1980-tallet: 601 – 610. plass


610 A Room with a View (1985)


«Et rom med utsikt», basert på romanen av E.M. Forster, høstet på midten av 80-tallet tre Oscar-priser og var nominert til langt flere. Og som et klassisk, romantisk dramaverk som klamrer seg til en overbevisende scenografi som uttrykker begynnelsen av forrige århundre, er «Et rom med utsikt» bortimot så perfeksjonert og fri for synlige feilskjær som mulig.

James Ivory har aldri vært av klodens mest interessante filmskapere, men hans stødige filmhåndverkerhånd sørger for å gjøre det dialogtunge dramaet relativt levende, til tross for figurgalleriet og kulissenes iboende stivhet. Særlig er Helena Bonham-Carter lysende, der hun i rollen som unge Lucy plutselig må forholde seg til menn mer frigjorte og lystne enn hun er vant til. Samtidig er det i ettertid få sekvenser, øyeblikk eller fragmenter ved «Et rom med utsikt» som gjør filmen spesielt minneverdige; der materialet og Ivorys tilsynelatende trygghetssøkende filmarbeid på et vis også blir dens hemsko, og senker i hvert fall mitt engasjement for den noen hakk.

609 Atlantic City (1980)


De første sekundene av «Atlantic City» gir oss et pirrende, voyeuristisk blikk på en bryststruttende Susan Sarandon, sett utenfra gjennom et vindu. Nå høres dette ut som åpningen av en snuskete Brian De Palma-thriller, men «Atlantic City» etableres raskt som noe veldig annet.

I regi av den franske mesteren Louis Malle formes nemlig «Atlantic City» som en mer inderlig og karakterdrevet kjærlighetshistorie, der samspillet mellom Susan Sarandon – som Malle på denne tiden hadde et forhold til, og de to hadde allerede jobbet sammen på «Pretty Baby») – og legendariske Burt Lancaster havner i fokus. Begge høstet Oscar-nominasjoner for sine tolkninger; førstnevnte som «misfornøyd servitrise som ønsker å jobbe i casino, og sistnevnte som «vemodig eldre mann som lokkes til gangstervirksomhet på tampen av livet». Underveis rører de ved hverandres liv, men dynamikken i dramaet som oppstår blir aldri så emosjonell og kraftfull av jeg blir genuint berørt. Derimot er skuespillerprestasjonene av upåklagelig høy kvalitet, og det småtrege tempoet gir oss også tilstrekkelig med tid sammen med figurene. Kanskje er «Atlantic City» en av Louis Malles største og mest populære filmer, men i retrospekt er den også av hans mest uspennende, både som fortelling og filmuttrykk.

608 Ghostbusters (1984)

«Ghostbusters» eksemplifiserer 80-tallets trang til sjangerblanding av komedie og skrekkfilm på beste/verste vis, og har som film kanskje ikke tålt tidens tann veldig godt. I likhet med mange beslektede produksjoner fra samme epoke, lever «Ghostbusters» hovedsakelig i et slags nostalgivakuum. Når denne nostalgien i mitt tilfelle er nokså fraværende, foruten noen vage minner av å bli skremt over noen spøkelsesøyeblikk, huskes den mest for konseptet, Bill Murray og den ikoniske kjenningsmelodien. Etter å ha sett filmen opp igjen, er det lett å forestille seg at man kan begeistres over filmens sprudlende lekenhet, det oppfinnsomme konseptet og kjemien i skuespillet.

«Ghostbusters» er sjarmfull, og i perioder underholdende. Men gjensynet bekreftet også at filmens kvaliteter overhodet ikke er tidløse, og det må en viss velvilje og forestillingsevne til for virkelig å omfavne filmen som genuint god og underholdende.

607 Göta kanal (1981)

Klassisk svensk folkekomedie som er sett både helt og delvis på tv-skjermen relativt hyppig over flere tiår. Filmen ble en formidabel kassasuksess på kino i 1981, rett i kjølvannet av «Selskapsreisen»-suksessen, men uten å være like hysterisk morsom.

Der «Selskapsreisen» var en parademarsj i komiske, eller bare lakoniske, keitete skråblikk på den skandinaviske ferieinstitusjonen, kommer de latterfremkallende scenene med lengre intervall i «Göta kanal». Men i rettferdighetens navn har også «Göta kanal» større ambisjoner utover komediegrep enn «Selskapsreisen», og byr på noen – omstendighetene tatt i betraktning – imponerende actionsekvenser til sjøs. Skuespillet er for øvrig stødig og sympatisk, replikkene ofte treffsikre, men helheten er likevel ikke så morsom og fullendt som man kunne håpe. Derfor når filmen heller ikke de samme maritime filmkomediehøyder som treffes i «S.O.S – en selskapsreise» som kom på slutten av samme tiår.

606 Wise Guys (1986)

Den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert trykket i sin tid gangster-komedien «Wise Guys» til sitt bryst i en panegyrisk anmeldelse. Filmen nyter imidlertid ingen stor status i dag, og i hvert fall ikke blant de av oss som rangerer Brian De Palma som en av de virkelig store filmskaperne. I kontekst av De Palmas filmografi fremstår «Wise Guys» som et nesten uinteressant og kuriøst innslag – ikke bare fordi den er forholdsvis mislykket (les: lite morsom) som komedie, men også fordi filmen mangler en tydelig filmisk signatur. Det siste er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning De Palmas posisjon som stilistisk orientert auteur, selv om det hovedsakelig har vært uttrykket i en thrillersjanger.

De Palma er imidlertid ikke helt ukjent med komediefaget heller, og det var faktisk der han startet karrieren. Men der både «Greetings» og «Hi, Mom!» fremstod som typisk imperfekte, men friske, eksperimentelle og tidvis underholdende lavbudsjettsproduksjoner, har «Wise Guys» åpenlyst et større kommersielt apparat bak seg, noe som virker som en bremsekloss. Danny DeVito og Joe Piscopo spiller smått enerverende i hovedrollene, men førstnevntes tilstedeværelse er likevel blant filmens beste kort. Det interessante er at det føles å ligge en brukbar fortelling begravd i manuset, og som hadde tjent på å bli bearbeidet som et rendyrket gangsterdrama foruten komedien. Denne fornemmelsen løftes også idet Harvey Keitel gjør en bunnsolid entré i en vital birolle. Men «Wise Guys» er fra åpningen klar på hva den forsøker å være; i en tidlig sekvens vinker De Palma til sine gode venner Martin Scorsese og Robert De Niro, når Danny DeVito og hans sønn imiterer Travis Bickle fra «Taxi Driver» foran speilet. Men ideen om å etablere «Wise Guys» som et komisk speilbilde av Scorseses gangsterfilmer, kollapser dessverre når filmen knapt oppleves som morsom. Men for all del, som en del av De Palma-filmografien føles det fortsatt essensielt  få med seg dette.

605 The Keep (1983)

Hva? Har Michael Mann laget en science fiction-skrekkfilm med handling fra 2. verdenskrig? Jeg må innrømme at det tok merkelig lang tid før jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne filmens eksistens. Men det er kanskje likevel til å forstå: «The Keep» er utvilsomt et merkelig utskudd i Manns oversiktlige filmografi, og den har i tillegg blitt bevisst bortgjemt i den forstand at filmen ikke er å oppdrive på DVD (den er dog tilgjengelig på amerikansk Netflix). Det hører også med til historien at Michael Mann selv ikke har ønsket å få filmen DVD-lansert.

På den andre siden er også den labre oppmerksomheten litt overraskende: Filmen kan tross alt skilte med solide navn som Ian McKellen, Gabriel Byrne og Scott Glenn på rollelisten – og det er et spennende konsept. Filmen baserer seg på en idé om at et uforklarlig vesen holdes innestengt i en festning i de rumenske fjellene, og at nazistene lokker det frem når de slår leir der under 2. verdenskrig. Historien er basert på en roman av Paul Wilson som også har medvirket på filmmanuset – men det er en lite vellykket bearbeidelse som gjør historiefortellingen kaotisk og lite involverende. Derimot er det lett å fornøye seg over flere spennende audiovisuelle tendenser i den eventyraktige estetikken som rammer enn de mørkfulle og rurale omgivelsene. Og den karakteristiske musikken fra Tangerine Dream, som både kan være enerverende og stemningsskapende samtidig. Michael Mann har siden starten prioritert audiovisualitet. Det gjør han også i «The Keep», men uten den ekstraordinære finessen som kan overvinne et svakt manus og fravær av nerve i filmfortellingen.

604 Evil Dead II (1987)

«Evil Dead II» skummer ikke fløten av forgjengerens uventede kultsuksess, men tar i stedet opp hansken for å bli et selvstendig og unikt overflødighetshorn av et filmverk.

Filmen har den samme iboende filmiske energien som originalen, men slår fra seg på en noe annen måte. Sam Raimi går over-the-top i en vemmelighetsorgie som bader like mye i blod som i ustanselig tongue-in-cheek-humor og latterlige one-linere. Det er her Bruce Campbell klyver frem som kultfigur i rollen som Ash, som en personifisering av filmens overdrevne og fysiske lynne. Men selv om Sam Raimi igjen regisserer med tydelig entusiasme og pasjon for prosjektet, ender «Evil Dead II» opp som i overkant mettende og repeterende, særlig i annen akt. I sine beste øyeblikk er filmen naturligvis grenseløst fornøyelig, samtidig savnes den underliggende uhyggen og lavbudsjettsfinessen fra forløperen.

603 Better Off Dead (1985)

John Cusack spiller, i sin første hovedrolle, en High School-elev som mislykkes i flere håpløse selvmordsforsøk etter at kjæresten slår opp med ham til fordel for kapteinen på skolens skilag. Kort tid etter blir han imidlertid involvert i livet til en søt fransk utvekslingsstudent som flytter inn i nabolaget. I dette bildet ligger det plottmessige utgangspunktet for en forsøksvis vri på den 80-tallstypiske amerikanske tenåringskomedien. Originalitet tilføres med bruk av animasjonsinnklipp og en utstrakt quirky/absurd komedie, som klarest kommer til uttrykk via et særdeles eksentrisk rollegalleri som flankerer John Cusacks keitete tenåringsportrett.

«Better Off Dead» er regidebuten til Savage Steve Holland, og visstnok løselig basert på hans egne opplevelser, og Holland/Cusack fulgte opp samarbeidet allerede året etter med «One Crazy Summer». Tilfellet «Better Off Dead» er bare halvveis vellykket, sjeldent mer enn småmorsom og tidvis sjarmerende. Først og fremst er den proppfull av en debutfilmskapers entusiasme, energi og originalitetstrang. Men faktisk er «Better Off Dead» best når den legger seg tett opp mot den hjertevarme, komiske tenåringsskildringen som assosieres med John Hughes’ filmer, og blir ditto mindre engasjerende når den bevisst flyter ut av denne normen og forsøker å være noe helt annet, men uten at den egentlig har nok å by på.

602 Enemy Mine (1985)

Det smått alternative og glemte science fiction-dramaet «Enemy Mine» er sentimentalt fortalt og strengt tatt ganske langtekkelig. Men filmen består også av flere fine passasjer, der den hviler tungt på tilstedeværelsen til de to skuespillerne i front – Dennis Quaid og Louis Gossett Jr. – som bygger hverandre sterke i et stødig og genuint følsomt samspill.

I en utenomjordisk setting, som ikke er fryktelig spennende visuelt engasjerende, får Wolfgang Petersen sjeldent anledning til å flekse actionmusklene han både før og senere gladelig har demonstrert. Isteden er det mye close-ups og dialogtungt fokus på Quaids menneskefigur, og Gosset Jr. som bak en forferdelig maske skal forestille et utenomjordisk vesen, som i utgangspunktet er definert som menneskets fiende. Historien om hvordan de to gradvis finner hjelp, forståelse og innsikt i hverandre, er for så vidt tidvis rørende, men bryter aldri ny mark. Til slutt har kanskje ettertiden gitt «Enemy Mine» en rettmessig, litt bortgjemt plassering i science-fiction-historien.

601 Chan is Missing (1982)

To taxisjåfører saumfarer San Franciscos Chinatown-gater på jakt etter Chan som har forsvunnet med 4000 dollar som tilhørte dem. Det som umiddelbart gir inntrykk av å være en spenningsutløsende historie om å finne Chan, blir i stedet en film som dypest sett handler om å finne ut hva det innebærer å være kinesisk-amerikansk i et urbant og moderne USA.

Wayne Wangs debutfilm, som er skutt i svart/hvitt på 16mm for angivelig 22 000 dollar, er nemlig et slentrende blikk på livet og kulturen som omgir menneskene i Chinatown – om identitetssøken, kulturell tilpasning og generasjonskløfter. Og veldig lite om den savnede Chan. På sine knappe 75 minutter er «Chan is Missing» mer interessant enn fengslende, noe Wayne Wang for meg først skulle bli med den betydelig bedre «Smoke» på midten av 90-tallet.


1980-tallet: 611 – 620. plass


620 Nightmare City (1980)

Den italienske zombiefilmen «Nightmare City» tar på grotesk vis for seg med et knippe ekstremt udelikate voldsscener, noe som ikke er uventet for de som er kjent med Umberto Lenzis preferanser. Filmen starter med at et militærfly må nødlande, hvorpå flyet viser seg å inneholde en horde zombier – skapt av radioaktivitet – som løper (ja, her løper faktisk zombiene) mot alt de ser av mennesker for å omskape de til nye zombier i en plan om å overta verden.

Lenzi gjør «Nightmare City» til en exploitation-zombiefilm som virker mest opptatt av å iscenesette groteske drap, men samtidig innehar filmen flere sekvenser som også er engasjerende og godt regissert som rendyrkede spenningsøyeblikk. Særlig i midtpartiet oppleves filmen som tidvis involverende på vegne av figurene, i hvert fall i enkeltsekvenser. Som helhet klarer aldri Lenzi å skape noe solid fundament for karakterene eller historiefortellingen, og filmen må derfor lene seg på en knippe løsrevne øyeblikk som til gjengjeld er veldig fornøyelige. Og for tilhengere av zombie/exploitation/euro-trash-horror er «Nightmare City» obligatorisk.

619 Porky’s (1981)

«Porky’s» er muligens gudfaren av sexfikserte tenåringskomedier, enkelt bundet sammen av episodiske blikk på tenåringsgutters banaliteter og slibrige oppførsel overfor det motsatte kjønn. Mange har kritisert Bob Clarks film for å ha lagd en kjønnsdiskriminerende og ekstremt plump komedie som bygger opp under et håpløst kvinnesyn. Men platthetene er så gjennomskuelige og skildringene så karikerte at det burde være mulig å anerkjenne «Porky’s» som en harmløs komedie som tilber stereotypier for underholdningens ufarlige skyld. Innimellom finnes tross alt scener i «Porky’s» som er morsomme og til en viss grad gjenkjennelige.

Bob Clark evner også å bruke filmens 50-tallssetting til å innlemme en fin nostalgisk atmosfære som ytterligere ufarliggjør tenåringsguttenes sprell som om det var en slags kulturarv. Kombinasjonen av velklingende nostalgi og en relativt frisk håndtering av et ungdommelig sexperspektiv, representerte sannsynligvis et behov som på begynnelsen av 80-tallet lokket flere generasjoner inn i kinosalene og gjorde «Porky’s» til en uventet kommersiell suksess. Gjennom dét ble også Bob Clarks filmsuksess en viktig inspirasjonskilde for senere sexfikserte 80-tallskomedier, og genererte også to egne oppfølgere (av langt mindre betydning og trolig kvalitet).

618 Firestarter (1984)

«Firestarter» er en klassisk Stephen King-spesialitet, men en filmatisering forfatteren selv mislikte. I utgangspunktet var John Carpenter tiltenkt jobben som regissør, men Carpenter ble vraket etter at «The Thing» floppet og Mark L. Lester ble hyret som erstatter. Om Lester ikke har samme kapasitet som Carpenter, er han for så vidt en habil og kanskje til og med undervurdert sjangerfilmskaper. I «Firestarter» har han et følsomt håndlag med skildringen av far og datter, som begge må rømme fra myndighetenes ivrige agenter som forfølger dem på grunn av deres hemmelige superkrefter. Lester håndterer også det grafiske, tidvis ganske voldelige, til godkjent.

Om ideen til grunn for konseptet ligner på andre King-plott, dog kanskje enda mer filmen «The Fury» av Brian De Palma, er filmspråket her likevel betydelig mindre virtuost og spennende som filmverk sett opp mot især De Palmas verk. «Firestarter» blir underveis noe monoton og småkjedelig, men interessen holdes noenlunde oppe av en sterk rollebesetning – fra den unge (men ikke helt overbevisende) Drew Barrymore i hovedrollen, til David Keith, Martin Sheen og George C. Scott – sistnevnte i en herlig skurkerolle. Selv om tolkningene innimellom også er av vaklende kvalitet, føles det nesten som tilsiktet fordi filmens handling og atmosfære lener seg mot et uhøytidelig b-filmlandskap.

617 Gorillas in the Mist (1988)

Michael Apted har regi på det biografiske dramaet «Gorillas in the Mist» om zoologen Dian Fosseys nærstudie av sjeldne gorillaer i Rwanda på 1960-tallet. Sigourney Weaver leverer, som ventet, en sterk hovedrolletolkning – og det dristige samspillet med gorillaene gav henne også en oscarnominasjon.

Filmen for øvrig oppleves som noe overfladisk og uengasjerende fortalt (oscarnominasjonen for beste manus er ikke helt forståelig). Michael Apted og fotograf John Seale bruker derimot de mektige naturomgivelsene for alt det er verdt, men kulissene kan likevel ikke puste nok liv til «Gorillas in the Mist» som filmverk. Litt for ofte føles det hele mer som en flott fotografert, men tydelig manipulert tv-produksjon av en naturfilm – men hvor Sigourney Weavers nærvær til en viss grad likevel gjør oss involvert i filmdramaet.

616 Demons (1985)

Lamberto Bava har fått drahjelp av Dario Argento som medforfatter og produsent på denne halvgode 80-tallsslasheren. Premisset og oppbygningen er kanskje det mest fornøyelige. En maskert mann inviterer tilfeldig forbipasserende til åpningen av en ny kino. Mens publikum hyler av tilgjort skrekk over den billige horrorfilmen på lerretet foran dem spunnet rundt Nostradamus’ profetier, blir de snart skrikende av genuin dødsangst idet kinosalen terroriseres av mennesker som forandres til dødstørste demoner. Derfra og ut er «Demons» utelukkende en film som handler om mennesker som desperat forsøker å rømme fra en blodrød slagmark av en kinosal, mens det dundres tungt på med heavy metal over en grafisk ekstravaganse i vold og jævelskap av vekslende filmisk kvalitet.

Det er ganske underholdende, men også ganske ensidig og forglemmelig, tross alt.

615 The Fantasist (1986)

Det skulle ta regissør Robin Hardy hele 13 år å følge opp debutfilmen, horrorkultverket «The Wicker Man», med «den vanskelige andrefilmen». «The Fantasist» utkom i 1986 og ble, mildt sagt, aldri verken en umiddelbar suksess eller et snikende kultfilmobjekt for ettertiden. Til det er helheten for blek og fattig på minneverdige øyeblikk.

Filmens toneleie er ikke veldig forskjellig fra den mytiske og visuelt sobre «The Wicker Man», og Hardy graver igjen i en perversitetsdyrkende mark av undertrykt seksualitet som vokser mot overflaten. Men det er ingen ikoniske øyeblikk, sterke figurer eller stemningsmettede bilder i «The Fantasist». Filmen selges veldig forlokkende med et cover som avbilder en vakker kvinne ikledd sexy neglisje med en bloddryppende kniv i hånden. Men historien om den Dublin-baserte læreren som blir gjenstand for en psykopats besettelse, følger ikke opp antydningene om et sexy thrillermateriale. Riktignok utnyttes den irske settingen ganske fint fotografisk, både urbant og ruralt; likevel oppleves uttrykket totalt sett som blodfattig – mest sannsynlig fordi historiefortellingen fremstår som hjelpeløs. Til slutt er det ikke veldig sjokkerende at Robin Hardys karriere gikk i stå.

614 Power (1986)

Med Sidney Lumets innsiktsfulle drama om tv-journalistikken i 70-tallsmesterveket «Network» i bakhodet, er det lett å bli skuffet over den litt senere «Power» der samme regissør tar for seg politikkens mediespill.

Richard Gere spiller en uslåelig politisk strateg som sørger for at over 80 prosent av sine klienter går seirende ut av valgene de stiller til. Filmens blikk på det hensynsløse politiske maktspillet der ingen detalj overlates til tilfeldighetene i komponeringen av en perfekt politisk kampanje, er fascinerende nok i seg selv. Men dessverre er dramaturgien underutviklet, og det svake plottet gjør at tematikken ikke får den gjennomslagskraften som eksempelvis «Network». Gene Hackman, J.T. Walsh, Denzel Washington og Julie Christie, i tillegg til Richard Gere, sørger for at «Power» er forankret i solide rolletolkninger – noe som også er et varemerke for Lumet. Men her blir ingen av figurene særlig mer enn brikker i et emosjonsfattig maktspill, noe som også bidrar til å gjøre filmopplevelsen en smule intetsigende.

613 The ‘Burbs (1989)

Hvem er de ustelte og bleke naboene som bor i det nedslitte nabohuset i den ellers idylliske amerikanske forstaden, og som aldri er å se utendørs? Bortsett fra når de graver hull i hagen på nattestid. Hva skjuler denne Addams-lignende familien? For naboene skaper situasjonen en blanding av frykt og nysgjerrighet, der en entusiastisk Tom Hanks bruker feriedagene på å finne ut av naboenes potensielle mørke hemmeligheter. De små og trivielle sekvensene av forstadslivets hverdagsligheter spiller kanskje på klisjeer, men utgjør en fornøyelig etablering av rammehistorien. Men veldig morsomt blir det aldri, hvilket er smått problematisk fordi Joe Dante primært ønsker å lage komedie av materialet.

Tom Hanks er opplagt og gutteaktig sjarmerende, som han ofte var i komediene han gjorde på 80-tallet, mens Bruce Dern nok er morsomst som nabolagets iderike og handlekraftige Vietnam-veteran. Corey Feldman er også energisk til stede i mange sentrale sekvenser, mens Carrie Fisher figurerer mer i bakgrunnen. Likevel, «The ‘Burbs» har – som flere av Joe Dantes 80-tallsverk – gått litt ut av tiden, og har aldri vært tilstrekkelig morsom eller original til å bli relevant som en virkelig betydningsfull 80-tallsfilm.

612 Moonstruck (1987)

«Moonstruck» bader i måneskinnets romantikk som et larger-than-life-drama som hyller alt det italienske, og som mest av alt promoterer Cher i hovedrollen som den gifteklare Loretta. Først takker hun ja til et frieri når det lubne italienske kjærestealibiet, spilt av Danny Aiello, går ned på kne i en restaurant. Når han må reise hjem til Italia for å pleie sin syke mor, blir hun igjen for å forberede bryllupet, og oppsøker forlovedens bror (Nicholas Cage) som hun kort tid etter innleder et romantisk forhold til.

«Moonstruck» sopet i sin tid med seg flere Oscar-statuetter, deriblant til Cher for beste kvinnelige hovedrolle. Hennes tilstedeværelse på skjermen er udiskutabel, men rolletolkningen byr likevel ikke på de største utfordringene. Manuset av John Patrick Shanley ble også belønnet med Oscar, og er kanskje filmens fremste attributt. Teksten er levende og poengtert, men kommer også under huden på de temperamentsfulle figurene i den melodramatiske og italienskkarikerte storfamilien. I sine beste øyeblikk kan «Moonstruck» faktisk minne om Woody Allens 70-tallsfabler og romantiske komedier fra samme by. Norman Jewisons filmspråk er imidlertid betydelig mindre sofistikert, og han sliter med å få komedien gjennom det finmaskede italienske filteret som etter hvert også blir ganske kvelende.

611 Octopussy (1983)

Det er nok mange som blir lettere beklemt når Roger Moore både ikler seg gorilla- og klovnekostyme og hyler Tarzan-rop underveis i «Octopussy», hans nest siste film som James Bond. Selv retter jeg heller fingeren mot et spenningssvakt manus som filmens hovedproblem – og med en spilletid på godt over to timer virker «Octopussy» som minimum en halvtime for lang (en kritikk som for øvrig kunne vært rettet mot de fleste Bond-filmer). De fleste vil likevel enes om at «Octopussy» vant den interne Bond-kampen i 1983 mot det uautoriserte Bond-combacket til Sean Connery i «Never Say Never Again» som ble lansert samme år, uten at det var noen stor konkurranse å vinne.

Regissør John Glen er her best når han regisserer de rendyrkede, klassiske Bond-sekvensene, som en spektakulær flysekvens over fjelltopper med James Bond på vingene, eller biljaktscener gjennom trange og eksotiske smug i India. Derimot er «Octopussy» godt under middels målt etter andre viktige Bond-barometre; bad-guy-rollen er for eksempel fordelt på to nokså pregløse skurkeskikkelser, mens kvinnene ledet an av Maud Adams ikke utstråler den nødvendige graden av sensualitet og mystikk som det legges opp til. Når musikken også tilhører de svakeste i Bond-katalogen, føles dessverre «Octopussy» litt som et pliktløp, og mindre som en film man virkelig ønsker å oppsøke på nytt.


1980-tallet: 621 – 630. plass


630 48 Hrs. (1982)

Etter en lang og problematisk tre-produksjonsfase, endte den Walter Hill-regisserte actionkomedien «48 Hrs.» opp som en av de store kommersielle filmsuksessene i 1982. Filmen introduserte også et bredt publikum for en ung og energisk komiker ved navn Eddie Murphy  som da var i begynnelsen av 20-årene og kom rett fra «Saturday Night Live». Og når Murphy først entrer filmens handling etter drøye 20 minutter, kommer det meste til å handle om nettopp han – i rollen som den rappkjeftede halvdelen i en «buddy cop»-duo som for øvrig består av den slitne ringreven Nick Nolte.

«48 Hrs.» er egentlig ikke skrevet med en nevneverdig morsom penn og består også av få rendyrkede komiske sekvenser. Suksessen må nok derfor i stor grad tilskrives nettopp Murphys entusiastiske rolleutnyttelse, sammen med Walter Hills økonomiske fortellerkraft som holder en stødig og konsis kurs gjennom 95 minutter. Heldigvis er også Walter Hill mer opptatt av det han kan, nemlig å iscenesette actionscener snarere enn å utbrodere komedieelementene – selv om man uansett får en påtrengende følelse av at «48 hrs.» ikke nødvendigvis har blitt en bedre film med årene.

629 Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland (1989)

«Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland» ble spilt inn direkte etter den første oppfølgeren, og fortsetter handlingen ett år etter den forrige leirmassakren. Den psykopatiske Angela (Pamela Springsteen) har forsvunnet sporløst, før hun nå infiltrerer en sommerleir som arrangeres for å forene fattige og rike barn. Ideen er god og tilfører en viss dynamikk til subsjangerens stereotypier. Filmen for øvrig fortsetter i samme toneleie som toeren, som fravek den mørkere originalutgaven med å innta en utpreget humoristisk tongue-in-cheek-holdning, uten denne oppfølgeren er like treffsikker.

Figurgalleriet fremstår dessuten som lite karismatisk, inklusiv Pamela Springsteen som ikke kommer helt frem bak en kjedelig forkledning som ung, fattig, rusavhengig tenåringsjente. På dette tidspunktet i filmserien har imidlertid myten om Angela blitt interessant i seg selv, og deri ligger mye banal og god underholdningsverdi. Filmen har også noen ganske spektakulære sekvenser, som når Angela heiser en av ungjentene til toppen av en flaggstang, for deretter å slippe snoren til hun deiser i bakken. Det er likevel udiskutabel at «Teenage Wasteland» er den minst vellykkede av de tre 80-tallsfilmene i franchisen.

628 The Falcon and the Snowman (1985)

John Schlesninger er absolutt anerkjent som filmskaper, men ofte tenker jeg at han likevel er noe undervurdert. Allerede på 1960-tallet utfordret han den britiske kjøkkenbenkrealismen med den oppfinnsomme og fornøyelige «Billy Liar», før han sørget for sin første Oscar-nominasjon med «Darling» og skapte stor furore med sin første amerikanske produksjon gjennom den dristige og fantastiske «Midnight Cowboy». På 70-tallet lagde han også sylskarpe thrillere som «Marathon Man» og «Sunday Bloody Sunday», og med «The Falcon and the Snowman» fra 1985 følger han opp thrillersporet med den kalde krigen som tematisk bakteppe.

Manuset er ved en debuterende Steven Zaillian, som senere skulle bli en fremgangsrik manusforfatter i Hollywood, mens Sean Penn og Timothy Hutton leverer sterke rolleprestasjoner. Filmen er også best når den fokuserer på forholdet mellom de to hovedfigurene spilt av Penn og Hutton, mens det skurrer i klippearbeidet og fraværet av reell nerve i historiefortellingen tapper thrillermaterialet for energi. I ettertid fremstår «The Falcon and the Snowman» som en litt anonym thrillerøvelse sett i forhold til Schlesingers tidligere bravader, hvor det her virker som han bare innimellom bryr seg om å ha hånden godt om rattet.

627 Time Bandits (1981)

«Time Bandits» er, som det meste annet signert Terry Gilliam, en underlig blanding av elementer som sammen danner noen merkverdige filmatiske univers. Det er alltid interessant å se på, men jeg må innrømme at fascinasjonen ofte stanser der, og at jeg sjeldent blir bergtatt og for alvoret revet med av helheten. Det er også tilfelle med det besynderlige 80-tallseventyret eller science-fiction-komedien «Time Bandits».

Seks dverger tar med seg en liten gutt på reise gjennom ulike tidsepoker, der han møter alt fra Napoleon til Robin Hood, og vi blir værende med som svimle passasjerer på lasset. «Time Bandits» har naturligvis humoristiske fellestrekk med «Monty Python», og er sågar skrevet av Gilliam i samarbeid med Michael Palin, der sistnevnte også figurerer foran kamera. Det samme gjør John Cleese (som Robin Hood), men også kapasiteter som Sean Connery og Ian Holm. Gilliam har selv titulert «Time Bandits» som første film ut i en slags «fantasi-trilogi» som han fullendte med «Brazil» og «The Adventures of Baron Munchausen» i løpet av samme tiår (disse kommer vi tilbake til senere på listen).

«Time Bandits» er tidvis fornøyelig og flott å se på. Men like ofte er den bare fjollete og ganske grell. Men mest av alt er den en ganske typisk Terry Gilliam-produksjon som oser av gjennomført scenografi og uforutsigbarhet på alle nivåer.

626 Hope and Glory (1987)

John Boormans filmskaperkarriere er mangfoldig og interessant, og mange vil trekke frem det personlige krigsdramaet «Hope and Glory» som et høydepunkt, ved siden av «Deliverance». Sett i lys av filmens umiddelbare suksess, gode mottakelse og dryss av Oscar-nominasjoner, er det forståelig. Det er også noen fine kvaliteter her. For Boorman lykkes i å integrere en interessant eventyrlyst og komikk i skildringen av hvordan en 9 år gammel gutt opplevde blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Boorman er heller ikke interessert i å tilnærme seg krigens overhengende brutalitet og tragedier, og er trofast mot det personlige perspektivet.

«Hope and Glory» er semi-biografisk i den forstand at filmens hovedperson, spilt av en god Sebastian Rice-Edwards, kanaliserer Boormans egne barndomsopplevelser av krigens herjinger i Storbritannia. Å skildre krigens ubarmhjertigheter gjennom et barns øyne, har etter hvert blitt en nesten forslitt innfallsvinkel. Når det også er en øvelse som både før senere har blitt mestret enda bedre av andre, ligger trolig noe av årsaken til filmens lite potente etterliv i det. Og selv om Boorman har høstet lovord for det tekniske arbeidet med filmen, og sanket inn Oscar-nominasjoner både for scenografi og fotoarbeid, er det nettopp de sidene av produksjonen som det rykker ved for min del. Fotoarbeidet og særlig scenografien fremstår som for utstudert, pent og pyntelig oppsatt til å bli en troverdig og realistisk innramming. Dermed føles det ut som vi er til stede på et filmsett, og ikke i blitzregnet over London. For meg blir det filmens underfundighet, og «det britiske stemningsbildet», som blir det mest verdifulle.

625 Local Hero (1983)

Et liten skotsk kystsamfunn blir avmerket på kartet av et amerikansk oljeselskap med planer om å etablere et nytt oljeraffineri. Lederen for selskapet, storslått spilt av Burt Lancaster, sender en undersått med et skotskklingende navn i forveien for å legge til rette for en avtale. Vel fremme ved den postkortvennlige skotske småbyen oppdager han umiddelbart at den verdenen han har kommet til har noen helt andre kvaliteter enn det hektiske, amerikanske bylivet han kom fra. Oppdagelsen av et naturlig og ukomplisert samfunn åpner opp for nye perspektiver, samtidig som han må forholde seg til noen mildt sagt forunderlige og uforklarlige hendelser.

«Local Hero» kommer med noen flotte totalbilder av skotsk natur som avbilder stedets postkortkvaliteter, samtidig som kamera også omfavner dets innbyggere med kjærlighet. Bill Forsyth har skrevet og regissert «Local Hero» etter kjente britiske noter. Skildringen er lun, tålmodig og småmorsom – på tilbakeholdent vis. Komposisjonen trekker veksler på så vel Powell og Pressburger som Frank Capra, der Forsyth nokså vellykket blander idealisme og humanistisk realisme med anstrøk av magi. En følelse av ektefølt varme og omtanke legges med tykke lag over historien, men det savnes gnist, motstand eller spenningsmomenter til at det blir reelt medrivende. Den siste timen tenderer mot det langdryge, og filmens tv-filmproduksjonskvaliteter nuller etter hvert ut de fotografvennlige omgivelsene. Musikken ved Mark Knopfler (Dire Straits) er for øvrig god.

624 The Morning After (1986)

Jane Fonda husker ingenting fra kvelden før. Når hun våkner i en fremmed seng med en fremmed mann som ligger død med en kniv ut av ryggen, bryter hun forståelig ut i panikk. Hva skal hun gjøre? På flukt fra politiet vikler hun seg derimot inn i et romantisk forhold til en eks-politimann, spilt av Jeff Bridges, og gradvis blir filmen mer opptatt av deres samspill enn å nøste opp i mysteriet.

«The Morning After» er ikke av mesterregissør Sidney Lumets stolteste øyeblikk. Filmen er nokså grunn og konvensjonell, men mange scener er stemningsfullt oppsatt og Lumet kliner til med noen lange tagninger som opphøyer helheten. Jeff Bridges kommer inn fra sidelinjen som en stødig sparringspartner for Jane Fonda, som faktisk ble nominert til Oscar for denne rollen. Og tross alt er hun også filmens sterkeste kort.

623 The Accused (1988)

Filmens regissør, Jonathan Kaplan, har de siste tiårene i all hovedsak jobbet bak kamera på en rekke middels gode tv-serier. Det er også en umiskjennelig tv-visualitet over spillefilmen «The Accused», som både ved lansering og i ettertid først og fremst har blitt tilskrevet oppmerksomhet for Jodie Fosters opprivende, sterke rolleprestasjon som et voldtektsoffer som må kjempe en bitter rettsakskamp for rettferdighet. At Foster gir ansikt til et offer, og en kvinne, som man ikke umiddelbart nødvendigvis sympatiserer med, gjør involveringen mer utfordrende, men dramaet desto rikere.

I dramatiseringen av de etiske spørsmålene ligger en nyansert behandling av en stadig aktuell problemstilling knyttet til hvordan publikum forholder seg til voldtekt. Historiefortellingen er muligens forutsigbar og relativt uspennende filmatisk løst, men Jonathan Kaplan demonstrerer en kalkulert, effektiv formidlingsevne – som til slutt også omfatter en nokså sterk og ubehagsfremkallende gjenfortelling av gjerningen, der Jodie Fosters Oscar-vinnende tolkning igjen biter seg fast som uhorvelig sterk.

622 Rambo: First Blood Part II (1985)

Der «First Blood» etablerte John Rambo som en amerikansk krigshelt utsatt for urettferdigheter som utgangspunkt for en engasjerende actionfilm, er det andre hensyn som ligger til grunn for oppfølgeren «Rambo: First Blood II». Som Vietnam-veteran blir han her løslatt fra fengsel og sendt tilbake til Vietnam for å løslate amerikanske krigsfanger. Og i den sør-asiatiske jungelen våkner for alvor beistet i Rambo, og plutselig agerer han som den ubarmhjertige drapsmaskinen i samsvar med mytene som ble skapt – men knapt vist – i forgjengeren.

Som filmikon ble John Rambo unnfanget i «First Blood», men det er først her at Sylvester Stallone gjør Rambo til en av filmhistoriens mest berømte representanter for en udødelig og voldsforherligende actionfigur. Men som filmfortelling blir det i overkant fattig på kontekst; manuset av Sylvester Stallone og James Cameron inneholder ikke knagger av følelser eller tanker å henge drapsmotivene på. Konsekvensene er en ganske monoton portrettering av det som ligner en psykopatisk drapsmaskin i jungelen, der heller ikke mesterfotograf Jack Cardiff klarer å holde tritt med voldstempoet med å tilføre særlig fotografisk kvalitet. Derimot er det svulstige og fengende musikksporet fra Jerry Goldsmith heftig tilstedeværende, kanskje i overkant. «Rambo: First Blood II» eksemplifiserer i grunn den klassiske oppfølgertabben: helheten blir ikke nødvendigvis bedre av å forsterke og overdrive antatte suksesskriterier, snarere tvert imot. Men underholdende, jo da, det er det.

621 Adventures in Babysitting (1987)

Chris Columbus’ debutfilm, «Adventures in Babysitting», føles umiddelbart beslektet og sannsynlig inspirert av «Ferris Bueller’s Day Off» som kom året før. Samtidig fraviker manuset den typiske John Hughes-formelen; dette er ikke en historie om en outsiders tilhørighetskamp eller trøblete kjærlighetssøken, selv om åpningsminuttene indikerer det. «Adventures in Babysitting» har en mørkere smaksnyanse, og kan minne mer om en familievennlig, eventyrinnpakket utgave av Martin Scorseses «After Hours».

Vi følger den sjarmerende tenåringsbarnevakten, spilt av nydelige Elizabeth Shue, som må ta med seg de to barna hun skal passe på til byen på kveldstid for å hjelpe en venninne i nød. Det utvikler seg til et bisart og farlig urbant kveldseventyr for barnevakten og barna, og Chris Columbus gis anledning til å ta i bruk sin kreative kompetanse for denne typen situasjoner, slik han senere perfeksjonerte i «Home Alone». Dessverre er «Adventures in Babysitting» mer ujevn og når aldri samme høyder, særlig fordi scenene som skal binde dramaet sammen er av vekslende underholdningskvalitet. De klare høydepunktene er Elisabeth Shues fremtreden, særlig i den dansende åpningssekvensen, og et særdeles stødig utvalgt soundtrack.


1980-tallet: 631 – 640. plass


640 Gandahar (1987)

«Gandahar» forteller om en fremtidsbasert, paradisisk sivilisasjon et sted i verdensrommet som en dag blir offer for et laserangrep fra ukjent hold. En av beboerne sendes ut på oppdrag for å finne ut mer om trusselen, hvor han snart møter på et samfunn av deformerte skapninger som han først antar er fienden, men som i realiteten viser seg å være bivirkninger av deres sivilisasjons bioteknologiske eksperimenter. Nå søker de mot hverandre i en felles kamp mot et større og farligere fiendebilde.

Filmen er basert på en science fiction-roman av Jean-Pierre Andrevon, og skulle bli det siste spillefilmprosjektet til den franske animatøren René Laloux – som oppsiktsvekkende nok samarbeidet med krefter i diktaturregimet Nord-Korea i produksjonen. I den engelskspråklige versjonen (som dessverre er den jeg har sett), er imidlertid produsentmogul Harvey Weinstein kreditert som regissør, etter at han angivelig klippet hemningsløst i Laloux’ verk (han skal særlig ha fjernet mange nakenscener) og tilsatte ny musikk. Det forklarer sikkert delvis også den internasjonale filmversjonens ustødige kurs, og mildt sagt sprikende utforskning av det ambisiøse materialet som presenteres. På knappe 80 minutter klarer ikke «Gandahar» å etablere en reell spenningskurve, til tross for at den åpenbart forsøker å være minst like fortellende som sanselig og stemningsfull. Etter hvert som historiefortellingen gradvis mister kursen, blir det likevel hva man ser – de visuelle kvalitetene – som må bære «Gandahar». I det bildet er filmen både åpenlyst datert med en litt flat og blass animasjon, men samtidig med en renhet som gjør bildene beroligende å hvile øynene på.

639 Miracle Mile (1988)


«Miracle Mile» er et interessant og ganske fornøyelig innslag i katalogen over 80-tallsfilmer spunnet rundt datidens skjelvende atombombefrykt. Skildringen av paranoia i anslaget er over gjennomsnittet svettende iscenesatt når filmens hovedperson mottar en kryptisk telefonsamtale om at verdens ende er nær, og slutten – som jeg regner med må ha vært omdiskutert – er uhyggelig virkningsfull. Det store kjøttstykket som er filmens midtparti er derimot ekstremt ujevnt i sin noe klønete sjangermiks av rendyrket thriller, katastrofefilm, cheesy komedie og en mildt engasjerende kjærlighetshistorie som forsøksvis binder det meste sammen. Skuespillet er dessuten ganske håpløst, og effektene bærer noe uheldig preg av budsjettsbegrensninger.

Når det er sagt er det flere nokså fenomenale underholdningsøyeblikk i «Miracle Mile», selv om den kjølige åpningen og bekmørke finalen representerer noe helt annet, og tross alt er det jeg husker best.

638 Savage Streets (1984)


«Savage Streets» er en småslibrig vigilante-/rape-revenge-film, tydelig inspirert av «Death Wish», med en fantastisk Linda Blair som slår tilbake mot bøllene som gjengvoldtar hennes stumme lillesøster. Scenografien, musikken og estetikken er gjennomgående stygg og cheesy, mens regissør Danny Steinmann setter opp de nødvendige arketypene i historien uten særlig flid. Men filmens uanstendighet er også dens appell, og «Savage Streets» er ikke ueffen som et urent underholdningstilskudd.

Vurdert som et rent exploitation-verk er ikke «Savage Streets» nevneverdig dristig i symbiosen av vold og sex, men disse elementene ligger hele tiden og ulmer under overflaten, med en klar følelse av at kameraet føres som et opphissende blikk over filmens tenåringsensemble. Men det er lite i «Savage Streets» som egentlig oppleves som problematisk, og som historiefortelling er den tettpakket konstruert innenfor trange rammer diktert av ungdommene den omhandler. Og selv om et tynt manus ikke bringer noe nytt til bordet, og majoriteten av skuespillerne bikker over i et karikert overspill, er «Savage Streets» bevisst i sitt eget element, og den får i stor grad til det den prøver på.

637 Prison (1987)


Det er fristende å betegne Renny Harlin som en noe overvurdert Hollywood-filmskaper, som riktignok leverte «Die Hard 2» og noen sjangerstødige actionfilmer utover 90-tallet, men som siden har mistet grepet fullstendig og blitt stadig mer irrelevant.

Karrieren ble imidlertid påbegynt allerede på 1980-tallet, og i debutfilmen «Prison» er det mye som foregår foran kamera. Klassiske, amerikanske fengselfilmmotiver blandes med atmosfærisk skrekk, med massive fotografiske strøk av blåfarge, i en tydelig filmatisk tekstur som tilber mye damp og røyk i bildene. Det er ikke alltid like pent å se på, ei heller spennende utover den audiovisuelle filmøvelsen. Men det er utvilsomt et helhjertet og energisk debutantprosjekt, som også gjør det lett å forstå hvorfor Harlin fikk muligheten til å gjøre «A Nightmare on Elm Street 4». Dessuten er dette første virkelige bekjentskap med Viggo Mortensen, hvis tilstedeværelse løfter «Prison» enda et par hakk.

636 Fletch (1985)


Vi skriver 1985 og Chevy Chase var fortsatt morsom. Jeg fristes til å mene at Chase faktisk var blant de absolutt morsomste amerikanske komikerne på 80-tallet, og «Fletch» står som en av hans bedre. Her snus et relativt lite originalt kriminalfilmutgangspunkt til komisk effekt mye takket være Chase. Den tynnslitte storyen har flere hull som tettes igjen av komikerens evne til å lage stor komedie av sine karakteristiske lavmælte vittigheter – men også noen ekstremt fornøyelige øyeblikk som kommer av Chases verbale utbrudd som lukter av improvisasjon. Dette er hans one-man-show, også som eksponent for fysisk komedie. Men som filmverk er «Fletch» aldri imponerende, og den siste halvtimen greier også det middelmådige manuset å kvele mye av friskheten til Chase.

635 Legend (1985)


Det mest bemerkelsesverdige med «Legend» er at Ridley Scott lagde den etter og ikke før «Alien» og «Blade Runner». Der de to sistnevnte er selvskrevne og fullendte mesterverk i science-fiction-segmentet, fremstår «Legend» mer som et spennende, men ufullendt forsøk på å nærme seg noe – uten at hånden rekker helt bort. Foruten et fantastisk produksjonsdesign, blir «Legend» stående på en mer spinkel sammensatt konstruksjon både tematisk, emosjonelt og som helhetlig filmverk. Ridley Scott evner ikke å skape engasjement omkring kampen mellom det gode og onde, ei heller knyttet til eventyr-universets enhjørninger, gnomer, alver, djevler og menneskefigurer (inkludert en ung Tom Cruise i sin siste rolle før det totale gjennombruddet i Tony Scotts «Top Gun») som kaver rundt i de spektakulære bildene. For ja, «Legend» er et spektakulært skue, selv om det audiovisuelle heller ikke er like finslipt som i Scotts aller beste verk. Men det er uansett langs den dimensjonen «Legend» gjør seg fortjent til en viss anerkjennelse.

Som de fleste Ridley Scott-produksjoner har også «Legend» etter hvert blitt lansert i en utvidet director’s cut-utgave, som i dette tilfellet varer i 113 minutter mot originalversjonens drøye minutter. Jeg har kun sett 90-minuttersversjonen, og tar derfor klokelig forbehold om at «Legend» i sin endelige form er noen detaljer bedre.

634 The Company of Wolves (1984)


Jeg har aldri blitt direkte bergtatt av noe Neil Jordan har lagd, dog beundrer jeg irens ofte kraftfulle og tydelige visuelle ambisjoner som filmforteller. «The Company of Wolves» er definitivt av hans mest stilistiske øvelser. Men den prangende eventyrestetikken fremstår på sitt verste som noe grell og billig, dog er filmen i andre øyeblikk direkte forførende å hvile øynene på. Viljen til å utforske de seksuelle undertonene i rødhetteuniverset er spennende, men utførelsen er litt mindre dristig og spennende enn hva det kunstneriske ambisjonsnivået åpenlyst strekker seg mot.

633 Razorback (1984)


Før suksessen med «Highlander» (som jeg har holdt utenfor denne lista), men etter at han regisserte videoen til «Video Killed the Radio Star» av The Bangles som var den første musikkvideoen som ble vist på MTV, hadde Russell Mulcahy regi på den lavbudsjetterte australske horrorfilmen «Razorback».

Filmen åpner med at et gigantisk villsvin-lignende vesen nærmest river ned et hus og griper med seg barnebarnet til en forfjamset bestefar som sitter barnevakt. Bestefaren forsøker å forklare hva som skjedde, uten at noen tror på ham, og episoden hjemsøker ham resten av livet. En del år senere blir en kvinne angrepet av et lignende vesen i det samme området, og bestefarsfiguren blir etter hvert oppsøkt av hennes enkemann som kommer for å nøste opp i hva som foregår. «Razorback» åpner ganske stramt og stemningsfullt, men sklir etter hvert ut i tidvis latterlige overdrivelser samtidig som det dveles for mye med stereotypiske lokale landsbygdtullinger. Men det er også positive side ved «Razorback». For eksempel kommer historieetableringen med noen fordelaktige «Haisommer»-elementer som blir en god inngang til, og det er en fin geografisk utnyttelse av de australske landområdene i fotoarbeidet, noe som sammen med filmens litt snåle oppsyn gjør det hele litt eksotisk.

632 Under the Volcano (1984)


Det er 1930-tallets Mexico: Innbyggerne feirer «De dødes dag» samtidig som en aldrende og nyskilt britisk konsul fordrukkent vandrer fra pub til pub. Det er den klassiske historien om en selvmedlidende mann som drukner et liv av skuffelser i uante mengder alkohol på den til fullstendig fortapelse. I denne rollen er Albert Finney briljant, slik gode skuespillere ofte finner anledning til å briljere i tungt alkoholiserte rollefigurer.

Filmen er basert på en bok av Malcolm Lowry og regisseres av den klassiske tungvekteren John Huston. Men følelsen av at det dialogtunge materialet med sine symboler og tekstlige budskap passer bedre mellom to permer enn som film, blir påtakelig idet Huston ikke fullt ut evner å gjøre «Under the Volcano» relevant eller interessant i et rendyrket filmperspektiv. Dermed blir filmens fremste beholdning utvilsomt den alltid dyktige Albert Finney i en rolle skreddersydd for innlysende karakterskuespillerkunst.

631 Lock up (1989)


Sylvester Stallone spiller en ydmyk mønsterfange som snart har sonet ferdig det som presenteres som en urettferdig dom, og han kan knapt vente med å slippe ut slik at han kan gjenoppta jobben sin som bilmekaniker og gifte seg med kjæresten. Men en djevelsk ond fengselsdirektør, naturligvis spilt av Donald Sutherland, har en annen agenda. Av uvisse årsaker, som etter hvert viser seg å være veldig personlige, vil fengselsdirektøren gjøre alt for å nedverdige og holde Stallone bak murene så lenge som mulig.

Manuset og intrigene i «Lock Up» er av ganske banal karakter, men regissør John Flynn pirker borti vår rettferdighetsoppfattelse på et vis som skaper litt engasjement på vegne av Stallones muskuløse, men likevel litt tafatte figur. Stallones begrensede uttrykksrepertoar fungerer greit i den enkle «uskyldig dømt»-rolletolkningen, men det er Donald Sutherland – skuespilleren som er født til å gestalte iskalde bad guy-portretter – som stjeler de fleste scenene. «Lock Up» påminner for øvrig også om at Tom Sizemore, som her debuterer, på et tidspunkt var en lovende skuespiller. Som sjangerfilm eller filmuttrykk generelt, har imidlertid ikke «Lock Up» holdt seg veldig godt. Det jeg fra videospilleren tidlig på 90-tallet hadde stor glede av, fremstår i dag fortsatt ikke som kjedelig – men derimot som et stykke klisjefullt actionføleri som tiden egentlig har løpt fra.


1980-tallet: 641 – 650. plass


650 Eyewitness (1981)

«Eyewitness» ble i Storbritannia utgitt under tittelen «The Janitor» som egentlig er mer beskrivende for filmen enn originaltittelen. I åpningen ser vi en mektig vietnamesisk forretningsmann med tvilsomme koblinger bli funnet drept i en leilighet i et Manhattan-kontorkompleks der filmens hovedfigur, spilt av William Hurt, jobber som vaktmester. Når en tv-journalist, spilt av Sigourney Weaver, mistenker at han kan ha informasjon om drapet, så blir de begge to viklet inn i skuddlinjen av en kriminell operasjon – men det er aldri slik at hovedfiguren faktisk har vært et øyevitne. Uansett, filmen bygger intrigene og spenningskurven langs dimensjonen av forholdet mellom de to, der hun vil ha informasjon av ham, mens han trekkes mot henne av helt andre grunner.

«Eyewitness» er på mange måter et stødig filmprosjekt, ikke minst fordi den er fylt opp av sterke skuespillerkrefter som James Woods, Christopher Plummer og Morgan Freeman, i tillegg til Sigourney Weaver og William Hurt. Dessverre føles imidlertid sistnevnte lite passende, og derfor lite overbevisende, i vaktmester-hovedrollen, og det er især James Woods i en mindre rolle som psykisk slitt Vietnam-veteran som er best foran kamera. Filmens klareste ankepunkt er likevel hvordan den veksler mellom å være et relasjonsdrama, en sosialrealistisk skildring og forsøksvis en thriller spunnet rundt uklarhetene ved et drap – men uten å fungere veldig tilfredsstillende på noe. Det kan virke som filmskaper Peter Yates, eller manuset, nærmest bevisst unngår å trekke filmen i thrillersporet den først setter opp – som om det finnes ambisjoner her som isteden blir en bremsekloss eller setter filmen ut av kurs mot hva som faktisk kunne blitt spennende. Isteden søkes det ut mot sidene, til underutviklede karakterer i miljøet og sideplott som ikke fører til fengslende slutninger. Det er synd, for filmarbeidet og de involverte partene i «Eyewitness» for øvrig rommer nok av kvalitet.

649 Liquid Sky (1982)

«Liquid Sky» er…. annerledes. I russiske Slava Tsukermans kultfilm har aliens ankommet orda på jakt etter heroin, men finner med interesse ut at den menneskelige orgasmen utløser tilsvarende kroppslige mekanisme som heroin. Vi møter en kokainavhengig, biseksuell modellkvinne på en nattklubb som ligger med det meste som rører seg – og som blir et yndet objekt for romvesenene som suger ut hjernen fra menn i orgasme-øyeblikket.

Bilde- og lydteppet preges av høylytt new-wave-musikk i en svettende nattklubbsetting som gir assosiasjoner til alternative undergrunnsklubber i Berlin tettpakket av androgyne skapelser med outrerte kostymer og frisyrer, og en særlig liberal holdning til seksualitet og dop. Alt kastes inn i en filmatisk miksebolle, og det som oppstår er et fascinerende fargespill med en sjelden neonblinkende kraft og audiovisuell spinnvillhet. Det er også en form for brokete poesi her et sted, og man kan beundre det åpenlyst inspirerte fotografarbeidet.

Filmen er likevel ganske tydelig preget av et lavt budsjett, og er mer vulgær enn sexy og mer psykedelisk enn behagelig drømmende. Interessant nok utkom filmen før AIDS-oppmerksomheten slo til, og må derfor ses som en eventuell utilsiktet metafor for hvordan hensynsløs seksuell aktivitet fører til døden. Filmen er heller ikke uten humor, som tydeligst eksemplifisert med en eksentrisk tysk ufo-forsker som lusker i kulissene og forsøker å nøste opp i hva som skjer med mennene som sporløst forsvinner etter sex. Metthetsfølelsen i møte med den ekshibisjonistiske, urbane undergrunnsverdenen av dop og sex, blir imidlertid nesten kvelende på et tidspunkt, og filmen er utvilsomt altfor lang med sine nesten to timer. Samtidig som det er veldig lett å forstå dens appell og kultfilmstatus.

648 The Young Master (1980)

Da «The Young Master» kom ut i 1980 hadde Jackie Chan allerede slått gjennom som mainstream-skuespiller i Hong Kong gjennom «Snake in the Eagle’s Shadow» og «Drunken Master» sent på 70-tallet. Det var dog med «The Young Master» han høynet statusen til et nytt nivå, fratok Bruce Lee box-office-rekorder og sementerte seg selv som den definitive filmstjernen i Hong Kong.

At Chan er/var en bedre kampsportutøver, og faktisk også skuespiller, enn historieforteller tydeliggjøres av et manus- og regiarbeid (begge utført av Jackie Chan) som i beste fall er sjarmerende, forvirrende fortalt. På et tidspunkt mister man oversikten og interessen over plottets utvikling, men den tekniske og koreograferte iscenesettelsen av de mange kampscenene er så imponerende at man kan svelge de åpenlyse filmfortellende svakhetene. At Jackie Chan er direkte krampeaktig umorsom når han ustanselig forsøker å være klovneaktig eller slapstick-humorist i hver sekvens, kan jeg også fint akseptere og avskrive som en kulturell betingelse. Samtidig er filmens skjevheter og svakheter såpass fremtredende at det på bortimot 110 minutter (den internasjonale versjonen) blir i meste laget, der de forrykende kampscenene ikke kan stanse helheten fra å bli en smule falmet.

647 The Killing Time (1987)

Kiefer Sutherland ankommer en småby i California under falskt navn og med skjulte hevnmotiver. Han får jobb i det lokale politiet, der han blir kollega med Beau Bridges som på sin side nyter et sidesprang med kona til en av byens mektigste menn. Dette vikles etter hvert sammen i et ganske forutsigbart og blodfattig thrillerplott, selv om det er tilløp til noen inspirerte sekvenser særlig i filmens første akt.

Kiefer Sutherland var allerede som tyveåring tilnærmet perfeksjonert for den iskalde, typiske bad guy-rollen. Det er imidlertid her den godslige Beau Bridges som utvikles til historiefortellingens egentlige hovedperson. Dessuten dukker Michael Madsen opp i en ganske uvesentlig birolle, bare for å forsvinne ut av storyen uten nærmere forklaring. Det er et snev av «Fargo»-vibber over filmens ånd, i den forstand at regissør Rick King inntar et uuttalt komisk perspektiv i skildringen av småklønete, enkle landsbybeboere som etter beste evne planlegger et perfekt drap. Men «The Killing Time» tilhører uomtvistelig en annen kvalitetsgalakse sammenlignet med Coen-brødrenes mesterverk – dog er det fortsatt et visst spenningsmoment og en underholdningsverdi som ikke gjøre de 90 minuttene til en totalt verdiløs tidsinvestering.

646 Deranged (1987)

Det er fristende å kategorisere «Deranged» fra 1987 som fattigmannsutgaven av det psykologiske horrormesterverket «Repulsion». Tiden har også vist at filmens regissør med fortid fra pornobransjen, Chuck Vincent, aldri ble en filmskaperstørrelse i samme galakse som Roman Polanski.

Når det er sagt så er det flere inspirerte sekvenser i «Deranged», der Vincent utnytter leiligheten – der omtrent hele handlingen finner sted – med forsøksvis spennende kamerabruk for å meisle frem en ekkel, klam paranoia-stemning av et kvinnemenneskes dragning mot galskapen. Det lykkes han greit med, til tross for et mindre spennende karakterportrett, og en helhet som egentlig aldri blir veldig oppslukende. Likefullt et passe interessant bidrag til 1980-tallets katalog av amerikanske thriller/horror-verk!

645 Big Trouble in Little China (1986)

«Big Trouble in Little China» gjenforente John Carpenter med Kurt Russell, og det uhøytidelige actioneventyret ble oppsiktsvekkende nok langt bedre mottatt av kritikerne enn den foregående Carpenter/Russell-konstellasjonen som var «The Thing» (!) fire år i forveien. Ettertiden har nok rokket ganske fundamentalt i den opprinnelige oppfatningen av styrkeforholdet mellom disse to produksjonene, vel vitende om at mange fremdeles har et kjært kultforhold til «Big Trouble in Little China».

Uansett, filmen ble en kommersiell nedtur og blir i retrospekt sett på som Carpenters siste store Hollywood-produksjon. Den er også et godt stykke unna å være en personlig Carpenter-favoritt, og i min bok kanskje hans minst spennende 80-tallsproduksjon. Likevel er det, selvsagt kvaliteter her. Det føles å være en iboende underholdningskraft i det «Indiana Jones»- og tegneserie-aktige universet som åpnes i et slags parallelt Chinatown-univers i filmen. Carpenter kaster oss som en ball gjennom et uforutsigbart og ytterst merkverdig univers. Likevel blir filmens fortellende mønster en anelse repeterende, da den tross alt ikke rommer så veldig mye mer enn overdådige og heseblesende jaktscener, og reduseres til slutt egentlig til en halvgod komedie.

644 Heartbreak Ridge (1986)

Da Clint Eastwood i 2008 portretterte en aldrende grinebiter av en krigsveteran i sin egen svært fornøyelige «Gran Turino», kunne det ligne på en pensjonert utgave av den temperamentsfulle krigsveteranen Tom Highway i «Heartbreak Ridge». Men allerede her er han i grunn på randen av en bitter tilværelse pensjonist; Eastwood spiller en erfaren militærskikkelse som skal trener opp en ny generasjon soldater klare for krigshandlinger.

«Heartbreak Ridge» forholder seg tematisk forutsigbart til klassiske kultur- og rollekonflikter i skildringene av den autoritære lederfigurens håndtering av en lite disiplinert gruppe av unge soldater. Det ligger opplagt en underholdningsverdi i Eastwoods karikerte rolletolkning og den spydige dialogvekslingen som gjennomsyrer filmen, men mange repetisjoner og klisjeer påkaller etter hvert et metningspunkt, og filmens avslutning er også ganske haltende.

643 Night of the Pencils (1986)

Fra militærjuntaens maktovertagelse i 1976 og frem til diktatorets endelikt i kjølvannet av Falklandskrigen i 1982, mistet flere titalls tusen argentinere livet. Mange ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og siden har de aldri vært sett. Man anslår at over 10 000 argentinere i denne perioden sporløst forsvant.

Men ingen kunne forutse omfanget og konsekvensene av juntaens maktspill: fagbevegelsene ble erklært ulovlige, pressen ilagt munnkurv, og enkeltpersoner i sivilsamfunnet forfulgt. Kort fortalt ble uønskede elementer – politiske motstandere og andre opposisjonelle krefter i samfunnet – forsøkt jaget bort, i verste fall eliminert. Uten forklaring ble mennesker arrestert og fjernet fra samfunnet. Den argentinske filmproduksjonen «Night of the Pencils» forteller én historie. Om seks unge studenter på 16-17 år som, fordi de demonstrerte høylytt for billigere busstransport, endte i fengsel som torturobjekter for juntaen. Det er en brutalt nærgående skildring av simpel maktmisbruk. Totalt meningsløst, provoserende, trist og smertefullt. Men filmen har også en noe amatørpreget, olsenbanden-aktig fremtoning av konfliktene som hemmer det autentiske i en veldig realismeforsøkt fremstilling av virkeligheten.

642 8 Million Way to Die (1986)

«8 Million Ways to Die» ville neppe vært regissør Hal Ashbys førstevalg som sin siste film, selv om Ashby – som på 70-tallet var en av de mer innflytelsesrike amerikanske filmskaperne – allerede var på tydelig karrierenedtur utover 80-tallet. Mye lå imidlertid til rette for at dette kunne ha blitt veldig bra. Manuset ble opprinnelig skrevet av Oliver Stone, før det ble forkastet og blant annet omskrevet av Robert Towne (manusforfatteren bak «Chinatown»), og Ashby spilte etter hvert inn scener med stor grad av improvisasjon. Etter siste innspillingsdag overtok imidlertid studioet styringen og Ashby ble kastet ut. Ikke uventet endte det med at filmen floppet, men ikke dermed sagt at den er uten kvaliteter. Fotoarbeidet til Stephen H. Burum, mest kjent for sitt mangeårige og spennende samarbeide med Brian De Palma, kunne kanskje vært enda mer spektakulært, men det gir en livlig og frisk inngang til historien. På et vis lander filmen i et estetisk krimlandskap som Michael Mann gjerne okkuperte med storhet på 80-tallet, men Ashby besitter ikke helt samme finesse og engasjement for å utforske det rent audiovisuelle. Isteden snur han ofte historiefortellingen innover, mot hovedfiguren spilt av Jeff Bridges, som er en tidligere politimann som må rehabiliteres for alkoholmisbruk etter å ha mistet både familie og politijobben. Men selv fra utsiden vikles han igjen inn i en kriminell LA-basert undergrunnsverden av prostitusjon, vold og narkotika.

Om skuespillet ikke er uinspirert (Bridges er solid), er karaktertegningen noe slapp og lettvint utført, mens Alexandra Paul (senere mer kjent for «Baywatch» enn noe annet) gjør en enda mindre minneverdig prestasjon som luksusprostituert. Derimot er en ung, og på dette tidspunktet uprøvd Andy Garcia, perfekt som narkobaron i en karismatisk og underholdende over-the-top-tolkning. «8 Million Ways to Die» er en rotløs film, som ikke er veldig bevegende eller engasjerende, verken som krimfortelling eller i portretteringen av en tidligere politimann som plages av skyldfølelser og vil finne en ny mening i livet. Men Jeff Bridges og Andy Garcia er gode, og det finnes et knippe velgjorte sekvenser som smaker godt på tungen der og da.

641 The Fan (1981)

«The Fan» må ikke forveksles med Tony Scotts 90-tallsthriller med samme tittel. I den mer umeritterte Ed Bianchis «The Fan» fra 1981 (hans neste spillefilm kom først i 1991) spiller praktfulle Lauren Bacall en tidligere populær Hollywood-skuespiller som nå står overfor sin Broadway-debut, men som samtidig opplever å bli trakassert av en i overkant ivrig fan som etter hvert overskrider grensen for besettelse.

Filmen har noen veldig fine stemningspartier; på mange måter frembåret av den karismatiske Lauren Bacall, men i første halvdel vel så mye for de audiovisuelle kvalitetene. Det er et delikat og thrilleratmosfærisk musikkbidrag som presenteres av komponist Pino Donaggio under fortekstene, og det visuelle har en heldig lightsmak av gialli i innledningen. Etter den lovende åpningen forsvinner imidlertid mye av saften ut av verket litt for fort, og «The Fan» utvikles til en langt mer anonym og tørrlagt thriller som kun reddes av et par filmisk-inspirerte enkeltøyeblikk der regissøren våger å male med sin bredeste pensel.


1980-tallet: 651 – 660. plass

660 Streets of Fire (1984)

Walter Hills rock ‘n’ roll-fabel «Streets of Fire» bader i fortidens farvann av femtitallets motorsykkelfilmer. Det meste handler om å ikle universet røff maskulinitet; ukompliserte action-tablåer, bil/motorsykkelscener og renskåret pulp-dialoger i en mørk og gritty, men neonbelyst erkeamerikansk urbanitet. Og i dette filmiske universet bryr ikke Walter Hill seg om å skape rom for godt skuespill, interessante figurer eller en medrivende historiefortelling.

Filmen ble ingen umiddelbar hit, og det som var ment som første del av en planlagt trilogi, falt følgelig i grus. Tilbake står et interessant, men haltende eksperiment som i sitt voldsomt eksessive uttrykk bikkende over i det smakløse, har opparbeidet en slags – fortjent nok – kultstatus.

659 Bells (1982)

Terroren ligger i telefonrøret i Michael Anderson canadiske lavbudsjettsskrekkfilm «Bells» (som også kan gå under tittelen «Murder by Phone»). Ofrene er de som svarer på noen spesifikke telefonoppringninger, der den ukjente avsenderen sender ut signaler som får mottakeren til å skjelve og spytte blod før hele kroppsmassen eksploderer til en bestialsk død.

Åpningsscenen, med en jente som sprenges til døde når hun løfter av røret i en ringende telefonkiosk, er thrillerhåndverksmessig sterkt iscenesatt og etablerer effektivt et uhyggelig fengslende konsept. Etter en pulsoppjagende etablering, dras imidlertid tempo drastisk ned, og helheten reduseres til en medioker tv-estetisk etterforskningsthriller uten vesentlig nerve eller atmosfære.

Richard Chamberlain gestalter den etterforskende hovedrollefiguren på autopilot, mens Sara Botsford er hakket mer minneverdig i det som utspilles som en lite troverdig og involverende romanse mellom de to. «Bells» er ingen «Scanners» fordi Michael Anderson (mest kjent for «Logan’s Run») vitterlig ikke er noen David Cronenberg. Istedenfor å rendyrke en uhøytidelig skrekkfilmsjargong i kjølvannet av noen veldig effektive og sterke åpningsminutter, blir «Bells» snarere en anelse uinteressant – rett og slett fordi trangen til å rotfeste de absurde hendelsene i en alvorspreget og konvensjonell form ikke slår helt heldig ut. Et par spektakulære sekvenser som smaker nettopp litt av David Cronenberg, og da særlig filmens innledning, rettferdiggjør likevel listeplassering.

658 The Punisher (1989)

Lenge før Frank Castle ble spilt av Thomas Jane (mot John Travolta) i forglemmelige «The Punisher» fra 2004, før Ray Stevenson spilte samme figur i «Punisher: War Zon» i 2008, og før Jon Bernthal portretterer ham i den mer populære tv-serien, var det ingen annen enn Dolph Lundgren som først ga sitt olme steinansikt til tegneseriefiguren allerede tilbake i 1989. Dette var den første virkelige Marvel-filmproduksjonen lagd for kino, men ble ingen entydig suksesshistorie. Heller ikke for regissør Mark Goldblatt som stanset sin korte regissørkarriere allerede her, men som siden har gjort seg bemerket som særdeles habil klipper på flere muskuløse produksjoner for blant andre James Cameron, Paul Verhoeven og Michael Bay.

Hva angår «The Punisher» bedrives det sjelden stor filmkunst her. Som sjangerfilm av den typen man rev ut av videohylla på begynnelsen av 90-tallet med en actionhelt på fremsiden, er det like gjennomsnittlig intetsigende og generisk som mistanken burde tilsi, men ikke uten underholdningsverdi. Universet er mørkt og skittent, der konfliktene og figurene settes opp mot hverandre som utilslørt gode eller onde (der sistnevnte gjerne er japanske). Det er ikke veldig dynamisk, men «The Punisher» serverer 80-tallsaction til beinet, på godt og vondt.

Lundgren leverer en brutal, stivbeint og monoton tolkning som Frank Castle. Men det er også en superheltskikkelse som i Lundgrens fysikk blir en figur med iboende, fryktinngytende autoritet, dog spilt med et mumlende og apatisk spill som tilfører få nyanser. Fra byens grumsete undergrunn holder han base avsondret fra både politiet og samfunnet for øvrig – der han som hevnstyrt vigilant innimellom søker turen opp til bybildet for å rydde bort de skyldige som besudler samfunnets orden. På politihuset er det imidlertid enkelte sjeler som fortsatt tror Frank Castle lever anonymisert som «The Punisher», figuren som de siste årene har likvidert et hundretalls innbyggere. Dette er drivkraften i dramaet som bærer relativt forutsigbart frem mot et litt seigt klimaks, men det er også noe enkelt og røft over helheten.

657 Spellbinder (1988)

«Spellbinder» fra 1988 er etter sigende tilnærmet umulig å få tak på i fysisk format, rett og slett fordi sterke krefter innenfor Scientologi-kirken ønsker å holde filmen skjult. Nåværende sektmedlem og John Travoltas bedre halvdel, Kelly Preston, spiller her nemlig den forførende og tidvis totalnakne hovedrollefiguren med overnaturlige, heksekrefter i et satanistisk univers.

Som filmverk tåler imidlertid «Spellbinder» for så vidt dagens lys, selv om den har noen åpenlyse b-filmskavanker og tilkortkommenheter. Aller tydeligst er «Spellbinder» vaklende og lite stram i selve historiefortellingen, eller i klippingen, der scener og handlingsforløp kommer med en rykk-og-napp-følelse. Det visuelle arbeidet fremstår heller ikke så gjennomarbeidet som man kunne ønske, tidvis med en grell belysning, der potensialet jo er høyt for estetiske filmgrep rundt et satanistisk filmunivers. Likevel er det som «Spellbinder» har en lettere trolsk tiltrekningskraft. Storyen om den unge advokaten som redder en kvinnelig skjønnhet på gata fra en ubehagelig episode med en fremmed mann, men hvor det åpenbart er «noe» som ikke stemmer, er det fengslende startpunktet. Derfra er «Spellbinder» en film som gransker fristelsens potensielle bakside, der Timothy Daly spiller vår uheldige protagonist som uunngåelig fanges av Kelly Prestons farlige skjønnhet.

656 The Island (1980)

Michael Caine spiller en journalist som ønsker å finne ut hva som egentlig har skjedd med de mange som har forsvunnet de siste årene i Bermuda-triangelet. Den nysgjerrighetssøkende journalisten tar med seg sin unge sønn og reiser ut til det samme området, hvor de opplever å bli overrumplet av primitive pirater og tas til fange på en øy i det karibiske hav.

Den første halvtimen av «The Island», frem til Caine og sønnen havner i piratenes fangenskap, har en kryptisk og spennende atmosfære over seg, ikke helt ulikt «Haisommer». Som maritim skrekkfilm mister imidlertid «The Island» grepet når den kaster loss fra den psykologiske og atmosfæriske havnen, og begir seg ut i et farvann av karikerte pirater i et slags voldsomt eventyrunivers som virker mer uinspirert og kaotisk enn det er spennende. Og det er i all hovedsak et svakt manus som vanner ut filmens positive tendenser, og den gjenværende kvaliteten blir da Michael Caines tilstedeværelse, en stemningsfull etablering og kun et knippe velkomponerte tablåer i den nokså frenetiske siste timen.

655 Flowers in the Attic (1987)

Forfatter V.C. Andrews gjorde stor kommersiell suksess med boka som lå til grunn for 1987-filmatiseringen «Flowers in the Attic» (boka er senere blitt filmatisert på nytt i 2012 med Heather Graham og Ellen Burstyn) – en produksjon som etter sigende ble gjenstand for en rekke kompromisser ettersom en lang rekke produsenter søkte innflytelse. Det medførte blant annet at flere alternative slutter ble spilt inn, noe som kan forklare den nokså tonedøve avslutningen i den foreliggende versjonen.

Regissør Jeffrey Bloom står uansett kunstnerlig ansvarlig for det som utvikles til å bli en flat og uinspirert formulert skrekkfilmhistorie. Plottet omhandler fire barn som blir innelåst på et loft i besteforeldrenes digre herregård, der moren tilsynelatende har sviktet dem i sin grådige jakt på å bli gjeninnskrevet i testamentet før den syke faren dør. Louise Fletcher har en fryktinngytende tilstedeværelse som den strenge bestemoren, der hun kanaliserer litt den samme holdningen som i «One Flew Over Cuckoo’s Nest», mens skuespillet for øvrig er tilsvarende mediokert som filmen for øvrig. Riktignok kan man føle konturene av et mer saftfullt og intrikat horrormateriale, men i den endelige versjonen finner man altså bare sporene av det makabre, incestiøse og de mørke skildringene som skal ha gjennomsyret kildematerialet. Dessverre har det i stor grad forduftet under adaptasjonsprosessen.

654 Planes, Trains, and Automobiles (1987)

Jeg vokste for så vidt opp med mange av 80- og tidlig 90-tallskomediene med John Candy. Men har etter hvert også vokst fra dem. «Planes, Trains and Automobiles», der John Candy spiller mot Steve Martin, står imidlertid igjen som den beste og fineste i bunken.

I retrospekt tilskriver jeg gjerne regissør John Hughes mye av æren for filmens tidløshet, da Hughes på sedvanlig vis har klart å tilføre en genuin omtanke, varme og robuste figurer til et konsept som i utgangspunktet kan fremstå som enkelt og banalt. Komedien livnærer seg naturligvis også på den komiske timingen, like mye som de undervurderte skuespillerkvalitetene i Steve Martin og John Candy som filmens diametralt motsatte hovedrollepar. Det er en lun og oppfinnsom komedie som hever seg over de fleste klisjeer, men som akkurat ikke er morsom nok – eller slutter tilfredsstillende nok – til å høynes blant Hughes’ eller 80-tallets aller beste i sitt slag.

653 Dark Night of the Scarecrow (1981)

Formen i horror-verket «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje både konservativ og uspennende, og filmen legger sånn sett aldri skjul på å være en produksjon for tv-formatet. Landskapet foran kamera påminner også om en middels Stephen King-adaptasjon skapt for tv på 80-tallet – og foruten Charles Durnings tilstedeværelse, er skuespillerkalibret på samme middelmådige kvalitetshylle.

Larry Drake, mest kjent for «L.A. Law», spiller en tilbakestående karakter i slutten av 30-årene som har et slags vennskap med et jentebarn på et lite sted i tykkeste Amerika. Drake leverer muligens et portrett som bikker mot komisk effekt, og som etterlater en viss bismak, men uten at det blir problematisk når det plasseres i en film som tviholder på sitt særegne, merkverdige toneleie. Det kommer særlig til syne allerede i åpningen som setter premisset; en besynderlig, men effektiv iscenesettelse, der jentebarnet blir angrepet av en hund og Bubbie forsøker å redde henne. Omgivelsene leser imidlertid hendelsen annerledes, og Bubba får gjennomgå når lynsjestemningen i landsbyen eskalerer. Historiefortellingen føles hele tiden konstruert og derfor også forutsigbar og omstendelig. Samtidig skapes det et rom som på fordelaktig vis gjerne prioriterer stemningsskapende tablåer fremfor billigkjøpte skvetteøyeblikk, og det kunstneriske (eventuelt økonomisk motiverte) valget med å unnlate blod og grusomheter på skjermen, men trekke kamera unna, virker til det bedre. Flere scener holdes det likevel for lenge i, og filmen føles lenger enn den er – på godt og vondt. «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje lenge forutsigbar, men har et bevegelsestempo og prioriteringer underveis som skiller den tydelig fra samtidige og sammenlignbare slasherproduksjoner, helt frem til en overraskende tilfredsstillende slutt.

652 Nothing Underneath (1985)

Visstnok ble selveste Michelangelo Antonioni først forespurt om å regissere «Nothing Underneath», men oppdraget landet Isteden i Carlo Vanzinas mindre meritterte hender. Han har forvaltet et thrillermateriale til å påminne ganske sterkt om et middels Dario Argento-sammenskrudd giallo-verk, men sluttproduktet er overraskende blodfattig og langt fra så sleazy som man skulle tro.

Filmen spinner rundt kulissene i den italienske toppmodellbransjen med Milano som setting, og tittelen peker på en tomhet og overfladisk holdning til hva som ligger under det modellene uttrykker foran kamera – i tillegg til det mer åpenlyse om at kvinnene har lite eller ingen klær under de korte skjørtene. Vel, mysteriet oppstår idet én av modellene forsvinner, og hennes tvillingbror kommer til Milano i frykt, fordi han mener å ha sett – med telepatiske evner – at hun skal ha blitt drept. Kort tid etter blir flere andre modeller funnet drept. Filmen nyter naturligvis en viss fordel av å kunne omgi seg med en angivelig modellelite, og Vanzina tillater seg å dvele litt ved estetikken i dette miljøet, uten at det blir grenseløst sensuelt i selve filmskapelsen. Den danske supermodellen Renée Simonsen får etter hvert en sentral rolle, uten å gjøre seg bort, mens sjangerveteranen Donald Pleasance tilfører kredibilitet i rollen som aldrende politietterforsker. I bakgrunn høres konturene av Pino Donaggio-musikk (blant annet kjent for sitt samarbeid med Brian De Palma), men det lave lydnivået på DVD-versjonen gjør at det aldri klarer å fargelegge filmen. «Nothing Underneath» er et slentrende og helt kurant innspill til den sene giallo-perioden, men uten tydelige høydepunkter. (Filmen fikk dessuten en oppfølger som også utkom på 80-tallet, «Too Beautiful to Die», som jeg dessverre ikke har sett.)

651 Clownhouse (1985)

Det er med en ikke-ubetydelig bismak man i det hele tatt setter seg til rette for å se «Clownhouse». Hvorfor? Fordi filmens regissør, Victor Salva, ble dømt for å ha seksuelt misbrukt den da 12 år gamle hovedrolleinnehaveren, Nathan Forrest Winters, under filminnspillingen.

Men det til side: Det er ingen tvil om at Victora Salva kan film (noe han også senere fikk vise med den undervurderte «Powder» i 1995). Det gjøres tydelige visuelle grep for å skape en underliggende creepy atmosfære på vei mot et mer klassisk horror-klimaks: Tre brødre (hvor den eldste spilles av en ung Sam Rockwell) fanges i et stort hus der de blir jaget av tre psykopater utkledd som klovner. Filmen er på sitt sterkeste i første halvdel, hvor det settes opp en Stephen King-lignende setting, men innenfor inspirerte filmiske rammer på et høyere nivå enn flere av samme tiårs middelmådige King-adaptasjoner. Men der Salva har et tydelig blikk for kameraposisjoner, bruk av locations og fortellertempo, hemmes helheten også av å være noe substansløs og lite spektakulær. Kanskje oppleves også filmens snikende uhygge ubevisst gjennom kjennskap til det forferdelige som ikke er en del av filmen, men som det tross alt er vanskelig å distansere seg fra når man først ser den.


1980-tallet: 661 – 670. plass

670 Dykket (1989)

Med actionthrilleren «Orions belte» fra 1985 ble det bevist at man også kunne lage habil sjangerfilm her i landet. Suksessen banet nok mye vei for «Dykket» som er regissert av britiske Tristan de Vere Cole (mannen bak den engelske versjonen av «Orions belte»).

I likhet med «Orions belte», er strukturen og virkemidlene i «Dykket» velkjente, men med en tydelig norsk forankring i tematikk og miljø som likevel skaper en forfriskende dimensjon. Her tas vi med til Nordsjøens havbunn, der to norske dykkere skal foreta et kort rutinedykk før de skal reise til fastlandet for en etterlengtet ferie. Men oppdraget blir naturligvis ikke så problemfritt som først antatt.

Som en kappløp-mot-tiden-thriller er «Dykket» ikke så intenst oppjagende og spennende som potensialet kanskje tilsier, men den svettefremkallende klaustrofobien kjennes virkelig på kroppen, både uttrykt gjennom regi og hovedrolleinnehaver Bjørn Sundquists energiske portrettering. Særlig sterk er den litt underspilte og subtile skildringen av hvordan de involverte menneskene, på land og under havets bunn, tar innover og forholder seg til hva utfallet sannsynligvis blir. Musikken ved Geir Bøhren og Bent Åserud er også sterkt oppbyggende for nettopp denne følelsen, uten at de her er i nærheten av å skape ikoniske melodilinjer som i «Orions belte». Filmen savner derimot noe dynamikk, både i historiefortellingen og visuelt. Men filmens konsentrasjon om dramaet under vann, og ideen om gjengivelsen av et klaustrofobisk mareritt, er i seg selv en befriende kvalitet – og gjør filmen minst like vellykket som Erik Skjoldbjærgs senere «Pionér» som hentet inspirasjon fra nettopp «Dykket».

669 Harry and the Hendersons (1987)

«Harry and the Hendersons» er en av flere filmfavoritter fra barndommen som burde få lov til å forbli et positivt minne, uten å bli dratt opp til et smått unødvendig gjensyn der noe av illusjonen ubønnhørlig knuses. Fascinasjonen skyldtes i mye skapelsen av Bigfoot-karakteren, der et imponerende og fortjent Oscar-vinnende sminkearbeid aldri overskygger at figuren samtidig uttrykker en genuin personlighet det skapes følelser for. Denne konstruksjonen er like imponerende i dag, men er i seg selv likevel ikke nok til at filmen kan anses som en sementert klassiker i sitt segment, slik som den antatte inspirasjonskilden «E.T».

Den første halvtimen er riktignok veldig fornøyelig; der Bigfoot-karakteren skal gjøre seg kjent med den amerikanske kjernefamiliens hjem, og John Lithgow etableres som en Chevy Chase-lignende karikatur av en farsfigur. Men på et tidspunkt forvitrer mye av komedien, og da sklir «Harry and the Hendersons» ut i mindre oppslukende retninger, uten egentlig å finne tilbake til magien som ble skapt i filmens første halvtime.

«Harry and the Hendersons» ble unnfanget av Steven Spielbergs produksjonsselskap Amblin, og føyer seg naturlig inn i rekken av selskapets mange vellykkede familiefilmer av 80-tallet. Men i den rekken mangler også «Harry and the Hendersons» noe av den helhetlige kvaliteten som de aller beste av selskapets filmer hadde, og som derfor gjør filmen mindre relevant å trekke frem i dag.

668 Vanishing Act (1986)

«Vanishing Act» er en ganske snedig konstruert thriller i tv-filmformat. Plottet og thrillermekanismene slekter umiskjennelig på Alfred Hitchcock, men det filmatiske ambisjonsnivået matcher ikke samme mesterstørrelse.

Vi befinner oss i et snødekket Rocky Mountains-landskap, og blir kjent med en mann idet han oppsøker det lokale politiet for å melde at kona hans – som han er på bryllupsreise med – har forsvunnet. Kort tid etter får han beskjed om at kona er funnet og befinner seg hos en lokal prest. Problemet er bare at han ikke kjenner igjen kvinnen, spilt av Margot Kidder, som insisterer på at hun er hans kone. Dette besynderlige plottet vris til en blanding av komisk effekt, som tydeligst illustreres i skuespillet til Elliott Gould som politimannen, og mystisk spenning som pirrer nysgjerrigheten. Hvordan det hele henger sammen avsløres først i sluttminuttene som presenterer en intrikat og fornøyelig plot-twist, som er verdt ventetiden på drøye 90 minutter. Som filmverk er «Vanishing Act» relativt ubetydelig, og underveis er den heller ikke konstant spennende/engasjerende. Men med en iboende særegen tone karakterisert av usagt komedie og et Hitchcock-aktig plott, så blir det likevel et fornøyelig, lite bekjentskap.

667 Shocker (1989)

Da «Shocker» ble lansert i 1989, var det virkelig ytterst på halen av det amerikanske slashervesenet som hadde slått seg løs på amerikansk film fra 70-tallet og utover 80-årene. Wes Craven hadde naturligvis selv vært en viktig eksponent for subsjangeren, og i «Shocker» forsøker han å bygge videre på mange av de samme ingrediensene som fantes i suksessen «A Nightmare on Elm Street». Filmen ble imidlertid ingen suksess, verken kommersielt eller kunstnerisk, og blir nok av mange typisk kategorisert og avskrevet som nettopp et uinspirert biprodukt av «A Nightmare on Elm Street». Det er forståelig, men også i overkant slemt og lettvint.

«Shocker» er ladet med sine kvaliteter, og særlig er den første drøye halvtimen frisk der den stemningsfullt etablerer og balanserer en uhyggelig horroratmosfære med en komisk undertone. Innimellom er det rasende underholdende, men på et tidspunkt mister Craven evnen til å balansere filmens elleville konsept og tåpelighetene tar overhånd. Som bad-guy blir karakteren Horace Pinker presentert, spilt av Mitch Pileggi (som senere skulle gjøre seg mer bemerket i rollen som Walter Skinner i «The X-Files»), i forsøk på å skape en ny Freddy Krueger, men han blir egentlig aldri etablert som en genuint fryktinngytende eller spennende figur. Wes Craven har åpenbart mange ideer som skal settes ut i livet her, og det er sjeldent noe å innvende på skrekkmesterens kameraføringer og lekenhet. Men «Shocker» er dessverre, til tross for en lovende første akt, et lite stykke unna å være hundre prosent vellykket.

666 White Nights (1985)

Taylor Hackfords «White Nights» omhandler en profesjonell danser som under den kalde krigen bedro Sovjetunionen til fordel for USA, men som etter en nødlanding i Sovjetunionen blir oppdaget og tatt til fange av KGB.

«White Nights» åpner sterkt med en lang og spennende koreografert ballettsekvens som avløses av en intens skildret nødlandingssekvens om bord på et fly. På samme måte avsluttes filmen med en energisk og medrivende fluktsekvens, hvor hovedfiguren og hans medhjelpere forsøker å rømme fra sovjetisk fangenskap til amerikansk ambassadejord. På den andre siden er «White Nights» lite engasjerende i det vide rommet mellom begynnelse og slutt, og med en spilletid på 2 timer og 15 minutter, blir det merkbart problematisk.

Hovedrollen spilles av Mikhail Barysjnikov, som først og fremst er en berømt sovjetisk-amerikansk danser, dernest skuespiller. Barysjnikovs dansekompetanse utnyttes til det fulle av Hackford, som gir god plass til lange ballettsekvenser, hvilket også bidrar til en viss særegenhet med autentisk tilsnitt. Samtidig er hovedfiguren, portrettert av Barysjnikov, såpass grunn at et mediokert og ganske uttrykksløst skuespill tolereres. Ensemblet for øvrig er solid foranket i karakterskuespillere som Helen Mirren, Isabella Rossellini, Gregory Hines og Jerzy Skolimowski. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at materialet er ganske seigt og lite effektivt sammensatt, og i retrospekt er det totalt sett ikke eksepsjonelt minneverdig.

665 Cocoon (1985)

«Cocoon» er Ron Howards litt glemte, familievennlige science-fiction-film, som på midten av 80-tallet ble målt til suksess både kommersielt og av kritikere. Filmen kretser rundt en gruppe Florida-baserte eldre som får smaken på ungdommelighet og fristes til evig liv når de eksponeres for det som viser seg å være aliens i menneskeforkledning.

«Cocoon» fremstår ikke nødvendigvis som veldig datert, og det virker betimelig at den sågar sanket Oscar-statuett for spesialeffektene, der bruken heldigvis ikke tar overhånd. Howard holder historiefortellingen på et jordnært nivå, noe som også tillater det aldrende skuespillerensemblet å briljere, anført av veteran Don Ameche som vant Oscar for sin birolleprestasjon. Veldig morsom er imidlertid ikke «Cocoon», og forsøket på å tematisere menneskets trang til evig liv utforskes halvhjertet og ebber ut i det uforløste. Howard er dessuten i overkant opptatt av å skape sentimentalitet, og helheten blir omtrent like seig å svelge som den er fornøyelig der og da.

664 Cocktail (1988)

En god cocktail består gjerne av gode råvarer der ingrediensene foredles med omhu til en balansert smak. Bartenderens rolle er således avgjørende, og overført til film vil det være regissørens ansvar å lage en god cocktail, eller film da. Men tilfellet «Cocktail» fra 1988 smaker nok kanskje mer av en kommersiell, ferdigblandet cocktail enn av noe mer spennende – og kanskje derfor ble den også rimelig populær blant massene, mens filmkjennerne gjerne rynket litt på nesa.

Den australske regissøren Roger Donaldson har heller aldri vært noen utpreget kunstner, snarere en litt udefinerbar filmskaper som har leflet med et knippe halvveis gode produksjoner, uten egentlig å lande en veldig imponerende filmografi over tid, og ei heller uten å ha noen virkelige mesterverkslignende høydepunkt underveis. «Cocktail» er uansett av hans mest berømte, men ikke nødvendigvis skarpeste, forsøk. Godt hjulpet av tilstedeværelsen til Tom Cruise mot høyden av karrieren, men også på grunn av et velkomponert og glatt underholdningsdriv, ble «Cocktail» en publikumssuksess.

De siste 10-15 årene har jeg riktignok bare sett fragmenter av «Cocktail» etter å ha streifet tilfeldig innom visning på lineær tv, men slukte den naturligvis noen ganger i sin helhet da den var en populær gjenganger på diverse tv-kanaler gjennom 90-tallet. Derfra huskes et glinsende uttrykk, innimellom preget av en koreografert musikkvideo-estetikk og amerikansk coolness som bare Tom Cruise i kombinasjon med en utpreget 80-tallslook kunne tilby. Men jeg husker den også som en litt svett filmopplevelse, og med et romantisk sideplott som i andre halvdel kjører filmen mot en kjedeligere og mer klisjefull kjærlighetssti.

663 Somewhere in Time (1980)

Christopher Reeve spiller rollen som en moderat suksessfull tekstforfatter for teaterscenen, hvor han etter en forestilling på mystisk vis får overlevert et gammelt lommeur av en eldre dame, uten at det forklares nærmere. Det hele blir ikke mindre mystisk, eller latterlig, når han etter hvert oppdager at kvinnen som ga ham lommeuret var en gammel skuespillerstjerne fra begynnelsen av 1900-tallet. Eller når Reeve ved hjelp av hypnose reiser tilbake i tid fra nåtiden (70-tallet) til 1912 for å hengi seg i en forhåpentlig gjensidig lidenskap med den samme kvinnen, for øvrig spilt av Jane Seymour.

«Somewhere in Time» er noe så eiendommelig som et ganske selvhøytidelig sentimentalt drama spunnet rundt et science-fiction-plott ført i pennen av Richard Matheson (som er mest kjent for å ha skrevet tv-serien «The Twilight Zone»). I dette romantiske/sci-fi-dramaet svinger derimot pendelen ustanselig mellom en latterlighet som i det ene øyeblikket gjør den ganske så fornøyelig, bare for å virke uutholdelig irriterende i det neste. Filmens musikk, produksjonsdesign og sågar hypnotiske stemning er imidlertid akkurat så tiltalende at verket vipper over i det behagelige hjørnet som et kuriøst, interessant filmbekjentskap.

662 White of the Eye (1987)

Det sies gjerne at Donald Cammell tok livet sitt som en direkte følge av at hans siste spillefilm, «Wild Side» fra 1995, ble maltraktert i klipperommet etter instruks fra en sensurivrig produsent. Før den tid hadde Cammell lagd fire spillefilmer, hvor det udiskutable høydepunktet var det gåtefulle übermesterverket «Performance» der Cammell delte manus- og regissørarbeidet med Nicolas Roeg. Fordi sistnevnte fikk en langt mer tiljublet karriere som filmkunstner i ettertid, har det også blitt vanlig å tilskrive Roeg hovedæren for «Performance», mens det i virkeligheten var Donald Cammell som skal ha vært den mest drivende for akkurat det prosjektet.

«White of the Eye» er derimot helt og holdent Cammells verk. Og det er et verk som med skjærende stemme skriker etter oppmerksomhet, og som bør få det. Ikledd en ganske heslig tv-filmestetikk er «White of the Eye» en ujålete b-filmproduksjon i thriller/horrorsjangeren, men en visuelt selvbevisst sådan. Cammell låner for eksempel tydelige elementer fra italienske giallo-produksjoner i måten kamera føres inn i drapssekvenser, mens den marerittaktige og forstyrrende atmosfæren males frem som et eksperimentelt speilbilde av David Lynch. «White of the Eye» er et skjevt, horroraktig avant-garde-prosjekt som prioriterer «style over substance», noe som ikke nødvendigvis er feil. Men som helhetlig verk blir filmen gradvis mer problematisk enn engasjerende. Både skuespillet og fortellerevnen har tydelige mangler ved seg, og filmens fravær av indre logikk blir på et tidspunkt et større problem enn gleden over de filmatiske krumspringene som først virker så fascinerende, men som kanskje ikke holder løpet ut.

661 The Rainbow (1988)

The Rainbow av Ken Russell er en slags prequel til hans «Woman in Love» fra 1969 (som jeg ikke har sett) basert på romaner av D. H. Lawrence. Her finner handlingen sted på starten av forrige århundre, der vi kastes ut i en forholdsvis klassisk coming-of-age fortelling om ungjenta Ursulas yrende frihetslengsel og seksualoppdagelse på tvers av kjønn. Litterært fremstår hun trolig som en modernistisk kvinnefigur, men det aspektet preger aldri Russells filmatisering som er overraskende rund i kantene. For det er en uvanlig dempet Russell som skildrer denne kvinnelige oppvåkningen i en utstudert historisk kontekst som gir lite nerve til fortellingen.

Det er for så vidt interessant å se Russells filmiske håndtering av noe mer konvensjonelt enn han vanligvis assosieres med. For selv om filmen har sin anselige dose nakenscener, er Russell nesten oppsiktsvekkende lite snuskete i skildringen av den seksuelle frigjøringen (inkludert lesbesex) som ligger potent i materialet. Jevnt over ligger filmens fremste kvaliteter i et ganske stemningsfullt fotoarbeid, og i skuespillet hvor den alltids særegne David Hemmings er spesielt gnistrende.


1980-tallet: 671 – 680. plass


680 Maximum Overdrive (1986)


«Maximum Overdrive» var første og siste gang Stephen King selv satte seg i registolen, da han vel var på høyden av karrieren som forfatterleverandør for Hollywood på midten av 80-tallet. I lys av flere adaptasjonssuksesser fremstod det kanskje som logisk som neste steg at han selv skulle gjøre en filmatisering av eget verk. I ettertid har han derimot uttalt at det var en gedigen feilvurdering.

Nå er riktignok ikke «Maximum Overdrive» merkbart mindre vellykket som regiverk sammenlignet med de mest mediokre King-adaptasjonene fra 80-tallet, men så ligger det også en historiefortelling til grunn for «Maximum Overdrive» som gjør den vanskelig å adaptere til annet enn en uhøytidelig b-film. Det handler om en komet som passerer jorda og som påvirker alle maskinene til å leve sitt eget liv.

Filmen fokuserer på en gruppe mennesker som bruker en bensinstasjon som tilholdssted mens trailerne utenfor forsøker å drepe alle som beveger seg ut, som om det var en zombie-film. Et godt stykke på vei er både ideen og den enkle gjennomføringen ganske underholdende. Emilio Estevez har en viss karisma foran kamera, mens flotte Laura Harrington gjør et fordelaktig inntrykk som hans romantiske motpart. Men etter hvert går det mer trått, og Stephen King har tydelige problemer med å sy sammen en engasjerende filmatisk historiefortelling. Når filmen også visuelt er så flat som det er mulig å bli, er det ikke til å komme fra at «Maximum Overdrive» også blir litt uinteressant.

679 Lola’s Secret (1984)

«Lola’s Secret» er en befriende nedstrippet og på mange måter et klassisk thrillerverk som i sin grunnleggende natur ikke er fjernt fra hva Alfred Hitchcock perfeksjonerte i sin tid.

Plottet involverer i all hovedsak tre personer og baserer seg på noen fundamentale, erkeklassiske thrilleringredienser: begjær, drap og utpressing. «Lola’s Secret» er imidlertid langt mer banal og enkel enn den er sofistikert og smart. Den kjipe produksjonen gir assosiasjoner til thriller-lagd-for-tv-formatet, mens det suppleres riktig nok med noen erotiske softcore-elementer i dunkel belysning for å piffe opp atmosfæren. Filmen er for all del vaklende, men ikke uten sjarm eller underholdningsverdi, og sniker seg inn på lista kanskje mye grunnet en subjektiv sjangersvakhet.

678 New Year’s Evil (1980)

Som idé for en slasherfilm har «New Year’s Evil» utvilsomt livets rett, uten at gjennomføringen er veldig spektakulær.

En tv-programleder for et nedtelling-til-nyttår-show blir oppringt direkte av en anonym seer som proklarerer at han vil begå et drap hver time frem til klokka tolv – og ved midnatt skal han ta livet av programlederen. Det er utgangspunktet for en kamp-mot-klokka-thriller med konvensjonelle slasher-motiver som sjeldent blir virkelig spennende eller spektakulære, men som er såpass formeltro og sjangerbevist at underholdningsverdien er fullt ut veldig akseptabel.

677 Angel’s Egg (1985)

Oshii Mamorus anime «Angel’s Egg» flyter over skjermen som en insisterende animé-kunstfilm uten ønske om å finne en umiddelbar, narrativ begripelig kurs. Men filmen er langt på vei en velskapt billedlig konstruksjon: Særlig iøynefallende er de stiliserte og fargerike bakgrunnsbildene som fremheves av filmens lavmælte og subtile skildring i forgrunnen. Til sammen uttrykkes et fascinerende postapokalyptisk univers – og en sannsynlig allegoritung filmfortelling som med sin langsomhet og bisarre linjer river og sliter i publikums tålmodighet – og som endelig mister mye av sin energiske og fengslende kraft på en reise som føles lenger enn den er.

Heldigvis har filmen kun en varighet på knappe 70 minutter, noe som føles som en nødvendighet, men som også gjør den både overkommelig og på sitt vis: Berikende.

676 1958 (1980)

Oddvar Bull Tuhus lagde på 1980-tallet en ungdomsskildring-trilogi, der «1958» var den første som ble etterfulgt av «Fifty-Fifty» og ikke minst «Hockeyfeber». Som tittelen avslører, er dette en reise tilbake tid, hvor Tuhus på nostalgisk og romantisk – men også sårt vis – omfavner 1950-tallets aura i distinkte miljø- og personskildringer knyttet til et knippe ungdommer som vokser opp med rock, romantikk og vennskap på Sinsen i Oslo.

En av manusforfatterne bak filmen er den senere legendariske tryllekunstneren Tore Torell, men her er realismen i førersetet og magien bevisst fraværende. Uttrykket er røft og nakent, og legger seg stilistisk opp mot en amerikansk filmtradisjon av klassiske 50-tallsskildringer med en rytme og estetikk som gir eim av Elvis og James Dean.

I tilfellet «1958» er det umulig ikke å bli forstyrret av skuespillerne som halter seg forbi dialogen, som muligens er tidsriktig, men som overhodet ikke er tidløst levert. Det er likevel seanser i filmen, særlig noen genuine portretter av ungdommelige erkjennelser knyttet til kjærlighet og svik, som har kvaliteter som overskygger svakhetene.

Filmen blir værende på lista som en representasjon for hele trilogien, hvor «Hockeyfeber» vel egentlig er den mest fremtredende.

675 The Last Starfighter (1984)

Barn og ungdommer som forsvinner inn i diverse spill- og science-fiction-univers, er ikke min favorittsubsjanger forbundet med 1980-tallet. «The Last Starfighter» har heller ikke tålt tidens tann veldig godt hva gjelder spesialeffektbruk, der hovedfiguren ender opp i en utenomjordisk verden som estetisk minner om et lite vakkert arkadespill.

De beste elementene ved «The Last Starfighter» er de som utspilles i jordnære omgivelser omkring et erkeamerikansk trailer park-miljø, men der figur- og miljøskildringen er sympatisk og ganske spennende, både hva gjelder utvikling av ungdommelig romanse og familieepisoder etter inspirasjon fra Steven Spielberg. Hoveddelen av filmens spilletid foregår imidlertid i den alternative virkeligheten, som sjeldent ser bra eller spennende ut, og der eventyrhistorien bare delvis engasjerer. Redningen blir en sjarmerende og småmorsom sjargong, som også involverer et sympatisk skuespillerpar i Lance Guest og Catherine Mary Stewart. Men som filmverk er avtrykket etter «The Last Starfighter» av mindre størrelse.

674 Hell Night (1981)


Tom DeSimone har regien på «Hell Night» fra 1981, som bokstavelig talt starter med et skrik, og som ender i et blodbad. Manuset er skrevet av Randy Feldman som senere på 80-tallet gjorde enda større suksess med «Tango & Cash», men som her setter opp en klassisk slasherfilm innenfor rammene av en hjemsøkt-hus-horrorfilm.

Det er fire hormonsprengte studenter, to gutter og to jenter, som må overnatte i et legendeomtalt hjemsøkt hus som innvielse i collegesamfunnets bror- og søsterskap. «Hell Night» har noen atmosfæriske kvaliteter, der det såkalte Garth House insisterer på å bli en sentral karakter i filmen i seg selv. Med skjulte rom og korridorer, mystiske lyder og en skremselsfull historie om skjebnen til tidligere eiere, etableres en tone lik tidligere amerikanske spøkelsesfilmer. Men med handlingen foregående nattestid inne i et hus som kun opplyses av lysestaker og måneskinn gjennom vinduene, blir iscenesettelsen ofte i overkant mørklagt uten at det tilfører en estetisk verdi. «Hell Night» er sterkest når den slipper kamera innpå figurene, og særlig på Linda Blair som er et naturlig midtpunkt i gjengen. Slasher-øyeblikkene i andre halvdel er også velgjorte, og målt nettopp som slasher er «Hell Night» absolutt severdig, men overhodet ikke i toppsjiktet.

673 Twisted Obsession (1989)

Det er alltid en viss fornøyelse knyttet til det å oppleve Jeff Goldblums karakteristiske og kroppslig eksentriske vesen på film. Man kan muligens hevde at der stanser også gleden i møte med «Twisted Obsession», og det vil ikke være helt usant.

Den Fernando Trueba-regisserte adaptasjonen av romanen «The Mad Monkey» (som filmen også går under som alternativ tittel) har nemlig klare kvalitative begrensninger, men er samtidig ikke et totalt uinteressant skue. Bak den sjarmerende vittigheten som Goldblum bringer inn i karakterportrettet, byr «Twisted Obsession» på et stilistisk orientert regiarbeid som referer til klassisk film noir, og som i hvert fall innimellom treffer notene. Goldblum spiller en manusforfatter som nettopp er blitt forlatt av kona, og som via sin agent – spilt av Miranda Richardson – begir seg ut i et filmprosjekt med en besynderlig regissør, hvor han raskt distraheres inn i et seksuelt forhold til regissørens unge og attraktive søster (spilt av Liza Walker) som kommer i veien for den kreative prosessen.

Filmen bykser seg litt klønete frem i skjæringspunktet mellom psykologisk drama, erotisk thriller og film noir i et fotografisk, blåfarget avtrykk som påkaller en drømmende, illevarslende atmosfære. Innveid i dette hviler en Lolita-lignende skildring i marerittforkledning, men verken psykologien i dette eller thrilleraspektene ved historiefortellingen blir nevneverdig pulsoppjagende. At filmen er sett i middelmådig VHS-kvalitet på YouTube reduserer naturligvis seeropplevelsen, men samtidig føles så lugubre seerforhold som det helt rette for en film som «Twisted Obsession».

672 Wanted: Dead or Alive (1986)

På et tidspunkt i oppveksten slukte jeg det meste av Rutger Hauers actionfilmer fra 1980- og 90-tallet. «Wanted: Dead or Alive» var blant favorittene.

Et ferskt gjensyn var imidlertid litt mindre oppløftende; som en forsøksvis revitalisering av den westernbaserte 50-tallsserien med samme tittel (med Steve McQueen som hovedrolleinnehaver), blir dette egentlig sjeldent mer opplevelsesrikt enn en gjennomsnittlig og relativt pregløs 80-tallsactionfilm. Rutger Hauer har naturligvis en barsk aura over seg som en forhenværende CIA-agent og nåværende dusørjeger, mens KISS-ikon Gene Simmons er derimot enerverende i et kaotisk portrett av en arabisk terrorist. Foruten enkelte scenografiske tendenser som i gode øyeblikk kan påminne om en urban Michael Mann-estetikk, er filmen jevnt over lite sofistikert presentert – og desto mer datert i det grovkornete uttrykket og de forholdsvis intetsigende, eksplosive actionsekvensene. Derfor blir også Rutger Hauers karismatiske bidrag snarere filmens redning enn prikken over i’en.

671 Ladyhawke (1985)

Det kan aldri bli nok Rutger Hauer…

1980-tallet var også tiåret da Hollywood oftere enn senere viet middelalderen fokus som lokasjon for lettbeint underholdning i den da utbredte eventyrfilmsjangeren.

I regi av produktive Richard Donner ble ikke «Ladyhawke» noen umiddelbar suksess, men Donner befestet sin posisjon senere samme år med «The Goonies», og ikke minst gjennom «Dødelig våpen»-filmene kort tid etter. Tilfellet «Ladyhawke» har i større grad forsvunnet fra radaren, men byr også i retrospekt på pur eskapismeunderholdning som holdes lettlikelig og uproblematisk i formen. Innrammingen i form av selveste Vittorio Storaros fotoarbeid er upåklagelig; de naturgitte omgivelsene, og sparsom effektbruk, gjør filmens ytre til et organiskfølende blikkfang. Foran kamera er også Matthew Broderick fint utvalgt som komisk alibi, her i rollen som lommetyven Gaston, som først klarer å rømme fra fengsel og nærstående halshugging, men med jaktende fengselsvakter i hælene. Etter hvert introduseres vi også for en av 80-tallets tøffeste menn på film i Rutger Hauer, og en av 80-tallets vakreste i Michelle Pfeiffer. Til tross for et tidløst stykke fint fotoarbeid, bærer «Ladyhawke» som helhet likevel preg av å være datert og tilhørende en annen tid, på godt – men også litt vondt.


1980-tallet: 681 – 690. plass

690 Jack’s Back (1988)

100 år etter Jack the Rippers herjinger i Londons gater er en ny seriemorder tilbake og begår nye drap på de samme dagene. Det er seriemorderplottet i Rodwy Herringtons debutverk «Jack’s Back» (Herrington som senere skulle lage solide actionfilmer som «Road House» og «Striking Distance», for deretter å bli irrelevant og forsvinne).

«Jack’s Back» bærer absolutt preg av å være en lavbudsjettsproduksjon (1.5 millioner dollar) og ser ikke spesielt bra ut, selv om Herrington har noen velmente visuelle ideer i presentasjonen av for eksempel to legetvillinger i sentrum av historien, imponerende spilt av James Spader som ikke er langt unna Jeremy Irons i David Cronenbergs «Dead Ringers».

Herringtons skal også ha klapp på skulderen for å skape rom til å etablere tredimensjonale figurer, og derav en følelse av «virkelighet» i det veldige fiksjonsuniverset. Derimot skulle jeg gjerne sett filmen enda dristigere og mer filmisk velgjort. For mens Herrington hele tiden har en fot som ønsker å berøre et Brian De Palma-eid thrillerlandskap, ville det vært ønskelig at filmen fullførte trampet ned i et slikt filmatisk landskap fremfor å velge de konvensjonelle veiene. «Jack’s Back» blir derfor aller mest stående som en thriller etablert med eksepsjonelt lovende tendenser. Men det litt uforløste potensialet til side – dette er udiskutabelt en undervurdert og høyst severdig 80-tallsthriller!

689 Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986)

I begynnelsen av «Friday the 13th Part VI: Jason Lives» har Tommy stukket av fra mentalsykehuset og satt kursen mot Crystal Lake for å grave opp liket av Jason for å maltraktere det ytterligere – bare for sikkerhets skyld. Isteden ender han opp med, ved et uhell, å aktivere en overnaturlig kraft i Jason som dermed gjenoppstår på jakt etter nye ofre.

Regissør Tom McLoughlin bygger videre på den noe tøvete «A New Beginning», men har oppgradert skuespillernivået og forbedret intensiteten/rytmen i historiefortellingen et par hakk. Likevel er «Jason Lives» en smule skuffende generisk og forutsigbar, foruten filmseriens nyvinning ved å gjøre Jason-figuren i praksis uovervinnelig i kraft av sin plutselige overnaturlighet. For første gang er også en «Friday the 13th»-film strippet for (kvinnelig) nakenhet, noe som på et vis også blir en markør for den mer humoristiske og mindre «sleazy» tonen som, halvveis vellykket/mislykkes, her settes av McLoughlin & co.

688 The Woman in Black (1989)

Mange har beskrevet «The Woman in Black» som deres skumleste filmopplevelse noensinne, noe som etter all sannsynlighet må kunne tilskrives at de møtte filmen første gang på det rette tidspunktet: i ung alder og riktig sinnsstemning. For ingen sjanger er mer knyttet til dette aspektet enn horrorfilmen i forståelsen av hva som virker skremmende.

Uten nostalgisk tilknytning, så jeg «The Woman in Black» for første gang i voksen alder, uten å bli verken overveldet av filmopplevelsen eller overhodet skremt av sjangervirkemidlene. Det nokså flate visuelle perspektivet som gir en pregløs estetikk og påminner om en middelmådig tv-produksjon, iblandet et forutsigbart og tynt plott, får det sjeldent til å bruse i skrekkfilmblodet. Når det er sagt så besitter «The Woman in Black» sporadisk en atmosfærisk verdi som klassisk, tålmodig spøkelseshistorie som i dag er en sjeldent vare i seg selv – og som jeg ser det er mulig å sette stor pris på dersom preferansene går i den retning.

687 The Hunter (1980)

Steve McQueens siste film er, dessverre, for det meste ganske forglemmelig. Den legendariske skuespilleren døde bare tre måneder etter at filmen ble lansert, og i retrospekt er det lett å se det er en energiløs utgave av McQueen gestalte rollen som en mann ute av tiden i «The Hunter». Rollen er i grunn ikke veldig ulik den han gjorde i sin nest siste produksjon, «Tom Horn», men denne er noe friere for nyanser og mindre fagsterkt sammenskrudd helhetlig.

Buzz Kulik regisserer McQueen som Ralph Thorsen, en dusørjeger i en tid der dusørjegere ikke lenger skal eksistere. Det ligger en viss underholdningsverdi i et par velkomponerte biljaktscener, og noen kurant underholdende actionsekvenser som hyler av sen 70-talls/tidlig 80-talls-manøver. Derimot har filmen noen ganske skrekkelige kontinuitetsproblemer, og selv om den muligens er bevisst strukturert for å gi et episodisk innblikk i hovedfigurens skjebne, er det likevel vanskelig å forstå retningsvalgene. Dramaet belemres tidvis med en malplassert tv-produksjonslignende såpeoperakvalitet, og fotoarbeidet til Fred Koenekamp («Patton» og «The Towering Inferno») er overraskende flatt og intetsigende.

Men om «The Hunter» i beste fall er et mediokert filmverk som egentlig ikke forsvarer særlig oppmerksomhet i dag, så gjør den det likevel for den emosjonelle dimensjonen som ligger i opplevelsen av å se Steve McQueen i aksjon for en siste gang.

686 The Blues Brothers (1980)

«The Blues Brothers» beveger seg innholdsmessig langt bort fra mine personlige preferanser. Ekkoet av det amerikanske 50-tallet med dyrking av klassiske biler, blues og innslag av gospel og musikaltendenser, treffer meg derfor ikke på rett plass – overhodet. Men konsensus tilsier at «The Blues Brothers» er en komedie- og kultklassiker, og filmens kompromissløse stilhåndtering og uttrykk gjør det for så vidt lettere å forstå hvorfor.

Dan Aykroyd og John Belushi etablerte opprinnelig de to dresskledde bluesbrødrene som innslag i «Saturday Night Live» på 70-tallet, noe som gradvis utviklet seg til å bli et amerikansk fenomen som kulminerte med John Landis’ filmversjon. Filmen er fulladet med stjernespekkede gjesteopptredener, ekstravagante biljaktsekvenser og lange (gjerne for lange) musikknumre som avbryter en platt og uinteressant storyline. Landis’ trang til å skape voldsomheter av alt blir etter hvert et hinder for de mer dempede karakterscenene med Aykroyd og Belushi, hvor filmen treffer best.

Med en spilletid på bortimot to og en halv time, er «The Blues Brothers» dessuten altfor lang. Samtidig som den lange spilletiden også er et moment ved filmen som høyner dens kultverdi, da jeg er den første til å berømme ethvert verk i denne størrelsesorden som så kompromissløst går egne veier. For én ting er sikkert: «The Blues Brothers» er ikke likt noe annet.

685 Prince of Darkness (1987)

Det er lite tilbakeholdenhet og subtilitet å spore i «Prince of Darkness», der John Carpenter har snekret sammen et filmverk av religiøse ritualer og vitenskapelig undring med en så hard hånd at verket hele tiden smårister, og kanskje også smuldrer opp før alt er slutt.

Carpenters filmer kan innimellom bli litt for voldsomme for sitt eget beste, og «Prince of Darkness» er blant de beste/verste eksemplene. Der horrormesterens desidert beste verk ofte har tatt utgangspunkt i noen enkle og rendyrkede konsepter med en effektiv filmformidling (tenk: «The Thing», «Halloween») blir kommunikasjonen langt mer omstendelig når han i «Prince of Darkness» vil bruke kvantefysikk for å forklare oss ondskapens opprinnelse. Når ondskapen endelig materialiseres skjer det også i en fantasiløs zombie-jakt som aldri blir spennende eller filmatisk interessant å se på. Derimot er premisset og åpningen pirrende. I om lag 20 minutter oppleves stemningsfull musikk med velkomponerte tablåer og stilsikkert fotoarbeid. Det lavmælte formspråket og avventende stemningen om at «noe unaturlig er i gjerde» skaper forventninger om en atmosfærisk, psykologisk horrorthriller. Men når John Carpenter bokstavelig talt tar i bruk alle sine instrumenter, blir helheten en overdøvende middelmådighet med kun spor av noe briljant.

684 Explorers (1985)

Både River Phoenix og Ethan Hawke debuterte i Joe Dantes «Explorers» fra 1985. Med «Gremlins»-suksessen som referanse må det ha vært lett å hyre nettopp Joe Dante, den kanskje tydeligste Steven Spielberg-imitatoren i Hollywood, til å gjøre den ungdommelige eventyrfortellingen «Explorers». Filmens siktemål fremtrer som tydelig fra begynnelsen; scener som omfavner en amerikansk forstadsidyll med syklende barn i gatene, er skildret med den samme fininnstilte melankolien og varmen som Spielberg allerede på dette tidspunktet hadde perfeksjonert. Dante plukket også med komponist Jerry Goldsmith fra vinnerlaget på «Gremlins», og Goldsmith leverer varene med et underholdningspreget og sprudlende score som spiller fint i tak med lekenheten i Joe Dantes filmberetning. Det blir også tydelig klart at man i castingen traff blink. River Phoenix og Ethan Hawke kanaliserer den nødvendige guttesjarmen som filmen etterspør, helt fra begynnelsen. De er to av tre gutter som bygger et romskip i hagen, men når historiefortellingen på et tidspunkt mister bakkekontakten (bokstavelig talt) og svever mot det ukjente, blir styringen ukontrollert og tilfeldig. Det er dessverre her at filmens uheldige produksjonshistorie, preget av dårlig tid, blir avslørt. Joe Dante har selv uttalt at han ikke helt ble ferdig med filmen, før den ble påtvunget ferdigstillelse av produksjonsselskapet.

«Explorers» ble heller ingen stor kinosuksess, men fant riktignok et bedre liv på videobånd i ettertid. Enda senere føles derimot filmen som bortglemt, rett og slett fordi andre sammenlignbare 80-tallsfilmer har tilrevet seg oppmerksomheten på vegne av hele sjangeren, fortjent nok.

683 Splash (1984)

Tom Hanks faller i «Splash» pladask for en blond skjønnhet, spilt av Daryl Hannah, som viser seg egentlig å være en havfrue som har forvillet seg på land (i tørr tilstand ser hun ut som et vanlig menneske, men en hale vokser frem når hun kommer i kontakt med vann).

Ron Howards ufarlige 80-tallskomedie er en klassisk «fish out of water»-beretning, nærmest bokstavelig talt, og det ligger noen småmorsomme observasjoner i perspektivet av Daryl Hannah-figurens blikk på det moderne amerikanske bylivets ritualer. Hanks og Hannah er et sjarmerende par, men Howard sliter med å integrere store humorpersonligheter som John Candy og Eugene Levy i biroller som blir vandrende litt på sidelinjen. Howard sliter også med å finne en samstemt atmosfærisk tone, og «Splash» fremstår som en småuryddig romantisk komedie med et lite velfungerende strøk av mørkhet og spenningsmotiv. Til slutt er det skuespillertalentet i Hanks og den sjarmerende Hannah som berger underholdningsalibiet.

682 The Haunting Passion (1983)

Jane Seymour spiller en ung kvinne som får kjærlighetslivet satt på en uvanlig prøve. Hun og mannen har nettopp flyttet til et nytt hus etter at han har lagt opp som profesjonell fotballspiller, og hun vil nå forsøke å starte karriere som tv-reporter. Mens hun er hjemmeværende kommer hun i kontakt med en slags forførende sensuell skikkelse i huset, og på et vis oppstår en erotisk ladet spenningskraft i huset, noe som pirrer hennes seksualitet, men mot hva og hvem?

«The Haunting Passion» er en tv-produksjon med hva det innebærer av begrensninger. Men fotograf Hiro Narita har likevel klart å skvise ut flere stemningsfulle sekvenser som underbygger en erotisk billedlig tone som er lett å falle for. Både tematisk og visuelt er «The Haunting Passion» overraskende forfriskende til å være en amerikansk tv-filmproduksjon, og Jane Seymour uttrykker en tilsiktet sensualitet tydelig i takt med filmens prosjekt. Stor kunst er det ikke, ei heller konstant underholdende. Men justert etter forventningene er det absolutt mye fint å bite tennene i underveis.

681 Bloodbath at the House of Death (1984)

En besynderlig gruppe forskere flytter inn i et avsidesliggende hus som for noen år siden rommet et massivt blodbad etter groteske drap av 15 mennesker. Her skal de forsøke å nøste opp i noen uforklarlige, overnaturlige fenomener samtidig som de selv fornemmer stedets uvelkomne atmosfære og satandyrkende krefter truende fra utsiden av døra.

Det syltynne plottet vannes imidlertid raskt ut til noe nærmest uforklarlig idet filmen tidlig settes opp med nærmest sketsjlignende episoder foran et billig og vulgært produksjonsdesign. Å vekte humor og horror til en velfungerende helhet er en vanskelig øvelse, og her blir man sjeldent klok verken på blandingsforholdene. Riktignok er det innslag av en finstemt, lun og erkebritisk humor når den innimellom gis plass i det Ray Cameron-regisserte universet som ellers er stappfullt av bisarr vold og høylytt humor i alle mulige retninger.

Når alt kommer til alt er kanskje høydepunktet å se en aldrende Vincent Price i birollen som «The Sinister Man». Filmen er mer interessant enn den er god.


1980-tallet: 691 – 700. plass


700 Madman (1981)

«Madman» starter med en scene rundt et leirbål der skumle historier deles i skogens mørke. På et tidspunkt forteller leirlederen om den gale Madman Marz, som bodde et steinkast unna leiren, og som brutalt drepte hele familien med øks. Visstnok ble han hengt av lokalsamfunnet, men da de kom for å hente liket så var han borte. Ikke overraskende dukker han opp for å utføre en massakre på bekostning av de rundt leirbålet.

Regissør og manusforfatter Joe Giannone tilber uhemmet de generiske grepene som karakteriserte 80-tallets vide katalog av slasherfilmer. Faktisk var filmen i utgangspunktet basert på samme vandrehistorie som den Weinstein-produserte «The Burning» fra samme år, og da Giannone ble oppmerksom på at en bortimot identisk filminnspilling foregikk parallelt, valgte han å avbryte innspillingen en kort periode for å gjøre manusforandringer før man satte i gang på nytt. Det er likevel ikke mulig å se «Madman» uten vurdere den opp mot nettopp «The Burning», og i den duellen er det liten tvil om at Giannone kommer til kort. «Madman» er riktignok ganske effektiv og anstendig produsert, og sannsynligvis har det vært en utfordring å sette opp de fleste scenene utendørs i mørket, som stort sett fungerer bra. Men fraværet av kreativitet, finesse, egenart og genuint minneverdige enkeltøyeblikk og karakterer, gjør til slutt at «Madman» samtidig blir en film det har blitt fort gjort å glemme.

699 Repo Man (1984)

Det føles ikke naturlig å kategorisere eller sette merkelapp på «Repo Man». Hvis jeg likevel skal forsøke, er filmen en slags bisarr og småsurrealistisk futuristisk thrillerkomedie som har endt opp i den overfylte bøtta av kultfilmer anno 1980-tallet.

Emilio Estevez’ gutteaktige ansikt passer kanskje ikke helt inn i figurens opprørske holdning eller dens eksentriske natur, men har likevel sjarmen og karismaen til å holde oss noenlunde interessert. Men et sløvt manusarbeid suger dessverre mye kraft ut av det energiboblende materialet, der scener virker tilfeldig sammensatt. Muligens bevisst for å underbygge en tilsiktet tilværelse av kaos, men med en virkning som distanserer meg mer enn jeg ønsker.

698 The Boys Next Door (1985)

«The Boys Next Door» åpner med en slags montasje over kjente amerikanske seriemordere, hvor poenget virker å være at disse i utgangspunktet ble betraktet som vanlige mennesker. Hvordan er det da mulig å stanse dem i tide? Vi introduseres deretter for to avgangselever på High School som ikke aner hva de vil med livet når klokka ringer ut til sommerferie for siste gang. Etter litt frem og tilbake begir de seg ut på en «road trip» uten mål og mening, og på den amerikanske landeveien blir en iboende voldstrang trigget til det resultat at de plutselig blir landets mest ettersøkte seriemordere.

Regijobben er gjort av Penelope Spheeris, mest kjent som skaperen av «Wayne’s World», og hun legger filmen i et merkelig toneleie med et snev av komedie som gjør det vanskelig å få grep på hva som er tilsiktet og utilsiktet. Opplagt er filmen et forsøk på å speile et moralsk ungdommelig forfall i et moderne samfunn, der likegyldigheten blir en katalysator for drapshandlinger for personer som ikke kjenner tilhørighet. Fremstillingen og manusarbeidet har imidlertid ganske banalt, og derfor blir «The Boys Next Door» aldri spennende som analyse, eller virkelig tunglastet på emosjonelt plan. Derimot finnes noen effektive øyeblikk i den konkrete iscenesettelsen av de to tenåringenes forvandlinger og reaksjoner, portrettert av en ung Charlie Sheen i tospann med mer ukjente Maxwell Caulfield (som er den beste av de to). Spheeris klarer imidlertid ikke å tilføre spenning til materialet gjennom filmiske grep, og «The Boys Next Door» ser aldri bedre ut enn enhver middelmådig tv-filmproduksjon. Kanskje er den heller ikke bedre, men samtidig er det elementer og en grunnhistorie her som overhodet ikke gjør tidsbruken totalt bortkastet.

697 Caddyshack (1980)

Javisst er «Cadyshack» i det store og hele en plump og ofte umorsom sportskomedie spunnet rundt et bisart golfmiljø. Men den spillefilmdebuterende Harold Ramis skapte tross alt her et navn både for seg og andre medvirkende, i det som utviklet seg til en suksesshistorie som også genererte en oppfølger.

Chevy Chase var i startgropen av en fantastisk 80-tallskarriere, og Bill Murray gjør en sedvanlig underfundig figur litt på siden av alt annet. Mer problematisk, og mindre talentfull, er den lite sjarmerende entertaineren Rodney Dangerfield, som vies i overkant stor plass.

«Caddyshack» er like usammenhengende som den er ujevn, men i folkeligheten av slapstick-humor, one-linere og groviser, så hender det også at Ramis og hans kompanjonger treffer blink med noen av pilene.

696 Night Shift (1982)

Ron Howard tok med seg Henry «Fonz» Winkler fra tv-serien «Happy Days» da han satte seg i registolen for å gjøre en av sine første spillefilmer med «Night Shift». Winkler spiller en tilbakeholden type som tar jobber som nattevakt på et likhus, men som plutselig må forholde seg til en stikk motsatt personlighet idet Michael Keaton kommer inn dørene som ny og sprudlende kollega. Keaton viser seg også som en umiddelbar scenestjeler i form av en ekstremt animert figurering som hele tiden balanserer mot det enerverende, og som kanskje også faller ned på feil side. Samtidig er det nettopp Keaton som står i spissen for de fåtallige scenene som faktisk er regelrett morsomme.

Når «Night Shift» totalt sett ikke er en innertier, handler det mest om et skuffende dvaskt manus som ikke utnytter tilløpene til en spennende og mørk utforskning i plottet som kretser rundt både lik og prostitusjon. «Night Shift» er preget av overskudd og velvilje – dog også av forhastelse og en enkelhet – som litt for tydelig understreker at vi har å gjøre med en prøvende, men strengt tatt uferdig film(skaper).

695 Always (1989)

Steven Spielbergs fabel over den evigvarende kjærligheten på tvers av dimensjoner, er i tilfellet «Always» sukret som få andre enn nettopp han kan, men uten at helheten rommer så mye annet enn en historiefortelling som gradvis blir i seigeste laget å bite over.

Filmen er i sannhet en remake av «A Guy Named Joe» fra 1943 (som jeg ikke har sett), og virker også selv for 80-tallet av å være et type verk tilhørende nettopp en annen Hollywood-epoke, uten at Spielberg har lyktes fullt ut i å gjøre sin versjon relevant eller tidløs. Fotoarbeidet har riktignok noen kvaliteter, men det er gjerne skuespillet med Holly Hunter og især Richard Dreyfuss i spissen – slik han med fordel har bidratt i flere Spielberg-produksjoner – som høyner filmens verdi. Naturligvis finnes også i «Always» eksemplarer av rørende og småmorsomme «spielbergske» øyeblikk, men lite oppleves som bedre eller tangerer lignende filmer han gjorde før og senere. At «Always» er blitt en slags fotnote i mesterregissørens filmografi er fullt forståelig, dog dermed ikke sagt at den er fri for kvaliteter.

694 Friday the 13th: A New Beginning (1985)

«Friday the 13th» var ikke over med «The Final Chapter» i 1984, for den slitesterke franchisen skulle gjenoppstå allerede året etter med nummer fire i serien: «A New Beginning».

Man skulle kanskje tro, ut fra tittelen, at dette skulle representere et tydelig veiskille i fremstillingen av «Friday the 13th»-universet. Men snarere virker regissør Danny Steinmann å være påtvunget å forholde seg til forgjengernes formler, for det er få forfriskende nye ideer å spore her. Handlingen knytter seg også direkte til «The Final Chapter», hvor vi i en kortfattet innledning ser Corey Feldmans Tommy-karakter inntil det klippes til nåtidens Tommy, spilt av en veldig lite overbevisende John Shepherd. «A New Beginning» er som film også lite overbevisende; til tider ganske irriterende med noen enerverende figurer, en ofte mislykket humoristisk sjargong, og med et gjennomgående keitete uttrykk som i det minste oppnår b-filmpreget den bevisst nøster etter. Underholdningsverdien er likevel ikke fraværende, nettopp fordi filmen så bevisst omfavner det forventede og derfor – tross alt – også gir oss (i hvert fall vi som setter pris på 80-tallsslashere generelt og «Friday the 13th» spesielt) mye av det vi liker, en gang til.

693 Willow (1988)

Det er ikke uten grunn at det snakkes så lite om den episke eventyrfilmen «Willow». I sin tid var dette en stor produksjon med kreativ grobunn i George Lucas’ historieunivers, og overlatt til den fremadstormende regissøren Ron Howard, som også fikk tilgang til det nyvinnende effektarsenalet til Industrial Light & Magic. Filmen ble imidlertid ingen stor suksess, verken kommersielt eller kunstnerisk.

I kjølvannet av «Star Wars»-suksessen, er det tydelig at Lucas har lagt utformingen av plottet tett opp mot de elementene som preget «Star Wars». Men historiefortellingen i «Willow» er virkelig tynn og fremdriften klumsete løst. Ron Howard sliter med å iscenesette noen form for genuin spenning eller engasjerende sekvenser, og kanskje var han på daværende tidspunkt ikke klar for en så stor oppgave. På en annen side virker historieomfanget og manuset så uferdig at en annen filmskaper kanskje ikke kunne hevet verket til de største høyder.

Helt bortkastet er uansett ikke «Willow», og den første halvtimen har noen fornøyelige eventyrfilmsekvenser, mens filmen også er et interessant bilde på filmeffektutviklingen, der enkelte øyeblikk står seg bra. I retrospekt er dessuten «Willow» også interessant å vurdere i lys av «Ringenes herre»-filmatiseringen, da segmenter av universet er tydelig inspirert av nettopp Tolkiens univers.

692 Swamp Thing (1982)

«Swamp Thing» av Wes Craven baserer seg på en DC-tegneseriefigur; om den eksperimentelle vitenskapsmannen Alec Holland som transformeres til et slags monster vakende rundt i Louisiana-sumpen. Det danner basis for en skrekkfilm som åpner stemningsfullt og innbydende, med et velgjort fotoarbeid som virkelig absorberer de klamme og fuktige omgivelsene. Men når plottet utbroderes, er det lite spennende å hente ut fra materialet, og i siste akt bikker det over i et uheldig b-filmsammensurium av dårlige ideer og grelle effekter og iscensettelser.

Som en del av Wes Cravens filmografi er «Swamp Thing», på tross av sine skjevheter, likevel et interessant skue. Kanskje særlig i det kamera flyter gjennom sumplandskapet i lag med en fotogen og god Adrienne Barbeau og serverer mange fordelaktige bilder. Dessuten er David Hess er som ventet ufordragelig og virkningsfull som bad-guy. De gode elementene som i stor grad kommer til syne den første timen, blir imidlertid lett å glemme i møte med den siste halvtimen som er parodisk svak på alle tenkelige måter.

691 The Howling (1981)

Et kvinnelig nyhetsanker, spilt av Dee Wallace, mottar slibrige trusler fra en potensiell seriemorder, hvorpå hun går med på å fungere som politiets lokkemat i et forsøk på å ta ham. Men opplegget mislykkes, og i kjølvannet av episoden blir hun i stedet plaget av hjemsøkende mareritt om den traumatiske hendelsen som oppstod. Etter råd fra psykologen flytter hun midlertidig til et avsidesliggende område av California sammen med mannen, i håp om å finne en indre ro, uten at det skjer.

Det regissør Joe Dante gjør er imidlertid å omformulere åpningens thrillerspor til en mørk og forunderlig varulvskrekkfilm som røsker tak i publikum på helt andre måter enn åpningen indikerer. Samtidig er Dante opptatt av å koke skrekkelementene på svak varme idet han ofte henfaller til et atmosfærisk og småbisart perspektiv i miljøskildringene. I det bildet fremstår kanskje «The Howling» som et halvhjertet prosjekt, fordi de sobre og dårlig opplyste scenene gir inntrykk av rusten filmteknikk. Spesialeffektene er derimot habile nok, men utnyttes sjeldent virkningsfullt som spenningsmotiver. «The Howling» er utvilsomt på sitt mest opplagte i begynnelsen, da Joe Dante tenderer mot en sexy, psykologisk thrillerestetikk, hvor også briljante Pino Donaggio høres som en stemningsskapende komponist i mystikkens bakgrunn. Selv om «The Howling» etter hvert får en sterk identitet og faktisk originalitet som varulvbasert skrekkfilm, er det en småbrokete vei dit, med en litt uspennende utsikt på reisen.