut-utgave som er én time lenger enn den opprinnelige versjonen. Men siden pålitelige kilder hevder den forlengede versjonen ikke tilfører filmen noen meningsfull verdi, snarere tvert i mot, kommer jeg neppe til å oppsøke tretimersutgaven av Jean-Jacques Beineix’ sangomsuste hovedverk. Også fordi jeg føler meg såpass bekvem med versjonen jeg har sett, og aldri følte å overvære en uferdig historie. Når det er sagt; det tråkkes ikke nye stier i denne fortellingen av broket sinn og kjærlighet – i hvert fall ikke før det karakterutforskende fokuset svinner gradvis hen til fordel for kunstneriske tablåer og filmiske sidesprang, som både føles berikende for filmen samtidig som det gjør den mer emosjonelt haltende.

Filmens lekenhet, og åpenhet, kommer til uttrykk i opptil flere eksplisitte naken- og sexscener, som symptomatisk har blitt filmens merkelapp. Men scenene er i det minste velkoreograferte og fotograferte, som resten av filmen. At filmens tankegods ikke er veldig spennende, og at ting sklir for mye ut av sporene i siste akt, blir dessverre noe ødeleggende for helheten.

451 Excalibur (1981)

John Boormans massive produksjon om Kong Arthur og ridderne av det runde bord, er mildt sagt kaotisk og bortimot kalkunaktig, men ikke desto mindre et fascinerende, brautende beist av et filmverk. Boorman har tydeligvis hatt som ambisjon om å presse mest mulig historiefortelling inn rundt legenden om Kong Arthur, med det resultat at filmen fremstår som episodisk, usammenhengende og innimellom grenseløst forvirrende. «Excalibur» er dessuten ofte direkte heslig å se på, mens Boorman kompromissløst henfaller til bestialske og vulgære iscenesettelser av middelalderens umarmhjertigheter.

Men det er nettopp filmens spektakulære operastorhet, som selv med alle sine feil likevel gjør «Excalibur» bortimot elskverdig – og i hvert fall komplett umulig å forholde seg likegyldig til som filmkunstverk.


1980-tallet: 461 – 470. plass

470 Stepfather II (1989)

«Stepfather II» åpner tilsynelatende nærmest som en tv-serie ved å vise en rask oppsummering av avslutningen på den første filmen, sannsynligvis etter inspirasjon fra «Halloween II». Det viser seg imidlertid at det er snakk om flashback i hovedfigurens drømmer, for ja, den onde stefaren overlevde naturligvis knivstikket og fallet ned trappen i slutten av den grenseløst underholdende originalfilmen. I oppfølgeren er han innlagt på mentalsykehus som han raskt rømmer fra, bare for å oppsøke et nytt forstadsnabolag der han manipulerer seg inn i et nytt forhold med nyskilt kvinne og sønn – besatt av tanken på å dyrke et erkeamerikansk kjernefamilieliv. På merkelig vis overser hans nye flamme alle hintene om at noe er fryktelig galt med ham, mens andre i nabolaget aner at noe er feil. Når løgnene og dobbeltlivet inntar den psykopatiske stefaren, trigger det frem en kjedereaksjon av drap for å rydde uromomentene av veien, inntil det også blir umulig å dekke over forhistorien og galskapen for kvinnen han nå skal gifte seg med.

Terry O’Quinn er fremragende i den psykopatiske stefarsrollen, og «Stepfather II» følger formelen fra originalfilmen; den er like ulogisk skrevet, men fortsatt underholdende og tidvis spennende, dog ikke like «tight» fortalt som første film. Likevel, om man elsket «Stepfather» vil man i det minste kunne like «Stepfather II» godt.

469 Diva (1981)

Man må gjerne slåss litt med Jean-Jacques Beineix’ 80-tallseksperimenter. For den kompromissløse Cinéma du look-eksponenten nekter ubønnhørlig å strekke frem en hånd for å invitere deg inn i et konformt selskap. Fortellerkunsten og filmspråket smeltes sammen til et forunderlig univers av filmiske innfall, der estetikken rendyrkes over et uforutsigbart og drømmelogisk plott. Alt dette toppes i Beineix’ gjennomført stilistiske debutfilm «Diva». En film som umulig kan henges på en sjangerknagg, men som har et slags utgangspunkt i thrillerformatet. Beineix trekker imidlertid verket i alle mulige retninger underveis, og handlingen virker aller mest styrt av et ønske om å kle verket opp i lysende farger og skape stilistiske, glossy mis-en-scéne. Som når filmens mopedkjørende hovedfigur tar oss med ned i Paris’ metroløyper i en innovativ og fantastisk regissert mopedjaktscene.

Det er flere scener i «Diva» til å få gåsehud av, men likevel blir jeg hele tiden fallende inn og ut av filmens univers – fordi jeg bare opplevde dens suggererende kraft gjennom partier og ikke i helheten.

468 The Ninth Configuration (1980)

William Peter Blatty er definitivt mest kjent som manusforfatteren bak «The Exorcist» (både boka og manuset til filmatiseringen) og for der å ha havnet i klinsj med regissør William Friedkin. «The Ninth Configuration» er imidlertid helt og holdet hans verk; som forfatter av romanen den bygger på, og regissør/produsent/manusforfatter. I likhet med «The Exorcist» ligger spørsmålet om menneskets tro (og tvil) i bunn også her, men hvor Blatty her tillater en smalere sti og sjanger/stil-eksperimentering som veksler mellom bisarr komikk, psykologisk thriller, karakterstudium og teologisk diskusjon.

Settingen er et prangende slott i eie av det amerikanske militæret som huser mentalt skakkjørte soldater. Hit ankommer Colonel Kane, spilt av Stacy Keach, for å overta behandlingen av de innsatte. «The Ninth Configuration» løper av sted som en eksentrisk krysning av «One Flew Over Cuckoo’s Nest» og «M*A*S*H», men er egentlig umulig – og heller ikke så interessant – å kategorisere. Men dens uforutsigbare krumspring gjør det også problematisk å følge med på vei gjennom de usammenhengende svingene. Sekvenser av besynderlig komikk avløses av et intenst, dunkende mørke som påkaller publikums tilstedeværelse. Men det er også en vanskelig film å være virkelig til stede i – i det minste ved første gjennomsyn.

467 The Legend of the Holy Drinker / La leggenda del santo bevitore (1988)

Rutger Hauer gis for en sjelden anledning muligheten til å uttrykke en iboende menneskelige kraft i denne filosofisk-spirituelle fabelen av Ermanno Olmi. Filmen er basert på en bok av østerrikske Joseph Roth, og materialet har åpenbart litterære kvaliteter som også karakteriserer Olmis filmberetning.

Som tilknyttet italiensk neorealist lar Olmi den enkle historien utfoldes med lange og saktegående tagninger. Men realismen konfronteres med en lun hverdagsmagi, religiøse tråder og symbolske bilder. Filmen er en serie observasjoner og minner som gir innblikk i en indre uro som rir den alkoholiserte hovedfiguren, men som også skaper rom for å fortelle noe mer allmengyldig om menneskeverdier. «The Legend of the Holy Drinker» vant i sin tid Gulløven i Venezia, og har noen understrekbare kvaliteter som gjør den svært severdig. Men i sannhet også noen begrensninger, både i det visuelle og fortellerrytmen, som tidvis gjør den noe småseig og irrelevant. Og ikke minst: Rutger Hauer-fansen vil bli veldig forvirret.

466 The Dead Pool (1988)

Det femte og siste kapitlet i Dirty Harry-franchisen, «The Dead Pool», fører den egenrådige politietterforskeren Harry Callahan ut i søken etter en seriemorder som tar livet av håndplukkede San Fransisco-baserte kjendiser, tilsynelatende inspirert av filmene til en horrorfilmregissør som nokså eklektisk portretteres av Liam Neeson. (For øvrig spiller en ung Jim Carrey en junkie av en rockestjerne som blir filmens første offer).

«The Dead Pool» utspilles i og rundt kulissene av en filminnspilling, noe som alene fungerer som en appellerende faktor for de av oss som fascineres over filmer som relaterer plottet til egen bransje. Regissør Buddy Van Horn er imidlertid ikke så opptatt av å utforske krysningen mellom film og virkelighet, og sliter egentlig en gjennomgående kamp om å omforme et tynnslitt manus til å bli en spennende action-thriller over 90 minutter. Høydepunktene står heller ikke i kø, og forsøket på å inkorporere en slags mediekritikk i relasjon til Patricia Clarksons figurering av en ambisjonsrik tv-journalist som ønsker å dokumentere Callahans politiarbeid på nært hold, blir et nokså banalt og halvutviklet sideelement. Det som derimot sitter igjen som et virkelig medrivende moment, er en kreativ og velutviklet idé av en biljaktsekvens mot slutten, der Eastwood må manøvrere seg nedover San Fransiscos karakteristiske nedoverbakker med en fjernstyrt bil utstyrt med bombe jaktende bakfra.

465 Friday the 13th Part III (1982)

Det tredje segmentet i «Friday the 13th»-franchisen ble originalt lansert i 3D, og for første gang fikk vi møte antagonist Jason Voorhees ikledd den ikoniske hockeymaska. Teknisk trumfer muligens flere av scenene i Part III forgjengerne, og antall flyvende objekter mot kamera gir mistanke om at 3D-gimmicken tidlig har vært i filmskapernes fokus.

Selv om «Part III» ligger tett opp mot de to første på alle barometre, er det en fornemmelse av at man allerede her har justert tonen mot det som er en anelse lysere og lystigere, kanskje som en naturlig reaksjon på tiden film nummer tre utkom i, midt i den mest produktive slasher-epoken (en epoke som, tross alt, var mer suksessfull enn den samtidige 3D-epoken). «Friday the 13th III» er udiskutabelt underholdende og en nostalgisk appellerende horror-rett, men litt mindre potent og forfriskende enn de to første.

464 Orions belte (1985)

Jeg leste «Orions belte» med stor interesse da jeg fordypet meg i Jon Michelets forfatterskap som særemne på videregående mot slutten av 90-tallet. Men det er gjerne Ola Solums filmatisering det snakkes om når det snakkes om «Orions belte», noe som også gjelder for meg. Det handler sannsynligvis mye om det faktum at filmatiseringen fra 1985 var noe så sjeldent som en norsk (vellykket) sjangerfilm: En rendyrket action-thriller i en produksjonsskala som man ikke hadde sett tidligere, og som vi for så vidt knapt har sett siden.

Et nylig gjensyn bekreftet også at mange av filmens kvaliteter holder stand. Det er tidvis et ekstremt driv og fin flyt i historiefortellingen, mens actionscenene som er forankret i et realistisk perspektiv er godt integrert. Det er særlig et par skytescener som dirrer av intensitet og spenning. Helge Jordals maskuline og naturlige tilstedeværelse er også en viktig bestanddel, like mye som musikksporet til Geir Bøhren og Bent Åserud er (tidenes beste norske filmmusikk). Riktignok er det detaljer i skuespill og uttrykk underveis som ikke har overlevd tiden like fordelaktig. Når handlingen i siste akt forflytter seg fra Svalbard-traktene til kjente Oslo-lokasjoner for en opprulling av det geopolitiske storspillet, bikker også Michelets historiefortelling så vidt over på feil side av troverdighetsskalaen. Derimot har også denne delen av filmen noen fremragende filmatiske øyeblikk, der spion- og paranoiaskildringen i filmuttrykket overgår det tekstlige materialet.

463 A View to Kill (1985)

Den fjortende filmen om James Bond ble også den siste fra en aldrende og sliten Roger Moore, som heller aldri oppleves som hovedattraksjonen i «A View to Kill». Isteden er det Christopher Walkens karismatiske bad-guy-tolkning, som den maktsyke industrimagnaten Max Zorin, som er filmens klart mest minneverdige kvalitet, like foran hans kvinnelige partner, som er forførerisk og nådeløst spilt av Grace Jones. Tanja Roberts gjør seg heller ikke bort som klassisk, sexy Bond-dame, til tross for åpenlyst begrenset skuespillerrepertoar.

Dessuten sørger Duran Duran for en av filmseriens beste musikalske bidrag, og stod sågar for første Bond-låt som gikk helt til topps på Billboard. Til tross for alt dette, er «A View to Kill» likevel en gjenganger når det diskuteres hvilken Bond-film som er av de svakeste. Selv om regissør John Glen lar James Bond manøvrere rundt velkjente verdensmerker som Eiffeltårnet og Golden Gate Bridge, utnyttes ikke potensialet i settingene, og mange sekvenser fremstår som uinspirerte og tannløse. Det er som om luften har gått ut av både Roger Moore og John Glen, selv om sistnevnte også fikk lov å gjøre de to siste Bond-filmene før 80-tallet over over.

462 Commando (1985)

Tynt på plott, men tjukt av underholdning! Få filmer kan fremheves som mer stereotypisk 80-tallsaction enn «Commando» med en muskelglinsende Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Her er den østerrikske actionhelten definitivt i toppform – i rollen som tidligere amerikansk elitesoldat som under sitt nye villmarksliv i Sør-Amerika opplever å få datteren (spilt av Alyssa Milano) kidnappet, med beskjed om å drepe presidenten i Venezuela for å få henne tilbake i live.

«Commando» ble umiddelbart forbudt på norske kinoer, men senere en obligatorisk videofavoritt på VHS-markedet som jeg også oppdaget tidlig på 90-tallet. Filmuniverset er smurt inn med en tegneserieaktig livlighet (og voldelighet) og virker tidlig som en adrenalininnsprøytning av uhøytidelig og muskelfleksende actionfilm basert på høy skuddfrekvens ispedd småmorsomme one-linere.

Spakene styres med selvsikre bevegelser av actionfilmprodusent Joel Silver, den udiskutabelt mektigste og beste i sitt slag på 80- og deler av 90-tallet. Men regissør Mark L. Lester («Firestarter») må også krediteres for noen virkelig gode spenningsskapende enkeltsekvenser, blant annet en ekstremt intens og velgjort del om bord på et fly tidlig i filmen – og det er før filmens våpenarsenal for alvor åpnes. Lester er kanskje ingen visjonær eller særegen filmskaper, men han viser seg her som en ukomplisert og effektiv sjangerformidler innenfor de tette og enkle rammene i «Commando», og hjelpes også av et action- og følelsesjagende score av James Horner som engasjerer. «Commando» har til slutt ikke nødvendigvis så mye på hjertet, utover det opplagte: Du bør ikke kidnappe datteren til Arnold Schwarzenegger!

461 Gremlins (1984)

På et eller annet nivå er det umulig å mislike «Gremlins». Under Steven Spielbergs flaksende vinger, settes filmen opp som en naturlig videreføring av den ekstraordinære suksessen med «E.T». Chris Columbus leverer i denne kategorien et perfekt manus, og Joe Dante var rett person til å realisere skrekkomedien innenfor de trygge spielbergske eventyrrammene som vi kjenner fra 80-tallet.

Selv opplevde jeg som så mange andre «Gremlins» i videokassettens tider først og fremst som en effektiv skrekkfilm i pre tenåringstid. For når Dante skrur på knappene, blir «Gremlins» faktisk ganske creepy og skremmende, særlig ettersom Dante lokker oss inn i den enkle dramaturgiske konstruksjonen med en veldig velkommen, underholdningsbasert atmosfære. «Gremlings» har alle elementene på plass for å trollbinde et ungt publikum, og Joe Dante demonstrerer fin sjangerteft og vilje til å ta et ungt publikum på alvor. Det er ingen selvfølge lenger, og et nylig gjensyn bekrefter også at «Gremlins» holder seg ganske godt.


1980-tallet: 471 – 480. plass

480 Bloody Moon / Die Säge des Todes (1981)

«Bloody Moon» er en tyskprodusert slasher/giallo regissert av det spanske kultfilmikonet Jesus Franco. Skuespillerne er tilsynelatende både spanske og tyske, men på Blu-ray er filmen kun tilgjengelig i en forferdelig engelskdubbet versjon.

Franco har tydeligvis latt seg inspirere av John Carpenters banebrytende «Halloween». Men selv om oppskriften er kjent, er Jesus Franco både befriende og irriterende slurvete i sin gjengivelse der han hiver på sin merkelige krydderblanding uten å smake det til underveis. Nå skal det sies at «Bloody Moon» likevel tilhører den snillere kategorien av Franco-produksjoner, for eksempel når det kommer til nakenhetsfetisjering, selv om drapsscenene er på høyden med det mest grufulle slashersjangeren har å by på – noe som topper seg med en notorisk sagsekvens som i den nylanserte Bluray-utgaven har kommet inn i sin helhet etter å ha blitt ofret av sensuren i tidligere utgaver. For øvrig ligger filmens fremste kvaliteter i det visuelle – ikke bare fordi Jesus Franco posisjonerer kamera rundt attraktive unge jenter, men også fordi «Bloody Moon» har et levende og fargerikt visuelt uttrykk. De fleste scenene ser virkelig bra ut, og ved et par anledninger klarer også Franco å bygge suspensefulle sekvenser som fungerer utmerket, til tross for at han hemningsløst kaster rundt seg med ukritisk mange skrekkfilmklisjeer.

Filmen kommer også med en særpreget, atmosfærisk bakgrunnmusikk som fungerer godt, selv om dette visstnok var en nødløsning fra Jesus Franco som i utgangspunktet skulle få Pink Floyd med på laget. Det er mye som fungerer veldig dårlig i «Bloody Moon». Men selv om det er umulig ikke å registrere alle de pinlige svakhetene i manuset, de logiske bristene og den unødvendige lange rekken av sjangerklisjeer, er «Bloody Moon» mer enn holdbar «eurosleaze» for oss som (dessverre?) også setter pris på dens slags smakløsheter.

479 Never Say Never Again (1983)

Sean Connery uttalte etter «Diamonds Are Forever» at han var ferdig med James Bond. Tolv senere gjorde han imidlertid et oppsiktsvekkende comeback som agent 007, derav den flåsete tittelen «Never Say Never Again». Selv om filmen vurderes som en uoffisiell del av Bond-katalogen (fordi den ikke eies av Eon Production), fremstår likevel sluttproduktet som et helstøpt Bond-verk, til tross for at den tradisjonelle åpningssekvensen over Bond-temaet savnes.

Men regissør Irvin Kershner, som kom fra «Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back», leverer likevel solide basisvarer fra James Bond-sortimentet i det som også er en remake av «Thunderball» fra 1965. Her er spenningsfylte sekvenser i eksotiske lokasjoner, vakre og sensuelle kvinneskikkelser i Barbara Carrera og Kim Basinger, samt effektive bad-guy-skikkelser i Max von Sydow og Klaus Maria Brandauer som er heldig rotfestet i en passe virkelighetsnær Bond-setting. Sean Connerys inntreden kan heller ikke undervurderes, der han på fordelaktig vis portretterer en aldrende og sårbar agenttilværelse i et Bond-univers hvor «larger than life»-uttrykket sameksisterer fint med en uttrykt menneskelighet.

478 Dead of Winter (1987)

«Dead of Winter» er et klassisk kammerspill av en thriller, dels Hitchcock-inspirert, men uten nevneverdig originalitet (dog med et velment glimt i øyet). En kvinne (Mary Steenburgen) blir oppdaget av en mistenkelig oppildnet agent, som overbeviser henne om å bli med på en reise til et avsidesliggende hus for å prøvespille til et filmprosjekt. Etter at hun kommer frem, oppdager hun gradvis at noe er feil, og at agenten og hans eldre medsammensvorne – som er bundet til rullestol – sannsynligvis har andre hensikter enn å gjøre henne til filmstjerne.

Brorparten av filmens handling finner sted i det digre huset, hvor spenningen er forsøkt innbakt i en mystikk skapt av både stedet og vertskapets uklare intensjoner. «Bonnie and Clyde»-regissør Arthur Penn er imidlertid mest opptatt av å dyrke det beste i skuespillerne, og den teaterlignende scenografiske tilnærmingen forutsetter også at de tre hovedfigurene leverer, og engasjerer, for at filmen skal lykkes. Og heldigvis er skuespillet sterkt. Det skorter likevel for mye på troverdigheten underveis. Selv om sjangeren krever at enkelte lettvinte løsninger svelges, hadde et mer gjennomarbeidet manus vært i stand til å utrydde mye av det som skurer, og som bidrar til unødig irritasjon. Men for all del, «Dead of Winter» er stort sett fornøyelig og ukomplisert underholdende.

477 Outland (1981)

«Outland» er Peter Hyams westernfilm fortalt i et science-fiction-univers, uten at filmen nyttiggjør seg fullt ut av den spektakulære settingen. Fra første innstilling etableres «Outland» som et verk med tydelig visuell fremtoning. Riktignok tar det ikke mange minuttene før man gjenkjenner filmens produksjonsdesign som mistenkelig likt «Alien». Den møysommelige scenografiske utformingen som gir oss et futuristisk, mørkt og industrielt fremtidsbilde fra innsiden av et romskip, har mer enn tilfeldige likhetstrekk med det banebrytende og sjangerdefinerende produksjonsdesignarbeidet på Ridley Scotts klassiker som utkom få år før «Outland». Sannsynligvis var det også nettopp «Alien» som i det hele tatt muliggjorde «Outland», som strengt tatt ikke krever noe av science fiction-settingen. Akkurat dét gjør filmen både litt mer fattig enn den kunne ha vært, men på en annen side; kanskje også hakket mer interessant. Uansett har det for filmens status vært helt avgjørende, nettopp fordi det er gjennom det visuelle rammeverket at «Outland» virkelig glitrer. Det understrekes allerede fra første scene at ambisjonsnivået legges høyt for den visuelle presentasjonen, som selv om den låner hemningsløst fra «Alien», ikke føles som noen blåkopi.

Filmen tar underveis helt andre historiefortellende retninger, og skaper en identitet for seg selv. Intet mesterverk, men en interessant fotnote i sci-fi-filmhistorien.

476 Death Wish II (1982)

«Death Wish» fra 1974 åpnet med en grulfull scene der et leilighetsinnbrudd endte med at Paul Kerseys (Charles Bronson) kone ble drept og datter voldtatt. Resten av filmen er en klassisk vigilante-historie, som for så vidt er innskrevet i filmhistoriebøkene.

Oppfølgeren fra 1982 spiller på de samme strengene: Charles Bronson har forlatt New York til fordel for Los Angeles, men opplever på nytt at noen bryter seg inn i huset deres, noe som denne gang resulterer i at datteren gjengvoldtas før hun dør (på veldig morbid vis) når hun forsøker å rømme fra gjerningsmennene. Med det utgangspunktet tar Charles Bronson opp hansken på nytt, og inntar byens skyggesider i en ublid jakt på personene som stod bak, fremdeles like tillitsløs til politi- og rettsvesen.

Der «Death Wish» utvilsomt var konstruert som en rape-revange-film og bar på noen tvilsomme motiv og holdninger, kom den delvis unna kritikk ved å dekke seg til bak et samfunnskommenterende skjold. «Death Wish II» oppleves egentlig mer som en «reboot» eller «remake» snarere enn oppfølger, og med samme regissør bak spakene (Michael Winner) er det nesten litt besnærende hvordan den hemningsløst kaster seg ut i en illeluktende gryte av enda mer frastøtende voldsscener, uten å være opptatt av å kontekstualisere innholdet i like stor grad. På den ene siden gjør det «Death Wish II» åpenbart mer problematisk enn forgjengeren (den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert ble f.eks. indignert nok til å gi filmen null stjerner i sin tid). Men på den andre siden bidrar også Winners exploitatioin-dyrking til at «Death Wish II» i sin uhyrlighet blir enda mer dramatisk og effektiv som filmfortelling, og den tillater for alvor Charles Bronson å dyrke sin persona som den ukuelige Paul Kersey. «Death Wish II» er overhodet ikke like verdig og godt skrevet som forgjengeren, men det er en uredd, skitten og derfor potent oppfølgerfilm.

475 The Hit (1984)

Når man åpenlyst vender ryggen til en håndfull britiske gangstervenner som sendes i fengsel mens man selv reiser til Spania for å leve en anonym tilværelse, kan det ikke komme som noen stor overraskelse at noen hevnlystne sjeler etter hvert finner deg. Det gjør det nok heller ikke for Terrences Tamps rollefigur som plutselig oppsøkes av fortiden på fredfull spansk jord. Stamps reaksjon, og møtet med de uberegnelige kjeltringene som har fått i oppgave å plukke ham opp – spilt av John Hurt og en debuterende Tim Roth – gir regissør Stephen Frears yndet grobunn for bisarr komisk tone omkring spenningsplottet.

Terrence Stamp er her fantastisk, og John Hurt likeså. Den vitale autoriteten og karismaen i Stamp og Hurt er imidlertid ikke like fremtredende i et mer mediokert regi- og manusarbeid som ikke gir skuespillerne, eller publikum, tilfredsstillende belønning for innsatsen.

474 Death of a Salesman (1985)

Jeg ble litt uventet grepet av «Death of a Salesman» da vi leste og analyserte den i engelsktimene på videregående skole. Det var rundt tusenårsskiftet, og følelsen av nærværet med noe litterært av betydning, som også traff emosjonelt, ble til en av de leseopplevelsene jeg husker godt. Den prisvinnende tv-filmversjonen av 1985 så jeg imidlertid ikke før i 2017. I regi av den innflytelsesrike tyske filmskaperen Volker Schlöndorff, nok mest kjent for sin Oscar- og Gullpalmen-vinnende filmatisering av Günter Grass’ «Blikktrommen», er denne filmatiseringen en videreføring av en Broadway-dramatisering av skuespillet som Arthur Miller skrev i 1949 – om en omreisende handelsmanns fatale undergang i et samfunn der jakten på den amerikanske drømmen kunne ende i den store tragedien. Dustin Hoffman var allerede innkapslet i den tragiske hovedfiguren Willy Loman under den forutgående Broadway-oppsetningen, og er (naturligvis) helt enestående i filmportretteringen av vanskelighetene og tristheten som nøster seg rundt Willy Loman.

Schlöndorff spiller på teatrets styrker i filmatiseringen, der håpløsheten som gjennomsyrer den tragiske familiedynamikken brettes ut for kamera i omgivelser som løfter frem skuespillerkapasitetene bak figurene – noe kanskje særlig John Malkovich utnytter i den mest maskuline og høyrøstede skildringen av eldstesønnen Biff. «Death of a Salesman» er ikke uventet blitt en «skuespillernes film». Det er en adaptasjon som av natur er lite cinematisk, da ambisjonen tilsynelatende er å legge skildringen tett opp mot det forutgående teaterstykket. Dens filmiske fattigdom tas imidlertid fint inn av materialets iboende kvaliteter og formidlingsevnen av denne.

473 The Manhattan Project (1986)

Hollywood leverte gjennom 1980-årene en lang serie av herlige, eventyraktige tenåringsfilmer med høy filmmagisk kvalitet. «The Manhattan Project» var én av dem, og filmen er langt bedre enn hva dens bortgjemte status skulle tilsi.

Det er kanskje unaturlig å beskrive «The Manhattan Project» som en ufarlig og sjarmerende familiefilm, all den tid filmen tross alt omhandler en tenåringsgutt som bryter seg inn i et superhemmelig laboratorium hvor han stjeler med seg plutonium for å bygge sin egen atombombe. Men filmen slår leir i noen veldig fine familie- og ungdomsskildringer fra 1980-tallets amerikanske suburbia som kanaliserer en varme som om regissør Marshall Brickman skulle være Steven Spielbergs ukjente fetter. Men i virkeligheten er Brickman mest kjent for sitt nære manussamarbeid med Woody Allen, og derfor er det heller ikke overraskende at «The Manhattan Project» også er ganske morsom – samtidig som atombombetematikken ligger over filmen som et slags kjøleelement. For blandingen av pur og uskyldig Hollywood-underholdning ispedd en ubehagelig atombombetematikk, er ikke helt uproblematisk, og Brickman klarer heller ikke å inkorporere de moralske aspektene, som han uunngåelig må streife innom, på optimalt vis.

På den andre siden er det noe befriende i å se en uhøytidelig ungdomsfilm med 80-tallsglimt i øynene, og med handling spunnet rundt barn som lager atombombe. Det ville definitivt ikke skjedd i dag! Skuespillet er også fremragende. I hovedrollen er Christopher Collet godt castet som en sjarmerende og handlekraftig nerd som en 80-tallsversjon av Jesse Eisenberg, mens hans feminine sidekick er tenåringsutgaven av Cynthia Nixon som senere fikk sin berømmelse i «Sex og singelliv». Den mest spennende karakteren gestaltes derimot av en lysende John Lithgow som guttens vikarierende farsfigur og potensielle bad-guy, men som mot konvensjonene utvikles til å bli noe annet. Det er kanskje også i det ukorrekte at filmen fortjener sin oppmerksomhet i mengden – og uansett er «The Manhattan Project» bortimot ustanselig underholdende.

472 Good Morning Vietnam (1987)

I retrospekt gjør det vondt å lese den treffende åpningen i Roger Eberts anmelderhyllest av «Good Morning Vietnam», som ble skrevet etter filmens lansering på 80-tallet:

«Like most of the great stand-up comedians, Robin Williams has always kept a certain wall between himself and his audience. In concert, he tries on a bewildering series of accents and characters; he’s a gifted chameleon who turns into whatever makes the audience laugh. But who is inside? With George Carlin, Richard Pryor, Steve Martin, Billy Crystal, Eddie Murphy, we have an idea – or think we do. A lot of their humor depends on confessional autobiography. With Williams, the wall remains impenetrable. Like Groucho Marx, he uses comedy as a strategy for personal concealment».

Men det til side: «Good Morning Vietnam» skulle forbli en av Williams’ aller beste rolleprestasjoner og filmer. For som improvisasjonsbasert radioprater i en sympatisk Barry Levinson-komedie med alvorlig bunn, er han udiskutabelt på hjemmebane. Så kan det innvendes at Levinsons håndtering ikke er prikkfri, og til tross for mye tilsynelatende improvisasjon, så vipper vipper filmen en del mot det unødig gjentagende. Men å se Robin Williams i sine beste øyeblikk, i fri utfoldelse, gjør alltid godt.

471 Runaway Train (1985)

«Runaway Train» fungerer som en befriende påminnelse om en utrydningstruet type film; den renskårne eventyraktige actionfilmen. I dette tilfellet en uhøytidelig underholdningsreise på spor, der Eric Roberts og Jon Voigt skaper to karaktermotpoler av fanger på rømmen som kaprer et tog på gjennomreise over det iskalde Alaska.

Filmen er basert på et manus av Akira Kurosawa, men endte etter en solid dose omskriving i fanget på russiske Andrei Konchalovsky. Resultatet er en langt mindre karakterbundet actionfilm enn hva den japanske mesteren trolig ville komponert av konseptet. Men Konchalovsky har et solid håndgrep om de konvensjonelle actiongrepene som gir noen virkelige imponerende actionsekvenser med fin popcornvaluta, men som på andre sider fremstår som noe fattig og lider av tidvis grelt skuespill, overraskende nok inkludert vaklende prestasjoner i Eric Roberts og Jon Voigt karikaturskikkelser.


1980-tallet: 481 – 490. plass

490 Terror Train (1980)

En kameleon av en maskert psykopat terroriserer et privatchartret tog stappfullt av festglade ungdommer på nyttårsaften. Det er utgangspunktet for denne erketypiske amerikanske slasheren lansert midt i subsjangerens gullalder.

Med Jamie Lee Curtis plassert midt i blodbadet er det utvilsomt at «Terror Train» spiller videre på den innflytelsesrike «Halloween»-suksessen skapt av John Carpenter. «Terror Train» er riktig nok ikke helt på samme nivå, men er mer enn et anstendig forsøk og innehar en rekke fine og innovative sekvenser ombord på toget. Her er det mye bra locationbruk – noe som trolig må tilskrives fotograf John Alcott som skaper en dunkel og klassisk horrorramme for den klisjéfylte historiefortellingen med litt for mange idiotiske plotthull, men som i sin kontekst likevel fungerer overraskende bra. Underholdende mer enn irriterende? Ja visst!

489 Empire of the Sun (1987)

På høyden av Steven Spielbergs karriere i andre halvdel av 80-årene, utkom «Empire of the Sun» til sannsynligvis enorme forventninger, basert på en bestselgende roman av J.G. Ballard, og må i det perspektivet sies å være mildt mislykket. Filmen er riktignok for velgjort til å bli dårlig, men har likevel ikke øyeblikkene som gjør den minneverdig. Kanskje foruten en pur ung Christian Bale som åpenbart var et funn i hovedrollen, og som på mange vis holder oss noenlunde interessert gjennom 140 lange minutter.

Som en Hollywood-parfymert fremstilling av krigens brutale påvirkning på et naivt barnesinn, er filmen velfungerende nok. Seks Oscar-nominasjoner, alle i mindre kategorier, gjenspeiler imidlertid hvordan filmen verken traff publikum eller kritikere i det omfang man nok hadde sett for seg. Ekstra bittert var det trolig at britenes tematisk beslektede «Hope and Glory» endte opp med gjevere Oscar-nominasjoner, som for beste film (selv om jeg personlig foretrekker Spielbergs film langt over den middelmådige Boorman-filmen). Jeg klarer likevel ikke løsrive meg fra tanken om at dette er en forspilt mulighet til å lage noe virkelig storslått og varig. For det blir aldri emosjonelt medrivende nok, selv om alt ligger til rette for det. Det er en potensielt gripende historie om barn her, fremragende spilt av Christian Bale, men skildret uten de store høydene vi kjenner Spielberg for. At John Williams’ musikk er noe av det mest intetsigende han har gjort for Spielberg, er muligens symptomatisk. Velskapt og severdig, men hult og mindre minnerikt.

488 The Church / La Chiesa (1989)

Michele Soavi jobbet tett med Dario Argento gjennom hele 80-tallet, både som co-regissør på mesterverksrekken «Tenebre», «Phenomena» og «Opera», samtidig som han lagde dokumentarportrettet «Dario Argento’s World of Horror», mens han selv regisserte «The Church» i 1989 etter manussamarbeid med nettopp Dario Argento. I praksis er filmen tredje del i Demoni-serien som ble satt i gang av Argento i samarbeid med Lamberto Bava i 1985. Men offisielt er den ikke det, da Umberto Lenzi lagde «Demoni 3» i 1991. Vel, uavhengig av det tydelige slektskapet til «Demoni»-universet, er «The Church» et selvstendig stykke horrorverk som omfavner det gotiske, barokke og virtuouse slik bare italienske horrorfilmskapere på 80-tallet kunne gjøre det.

Soavi åpner med storslagne scener fra middelalderen med en massakre der kvinner mistenkt for å være hekser blir levende begravd, før man bygger en gigantisk katedral over den samme jorda. Soavi hopper etter hvert frem til 1980-tallet, og bygger narrativt sakte opp mot et crescendo som egentlig først oppstår en time inn i filmen, da de okkulte kreftene siver opp fra katedralens grunnvoller, og menneskene som er innesperret i katedralen må kjempe for livet.

«The Church» er mer langdryg enn nødvendig den første timen. Til tross for dynamiske kameraføringer og en filmskaper som jobber beundringsverdig med å fremheve den voldsomme katedralen i bildene, er det bemerkelsesverdig lite som skjer. En ung Asia Argento stikker seg frem der hun tilfører en fin, men mystisk tilstedeværelse for Soavi å ty til. Soundtracket, med bidrag fra Phillip Glass, Goblin og Keith Emerson, holder også bra nivå. Det er mye som er ekstremt fornøyelig med «The Church», men når den også er en anelse forglemmelig, er det fordi det spektakulære, ikoniske, sjokkerende eller uventede heller ikke inntreffer.

487 Child’s Play (1988)

«Child’s Play» ble en av de store kultfilmfenomenene i videokassettformat på 80- og 90-tallet. Selv husker jeg godt det gyselige coverbildet av Chucky som et barndomsmareritt, og jeg bet på skremselspropagandaen fra de som hadde utsatt seg for filmen, noe som gjorde at jeg styrte unna den i hele oppveksten. Og med årene har det egentlig aldri føltes viktig å oppsøke «Child’s Play», inntil jeg unngåelig kastet meg over den i forbindelse med denne 80-tallsgjennomgangen. Det ble et fornøyelig og ukomplisert møte med en skrekkfilm uten veldige ambisjoner, men som effektivt setter opp et premiss og et stemningsleie den holder seg tro mot.

Filmens fortelling anvendes aldri til å stikke dypt under overflaten, og filmen baserer seg i all hovedsak på veltestede sjangergrep. Men fraværet av genuin originalitet var kanskje ikke like merkbart da som nå, og verdien av «Child’s Play» har nok alltid ligget i hvordan regissør Tom Holland maksimerer konseptet til å bli en effektiv, skremmende horrorhistorie. For bak en litt forutsigbar og småirriterende dramaturgi, ble selv en voksen «Child’s Play»-jomfru noenlunde tilfredsstilt av filmens underholdningsforsøk.

486 The Bounty (1984)

Produsert av den mektige italienske produsenten Dino De Laurentiis og regissert av australske Roger Donaldson, er «The Bounty» av 1984 nok en gjenfortelling (den femte i rekken) av historien om hvordan kaptein Bligh (i denne versjonen spilt av Anthony Hopkins) mister skipet på vei til Tahiti i form av et mytteri hvor den yngre førstestyrmannen, her spilt av Mel Gibson, overtar styringen.

Hopkins skuespillerkapasitet er filmens fremste kvalitet, da han tilfører en ektefølt kompleksitet til en rollefigur som typisk er blitt tolket mer ensidig – her er han i hovedtrekk en skikkelse drevet av stahet og ærgjerrighet, ikke nødvendigvis ondskap. Det er også interessant å se hvordan yngre versjoner av fremtidige karakterskuespillere fra øverste hylle, som Daniel Day-Lewis og Liam Neeson, får glitre i biroller om bord. Men foruten Hopkins intense nærvær som kaptein Bligh, er filmen også oppbyggende for Mel Gibsons karriere med et karisma-medrivende skuespill som gjennom «The Bounty» bidro til å sementere en stjerneskuespillerstatus, selv om den faktiske skuespillerprestasjonen her blekner i samspill med Hopkins. Donaldsons håndlag med materialet kan for øvrig fremstå som smått teatralsk, men innimellom glitrer «The Bounty» som en intens og filmteknisk spektakulær eventyrthriller til sjøs skapt på faktisk bunn. Og det blir sjeldent feil når Vangelis tilbyr et musikalsk bakteppe, selv om de sobre og tristhetsfremkallende melodilinjene her ikke er av hans mest minneverdige.

485 Extremities (1986)

Farrah Fawcett spiller en yngre kvinne som blir offer for et grovt voldtektsforsøk, før hun klarer å komme seg unna overgriperen. Noen dager senere, i sitt eget hjem, blir hun oppsøkt av den samme mannen som tar seg inn i huset hennes. Men hevnen er bittersøt.

«Extremities» er en del av rape-revenge-filmtradisjonen, men uttrykket er egentlig aldri spekulativt, ekstremt voldelig eller seksualisert. Det er et drama som kokes på svak varme, der Fawcett gir et overraskende kraftfullt portrett av den sårbare kvinnen som velger å slå tilbake. Hennes motspiller er overgriperen, spilt med nedtonet aggressivitet av en sterk James Russo. «Extremities» er helt avhengig av deres samspill, da dramaet også baseres på et teaterstykke som gir karakterene all oppmerksomhet i en realistisk innpakning. Filmen lykkes også langt på vei som et intenst og konsist kammerspill, som engasjerer omkring ubehageligheten, og som tidvis også er spennende. Samtidig setter produksjonen klare begrensninger, og historien innbyr ikke til nevneverdige oppdagelser. Med en spilletid på knappe 90 minutter er likevel «Extremities» overhodet ingen bortkastet tidsinvestering.

484 Prison on Fire / Gam yuk fung wan (1987)

Ringo Lam har regi på den Hong Kong-baserte fengselsfilmen «Prison on Fire», og han holder lite tilbake i gjengivelsen av det som er en ekstremt brutalisert og ubarmhjertig fengselsskildring. Lam behersker unektelig actionfilmfaget, og planter i «Prison on Fire» en eksessiv voldsbruk som blir en del av filmens estetiske uttrykk. Lam er ikke utpreget opptatt av å bygge en spennende historiefortelling i «Prison on Fire», men i fraværet av et medrivende plott er det likevel konstant engasjerende å følge kamera som kretser omkring karakterene og det ublide fengselsmiljøet.

Chow Yun-Fats karismatiske bidrag må naturligvis heller ikke undervurderes som en viktig bestanddel, og nærværet hans gir filmen et emosjonelt driv som ellers ikke ville vært der. «Prison on Fire» er ikke uredd for sjangerklisjeer, men er så stilistisk gjennomført og jevnt over underholdende at det meste svelges.

483 Karate Kid (1984)

Det er lenge siden jeg har sett Karate Kid, men nostalgien strømmer på nå som jeg tenker tilbake på den. Filmens ikoniske status er uomtvistelig, likeså dens kvaliteter som hjertevarm, erkeamerikansk coming-of-age-drama og underdog-historie med veldokumentert universell appell.

Regissør John G. Avildsen hadde allerede med «Rocky demonstrert» at han på mesterlig vis kunne lage emosjonelt medrivende og underholdende filmer knyttet til det å lykkes i sport mot alle odds. Mange av de samme mekanismene er til stede i «Karate Kid», og i likhet med i «Rocky» bygger Avildsen opp dramaet til sitt crescendo gjennom skildringen av et rørende forhold som settes på prøve, her mellom Pat Moritas legendariske Mr. Miyagi og Ralph Macchios Daniel-san aka Karate Kid. Morita ble sågar nominert både til Oscar og Golden Globe for en rolletolkning som i ettertid er blitt like ikonisert som filmen selv. «Wax on. Wax off».

482 China Girl (1987)

«China Girl» er en leken lettvekter i Abel Ferrara-filmografien, men likevel ikke helt blottet for kvaliteter eller underholdningsaspekter. De verste segmentene lider av grell 80-tallsestetikk som tatt ut av skrekkelige musikkvideoer, men bak det rufsete uttrykket finnes også en banal, men sjarmerende Romeo & Juliet-historie satt til 80-tallets urbane New York. Han er en italienskættet pizzabaker i Little Italy, mens hun er kinesisk kvinne bosatt i Chinatown, hvor han er uønsket.

“Nothing matters but you and me”, sier han til henne mens hun smeltes av hans naivitet og gutteaktige sjarm. Skuespillet er langt under pari, men det kler for så vidt den utpregede lavbudsjettsrammen. Andre regigrep underveis, og en historie ladet med overraskende emosjonelt kaliber, gir en payoff. Det er flere friske scener her, som en nær dialogtom åpningssekvens på ti minutter, hvor etableringen gjøres av musikk og stemningsbilder (en fabelaktig diskotekscene hvor de to møtes første gang), avsluttet med et koreografert gjengopprør i teatralsk setting. Lydbildet domineres selvsagt av tidsriktig synth, noe som i min bok beriker mer enn det ødelegger for den totale filmopplevelsen.

481 Taps (1981)

En amerikansk kadettskole blir besluttet nedlagt av myndighetene, og de unge elevene responderer med å beleire skoleområdet med våpen, og fremsette krav om at driften må opprettholdes. Timothy Hutton spiller den unge, nyutdannede kadettmajoren som tar styringen over den oppildnede elevmassen, og som nekter å samarbeide med politiet på andre siden av de massive gjerdene. En debuterende Sean Penn og en ung Tom Cruise er også å finne i sentrale roller, men begge havner i skyggen av den ofte undervurderte Hutton, som kraftfullt og nyansert portretterer et idealistisk og ungt persons problematiske autoritetsmøte. I innledningen er dessuten veteran George C. Scott lysende og karismatisk i rollen som skolens general og elevenes forbilde.

Selv om flere av de sterkeste scenene i «Taps» finner sted nettopp i oppbygningen – med skildringen av ungdommenes samspill under skolens regime – er dette forløpet samtidig ganske langtekkelig fortalt. Når situasjonen først eskalerer, blir «Taps» derimot en slags high concept-film, som blir i overkant opptatt av å konstruere en historie som på «Fluenes herre»-vis skal gi oss økt innsikt i menneskehetens natur. Det handler om å skissere hvordan unge mennesker i en gitt setting er latent til å omdanne teori til potensielt betenkelige, praktiske handlinger. Men denne konstruksjonen blir også smått gjennomsiktig, og ikke konstant engasjerende over to timer. Derimot er Harold Becker en kompetent filmskaper, som greier å skape en emosjonell tyngde bak flere scener, samtidig som det bys på et knippe velgjorte, actionfylte klimaks. Den totale underholdningsverdien blir dermed likevel akseptabel.


1980-tallet: 491 – 500. plass

500 The Presidio (1988)

Sean Connery har en aura over seg som gjør ham i stand til å løfte en ellers medioker film til å bli severdig. Den auraen får han bruk for i den Peter Hyams-regisserte thrilleren «The Presidio» som ikke treffer de store høydene.

Connery spiller en militærveteran som motvillig må samarbeide med en lokal politibetjent (Mark Harmon) i etterforskningen av et militærrelatert drap i San Francisco. Samtidig utvikler politibetjenten et romantisk forhold til Connerys datter (spilt av Meg Ryan), og Hyams bruker vel så mye tid på å skildre relasjonene mellom de tre hovedpersonene, som han bruker tid på å nøste opp i drapsmotiv og medfølgende korrupsjonsgrums.

Som klassisk politithriller leverer «The Presidio» først og fremst gjennom Sean Connery, men også ved Jack Warden som beriker filmen med en sterk og ikke uviktig birolleprestasjon. Hyams vet også å utnytte San Francisco som lokasjon, og gir oss noen voldsomme biljaktsekvenser nedover de bratte bygatene som vi har sett i utallige filmer tidligere, men som fortsatt tilfører en viss underholdningsverdi. Men verken som et menneskelig relasjonsdrama, eller som politithriller, har «The Presidio» den nødvendige nerven eller pulsen. Og kombinasjonen er ganske flat, og til slutt meningsløs.

499 Jagged Edge (1985)

80-tallet var en slags storhetstid for den amerikanske erotiske thrilleren. «Jagged Edge» står som en slags forløper til «Basic Instinct», begge ført i pennen av Joe Eszterhas. Men regissør Richard Marquand er mildt sagt ingen Paul Verhoeven, og «Jagged Edge» blekner i egen blodfattighet sammenlignet med det ikoniske mesterverket «Basic Instinct».

Filmen er strengt tatt verken spesielt spennende eller erotisk, men på sine lettbeinte premisser er det en fornøyelig tv-filmaktig produksjon med fremragende rolleprestasjoner av Glenn Close, Jeff Bridges og Robert Loggia (som faktisk ble Oscar-nominert for sin rollefigur).

498 Sea of Love (1989)

Al Pacino på høyden av karrieren gjør «Sea of Love» alene severdig. Her spiller han en politietterforsker som forsøker å nøste opp i en flokete drapsgåte, noe som fører han inn i et samarbeid med en annen etterforsker (spilt av John Goodman), og noen uortodokse metoder for å komme til bunns i mysteriet – som etter hvert, i høyeste grad, også involverer en seksuelt tiltrekkende og potensiell femme fatale i Ellen Barkins skikkelse.

Forelskelsen, eller besettelsen, blender hovedfiguren, men ikke filmens publikum som må forholde seg til et nokså slapt og forutsigbart manusarbeid, som regissør Harold Becker likevel klarer å styre på noenlunde rett spor, med et visst nivå av engasjement og nerve, men mest av alt på grunn av førsteklasses skuespill.

497 Windows (1980)

«Windows» skulle bli den legendariske filmfotografen Gordon Willis’ første og siste film som regissør. Og det er godt mulig «Windows» effektivt avslørte Willis’ manglende talent i registolen, for dette er uomtvistelig ingen stor film. Når det er sagt så kan jeg lett trekke frem flere filmatisk tiltalende elementer i den stemningsskapende psykologiske thrilleranretningen knyttet til seksuell besettelse og voyeurisme, men det er fremdeles synd at Willis er blitt overlevert et såpass slapt og uspennende manus, som det føles han tyner ut alt som finnes av saftighet fra.

For visuelt er filmen en deilig reise gjennom Gordon Willis’ katalog med fotografiske spor fra «Gudfaren» såvel som «Annie Hall». Fra den mørklagte, men neonbelyste åpningsscenen som introduserer oss for filmens hovedperson gående mot et statisk kamera i en inspirert tagning på nesten to minutter, forstås det at «Windows» er hevet et godt stykke over det jevne visuelle uttrykket. Når bildene utfylles av et musikkspor komponert av selveste Ennio Morricone, burde den audiovisuelle biten være optimal. Og selv om den avdøde italieneren ikke leverer blant av sine mest minneverdige temaer, tilfører musikken en passende stemning til et filmlandskap som jo også ligger tett opp mot mye av hva Morricone har vært assosiert med, fortrinnsvis gjennom italiensk film.

Talia Shire er for øvrig godt castet i hovedrollen, men heller ikke hun er bedre enn manuset hun utstyres med. «Windows» floppet på kino og ble tatt av plakaten etter kort tid, fikk dårlig omtale, rasket med seg fem Razzie-nominasjoner (inkludert verste film og regi) og ble gjemt bort og tilnærmet utilgjengelig inntil den ble lansert på DVD og Blu-ray i 2017 (Selv så jeg den noen år før dette da den var tilgjengelig i laber kvalitet på YouTube).

496 The Black Cat / Gatto nero (1981)

Edgar Allan Poe førte novellen «The Black Cat» i pennen midt på 1800-tallet, og over hundre år siden er historien blitt gjenstand for opptil flere filmatiseringer. I 1981 gav den italienske horrormesteren Lucio Fulci seg i kast med materialet, i form av en veldig fri adaptasjon med giallo-ikonet Mimsy Farmer i hovedrollen.

Fulcis versjon er på den ene siden grenseløst uoversiktlig, og i perioder ganske kjedelig. I andre øyeblikk er den derimot velfungerende som stemningsfull grøsser med karakteristisk Fulci-morbiditet. Men aller best er «The Black Cat» i de partiene der den ufortrødent spiller på sine audiovisuelle kvaliteter – det vil si summen av enkelte kamerakjøringer, Sergio Salvatis inspirerte fotoarbeid og ikke minst den fabelaktige Pino Donaggio-musikken som er særlig toneangivende i filmens første halvdel. Manusmessig har filmen derimot massive hull, noe som også kommer til uttrykk i en del tempo- og flytproblemer i den filmiske historiefortellingen. Til slutt er nok «The Black Cat» hovedsakelig mat for spesielt interesserte eller Lucio Fulci-komplettister (eventuelt Mimsy Farmer-komplettister, som forhåpentligvis også eksisterer).

495 Forbrydelsens element / The Element of Crime (1984)

Den visuelle formidlingsevnen demonstrert i «Forbrytelsens element» kan ikke bestrides, og filmen innhentet da også en teknisk pris under filmfestivalen i Cannes i sin tid.

I retrospekt er det ikke særlig overraskende at Lars von Trier i sitt debutverk så kunstnerisk uforbeholdent forholder seg til sin kunstneriske inspirasjonskilde Andrey Tarkovksy, idet han fyller filmen i et ekspresjonistisk hav av gulfarger som trigger en hypnotiserende billedlig opplevelse. Filmens vesen er noe uhåndgripelig i sin abstrakte og fremmede dystopi – gjennomskinnende av total kunstnerisk kompromissløshet og et snev av arroganse. Bak den suggerende kraften i den virtuose estetiske presentasjonen, blir likevel filmens totalitet mindre interessant. Som kunstnerisk eksperimentøvelse er «Forbrytelsens element» naturgitt fascinerende, og særlig interessant ettersom den markerer startpunktet til en av de absolutt mest toneangivende filmkunstnerne i Europa de siste tiårene. Likevel er det en film jeg neppe vil søke tilbake til, dersom det ikke er for å oppleve den i noen brøkdeler av filmens totale lengde. For der «Forbrytelsens element» i sin helhet etter hvert blir søvndyssende, er den visuelt fantastisk kapittelvis.

494 La bande des quatre / The Gang of Four (1984)

«Gang of Four» benevnes gjerne som en oppsummering av Jacques Rivettes filmskapervirke; det er en lang og omstendelig film (nesten tre timer) der Rivette uttrykker en kjærlighetserklæring til teatret, samtidig som han baker inn en klassisk spenningshistorie som bevisst holdes ufullendt. Utfallet er forunderlig og utfordrende, og ikke alltid like engasjerende. Plottet omhandler fire skuespillervenninner som deler et hus i Paris mens de øver til en oppsetning under en krevende instruktør, spilt av Bulle Ogier (kjent fra flere av Rivettes filmer). Samtidig blir de hver for seg oppsøkt av en mann som forteller mystiske historier om en tidligere leieboer. Men mysteriet fungerer mer som enn avledningsmanøver eller en gnist som aldri slår opp i flammer, og blir svevende som et litt uhåndgripelig element på siden av det som er en lagvis identitetsskildring.

På klassisk Rivette-vis består «Gang of Four» av lange og, tilsynelatende, delvis improviserte dialogscener. Dette gjør at filmen oppleves som «fri» samtidig som det er noe metodisk over helheten. Høydepunktet er en sekvens i midtpartiet, der Rivette gir skuespillerne rom til å utfolde seg mens de improviserer i de ulike rollene i en rettssak. Disse minuttene fungerer som et fornøyelig og humoristisk avbrekk, i en film som for ofte blir i overkant tåkelagt og ugjennomtrengelig.

493 Eight Men Out (1988)

«Eight Men Out» er en film basert på romanen «Eight Men Out: The Black Sox and the 1919 World Series», utgitt i 1963, som tar for seg den store «Black Sox»-skandalen i amerikansk baseballhistorie. Her ble seks utøvere tilknyttet Chicago White Sox avslørt i kampfiksing da de samarbeidet med gamblere og tapte med vilje mot penger under World Series i 1919. John Sayles har selv omskrevet boka til filmmanus og hatt regi, men virker å ha slitt med presentasjonen av materialet. «Eight Men Out» er gjort til en tungfordøyelig film, uten klare spenningsmomenter, men heldigvis fylt av sterke skuespillere som kniver om oppmerksomheten.

Sayles’ film er et naturlig ensembleverk, og fraværet av hovedrollefigurer er én av flere utfordringer som forårsaker det som kan oppleves som ufokusert. Sayles antyder likevel en særlig interesse for tre av figurene, spilt av D.B. Sweeney, John Cusack og David Strathairn, hvor sistnevnte (en altfor undervurdert skuespiller, rent generelt) står frem som filmens aller sterkeste kort. Gode støttespillere er også Michael Lerner, John Mahoney, Charlie Sheen og Michael Rooker (Sayles spiller for øvrig selv en gravende journalist). Men skarpe skuespillerprestasjoner og noen velgjorte baseballsekvenser til tross, «Eight Men Out» er og forblir en smågrå amerikansk «leksefilm» for de mest interesserte, og ingen virkelig betydelighet for oss andre.

492 L’amour braque / Mad Love (1985)

Den polske kunstfilmhelten Andrzej Zulawski setter umiddelbart tonen for en i overkant frenetisk, men alltid fascinerende film. Åpningsscenen viser et voldelig bankran utført av menn bak masker du kjenner igjen fra Andeby. Karaktergalleriet fremstår som ADHD-diagnostiserte tilfeller høye på kokain – og som tilskuer til reisefølget slites man gradvis ut. Heldigvis er Zulawskis formspråk ikke like hyperaktivt, men det er ofte vanskelig å få oversikt og innsikt i hva som foregår.

«L’amour braque» krever utvilsomt mer enn én gjennomgang, men til tross for audiovisuelle kvaliteter, er jeg usikker på om jeg noen gang vil orke. For øvrig gjør Zulawski oss oppmerksom på at filmen er inspirert av Dostojevskis kanoniserte litteraturverk «Idioten».

491 Stand and Deliver (1988)

Historier om inspirerende lærere som omvender problematiske skoleklasser, kan fort bli ganske intetsigende dersom klisjeene blir bærende, og det er lite inspirasjon å finne i selve filmskapelsen. «Stand and Deliver» har et ganske blast uttrykk som påminner om en medioker tv-filmproduksjon, og henter det meste av sin kvalitet ut fra skuespillerprestasjonen til Edward James Olmos, som sågar høstet Oscar-nominasjon for den innbitte lærertolkningen.

Som et ufarlig, inspirerende feel-good-drama basert på virkelige hendelser, er «Stand and Deliver» nokså velfungerende. Historieformidlingen er effektiv, men filmen klarer ikke å skildre verken elevenes dyptloddende problemer, eller det interne miljøet mellom ungdommene, på veldig overbevisende vis. Derfor er filmen først og fremst levende i øyeblikkene, og deretter relativt fort glemt.


1980-tallet: 501 – 510. plass

510 The Slumber Party Massacre (1982)

«Slumber Party Massacre» er et deilig stykke renskåret amerikansk slasher. Filmen, som interessant nok er regissert av en kvinne (Amy Holden Jones), og som derfor også er blitt gjenstand for en ekstra feministisk tolkning, leverer upretensiøst det den skal, og som publikum forventer: Karakterintroduksjonen gjøres med en lang dusjscene som dveler med de nakne jentekroppene, forventningene til en planlagt ungdomsfest (i dette tilfellet tenåringsjenter som er hjemme alene og skal ha pysjamasfest), en drapsfigur som lurer i buskene, og den gradvise, blodige nedslaktingen av ofrene. Alt er på plass, og det fungerer urovekkende bra.

Strukturelt har filmen et tydelig avtrykk av «Halloween». Drapsmannen gjøres kjent for oss umiddelbart, og spenningen ligger aldri i å bygge opp mot en avsluttende avsløring. Isteden handler dramaet og spenningsnivået om iscenesettelsen, som i likhet med nettopp «Halloween» bruker den amerikanske forstaden som tydelig setting, med en truende skikkelse som terroriserer nabolaget som skuer faren fra vinduene. «Slumber Party Massacre» kan naturligvis ikke true «Halloween», men er av de klart mest velgjorte og underholdende etterligningene.

509 Shogun Assassin (1980)

«Shogun Assassin» er en filmadaptasjon av den episke manga-serien «Lone Wolf and Cub», og i praksis består den av segmenter fra en serie japanske samuraifilmer fra 1970-tallet, som er klippet sammen til én spillefilm. Filmen ble på 1980-tallet forbudt både på norske kinoer og video, men har gradvis opparbeidet en popkulturell kultstatus, og særlig fått drahjelp av Quentin Tarantino som refererte eksplisitt til «Shogun Assassin» i «Kill Bill: Vol. 2».

Filmen omhandler en samurai-kriger som gjennom hele livet har vært trofast underlagt en shogun, før kona hans blir drept av ninjaer på oppdrag fra samme shogun. Samurai-krigeren og hans unge sønn må derfor flykte, men er fast bestemt på å returnere i en blodig hevntokt. «Shogun Assassin» er fortalt og skildret gjennom øynene til sønnen, og på et underliggende nivå fungerer også filmen som en følsom far-sønn-skildring. Samtidig er det en litt haltende, episodisk struktur over historiefortellingen (en naturlig konsekvens når filmen er et eneste stort kompromiss og en forenklet kortversjon av en større filmserie), noe som gjør det tidvis vanskelig å hekte seg på det indre dramaet. Derimot er det lett å se Quentin Tarantino og hans fanskare fascinasjon for de mest iøynefallende kvalitetene; en stilistisk gjennomført, blodstinkende voldsballett med en håndfull spektakulære voldsscener.

508 An American Werewolf in London (1980)

Det går nesten en time inn i «An American Werewolf in London» før filmens hovedfigur endelig transformeres til en varulv. Uten at det er et problem. Regissør John Landis, som kom fra de kommersielle komediesuksessene «Animal House» og «The Blues Brothers», er isteden opptatt av å gjøre første halvdel til å etablere et virkelighetsnært univers omkring den sympatiske hovedfiguren. Og i motsetning til de forutgående varulvfilmprosjektene som «The Howling» eller «Wolfen», er Landis rundere i kantene og mer bevisst på å tegne en humoristisk innledning til det fryktinngytende klimakset.

Å blande skrekk og humor er som regel en feilslått oppskrift på det meste – men John Landis lykkes langt på vei med å skissere en gjestfri, og småhumoristisk, lakonisk stemning i forkant av skrekkscenene, samtidig som de velgjorte effektscenene i seg selv (heldigvis) ikke blir en del av komedien. «An American Werewolf in London» har glimt i øyet, og er noe så sjeldent som en velgjort og brukbart underholdende skrekk-komedie.

507 Colpire al cuore (1983)

Et lite omtalt italiensk drama jeg hovedsakelig ble trukket til ved Jean-Louis Trintignants tilstedeværelse, en av sin generasjons store skuespillere. Den Gianni Amelio-regisserte filmen er en politisk ladet fortelling, utsprunget fra en drapshandling formodentlig begått av den venstreradikale terroristgruppen Røde brigader. Mer enn et politisk dokument over Italias terrorproblemer i 70- og 80-årene, utvikles filmen til en intelligent og utforskende skildring av forholdet mellom far og sønn som settes på prøve.

Samtidig skapes en viss spenningskurve av de bakenforliggende hemmelighetene, men som likevel er en katalysator for et karakterpsykologisk drama. Og ja, Jean-Louis Trinignant er tvers gjennom enigmatisk som farsfigur.

506 WarGames (1983)

80-tallet var tiåret der amerikanske filmskapere var særlig fascinert over ideen om at vanlige amerikanske tenåringer kunne hacke seg inn på militære datasystemer og sette verden i ubalanse med noen tastetrykk. «WarGames» av John Badham er av de mest typiske eksemplene. I denne verdenen krysses også flere av de dimensjonene som stod høyt i kurs i filmbyen på denne tiden: en gryende frykt for datateknologi og kunstig intelligens, kald krig-paranoia, og en fortelling med barn som står opp i kamp mot autoritære voksenfigurer. I denne settingen er Matthew Broderick arketypisk castet som uskyldig tenåringsnerd (tre år før han virkelig sementerte filmstjernestatusen i «Ferris Bueller’s Day Off). Han hacker seg først, relativt harmløst (i den store sammenheng), inn på skolens datasystemer for å forbedre egne karakterer. Kort tid etterpå finner han, uten egentlig å oppsøke det, veien inn i militærets teknologiske krigsprogram med nøkkelen til å kunne utløse atomkrig – og vips, blir alvorlighetsgraden en helt annen. Selv om han selv tror det hele er et spill, er han i virkeligheten i ferd med å igangsette tredje verdenskrig. Dette er utgangspunktet for et tenåringsdrama/komedie som en lettere variant av Sidney Lumets fantastiske «Feil-Safe».

Kombinasjonen av humor, keitete ungdomsromantikk og alvorlige moralske overtoner kommer fint frem i et effektivt manus – som faktisk ble Oscar-nominert i sin tid, sammen med lyd og fotografi. Det er likevel ikke til å komme utenom at «WarGames» sett i nåtid fremstår som datert på flere nivåer, og dens trekke-på-smilebåndet-kvaliteter handler like mye om nostalgi som filmatisk treffsikkerhet. Det som likevel fremdeles står igjen som en sannhet, er at man aldri kan si helt sikkert hvem som er mottakeren i kommunikasjon online.

505 Veiviseren (1987)

«Veiviseren» er en norsk-samisk nasjonalskatt av en film, og regissør Nils Gaup sanket som kjent Oscar-nominasjon for beste ikke-engelskspråklige film for verket. I realiteten er «Veiviseren» en ganske banal historiefortelling om kampen mellom det gode og det onde. Som filmkonstruksjon er den også enkel og kortfattet sammensatt på knappe 80 minutter. Derimot er produksjonsverdien fremragende, og filmen er dramaturgisk effektiv. Gaup viser seg som en stødig formidler av følelser knyttet til handlinger, og av menneskenes iboende nærhet til naturen, som også utnyttes som en billedlig kvalitet.

Men mest av alt er «Veiviseren» en konsentrert sjangerfilm som dyrker action, kjærlighet og spenningsjagende øyeblikk i en alternativ setting – og det er strengt tatt der filmens reelle verdi ligger.

504 Dead Calm (1989)

Phillip Noyces videofavoritt «Dead Calm» fra 1989 lanserte en praktfull Nicole Kidman for et stort publikum og skulle sende australske Noyce ut i en habil Hollywood-karriere.

«Dead Calm» gir oss en trio av mennesker i et psykologisk terroriserende båthelvete, men som en langt mer mer popocornvennlig versjon enn Roman Polanskis mesterverksdebut «Kniven i vannet». Fortellingen bades her på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: «Dead Calm» er en genuint medrivende thriller, gjennomsyret av solid filmhåndverk og sjangerforståelse, og utvilsomt en film som utnytter sin location til fulle.

503 Leviathan (1989)

Der «Alien» er indrefileten av moderne science-fiction-filmer, blir «Leviathan» et «first price»-produkt som forsøker å etterligne den mer smakfulle originalretten. Men selv om produksjonsnivået og kvaliteten utvilsomt er ett eller to hakk lavere, er ikke sluttproduktet nødvendigvis dårlig. Og «Leviathan» er absolutt blant de beste og mest spennende prosjektene i kjølvannet av «Alien». For ikke å glemme «The Abyss», som i likhet med «Leviathan» tross alt foregår i undervannsomgivelser.

I praksis er altså verdensrommet skiftet ut med vann, uten at det har betydning for dramaet som uansett utspilles i klaustrofobiske, lukkede rom. Det er også de aspektene som regissør George P. Cosmatos («Rambo») utnytter best. Selv om oppbygningen ikke har det atmosfæriske, svettepiplende nærværet som i «Alien», er «Leviathan» også effektivt satt opp. Spenningsmomentet i hva den ukjente trusselen består av, er vellykket utbrodert med en gradvis, dramaturgisk vellykket opptrapping. Skuespillet er også sterkt, der Peter Weller, Richard Crenna og faktisk Daniel Stern står for de mest innbitte prestasjonene. Cosmatos lykkes også i å dyrke en lite selvhøytidelig tone, men samtidig være alvorlig nok innrettet til at premisset selges med overbevisning, ikke minst fordi man åpenbart ikke har tatt lett på effektarbeidet. Originalt er det ikke, men verdien av å gjenskape en velutprøvd oppskrift skal aldri undervurderes i et underholdningsperspektiv.

502 Endless Love (1981)

Jeg har ikke lest boka av Scott Spencer som ligger til grunn for Franco Zeffirellis filmatisering «Endless Love», men har registrert at adaptasjonen ikke akkurat ble applaudert av publikum i sin tid. Ei heller anses «Endless Love» som et stort filmverk løsrevet fra opphavsmaterialet. Historien om ung og besettende kjærlighet som settes på prøve når jentas familie etter hvert stenger dørene for den 17 år gamle forelskede gutten, har en universell appell, og det er naturlig å tenke på Shakespeares «Romeo & Juliet». Zeffirelli fikk også sitt regigjennombrudd med nettopp en adaptasjon av «Romeo & Juliet» i 1968, og burde således være rett mann til å bearbeide «Endless Love», som han kom til via den populære tårepersen «The Champ». Men dessverre lider «Endless Love» av manusproblemer og tilhørende urytmisk klipping som bidrar til en historiefortelling som rykker litt umusikalsk fremover, og som tidvis gjør det vrient å forstå motivasjonene bak figurenes handlinger og følelser. Når motoren i «Endless Love» vitterlig også er følelsesapparatet, oppstår en ikke ubetydelig rusk i filmens maskineri. Zeffirellis visuelle håndtering er også ujevn, men på sitt beste syder filmen av en romantiserende og sensuell stemning gjennom Zeffirellis poetiskførende kamerablikk, en sterk fargebruk – og ikke minst den gjentagende bruken av Diana Ross og Lionel Ritchies tittelspor – som virkelig understreker filmens melodramatiske og romantiske lynne.

«Endless Love» er sterkest i første halvdel; i skildringen av ungdommelig og blind kjærlighet, med en strålende Brooke Shields som ungt blikkfang. Idet melankolien og mørket gradvis senker seg over historiefortellingen, blir filmen mindre tydelig og fast, før man til slutt mister mye av engasjementet for de to skjebnene. Mer trivielt enn viktig, er det for øvrig å spotte en debuterende Tom Cruise i en liten rolle, og James Spader i en litt større rolle som Brooke Shields søster.

501 Stranger than Paradise (1984)

Jim Jarmuschs betydning for utviklingen av amerikansk uavhengighetsfilm på 1980-tallet er umulig å overdrive, og «Stranger than Paradise» står som et essensielt referansepunkt og en av hans aller viktigste og mest bejublede verk. Selv har jeg alltid hatt et litt distansert og avmålt forhold til Jarmuschs prosjekt, men tidvis blendes også jeg av den kalkulerende stilsikkerheten i noen av hans langsomme long-takes foregående i nydelig svart/hvitt. Det finnes flere slike sekvenser i «Stranger than Paradise», og de virker langt sterkere enn summen av de mange «quirky» karakterøyeblikkene som Jarmusch samtidig er så glad i å dyrke.

Samtidig er skuespillerne åpenbart komfortable og forstår den avslappende improvisasjonstilnærmingen. Men selv om skuespillerne fanger de utstuderte figurene med fint presisjonsnivå, er det vanskelig å koble seg på dem, og jeg forblir sittende på utsiden hvor jeg i all hovedsak nyter fotoarbeidet til Tom DiCillo.


1980-tallet: 511 – 520. plass

520 The Star Chamber (1983)

Michael Douglas spiller en idealistisk dommer som mentalt sliter med å håndtere saker i retten der åpenlyst skyldige forbrytere slipper løs på grunn av juridiske feilskjær fra påtalemaktens side. På et tidspunkt innlemmes han i en hemmelig klubb, «Star Chamber», der et utvalg dommere møtes for å planlegge hvordan de på egenhånd kan sørge for straff og rettferdighet for de verste forbryterne som unngår domfellelse. Den alltid stødige Hal Holbrook spiller veterandommeren og mentoren til Douglas’ karakter, og blir en katalysator for vår protagonists handlinger som på et tidspunkt overskrider nye grenser. Både Douglas og Halbrook er fremragende, og egentlig også filmens mest vesentlige beholdning. Filmen for øvrig er nokså gjennomsnittlig, dog oppløftende lite datert estetisk og tematisk – og fungerer like godt som tidtrøyte i dag innenfor den ofte underholdende politi- og konspirasjonsfilmsjangeren.

Det er likevel en følelse av uutnyttet potensial her; konseptet er mer fengslende enn utførelsen, og det mistenkes at en kapasitet som Sidney Lumet eksempelvis kunne fått mye mer ut av det samme materialet enn hva Peter Hyams har gjort. Siste halvdel generelt, og slutten spesielt, holder egentlig ikke mål – men Michael Douglas og Hal Halbrook gjør det de kan for at helheten likevel henger ganske godt sammen, også kvalitativt.

519 Almanac of Fall / Öszi almanach (1984)

Ungarske Béla Tarrs betydningsfulle posisjon i kontemporær europeisk kunstfilm, en posisjon han særlig befestet med «Sátántangó» og «Werckmeister Harmonies» på henholdsvis 90- og 00-tallet, henter dels næring i 1984-produksjonen «Almanac of Fall». Filmen utspilles som saktekrypende bilder av livssvette mennesker i slags eksistensiell tilstand, med et formspråk preget av en ubehagelig kameranærhet til de pregede ansiktene, og en nesten heslig sammensmeltning av et distinkt blått, grønt og brunfarget fotografisk uttrykk. Sammen med et veldig dialogmettet materiale, blir det få pusterom når Bela Tarr også stenger alt handlingsrom innenfor veggene av en døende manns leilighet.

Det er likevel som om det eksistensielle samtalene insisterer på vår oppmerksomhet, like mye som Tarr driver fokuset over på filmens uttrykk. På en annen side merkes det at Tarr ennå ikke helt har oppdaget den totale visuelle formidlingskunsten i seg. Når det er sagt; med retrospektive brilleglass på nesa, er det innlysende å se filmen som et essensielt steg på veien mot det visuelt selvsikre og mer filmpoetisk storslagne i de fortryllende, lange tagningene som skulle karakterisere den ungarske filmkunstneren i fortsettelsen.

518 Humanoids from the Deep (1980)

Over til noe helt annet.

En bortgjemt amerikansk fiskelandsby blir åsted for monstrøse hendelser etter at en overivrig biolog foretar eksperimenterer med genmodifiserte laks før fatale miljøkonsekvenser inntreffer. «Humanoids from the Deep» har en story som plantet i 50-tallet, dog med et uttrykk som bærer på en tydelig slasher-estetikk, hvor det underveis også spottes inspirasjonselementer fra sjanglederne «Jaws» og «Alien».

Manuset diskuterer forsøksvis baksiden av genmodifisering av mat (forut for sin tid), der konsekvensene her ikke er saktegående utvikling av kreft, men snarere monsterskapninger som henfaller til bestialske drap og voldtekter på lokalbefolkningen. Interessant nok er «Humanoids from the Deep» regissert av en kvinne, Barbara Peeters, som trakk seg fra innspillingen idet produsent og lavbudsjettshorrorguru Roger Corman krevde å spille inn flere sekvenser der humanoidskapningene rev av jenteofrenes klær for å kunne meske seg enda mer i spekulativ nakenhet og blod. I den settingen må også Rob Bottins’ makeup-effektarbeid fremheves, noe som sikkert gjorde at han senere ble plukket opp som vital samarbeidspartner for både for Paul Verhoeven og John Carpenter. Det er for øvrig en del uventet talent involvert i skapelsen av «Humanoids from the Deep», og det er særlig lett å identifisere den mystikk-klingende musikken fra James Horner. Klippen er ved Mark Goldblatt, som senere vokste til å bli en av de mest betydelige actionfilmklipperne i Hollywood utover 80- og 90-tallet (blant annet kjent for «Terminator»-filmene og «True Lies» for James Cameron samt Michael Bays «Armageddon» osv.).

«Humanoids from the Deep» har mange svakheter, eller skjevheter, og det er lett å se det problematiske i hvordan den skamløst henfaller til en vulgær orgie av blodige vemmeligheter og seksualiserte monsterdrap uten et subtilt øyeblikk. Men det er samtidig en ærlig produksjon som oppfyller hva den lover, verken mer eller mindre.

517 Poltergeist (1982)

«Poltergeist» åpner i klassisk Steven Spielberg-terreng. I en typisk amerikansk forstadsgate bor en idyllisk kjernefamilie med tre barn. Det settes en lett tone umiddelbart med en uanstrengt familieskildring rundt frokostbordet. Men samtidig er det noe som skurrer – som når den unge datteren i huset sitter og stirrer hypnotisk på tv-apparat uten signaler og kommuniserer med noe ukjent. Måten dette settes opp på er spennende løst, og «Poltergeist» fortsetter en stund som en mystisk, subtil horrorfilm. Scenene der møbler og redskap i huset begynner å forflytte seg uten berøring, er effektivt og enkelt fortalt. Det overnaturlige ses alltid gjennom øynene til de ulike familiemedlemmene, og på dette tidspunktet hviler filmen seg lite på spesialeffektene.

Men etter en stemningsfull første time, blir «Poltergeist» i den siste timen langt mer voldsom i uttrykket, før den henfaller seg totalt til sine 80-tallspregede spesialeffekter. Herfra og ut kastes vi, nærmest bokstavelig talt, over i en annen dimensjon. Og i det spranget faller jeg også ut av historiefortellingen, og mister mye av det engasjementet som den første timen etablerte i meg. «Poltergeist» er utvilsomt et barn av Spielberg, som både skrev manus og produserte filmen, men som overlot regiarbeidet til Tobe Hooper («The Texas Chainsaw Massacre»). Den første timen innehar også alle de kvalitetene som forbindes før Spielberg, og det er i retrospektiv fristende å gi ham æren for det, og samtidig Tobe Hooper skylden for at det dessverre flyter over i alle retninger den siste timen.

516 Glory (1989)

Noen filmer er så medrivende at man i øyeblikket blir totalt oppslukt av historiefortellingen, men samtidig så konvensjonelle at man i ettertid vanskelig kan fremkalle de ekstraordinære eller konkrete minnene knyttet til filmen. Edward Zwicks melodramatiske krigsfilm «Glory» tilhører for meg den arten. Det er liten tvil om at verket er både velartikulert, og besitter en formidlingsevne av stoisk autoritet i skuespillet til Morgan Freeman og Denzel Washington (med Matthew Broderick som en positiv overraskelse), samtidig som Zwick skaper noen virkelig storslåtte krigsskildringer fra slagmarken akkompagnert av James Horners svulstige musikk.

Det er med andre ord en kalkulert stødighet over «Glory», men nettopp derfor er den heller ikke noe enestående filmverk. Derimot skal man aldri undervurdere den selvstendige verdien som tross alt ligger i en så velskapt og emosjonelt treffsikker episk filmopplevelse.

515 My Dinner with Andre (1981)

Et enkelt men samtidig vanskelig konsept for filmskaping: På en restaurant møtes to middelaldrende menn som ikke har sett hverandre på flere år. Med en tilsynelatende simpel tokameraproduksjon i regi av selveste Louis Malle settes filmen opp som én scene, foruten en kort introduksjon som følger den ene karakteren på vei til restauranten assistert av voice-over.

I den nesten to timer lange samtalen avkles to personligheter idet dialogen dreies fra selvopplevde historier og tanker til en samtale om livets mer essensielle problemstillinger. På den ene siden av bordet den strebende og deprimerte New York-fastlåste skribenten med dårlig økonomi. På den andre siden en diametralt motsatt personlighet i en verdensvant, eventyrlysten og positiv sjel. Samtalen er innsiktsfull, tidvis spennende og uunngåelig medrivende i den forstand at publikum tvinges til å tolke eget liv i lys av karakterenes universelle livsrefleksjoner.

På sine knappe premisser er «My Dinner with Andre» forsåvidt en bragd av en film. Men personlig faller jeg tidvis ut dialogen og finner den ikke alltid spesielt relevant eller interessant. Når det dernest ikke er noe filmisk spennende å trekke oppmerksomheten mot, blir opplevelsen utpreget subjektivt betinget av hva man selv bringer inn og får ut av filmen. For meg ble det en blandet opplevelse, dog utvilsomt en anbefaling.

514 One Deadly Summer / L’été meurtrier (1983)

Som en småfrekk og sexy fransk thriller burde «One Deadly Summer» være mer smaksrik og pirrende enn den faktisk er. Men for all del; Isabelle Adjani er naturligvis praktfull i enhver rolle som et sensuelt, for ikke å si seksuelt, utagerende vesen med psykologiske problemer bikkende over i besettende galskap. Rolletolkningen i «One Deadly Summer» er riktignok ikke like sjelsettende og rystende god som den hun demonstrerte i «Possession», men vi skal sånn noenlunde til samme mentale landskap. Regiarbeidet ved Jean Becker, sønn av den mer berømte Jacques Becker, er utstudert og sjangerkryssende. Dels erotisk thriller, dels innbitt hevndrama, men mest av alt en slags gresk tragedie bundet sammen av en arthouse-aktig filmatisk tilnærming til materialet.

Det lettfattelige plottet snus og vendes på med ulike narrative grep, der utgangspunktet er en perspektivlek etter inspirasjon fra «Rashomon», men resultatet blir hakket mer frustrerende enn fascinerende. Becker blir i overkant opptatt av de strukturelle virkemidlene, og filmen trekker ut i det unødig dvelende, der den tross alt skinner aller sterkest den den rendyrker sin slibrige thrillernatur.

513 A Prayer for the Dying (1987)

«A Prayer for the Dying» ble i sin tid slaktet av Roger Ebert som gav den én fattig stjerne, hovedsakelig fordi han mente den ganske utidig utnyttet den betente og voldelige nordirske konflikten som et ullent bakteppe for å lage en substansløs og urealistisk actionthriller. Det hører også med til historien at regissør Mike Hodges og hovedrolleinnehaver Mickey Rourke i ettertid har tatt avstand fra verket etter at den utover i produksjonen tok en annen retning enn hva de ønsket.

Det er likevel flere kvaliteter ved filmen. Særlig er skuespillet bunnsolid, noe som er mindre overraskende med et ensemble bestående av Liam Neeson, Alan Bates og Bob Hoskins i tillegg til en veldig opplagt Mickey Rourke. Sistnevnte spiller en IRA-terrorist som ved en feil ender med å bombe en skolebuss i Nord-Irland. Han rømmer til London i håp om å viske ut fortiden, men blir her funnet av en lokal gangsterboss (fremragende spilt av en flamboyant Alan Bates) som vil at han skal utføre et nytt oppdrag. I retur skal vår protagonist få tildelt pass og trygg utreise fra landet.

Manusarbeidet er verken eksepsjonelt dyptpløyende i utforskningen av de moralske kvalene den streifer forbi, ei heller er historiefortellingen særlig originalt utbrodert. Derimot synes det at Mike Hodges har noen filmspråklig spennende kvaliteter, hvilket ikke burde være overraskende ettersom han stod bak 70-tallets mest innflytelsesrike britiske krimfilm i den ikoniske «Get Carter». I tilfellet «A Prayer for the Dying» hentes også visuelle elementer tydelig fra det overlegne 70-tallsverket i form av en nedtonet, kald og sliten realisme, mens fotoarbeidet spiller aktivt på noen gufne, særegne britiske bakgrunnsbilder som bidrar til den ubehagelige stemningen. At «A Prayer for the Dying» er svakt skrevet og inntar en viklende retning er ganske åpenlyst, og det ville vært interessant å se den endelige versjonen til Mike Hodges som aldri fikk se dagens lys. Men samtidig er den foreliggende versjonen underholdende og habil nok på sin måte.

512 Cat Chaser (1989)

Kombinasjonen av velartikulert, hardkokt krimlitteratur fra Elmore Leonards penn og det skitne filmspråket til den kompromissløse undergrunnshelten Abel Ferrara, fremstår i teorien som veldig spennende. Men med fasiten i hånda med hensyn til Ferraras foreløpige filmografi, er det lett å se et mønster der newyorkeren har fungert best når han har kunnet hente næring fra egen avgrunn eller aller helst fra manusforfatter Nicholas St. Johns koksmørke ideer.

I tilfellet «Cat Chaser» er det derfor ikke veldig overraskende at Ferrara sliter med å sjonglere Leonards mange plottvister på en veldig elegant måte. Rett og slett fordi skittenhet snarere enn eleganse er Ferraras fortrinn som filmskaper, og i «Cat Chaser» er han derfor på sitt beste i utbroderingen av en erotikkmettet og luguber atmosfære som hviler over det kaotiske plottet. Det skal sies at Ferraras originale versjon var på hele tre timer, før filmstudioet krympet den endelige versjonen til halvparten, blant annet ved å fjerne det mest eksplisitt seksuelle som en scene der Kelly McGills angivelig ligger med en pistol stikkende inn mellom beina uten at Ferraras kamera utøvde diskresjon.

Det er vanskelig å vurdere eller anbefale en film som åpenbart har blitt maltraktert så sterkt som «Cat Chaser», og Ferraras versjon har vist seg umulig å oppdrive. Men det er en tilstedeværende energi i regiarbeidet og dialoger som ikke gjør en 90 minutter lang investering helt verdiløs.

511 Field of Dreams (1989)

I USA er den følelsesladde, erkeamerikanske baseballfilmen «Field of Dreams», med sin religiøse klangbunn, naturligvis høyt aktet – og i sin tid nominert til Oscar for beste film. Det er lett å forstå, samtidig som filmen klart er vanskeligere å svelge fra kulturell distanse. Og for meg er «Field of Dreams» matinémateriale for tv, men like fullt et helhjertet forsøk på å gjenskape en slags hverdagslig magi etter næring fra Frank Capras klassiske og like erkeamerikanske feel-god-dramaer fra en annen tid. Blant annet forsøker regissør Phil Alden Robinson underveis å hekte seg på den tematisk beslektede 1950-tallsklassikeren «Harvey» (som en av figurene ser på tv i en scene), men uten at «Field of Dreams» befinner seg på samme nivå. Derimot kunne man knapt funnet en mer egnet skuespiller enn Kevin Costner til å gestalte hovedrollefiguren – en skuespiller som på mange måter ble en arvtager for James Stewart gjennom 1980-årene; en hollywoodsk superstjerne, men med en samtidig naturlighetsappell som skapt til å portrettere den gjengse amerikaneren. I «Field of Dreams» personifiserer han den moderne familiefaren som er i ferd med å gi tapt for sine drømmer og ambisjoner. Men en dag hører han en hviskende stemme fortelle at han må bygge en baseballbane på åkeren. Når baseballbanen er ferdig bygd, kommer avdøde baseballhelter tilbake for å spille, men bare Costner og familien kan se dem.

«Field of Dreams» handler om det umulige som kan bli mulig, om betydningen av å tro, følge drømmene, om menneskelige relasjoner, verdier og forholdet mellom far og sønn. Alt er fint skildret, passe sentimentalt, og innimellom smått rørende. Men den virkelighetsoverskridende skildringen presenteres også med for lange prekener, og bikker i perioder over i det platte og intetsigende. Til slutt blir filmens uhåndgripelige idé likevel formidlet med overdreven håndgripelighet, og dermed en smule uinteressant.


1980-tallet: 521 – 530. plass

530 Contraband (1980)

Lucio Fulcis eneste poliziotteschi (populær italiensk subsjanger kjennetegnet av hardkokt og voldelig krim med et politietterforskende perspektiv som hadde sin storhetstid i 70-årene) er egentlig en makaber skrekkfilm forkledd som poliziotteschi om organisert kriminalitet i italiensk mafiastyrt underverden. For Fulcis manglende evne, vilje eller kanskje tålmodighet til å bygge opp et plott- og karakterdrevet thrillerfundament, faller sammen til fordel for noen forstyrrende og ultravoldelige forløsninger som river deg ut av den forsøkte virkelighetsbeskrivelsen.

Men «Contraband» er, til tross for sitt uinspirerte manus, egentlig en uhyre underholdende film. Det er tross alt få som kommer unna med, og iscenesetter pervers vold som Fulci, i en kombinasjon av stilsikkerhet, fetisjisme og absurditet. «Contraband» har et par enkeltscener som alene gjør den listeverdig.

529 Half Moon Street (1986)

Sigourney Weaver er skreddersydd til rollefiguren i den (milde) erotiske thrilleren «Half Moon Street», hvor sensuell eleganse gnisser mot skarp intelligens. Hun spiller en underbetalt midtøstenekspert som, like mye av kjedsomhet over sitt akademiske a4-liv som lyst etter mer penger, begynner å jobbe som eksklusiv eskortepike ved siden av. Én av hennes klienter viser seg å være en Lord fra overhuset i parlamentet, spilt av Michael Caine, som er dypt involvert i en Midtøsten-avtale. De to innleder et forhold som både er romantisk/seksuelt og intellektuelt fundamentert, hvor regissør Bob Swaim – i en for øvrig gjennomsnittlig filmatisk presentasjon – livnærer seg på samspillet mellom de to mesterne foran kamera.

Det lugger underveis i historiefortellingen med en følelse av en brokete klippejobb i bakkant, men det er også tilløp til virkelig atmosfærisk berikende thrillersekvenser innimellom, og ikke minst en skuespillerkjemi som gjør helheten over snittet engasjerende å bivåne.

528 Besökarna (1988)

Når filmen åpner med en helikopterfilmet sekvens som viser en bil kjørende ensomt langs grisgrendt natur over musikk til forveksling lik Stanley Kubricks «The Shining», og det inni bilen sitter en familie på vei for å bo i et gammelt hus i et avsidesliggende strøk, er assosiasjonene forhåpentligvis kalkulert fra filmskaperens side. Likeså fallhøyden. Men etter å ha ristet av seg inntrykkene av filmens åpningsnikk, er det noe ganske annet som etter hvert forløses i svenske «Besökarna» (på norsk kjent under tittelen Ukjent leieboer).

Selvsagt er «Besökarna» klassisk horror hvor fremmede lyder og snikende spøkelser driver en familie til vanvidd, men det er også en film som tar seg tid til å integrere en merkverdig bitende humor i historien – hvorav ikke alt føles hundre prosent beregnet. Kanskje også fordi dialogen og uttrykkene leveres med påfallende amatørskap, til tross for at flere av skuespillerne senere har vokst seg til anstendighet innenfor svensk filmindustri. Hovedrollen gestaltes for eksempel av Kjell Bergqvist, i ettertid kanskje mest kjent som politibetjent Kolberg i 90-tallets «Beck»-filmer. Johannes Brost, her i rollen som en eksentrisk spøkelsejeger, har i nyere tid gjort seg bemerket med hovedrollen i «Avalon» som han vant Gulbaggen for. Men i «Besökarna» blir han en latterlig overspillende figur som dessverre er sterkt medvirkende til at filmen etterhvert blir mer ufrivillig komisk enn spennende, som en slags uheldig skandinavisk lavbudsjettskrysning av «Poltergeist» og «Ghostbusters».

«Besökarna» har for all del sine øyeblikk, særlig i den oppbyggelse første akten, men også med innslag av stikkende alternativ humor (introduksjonen av Johannes Brosts karakter er fantastisk morsom). Filmen banet også vei for en slags Hollywood-karriere for regissør Joakim Ersgård, men som der har forblitt stampende i uinteressant middelmådighet. «Besökarna» er i det minste ikke uinteressant eller uten egenart. I dag er kanskje dens største problem at tiden har løpt fra den.

527 The Funhouse (1981)

Det er noe amerikansk-mytisk over settingen i «The Funhouse». Tobe Hoopers film utspiller seg i kulissene av et omstreifende tivoli, som er et slags kulturelt og myteomspunnet åsted i oppveksten til mange amerikanere. Et knippe tenåringer finner ut at de skal gjemme seg i et spøkelseshus inne i tivoliet og overnatte (og ha sex) der. Men etter at de blir vitne til et merkverdig drap, snus stemningen på hodet og tenåringene må i dødsangst forsøke å komme seg unna en bestialsk drapsfigur som regjerer i spøkelseshuset.

Det er kanskje ikke et kvalitetsstempel for en skrekkfilm/slasher, men «The Funhouse» fungerer best innledningsvis; presentasjonen av figurgalleriet og den atmosfæriske tilnærmingen i oppdagelsen av tivoliet og kjemien mellom ungdommene, har en spennende glød. For når «The Funhouse» først slår opp i flammer, brenner den ukontrollert til alle kanter. Og da blir filmen lidende, litt på samme måte som Tobe Hoopers fantastiske oppbygning i den litt senere «Poltergeist», ved at iscenesettelsen av historiefortellingens dramatiske vendinger ikke står i stil med foranledningen eller forventningene. Til tross for velgjort kameraføring og filmisk interessante tendenser mot slutten, blir «The Funhouse» stående igjen i det litt middelmådige midtsjiktet av 80-tallets mange slashere.

526 The Osterman Weekend (1983)

Sam Peckinpahs siste krampetrekning er kanskje et mindre betydelig kapittel i den kompromissløse regissørlegendens rufsete og innholdsrike karriere, men likefullt er den langt fra verdiløs, og definitivt bedre enn sitt rykte. Muligens fordi det vanskelig kan gå veldig galt når man filmatiserer en spionthriller ført i pennen av Robert Ludlum, og slipper til kompetente skuespillere som Dennis Hopper, Rutger Hauer, John Hurt, Burt Lancaster og Craig T. Nelson. Da er det naturligvis ekstra synd at Peckinpahs signatur er utydelig skrevet over et verk som fremstår som unødvendig pratsom, og savner de eksplosive øyeblikkene og energiske actionscenene som Peckinpahs beste verk bryter ut i.

Den lurvete produksjonen (foto, klipp, musikk) står i stil med det halvveis havarerte prosjektet, som likevel må med på listen fordi den innimellom er på sporet av spenningsskapende øyeblikk, og fordi det tross alt er Sam Peckinpahs siste produksjon.

525 Coming to America (1988)

Et nylig gjensyn med en barndomsfavoritt av en film både bekreftet og avkreftet dens status. «Coming to America» av John Landis er klart mindre uredd og rappkjeftet enn hovedrolleinnehaver Eddie Murphy ble banebrytende kjent for å være i humorsjangeren på 80-tallet. Her spiller han rollen som prinsen av det fiktive afrikanske landet Zamunda som ankommer USA for noen siste uker i fri utskeielse før han skal giftes bort i et storslått arrangert bryllup i hjemlandet.

Landis bygger historien simpelt opp etter en eventyrkonstruksjon som finner søt varme i en forutsigbar kjærlighetshistorie, og trekker mye av humoren opp av Eddie Murphys talentfulle komiske timing samt et knippe genuint morsomme sekvenser av kulturkollisjoner. «Coming to America» er senere kanskje mer kjent for å ha sparket i gang Murphys iver etter å portrettere multiple karakterer i én film, noe han senere ikke har gjort like fiffig, subtilt og morsomt som nettopp her. Filmen for øvrig durer av sted som en sjarmerende og småmorsom maskin, og selv om det humper litt underveis, er det ikke snakk om de store skadene.

524 Looker (1981)

Michael Crichton er trolig mest anerkjent for sitt forfatterskap innen sci-fi-sjangeren, men har en variert bakgrunn. På 90-tallet fikk han et slags universelt gjennombrudd da han på samme tid toppet boklistene med «Disclosure», tv-listene med «ER» («Akutten») og box-office-listene med Spielberg-filmatiseringen av «Jurrasic Park». Men Crichton hadde også en småinteressant epoke som filmskaper på 70- og 80-tallet; med et tydelig prosjekt om å lage realistiske og samfunnsadvarende sci-fi-filmer spunnet rundt tvilsom kapitalistisk utnyttelse av teknologiske fremskritt. Dette kjennetegnet ihvertfall både den ujevne, men fornøyelige «Westworld» (1974), og ikke minst den ganske så eminente paranoia-thrilleren «Coma» (1978).

«Looker» tilhører samme landskap, idet Crichton tar for seg plastisk kirurgi-eksperimentering i en futuristisk setting (filmen har tydelige likhetstrekk med Lucio Fulcis fornøyelige «Una sull’altra»). Men gjennomføringen er mildt sagt kaotisk. På sitt beste, som i en ypperlig giallo-pastisj av en åpningsscene, fremviser «Looker» en delikat, sexy stilsikkerhet. Men etter hvert mister Crichton totalt fotfeste med noen latterlige plottgrep og enda verre actionsekvenser. Midt i all latterligheten er det likevel såpass med severdige glimt og iboende underholdning at halvtimen ilag med «Looker» ikke føles helt bortkastet.

523 A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master (1988)

Det oppstår selvfølgelig en uunngåelig slitasje i en sjangerbasert franchise når man kommer til film nummer fire. Det gjelder også for «A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master», men styrt av et oppfinnsomt regiarbeid ved Renny Harlin er resultatet langt bedre og friskere enn man kunne fryktet. For vår finske venn ble det stilistiske, lavbudsjettsbaserte spøkelsesgrøsset i «Prison» en port som åpnet opp en Hollywood-karriere som eskalerte herfra. Filmen utkom også sent på 80-tallet, da slashersjangeren befant seg på kanten av stupet, men likevel ble «A Nightmare on Elm Street 4» en stor kommersiell suksess ved kinolansering, men uten at den senere har klart å få egentlig fotfeste som et betydningsfullt verk innenfor sjangeren. Den kommersielle suksessen kan også ha handlet om noe så enkelt som den grenseløse, popkulturelle populariteten omkring Freddy Krueger-figuren, og Renny Harlin vet å vie mye (for mye) plass til den ikoniske antagonistens ofte cheesy tilstedeværelse her. Både denne og forgjengerne er ofte på sitt beste når Krueger er tydeligere plassert i periferien.

Uansett, «A Nightmare on Elm Street 4» er en høyinteressant audiovisuell skrekkfilm, muligens et knepp mindre historiefortellende fullendt og skremmende enn forgjengerne (ei heller ikke med seriens beste eller mest karismatiske skuespillere), men desto mer spennende i konstruksjonen av velgjorte set pieces med et imponerende, nesten tidløst effektarbeid i forgrunn. Det er tydelig at Harlin har fått relativt frie tøyler og leker seg tidvis eksperimentelt innenfor Elm Street-universet. Resultatet er at han både viderefører franchisens kjente motiver, som gjerne kan oppleves som tretthetsfremkallende og gjentagende på dette stadiet, men søker også nye territorier, især visuelt.

522 TRON (1982)

Da jeg kjøpte min første store flatskjerm for cirka ti år siden var «Tron» den første filmen jeg dyttet i DVD-spilleren. Motivasjonen lå naturligvis i håpet om en storslått visuell filmopplevelse, og ikke minst endelig å oppdage en sci-fi-klassiker jeg inntil da hadde bortprioritert å se.

Men forventningene ble aldri helt innfridd, og jeg knyttet aldri noen sterke bånd til «Tron» den kvelden. Hovedsakelig fordi historiefortellingen, dialogen og universet opplevdes som uinteressant og tidvis søvndyssende – i en så sterk grad at den riktignok imponerende visuelle formidlingen ikke ble slående nok alene til å gjøre meg virkelig oppglødd. Følelsen av tomhet og fravær av følelser og spennende tankegods bak den teknologiske fasaden, reduserte «Tron» til noe langt mindre enn den spektakulære og visjonsrike filmen jeg så for meg. Samtidig er det vanskelig ikke å anerkjenne «Tron» nettopp på det teknologiske plan, som et for så vidt betydningsfullt sidebidrag til 80-tallets fyldige katalog av vesentlige og innflytelsesrike sci-fi-verk.

521 The Princess Bride (1987)

Jeg så faktisk «The Princess Bride» først i voksen alder, til en reaksjon av blandet begeistring og
skuffelse. Romantiske komedier satt i eventyrverden har aldri vært min favorittsubsjanger, men regissør Rob Reiner er en av få som i gode øyeblikk har evnen til å uttrykke noe fra hjertet selv innenfor rammene av en gjennomkommersiell Hollywood-produksjon vanligvis assosiert med påklistret sentimentalitet og dvaske klisjeer.

«The Princess Bride» er utvilsomt et friskt pust – men ikke friskt nok. Eller rettere sagt: Ikke morsom nok.