1980-tallet: 291 – 300. plass

300 Eureka (1983)

Det er noen merkbare linjer til Orson Welles’ «Citizen Kane» i Nicolas Roegs «Eureka». Gene Hackman spiller Jack McCann, som har blitt milliardær etter å ha kommet over enorme gullmengder, flytter inn i en voldsom residens – Eureka – som et speilbilde av Xanadu, på sin egen karibiske øy. Der opplever han grådighetens bakside; det vil si at kjærlighet eller lykke ikke kan kjøpes for penger.

Nicolas Roeg har kanskje aldri vært noen eksepsjonelt god historieforteller, og det viser han seg heller ikke som i tilfellet «Eureka». Men så prøver han heller ikke veldig hardt? Selv om filmen for all del er tuftet på en tydelig tematikk innbakt i en historie som skal bevege seg fra et start- til sluttpunkt, er det som om Roeg bevisst søler til dramaturgien fordi han tross alt er mest opptatt av fremføringen. Roeg elsker å leke med sammensetning av bilder som er fragmenter av fantasier og subjektive minner for å skape en upålitelig «virkelighet». Like mye handler det om å fotografere og klippe vakre, men intrikate stemningsbilder som flyter i hverandre på en gåtefull måte, og som gjerne tar opp i seg overnaturlige elementer. «Eureka» befinner seg definitivt i dette drømmende og uhåndgripelige landskapet, og filmen er også castet med utpregede karismatiske skuespillere som virker håndplukket for å være en del av et eksessivt filmunivers: Gene Hackman, Rutger Hauer, Theresa Russell, Mickey Rourke og Joe Pesci er alle fenomenale.

Filmen mister riktignok litt av spruten i siste akt, idet historien trekkes inn i en rettssal og Roeg blir overraskende konvensjonell og underveldende. Men totalinntrykket er veldig overbevisende, og «Eureka» er og blir Nicolas Roegs siste store mesterverk.

299 Re-Animator (1985)

Før «Re-Animator» lar overdrivelsene ta overhånd og forvandles til en forunderlig sci-fi-komedie-skrekkfilm, fortoner den seg innledningsvis som en iskald og kirurgisk presis «Cronebergsk» thrillerøvelse, dog med klare antydninger om en galskap som venter på å slippe løs. Og de fleste vil på forhånd være forberedt på Stuart Gordons egentlige intensjoner med denne løsslupne H.P. Lovecraft-adaptasjon; nemlig til å gjøre «gal-vitenskapsmann-vekker-døde-til-liv-plottet» til en fest av en gore-spekket underholdningsfilm, og strekke det så langt som bare han kan. Men Gordon hadde ikke lykkes med det dersom det ikke var for det filmspråklige presisjonsnivået han besitter – fra «timingen» mellom humor og skrekk, den solide dosen med overraskende frekk CGI, og de lysende skuespillerne som åpenlyst vet hva de er med på – og nyter det.

Enda mer imponerende er det faktum at «Re-Animator» var Stuart Gordsons debutfilm som regissør, der han kom direkte fra teaterscenen og i første forsøk meislet ut en av tiårets mest ikoniske skrekkfilmer, som også markerte startpunktet på en fascinerende filmskaperkarriere, kjennetegnet av en grensesprengende vilje og vitalitet.

298 Every Man for Himself / Sauve qui peut (la vie) (1980)

Det er kanskje ikke rart at jeg føler det uoverkommelig å opparbeide fullstendig kontroll over Jean-Luc Godards filmografi, all den tid filmografien teller omlag 120 titler (riktignok inkludert en del kortfilmer). Velger man derimot kun å forholde seg til den utgaven av Godard som opererte på 1960-tallet, slik mange virker å gjøre, tegnes et bilde som er enklere å forholde seg til. Det var i det tiåret Godard etablerte seg som det friskeste skuddet assosiert med la nouvelle vague gjennom å presse formspråket for filmfortelling til nye terreng. Etter at han i 1967 avsluttet «Weekend» med tittelplakaten som pompøst erklærte filmens endelikt, skulle Godard vie 70-tallet til å uttrykke en politisk, revolusjonær venstreradikalisme i eksperimentelle kunstfilmprosjekter – før han ankom 1980-årene usedvanlig friskt med «Sauve qui peut (la vie)» eller «Every Man for Himself» som et slags comeback der filmens kjerne tross alt var rotfestet i en slags semi-konvensjonell form.

Filmen sentreres rundt tre figurer, der Jean-Luc Godard kanaliserer en versjon av seg selv gjennom den selvbevisste tv-regissøren Paul Godard som virker inn på de to andre sentrale figurene; hans eks-samboer som er opptatt av å kvitte seg med leiligheten de delte, og en tilsynelatende emosjonsfri prostituert i Isabelle Hupperts skikkelse. Godard belemrer filmen med en gjennomsyrende misantropisk holdning på menneskets vegne, der de dysfunksjonelle figurene misfornøyd kaver seg gjennom problemkonstruerte liv og tar ut en frustrasjon på hverandre. Men det er også en lekenhet og humor i de overdrevne episodeskildringene, som i en fantastisk sekvens der Isabelle Hupperts viser seg mottakelig for enhver ydmykelse i møte med obskure seksuelle preferanser – for øvrig er det jo et gjentagende Godard-motiv å sette en kvinnelig prostituert inn i en filmkontekst som på et nivå også er en kjønnsdiskusjon. Filmatisk er det også mye spennende å observere i «Every Man for Himself», hvor det mest iøynefallende er de gangene Godard fryser bildet og nedjusterer tempo til en slow motion-effekt. Med det tvinger Godard oss å forholde oss til historien på en alternativ måte, uten å diktere hvordan.

297 Desert Hearts (1985)

«Desert Hearts» av debutantregissør Donna Deitch er anerkjent som første film av betydning som på en respektfull måte skildret en lesbisk kjærlighetshistorie. Vi tas med til 1950-tallet, hvor en kvinnelig professor forlater storbyen og tar inn som gjest på en ranch i Nevada i forbindelse med en pågående skilsmisse. Der møter hun en langt yngre kvinne, datteren av rancheieren, som er åpen lesbisk. I dette bildet åpnes en fin og lavmælt og historie om to kvinner som blir forelsket i hverandre – i sin natur ikke helt ulik Luca Guadagninos nylige (og fremragende) «Call Me by Your Name», i en felles inderlig skildring av et gryende homofilt kjærlighetsbånd som tross aldersforskjeller vokser tett sammen i løpet av noen intense og varme sommeruker.

«Desert Hearts» er befriende uanstrengt, naturalistisk spilt, og innehar en filmatisk ro som gjør at den så vidt påminner mer om en 50-tallsproduksjon enn en 80-tallsproduksjon som presser på 50-tallskolloritt. På en annen side kan fraværet av en tydelig stemme innimellom gjøre filmen noe pregløs, både narrativt og audiovisuelt. Men det tradisjonelt anlagte filmarbeidet fremmer også en konservativ verdi i seg selv: følelsen av umiskjennelig ærlighet og oppriktighet styrkes. Karakterene, dialogen og den fysiske kjærligheten uttrykkes med varsomhet. «Desert Hearts» påkaller aldri aktivt oppmerksomhet, er aldri jagende etter det sensasjonelle, men skaper rom for seeren å føle seg frem i. Det er et kontrollert, men også flammende kjærlighetsportrett – om det å ta et valg, og det å lytte til hjertet.

Det er ingen representativ forløper, men en spennende kontrast til eksempelvis «Blå er den varmeste fargen», tydeligst hva angår den erotiske skildringen av det lesbiske kjærlighetsforholdet. «Desert Hearts» er like fullt en milepæl innen skjev film, som neppe har vært uten betydning for fremtidige filmskapere som har utforsket lignende tematikk.

296 Down by Law (1986)

Jim Jarmusch er sjeldent utpreget underholdende. Men i sin beste film, «Down by Law», er han både stilfull, smart og faktisk ganske morsom. «Down by Law» er resultatet av finpussen som uteble på den mer grovkantede «Stranger than Paradise», og Jarmusch perfeksjoner her så langt som mulig det gåtefulle og kantede blikket på amerikanske outsidere.

Jarmusch karakteristika hviler over hver atmosfæriske tagning, og fraværet av engasjerende dramaturgi føles på en måte som ubetydelig i møte med en nøye skildret musikalitet som ligger innbakt i samtlige scener. Men «Down by Law» er ikke bare utstudert – det er også en film som i høyeste grad puster, og som føles frisk og levende i et improvisasjonsbasert skuespill av trioen Tom Waits, John Lurie og Robert Benigni.

295 The Postman Always Rings Twice (1981)

James M. Cains krimroman «The Postman Always Rings Twice» fra 1943 nyter en forholdsvis høy litterær status i sin sjanger, og romanen er blitt gjenstand for flere filmatiseringer. Mest anerkjent er nok den amerikanske versjonen av 1946 som tidsriktig utkom i noir-sjangerens gullalder, men det også har blitt et par europeiske filmatiseringer, inntil Bob Rafelson gjorde sin versjon i 1981. Rafelson hadde allerede jobbet med Jack Nicholson på to av sine 70-tallsproduksjoner, «The King of Marvin Gardens» og den fantastiske «Five Easy Pieces», og Nicholson var trolig et naturlig valg i rollen som den småkriminelle kvinnebedåreren Frank Chambers.

På høyden av karrieren, gnistrer Nicholson i et erotisk ladet og hett samspill med Jessica Lange. Særlig er den første timen ekstremt intens, der brorparten av filmens kvaliteter ligger i skuespillerkjemien. Men flere deler av produksjonen er gjennomsyret av kvalitet – de bruntonede fargene og den dempende noir-estetikken i Sven Nykvists gjennomarbeide foto, den undervurderte musikken fra Michael Small som er et ekko fra de store noir-klassikerne, og naturligvis David Mamets manus der dialogen er som smurt i Jack Nicholsons munn.

Jeg har riktignok ikke sett de tidligere versjonene av «The Postman Always Rings Twice», men 1981-versjonen har jeg sett to ganger, med 10-15 års mellomrom, og likt den særdeles godt begge ganger. Rafelson klarer riktignok ikke å holde historiefortellingen like tett oppunder kokepunktet den siste timen, men den første timen er tett inntil briljant, mens både Jack Nicholson og Jessica Lange gir så mye til rollefigurene, at filmen likevel aldri mister grepet om meg.

294 Nausicaä of the Valley of the Wind (1984)

Hayao Miyazakis andre spillefilm, «Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal», var filmen som i tema og form dannet grunnlaget for den japanske animasjonsfilmkunstnerens imponerende filmografi, og som gjennom sin suksess ble fundamentet for opprettelsen av hans legendariske Studio Ghibli året etter.

Her tegner han med dystre streker en dystopisk fremtidsversjon av et verdensbilde i et nærmest ulevelig klimatisk forfall. Den unge prinsessen Nausicaä, fra en dal der vinden aldri blåser, lever imidlertid i ly for den toksiske luften som forurenser mesteparten av kloden. Når andre menneskekrefter ruster til angrep mot en forgiftet skog og dens insekter, er Nausicaä overbevist om at en slik ødeleggelse også vil påføre naturen og menneskeheten fatale følger.

«Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal» forteller med originalitet og oppfinnsomhet om en sterk og ung kvinnes kamp for hva hun tror på – med et karakteristisk, feministisk driv som relateres til pågangsmot og selvstendighet, noe som jo også er en gjenganger i flere av Miyazakis senere filmer. Samtidig er det et slags fravær av dynamikk i den narrative konsentrasjonen rundt Nausicaä, mens andre sideplott tidvis oppleves som forvirrende integrert i en samlet historiefortelling som dessverre ikke holdes kontinuerlig engasjerende. Filmen kunne med fordel vært strammet opp, nærmest som en fabel, og gjort mer presis innenfor sin tross alt relativt korte spilletid. Uansett har Miyazaki allerede her konstruert et spennende filmmøte, ikke minst i hvordan genuint mørke og skremmende bakgrunnstegninger skaper kontrast til den lysere tonen i hovedpersonens vesen som uttrykker et visst håp og humanisme i det pessimistiske landskapet. I dette bildet føles det også passende at verket fremstår som mer rustikk i kantene, rent teknologisk, sammenlignet med senere Studio Ghibli-produksjoner. Det tydeliggjøres kanskje aller best i flere actionpregede sekvenser som kan smake av en 80-tallsaktig, tegneserieskapt televisualitet – som ikke er filmens sterkeste side, men som på samme tid er en del av dens sjarmerende, egenartede karakter.

293 Breaker Morant (1980)

Tre australiere blir stilt for krigsrett etter å ha kjempet på britenes side, som en del av det britiske samveldet, under den sørafrikanske Boerkrigen på begynnelsen av 1900-tallet. De stilles til retten for å ha begått drap på fiender i fangenskap, men det er i realiteten en rettssak styrt av overordnede politiske interesser, og som kun fremstår som en formalitet før en uunngåelig henrettelse. Blant de tre tiltalte er Harry Morant (fremragende spilt av Edward Woodward), mens Jack Thompson leverer sterkt i rollen som den uerfarne forsvarsadvokaten som gis én dags forberedelse før han overgis saken.

«Breaker Morant» er Bruce Beresfords adaptasjon av et teaterstykke han selv var med å forfatte, og tidvis føles verket litt bundet til teatralske rammer der spillerommet og formspråket ikke er særlig filmisk utforskende. Bruken av flashback-perspektiv i historiefortellingen, fremstår derimot som et effektivt grep og bidrar til at filmen åpnes noe opp. Dessuten er det vanskelig ikke å bli bergtatt og rørt av filmens ekstremt nedstrippede, men vakre og virkningsfulle avslutningsscene.

«Breaker Morant» har klare tematiske og fortellende paralleller med Stanley Kubrick-mesterverket «Paths of Glory» fra 1958, men var også i seg selv en viktig inspirasjonskilde for australsk filmproduksjon, blant annet som en slags døråpner for Peter Weir og hans «Gallipoli» som utkom senere på 80-tallet.

292 Matador (1986)

Det er meningsløst å kritisere en film for å være noe annet enn man ønsker den skulle være. Pedro Almodóvars «Matador» åpner som en snuskete og mørk psykologisk thriller, men dessverre følger ikke fortsettelsen i samme sjangerfotspor (for de av oss som setter særlig pris på slikt). I stedet vrir den spanske mesteren filmens stemningsleie mot den mørke komedien, krydret med sedvanlig absurde innslag, og avslutter historiefortellingen med noen banale plottløsninger og logiske brister som ikke helt kler filmens underliggende, alvorlige psykologiske dimensjon.

Men altoverskyggende er filmens grensesprengende vitalitet og fortellerglede; Almodóvars regissørstemme er energisk, og uforutsigbarheten han gir filmfortellingen føles viktigere enn at alle konvensjonsbruddene ikke lykkes helt ut. «Matador» er alltid en sann fornøyelse å hvile øynene på, og Antonio Banderas gjør dessuten en av sine beste og mest interessante rollefigurer noensinne.

291 The Deliberate Stranger (1986)

Det er mulig at «The Deliberate Stranger» teknisk sett er en todelt miniserie, men den omtales gjerne også som en av tidenes beste amerikanske tv-filmer, og den er også tilgjengelig som en tre timer lang spillefilm.

Filmen, regissert av Marvin J. Chomsky, er en adaptasjon av en bok utgitt av en Seattle Times-journalist om seriemorderen Ted Bundy og tar for seg ulike sider av jakten på den psykopatiske seriemorderen som herjet i USA på 1970-tallet. Med et bredspektret perspektiv søker Chomsky å skildre både innsiden av FBI-etterforskningen, seriemorderens bakgrunn og virkningene på de etterlatte, og med tre timer til rådighet gis det også alle perspektivene rikelig med tid. Men det gjør også at filmen kan oppleves som ufokusert og ujevn; sidesporene rundt de pårørendes følelsesliv, eller kaffekoppsamtalene på politihuset, bidrar til at filmen mister den nerven og intensiteten som er sterkest tilstedeværende i scenene med Mark Harmon som Ted Bundy. Selv om det generelle filmhåndverket fremstår som solid, uten å være verken spektakulært eller dristighetsskapende på noen som helst måte, er det Mark Harmons iskalde og effektive psykopatportrettering av Ted Bundy som gjør «The Deliberate Stranger» så foruroligende og underholdende, selv over tre timer.


1980-tallet: 301 – 310. plass

310 Maria’s Lovers (1984)

John Savage spiller Ivan som returnerer til sin amerikanske hjemby etter å ha vært ute i 2. verdenskrig. Han gifter seg med tenåringskjæresten, Maria (spilt av Nastassja Kinski), men sliter med å tilnærme seg henne fysisk og emosjonelt etter krigstraumene. Samtidig kommer en omstreifende musiker, spilt av Keth Carradine, inn i livene deres og fatter interesse for Maria.

Regissør Andrei Konchalosvky var et lovende sovjetisk filmkunstnerprospekt på 60- og 70-tallet, inntil han fikk sjansen til å lage konvensjonelle sjangerfilmer og dramaer i Hollywood på 80-tallet. Det resulterte i en liten håndfull mediokre produksjoner som tiden hovedsakelig har løpt fra, men hvor «Maria’s Lovers» gjerne trekkes frem som viktigste bidrag. Filmen har da også noen fordelaktige kvaliteter, særlig i kraft av Natassja Kinskis tilstedeværelse. John Savage, som gjør litt av den samme rollefiguren som i «Hjortejegeren», tenderer derimot til å overspille og banalisere et potensielt spennende portrett av kjærlighetsdramaets impotente og traumehjemsøkende krigsveteran. Robert Mitchum trer dessuten autoritetstungt inn i en mindre, men viktig birolle.

Fotoarbeidet til Juan Ruiz-Anchia er flott, og gir en europeisk snarere enn amerikansk aura over filmuttrykket. Manuset var underveis innom mange hender, deriblant Polanski-samarbeidspartneren Gerard Brach som blant annet skrev «Tess», som ikke er helt ulik «Maria’s Lovers» verken i tekstlig eller visuell form. «Maria’s Lovers» er likevel i overkant uryddig skrevet og spilt, og langt fra like fullkommen som «Tess». Den samlede filmografien til Konchalosvky signaliserer at han kanskje ikke hadde det i seg å lage et fullkomment mesterverk, men i tilfellet «Maria’s Lovers» er det i det minste scener av nærhet, med Nastassja Kinski, som virkelig berører og har noe særegent ved seg.

309 Starman (1984)

Produksjonsselskapet Columbia og produsent Michael Douglas valgte å ruge noen år ekstra på science-fiction-dramaet «Starman» etter at beslektede «E.T». gjorde det så skarpt i 1982. Underveis sjonglerte «Starman»-prosjektet med mer enn en håndfull filmskapere om bord, før det litt uventet endte opp som en John Carpenter-film. Uventet fordi «Starman» langt på vei skyr det mørke universet vanligvis assosiert med Carpenter, og utspilles isteden som et lettlikelig, romantisk sci-fi-drama. Likevel føles «Starman» som en voksenversjon av «E.T.», fordi den i større grad problematiserer voksne relasjoner og er lite plottdrevet.

I fokus er et nær magisk samspill mellom Karen Allen og et utenomjordisk vesen som på jorda tar menneskelig form som Jeff Bridges. Sistnevnte ble sågar Oscar-nominert for rolleprestasjonen, kanskje ikke overraskende ettersom han forsvinner inn i en «Rain Man»-aktig tolkning som viktigste bidragsyter til filmens sympatiske tone, noe han gjør ekstremt bra. «Starman» er trolig 80-tallets mest undervurderte sci-fi-perle, likeså er musikken komponert av Jack Nitzsche av det mest diskret stemningsfulle fra sin tid.

308 All the Right Moves (1983)

Jeg måtte nylig gjenoppsøke «All the Right Moves» for å forsikre meg om at fascinasjonen for filmen under oppveksten, og ettertidens varme følelser om den, handlet om mer enn at en ung Lea Thompson blottet brystene. Og heldigvis har filmen flere kvaliteter, og heller ikke bare fordi en ung Tom Cruise faktisk gjør en av sine bedre roller.

Som et relativt klassisk oppvekstdrama tegnes filmens fortelling inn i bildet av et amerikansk tettsted som i seg selv gjøres til et viktig symbol. I åpningsscenen skimtes røyken fra den lokale hjørnesteinsfabrikken, mens arbeiderne tusler ut av portene. Like ved trener det lokale fotballskolelaget der alle har som mål å imponere så mye at de får et idrettsstipend, noe som kan gjøre at de i fremtiden får andre muligheter enn å følge i fedrenes fotspor som fabrikkarbeider i det lille industritettstedet. Selv om den industrielle settingen blir virkningsfullt innrammet i fotoarbeidet og virker som en aktiv kulisse i filmen, bikker det aldri over i et slags britisk kjøkkenbenkrealistisk drama. Men det gir filmen et ujålete, atmosfærisk tilskudd som bidrar til at den lite bemerkelsesverdige historiefortellingen fremstår som mer genuin og interessant enn den nok er. Og skildringen av hvordan et lokalsamfunn bindes sammen av prestasjonene til et lokalt fotballag, er faktisk ganske rørende. «All the Right Moves» er kanskje ingen stor eller viktig film, men den er klart undervurdert og har holdt seg minst godt som Tom Cruise selv.

307 Dangerous Encounter of the First Kind / Di yi lei xing wei xian (1980)

Tsui Hark ble ved inngangen til 1980-årene sterkt delaktig i å forme den Hong Kong-baserte nybølgen der «Dangerous Encounters of the First Kind» sterkt eksemplifiserer den vitale filmbølgens audiovisuelle lekenhet og grenseskyvende tilnærming til den underholdningsbaserte, Hollywood-inspirerte filmskapelsen. Men «Dangerous Encounters» er samtidig mer enn bunnløst underholdende.

Tsui Hark stuper ned i en nihilistisk samfunnsskildring av ungdommelig opprørstrang som uttrykkes i tilsynelatende umotiverte terrorhandlinger, og som i sin spesifikke politisk-sosiale setting også innbyr til en mer alvorspreget lesning. Denne symbiosen av hemningsløs underholdningstrang, spekulativ vold og en sosialkommenterende ambisjon kunne fort blitt tung å svelge, særlig akkompagnert av et såpass flamboyant og energisk filmspråk. Men heldigvis gir det voldsomme filmspråket, med en karakteristisk rask klipping og et fragmentarisk perspektiv til historiefortellingen, snarere næring til den ustyrlige råskapen som driver ungdomsfigurenes handlinger. Men galskapen har en pris, og «Dangerous Encounters» er utvilsomt både brokete og ujevnt fortalt – selv innenfor sine skranglete rammer. Tsui Harks uredde og provokative blikk tilfører imidlertid en uforutsigbarhet og nerve som klart overskygger skavankene.

306 In the Line of Duty: The F.B.I. Murders (1988)

Det er kanskje ikke verdens mest naturlige ting å kaste seg over en bortgjemt amerikansk film lagd for tv på 1980-tallet, men «In the Line of Duty: FBI Murders» er såpass god at den fortjener å bli trukket frem. Filmen var for øvrig første tittel ut i en rekke av sju tv-filmer under paraplyen «In the Line of Duty» som en filmserie omhandlende FBI-agenters utfordringer med virkelige hendelser (de seks andre filmene tilhører alle 90-tallet).

I «In the Line of Duty: FBI Murders» følger vi FBIs forsøk på å spore opp to ekstremt brutale menn som utfører flere ran og bankinnbrudd i Florida på 1980-tallet. Som tv-filmproduksjon er filmuttrykket overraskende raffinert og helstøpt, men det er drivet og energien i historiefortellingen som virkelig imponerer. «In the Line of Duty: FBI Murders» er ganske enkelt konstant spennende, og det gis sågar rom til noen ganske heftige enkelsekvenser. Blant annet avsluttes filmen med en vanvittig skuddvekslingssekvens som har sterke likhetstrekk med «Heat», men som produksjonsmessig har nærmere fellestrekk med «L.A. Takedown» som var Michael Manns tv-filmproduserte forløper til «Heat». Og selv om «In the Line of Duty: FBI Murders» står sterkt nok som den gjør, så ville jeg virkelig elsket å se Michael Mann gjøre en nyversjon av filmen, som på alle mulige måter virker skapt og tilrettelagt for hans audiovisuelle, helt unike touch. Men for all del, bit deg også godt merke i denne tv-filmen fra 1988 som veldig severdig.

305 The Stepfather (1987)

En familiefar pakker kofferten og forlater huset. I bakgrunnen ser vi en stue badet i blod med døde kropper liggende på gulvet. Det er kona og barna. Familiefaren åpner utgangsdøra og går ut. Plukker opp avisen som ligger på gressplenen før han vandrer plystrende ned den erkeamerikanske forstadsgata. Tilsynelatende uberørt over å ha slaktet ned sin egen familie bare for noen minutter siden. Psykobjellene klinger, dette er stefaren fra helvete.

Subtilitet er åpenbart fremmedord for regissør Joseph Ruben som uten å blinke fordummer og forenkler figurer og plott utelukkende for underholningsøyemed. Men de lettvinte løsningene, og de utallige manusproblemene bygger snarere enn det river ned en sitrende spenningskurve. For dette er genuint engasjerende. Jeg elsker tydeligheten i psykopatfremstillingen; den simple dog interessante fremstillingen av psykopatens maniske sug etter å bli del av en verdikonservativ amerikansk kjernefamilie, fasadedyrkingen, og ikke minst Terry O’Quinns iherdige over-the-top-skuespill (som en slags fattigmannsversjon av Jack Nicholson). O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig. I tillegg avsluttes filmen med noen effektive slasher-aktige sekvenser som setter prikken over i’en for en litt glemt, cheesy og grenseløst fornøyelig 80-talls horror-thriller. Ingen skal få meg til å si at dette ikke er bra, selv om det også er dårlig.

304 Friday the 13th: The Final Chapter (1984)

Tittelen burde signalisert at dette faktisk ble siste del i «Friday the 13th»-serien, men som kjent skjedde ikke det. Regissør Joseph Zito, som ankom med sterk slasher-relatert attest fra «The Prowler», har uansett lagd et mer enn verdig tredje kapittel i franchisen – og faktisk kanskje den aller mest fullendte (som nok burde, i retrospekt, vært siste kapittel).

Særlig er skuespillernivået muligens på sitt ypperste her, hvor det er særlig fornøyelig å se Crisipin Glover, og hvor en ung Corey Feldman kommer inn som et friskt pust. Lawrence Monoson, som allerede hadde imponert stort i «The Last American Virgin», bidrar også fordelaktig i en sterk birolle. Skrekkelementene for øvrig er nydelig innlemmet i produksjonen, med legendariske Tom Savini som effektmaker. Filmen er for øvrig ladet med en passelig dosert mengde skrekkmotiver, og det krydres med en nesten uanstendig mengde nakenhet av vekslende motivert/umotivert art, men som i hvert fall aldri blir skadelig på filmens vegne. Når «The Final Chapter» føles fullendt, handler det om en nær perfeksjonert rytme og glid i en underholdende, og gjenkjennelig, historiefortelling – og som sjeldent fremstår som like datert som mange lignende produksjoner fra samme epoke.

303 Cruising (1980)

«Cruising» er betydelig bedre enn sitt frynsete rykte. William Friedkin, som både står for manuset (i form av en romanadaptasjon) og regi, virker lite opptatt av å presentere et vanntett, troverdig plott. Følgelig fungerer «Cruising» heller dårlig som thrillerkonstruksjon, til det er den altfor vaklende.

Det som gjør filmen så minneverdig er snarere den mystiske, dunkle atmosfæren fra New Yorks homofile, lærbefengte underverden. Inni dette svettende mikrouniverset kastes Al Pacinos rollefigur som desillusjonert politimann undercover. Miljøet skildres med noe som minner om forakt, der Friedkin svinger gjennom utskuddene og avkrokene i det kriminelt gjennomsyrede homomiljøet som om han tar oss på reise gjennom en fornøyelsespark. Men jeg tiltrekkes som regel av grepene som tas i bruk av Friedkin her, og når «Cruising» også har elementer av et spennende, eklektisk filmspråk som tidvis gjør meg oppslukt i filmen i kraft av å være filmelsker, kan jeg ikke unnlate å føre den opp som en uvurderlig del av 80-tallet på film.

302 One from the Heart (1981)

Etter at han på 1970-tallet regisserte fire av de mest imponerende verkene i nyere amerikansk filmhistorie, hadde Francis Ford Coppola åpenbart et behov for å gjøre noe veldig annet etter at han var ferdig med den altoppslukende produksjonen på «Apocalypse Now» som avsluttet den oppsiktsvekkende mesterverksrekken. I 1982 presenterte han «One from the Heart» som nok var tenkt som en vitamininnsprøytning av en forfriskende lavskalaproduksjon som tillot seg å leke med mediet på en helt annen måte. Men etter hvert som filmen endte opp med en prislapp på over $ 20 millioner (som var et betydelig beløp for en «liten» film i 1982), og kun spilte inn noen skarve hundretusener, ble «One from the Heart» en formidabel økonomisk fiasko som satte Francis Ford Coppola betydelig tilbake som filmskaper. Men sett fra utsiden er det samtidig lett å fryde seg over hva som kom ut av pengebruken. For i stedet for å skyte filmen på location, i Las Vegas der handlingen finner sted, ønsket Coppola å bygge hele scenografien i studio, for dermed å skaffe seg en fullstendig kontroll over filmens produksjonsdesign og hver minste visuelle detalj. Og i samarbeid med mesterfotograf Vittorio Storaro er filmen blitt en magisk lek med filmens muligheter, der farger, lys og vakre bilder smelter i hverandre. Som et neoneksploderende, men samtidig sofistikert visuelt fyrverkeri satt til Las Vegas 4. juli, om et kjærestepar som slår opp for å dyrke lidenskap med en annen part.

Man kan innvende at «One from the Heart» er som en delikat presentert og appetittvekkende tallerken av eksotiske frukter som lukter og ser fantastisk ut – men som etter noen biter egentlig ikke er veldig saftig. For det er udiskutabelt noe uforløst, lite gnistrende og substansløst over historiefortellingen og dens figurgalleri. Men selv om den virkelige metthetsfølelsen aldri oppleves, fordi filmens totalitet tross alt er i spinkleste laget, er det vanskelig ikke å bli forført av den lidenskapelige og kreative filmformidlingen som Francis Ford Coppola og Vittorio Storaro demonstrerer. Selv om førstnevnte forståelig nok sterkest assosieres med de nevnte 70-tallsklassikerne, er det en uheldig tendens til undervurdering av de kunstneriske kvalitetene i hans mindre og mer eksperimentelle produksjoner – som han på imponerende vis har utfordret både seg selv og publikum med på 80-tallet, og som han faktisk har gjenopptatt etter tusenårsskiftet.

301 Begjærets lov / La ley del deseo (1987)

Pedro Almodóvar har siden sin egen etablering vært en viktig eksponent for såkalt skeiv film, men samtidig også en pålitelig leverandør av bredspektret delikatesse-underholdning som oser av filmisk pasjon, uavhengig av tematikk. I «Begjærets lov» åpner han symptomatisk med en scene ladet av glassklar homoerotikk, men som også er en karakteristisk film-i-filmen-sekvens som tematiserer voyeurisme, av typen som umiddelbart trekker tankene til Brian De Palma (en kjent inspirasjonskilde for den spanske filmskaperen, hvilket merkes flere steder i «Begjærets lov»).

Almodóvar vikler de eksentriske figurene inn i et slags Hitchcock/De Palma-aktig mysterium, men det er dyrkingen av begjæret som opptar ham mest. Det understrekes aller tydeligst i en bortimot grenseløs fascinasjon for alt som er attraktivt, og med en intens fokusering på fargesterk dekor i enhver scene. Antonio Banderas og Carmen Maura er velfungerende brikker for Almodóvar, men de melodramatiske intrigene og filmens plottmekanisme forblir en mindre oppløftende kvalitet målt fra personlige preferanser. «Begjærets lov» er kanskje en dessert av en film, men den metter ikke like lenge som Almodóvars beste retter.


1980-tallet: 311 – 320. plass

320 Flesh + Blood (1985)

Et vesteuropeisk landskap på begynnelsen av 1500-tallet, kort tid etter avrundingen av middelalderen, er det brutale og mørke åstedet for Paul Verhovenes ubarmhjertige skildringer i dette forholdsvis storslagne action-eposet.

Etter massiv hjemlig suksess ble den hollandske filmskaperen hentet til Hollywood på 80-tallet for å lage underholdningsfilmer på høyere budsjett, og med seg på reisen tok han landsmennene Rutger Hauer som hovedrolleinnehaver og Jan de Bont som fotograf. Det vil si; samarbeidet med Hauer forløp visstnok langt fra problemfritt under innspillingen av «Flesh + Blood», og produksjonen ble også deres første og siste engelskspråklige samarbeid. Det forhindrer derimot ikke Rutger Hauer fra å være skreddersydd for den energiske machorollen i filmens rufsete og eksessive filmunivers. Verhoeven dyrker og overdriver det barbariske i en eksplisitt håndtering av blodige voldssekvenser, dveler ved voldtekter og nærmest oppsøker det seksuelle. Mer enn at disse elementene passer til filmens kontekst, er det som om det i stedet skaper en kontekst. Derimot er ikke «Flesh + Blood» konstant engasjerende – men til tross for noen mindre fengslende hvileskjær og manusproblemer, er dette i høy grad en interessant og velfungerende underholdningsfilm.

319 The Hidden (1987)

«The Hidden» er en av disse underholdningsbombene som er merkelig oversett når man blar seg godt inn i 80-tallskatalogen av sjangerfilm. Det er en herlig hybrid av action og sci-fi, regissert av Jack Sholder, som kom fra den lovende «Alone in the Dark» (1982) og generiske «A Nightmare on Elm Street 2» (1985), men som med «The Hidden» løftet standarden for egenart, kreativitet og fortellerglede.

Vi befinner oss i et filmlandskap der det vinkes anerkjennende til klassisk amerikansk science-fiction av 1950-tallet, ispedd en følelse av «The Terminator» som møter «The X-Files», men også med en tydelig eim av Stephen King og ikke minst David Cronenberg. Den siste referansen kommer i kraft av filmens iboende fokus på body horror. Filmen åpner nesten foruroligende realistisk hvor bildene gis oss via et videoovervåkningskamera som viser en bankraner som kynisk skyter ned kunder og vakter mens han rolig går ut av banken og på gata. Det tar imidlertid ikke lang tid før realismen vrenges over i noe helt annet. Det viser seg at det er en fremmed kraft, en alien, som tar bolig i menneskekropper og utøver tilsynelatende blind vold, før den etter å bli fysisk skadet skifter til å overta en annen menneskekropp. Mens politietterforskeren, spilt av Michael Nouri, fortsatt er opptatt av å få oversikt over blodbadet etter bankranet, tikker det stadig inn nye meldinger om merkverdige voldshandlinger og drap som selv i Los Angeles vekker oppsikt og får etterforskeren til å mistenke en sammenheng. Etter kort tid dukker det også opp en FBI-agent, spilt av selveste Kyle MacLachlan, som virker påfallende emosjonelt distansert og fraværende, og som insisterer på å overta jakten på skikkelsen(e).

«The Hidden» er aldri fullverdig spennende fordi ingenting holdes egentlig skjult, og historiefortellingen styres for underholdningens skyld av et utenomjordiske vesenets lyst til nytelse – mot sportsbiler, alkohol, rockemusikk og strippere. Sholder er i sine prioriteringer klar på at dette handler om underholdning; velsmidd action, biljakter, høyt tempo og humor. Alt som står i veien for å konsumere velstand og luksus skytes følelsesløst av veien som om vi befinner oss i et dataspill. Mot slutten kobles riktignok handlingen seg tettere mot en politisk agenda, men det blir aldri et drivende element. «The Hidden» er en fornøyelig action/sci-fi-pakke av en ukomplisert og deilig 90-minuttersfilm, that’s it.

318 Escape from New York (1981)

John Carpenter bygde med «Halloween»-suksessen et handlingsrom for større prosjekter, noe som gjorde at han noen år senere realiserte science-fiction-filmen «Escape from New York» med en «bad ass»-utgave av Kurt Russell i førersetet. Filmen fikk god mottakelse av kritikerne, og ble også en suksessrik sommerblockbuster da den ble lansert sommeren 1981.

Carpenters røffe actionhåndtering av en dystopisk fremtidsversjon på et Manhattan omgjort til et arnested for kriminelle, er konseptuelt velgjort og som actionfilm ble den et referansepunkt for flere filmskapere utover 80- og 90-tallet. I dag fremstår den kanskje mer som en datert kultfilm enn en tidløs actionfilmklassiker, men store deler av «Escape from New York» er og blir en underholdende og sjarmfull filmreise til en destinasjon som nå er ganske fremmed.

317 Road House (1989)

En udødelig TV 3-klassiker fra oppveksten. «Road House» er filmen som åpenbart vokste seg forbi egne intensjoner for å bli et kultfenomen. For «Road House» oppleves befriende lite selvbevisst der den bugner av utslitte one-linere og endimensjonale figurer i et karikert intrigemakeri spekket med datert actionkoreografi og sleazy romantikk.

Settingen er en amerikansk småby der Patrick Swayze, i rollen som beryktet utkaster, ankommer byen for å rydde opp i en vill slåsskampskultur i en sliten nattklubb. «Road House» er fra første til siste innstilling en renskåret, banal underholdningsgodbit som omfavner og oppsummerer 80-tallets actionbeholdning med machodyrkende over-the-top-action, velformede kvinnepupper og ikke-ironiske one-linere av typen «It’s my way or the highway». Det er noe forlokkende ærlig og enkelt over «Road House», og jeg liker det veldig godt. Fremdeles.

316 The Big Blue / Le grand bleu (1988)

«The Big Blue» er Luc Bessons grandiose, maritime trekantdrama om to barndomsvenner som vokser opp med en dykkerbesettelse, og en kvinne som i voksen alder involveres i begges liv. Filmen åpner med nostalgibrusende bilder av gutteaktig eventyrlyst i sjøkanten, som umiddelbart presenterer filmens visualitet, på samme tid som det etableres en fin Steven Spielberg-lignende dramaturgi og atmosfære. Det siste følges imidlertid ikke opp etter at historiefortellingen løper inn i nåtiden, der Besson er ute av stand til å forvalte det middelmådige manuset til annet enn å bli et ganske intetsigende melodrama.

Hovedrolleinnehaver Jean-Marc Barr er i overkant uttrykksløs i rollen som den lidenskapelige dykkeren, og Jean Renos energiske tilstedeværelse kan ikke alene gjøre den menneskelige biten i filmen spennende. Derimot er «The Big Blue» teknisk overbevisende og tidvis veldig flott å hvile øynene på. Mangelen på virkelig intensitet og en innholdsmessig flathet, gjør det likevel vanskelig å svelge filmens langtrukne varighet.

315 The Name of the Rose (1986)

Jean-Jacques Annauds «Rosens navn» var i sin tid en storslått filmatisering av Umberto Ecos høyt ansette roman fra 1980. Men der Eco-romanen anses som en moderne litterær klassiker, trues filmversjonen i større grad med å forsvinne ut av tiden som mindre relevant. Annaud er hovedsakelig opptatt av å fordype seg i filmens Sherlock Holmes-aktige mysterium, og rendyrker en ganske reinspikka thrillertilnærming til materialet. Riktignok lykkes han ganske godt i å skissere historiefortellingen som over gjennomsnittlig ettertenksom med noen spennende middelalderske og bibelske forgreininger. Som en mer behersket forløper til Da Vinci-koden, eller den enda mer heseblesende National Treasure-filmserien, står «Rosens navn» solid fundamentert i en rikere filmjord.

Annaud har beviselig teft for å la bildene tidvis fungere som motor, og evner å innlemme den historiske og dunkle scenografien til en aktiv ramme for historiefortellingen. Filmen innehar også flere flotte scener, deriblant noen filmisk vellykkede labyrint-sekvenser som klare høydepunkt. Sean Connery og Christian Slater fungerer også som et spennende radarpar å følge, mens en pukkelrygget Ron Perlman gjør en semi-ikonisk prestasjon i en birolle.

314 Slaughter High (1986)

Jo flere kokker, jo mer søl? «Slaughter High» har tre regissører og ganske mye søl. Men må søl alltid være negativt? At manuset innehar nesten rekordmange ulogiske eller meningsløse fortellergrep, som riktignok gis en slags forklaring i en klisjepreget slutt, forhindret meg ikke i å fryde meg over mye underveis. (Man må også kjøpe det faktum at en nesten 40 år gammel britisk skuespiller, Carol Munro, spiller en 18 år gammel jente på amerikansk High School).

Plottet for øvrig er et skolebokeksempel på klassisk 80-tallsslasher; en fortelling om en outsiders blodige hevn. En nerdete skoleelev blir mobbet på High School, og en aprilspøk går for langt etter en eksplosjon i kjemilabben som vansirer hele ansiktet hans. En del år senere skal alle møtes til en gjenforeningsfest, og man trenger ikke ha doktorgrad i slasherfilmer for å analysere seg frem til fortsettelsen.

Med et anslag som kan minne om en krysning av «Carrie» (Brian De Palma) og «The Burning» (Tony Maylam) utvikles filmen raskt i en mer grovpusset retning uten et særlig fokus på visuell eleganse, og mer som en symbiose av «Friday the 13th» og «The Revenge of the Nerds». For å fortsette i referansesporet må det også nevnes at «Slaughter High» er skapt av produsentene bak den grenseløst forstyrrende slasherfilmen «Pieces» (som det også eksplisitt refereres til underveis). Men «Slaughter High» er umiddelbart mindre grafisk makaber enn «Pieces», i hvert fall innledningsvis. Dessuten bærer «Slaughter High» periodevis på en fornøyelig selvironiserende fiksjonstone som faktisk kan minne litt om «Scream» av Wes Craven. Det litt fjasete stemningsleiet tapper riktignok filmen for det psykologiske kjellermørket som finnes bak de spekulative grusomhetene i «Pieces», men det er uansett filmens besnærende «tongue-in-cheek»-aktighet som gjør den såpass særegen og fornøyelig. I tillegg bys det på en del oppfinnsomme, kjemibaserte drapsscener i siste halvdel, der filmens mobbeoffer og drapsmann – spilt av Simon Scuddamore (som begikk selvmord rett etter filmens lansering) – er like effektiv som stakkarslig mobber og psykopatisk drapsmann (som for det meste spilles bak en maske).

«Slaughter High» er kanskje ikke en opplagt anbefaling til andre enn de som allerede har et snev av interesse for amerikanske 80-tallsslashere, og noen vil sikkert hevde at den står på utrygg grunn selv i det landskapet. Jeg bruker derfor gjerne anledningen til å mene at «Slaughter High» er langt bedre og morsommere enn sitt rykte, derav den relativt overraskende høye listeplasseringen.

313 The House on the Edge of the Park (1980)

Tittelen avslører et utilslørt forsøk på å lokke til seg publikummet fra Wes Craven-suksessen «The Last House on the Left». Men med David Hess plassert i hovedrollen i et nytt sadistisk rape/revenge-helvete av en film, blir det en naturgitt sammenkobling. Etter et forstyrrende anslag som iscenesetter en grell voldtektsscene til et praktfullt og stemningsskapende musikalsk bidrag av Riz Ortolani, forstås det at Ruggero Deodato ikke har til hensikt å behage publikum. Samtidig bruker Deodato innledningsvis tid på å etablere et psykologisk ubehag, og det gjøres i et filmatisk univers som prioriterer estetikk. Deodato spiller et ulmende ubehag opp mot en erotisk ladet atmosfære, både i hvordan han fører kamera og filmer kvinnene, og hvordan de to hovedpersonenes sadistiske vesener avdekkes i det seksuelle spillet. I dette spillet ligger en skremmende, og fascinerende, nerve. Og et stykke på vei, før den psykologiske torturen endres til det sadistiske, minner det hele mye om hva Michael Haneke senere viste oss i «Funny Games».

«The House on the Edge of the Park» kommer naturligvis ikke med samme subtilitet, snarere tvert imot. Men samfunnskommentaren som likevel finnes i all sin tydelighet, legemitererer på sett og vis Deodatos grep, selv om virkningen i siste akt svekkes av den grafiske voldsomheten. Uansett – den sleazyelskende filmgeeken i meg applauderer filmen hovedsakelig for dens visuelle fortrinn og amoralske underholdningsverdi.

312 Licence to Kill (1989)

«Licence to Kill» markerte både slutten på Timothy Daltons for korte 007-karriere, og John Glenn som hadde regi på alle Bond-filmene gjennom 80-årene.

I «Licence to Kill» videreutvikler Timothy Dalton en mer dødelig og ubarmhjertig enn romantisk anlagt James Bond-figur, noe som føles veldig naturlig ettersom «Licence to Kill» samtidig er blant franchisen mest troverdige skildringer, med færrest «over the top»-sekvenser og badguy-skikkelser som ikke ligner på tegneseriefigurer, og som ikke nødvendigvis har ambisjoner om å tilintetgjøre alt liv på jorden. For undertegnede som setter «Dr. No» som en personlig Bond-favoritt, fremstår dyrkingen av realisme og et historiefortellende fokus som veldig velkomne prioriteringer i «Licence to Kill», som må være av filmseriens mest undervurderte verk. Men akkurat da James Bond-universet virket å være på vei inn i en spennende og mørkere fase, endte man opp i en lengre pause som også endte med at Dalton til slutt ble erstattet av Pierce Brosnan, og som igangsatte en ny (og kjipere) Bonda-æra.

311 Rain Man (1988)

Jeg har sett «Rain Man» mange ganger på tv. Men det har aldri vært en film jeg aktivt har oppsøkt eller følt et stort behov for å se. På sine premisser er imidlertid Barry Levinsons film mesterlig i sin velartikulerte, rørende og småmorsomme fortelling om to veldig ulike brødre som etablerer et uventet emosjonelt bånd på reise hjem til farens begravelse.

Selvsagt ligger mye av filmens storhet og hjerte i Dustin Hoffmans legendariske portrett av den autistiske Raymond, og det er strengt tatt vanskelig på stående fot å trekke frem store filmatiske kvaliteter utover skuespillerkunsten, og den knirkefrie, sympatiske historiefortellingen. Likevel føles det naturlig og riktig at filmen ble tildelt Oscar-statuetter både for beste film, manus, regi og selvsagt beste mannlige hovedrolle – selv om det skjedde i et påfallende svakt amerikansk filmår. For «Rain Man» har en uimotståelig allmenngyldig gjennomslagskraft, den er uhyre velspilt, behagelig og velsmurt underholdning.


1980-tallet: 321 – 330. plass

330 Entre tinieblas / Mørkets søstre (1983)

Det er en umiskjennelig eim av Luis Bunuel over dette tidlige Almodovar-verket; en eklektisk fimforestilling som harselerer med kirkens hykleri og katolske velstand, fortalt i formen av en bisarr og stadig overraskende komedie. Det hele handler om en nattklubbsanger som er på flukt og får beskyttelse i et gammelt kloster, som på uventet vis ønsker henne velkommen ved å tilby en verden av narkotika, svindel og generell luguber virksomhet – noe som mildt sagt fraviker forventningene i møte med innsiden av et kloster i det katolske Spania.

Filmen er temperamentsfull og ikke minst pratsom på vegne av sitt rike kvinnelige rollegalleri, og det er tydelig at Almodovar vil mye – tidvis for mye. Helheten er nok mer usammenhengende enn jeg setter pris på, og prosjektet har ikke den kontrollerte stramheten som senere og mer modne Almodovar-verk gjerne har. Likevel er dette også et svært fornøyelig, sprøtt bekjentskap, og fungerer som et interessant utkast for hva som skulle komme fra den spanske mesteren.

329 Bad Timing (1980)

Filmen har meg på kroken fra anslaget; i et museum der kamera roterer rundt Art Garfunkel og Theresa Russell; kamera som nærmest kjæler med maleriene, en antydende sensualitet, satt til tonene av Tom Waits melankolske røst. Men så brytes det brutalt over i en realistisk, energisk regissert scene der en ambulanse i nattemørket kjører mot kamera.

Stemningsbruddene forstås etter hvert som symptomatiske for filmen, som trolig bevisst skifter rytme og atmosfære, i takt med et nokså forvirrende plott, men som føles overklippet. Bildene i seg selv er gjennomgående vakre, som de gjerne er fra Nicholas Roeg. Men de voldsomme formgrepene, og den kalde skildringen av forholdet mellom ham og henne, skaper en uheldig distanse til det psykologiske dramaet. Samtidig som det nettopp er Roegs filmatiske grep utover alle konvensjoner, som i det hele tatt gjør «Bad Timing» så severdig som den faktisk er.

328 My Left Foot (1989)

«My Left Foot» føyer seg inn i rekken av konservativt produserte biopic-filmverk, men er tross alt likevel av subsjangerens bedre. Veldig mye skyldes åpenbart Daniel Day-Lewis’ altoverskyggende hovedrolleprestasjon, der han med en vanvittig kraftanstrengelse og skuespillerpresisjon stjeler til seg all oppmerksomhet i en voldsom portrettering av Christy Brown – kunstneren som kun evner å uttrykke seg via sin venstre fot.

I regi av en debuterende Jim Sheridan, er «My Left Foot» samtidig minst like sterk i barndomsskildringene, der følelsesladde scener fra en mildt sagt utfordrende barndom i irske arbeidsklassestrøk, er det som gir næring til den inspirerende historiefortellingen om mennesket og kunstnerens som etter hvert blomstrer frem. Samtidig må det innskytes at «My Left Foot» ikke nødvendigvis fremstår som et veldig inspirerende filmverk i seg selv, foruten gjennom Day-Lewis’ ekstreme rolletolkning.

327 Identification of a Woman / Identificazione di una donna (1982)

Det smerter å plassere et Michelangelo Antonioni-verk så lavt på listen. Den italienske mesteren er tross alt en av de filmskaperne jeg setter aller mest pris på – dog har møtet mitt med «Identification of a Woman» vært mer problematisk enn jeg håpet og ønsket. Særlig fordi filmen representerer en tematisk og geografisk tilbakekomst for Antonioni etter noen år med engelskspråklige prosjekter som «Blowup» og «The Passenger» som dyrket en mer eksistensiell fremmedgjøring.

Med «Identification of a Woman» suger Antonioni en siste gang næring fra det billedskjønne og dekadente italienske aristokratiet – i det som er hans mest lidenskapsdyrkende og eksplisitt erotiske verk. Men til tross for potente ambisjoner og en umiskjennelig inspirert bildekomposisjon og kamerabruk, reduseres «Identification of a Woman» til noe innholdsløst, mye på grunn av sitt ufokuserte plott. Idet blekner hele filmens vesen altfor tydelig i skyggen av Antonionis tidligere mesterverksrekke av «La Notte», «L ‘Eclisse» og «L’ Avventura». Her er Antonioni-tilhengerne imidlertid svært delt. «Identification of a Woman» er like mye omfavnet som den er ansett som en av regissørens svakere filmer. Nettopp derfor holdes også muligheten åpen for at et gjensyn også vil åpne mine øyne. Det er uansett nok av filmspråklige kvaliteter og enestående enkeltsekvenser her, i en film som derfor alltid vil være relevant å snakke om – og se.

326 À l’ombre de la canaille bleue / In the Shadow of the Blue Rascal (1986)

Pierre Clémenti beriket en rekke europeiske mesterverk på særlig 60- og 70-tallet som birolleinnehvar med en sjeldent mystisk tilstedeværelse som stjal bortimot alle scener han medvirket i, enten det var i mesterverkene «Il Gattopardo» av Luchino Visconto, «Il conformist» av Bernardo Bertolucci eller «Belle de jour» av Luis Buñuel. Samtidig opererte Clémenti selv som eksperimentell filmskaper under en samtidig fransk undergrunnsstrømning, der «In the Shadow of the Blue Rascal» fra 1986 ble hans siste produksjon, før den hardtlevende filmkunstneren døde av leverkreft på 90-tallet.

«In the Shadow of the Blue Rascal» kaster oss som en virvelvind inn i den fiktive byen Necrocity, som mest minner om en kaospreget politistat som flyter over av dop, sex og vold. Skildringen er mildt sagt kompromissløs, der filmen uttrykkes avantgardisk og gritty som en hardkokt, dystopisk krim. Audiovisuelt er det hardt og radikalt, med suggerende psykedelisk lydbilde av industriell rock som er konstant tilstedeværende, mens det visuelle ofte flyter mellom surrealistiske innstillinger og grell undergrunnsrealisme. Alt er ledsaget av en dagbokaktig voice-over som en essensiell veiledning for å forstå i hvert fall noe av den eventyr- og hallusinasjonstunge filmreisen som «In the Shadow of the Blue Rascal» er. Denne grenseløst fascinerende filmen er naturligvis vanskelig tilgjengelig, men bør utvilsomt ses om sjansen byr seg (med litt innsats kan den spores opp i internetts undergrunnsverden).

325 As Tears Go By / Wong Gok ka moon (1988)

«As Tears Go By» er i seg selv betydningsfull i kraft av å være debutverket til Wong Kar-wai som skulle bli en av det asiatiske kontinentets mest innflytelsesrike og spennende filmrøster utover 90-tallet. Samtidig markerte filmen viktige steg i karrierene til Andy Lau og Maggie Cheung foran kamera. Og selv om «As Tears Go By» i dag sjeldent omtales blant de aller beste filmene i Kar-wai-katalogen, står den fremdeles som hans nest mest innbringende Hong Kong-produksjon, per dags dato kun overgått den mye senere og langt mer kommersielle «The Grandmaster».

«As Tears Go By» er derimot en slags behersket kjærlighetshistorie med episodiske trekk, der Wong Kar-wai har vært uttalt inspirert av tidlig Scorsese og Jarmusch. Filmen karakteriseres av en slags slentrende skildring av outsidere som krysser veier av kjærlighet og gatekriminalitet. Bakteppet er et røykbelagt, skimrende og neonopplyst Hong Kong som tilfører en særegen melankolsk atmosfære i et stilistisk gjennomført fotoarbeid. Akkurat dét har jo også blitt en signatur for Wong Kar-wai senere, og det føles derfor helt naturlig å besøke «As Tears Go By» som startpunktet for utforskningen av disse ideene.

Så er det samtidig lett å innvende at Wong Kar-wai naturligvis har foredlet og perfeksjonert uttrykket i senere filmer som holder en gjennomgående høyere standard, og er visuelt rikere å se på. Imidlertid er det lett å sette pris på den narrative enkelheten i «As Tears Go By» som en befriende kvalitet, da Wong Kar-wai – etter min smak – etter hvert utviklet en tendens til å bli overambisiøs, og litt uinteressant, i sine mange narrative krumspring. Uansett er «As Tears Go By» nettopp et forfriskende idealeksempel på et lovende debutverk, der regissøren gir oss et spennende skisseverk for det som skulle kjennetegne ham utover 90-tallet og i senere og større produksjoner.

324 Stardust Memories (1980)

Woody Allens personlige vri på Federico Fellinis «8 ½» er naturligvis et selvsentrert stykke filmkunst, men hva gjør det? Til forskjell fra de fleste lettbeinte Allen-komediene fra samme epoke, er «Stardust Memories» av de mest melankolske, tunge og mørke komediene der slapstick-humoren i større grad skyves til side. Men det introspektive dramaet rommer likevel et par hysterisk morsomme sekvenser, deriblant ett av mine favorittøyeblikk idet en due flyr inn i leiligheten, hvorpå Woody Allens sedvanlig nevrotiske karakter hysterisk roper “they’re rats with wings” før han går amok med et brannslukningsapparat.

Det må heller ikke glemmes at filmen er nydelig fotografert av Gordon Willis, slik Allens filmer som oftest er. Som helhetlig filmfortelling blir det for meg likevel tidvis uengasjerende, og jeg foretrekker å kategorisere «Stardust Memories» som høyst severdig og interessant fremfor å hevde den som fantastisk.

323 Halloween II (1981)

Som oppfølgerfilm innledes «Halloween II» med et uvanlig grep. Filmen starter med å vise slutten fra originalfilmen, før handlingen umerkelig beveges videre fra det tidspunkt den første filmen gikk over i rulleteksten. Dette grepet er særlig interessent fordi det ikke forelå spesifikke planer om å lage en direkte oppfølger før den første utkom til filmhistorisk suksess på slutten av 70-tallet. Og derfor var det heller ikke veldig opplagt at «Halloween II», som åpenbart var initiert av det nye kommersielle markedet for amerikanske skrekkfilmer, skulle bli så god som den faktisk er.

John Carpenter bidro på manusarbeidet, men overlot regijobben til Rick Rosenthal. Han har langt på vei lagd en oppfølger i forgjengerens ånd. Til å være oppfølgerfilm er «Halloween II» uvanlig «nedpå» et godt stykke. Men der 1978-utgaven skapte en stemningsfull oppbygning som hadde en nerve i hver innstilling, er den første drøye halvtimen noe mer kronglete formulert i oppfølgeren. Men når Rosenthal først kommer i gang og handlingen konsentreres til de klassiske skrekkelementene når Jamie Lee Curtis jages av Michael Myers inne på sykehuset, demonstrerer Rosenthal et solid håndverk og løfter filmen til en underholdende og effektiv horrorfilm som ble akkurat så god som utgangspunktet nok tillot.

322 Sixteen Candles (1984)

Hele familien glemmer at det er Samanthas bursdag når hun fyller 16 år dagen før storesøsterens bryllup. Tenåringsjentas liv der og da blir ikke bedre av at hun er forelsket i en eldre gutt på skolen som hun tenker sannsynligvis ikke engang vet hvem hun er. Samtidig er nerden, spilt av Anthony Michael Hall, fortapt i henne – og etter hvert involveres en utenlandsk utvekslingselev i tenåringsdramaet som utspilles mellom disse figurene og noen til.

Det er 80-tallets tenåringsikon Molly Ringwald som spiller Samantha, og filmen fortelles i hovedsak fra hennes perspektiv. Det handler om tenåringer som tenker på sex, men som også preges av skam og lite erfaringer. Både forviklinger og mer genuine oppvekstskildringer integreres i historiefortellingen av regissør/manusforfatter John Hughes som ofte vet å vri de formelariske scenene fra slike dramakomedier til noe som likevel føles friskt, men på en ærlig og respektfull måte.

«Sixteen Candles» er mer nedpå eller forsiktig, og kanskje ikke et umiddelbart hit-materiale som hva han kokte opp i «The Breakfast Club» og «Ferris Bueller’s Day Off». Men det ligger jo samtidig også en styrke i hvordan «Sixteen Candles» blander realismen fra «The Breakfast Club» med galskapen i «Ferris Bueller’s Day Off» til å bli et underholdende møte med en velskapt tenåringsverden på film. Man kan gjerne oppsummere med at «Sixteen Candles» er fin, men sjeldent spektakulær.

321 Mitt liv som hund (1985)

Lasse Hallströms hjertevarme nostalgi ligger som et tykt lag utenpå den sympatiske «Mitt liv som hund», som fortsatt må sies å være svenskens mest universelt elskede film. Det er lett å forstå hvorfor – for i sin enkle natur er «Mitt liv som hund» en ukomplisert reise tilbake til en sjarmfull og ektefølt nær virkelighet.

Problemstillingene og relasjonene knyttet til hovedpersonens oppvekst, er identifiserbare og jordnært fortalt. Hallströms åpenbart gode lag med skuespillerne tilfører en essensiell ærlighet til historiefortellingen og menneskene i den. Samtidig savnes det noen stikk av dristighet i den ufarlige, dog triste skildringen som tross alt suger mye næring fra klisjéene (men som gjør det meget godt).


1980-tallet: 331 – 340. plass

340 Peking Opera Blues / Do ma daan (1986)

«Peking Opera Blues» er en salig hongkongsk blanding av drama, romantikk, komedie og action i en historisk-glinsende innpakning.

Vietnamesiske Tsui Hark ankom den Hong Kong-baserte blockbusterscenen med bakgrunn fra den eksentriske, vietnamesiske nybølgen på 70-tallet. Utover 80-tallet etablerte han seg derimot gradvis som en premissleverandør for grenseskyvende asiatiske underholdningsgodbiter, og midt i denne perioden står «Peking Opera Blues» fra 1986 som en østens svar på «Indiana Jones».

Tsui Hark sparer ikke et sekund på kruttet og setter opp en spinnvill koreografi som spiller inn i enhver scene, enten det er i form av slapstickhumor eller fantastiske actionscener. Det jobbes åpenlyst med koreografi til perfeksjonniivå i hver scene, i den grad at man nesten mettes og aldri helt kobler seg på handlingsmotivene, eller evner å forstå figurenes (og regissørens) motiver. Tsui Hark forfekter et kontinuerlig høyt tempo i en evigvarende jakt på makspuls, uten at det egentlig foregår mye i plottet. Men «Peking Opera Blues» handler om audiovisualitet, tablåer og enkeltsekvenser som hele tiden krydres med det lille ekstra. Selv om det innimellom tipper over kanten i overdreven slapstickomikk og tøys, er og blir «Peking Opera Blues» et massivt filmatisk tivoli og sirkus av en eventyrfilm. Ta med popcorn.

339 Spetters (1980)

Det er alltid spennende å dykke ned i Paul Verhoevens hollandske produksjoner på 70- og 80-tallet, fordi man alltid møter filmer som rommer noe interessant enten det er i kraft av et søkende formspråk eller et komplekst materiale. Noen ganger er det begge deler, som i tilfellet «Turkish Fruit» fra 1973. Den gode nyheten da er at «Spetters» har mange av de samme elementene og kvalitetene som det karakteristiske suksessverket «Turkish Fruit». For bak det litt avskrekkende førsteinntrykket, som de mange kornete motorsykkelbildene av hollandske arbeiderklasseungdom kan gi, viser «Spetters» seg å være en mangefasettert skildring av sosiale relasjoner, vennskap og kjærlighet med mye på hjertet.

At dette også formidles i kraft av et energiboblende miljøportrett med ektefølt skuespill, der Rutger Hauer naturligvis er helt sentral, gjør «Spetters» til en av Verhoevens mest menneskenære og ærlige filmer. Men samtidig er ikke Verhoeven mer alvorstung enn at han ubeskjedent refererer til sin egen «Turkish Fruit» i en dialog, og et knippe svært eksplisitte seksualiserte scener kan sikkert virke som unødig forstyrrende på enkelte. Alt dette finnes for så vidt også i «Turkish Fruit», som utvilsomt er enda mer fengslende, filmatisk interessant og derigjennom betydningsfull. Men glem heller ikke «Spetters» når du blar deg gjennom Verhoeven-filmografien, noe alle filmelskere på et tidspunkt må ta seg tid til.

338 Przesluchanie / Interrogation (1989)

«Przesluchanie» ble spilt inn i Polen på begynnelsen av 1980-tallet, men først lansert på slutten av tiåret etter kommunismens fall. (Filmen ble nominert til Gullpalmen i 1990).

Historien tar oss tilbake til etterkrigstidens diktatoriske Polen i skildringen av den livsglade, kabaretsangeren Tonia som plutselig arresteres av sikkerhetspolitiet etter en fuktig bytur, og holdes som politisk fange med psykisk og fysisk tortur pågående over fem år på 1950-tallet. «Przesluchanie» tegner et skremmende bilde av et totalitært styresett hvor enkeltindividets rettigheter og frihet er ikke-eksisterende, mens systematisk undertrykkelse og terror er medisinen mot politiske opportunister. Historien og filmen skriker smertefullt mot publikum i to timer. Siktemålet er åpenlyst at filmen skal kanalisere en slags følelsemsssig påkjenning, noe man lykkes med særlig fordi Krystyna Janda i hovedrollen uttrykker den mentale og fysiske smerten så ulidelig sterkt. Skildringene er direkte, ingenting pakkes inn, og pustepausene er få. Dette er ensidig mørkt, og man aner tidlig at en oppløftende slutt er utopisk.

337 Someone to Watch Over Me (1987)

Selv om en Ridley Scott-kjenner aldri vil ha problemer med å gjenkjenne visuelle signaturelementer fra film til film, er det likevel et ganske påfallende sprik mellom regissørens ulike prosjekter opp gjennom årene – både i toneleie, sjanger og format. «Someone to Watch Over Me» er i format diametralt motsatt av det episke og storslagne som senere ble karakteristisk for Scotts største suksesser, og det er nok også av hans minst sette verk. Men til tross for et edruelig produksjonsnivå, er «Someone to Watch Over Me» slående visuelt velskapt, i den grad at man kjenner at det bak hver innstilling er jobbet iherdig for å male frem atmosfæriske tablåer for å drive filmen fremover.

Tom Berenger spiller en politibetjent som får i ansvar å beskytte en vakker kvinne i New Yorks sosietetselite etter at hun har bevitnet et mafiadrap. Unødvendig å si, men filmen kobler seg inn på et romantisk spor, som for så vidt aldri er i nærheten av å bli spennende eller originalt løst i manus. Det er derfor helt nødvendig at Ridley Scott fyller scenene med audiovisuelle grep – og hans røykfylte, nattlige noir-lignende byportrett, utgjør en landskapsramme som gjør «Someone to Watch Over Me» til et interessant bekjentskap.

336 Happy Birthday to Me (1981)

Den kanadiskproduserte slasheren «Happy Birthday to Me» av J. Lee Thompson (aller mest kjent for 60-tallsproduksjonene «Cape Fear» og «The Guns of Navarone»), virker tydeligst inspirert av italienske giallo-verk fra 1970-årene. Det kommer klart til uttrykk allerede i den effektive åpningen, der vi kun ser drapsfigurens svarte hansker og knivblad som river over halsen til det første ungjenteofferet. Filmspråket slekter også en anelse på Brian De Palma, blant annet illustrert med sterk bruk av split focus diopter.

«Happy Birthday to Me» spiller pastisj-aktig på kjente tangenter, men det klinger unektelig bra av de mange stilsikre iscenesettelsene. Plottet er banalt og over-the-top, hvor J. Lee Thompson følger giallo-håndboka med noen usannsynlige vendinger mens han nøster opp drapsmotivene med psykologiske forklaringsmekanismer. Underholdningsverdien er stor, og produksjonskvaliteten overraskende høy. Absolutt blant 80-tallets bedre slashere!

335 Monsieur Hire (1989)

I åpningsscenen panorerer kamera over en ung kvinnekropp som ligger død på bakken. En fortellerstemme høres over Michael Nymans nydelige pianomusikk. Vi fortelles om hvordan hun døde, hvor ung hun var, og at drapsmannen en dag vil bli funnet.

«Monsiuer Hire» utvikles imidlertid ikke til en stereotyp kriminalhistorie, men snarere som et visuelt forlokkende karakterstudie. Hovedfiguren er den besynderlige einstøingen og skredderen Monsieur Hire som snart mistenkeliggjøres for drapet. Regissør Patrice Lecontes sanselige perspektiv setter publikum på sidelinjen idet filmspråket skaper distanse til karakterene og handlingen, samtidig som det gir overblikk til å nyte de atmosfæriske bildene. Men for all del, «Monsieur Hire» fungerer også som et involverende portrett av besettelsens mørke sider, der de granskende nærbildene av tittelkarakteren bidrar til en følelsesmessig nærhet. Ikke ulikt Brian De Palma dyrker Leconte voyerismen gjennom hovedpersonens øyne, men lar publikum selv bli kikkere i hvordan hans private verden vises for oss. Men til forskjell fra De Palma, henfaller Laconte til en melankolsk romantikk i sin søken, fremfor perversitet og nytelse. Og til slutt blir kanskje «Monsieur Hire» en anelse for fattig og lite utfordrende til å markere seg for ettertiden, selv om den udiskutabelt fortjener et langt større publikum enn den virker å ha fått.

334 Colors (1988)

Dennis Hoppers «Colors» fra 1988 er satt til en gjengdominert bydel i Los Angeles, hvor politiet – anført av Sean Penn og Robert Duvall i ledende roller – jobber for å bremse voldsutviklingen mellom ulike etniske gjenggrupperinger. Der Duvall er den erfarne, snart pensjonerte politimannen søker diplomatiske løsninger med de ulike gjenglederne, spiller Penn naturligvis den langt mer utålmodige og handlingsvillige politinykommeren. Sean Penn er som skapt for denne rollen, og Dennis Hopper gir tydelig skuespillerne rom til å utfolde seg i det som oppleves som en ustrukturert og løs filmfortelling.

Den bevisst uklare historiefortellingen blir både filmens styrke og svakhet, der dens gjentagende og lite varierte konfliktsituasjoner skaper realisme, dog også en narrativ brems og fremdriftsfravær. Derigjennom blir «Colors» i større grad en film om miljøet den skildrer enn om personene som gestalter rollene. Filmspråket bygger oppunder en atmosfære av gaterøffhet, hurtig klippet, og med varierte kamerainnstillinger. Resultatet er et «gritty» og energisk portrett av håpløsheten i politiets oppgjør med spesifikk gjengkriminalitet. «Colors» ble i sin tid gjennomgående godt mottatt, sannsynligvis nettopp fordi den i sin fragmentariske og realistiske skildring tilbyr noe mer, og ikke minst mer utforskende, enn en standard politithriller.

333 Little Darlings (1980)

«Don’t worry, it’s not that bad. If it were, everybody wouldn’t be doing it».

De unge tenåringsjentene i «Little Darlings» snakker naturligvis om sex. I mylderet av 80-tallets sexkomedier, er «Little Darlings» forfriskende annerledes; dels fordi den inntar unge jenters perspektiv i jakten på den seksuelle debut, dels fordi skildringen fremstår som genuin og tematikken behandles med klokskap.

Men så er «Little Darlings» egentlig ingen komedie heller (selv om den tidvis også er ganske morsomt). Filmen følger to vidt forskjellige ungjenter som ankommer en amerikansk sommercamp, hvor det inngås veddemål blant de andre jentene om hvem av de som debuterer seksuelt først. Tatum O’Neal, som allerede var etablert som barnestjerne gjennom sin oscarvinnende prestasjon i «Paper Moon», spiller den ene rollen. Men det er Kristy McNichol som stjeler oppmerksomheten fullstendig i en helt eksepsjonell rolletolkning som den sårbare guttejenta som innleder et forhold til en eldre gutt, spilt av daværende ungpikeidol Matt Dillon. Scenen der McNichol tilnærmer seg Dillon seksuelt for første gang, ute i et båthus, huskes særlig som en særdeles fin observasjon av hennes skummende følelser i møte med forventninger og usikkerhet rundt seksualitet. Historiefortellingen er opplagt ikke veldig original, men den følsomme og oppmerksomme skildringen av jentenes universelle oppvekstoppdagelser, er alene sterk nok til å holde på interessen.

Et mykt og melodiøst popsoundtrack med kontemporære bidrag fra blant annet John Lennon, Supertramp og Blondie smelter også fint inn i den naive og flørtende sommerstemningen av ungdommer på sommerleir.

332 Coup de torchon (1987)

Philippe Noiret er fornøyelig som den snille og enkle politimannen med ansvar for en franskkolonisert afrikansk landsby på 1930-tallet i Bertrand Taverniers satiriske adaptasjon av Jim Thompsons 60-tallsroman «Pop. 1280». Noiret er som skapt for denne rollen: Hans lange og vemodige ansiktsuttrykk oppsummerer på mange måter tragedien i ham. Som landsbyens eneste gir han uttrykk for empati og varme overfor lokalbefolkningen, men han evner aldri å uttrykke det i handlinger. Til det er han for naiv og opptatt av å bli likt av alle. Handlekraften skyter først fart idet han innser hvordan øvrigheten virkelig ser på ham. Det er i denne fabelen lett å få sympati med Philippe Noirets tragiske figur som på treffende vis gjenspeiler en gjenkjennelig menneskelighet i ytterkantene av våre adferdsmønstre. Men den innstendige komedien som ligger til grunn Taverniers ambisjonsrike film med hensyn til dens politiske og historiske kontekst, treffer meg ikke alltid – og filmens forutsigbare dramaturgi blir i sitt lave tempo noe trøttsom over den litt for lange spilletiden på drøye to timer.

Den alltid fantastiske Isabelle Huppert blir dermed et enda større lyspunkt i sin betydelige birolle som Noirets bedre halvdel.

331 Romancing the Stone (1984)

Det er fristende fordi det er passende, men muligens også en smule urettferdig, å betrakte «Romancing the Stone» (med den norske tittelen «Kampen om den grønne diamant») som en annenrangs eventyrfilm i kjølvannet av «Indiana Jones»-suksessen. I så fall er Robert Zemeckis eventyrflørt av de mest smakfulle nedfallsfruktene av Spielbergs suksessproduksjon.

Kathleen Turner og Michael Douglas er begge gode og opplagt delaktig i Zemeckis’ lekende og humørfylte fortellerferdigheter. Derimot har ikke figurene den samme karismaen og ikoniske kraften som i nettopp «Indiana Jones». Først og fremst er «Romancing the Stone» fornøyelig eskapisme, og illustrerende for hvordan Zemckis på 80-tallet utviklet seg til å bli en av Hollywoods mest markante leverandører av velsmurt underholdningsfilm. «Romancing the Stone» mangler likevel en promille (og vel så det) av den nødvendige særegenheten og ikoniske tilslaget til å bli et virkelig tidløst mesterverk.


1980-tallet: 341 – 350. plass

350 Black Rain (1989)

«Black Rain» tilhører det kvalitetsmessige mellomsjiktet i Ridley Scotts filmografi, noe som faktisk er en ganske god attest. Samtidig er «Black Rain» definitivt en film der enkeltelementene er bedre enn summen av dem, da helheten holdes noe tilbake av et underutviklet manus som sjeldent lodder dypt i miljøbeskrivelsene, men surfer selvsikkert på Ridley Scotts velutviklede estetiske filmkraft. Verket får derfor kanskje ikke den nødvendige gnisten eller substansielle motstanden som er nødvendig i skapelsen av en klassiker, mens Michael Douglas heller ikke klarer å rive seg løs til å gjøre sin mest interessante rollefigur.

Det som derimot er engasjerende, er å bivåne Ridley Scotts velutviklede visuelle teft, som her uttrykkes i en mørktung japansk urbanestetikk med spennende lyssetting og stemningstablåer, som attpåtil krydres av et knippe groteske voldsinnstikk på beste/verste 80-tallsmanøver. Selv om jeg opplever at filmen underveis har noen tempo- og rytmeproblemer, blir det i ettertid kamuflert av tankene som festet seg ved de spennende fotografiske og filmspråklige kvalitetene. Derfor ble kanskje «Black Rain» så god som det var mulig å gjøre den på basis av det litt middelmådige utgangspunktet.

349 Risky Business (1983)

Tidlig på 80-tallet kunne Tom Cruise fortsatt passere som en «vanlig amerikansk tenåringsgutt», slik som i tilfellet «Risky Business» fra 1983. Det var også her han mimet og danset seg ekstatisk inn til stjernestatus, iført hvit underbukse og tennissokker, i en ikonisk sekvens der Bob Segers «Old Time Rock and Roll» settes på stereoen. Han er ung, og han er alene hjemme. Som et heldig speilbilde av meg og deg, blir han gutten vi ønsker å identifisere oss med i noen fomlete møter med de samme følelsene og utfordringene som de fleste av oss også påtraff i våre tenåringsliv.

Den debuterende regissøren og manusforfatteren Paul Brickman (som dessverre forsvant mer eller mindre ut av bransjen i ettertid) styrer filmen forbi de fleste av sexkomediens plumpe sekvenser, selv om den samtidig langt på vei uttrykker det typiske kåte og gutteaktige blikket på lettkledde jenter som seksualiserte objekter – der verken Rebecca DeMornays forføreriske prostitusjonsfigur, eller andre kvinneskikkelser for øvrig, tegnes med nevneverdig dybde i strekene. «Risky Business» minner likevel mer om en forløper til de mer genuine oppvekstkomediedramaene som Cameron Crowe og især John Hughes senere ble eksponenter for, og som i større grad enn de konvensjonelle sexkomediene baserer humoren på en utviklet historiefortelling.

På samme tid har filmen noen mørke og drømmende egenskaper, som forsterkes av Tangerine Dream på soundtracket, som gjør at filmen også påminner om Scorseses «After Hours» som utkom noen år senere. Brickman har for øvrig uttalt at Bernardo Bertoluccis italienske 70-tallsmesterverk «The Conformist» var en inspirasjonskilde (!) i ambisjonen om å lage en komedie, men samtidig innenfor et mørkt og raffinert filmspråk. Og der «Risky Business» også er en satire som harselerer over den gryende kapitalismen under Reagan-perioden, tematiserte Bertolucci i «The Conformist» en konformitetstrang under 1940-tallets italienske fascistiske regime, som med litt godvilje kan overføres til Brickmans prosjekt. Uansett forteller innfallsvinkelen meg at «Risky Business» fra starttidspunktet var tilsiktet som et friskt alternativ til de gjengse amerikanske sexkomediene som Hollywood produserte på samlebånd gjennom 80-tallet. Og det er den fortsatt, i høyeste grad.

348 Threads (1984)

Den BBC-produserte tv-filmen «Threads» er en ekstremt foruroligende og grafisk nærgående skildring av en total samfunnsødeleggelse etter et atombombenedslag – og med en slags spekulativ-sjokkerende portrettering av den påfølgende jævelskapen på menneskehetens vegne, filtrert i et kvasi-dokumentarisk perspektiv. «Threads» er uutholdelig. Men filmen begrenses ikke til kun et oppmerksomhetsvekkende verk av grotesk visualisering – og det er nesten like ubehagelig å leve seg inn i den forutgående realistiske skildringen fra det klassiske britiske industri- og arbeidersamfunnet i Sheffield på 1980-tallet, i den spente kalde krigen-perioden i forkant av atombombenedslaget.

Helt fra begynnelsen har regissør Mick Jackson plantet filmen med stikkende følelser i personskildringen; det uttrykkes i en realismedyrkende, alarmerende atmosfære. Og med en kraft med potensial ti å gripe tak i og filleriste publikum. Besynderlig nok lagde Jackson et tiår senere den kommersielle katastrofefilmen «Volcano» som et diametralt motstykke i samme sjanger, i tillegg til den glattpolerte «The Bodyguard» med Whitney Houston. «Threads» er virkelig noe helt annet, og noe veldig mer interessant.

347 Mauvais sang (1986)

Jeg føler meg ofte fascinerende liten i møte med Leos Carax’ høytsvevende filmprosjekter. Det er med større undring og beundring over den artistiske visjonen jeg ser filmene, for det må innrømmes: Jeg har til gode å bli genuint bergtatt at det Carax har vist meg. Men det er altså noen forbløffende kvaliteter i det suggerende filmspråket det franske utskuddet av en filmskaper er kapabel til å visualisere i sine filmunivers.

Det gjelder for all del også «Mauvais sang», som både statuerer og er et offer for franskmannens rotløse regi. Men selv om Carax blander sammen ulike uttrykksformer, som om han ustanselig inspireres av vidt forskjellige strømninger, er det aldri noe retningsløst over hvor han trekker filmen. For det er nettopp det som skaper Carax-universet, der settingen denne gang er en smått futuristisk utgave av Paris der mennesker omkommer som følge av følelsesløs sex. Selv om Carax i det også evner å gi filmens fortelling en tydelig allegorisk kvalitet, er det utvilsomt at dens altoverskyggende egenskap ligger i det mangefasetterte kunstuttrykket og noen spektakulære enkeltscener.

346 Star 80 (1983)

Regissør Bob Fosse har ikke anstrengt seg for å skjule at han vandrer i sporene etter Martin Scorseses «Taxi Driver» i denne nihilistiske skildringen av en outsiders psykiske besettelse og vrangforestillinger. I åpningen ser vi dessuten filmens psykopatobjekt tiltale sin sykelige illusjon i speilet som om han var en åndsbror av Travis Bickle. Men dette er Paul Snider – og allerede i filmens åpning tar han brutalt livet av kvinnen han oppdaget og siden følte et besettende eierskap over, men som nå ikke gjengjelder samme lidenskap. Kvinnen er den klassisk pene blondinen Dorothy Stratten som i 1979 ble utropt som Playmate of the Year.

Mens han tolkes på mest mulig foruroligende og uhyrlige vis av en gnistrende opplagt Eric Roberts, er hun perfekt castet og portrettert av Mariel Hemingsway som gjenfinner den tiltalende naiviteten hun viste i Manhattan. Bob Fosse velter på sin side den tragiske fortellingen, som er basert på virkelige hendelser, i øyeblikk av exploitation-aktig perversitet og et gjennomført mørkbelagt lynne som særlig tillater Eric Roberts å strekke strikken helt ut i sin psykopatrolle. Samtidig er ikke filmen mer overlesset enn at man faktisk engasjerer seg noe dens hovedfigurer, uten at materialet nødvendigvis skjuler en særlig substans.

345 Housekeeping (1987)

Den høstlige melankolien hviler poetisk over bildene allerede i åpningen av Bill Forsyths filmatisering av den anerkjente Marilynne Robinson-romanen «Housekeeping». Vi møter to søstre som vokser opp i et ruralt amerikansk landskap på 50-tallet, hvor bestemoren er omsorgspersonen i familien etter at barnas mor har tatt sitt eget liv og faren forlengst forlatt dem. Noen år senere dør også bestemoren, og inn i søstrenes liv flytter en for dem ukjent tante – spilt av Christine Lahti – og hennes smått dysfunksjonelle og lite konvensjonelle oppførsel og livsførsel gir nye dimensjoner til søstrenes oppvekst.

I skildringen ligger et utvetydig alvor, men innimellom lagene har «Housekeeping» også morsomme og underfundige blikk i enkeltscener. I noen av sekvensene vekkes faktisk assosiasjoner til Pippi Langstrømpe, idet Christine Lahtis eksentriske tantefigur agerer som hun gjør inne i den slitne og storslåtte villaen med et observant ungt søskenpar som forbløffede tilskuere. Så kan det innvendes at Bill Forsyth kanskje ikke finner den fullstendige balansen mellom filmens «quirky» portrett av Christine Lahti og den sensible, bakenforliggende coming-of-age-skildringen som på et tidspunkt overskygges av Lahti. Selv skulle jeg gjerne sett filmen fokusere enda mer på den såre oppveksten til de unge søstrene, men uansett har Bill Forsyth skildret en oppveksthistorie der man ender med å bry seg veldig om hovedfigurene, og det er ganske fint bare det.

344 Gallipoli (1981)

«Gallipoli» er Peter Weirs storslåtte drama om to unge gutter som vokser opp som konkurrerende sprintere i Australia på begynnelsen av 1900-tallet, før de i et skjebnefellesskapet ender på den tyrkiske slagmarken under 1. verdenskrig, i slaget om Gallipoli, noen år senere.

Weir jobbet i mange år med å realisere «Gallipoli» – en film som, i hvert fall i australsk målestokk, skulle vise seg å bli en imponerende episk filmproduksjon. Fotoarbeidet er tidvis strålende. En ung Mel Gibson, på daværende tidspunkt fortsatt et relativt ubeskrevet blad i filmverden, tilfører en uskyldig karisma til sin karakter. Derfor er det litt synd at «Gallipoli», i mine øyne, likevel ikke fullt ut lykkes i å etablere følelsesmessige bånd, verken mellom meg og karakterene, eller i skildringen av samholdet på film. Istedenfor å holde fokus på personenes skjebner på det mellommenneskelige plan, blir det en distraksjon når Weir løfter perspektivet og ønsker å uttrykke et budskap på et annet plan enn det oppbygningen skulle tilsi. På den måten oppleves historien som mer forutsigbar enn den burde være, uten at det på noe tidspunkt går på bekostning – snarere tvert i mot – av en skinnende vakker produksjon.

343 Jacknife (1989)

Det må ha vært på slutten av 90-tallet jeg snublet over «Jacknife» i anledning en mer eller mindre systematisk gjennomgang av tilgjengelige Robert De Niro-filmer.

Som et lavmælt, post-Vietnam-basert relasjonsdrama, påberoper ikke «Jacknife» seg særlig oppmerksomhet, og filmen har også flydd noe under radaren. Men filmen er definitivt severdig – ikke minst fordi Ed Harris gjør en kraftfull portrettering av en krigsveteran som sliter med å tilpasse seg den nye hverdagen i USA etter hjemkomsten fra Vietnam. Kathy Baker er også god som hans bedre halvdel som sliter med å komme seg videre i livet, mens Robert De Niro er vennen som forsøker å hjelpe til.

Regissør David Jones var først og fremst en teaterinstruktør, og det merkes. Det er evnen til å skape rom for skuespillerne til å gå inn i karakterene og utvikle dem som definerer «Jacknife». Som en ærlig, karakterdrevet film livnærer «Jacknife» seg på skuespillernes prestasjoner. Skildringene av hvordan de tre karakterene håndterer de vonde følelsene, og valgene som definerer deres nåtid og fremtid, er avbalansert og dempet. «Jacknife» er en «liten film», aldri spektakulær og uten et spennende uttrykk. Historien er også forutsigbar, men tilstedeværelsen og intensiteten i dramaet veier opp. Det er også interessant å tenke på «Jacknife» som en form for videreføring av historiefortellingen i «Hjortejegeren», flere år senere. Både skildringen av vennskap og den amerikanske småbyens innvirkning, er av betydning for det spesifikke stemningsbildet som innrammes.

342 Under Fire (1984)



Den nicaraguanske politiske revolusjonen mot Somoza-familiens familiediktatur er bakteppet for «Under Fire» som tar oss umiddelbart inn i det søramerikanske landet på slutten av 70-tallet. Filmen følger tre amerikanske journalister på jakt etter hver sine perspektiver på de voldsomme konfliktene; Gene Hackman i rollen som tv-anker, Joanna Cassidy som radioreporter, og ikke minst Nick Nolte i et fremragende portrett som fryktløs fotograf. Når Ed Harris og Jean-Louis Trintignant i tillegg figurerer i sterke biroller, er «Under Fire» godt forspent foran kamera.

Regissør Roger Spottiswoode nyttiggjør seg også av skuespillernes kvaliteter når han hovedsakelig søker å bearbeide materialet som en realistisk og politisk filmfortelling. «Under Fire» er likevel ikke like imponerende eller intens som den svært sammenlignbare «Salvador» av Oliver Stone. De etiske dilemmaene som personifiseres av persongalleriet, og det romantiske dramaet som skildres med det herjende bakteppet, anes innimellom som påklistrede dramaturgiske grep for å kunne appellere bredere. Helheten er derfor kun delvis vellykket.

341  The Case of the Hillside Stranglers (1989)

En av interessante oppdagelsene i forbindelse med dypdykket ned i 80-tallets filmflora, har vært de mange overraskende gode amerikanske tv-filmproduksjonene som ble lagd basert på virkelige drapssaker.

«The Case of the Hillside Stranglers» tar for seg de to amerikansk-italienske fetterne Kenneth Bianchi og Angelo Buono som på slutten av 70-tallet voldtok og drepte ti unge kvinner i Los Angeles. Filmen veksler mellom etterforskningsperspektivet på den ene siden, personifisert med veteran Richard Crenna som dels innbitt og besatt politimann, og på den andre siden de to drapsfigurene spilt av Dennis Farina og Billy Zane.

Alle tre skuespillerne er bunnsolide. Mens Richard Crenna bringer en sympatisk og realistisk menneskelighet inn i sin flerdimensjonale politimannsskikkelse, er portretteringen av forbryterne hakket mer overfladisk. Dennis Farina og Billy Zane gjør likevel maksimalt ut av materialet, der Zane går for en klassisk psykopatportrettering som er ganske engimatisk og fengslende, men substansielt ikke veldig spennende. Uheldigvis stikker ikke filmen dypt nok ned i forholdet mellom de to ganske kontrastfylte personlighetene, men fokuserer mer på å holde historiefortellingen effektiv. Og det er ikke noe galt ved det – for «The Case of the Hillside Stranglers» er vitterlig medrivende og spennende, vel vitende om at dens billige og enkle løsninger underveis kunne vært løst veldig mye bedre med andre ambisjoner og rammevilkår. Den siste drøye halvtimen er også litt haltende forløst, og den avsluttende rettssaken føles som et uengasjerende pliktløp på veien mot et nødvendig punktum. Kanskje hadde «The Case of the Hillside Stranglers» vært et egnet remake-materiale for David Fincher?


1980-tallet: 351 – 360. plass

360 Politiskolen / Police Academy (1984)

I tolvårsalderen ble det ikke bedre og morsomme enn Politiskolen-filmene, i hvert fall de to-tre første. På denne listen lar jeg disse bli representert med originalutgaven fra 1984, som for første gang introduserte oss for det egenartede, urkomiske rollegalleriet. Og det er nettopp de tydelige figurtegningene og sammensetningen av typene som gjorde «Politiskolen» så unik. Fra den våpenbesatte Tackleberry (David Graf), til det lydskapende geniet Larvell Jones (Michael Winslow), den selvhøytidelige og autoritære politisjefen Thaddeus Harris (G.W. Bailey), den smellvakre blondineoffiseren Debbie Callahan (Leslie Easterbrook), den ekstremt høye Hightwoer (Bubba Smith), den lille og søte Hook med pipestemmen (Marion Ramsey), og en sympatisk og genuint morsom hovedrollefigur ved Steve Guttenberg. (I den første oppfølgeren dukker også den fantastiske gjenglederen Zed, spilt av Bobcat Goldtwait, opp).

Den banaliserende humoren som ligger til grunn for «Politiskolen»-universet, bygger i stor grad på de endimensjonale karakterene som dog er skrevet og fremført med en slags ikonisk gjennomslagskraft. Etter hvert, og særlig når originalfilmen ble etterfulgt av litt for mange oppfølgere, ble det samme universet avslørt for sin enkelhet og ensidighet. Kanskje har ikke «Politiskolen», heller ikke i sin første utgave, tålt tidenes tann, men de gode minnene skapt av filmens eksistens kan heller ikke undervurderes. Rent personlig er det få filmer jeg har ledd mer av enn «Politiskolen». Samtidig har jeg ikke sett den igjen, i sin helhet, på snart tjue år – helt bevisst.

359 The Serpent and the Rainbow (1988)

«The Serpent and the Rainbow» er Wes Cravens kanskje mest undervurderte, eller i hvert fall mest underkommuniserte, film. Bill Pullman spiller en amerikansk forsker som reiser til Haiti på oppdrag for et pengesterkt farmasøytselskap på jakt etter et slags mytisk zombie-pulver. Der møter han en fryktinngytende verden av svart magi og voodoo, skildret med marerittutstrakte bilder hvor Wes Craven tidvis tilbyr filmspråklige, grafiske hint av «The Nightmare on Elm Street».

Den første drøye halvtimen er atmosfærisk og nedpå orientert, der Haiti som sted fungerer vitalt som stemningsskapende, mystisk location (selv om filmen, av sikkerhetsmessige årsaker, i stor grad skal ha blitt spilt inn i Den Dominikanske Republikk). Inn mot siste akt kommer imidlertid et tydelig toneskifte, og Craven vender seg mot tradisjonelle og ofte over-the-top-aktige horror-tablåer, og filmen blir hakket mindre fengslende. Det er utvilsomt første halvdel, der kvalitetene ligger i en eksotisk, dog virkelighetsnær tilnærming til voodoo-universet, som virkelig lyser opp. I tillegg er skuespillet klart på plussiden levert; både i form av Bill Pullmans stødige Indiana Jones-aktige hovedrolleportrett og ikke minst i form av Zakes Mokae som innbitt og karismatisk antagonist.

358 No Man’s Land (1987)



«No Man’s Land» kom ut midt i gjennombruddstiden til Charlie Sheen på andre halvdel av 80-tallet. Den mer ukjente D.B. Sweeney spiller en nybegynner i politivesenet som på grunn av sin lidenskap for biler blir utvalgt av sjefen (spilt av Randy Quaid) til å infiltrere en Porsche-forhandler som mistenkes for å basere driften på biltyverier, og for å ha begått et politidrap. Porsche-forhandleren spilles offensivt og glatt av en fantastisk Charlie Sheen, og filmen flyter godt på et dynamisk samspill mellom Sheen og Sweeney.

Jeg har nok alltid vært svak for undercoverbaserte thrillere, og regissør Peter Werner (under vingene til produsent Ron Howard!) spiller sterkt på subsjangerens kjente tangenter. Her er den unge politibetjenten som forføres av en karismatisk og tilsynelatende sympatisk bilforhandler med urene hensikter, som trives litt for godt med den medfølgende luksusen, og som tiltrekkes av adrenalinkicket han opplever ved å stjele og kjøre raske biler. Når den naive politibetjenten i tillegg faller for Sheen-karakterens vakre søster, har det allerede gått for langt. «No Man’s Land» er på alle mulige måter et estetisk produkt av 80-tallet, på godt og vondt. Men underveis er det skuespillerne som overtar styringen fullstendig, og gjør «No Man’s Land» til en genuint engasjerende og spennende undercover-thriller.

357 New York Stories (1989)

Fordi den er en antologi, er «New York Stories» vrien å vurdere helhetlig, særlig fordi den også har noen tydelige svingninger i kvalitet mellom de tre ulike delene. Men utgangspunktet/ideen må ha virket som en forlokkende, våt drøm da den i 1989 ble realisert: En tredelt film spunnet rundt New York-historier, regissert av Woody Allen, Martin Scorsese og Francis Ford Coppola – tre av de desidert største filmskaperne fra sin generasjon samlet (i tillegg er tre av filmhistoriens ypperste fotografer involvert: Vittorio Storaro, Sven Nykvist og Nestor Almendros).

Og det starter på best mulig vis: Første del, «Life Lessons»; regissert av Martin Scorsese, er en oppvisning i presis og skarp, tempostyrt historiefortelling. Nick Nolte tilfører den nødvendige karakterdybden som fokuset i et forholdsportrett ladet med sinne og aggresjon, der filmklipper Thelma Schoonmaker kanskje er den aller største stjernen. Deretter følger Francis Ford Coppolas bidrag, «Life without Zoe», et forholdsvis tøysete segment – som kunne vært et fint pusterom – men som mangler både dybde, sjarme og filmiske kvaliteter verdt å skrive om. Til slutt bringer imidlertid Woody Allen, som her virkelig er på hjemmebane, prosjektet i havn med den vellykkede satiriske og tydelig morsomme «Oedipus Wrecks» (der et nylig gjensyn overrumplet meg på best mulige måte ved å oppdage Larry David i en fornøyelig birolle).

356 Gandhi (1982)

Richard Attenborough har ikke spart på grandiose tablåer, eller bruk av statister, i sitt episke drama «Gandhi» som gjenforteller hovedpunktene fra livshistorien til den indiske frigjøringslederen Mahatma Gandhi. Filmen er åpenbart velprodusert, men uten særlig brodd der den binder seg til den typiske rammen for biografifilmer. Attenbourough er urokkelig konservativ i hvordan han forholder seg ujålete klassisk til et historisk-episk materiale. Det handler om å skape storslagne scener, men like mye om detaljer og selve iscenesettelsen av hovedfigurene.

Historiefortellingen holdes til det dramatisk kjente – det samme gjelder fotoarbeid, klipp og musikk. Det tas ingen sjanser i «Gandhi», foruten den betydelige pengebunken som ble kastet inn i prosjektet, men som ikke gikk tapt nettopp på grunn av den lave kunstneriske risikoen. Det er likevel ikke til å komme forbi at Ben Kingsley gjør et uhyggelig troverdig og sterkt portrett av Gandhi. Det er også tidvis lett å bli blendet av den særdeles muskuløse produksjonsstørrelsen  som også fungerer som en påminnelse om de episke filmdramaene Hollywood historisk var eksponent for, men som egentlig ikke lenger produseres. «Gandhi» er likevel en ganske langdryg affære, fordi den ikke helt klarer å koble skuespillet og produksjonen på en rørende eller emosjonelt bevegende skildring, og fordi filmen strengt tatt formidler et forenklet og smått karikert syn på konfliktene rundt Gandhis og de britiske imperialistene.

355 La balance (1982)

Selv om «La balance» i sin tid gjorde seg sterkt bemerket i Frankrike, både kommersielt og gjennom Cesar-priser for beste film samt mannlige og kvinnelige skuespillerprestasjoner, oppleves den i dag som bortgjemt. Det er ufortjent, for «La balance» i sitt atmosfæriske (gritty) 60/70-talls inspiserte politidrama (tenk «The French Connection»), et hovedsakelig et velfungerende verk — men som likevel er best når den skildrer det mellommenneskelige dramaet mellom de to hovedpersonene på feil side av loven.

Regissør Bob Swaims portrett av menneskene i Paris’ kriminelle underverden, og det strategiske politiarbeidet i bakgrunnen, er hver for seg løst med beundringsverdig realisme. Samlet blir det likevel ikke skapt grobunn for en overbyggende spenning i plottet som virker intendert, men på den andre siden leverer Swaim en nervepirrende og actionspekket sluttsekvens som også må sies å være en filmteknisk kraftprestasjon.

354 Sophie’s Choice (1982)

Den grenseløst hjerteskjærende sekvensen mot slutten av «Sophie’s Choice» er umulig ikke å bli preget av. Ikke bare fordi settingen og valget som må tas i seg selv er så uvirkelig vondt, men like mye fordi instruksjonen og skuespillet er så fremragende timet og fylt av realisme.

Regissør Alan J. Pakula skildrer det umenneskelige gjennom et menneskelig øye, uten å henfalle til melodramatiske virkemidler eller dvele ved øyeblikkene. Det er riktignok et visst melodrama innbakt i forhistorien – i skildringen av hvordan den polsk-katolske kvinnen, fremragende spilt av Meryl Street, blir bredt omfavnet idet hun gjennomgår sine livsutfordringer. Pakula veksler nedtonede og matte dialogscener med større patos, noe som tidvis gjør filmens stemme noe uklar og urytmisk. I det bildet er det kanskje fortellerstrukturen, sprangene mellom fortid og nåtid, som tidvis kolliderer uheldig med hverandre – og som sannsynligvis hadde en mer vellykket effekt i romanen av William Styron. Filmatiseringen fremstår først og fremst som betydelig og minneverdig i kraft av Meryl Streeps eksepsjonelt sterke rolletolkning.

353 September (1987)

«September» er filmen Woody Allen først spilte inn én gang, før han byttet ut skuespillerne og gjorde alt på nytt.

Filmen fremstår delvis som en videreføring av de mørke, atmosfæriske elementene som karakteriserte «Interiors» som han gjorde på 70-tallet (etter inspirasjon av Ingmar Bergman). Men «September» uttrykkes samtidig som et mer lukket og mindre dramatisk – og kanskje også et mindre ambisjonsrikt – filmverk. Filmspråket kan grovt og forenklet sett fremstå som et ukomplisert «filmet teater» med et dialogdrevet plott som foregår på én location. Kameraarbeidet er i realiteten med på å understreke, snarere enn å overskygge filmen som et teatralsk kammerspill med lange tagninger og sparsom bruk av nærbilder. Fotoarbeidet til Carlo di Palma tilfører en tiltagende effekt av skygger og romfølelse, men visuelt fremstår likevel «September» som relativt fattig, også vurdert opp mot beslektede Allen-produksjoner.

Det er hovedsakelig gjennom skuespillerne filmen pustes til liv – og blir et nokså velfundert drama av såre og problematiske kjærlighets- og familiebånd, der især Mia Farrow, Dianne West og Elaine Stritch er fremragende. Samtidig er det lett å forstå at «September» i ettertid er blitt noe bortgjemt som en nesten ubetydelig del av Woody Allens omfattende filmografi. Han har tross alt gjort lignende filmer enda bedre, både før og etter.

352 Boy Meets Girl (1984)

Leos Carax’ filmpoetiske debut i svart/hvitt. Med en historie som beveger seg til og fra håndgripelige scenarioer spunnet rundt livets realiteter, til absurde og usammenhengende sekvenser som maler ut en stemning mer enn det fyller publikums behov for å forstå. Dette er «gutt møter jente» på kunstens premisser, i den grad det kan oppleves som en provokasjon idet Carax dytter den nokså klassiske iscensettelsen av kjærlighetshistorien til side så snart den er etablert.

Men Carax har aldri bedrevet publikumsfrieri, og personlig er det de appetittvekkende bildene av nattens nydelige Paris som gjør dette til en verdifull, triviell film om rotløs kjærlighet i verdens kanskje mest fotogene by på kveldstid.

351 The Breakfast Club (1985)

Få filmer er mer uløselig knyttet til 80-tallet enn «The Breakfast Club». Antakelig fordi den representerte noe friskt og dristig i mainstream-sammenheng i skildringen av rastløse, men ordinære amerikanske tenåringer da den ble lansert. Dette skulle også bli til regissør John Hughes’ spesialitet i løpet av tiåret; å skape treffende, humoristiske og innovative fortellinger om amerikanske tenårings- og familieliv med utspring i realistiske settinger – alltid fortalt med en sympatisk varme og karakteromtanke.

«The Breakfast Club» er likevel ikke av Hughes’ produksjoner jeg har et nærmest hjerte, og jeg har heller ikke sett filmen i sin helhet siden tidlig på 90-tallet, og jeg erindrer da et spennende og hyggelig bekjentskap med karakterer jeg kunne knytte ukompliserte bånd til. Den relativt lave listeplasseringen skyldes hovedsakelig at jeg i dag har et nokså distansert forhold til filmen, og uten et insisterende behov for å se den opp igjen.


1980-tallet: 361 – 370. plass

370 Modern Romance (1981)

Det er ikke bare filmens sjargong som gir assosiasjoner til Woody Allen, men også det at Albert Brooks i likhet med Allen skaper et særegent filmunivers til minste detalj i kraft av å være manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver. Denne fullstendige kontrollen gir prosjektet en distinkt følelse av å være et ensartet verk, hvor skuespillet er på naturlig bølgelengde med intensjonene i regi/manus.

Mer enn en poengtert komedie konstruert av latterfremkallende øyeblikk, er komedien i «Modern Romance» snarere innveid i en historiefortelling som tillater scener strukket ut i tid for å skape en gjenkjennelig realisme hvor humoren ikke serveres med punchlines, men er naturlig integrert i situasjonene. Scenene er ofte lange, men aldri ufokuserte, og Albert Brooks er særlig kostelig som en pessimistisk anlagt filmarbeider som også kan påminne en del om hvordan Larry David bygde sin karriere. Og når man i tillegg er relativt svak for filmer som dels foregår i et filmmiljø, blir det ekstra mye å sette pris på i «Modern Romance», som vel er bedre i disse segmentene enn den kanskje er i den gjennomgående kjærlighetshistorien som er mer generisk og ikke fullt så engasjerende. (For øvrig skal «Modern Romance» ha vært en favoritt hos Stanley Kubrick, pussig nok).

369 Loulou (1980)

Det kan ikke slå helt feil ut når Maurice Pialat avkler Isabelle Huppert og Gerard Depardieu i et tankefullt drama som nakent skildrer følelsesmessige bånd mellom ulike mennesketyper som drives fra og mot hverandre.

Huppert og datidens mannlige franske sexsymbol Gerard Depardiue, er da også begge lysende, og spiller på lag med den energien som Pialat legger opp til i et dokumentaraktig filmspråk som virker styrt av impulser. Fortellingen fremstår som autentisk, men filmens retningsløshet er også kilde til frustrasjon, og kjedsomhet. Filmen blir ørlite for mørk, for vag og for upresis til å skape emosjonelt bånd mellom seer og karakterer, selv om Pialat underveis hinter til interessante betraktninger om forholdet mellom mann og kvinne. «Loulou» er derfor ikke hundre prosent vellykket, men alltid velspilt.

368 The Emerald Forest (1985)

Det er lett å peke på svakheter i John Boormans økogrønne regnskogsdrama fra Amazons-jungelen. Men for meg er filmens voldsomme styrker nesten altoverskyggende. «The Emerald Forest» spiller til en viss grad på de eksotiske strengene som også lå til grunn for Boormans udiskutable hovedverk, «Deliverance» (1972), men som her brukes for konvensjonell underholdning snarere enn mytisk atmosfæredyrking.

En liten gutt kidnappes av en isolert stamme i regnskogen. I ti utmattende år leter faren etter ham, før han fanges av en kannibalstamme og krysser vei med sønnen som nå har vokst opp i regnskogens stammesamfunn. Boorman forteller historien både med stor eventyrlyst og like stort naturengasjement. Han lykkes langt på vei med begge deler, og presenterer også historien med noen fantastiske bilder fra regnskogens indre. «The Emerald Forest» fortjener et langt større publikum enn jeg har inntrykk av at den har.

367 Monkey Shines (1988)

George A. Romero er jo mest kjent for zombie-filmene som han spredde utover flere tiår siden 1960-tallet. Med «Monkey Shines» har han i realiteten byttet ut zombiene som trusselbilde med en ape som injiseres med overnaturlige evner.

Som Romeros første studiofilm ble «Monkey Shines» i sin tid møtt med høye forventninger, noe den verken kommersielt eller egentlig kunstnerisk innfridde. Romero skal ha opplevd prosessen som vanskelig, da produsentene krevde å omgjøre mange av Romeros ideer. Blant annet omgjorde etter sigende studioet filmens slutt, som i den endelige versjonen går ut med en sjokkscene ala «Carrie», i motsetning til Romeros ønskede mørke og tvetydige avslutning. Og selv om det er ganske åpenlyst at «Monkey Shines» ikke er en perfekt film, så bærer den likevel ikke veldig preg av å være styrt av kompromisser. Istedet ses en først akt styrt av melodramatiske toner som spiller på en fornemmelse om at noe forstyrrende er i anmarsj, noe det også viser seg å være. For etter hvert utbroderes skrekkfilmelementene og underholdningsverdien økes.

Skuespillet er periodevis svakt og overspillende, og det er lett å angripe filmens selvhøytidelige tilnærming som kan grense til det latterlige. Men jeg er med hele veien, også i den omtalte sjokkscenen på slutten som virkelig fikk meg til å hoppe i stolen. Det ultimate høydepunktet kommer også nær slutten – i det som kan sies å utgjøre filmens glefsende klimaks mellom den rullestolsittende hovedpersonen og den misantropiske apen. Au.

366 Mona Lisa (1986)

Nederlaget i Bob Hoskins grove ansikt når han står forventningsfullt på eks-konas dørmatte for å besøke sin tenåringsdatter etter å ha sittet i fengsel i sju år, står som et beskrivende startpunkt for Neil Jordans fengslende karakterstudie som er hjertet av «Mona Lisa». I denne settingen er en Oscar-nominert Bob Hoskins mesterlig i et genuint interessant, menneskelig portrett; som en sårbar, naiv og ukomplisert sjel som i nyvunnet frihet spises opp av fortidens bravader idet han innlemmes som sjåfør i en luguber prostitusjonsgeskjeft ledet av en slesk undergrusboss i Michael Caines hemningsløst effektive rolletolkning.

Neil Jordan lener seg trygt på solide skuespillerprestasjoner, men kommuniserer også her sin mørkfulle visuelle stilsikkerhet. «Mona Lisa» deler både sin karakter- og relasjonskildring såvel som visualitet, med Jordans senere «The Crying Game» (kanskje hans mest tiljublede film). Selv fristes jeg til å plassere «Mona Lisa» et ørlite hakk over.

365 Pieces (1982)

«Pieces» er så gjennomført i sin villskap og har en grenseoverskridende morbid kreativitet at den på sitt beste oppleves som et fyrverkeri av en mettende horrorfilm. Filmen er også et slags oppsummeringsverk for slashersjangeren, på tampen av sin amerikanske gullalder, og setter et utropstegn som en av de mest blodige og voldelige kapitlene.

Filmen starter med en scene fra 40-årene i historiefortellingen; et flashback hvor en liten gutt hugger opp moren i småbiter med en øks, før tiden skrus frem til hovedhandlingen som foregår på 80-tallet, der voksenutgaven av den lille gutten stater en makaber drapsbølge ved et amerikansk college. På sine premisser, tar filmen seg også elegant ut med tidvis flotte giallo-inspirerte settinger – det være seg et blodig heisdrap eller pene damer som er forlokkende filmet i dusjen.

Men heldigvis er «Pieces» også genuint morsom, og i min verden oppsummeres dette som en av de mest veldreide slasherfilmene fra både 70- og 80-tallet. Det er rett og slett sabla underholdende!

364 Le pont du Nord (1981)

«Le pont du Nord» viser oss to kvinner, spilt av Bulle og Pascale Ogier (i virkeligheten mor og datter), som tilfeldig møter hverandre i Paris’ gater. Med noen felles bisarre personlighetestrekk, vikles de inn i et merkelig og litt uforklarlig mysterium. Det er også filmens historiefortellende kjerne, som alene ikke er veldig engasjerende. Derimot er de to underlige figurene, og ikke minst den særdeles lite postkortaktige fremstillingen av Paris, en positiv fascinasjonskilde som alene rettferdiggjør Jacques Rivettes langsomt utbroderte filmskildring på over to timer. Og det er særlig den sobre iscenesettelsen av den franske hovedstaden som blir filmens trumfkort.

Figurenes fantasifullhet gjør de til to uregjerlige brikker som vandrer uforutsigbart rundt i fremmede og alternative bybilder, og åpner filmen til å bli en urban oppdagelsesreise mer enn noe annet. Selv om historiefortellingens gåtefullhet ikke trenger helt gjennom, er «Le pont du Nord» aldri uinteressant. Sluttscenen, der Rivette bare lar kamera rulle mens to figurer umotivert begir seg ut en martial art-oppvisning, blir dermed en ganske betegnende avslutning.

363 The New York Ripper / Lo squartatore di New York (1982)

Lucio Fulcis psykologiske skrekk-thriller fra New Yorks gateplan er utvilsomt ekstremt voldelig. På sitt verste, eventuelt beste, vises blodsprut av ristende jentekropper etter bestaliske knivstikk, i drapsscener som er like forskrekkelige som de er imponerende iscenesatt. Men Fulci etterstreber åpenbart en realisme i skildringen av grusomheten, og i kombinasjon med sitt koreografiske talent, tar det seg tidvis veldig bra ut på film.

Atmosfæren er gjennomgående sleazy idet Fulci hemningsløst dyrker vold og nakenhet i skjønn forening, men dramaet bak nedslaktingen, fungerer i mindre grad. Verken som psykologisk portrett eller krimgåte makter Fulci å gjøre det virkelig neglbitende. Men for meg ligger heldigvis mye av (den perverse?) gleden i de velkoreograferte tablåene, de spennende kamerakjøringene og den visuelle ekstravagansen som Fulci behersker til fingerspissene her.

362 I lagens namn (1986)

Kjell Sundvall står bak flere av de bedre svenske krimfilmene både på 1980- og 90-tallet, og til en viss grad også på 2000-tallet. Av de mer filmiatisk interessante verkene er «I lagens namn» fra 1986. Her er den senere ganske konvensjonelle filmskaperen langt mer visuelt utforskende satt opp mot de klassiske, realismedyrkende politifilmskildringene som har kjennetegnet svensk krimfilm, og som Sundvall selv ble en eksponent for. Her ligger imidlertid filmuttrykket nærmere Cinéma du look; den franske stilarten som var i vinden på 80-tallet med Luc Besson, Leos Carax og Jean-Jacques Beineix som lederfigurer. Det er også naturlig å se filmen i lys av referansene til den evigvarende klassikeren «Taxi Driver» av Martin Scorsese.

Filmen omhandler en gruppe politimenn som bruker tjenestetiden på å lete opp alkoholikere, narkomane og småkriminelle i Stockholms bakgater, og som utnytter posisjonen til å trakassere og banke dem opp. Inntil en av alkoholikerne blir funnet drept, og en politietterforsker – fremragende spilt av Sven Wollter – mistenker at kolleger står bak. Mye av handlingen foregår i et nattlig, småurbant Stockholm, der det i filmspråket gjerne tys til en fargetung lyssetting, røykfulle bakgrunner, elektronisk rockemusikk og raske klipp. Men filmen kan også oppleves som unødig formtung, der et fragmentarisk narrativ gir en utydelig dramaturgi, mens figurene reduseres til stereotyper. Dermed sliter Sundvall med å fremheve den samfunnskritikken som nok var bærebjelken i romanen av kriminaltungvekteren Leif G.W. Persson som filmen er basert på. På den andre siden er «I lagens namn» et befriende gjennomført eksperiment av en sjeldent hardkokt, stilistisk nordisk kriminalfilm med soleklare styrketegn.

361 Cutter’s Way (1981)

Det er litt for mange år siden jeg så «Cutter’s Way» – en tittel som gjerne figurerer på lister der det skal fremheves filmer som av ulike årsaker har fått mindre oppmerksomhet og anerkjennelse enn fortjent. Jeg mener å huske at det også var min inngang til nettopp «Cutter’s Way».

Helt sikkert er det i hvert fall at filmen har en fantastisk tittelsekvens over de to første minuttene. Åpningen kan ses og høres her, og bør være aperitiff så det holder. Musikken av Jack Nitzsche er fantastisk, Jeff Bridges er på toppen av karrieren, mens forutgående Milos Forman-kompanjong og representant for den tsjekkiske nybølgen på 60-tallet, Ivan Passer, regisserer verket med en nedtonet paranoia som setter verket opp mot 70-tallets amerikanske politiske thrillere som «All the President’s Men» og «The Parallax View». Det er kanskje derfor jeg tidligere alltid har tenkt på «Cutter’s Way» som en del av 70-tallet snarere enn 80-tallet.


1980-tallet: 371 – 380. plass

380 Hail Mary (1985)

Jomfru Maria uttrykkes i Jean-Luc Godards «Hail Mary» som en fransk ungjente ved navn Marie (Myriem Roussel), som i en kontemporær setting har holdt på uskylden til tross for en pågående og seksuelt frustrert kjæreste av en taxisjåfør, Joseph (Thierry Rode). Når kjæresten får en fremmed mann, Gabriel, og datteren som passasjerer i baksetet, blir han fortalt at Marie skal få barn – og han vet at han aldri har rørt henne på den måten.

«Hail Mary» ble etter lansering i 1985 dels anklaget som blasfemisk, dels som en av de fineste religionsallegoriene på film. Selv har jeg hatt et problematisk forhold til Jean-Luc Godard, og særlig har jeg slitt med majoriteten av hans 80-tallsproduksjoner (og senere), som på den ene siden er estetisk innbydende med spennende visuelle detaljer, men som for ofte reduseres av hans samtidige kroniske uvilje mot å lage «flytende filmverk». Godards abrupte sceneskifter er også gjennomsyrende i «Hail Mary», som om Godard aldri ønsker at vi skal bli værende i fiksjonsuniversene for lenge. Det skal ikke være komfortabelt eller konformt.

Det er her den nære skildringen av Maries utfordrende hverdagsliv som gir filmen en spennende og sårbar nerve – og i det virker selv Godards utforskning av den unge kvinnekroppen som relevant og viktig. «Hail Mary» er likevel av de bedre forsøkene blant Godards mange 80-tallsproduksjoner, mest for hva den faktisk skildrer innimellom de (for) mange avbruddene.

379 La diagonale du fou / Dangerous Moves (1984)

Selv om sjakkspillet har fått en markant nasjonal popularitetsoppsving i kjølvannet av Magnus Carlsens imponerende triumfer, er det en overdrivelse å hevde at spillet i seg selv er særlig egnet for å skape neglebitende spenningsfilmer. Og man sitter neppe igjen med avbitte negler etter «La diagonale du fou» (eller «Dangerous Moves»), uten at det virker å være intensjonen.

Derimot syr regissør og manusforfatter Richard Dembo et intrikat, storpolitisk bakteppe opp bak de to sjakkspillerne som i forgrunnen kniver om verdensmestertittelen. Michel Piccoli er solid som den dvaske og aldrende sovjetiske mesteren, mens den yngre Alexandre Arbatt sitter på andre siden av bordet som et vitalt og rebelsk motstykke. Dessuten er Liv Ullmann med i en ikke ubetydelig, men likevel underbenyttet rolle, uten å gjøre seg bort.

Filmen var i sin tid det sveitsiske bidraget til Oscar-utdelingen, og høstet sågar prisen for beste ikke-engelskspråklige film. Selv om Richard Dembo verken finner frem til et spennende filmuttrykk eller løfter dramaet til høye spenningskurver, er det en viss underholdningsverdi knyttet til den ikoniske duellen mellom de to motstykkene – som portretteres med slående patos, og med tydelige tråder som også fører ut i et allegorisk hav.

378 Parenthood (1989)

Etter å ha ristet av seg de mer fantasifulle blockbusterne «Splash» og «Cocoon», er Ron Howards «Parenthood» et interessant motstykke; en realistiskdyrkende film som skildrer storfamiliens iboende dynamikk, både i og på tvers av generasjoner. Det handler om menneskelig kontakt og særlig kommunikasjonsproblemer.

Fra familiepatriarken, fremragende spilt av Jason Robards, til en treåring, integreres et bredt spekter av personer og skuespillere i en omfattende historieramme, men til en intim og jordnær fortelling. Som filmverk er «Parenthood» i grunn uten tydelig hovedfigur, men med et sterkt ensemble der Steve Martin, Dianne West, Mary Steenburgen, Rick Moranis, Keanu Reeves og en ung Joaquin Phoenix alle bidrar med gnistrende tolkninger. Ron Howard er kanskje ikke mest kjent som en dempet og subtil observatør av familierelasjoner. Men «Parenthood» innehar en viss subtilitet, riktignok krysset med ytre komikk og overdrevne karakterer, men uten at det blir krampeaktig.

«Parenthood» er på mange måter en utypisk Howard-film, men like fullt en av hans beste, og definitivt hans mest velskrevne.

377 A Fish Called Wanda (1988)

Farsekomikk har aldri appellert veldig til meg, men den farsepregede komedien «A Fish Called Wanda» unngår de verste blødmene, og er jevnt over en særdeles vellykket blanding av amerikansk og erkebritisk humor.

Interessant nok er det John Cleese som langt på vei er den minst animerte karakteren i dette besynderlige filmuniverset, der regissør Charles Crichton – som skrev filmen sammen med nettopp Cleese – på et vis klarer å holde styring på komedie/krimplottet, mens Jamie Lee Curtis og især Michael Palin og Kevin Kline trekker det fysiske skuespillet mot ytterpunktene. Filmen er ikke uten svakheter og slitsomme farsesekvenser. Men mest av alt er det en forfriskende, overraskende frekk, innimellom småpervers, og stort sett en særdeles underholdende filmkomedie.

376 Tender Mercies (1983)

Det er naturligvis en klisjé; den aldrende countrysangeren som har rotet bort en strålende karriere i alkohol og skilsmisse, før han møter et nytt kvinnemenneske og tar et oppgjør med egen fortid.

På papiret virket «Tender Mercies» såpass uinteressant at jeg lenge vegret meg for å se den, men i ettertid ser jeg likevel tilbake på 100 godt investerte minutter. Det Bruce Beresford-regisserte dramaet har riktignok et klisjébetont rammeverk, men innenfor rammen er det en sjelfull, sober og levende historie om ekte mennesker. Det skjer egentlig ikke all verden, og tempoet holdes nede. Men derfor får vi også rikelig med tid til å nyte nyansene i Robert Duvalls mesterlige portrett av countrysangeren Mac Sledge. Jeg vil driste meg til å påstå at dette nok er hans beste prestasjon noen gang, og en rolle han ble fortjent Oscar-premiert for. Selv om det er Duvall som er filmens pumpende hjerte og store kvalitet, formidles også relasjoner og følelser gjennom manus, regi og øvrig skuespill med en fin og lavmælt presisjon som gjør hele filmen lett å like, og ditto vanskelig å neglisjere.

375 The Brother from Another Planet (1984)

Styrken i stillheten betegner «The Brother From Another Planet». John Sayles’ lakoniske beretning om en mann som ikke kan snakke, men som gjennom en usedvanlig observasjonsevne forstår foruroligende mye av alt som foregår rundt seg, fremstår som en ettertenksom og humremorsom b-filmproduksjon.

Joe Morton spiller den stumme, mørkhudede, utenomjordiske hovedrollefiguren som ankommer jorda og blir lamslått over våre merkverdigheter, inntil han gradvis absorberes av det samme samfunnet som sliter med å begripe seg på ham. Gjennom Joe Mortens subtile blikk på omgivelsene speiles en kjølighet og skjevhet i det menneskeskapte samfunnet, gjerne skildret med en balansert komedie. «The Brother From Another Planet» er kanskje et kvarter for lang, der forsøket på å integrere et sideplott i siste akt blir et slags unødig, flytende element i en ellers konsis og lavmælt filmformidling – som uansett fremstår som et høyinteressant bekjentskap – langt på siden av alt det etablerte.

374 City of Women /La città delle donne (1980)

«City of Women» oser av Federico Fellinis sedvanlige formfullendte, fantasifulle og kvinneelskende pompøsitet.

Filmen debuterte med en brysk mottakelse i Cannes i 1980, og anses fremdeles som et mindreverdig innslag i italienerens katalog av de fleste. Det er langt på vei forståelig, særlig ettersom filmen så tydelig slekter på tidligere og større Fellini-verk, uten at helheten denne gang er tilsvarende monumental. Mest minner den om «8 1/2» i sin drømmeaktige fasong og logikk, der «City of Women» er mer burlesk enn stilsikker i sin drømmende sensualitet. Likevel er det veldig mye fint her; ikke minst en veldig pirrende og finstemt åpningssekvens på et tog der Marcello Mastroianni oppslukes av en kvinnelig medpassasjer, som leder ham til et storslått feministsamling som for ham oppleves både som et erotisk utopia og surrealistisk helvete på jord. I dette lukkede universet er Fellini på hjemmebane, men derfor også noe på autopilot, langsom og opptatt av å repetere seg selv uten den mesterlige fingerspissfølelsen fra sine beste stunder.

373 Sweetie (1989)

Newzealandske Jane Campions første spillefilm gikk rett inn i hovedkonkurransen i Cannes i 1989, og i retrospekt kan det føles som om Campion allerede da ble etablert som en særegen og betydningsfull kvinnelig filmskaperstemme.

«Sweetie» er en merkverdig liten komedie hvor munterhet krysses med bunnløs nedstemthet i møte med filmens umiskjennelige miljø- og personkrets. Campion skildrer mentalt dysfunksjonelle mennesker, og i særdeleshet to søstre, som lever tett på hverandre. Formen er stilistisk eksperimentell, kanskje en anelse uferdig, men definitivt freidig og et vitnesbyrd på filmskapende ambisjon. Utradisjonelle kameravinkler og skjeve avbildninger bygger oppunder de nokså skakkjørte livene, og overfører sågar en uro til oss som ser på. Interaksjonen, dialogen og skuespillet er tidvis enerverende, som uttrykk for en særegen, men ikke uproblematisk seeropplevelse. Jane Campion baker likevel, til slutt, en menneskelig varme inn i absurditeten, og ettersmaken av «Sweetie» blir derfor likevel både rik og småspennende i sine nyanser.

372 Santa Sangre (1989)

Dette er drøy, men ikke uventet kost fra den som er kjent med den kompromissløse chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowsky. Bak sirkusmanesjen ser en guttunge sin knivkastende far i fyll og kåtskap, med sin trapesdansende og religionsfanatiske mor i bakgrunnen. Når hun tar ham i et seksuelt sidesprang, kaster hun etsende syre i skrittet hans, hvorpå han parerer med å kutte av henne begge armene – før han i noen sekunder reflekterer over sin deformerte manndom, og skjærer seg med kniv i halsen som blodspruten står, og livet ebber ut. Tilbake står sønnen, og en mor uten armer. Dette er forhistorien, fortalt i en flash/forward-struktur, hvor sønn og mor i nåtiden finner tilbake og danner en slags felles fysisk identitet. En drapsmaskin av hennes mentalitet, og hans armer.

Dette er en reise du enten følger med, eller faller av. Jeg sitter lenge på Jodorwskys rygg gjennom et usannsynlig fargerikt, blodig, makabert og alltid surrealistisk filmlandskap. Men etter hvert, enten det er fordi jeg mettes av inntrykkene, eller fordi historiens nåtidsfortelling rett og slett ikke er like god, faller jeg ut av Jodorwskys ganske krevende univers. På alle mulige måter en veldig blandet, men høyinteressant opplevelse.

378 Red Sorghum / Hong gao liang (1988)

Det gullbjørnvinnende debutverket til Zhang Yimou er ikke uventet visuelt gjennomført, noe som til de grader har kjennetegnet Yimous senere karriere og nok kan tilskrives hans fortid som fotograf. Den folklore-aktige narrative presentasjonen med bruk av fremmed voice-over lager imidlertid en merkelig, distanserende og lite engasjerende fortelling, delvis også fordi den simple historien ikke er spesielt interessant.

De mektige bildene, der Yimou vasker enhver sekvens i illrødt, bidrar likevel til filmisk severdighet. Sterke og fargerike technicolor-bilder brenner virkningsfullt mot deg, og i sine beste øyeblikk fremstår «Red Sorghum» som et Pressburger/Powell-aktig verk av betydning. Men det historiske dramaet fra 1930-tallets Kina griper meg aldri, selv om historien sakte bygges opp til hardtslående sekvenser som endelig matcher det voldsomme formspråket. Men både visuelt og narrativt, og ikke minst kombinasjonen, har Zhang Yimou utøvd enda bedre i senere filmer.


1980-tallet: 381 – 390. plass

390 Vivement dimanche! / Confidentially Yours (1983)

Selv om karrierene deres aldri var veldig beslektet, var det ingen hemmelighet at Francois Truffaut beundret Alfred Hitchcock. Derfor føltes det kanskje også riktig at Truffaut i sin siste film lagde det som nettopp kan ses som en noir-aktig Hitchcock-thriller i form av «Confidentially Yours».

I likhet med mange av Hitchcocks filmer spinner Truffaut handlingen rundt en mann som er ettersøkt for drap mens han forsøker å bevise sin (mulige) uskyld. Men dessverre er ikke «Confidentially Yours» i nærheten av samme klasse som de 10-15 beste Hitchcock-thrillerne, og blir strengt tatt aldri veldig spennende eller medrivende på noen måte. Heller ikke den fantastiske Jean-Louis Trintignant har magi til å omskape dette materialet til gnistrende filmkunst. Det er habilt, tidvis godt filmatisk håndverdig og aldri i nærheten av dårlig. Men med tanke på hva dette i teorien kunne ha vært – en moderne, mørk Truffaut-thriller i svart/hvitt etter Hitchcock-inspirasjon med Jean-Louis Trintignant (tidenes franske skuespiller?) føles dette aldri som annet enn en bortkastet mulighet til virkelig storhet.

389 Paperhouse (1988)

En eller annen gang vil noen finne det formålstjenlig å produsere en re-make av denne forunderlige horror- og eventyraktige filmen få har sett.

«Paperhouse» utspiller seg kanskje i et barnevennlig farvann, men filmen bærer på en iboende uro eller rastløshet som gjør den forfriskende, leken og uforutsigbar der den underveis aldri lar seg bli sjangerbundet. Dette er en bisarr coming-of-age-historie om en ungjente som etter å ha tegnet et hus på papir, absorberes av egen fantasi idet hun fanges av en alternativ virkelighet i tegningen. Med det utgangspunktet bygges en fascinerende film over en truende, drømmeaktig atmosfære som tillater filmen å ta spennende visuelle steg inn i et surrealistisk horrorunivers.

Med et åpenbart sparsommelig budsjett, er «Paperhouse» imponerende filmatisk iscenesatt, med et minimalistisk tegnet hus som spesielt velfungerende. I en film som mer enn noe spiller mot sansene, er det også treffende at selveste Hans Zimmer tilfører filmen en slagkraftig dimensjon i sin elegant , men insisterende, og alltid tydelig tilstedeværende musikk.

«Paperhouse» er kanskje ingen helstøpt eller perfekt produksjon, og tidvis føles det som en kortfilm strukket for langt ut i tid. Men det er noe sjelfullt og forlokkende, ja, kanskje til og med innovativt med denne filmen. Derfor er det heller ikke utenkelig at den en dag oppdages og lages på nytt. Men inntil da må du mer enn gjerne oppsøke «Paperhouse», om du har muligheten (filmen er i skrivende stund ikke spesielt tilgjengelig).

388 Some Kind of Wonderful (1987)

John Hughes og 1980-tallet er uløselig sammenvevd. «Some Kind of Wonderful» er kanskje ikke hans største eller mest kjente bidrag, men innehar likevel mange av de elementene som gjør det lett å gjenkjenne Hughes’ tilstedeværelse, i dette tilfellet som manusforfatter og produsent, i samarbeid med Howard Deutch (som i «Pretty in Pink» fra året i forveien).

Her spiller Eric Stoltz den gjennomsnittlige ungdommen som forelsker seg i den – tilsynelatende – mest uoppnåelige jenta på skolen (spilt av Lea Thompson), samtidig som han pleier et vennskapsforhold til guttejenta Watts (Mary Stuart Masterson) som han ikke forstår vil noe mer. Det er ingenting verken originalt eller betydningsfullt på noen som helst måte med dette, men «Some Kind of Wonderful» er skrevet og spilt med en smittende, fin kjærlighet og en passelig, lavmælt humoristisk tone. Derfor blir filmen likevel en severdig eksemplifisering på det som var essensen av disse 80-tallsfilmene, med John Hughes som absolutt fremste eksponent.

387 Visiting Hours (1982)

Den lavbudsjettsbaserte, canadiskproduserte horrorfilmen «Visiting Hours» innordner seg et stilistisk univers med nyanser av Brian De Palma, mens den samtidig henfaller til et tradisjonelt slasherlandskap av sent 70-tall/tidlig 80-tall.

«Visiting Hours» fremstår aldri som et datert filmverk; ikke bare grunnet Michael Ironsides fryktinngytende psykopatportrettering som er så scenestjelende at den vipper mot ikonstatus, men kanskje enda viktigere fordi filmen er innrammet med spennende kamerakjøringer og vinklinger som kontinuerlig beriker filmopplevelsen. «Visiting Hours» truer aldri subsjangerens mest sexy eller genuint skremmende verk når det kommer til iscenesettelser av lettkledde jenter, blod og oppfinnsomme drapsmotiv. Men den er over gjennomsnittet velskrudd på de fleste andre parametere som er nødvendig å lykkes med i konstruksjonen av en intens slasher/thriller med budsjettbegrensninger.

386 Nighthawks (1981)

Et gjensyn bekreftet at denne terrorthrilleren med Sylvester Stallone og Rutger Hauer er mindre merket av tidens tann enn majoriteten av 80-tallets actionthrillere. Filmen er riktignok substansløs, flat og urealistisk, men på sine premisser er det en velskapt konstruksjon av en fengende action-thriller som virkelig holder stand. Ikke minst fordi briljante Rutger Hauer gir ansikt til en karismatisk verdensterrorist som plasserer selv en skjeggete Serpico-aktig utgave av Stallone i skyggen.

Det er filmens første halvdel som er sterkest; i iscenesettelsen av det første terroranslaget, den påfølgende oppbygningen av karakterer og plott, og idet politistyrkene innleder jakten på verdens ledende terrorist. Etter hvert bikker plottet over i et mer konvensjonelt oppgjør med en sedvanlig katt-og-mus-lek mellom politi og skurk. Da blir alt mindre fengende og interessant å se på, selv om den siste konfrontasjonen med gisler om bord på en urban taubane likevel skaper en nervepirrende, gyselig atmosfære.

Dette er veldig langt i fra å være et mesterverk, og «Nighthawks» kommer til kort målt opp mot tiårets skarpeste politifilmer. Likevel slår det meg at dette er veldig fornøyelig, velgjort i sin enkelhet, og definitivt sterkt undervurdert.

385 The Fog (1980)

John Carpenter bearbeider ikke et grensesprengende originalt materiale i «The Fog». Men bak den klisjéorienterte og uoriginale rammehistorien som følger spøkelsesfilmformelen til minste detalj, evner Carpenter å bygge velfungerende tablåer og en gjennomgående nifs atmosfære gjennom et kontrollert og oppbyggelig filmspråk.

Carpenter gjør mye ut av lite, og resultatet er tilfredsstillende; mye fordi Carpenter velger å holde tilbake på det tidspunkt man føler og frykter at filmen vil slippe tak. I stedet bevares mystikken lenger til fordel for konvensjonelle effektløsninger, og stemningen forblir åpenbart viktigere enn forløsningen. Dessuten byr «The Fog» på to horrorikoner fra hver sin generasjon side om side i Janet Leigh og Jamie Lee Curtis. Bare det i seg selv gjør filmen verdifull.

384 The Living Daylights (1987)

Timothy Dalton ankom James Bond-franchisen i 1987 med «The Living Daylights» som et etterlengtet friskt pust. Det medførte kanskje ingen grunnleggende revitalisering av filmserien, men Daltons mer innbitte traktering av den britiske agenten, satt opp mot Roger Moores nesten slapstick-orienterte figurering, fremstår i min bok som en heldig utvikling. Fokuset på drinker og damer er også mer nedtonet her, til fordel for en langt mer alvorspreget og hardtslående miljøskildring, uten at det har gått utover arsenalet av originale gadgets.

«The Living Daylights» er på sitt beste en tettpakket spionthriller som formidles med overbevisende driv og spenning. Dessverre kompliseres etter hvert historiefortellingen unødig, og den siste halvtimen lider av å være uoversiktlig forfattet og regissert. Samtidig er det heller ikke atypisk for James Bond-filmer at historiene flyter ut og spenningskurven daler mot det som ofte ender i overdrevne og langdryge finalesekvenser. «The Living Daylights» er like fullt en ofte undervurdert Bond-produksjon, hvor A-ha dessuten leverer et kurant musikalsk bidrag (selv om låten for så vidt eksisterer i en bedre produksjon senere enn den som brukes her).

383 Children of a Lesser God (1986)

William Hurt spiller en nyankommet lærer på en døveskole, som etter kort tid faller for en tidligere elev og nå ansett – en døv kvinne spilt av Marlee Matlin – og «Children of a Lesser God» handler om deres gryende kjærlighetsrelasjon i et slags språklig perspektiv.

Dramaet er basert på et teaterstykke, og overført til film av Randa Haines som høstet en DGA-nominasjon for beste regi. I mine øynet er regiarbeidet preget av et konservativt og lite potent blikk, slik det ofte kan bli i dialogdrevne teateradaptasjoner, som kan gjøre filmen noe uspennende å se på. Samtidig ligger det i filmskapelsen også en velartikulert og gjennomtenkt presentasjon av en medrivende og sentimental, men fungerende, historiefortelling. Det er et karakterstyrt romantisk drama om to personer som søker å bevare eget identitetsuttrykk relatert til språk, i en kjærlighetsrelasjon, hvor både William Hurt og Marlee Matlin leverer sterke rolletolkninger. Det er kanskje beundringsverdig i seg selv hvordan en relativt stor Hollywood-film her baserer mye av dialogen og handlingen på tegnspråk, men både denne «dristigheten» – og ikke minst handlingens troverdighet – faller noe sammen når Hurts hovedkarakter konstant gjenforteller den døve kvinnens dialoger til seg selv – men egentlig til filmens publikum. At dette grepet likevel integreres på en så sømløs måte som mulig av Randa Haines gjør det etter hvert så vidt svelgbart, og det står knapt i veien for essensen av «Children of a Lesser God» som uttrykker en sannferdig, humanistisk og ofte oppløftende film som er velgjort langs sine premisser.

382 Forbrytelse og straff / Rikos ja rangaistus (1983)

Aki Kaurismäkis nedstrippede filmspråk og sosialrealistiske blikk på melankolipregede figurer i det gråtunge Finland, har i utgangspunktet ikke den store tiltrekningskraften på meg. Likevel skjer det nesten alltid at jeg fengsles av finnens karakteristiske, minimalistiske produksjoner når jeg først setter meg ned i deres bedagelige selskap. Filmene byr sjeldent på voldsom stor innbyrdes variasjon, men for en seer som verdsetter gjenkjennende auteur-trekk, er ikke det nødvendigvis en negativt ladet kritikk.

Det sobre filmspråket kler uansett Kaurismäkis tankefullhet, og en adaptasjon av Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» er som ventet et egnet materiale for Kaurismäkis stadig utforskende blikk på den komplekse menneskepsyken. Resultatet er overraskende medrivende.

381 Prom Night (1980)

«Prom Night» er både en forfriskende amerikansk slasher fra tidlig 80-tall, og samtidig et åpenlyst påheng til filmer som «Carrie» og «Halloween», eller nærmere sagt en krysning av nevnte filmer, uten samme kunstneriske kapasitet, ikoniske gjennomslagskraft eller filmisk kvalitet. Men innbakt i den nokså middelmådige produksjonen, finnes noen inspirerte scener, og en habil underholdningsverdi over 90 minutter som ikke må undervurderes.

Regissør Paul Lynch gjør dessuten mye bra i en kortfattet, virkningsfull prolog som skisserer opp filmens uhyggelige premiss, og som det hele tiden søkes tilbake til i kommende flashbacks. Den påfølgende oppbygningen på en drøy time inneholder riktignok noen merkelige narrative sidespor, før den siste halvtimen vies underholdende øksedrap på et discobefengt skoleball som tatt ut av «Carrie» med hevntørste ungdommer i kulissene. Og selv om kamerakjøringene naturligvis langt i fra er like imponerende som i De Palmas klassiker, er det en del finurlig kameraarbeid også i «Prom Night». At den i tillegg kan skilte med Jamie Lee Curtis i en sentral rolle, gjør den ikke mindre severdig.