1980-tallet: 501 – 510. plass

510 The Slumber Party Massacre (1982)

«Slumber Party Massacre» er et deilig stykke renskåret amerikansk slasher. Filmen, som interessant nok er regissert av en kvinne (Amy Holden Jones), og som derfor også er blitt gjenstand for en ekstra feministisk tolkning, leverer upretensiøst det den skal, og som publikum forventer: Karakterintroduksjonen gjøres med en lang dusjscene som dveler med de nakne jentekroppene, forventningene til en planlagt ungdomsfest (i dette tilfellet tenåringsjenter som er hjemme alene og skal ha pysjamasfest), en drapsfigur som lurer i buskene, og den gradvise, blodige nedslaktingen av ofrene. Alt er på plass, og det fungerer urovekkende bra.

Strukturelt har filmen et tydelig avtrykk av «Halloween». Drapsmannen gjøres kjent for oss umiddelbart, og spenningen ligger aldri i å bygge opp mot en avsluttende avsløring. Isteden handler dramaet og spenningsnivået om iscenesettelsen, som i likhet med nettopp «Halloween» bruker den amerikanske forstaden som tydelig setting, med en truende skikkelse som terroriserer nabolaget som skuer faren fra vinduene. «Slumber Party Massacre» kan naturligvis ikke true «Halloween», men er av de klart mest velgjorte og underholdende etterligningene.

509 Shogun Assassin (1980)

«Shogun Assassin» er en filmadaptasjon av den episke manga-serien «Lone Wolf and Cub», og i praksis består den av segmenter fra en serie japanske samuraifilmer fra 1970-tallet, som er klippet sammen til én spillefilm. Filmen ble på 1980-tallet forbudt både på norske kinoer og video, men har gradvis opparbeidet en popkulturell kultstatus, og særlig fått drahjelp av Quentin Tarantino som refererte eksplisitt til «Shogun Assassin» i «Kill Bill: Vol. 2».

Filmen omhandler en samurai-kriger som gjennom hele livet har vært trofast underlagt en shogun, før kona hans blir drept av ninjaer på oppdrag fra samme shogun. Samurai-krigeren og hans unge sønn må derfor flykte, men er fast bestemt på å returnere i en blodig hevntokt. «Shogun Assassin» er fortalt og skildret gjennom øynene til sønnen, og på et underliggende nivå fungerer også filmen som en følsom far-sønn-skildring. Samtidig er det en litt haltende, episodisk struktur over historiefortellingen (en naturlig konsekvens når filmen er et eneste stort kompromiss og en forenklet kortversjon av en større filmserie), noe som gjør det tidvis vanskelig å hekte seg på det indre dramaet. Derimot er det lett å se Quentin Tarantino og hans fanskare fascinasjon for de mest iøynefallende kvalitetene; en stilistisk gjennomført, blodstinkende voldsballett med en håndfull spektakulære voldsscener.

508 An American Werewolf in London (1980)

Det går nesten en time inn i «An American Werewolf in London» før filmens hovedfigur endelig transformeres til en varulv. Uten at det er et problem. Regissør John Landis, som kom fra de kommersielle komediesuksessene «Animal House» og «The Blues Brothers», er isteden opptatt av å gjøre første halvdel til å etablere et virkelighetsnært univers omkring den sympatiske hovedfiguren. Og i motsetning til de forutgående varulvfilmprosjektene som «The Howling» eller «Wolfen», er Landis rundere i kantene og mer bevisst på å tegne en humoristisk innledning til det fryktinngytende klimakset.

Å blande skrekk og humor er som regel en feilslått oppskrift på det meste – men John Landis lykkes langt på vei med å skissere en gjestfri, og småhumoristisk, lakonisk stemning i forkant av skrekkscenene, samtidig som de velgjorte effektscenene i seg selv (heldigvis) ikke blir en del av komedien. «An American Werewolf in London» har glimt i øyet, og er noe så sjeldent som en velgjort og brukbart underholdende skrekk-komedie.

507 Colpire al cuore (1983)

Et lite omtalt italiensk drama jeg hovedsakelig ble trukket til ved Jean-Louis Trintignants tilstedeværelse, en av sin generasjons store skuespillere. Den Gianni Amelio-regisserte filmen er en politisk ladet fortelling, utsprunget fra en drapshandling formodentlig begått av den venstreradikale terroristgruppen Røde brigader. Mer enn et politisk dokument over Italias terrorproblemer i 70- og 80-årene, utvikles filmen til en intelligent og utforskende skildring av forholdet mellom far og sønn som settes på prøve.

Samtidig skapes en viss spenningskurve av de bakenforliggende hemmelighetene, men som likevel er en katalysator for et karakterpsykologisk drama. Og ja, Jean-Louis Trinignant er tvers gjennom enigmatisk som farsfigur.

506 WarGames (1983)

80-tallet var tiåret der amerikanske filmskapere var særlig fascinert over ideen om at vanlige amerikanske tenåringer kunne hacke seg inn på militære datasystemer og sette verden i ubalanse med noen tastetrykk. «WarGames» av John Badham er av de mest typiske eksemplene. I denne verdenen krysses også flere av de dimensjonene som stod høyt i kurs i filmbyen på denne tiden: en gryende frykt for datateknologi og kunstig intelligens, kald krig-paranoia, og en fortelling med barn som står opp i kamp mot autoritære voksenfigurer. I denne settingen er Matthew Broderick arketypisk castet som uskyldig tenåringsnerd (tre år før han virkelig sementerte filmstjernestatusen i «Ferris Bueller’s Day Off). Han hacker seg først, relativt harmløst (i den store sammenheng), inn på skolens datasystemer for å forbedre egne karakterer. Kort tid etterpå finner han, uten egentlig å oppsøke det, veien inn i militærets teknologiske krigsprogram med nøkkelen til å kunne utløse atomkrig – og vips, blir alvorlighetsgraden en helt annen. Selv om han selv tror det hele er et spill, er han i virkeligheten i ferd med å igangsette tredje verdenskrig. Dette er utgangspunktet for et tenåringsdrama/komedie som en lettere variant av Sidney Lumets fantastiske «Feil-Safe».

Kombinasjonen av humor, keitete ungdomsromantikk og alvorlige moralske overtoner kommer fint frem i et effektivt manus – som faktisk ble Oscar-nominert i sin tid, sammen med lyd og fotografi. Det er likevel ikke til å komme utenom at «WarGames» sett i nåtid fremstår som datert på flere nivåer, og dens trekke-på-smilebåndet-kvaliteter handler like mye om nostalgi som filmatisk treffsikkerhet. Det som likevel fremdeles står igjen som en sannhet, er at man aldri kan si helt sikkert hvem som er mottakeren i kommunikasjon online.

505 Veiviseren (1987)

«Veiviseren» er en norsk-samisk nasjonalskatt av en film, og regissør Nils Gaup sanket som kjent Oscar-nominasjon for beste ikke-engelskspråklige film for verket. I realiteten er «Veiviseren» en ganske banal historiefortelling om kampen mellom det gode og det onde. Som filmkonstruksjon er den også enkel og kortfattet sammensatt på knappe 80 minutter. Derimot er produksjonsverdien fremragende, og filmen er dramaturgisk effektiv. Gaup viser seg som en stødig formidler av følelser knyttet til handlinger, og av menneskenes iboende nærhet til naturen, som også utnyttes som en billedlig kvalitet.

Men mest av alt er «Veiviseren» en konsentrert sjangerfilm som dyrker action, kjærlighet og spenningsjagende øyeblikk i en alternativ setting – og det er strengt tatt der filmens reelle verdi ligger.

504 Dead Calm (1989)

Phillip Noyces videofavoritt «Dead Calm» fra 1989 lanserte en praktfull Nicole Kidman for et stort publikum og skulle sende australske Noyce ut i en habil Hollywood-karriere.

«Dead Calm» gir oss en trio av mennesker i et psykologisk terroriserende båthelvete, men som en langt mer mer popocornvennlig versjon enn Roman Polanskis mesterverksdebut «Kniven i vannet». Fortellingen bades her på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: «Dead Calm» er en genuint medrivende thriller, gjennomsyret av solid filmhåndverk og sjangerforståelse, og utvilsomt en film som utnytter sin location til fulle.

503 Leviathan (1989)

Der «Alien» er indrefileten av moderne science-fiction-filmer, blir «Leviathan» et «first price»-produkt som forsøker å etterligne den mer smakfulle originalretten. Men selv om produksjonsnivået og kvaliteten utvilsomt er ett eller to hakk lavere, er ikke sluttproduktet nødvendigvis dårlig. Og «Leviathan» er absolutt blant de beste og mest spennende prosjektene i kjølvannet av «Alien». For ikke å glemme «The Abyss», som i likhet med «Leviathan» tross alt foregår i undervannsomgivelser.

I praksis er altså verdensrommet skiftet ut med vann, uten at det har betydning for dramaet som uansett utspilles i klaustrofobiske, lukkede rom. Det er også de aspektene som regissør George P. Cosmatos («Rambo») utnytter best. Selv om oppbygningen ikke har det atmosfæriske, svettepiplende nærværet som i «Alien», er «Leviathan» også effektivt satt opp. Spenningsmomentet i hva den ukjente trusselen består av, er vellykket utbrodert med en gradvis, dramaturgisk vellykket opptrapping. Skuespillet er også sterkt, der Peter Weller, Richard Crenna og faktisk Daniel Stern står for de mest innbitte prestasjonene. Cosmatos lykkes også i å dyrke en lite selvhøytidelig tone, men samtidig være alvorlig nok innrettet til at premisset selges med overbevisning, ikke minst fordi man åpenbart ikke har tatt lett på effektarbeidet. Originalt er det ikke, men verdien av å gjenskape en velutprøvd oppskrift skal aldri undervurderes i et underholdningsperspektiv.

502 Endless Love (1981)

Jeg har ikke lest boka av Scott Spencer som ligger til grunn for Franco Zeffirellis filmatisering «Endless Love», men har registrert at adaptasjonen ikke akkurat ble applaudert av publikum i sin tid. Ei heller anses «Endless Love» som et stort filmverk løsrevet fra opphavsmaterialet. Historien om ung og besettende kjærlighet som settes på prøve når jentas familie etter hvert stenger dørene for den 17 år gamle forelskede gutten, har en universell appell, og det er naturlig å tenke på Shakespeares «Romeo & Juliet». Zeffirelli fikk også sitt regigjennombrudd med nettopp en adaptasjon av «Romeo & Juliet» i 1968, og burde således være rett mann til å bearbeide «Endless Love», som han kom til via den populære tårepersen «The Champ». Men dessverre lider «Endless Love» av manusproblemer og tilhørende urytmisk klipping som bidrar til en historiefortelling som rykker litt umusikalsk fremover, og som tidvis gjør det vrient å forstå motivasjonene bak figurenes handlinger og følelser. Når motoren i «Endless Love» vitterlig også er følelsesapparatet, oppstår en ikke ubetydelig rusk i filmens maskineri. Zeffirellis visuelle håndtering er også ujevn, men på sitt beste syder filmen av en romantiserende og sensuell stemning gjennom Zeffirellis poetiskførende kamerablikk, en sterk fargebruk – og ikke minst den gjentagende bruken av Diana Ross og Lionel Ritchies tittelspor – som virkelig understreker filmens melodramatiske og romantiske lynne.

«Endless Love» er sterkest i første halvdel; i skildringen av ungdommelig og blind kjærlighet, med en strålende Brooke Shields som ungt blikkfang. Idet melankolien og mørket gradvis senker seg over historiefortellingen, blir filmen mindre tydelig og fast, før man til slutt mister mye av engasjementet for de to skjebnene. Mer trivielt enn viktig, er det for øvrig å spotte en debuterende Tom Cruise i en liten rolle, og James Spader i en litt større rolle som Brooke Shields søster.

501 Stranger than Paradise (1984)

Jim Jarmuschs betydning for utviklingen av amerikansk uavhengighetsfilm på 1980-tallet er umulig å overdrive, og «Stranger than Paradise» står som et essensielt referansepunkt og en av hans aller viktigste og mest bejublede verk. Selv har jeg alltid hatt et litt distansert og avmålt forhold til Jarmuschs prosjekt, men tidvis blendes også jeg av den kalkulerende stilsikkerheten i noen av hans langsomme long-takes foregående i nydelig svart/hvitt. Det finnes flere slike sekvenser i «Stranger than Paradise», og de virker langt sterkere enn summen av de mange «quirky» karakterøyeblikkene som Jarmusch samtidig er så glad i å dyrke.

Samtidig er skuespillerne åpenbart komfortable og forstår den avslappende improvisasjonstilnærmingen. Men selv om skuespillerne fanger de utstuderte figurene med fint presisjonsnivå, er det vanskelig å koble seg på dem, og jeg forblir sittende på utsiden hvor jeg i all hovedsak nyter fotoarbeidet til Tom DiCillo.


1980-tallet: 511 – 520. plass

520 The Star Chamber (1983)

Michael Douglas spiller en idealistisk dommer som mentalt sliter med å håndtere saker i retten der åpenlyst skyldige forbrytere slipper løs på grunn av juridiske feilskjær fra påtalemaktens side. På et tidspunkt innlemmes han i en hemmelig klubb, «Star Chamber», der et utvalg dommere møtes for å planlegge hvordan de på egenhånd kan sørge for straff og rettferdighet for de verste forbryterne som unngår domfellelse. Den alltid stødige Hal Holbrook spiller veterandommeren og mentoren til Douglas’ karakter, og blir en katalysator for vår protagonists handlinger som på et tidspunkt overskrider nye grenser. Både Douglas og Halbrook er fremragende, og egentlig også filmens mest vesentlige beholdning. Filmen for øvrig er nokså gjennomsnittlig, dog oppløftende lite datert estetisk og tematisk – og fungerer like godt som tidtrøyte i dag innenfor den ofte underholdende politi- og konspirasjonsfilmsjangeren.

Det er likevel en følelse av uutnyttet potensial her; konseptet er mer fengslende enn utførelsen, og det mistenkes at en kapasitet som Sidney Lumet eksempelvis kunne fått mye mer ut av det samme materialet enn hva Peter Hyams har gjort. Siste halvdel generelt, og slutten spesielt, holder egentlig ikke mål – men Michael Douglas og Hal Halbrook gjør det de kan for at helheten likevel henger ganske godt sammen, også kvalitativt.

519 Almanac of Fall / Öszi almanach (1984)

Ungarske Béla Tarrs betydningsfulle posisjon i kontemporær europeisk kunstfilm, en posisjon han særlig befestet med «Sátántangó» og «Werckmeister Harmonies» på henholdsvis 90- og 00-tallet, henter dels næring i 1984-produksjonen «Almanac of Fall». Filmen utspilles som saktekrypende bilder av livssvette mennesker i slags eksistensiell tilstand, med et formspråk preget av en ubehagelig kameranærhet til de pregede ansiktene, og en nesten heslig sammensmeltning av et distinkt blått, grønt og brunfarget fotografisk uttrykk. Sammen med et veldig dialogmettet materiale, blir det få pusterom når Bela Tarr også stenger alt handlingsrom innenfor veggene av en døende manns leilighet.

Det er likevel som om det eksistensielle samtalene insisterer på vår oppmerksomhet, like mye som Tarr driver fokuset over på filmens uttrykk. På en annen side merkes det at Tarr ennå ikke helt har oppdaget den totale visuelle formidlingskunsten i seg. Når det er sagt; med retrospektive brilleglass på nesa, er det innlysende å se filmen som et essensielt steg på veien mot det visuelt selvsikre og mer filmpoetisk storslagne i de fortryllende, lange tagningene som skulle karakterisere den ungarske filmkunstneren i fortsettelsen.

518 Humanoids from the Deep (1980)

Over til noe helt annet.

En bortgjemt amerikansk fiskelandsby blir åsted for monstrøse hendelser etter at en overivrig biolog foretar eksperimenterer med genmodifiserte laks før fatale miljøkonsekvenser inntreffer. «Humanoids from the Deep» har en story som plantet i 50-tallet, dog med et uttrykk som bærer på en tydelig slasher-estetikk, hvor det underveis også spottes inspirasjonselementer fra sjanglederne «Jaws» og «Alien».

Manuset diskuterer forsøksvis baksiden av genmodifisering av mat (forut for sin tid), der konsekvensene her ikke er saktegående utvikling av kreft, men snarere monsterskapninger som henfaller til bestialske drap og voldtekter på lokalbefolkningen. Interessant nok er «Humanoids from the Deep» regissert av en kvinne, Barbara Peeters, som trakk seg fra innspillingen idet produsent og lavbudsjettshorrorguru Roger Corman krevde å spille inn flere sekvenser der humanoidskapningene rev av jenteofrenes klær for å kunne meske seg enda mer i spekulativ nakenhet og blod. I den settingen må også Rob Bottins’ makeup-effektarbeid fremheves, noe som sikkert gjorde at han senere ble plukket opp som vital samarbeidspartner for både for Paul Verhoeven og John Carpenter. Det er for øvrig en del uventet talent involvert i skapelsen av «Humanoids from the Deep», og det er særlig lett å identifisere den mystikk-klingende musikken fra James Horner. Klippen er ved Mark Goldblatt, som senere vokste til å bli en av de mest betydelige actionfilmklipperne i Hollywood utover 80- og 90-tallet (blant annet kjent for «Terminator»-filmene og «True Lies» for James Cameron samt Michael Bays «Armageddon» osv.).

«Humanoids from the Deep» har mange svakheter, eller skjevheter, og det er lett å se det problematiske i hvordan den skamløst henfaller til en vulgær orgie av blodige vemmeligheter og seksualiserte monsterdrap uten et subtilt øyeblikk. Men det er samtidig en ærlig produksjon som oppfyller hva den lover, verken mer eller mindre.

517 Poltergeist (1982)

«Poltergeist» åpner i klassisk Steven Spielberg-terreng. I en typisk amerikansk forstadsgate bor en idyllisk kjernefamilie med tre barn. Det settes en lett tone umiddelbart med en uanstrengt familieskildring rundt frokostbordet. Men samtidig er det noe som skurrer – som når den unge datteren i huset sitter og stirrer hypnotisk på tv-apparat uten signaler og kommuniserer med noe ukjent. Måten dette settes opp på er spennende løst, og «Poltergeist» fortsetter en stund som en mystisk, subtil horrorfilm. Scenene der møbler og redskap i huset begynner å forflytte seg uten berøring, er effektivt og enkelt fortalt. Det overnaturlige ses alltid gjennom øynene til de ulike familiemedlemmene, og på dette tidspunktet hviler filmen seg lite på spesialeffektene.

Men etter en stemningsfull første time, blir «Poltergeist» i den siste timen langt mer voldsom i uttrykket, før den henfaller seg totalt til sine 80-tallspregede spesialeffekter. Herfra og ut kastes vi, nærmest bokstavelig talt, over i en annen dimensjon. Og i det spranget faller jeg også ut av historiefortellingen, og mister mye av det engasjementet som den første timen etablerte i meg. «Poltergeist» er utvilsomt et barn av Spielberg, som både skrev manus og produserte filmen, men som overlot regiarbeidet til Tobe Hooper («The Texas Chainsaw Massacre»). Den første timen innehar også alle de kvalitetene som forbindes før Spielberg, og det er i retrospektiv fristende å gi ham æren for det, og samtidig Tobe Hooper skylden for at det dessverre flyter over i alle retninger den siste timen.

516 Glory (1989)

Noen filmer er så medrivende at man i øyeblikket blir totalt oppslukt av historiefortellingen, men samtidig så konvensjonelle at man i ettertid vanskelig kan fremkalle de ekstraordinære eller konkrete minnene knyttet til filmen. Edward Zwicks melodramatiske krigsfilm «Glory» tilhører for meg den arten. Det er liten tvil om at verket er både velartikulert, og besitter en formidlingsevne av stoisk autoritet i skuespillet til Morgan Freeman og Denzel Washington (med Matthew Broderick som en positiv overraskelse), samtidig som Zwick skaper noen virkelig storslåtte krigsskildringer fra slagmarken akkompagnert av James Horners svulstige musikk.

Det er med andre ord en kalkulert stødighet over «Glory», men nettopp derfor er den heller ikke noe enestående filmverk. Derimot skal man aldri undervurdere den selvstendige verdien som tross alt ligger i en så velskapt og emosjonelt treffsikker episk filmopplevelse.

515 My Dinner with Andre (1981)

Et enkelt men samtidig vanskelig konsept for filmskaping: På en restaurant møtes to middelaldrende menn som ikke har sett hverandre på flere år. Med en tilsynelatende simpel tokameraproduksjon i regi av selveste Louis Malle settes filmen opp som én scene, foruten en kort introduksjon som følger den ene karakteren på vei til restauranten assistert av voice-over.

I den nesten to timer lange samtalen avkles to personligheter idet dialogen dreies fra selvopplevde historier og tanker til en samtale om livets mer essensielle problemstillinger. På den ene siden av bordet den strebende og deprimerte New York-fastlåste skribenten med dårlig økonomi. På den andre siden en diametralt motsatt personlighet i en verdensvant, eventyrlysten og positiv sjel. Samtalen er innsiktsfull, tidvis spennende og uunngåelig medrivende i den forstand at publikum tvinges til å tolke eget liv i lys av karakterenes universelle livsrefleksjoner.

På sine knappe premisser er «My Dinner with Andre» forsåvidt en bragd av en film. Men personlig faller jeg tidvis ut dialogen og finner den ikke alltid spesielt relevant eller interessant. Når det dernest ikke er noe filmisk spennende å trekke oppmerksomheten mot, blir opplevelsen utpreget subjektivt betinget av hva man selv bringer inn og får ut av filmen. For meg ble det en blandet opplevelse, dog utvilsomt en anbefaling.

514 One Deadly Summer / L’été meurtrier (1983)

Som en småfrekk og sexy fransk thriller burde «One Deadly Summer» være mer smaksrik og pirrende enn den faktisk er. Men for all del; Isabelle Adjani er naturligvis praktfull i enhver rolle som et sensuelt, for ikke å si seksuelt, utagerende vesen med psykologiske problemer bikkende over i besettende galskap. Rolletolkningen i «One Deadly Summer» er riktignok ikke like sjelsettende og rystende god som den hun demonstrerte i «Possession», men vi skal sånn noenlunde til samme mentale landskap. Regiarbeidet ved Jean Becker, sønn av den mer berømte Jacques Becker, er utstudert og sjangerkryssende. Dels erotisk thriller, dels innbitt hevndrama, men mest av alt en slags gresk tragedie bundet sammen av en arthouse-aktig filmatisk tilnærming til materialet.

Det lettfattelige plottet snus og vendes på med ulike narrative grep, der utgangspunktet er en perspektivlek etter inspirasjon fra «Rashomon», men resultatet blir hakket mer frustrerende enn fascinerende. Becker blir i overkant opptatt av de strukturelle virkemidlene, og filmen trekker ut i det unødig dvelende, der den tross alt skinner aller sterkest den den rendyrker sin slibrige thrillernatur.

513 A Prayer for the Dying (1987)

«A Prayer for the Dying» ble i sin tid slaktet av Roger Ebert som gav den én fattig stjerne, hovedsakelig fordi han mente den ganske utidig utnyttet den betente og voldelige nordirske konflikten som et ullent bakteppe for å lage en substansløs og urealistisk actionthriller. Det hører også med til historien at regissør Mike Hodges og hovedrolleinnehaver Mickey Rourke i ettertid har tatt avstand fra verket etter at den utover i produksjonen tok en annen retning enn hva de ønsket.

Det er likevel flere kvaliteter ved filmen. Særlig er skuespillet bunnsolid, noe som er mindre overraskende med et ensemble bestående av Liam Neeson, Alan Bates og Bob Hoskins i tillegg til en veldig opplagt Mickey Rourke. Sistnevnte spiller en IRA-terrorist som ved en feil ender med å bombe en skolebuss i Nord-Irland. Han rømmer til London i håp om å viske ut fortiden, men blir her funnet av en lokal gangsterboss (fremragende spilt av en flamboyant Alan Bates) som vil at han skal utføre et nytt oppdrag. I retur skal vår protagonist få tildelt pass og trygg utreise fra landet.

Manusarbeidet er verken eksepsjonelt dyptpløyende i utforskningen av de moralske kvalene den streifer forbi, ei heller er historiefortellingen særlig originalt utbrodert. Derimot synes det at Mike Hodges har noen filmspråklig spennende kvaliteter, hvilket ikke burde være overraskende ettersom han stod bak 70-tallets mest innflytelsesrike britiske krimfilm i den ikoniske «Get Carter». I tilfellet «A Prayer for the Dying» hentes også visuelle elementer tydelig fra det overlegne 70-tallsverket i form av en nedtonet, kald og sliten realisme, mens fotoarbeidet spiller aktivt på noen gufne, særegne britiske bakgrunnsbilder som bidrar til den ubehagelige stemningen. At «A Prayer for the Dying» er svakt skrevet og inntar en viklende retning er ganske åpenlyst, og det ville vært interessant å se den endelige versjonen til Mike Hodges som aldri fikk se dagens lys. Men samtidig er den foreliggende versjonen underholdende og habil nok på sin måte.

512 Cat Chaser (1989)

Kombinasjonen av velartikulert, hardkokt krimlitteratur fra Elmore Leonards penn og det skitne filmspråket til den kompromissløse undergrunnshelten Abel Ferrara, fremstår i teorien som veldig spennende. Men med fasiten i hånda med hensyn til Ferraras foreløpige filmografi, er det lett å se et mønster der newyorkeren har fungert best når han har kunnet hente næring fra egen avgrunn eller aller helst fra manusforfatter Nicholas St. Johns koksmørke ideer.

I tilfellet «Cat Chaser» er det derfor ikke veldig overraskende at Ferrara sliter med å sjonglere Leonards mange plottvister på en veldig elegant måte. Rett og slett fordi skittenhet snarere enn eleganse er Ferraras fortrinn som filmskaper, og i «Cat Chaser» er han derfor på sitt beste i utbroderingen av en erotikkmettet og luguber atmosfære som hviler over det kaotiske plottet. Det skal sies at Ferraras originale versjon var på hele tre timer, før filmstudioet krympet den endelige versjonen til halvparten, blant annet ved å fjerne det mest eksplisitt seksuelle som en scene der Kelly McGills angivelig ligger med en pistol stikkende inn mellom beina uten at Ferraras kamera utøvde diskresjon.

Det er vanskelig å vurdere eller anbefale en film som åpenbart har blitt maltraktert så sterkt som «Cat Chaser», og Ferraras versjon har vist seg umulig å oppdrive. Men det er en tilstedeværende energi i regiarbeidet og dialoger som ikke gjør en 90 minutter lang investering helt verdiløs.

511 Field of Dreams (1989)

I USA er den følelsesladde, erkeamerikanske baseballfilmen «Field of Dreams», med sin religiøse klangbunn, naturligvis høyt aktet – og i sin tid nominert til Oscar for beste film. Det er lett å forstå, samtidig som filmen klart er vanskeligere å svelge fra kulturell distanse. Og for meg er «Field of Dreams» matinémateriale for tv, men like fullt et helhjertet forsøk på å gjenskape en slags hverdagslig magi etter næring fra Frank Capras klassiske og like erkeamerikanske feel-god-dramaer fra en annen tid. Blant annet forsøker regissør Phil Alden Robinson underveis å hekte seg på den tematisk beslektede 1950-tallsklassikeren «Harvey» (som en av figurene ser på tv i en scene), men uten at «Field of Dreams» befinner seg på samme nivå. Derimot kunne man knapt funnet en mer egnet skuespiller enn Kevin Costner til å gestalte hovedrollefiguren – en skuespiller som på mange måter ble en arvtager for James Stewart gjennom 1980-årene; en hollywoodsk superstjerne, men med en samtidig naturlighetsappell som skapt til å portrettere den gjengse amerikaneren. I «Field of Dreams» personifiserer han den moderne familiefaren som er i ferd med å gi tapt for sine drømmer og ambisjoner. Men en dag hører han en hviskende stemme fortelle at han må bygge en baseballbane på åkeren. Når baseballbanen er ferdig bygd, kommer avdøde baseballhelter tilbake for å spille, men bare Costner og familien kan se dem.

«Field of Dreams» handler om det umulige som kan bli mulig, om betydningen av å tro, følge drømmene, om menneskelige relasjoner, verdier og forholdet mellom far og sønn. Alt er fint skildret, passe sentimentalt, og innimellom smått rørende. Men den virkelighetsoverskridende skildringen presenteres også med for lange prekener, og bikker i perioder over i det platte og intetsigende. Til slutt blir filmens uhåndgripelige idé likevel formidlet med overdreven håndgripelighet, og dermed en smule uinteressant.


1980-tallet: 521 – 530. plass

530 Contraband (1980)

Lucio Fulcis eneste poliziotteschi (populær italiensk subsjanger kjennetegnet av hardkokt og voldelig krim med et politietterforskende perspektiv som hadde sin storhetstid i 70-årene) er egentlig en makaber skrekkfilm forkledd som poliziotteschi om organisert kriminalitet i italiensk mafiastyrt underverden. For Fulcis manglende evne, vilje eller kanskje tålmodighet til å bygge opp et plott- og karakterdrevet thrillerfundament, faller sammen til fordel for noen forstyrrende og ultravoldelige forløsninger som river deg ut av den forsøkte virkelighetsbeskrivelsen.

Men «Contraband» er, til tross for sitt uinspirerte manus, egentlig en uhyre underholdende film. Det er tross alt få som kommer unna med, og iscenesetter pervers vold som Fulci, i en kombinasjon av stilsikkerhet, fetisjisme og absurditet. «Contraband» har et par enkeltscener som alene gjør den listeverdig.

529 Half Moon Street (1986)

Sigourney Weaver er skreddersydd til rollefiguren i den (milde) erotiske thrilleren «Half Moon Street», hvor sensuell eleganse gnisser mot skarp intelligens. Hun spiller en underbetalt midtøstenekspert som, like mye av kjedsomhet over sitt akademiske a4-liv som lyst etter mer penger, begynner å jobbe som eksklusiv eskortepike ved siden av. Én av hennes klienter viser seg å være en Lord fra overhuset i parlamentet, spilt av Michael Caine, som er dypt involvert i en Midtøsten-avtale. De to innleder et forhold som både er romantisk/seksuelt og intellektuelt fundamentert, hvor regissør Bob Swaim – i en for øvrig gjennomsnittlig filmatisk presentasjon – livnærer seg på samspillet mellom de to mesterne foran kamera.

Det lugger underveis i historiefortellingen med en følelse av en brokete klippejobb i bakkant, men det er også tilløp til virkelig atmosfærisk berikende thrillersekvenser innimellom, og ikke minst en skuespillerkjemi som gjør helheten over snittet engasjerende å bivåne.

528 Besökarna (1988)

Når filmen åpner med en helikopterfilmet sekvens som viser en bil kjørende ensomt langs grisgrendt natur over musikk til forveksling lik Stanley Kubricks «The Shining», og det inni bilen sitter en familie på vei for å bo i et gammelt hus i et avsidesliggende strøk, er assosiasjonene forhåpentligvis kalkulert fra filmskaperens side. Likeså fallhøyden. Men etter å ha ristet av seg inntrykkene av filmens åpningsnikk, er det noe ganske annet som etter hvert forløses i svenske «Besökarna» (på norsk kjent under tittelen Ukjent leieboer).

Selvsagt er «Besökarna» klassisk horror hvor fremmede lyder og snikende spøkelser driver en familie til vanvidd, men det er også en film som tar seg tid til å integrere en merkverdig bitende humor i historien – hvorav ikke alt føles hundre prosent beregnet. Kanskje også fordi dialogen og uttrykkene leveres med påfallende amatørskap, til tross for at flere av skuespillerne senere har vokst seg til anstendighet innenfor svensk filmindustri. Hovedrollen gestaltes for eksempel av Kjell Bergqvist, i ettertid kanskje mest kjent som politibetjent Kolberg i 90-tallets «Beck»-filmer. Johannes Brost, her i rollen som en eksentrisk spøkelsejeger, har i nyere tid gjort seg bemerket med hovedrollen i «Avalon» som han vant Gulbaggen for. Men i «Besökarna» blir han en latterlig overspillende figur som dessverre er sterkt medvirkende til at filmen etterhvert blir mer ufrivillig komisk enn spennende, som en slags uheldig skandinavisk lavbudsjettskrysning av «Poltergeist» og «Ghostbusters».

«Besökarna» har for all del sine øyeblikk, særlig i den oppbyggelse første akten, men også med innslag av stikkende alternativ humor (introduksjonen av Johannes Brosts karakter er fantastisk morsom). Filmen banet også vei for en slags Hollywood-karriere for regissør Joakim Ersgård, men som der har forblitt stampende i uinteressant middelmådighet. «Besökarna» er i det minste ikke uinteressant eller uten egenart. I dag er kanskje dens største problem at tiden har løpt fra den.

527 The Funhouse (1981)

Det er noe amerikansk-mytisk over settingen i «The Funhouse». Tobe Hoopers film utspiller seg i kulissene av et omstreifende tivoli, som er et slags kulturelt og myteomspunnet åsted i oppveksten til mange amerikanere. Et knippe tenåringer finner ut at de skal gjemme seg i et spøkelseshus inne i tivoliet og overnatte (og ha sex) der. Men etter at de blir vitne til et merkverdig drap, snus stemningen på hodet og tenåringene må i dødsangst forsøke å komme seg unna en bestialsk drapsfigur som regjerer i spøkelseshuset.

Det er kanskje ikke et kvalitetsstempel for en skrekkfilm/slasher, men «The Funhouse» fungerer best innledningsvis; presentasjonen av figurgalleriet og den atmosfæriske tilnærmingen i oppdagelsen av tivoliet og kjemien mellom ungdommene, har en spennende glød. For når «The Funhouse» først slår opp i flammer, brenner den ukontrollert til alle kanter. Og da blir filmen lidende, litt på samme måte som Tobe Hoopers fantastiske oppbygning i den litt senere «Poltergeist», ved at iscenesettelsen av historiefortellingens dramatiske vendinger ikke står i stil med foranledningen eller forventningene. Til tross for velgjort kameraføring og filmisk interessante tendenser mot slutten, blir «The Funhouse» stående igjen i det litt middelmådige midtsjiktet av 80-tallets mange slashere.

526 The Osterman Weekend (1983)

Sam Peckinpahs siste krampetrekning er kanskje et mindre betydelig kapittel i den kompromissløse regissørlegendens rufsete og innholdsrike karriere, men likefullt er den langt fra verdiløs, og definitivt bedre enn sitt rykte. Muligens fordi det vanskelig kan gå veldig galt når man filmatiserer en spionthriller ført i pennen av Robert Ludlum, og slipper til kompetente skuespillere som Dennis Hopper, Rutger Hauer, John Hurt, Burt Lancaster og Craig T. Nelson. Da er det naturligvis ekstra synd at Peckinpahs signatur er utydelig skrevet over et verk som fremstår som unødvendig pratsom, og savner de eksplosive øyeblikkene og energiske actionscenene som Peckinpahs beste verk bryter ut i.

Den lurvete produksjonen (foto, klipp, musikk) står i stil med det halvveis havarerte prosjektet, som likevel må med på listen fordi den innimellom er på sporet av spenningsskapende øyeblikk, og fordi det tross alt er Sam Peckinpahs siste produksjon.

525 Coming to America (1988)

Et nylig gjensyn med en barndomsfavoritt av en film både bekreftet og avkreftet dens status. «Coming to America» av John Landis er klart mindre uredd og rappkjeftet enn hovedrolleinnehaver Eddie Murphy ble banebrytende kjent for å være i humorsjangeren på 80-tallet. Her spiller han rollen som prinsen av det fiktive afrikanske landet Zamunda som ankommer USA for noen siste uker i fri utskeielse før han skal giftes bort i et storslått arrangert bryllup i hjemlandet.

Landis bygger historien simpelt opp etter en eventyrkonstruksjon som finner søt varme i en forutsigbar kjærlighetshistorie, og trekker mye av humoren opp av Eddie Murphys talentfulle komiske timing samt et knippe genuint morsomme sekvenser av kulturkollisjoner. «Coming to America» er senere kanskje mer kjent for å ha sparket i gang Murphys iver etter å portrettere multiple karakterer i én film, noe han senere ikke har gjort like fiffig, subtilt og morsomt som nettopp her. Filmen for øvrig durer av sted som en sjarmerende og småmorsom maskin, og selv om det humper litt underveis, er det ikke snakk om de store skadene.

524 Looker (1981)

Michael Crichton er trolig mest anerkjent for sitt forfatterskap innen sci-fi-sjangeren, men har en variert bakgrunn. På 90-tallet fikk han et slags universelt gjennombrudd da han på samme tid toppet boklistene med «Disclosure», tv-listene med «ER» («Akutten») og box-office-listene med Spielberg-filmatiseringen av «Jurrasic Park». Men Crichton hadde også en småinteressant epoke som filmskaper på 70- og 80-tallet; med et tydelig prosjekt om å lage realistiske og samfunnsadvarende sci-fi-filmer spunnet rundt tvilsom kapitalistisk utnyttelse av teknologiske fremskritt. Dette kjennetegnet ihvertfall både den ujevne, men fornøyelige «Westworld» (1974), og ikke minst den ganske så eminente paranoia-thrilleren «Coma» (1978).

«Looker» tilhører samme landskap, idet Crichton tar for seg plastisk kirurgi-eksperimentering i en futuristisk setting (filmen har tydelige likhetstrekk med Lucio Fulcis fornøyelige «Una sull’altra»). Men gjennomføringen er mildt sagt kaotisk. På sitt beste, som i en ypperlig giallo-pastisj av en åpningsscene, fremviser «Looker» en delikat, sexy stilsikkerhet. Men etter hvert mister Crichton totalt fotfeste med noen latterlige plottgrep og enda verre actionsekvenser. Midt i all latterligheten er det likevel såpass med severdige glimt og iboende underholdning at halvtimen ilag med «Looker» ikke føles helt bortkastet.

523 A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master (1988)

Det oppstår selvfølgelig en uunngåelig slitasje i en sjangerbasert franchise når man kommer til film nummer fire. Det gjelder også for «A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master», men styrt av et oppfinnsomt regiarbeid ved Renny Harlin er resultatet langt bedre og friskere enn man kunne fryktet. For vår finske venn ble det stilistiske, lavbudsjettsbaserte spøkelsesgrøsset i «Prison» en port som åpnet opp en Hollywood-karriere som eskalerte herfra. Filmen utkom også sent på 80-tallet, da slashersjangeren befant seg på kanten av stupet, men likevel ble «A Nightmare on Elm Street 4» en stor kommersiell suksess ved kinolansering, men uten at den senere har klart å få egentlig fotfeste som et betydningsfullt verk innenfor sjangeren. Den kommersielle suksessen kan også ha handlet om noe så enkelt som den grenseløse, popkulturelle populariteten omkring Freddy Krueger-figuren, og Renny Harlin vet å vie mye (for mye) plass til den ikoniske antagonistens ofte cheesy tilstedeværelse her. Både denne og forgjengerne er ofte på sitt beste når Krueger er tydeligere plassert i periferien.

Uansett, «A Nightmare on Elm Street 4» er en høyinteressant audiovisuell skrekkfilm, muligens et knepp mindre historiefortellende fullendt og skremmende enn forgjengerne (ei heller ikke med seriens beste eller mest karismatiske skuespillere), men desto mer spennende i konstruksjonen av velgjorte set pieces med et imponerende, nesten tidløst effektarbeid i forgrunn. Det er tydelig at Harlin har fått relativt frie tøyler og leker seg tidvis eksperimentelt innenfor Elm Street-universet. Resultatet er at han både viderefører franchisens kjente motiver, som gjerne kan oppleves som tretthetsfremkallende og gjentagende på dette stadiet, men søker også nye territorier, især visuelt.

522 TRON (1982)

Da jeg kjøpte min første store flatskjerm for cirka ti år siden var «Tron» den første filmen jeg dyttet i DVD-spilleren. Motivasjonen lå naturligvis i håpet om en storslått visuell filmopplevelse, og ikke minst endelig å oppdage en sci-fi-klassiker jeg inntil da hadde bortprioritert å se.

Men forventningene ble aldri helt innfridd, og jeg knyttet aldri noen sterke bånd til «Tron» den kvelden. Hovedsakelig fordi historiefortellingen, dialogen og universet opplevdes som uinteressant og tidvis søvndyssende – i en så sterk grad at den riktignok imponerende visuelle formidlingen ikke ble slående nok alene til å gjøre meg virkelig oppglødd. Følelsen av tomhet og fravær av følelser og spennende tankegods bak den teknologiske fasaden, reduserte «Tron» til noe langt mindre enn den spektakulære og visjonsrike filmen jeg så for meg. Samtidig er det vanskelig ikke å anerkjenne «Tron» nettopp på det teknologiske plan, som et for så vidt betydningsfullt sidebidrag til 80-tallets fyldige katalog av vesentlige og innflytelsesrike sci-fi-verk.

521 The Princess Bride (1987)

Jeg så faktisk «The Princess Bride» først i voksen alder, til en reaksjon av blandet begeistring og
skuffelse. Romantiske komedier satt i eventyrverden har aldri vært min favorittsubsjanger, men regissør Rob Reiner er en av få som i gode øyeblikk har evnen til å uttrykke noe fra hjertet selv innenfor rammene av en gjennomkommersiell Hollywood-produksjon vanligvis assosiert med påklistret sentimentalitet og dvaske klisjeer.

«The Princess Bride» er utvilsomt et friskt pust – men ikke friskt nok. Eller rettere sagt: Ikke morsom nok.


1980-tallet: 531 – 540. plass

540 Bagdad Café (1987)

Et korpulent tysk kvinnemenneske raser ut av bilen etter en krangel med ektemannen idet de streifer gjennom amerikanske ørkensletter på ferietur. Kort tid etter står hun på dørterskelen til et avsidesliggende motell i kombinasjon med café. Hun ber om et rom for natta, men blir værende der mye lenger – fordi det er noe ved forholdene der som ikke tillater henne å dra videre. Gradvis blir hun like mye en del av «Bagdad Cafe» som «Bagdad Cafe» blir en del av henne.

Filmen, som også er lansert under tittelen «Out of Rosenheim», knirker i kantene mens historien vagger sakte og forunderlig fremover. Filmens iboende snålhet kommer både til uttrykk gjennom prøvende kameravinklinger og fravær av konvensjonell dramaturgi, men enda mer gjennom den småabsurde miljøskildringen og dens opptatthet av merkverdige portretteringer, der Marianne Sagebrecht har en heftig tilstedeværelse som hovedkarakter.

«Bagdad Cafe» er vakkert og godt skrevet, men ikke egentlig morsom. Heller ikke den skjeve, visuelle humoren er utpreget morsom. Etter hvert blir «Bagdad Cafe» groende fast i sitt eget absurde univers, og filmen lukker seg stadig mer enn den åpnes opp i spennende retninger, til tross for et gjennomført antikonvensjonell og uforutsigbart uttrykk.

539 Broadcast News (1987)

«Broadcast News» er skrevet og regissert av James L. Brooks som på dette tidspunktet fortsatt kunne sole seg i Oscar-glansen av «Terms of Endearment». Men dette er noe ganske annet – for «Broadcast News» er en romantisk, men bitende komedie ispedd avmålt samfunnskritikk i en nesten forutseende mediebeskrivelse.

I utgangspunktet innehar filmen flere likhetstrekk med Sidney Lumets mesterverk «Network», men Brooks’ tilnærming er enklere både i form og tematisk behandling. Derimot er «Broadcast News» ganske så fornøyelig i sin underholdende skildring av medielivets fasetter av selvhøytidelighet, overfladiske verdier, etiske dilemmaer og dynamiske personkonflikter. Dialogen flyter fint, uten at det foregår på Aaron Sorkin-nivå, mens skuespillerne henger godt med.

Likevel, filmen føles i overkant forenklet og naiv i sin litt for langdryge fortelling, og filmspråklig har den lite spennende å by på. Og det selv om den har Fassbinder/Scorsese-fotograf Michael Ballhaus med på laget.

538 Duvar (1983)

De fleste har nok et forhold til den omdiskuterte skildringen av tyrkiske fengselsforhold i den intense 70-tallsthrilleren «Midnight Express» fra Alan Parker. Langt færre har trolig et forhold til den tyrkiske fengselsfilmen «Duvar» som er skrevet og regissert av Yilmaz Güney. Den kurdiske forfatteren, skuespilleren og filmskaperen bringer også en annen troverdighet til materialet gjennom å ha tilbragt deler av 1960- og 70-årene i nettopp tyrkisk fengsel. I 1974 ble han dømt til 19 år bak murene etter å ha skutt og drept en statsadvokat, men Güney lyktes i å rømme fra fengsel i 1981 og flyktet da til Frankrike. Det var i Frankrike han lagde sin siste spillefilm, «Duvar», før han døde av kreftsykdom kort tid etter.

Filmen omhandler hvordan en gruppe barn og tenåringer behandles med fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk og systematisk undertrykkelse i fengselsinstitusjonen, personifisert med én ondsinnet fengselsbetjent. Güney virker kanskje mer opptatt av å eksponere publikum for nedverdigelsen i seg selv, snarere enn å diskutere tematikken eller strukturere en historie omkring figurene. Men det episodiske blikket filmen har på tenåringenes traumatiske fengselsopplevelser er langt fra kvalitetsløst, selv om man skulle ønsket en sterkere identifikasjonskraft til de som utsettes for grusomhetene. For selv om Güney kommer ubehagelig nær på mange episoder underveis, virker han mindre opptatt av å komme nær på menneskene i portrettet. Derfor blir det også åpenbart at det neppe har vært filmskaperens prosjekt å la oss forstå og føle med menneskene i portrettet. Men derimot utøve en slags kunstnerisk provokasjonsrolle i de bildene han ønske å eksponere oss for.

537 The Moon in the Gutter / La lune dans le caniveau (1983)

De som bruker “stil over substans” som en entydig negativ kritikk, uten ytterligere problematisering, må styre unna dette. I Jean-Jacques Beineix’ film er stil hevet det meste, og under overflaten finner jeg fint lite substansrikt, og knapt et tau å gripe fast i til å geleide meg gjennom det voldsomme universet foran øynene mine.

Dette er udiskutabelt en utfordrende filmreise å ta del i, men også berikende (vil jeg anta) for den som virkelig åpner sanseapparatet. Selv er jeg i en slags mellomposisjon, da jeg underveis fant meg mer imponert enn oppslukt, tidvis fallende av lasset og lite involvert. Men jeg kan ikke legge beundringen helt til side, for selv om den tidvis drukner i sin egne kunstneriske fortreffelighet (altså, bikker over i å bli uspiselig pretensiøs), er komposisjonene såpass pene og interessante at filmen uansett gir meg tilstrekkelig verdi.

536 Århus by Night (1989)

Nils Malmros er kjent for å legge igjen mye av seg selv i filmene – og i «Århus by Night» gjør han det veldig eksplisitt. Malmros forteller om en ung og idealistisk filmskapers første virkelige spillefilmprosjekt, som i realiteten er en gjenfortelling av Malmros egne minner knyttet til arbeidet med «Drenge» fra 1977.

Filmen har en litt slentrende stil, som inviterer oss inn i et veldig lukket filmskapermiljø av idealisme, ambisjoner og vennskap – som av Malmros skildres med både sørgmodighet og humor. Den danske filmskaperen har hele tiden virket å være inspirert av Francois Truffaut, og «Århus by Night» er i så måte hans metafilmsvar på franskmannens «Natteffekt».

Aller best er Malmros når han bygger stemninger rundt observasjoner av unge mennesker som gjør det unge mennesker gjør, og «Århus by Night» ligger tett på det han gjør best. Samtidig er det en film med et smalere nedslagsfelt enn de universale oppvekstdramaene han hadde hatt stor suksess med tidligere på 80-tallet. «Århus by Night» er i større grad en filmøvelse som retter seg innover, og som virker å kommunisere mot et cinefilt publikum som evner å interessere seg like sterkt for dette som for de rene, sterke menneskeportrettene i «Kundskabens træ» og «Skønheden og udyret».

535 Koyaanisqatsi (1982)

«Koyaanisqatsi» byr umiddelbart på pustberøvende bilder av endeløse ørkensletter og digre juv som bugner frem av en voldsom, tilsynelatende menneskeurørt natur. Godfrey Reggios film er en krystallklar hyllest til naturens vakkerhet, men også en advarsel om dens sårbarhet. De dvelende, billedskjønne naturbildene krysses gradvis med kontrastfylte segmenter som viser en natur som korrumperes av menneskeheten.

«Koyaanisqatsi» er befriende enkel, både i budskap og virkemidler. Men det er også noe naivt over filmen, som bikker over i sentimentale strømninger når Phillip Glass’ monumentale musikk, som eneste lydbruk, slår inn på toppen av det majestetiske fotoarbeidet. Som audiovisuell filmøvelse er «Koyaanisqatsi» unik og uovertruffen, og musikken alene er verdt tiden det tar å se filmen. Samtidig er det også en smått uheldig gjenklang av tomhet i ekkoet av de utstuderte bildene.

534 When Father Was Away on Business / Otac na sluzbenom putu (1985)

Emir Kusturicas filmer kanaliserer alltid et brennende engasjement. Det er også tilfelle med «When Father Was Away on Business», som var Kusturicas første internasjonale suksess: En trist, men også håpefull hverdagshistorie som finner sted under den politiske omveltningen i etterkrigstidens Sarajevo, hovedsaklig sett gjennom et barns uskyldige blikk.

Regiarbeidet gjennomsyres av en glødende lidenskap til stedet, menneskene og samfunnet. Selv om det gråtriste østeuropeiske bakteppet ikke uttrykkes på noen filmatisk spennende eller fotografisk betagende måte, er det likevel vanskelig å angripe filmen for det. Filmens ubestridelige kvaliteter resulterte da også i intet mindre enn Gullpalmen i sin tid.

533 Death Watch (1980)

Bertrand Taverniers «Death Watch» har en spennende idé med et konsept forut for sin tid. I en fremtid der livstruende sykdommer nærmest er utryddet, får en kvinne (Romy Schneider) beskjed om at hun har fått en dødelig sykdom. På andre siden av legekontoret, bak et speil, sitter en kynisk tv-produsent (Harry Dean Stanton) og observerer hvordan kvinnen tar i mot beskjeden av legen, for å vurdere om han kan lage en reality-serie om hennes siste dager. Hun takker nei til et lukrativt tilbud fra tv-produsenten, og blir kort tid etter kjent med en mann (Harvey Keitel), men er intetanende om at han egentlig er ansatt i samme tv-kanal og har et kamera implantert bak øynene som overfører bildene rett til tv-selskapet og ut til folket.

«Death Watch» er basert på en roman av David Compton, men har klare tematiske fellestrekk med de mer kjente verkene fra Philip K. Dick som også tar for seg virkningen mellom mennesket og ny teknologi i en futuristisk setting. Videre er det naturlig å referere til senere filmer som «The Truman Show», «Minority Report» og «Children of Men», uten at «Death Watch» er like sterk som noen i det nevnte trekløveret. Og ikke bare fordi de umiddelbare høydepunktene er færre som følge av Taverniers filmspråklige måtehold og dvelende tempo. Melodramaet som utvikles er heller ikke veldig engasjerende, og den ruskete plottutvikling blir til en viss grad skjemmende for de spennende sci-fi-tendensene. Men det er likevel fascinerende å se hvordan filmen så treffende tegner et bilde av menneskeliv som søker til en tv-virkelighet som substitutt for mangelfulle egenopplevelser og følelsesliv, som en ikke ubetydelig relevans til dagens mediebilde, hvor øyeblikkene ikke lenger synes å eksistere uten at det er filmet med en smarttelefon.

«Death Watch» har også noen nydelige, lavmælte lange tagninger i en subtil futuristisk setting satt til Glasgow. Dessuten har Tavernier hatt en heldig hånd med rollebesetningen i sin første engelskspråklige film, hvor særlig Harvey Keitel og Romy Schneider er gode. Sistnevnte, som spiller den døende kvinnen, døde tragisk nok selv av hjerteinfarkt få år etter filminnspillingen.

532 The Adventures of Baron Munchausen (1988)

Terry Gilliam er seg selv lik i denne fantasy-komedie-filmatiseringen som løselig baseres på den tyske eventyreren Hieronymus Carl Friedrich Freiherr von Münchhausens ekstraordinære bravader som først ble ført i pennen på slutten av 1700-tallet, og siden vært gjenstand for en rekke gjenfortellinger og adaptasjoner.

Gilliam har co-skrevet og regissert «The Adventures of Baron Munchausen», og med en tydelig artistisk-ambisiøs intensjon med hensyn til detaljrikdom og eksess av kulisser og spesialeffekter, hvilket også påførte prosjektet en voldsom økonomisk produksjonskostnad og generell uro. Materialet som ligger til grunn er uansett som skapt for Terry Gilliams satiriske og outrerte blikk – og den forhenværende Monty Python-hjernen spinner velvillig på de mest fargerike trådene i dette forunderlige eposet, som innimellom er briljant, men som helhetlig også fortoner seg som overlang og en smule krampaktig.

531 Phantom of Death / Un delitto poco comune (1988)

I kjølvannet og skyggen av «Cannibal Holocaust», lagde den kompromissløse Ruggero Deodato i 1988 den slasher- og gialloaktige «Phantom of Death». Italiensk horrorfilm ble liksom ikke det samme utover 80-tallet som storhetstiden på 60- og 70-tallet, og Deodato tilfører heller ikke sjangeren mye friskt blod i «Phantom of Death» – en film omhandlende en pianist som plutselig får en besynderlig sykdom som gjør at han eldes i høyt tempo, noe som virker uheldig inn på hans mentale tilstand, og gjør ham til en seriemorder som vanskelig lar seg identifisere av politiet.

«Phantom of Death» er ingen klassisk giallo, i den forstand at morderen tidlig gjøres kjent for oss. Men den åpenbare lavbudsjettsproduksjonen, de usannsynlige plottvendingene, fokuset på kvinnelig skjønnhet, og bestialske drap og kreative kameraføringer, knytter likevel filmen tett til den italienske subsjangeren.

Stødige skuespillere som Michael York og Donald Pleasence er importert til produksjonen, uten at noen av dem glimrer, mens giallo-dronningen Edwige Fenech gjør et positivt bidrag. Filmen er derimot ujevnt komponert. Mens katt-og-mus-leken mellom politi og gjerningsmann tidvis er veldig engasjerende og spennende løst, avsløres etter hvert manuset som intetsigende, og idet tempoet senkes til et lite velfungerende psykologisk portrett inn mot siste akt, går luften noe ut av skrekkballongen.


1980-tallet: 541 – 550. plass

550 The Last Metro / Le Dernier Métro (1980)

«Le dernier métro», eller «The Last Metro», er ikke den første Truffaut-filmen jeg trekker opp av hatten om jeg blir spurt om å fremheve personlige Truffaut-favoritter. Det romantiske krigsdramaet som utspilles i et okkupert Paris på begynnelsen av 40-tallet, er mer filmkunstnerisk konservativt enn vitalt og artistisk formidlet.

Men det er likevel en soliditet forbundet med verket, som gjør den lett å anerkjenne – enten det er for fotoarbeidet til Néstor Alemendros eller Catherine Deneuves tilstedeværelse. I Truffauts mangefasseterte og innflytelsesrike filmografi, står imidlertid «The Last Metro» igjen som et halvveis vellykket og nokså forglemmelig mainstream-prosjekt.

549 Hamburger Hill (1987)

Tre store amerikanske Vietnam-filmer utkom i 1987: «Platoon» av Oliver Stone, «Full Metal Jacket» av Stanley Kubrick og «Hamburger Hill» av John Irvin. Sistnevnte har definitivt opptatt minst plass i nyere filmhistorie, og har et sekundært kunstnerisk ambisjonsnivå. Samtidig er det et kunstnerisk grep i det å underordne visualitet og fortellerkraft ved å iscenesette krigens kaostilstand med fragmentariske, ofte usammenhengende sekvenser av krigsskildringer. Men dette strukturløse troverdighetsgrepet gjør også at filmen blir både mindre håndgripelig og sanselig.

På plussiden foreligger et sterkt manus og skuespill som bidragsytende til filmens autentiske holdning. Velgjort til fingerspissene, men sjeldent veldig minneverdig.

548 Just One of the Guys (1985)

«Just One of the Guys» er en slags 80-tallskrysning av «Tootsie» og tiårets mange sex- og tenåringskomedier, ispedd litt klassisk farse. På godt og vondt. Vi treffer en High School-elev som mener å ha et skrivetalent som blir neglisjert av lærerne fordi hun er jente, ikke gutt. Derfra kommer ideen om å kle seg ut som gutt, bytte skole og alt vil bli så mye enklere. Det blir det naturligvis ikke, snarere tvert i mot. Det absurde premisset skaper i stedet grobunn for både forviklingskomikk, men også glimtvis et mer subtilt drama om kjønnsroller forkledd som oppvekstkomikk.

Likevel, «Just One of the Guys» er mer uoriginal enn den er original, og mer komedie enn den er en skarp kjønnsrollekommentar. Men det er ikke noe feil med det, for regissør Lisa Gottlieb skaper en fin og sympatisk tone, og kanskje har også hennes kvinnelige perspektiv bidratt positivt for hovedrolleinnehaver Joyce Hyser som gjør en fremragende figur som jente/gutt – ja, hun er til og med nokså troverdig (innenfor filmens vidstrakte rammer for hva som kan passere for «troverdig»), og innehar samtidige den nødvendige komiske timingen.

Filmens tydelige komiske alibi er derimot Billy Jacoby i rollen som den slitsomme og konstant kåte lillebroren med gutterommet tapetsert av toppløse Playboy-plakater, og samspillet/dynamikken mellom Hyser og Jacoby ligger tett i kjernen av hva filmen er. I den forbindelse er det også påfallende å observere filmens totale fravær av foreldrefigurer, som et tydelig og vellykket grep. Dette er ikke en historie de er en del av.

«Just One of the Guys» har ikke nødvendigvis gått ut på dato, og er fremdeles fornøyelig å omgi seg med i halvannen time, men av ulike årsaker har den ikke tilsvarende holdbarhet som eksempelvis flere av John Hughes’ beslektede tenåringskomedier fra samme epoke.

547 Roadgames (1981)

Hitchcock-fantast Richard Franklin har selv beskrevet «Roadgames» som en slags «Rear Window på hjul». Det er med andre ord snakk om en nokså utilslørt hyllest av horrormesteren, hvor det kan tilføyes enkelte elementer enda mer assosiert med amerikansk 70-tallsexploitation og italiensk giallo.

Franklin henter imidlertid aldri det absolutt ypperste fra noen av inspirasjonskildene, men koker det sammen til en ålreitsmakende smørje som tidvis er ganske underholdende og filmatisk interessant å hvile cineastøynene på, men som underveis også har noen tempo- og skuespillerproblemer – til gjengjeld blir vi bydd på selveste Jamie Lee Curtis!

546 Slugs (1988)

Jeg er antakelig over snittet disponert for å reagere på vemmeligheten i lavbudsjettsskrekkfilmen «Slugs». For i takt med den regntunge norske sommeren, dukker det hvert år opp en uhorvelig mengde brunsnegler (også kalt mordersnegler) som invaderer gressplenen i hagen. Idet jeg står krumbøyd over de slimete skapningene en fuktig sommerkveld for å klippe i stykker hundre av dem, bare for å oppleve at det kommer like mange tilbake kvelden etter, er det ikke fritt for at tankene vandrer til den eksepsjonelt motbydelige «Slugs» – en film der sneglene på ekstremt makabert vis går tar livet av beboerne i en amerikansk småby.

Som trusselbilde i en horrorfilm fungerer altså disse skapningene effektivt – og særlig fordi filmskaperne ikke gjør sneglene større og mer fryktinngytende i sitt vesen enn hva de er. Filmen for øvrig følger subsjangerens klassiske spor (ledet an av «Haisommer»): Det er kun én som forstår hva som egentlig foregår, mens de andre beboerne fnyser av de ville påstandene. «Slugs» er akkurat så grotesk, blodig og vill som billige dyrkeskrekkfilmer kan våge å være. Like typisk lider den av svakt skuespill, enda verre dialog og håpløs musikk. Men det er fortsatt både underholdende og skremmende, iallfall for meg.

545 Come Back to the 5 & Dime Jimmy Dean, Jimmy Dean (1982)

Den første av Robert Altmans prosjekt som forente teater og film på 80-tallet, var «Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean» basert på et teaterstykke han selv instruerte på Broadway. Det er en enkel iscenesettelse: En James Dean-fanklubb møtes til gjenforening 20 år etter Hollywood-ikonets død. Forsamlingen deler minner med nostalgi, men ikke fri for temperament – gradvis bikkende over i selvransakelser og diverse avsløringer mens kvelden skrider frem.

Først og fremst er dette en showcase for skuespillerne, deriblant Karen Black, Kathy Bates og Cher som briljerer i et interessant sammensatt ensemble. Altman tillater seg også å være så virtuos han med utgangspunkt i det lukkede teaterstykket, og skaper med hjelp av skuespillerne en medrivende dynamikk og rytme som gjør at det dialogtunge dramaet bølger frem uten at det verken blir for lavmælt eller voldsomt. Filmens minst spennende egenskap blir paradoksalt nok det tekstlige, der materialet dessverre ikke åpnes opp eller engasjerer veldig. Til slutt står ikke «Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean» igjen som annet enn et småinteressant sidespor i Altmans filmografi, men det gjør den jo langt i fra fri for kvaliteter.

544 Iceman (1984)

Et forskerteam finner og gjenoppliver et forhistorisk menneske som har ligget nedfrosset i 40.000 år, og en ambisiøs ung antropolog jobber iherdig for å bli kjent med «ismannen». Gradvis utvikles et forhold mellom de to, som også står i motsats til forskerne som ønsker å dissekere ham for nærmere studier. Timothy Hutton (antropologen) og John Lone («ismannen») leverer tilsynelatende genuine portretter som gir en emosjonell inngang til en tematisk fortelling om dødelighet og menneskehetens universelle egenart.

«Iceman» virker likevel i overkant enkel og banal – og en film med et uforløst potensial, både rent filmisk (regiarbeidet ved Fred Schepisi fremstår som ganske uspennende), men hovedsakelig fordi den er unødig overtydelig og repeterende i form og innhold. På en annen side, er «Iceman» likevel et sympatisk science-fiction-bekjentskap av 80-tallet. Passende nok har den som filmverk også overlevd tiden frem til i dag ganske så greit.

543 Mala noche (1986)

Gus Van Sants debutfilm er kanskje like kjedelig som å se maling tørke – men hvilken maling! Det utpreget artistisk-romantiske fotouttrykket smeltes elegant inn i en sjarmerende lavbudsjettsproduksjon (spilt inn for 25 000 dollar, alt hentet fra regissørens egen lomme), der Gus Van Sant på karakteristisk vis er mest opptatt av å fotografere billedskjønne unge gutter i nærbilder, og la kamera fange inn det som i omgivelsene tar seg godt ut på film. Alt i drømmende svart/hvitt foto, men på dette tidspunktet i karrieren; hakket mer rufsete enn i senere produksjoner, det vil si mer til felles med «Drugstore Cowboy» eller «My Own Idaho» enn «Elephant» og «Paranoid Park».

At jeg knapt føler noe for filmens karakterer, er selvsagt et betydelig minus, all den tid det ligger en intensjon utover billedlig forføring i filmen. Like fullt må «Mala Noche» fremheves i kraft av å være et interessant førstebekjentskap med det som skulle bli en betydelig auteur.

542 Special Effects (1984)

«Special Effects» er en thriller innpakket som mørk voyeurisme som stinker mer av Abel Ferrara enn den dufter av Alfred Hitchcock eller Brian De Palma. Det er uansett i det grumsete kjølvannet bak det trekløveret at Larry Cohen manøvrerer «Special Effects» med ustødig hånd.

Eric Bogosian debuterer i rollen som en filmregissør som nettopp har svidd av 30 millioner dollar på et havarert filmprosjekt. Kort tid etter oppsøkes han av en ung skuespillerinne som går til sengs med ham for en rolle i hans neste film, hvorpå han i affekt dreper henne i senga – foran kamera. Dermed får han også inspirasjon for sin neste film, idet han setter i gang med å lage en lavbudsjettsfilm basert på det samme drapet. Han overtaler drapsofferets enkemann til å spille drapsmannen (!) mens det kvinnelige drapsofferet spilles av en ung kvinne som er prikk lik offeret, begge spilt av Zoe Lund.

De som har sett Abel Ferraras «Ms. 45» kjenner allerede til Zoe Lunds badass-karisma, og hun uttrykker i tillegg her en småhypnotiserende gåtefullhet. Men det er likevel Larry Cohen som stikker frem brystkassa fra regissørstolen og krever oppmerksomhet med et suggerende filmarbeid, som dels er deilig visuelt mettet og forvirrende. Forsøket på å problematisere filmkunstnerens latente skyggesider og fiksjonen som blir et slør over virkeligheten, blir ikke kommunisert så sterkt som potensialet tilsier. «Special Effects» blir en merkverdig røre av drap, sex og galskap – som innimellom er briljant, men som over tid faller ut av rytmen.

541 Brubaker (1980)

Det dvelende tempoet, og smått blasse og sosialrealistiske uttrykket i «Brubaker», påminner sterkt om en filmisk 70-tallsestetikk – vel vitende om at filmen nok ble innspilt nettopp på slutten av 70-tallet (lansert i 1980). Robert Redford portretter, med autoritet og karisma, fengselsdirektøren Henry Brubaker som kjemper for å reformere de usle forholdene i fengselet og korrupsjonskulturen som råder bak murene.

Regissør Stuart Rosenberg, mest kjent for den langt bedre «Cool Hand Luke» på 60-tallet, tilfører ingen originalitet eller overraskelser til materialet. Kanskje med unntak av en inspirert etablering hvor Redford introduseres som en stille og observerende fange, før han avslører at han er den nye fengselsdirektøren med ambisjon å forbedre forholdene for de innsatte. «Brubaker» er solid spilt, men Redford gjør sannsynligvis denne tolkningen på autopilot, der han karakteristisk uttrykker et etisk og politisk budskap gjennom tittelfigurens perspektiv. Filmen er likevel lite drivende og smått energifattig, mens Rosenberg er mest opptatt av å snakke seg gjennom scenene. Historien er heller ikke tilstrekkelig rik eller godt nok skrevet til å forsvare den to timer lange spilletiden, som til slutt føles minst tjue minutter for lang.


1980-tallet: 551 – 560. plass

560 The Natural (1984)

Barry Levinson er en kompetent og ryddig filmhåndverker som, på godt og vondt, virker å ha full kontroll på baseballdramaet «The Natural». Robert Redford spiller den middelaldrende baseballspilleren Roy Hobbs, som etter flere år på sidelinjen endelig kommer tilbake for å bevise et enormt talent som til nå har vært uoppdaget. Redford portretterer Hobbs som en feilfri, blond amerikansk helteskikkelse med gudslignende kvaliteter. Det er i det hele tatt en relativt platt og uinteressant figur vi stifter bekjentskap med, mens filmens mer mangefasetterte karaktergalleri rundt ham øyeblikkelig blir mer spennende. Selv om disse også gestaltes av sterke skuespillernavn som Robert Duvall, Richard Farnsworth, Wilford Brimley, Kim Basinger og Glenn Close, er Levnisons oppmerksomhet ensidig rettet mot Redford. Gjennom han avbildes også «The Natural» aller sterkest som en slags nostalgisk hyllest av erkeamerikanske motiver, innbakt i en ganske banal historiefortelling.

Men 132 minutter blir i lengste laget når Levinson tyr til gjentatte baseballmontasjer som etter hvert oppleves som smått intetsigende. Samtidig er denne svulstigheten i Levinsons sentimental rendyrking velgjort, der også filmmusikken av Randy Newman smelter perfekt inn i deigen.

559 Target (1985)

«Target» pløyer ikke akkurat ny mark og er på ingen måte et referansepunkt i sin sjanger. Derimot høynes kvaliteten betraktelig av Gene Hackmans tilstedeværelse, i rollen som forhenværende CIA-agent som må kaste seg rundt og gjenoppta gamle agentkunstner idet kona blir kidnappet under et opphold på europeisk jord. Hackman tar med seg sønnen til Europa på jakt etter kona, og filmen fokuserer mye på forholdet mellom far og sønn (spilt av en ung Matt Dillon) etter at sønnen innser at den forsiktige farsfiguren han har vokst opp med i realiteten har vært en våpendyktig og eksepsjonelt kompetent agent.

Regissør Arthur Penn (mannen bak bl.a. «Bonnie and Clyde») forsøker å forene far-sønn-dimensjonen med et thrillerplott, med det resultat at begge deler fungerer sånn halvveis. «Target» blir til slutt lidende av en ikke-perfeksjonert rytme i komponeringen av tidvis heseblesende actionscener og mange mellompartier mellom far og sønn – der det blir opp til Gene Hackmans ukompliserte, men karismatiske portrettering å berge mye av underholdningsverdien. «Target» er en slags blanding av Roman Polanskis «Frantic» og de senere «Taken»-filmene med Liam Neeson, men Arthur Penns stadige rykninger på gasspedalen gjør denne reisen mindre fartsfylt enn nødvendig (men desto mer rom for Gene Hackman å briljere, både som actionhelt og i konfliktrollen som far og ektemann).

558 Secret Honor (1984)

«Secret Honor» er en artig liten kuriositet i Robert Altmans mangefasetterte og kvalitetstunge filmografi, uten at den på noen måte oppleves som et egentlig essensielt bidrag. Altman retter kamera mot Philip Baker Hall som en aldrende og alkoholisert Richard Nixon plassert bak eget skrivebord, der han over litt for mange glass whisky oppsummerer et politisk liv preget av skandaler, grådighet, makt og penger.

Altman setter opp filmen i én setting med én skuespiller, noe som naturligvis innskrenker det filmspråklige handlingsrommet til filmversjonen av en smal teateroppsetning. Filmens beholdning er utvilsomt Philip Baker Hall, som riktignok er uten konkurranse i å stjele vår oppmerksomhet, men som gjør maksimalt ut av konseptet med en energisk og kraftfull tolkning, der han heldigvis også holder seg på rett side av karikaturgrensen som man her fort kunne blitt fristet til å overstige. «Secret Honor» er et fascinerende skue, men i sin nedstrippede natur evner den aldri å bli vesentlig minneverdig.

557 The Outsiders (1983)

«The Outsiders» ble spilt inn back-to-back med «Rumble Fish» i 1982 med mange av de samme skuespillerne i begge filmer. Og det mest slående med «The Outsiders», sett med nåtidens briller, er nettopp opplistingen av skuespillerne som i ung alder medvirket: C. Thomas Howell, Patrick Swayze, Matt Dillon, Rob Lowe, Tom Cruise, Emilio Estevez, Ralph Macchio og Diane Lane. Og «The Outsiders» er beleilig fokusert på alle, i den forstand filmen er mer opptatt av å kaste blikk på ungdommenes emosjonelle liv enn den forsøker å bygge en medrivende historiefortelling. Men det er også snakk om et ungdomsportrett som er opphengt i en romantiserende forestilling av 60-tallets amerikanske ungdomskultur.

Coppolas atmosfæriske filmspråk blir her et virkemiddel brukt til å pynte filmens overfladiske vesen, uten at det er noe feil med det. Samtidig var det ikke ubetimelig at filmen i sin tid ble stilt til veggs for sin litt usammenhengende helhet, og av enkelte vurdert som et svik mot boka den er basert på. Det hører da med til historien at Francis Ford Coppola relanserte filmen på DVD i 2005 i en såkalt «The Complete Novel»-utgave med nye 22 minutter, som de fleste bemerker som en betydelig oppgradering fra den opprinnelige versjonen. Dessverre har jeg fortsatt ikke sett Coppolas foretrukne versjon, men det står absolutt på «to-do-listen».

556 The Age of the Earth / A Idade da Terra (1980)

Glauber Rocha anses som en markant stemmene i brasiliansk film, der «Black God, White Devil» fra 1964 har en særposisjon. «The Age of the Earth» (1980) ble hans siste spillefilm før han døde bare 42 år gammel i 1981. Og han avsluttet i stor skala – med en fargesprakende og ambisiøs avant-garde-film hvor innspillingen ble påbegynt allerede midt på 70-tallet, og som er blitt et eksepsjonelt sprikende, retningsløst og improvisert sammensurium av segmenter som spenner fra kostymerte kunsttablåer til politiske monologer.

Rocha, som produserte «The Age of the Earth» under et statlig selskap i det brasilianske militærdiktaturet på 70- og 80-tallet, ble i sin tid gjenstand for boikott av kritikerne. Men filmen oppleves fra utsiden som en fri kuntsnerisk utøvelse som portretter og feirer et sannferdig brasiliansk mangfold. Sluttresultatet er mer kuriøst og interessant enn mesterlig på noen måte, og i altfor lange perioder er Rocha direkte enerverende, og med en total spilletid på over 140 minutter blir det for mye av alt, på godt og vondt.

555 Fortress (1985)

Flere skolebarn og deres lærer blir plutselig kidnappet fra en landsbyskole i Australia. Det er utgangspunktet for en fortelling som først fortoner seg som et stykke «ozploitation» (australisk exploitation), men som gradvis forener det med en «The Lord of the Flies»-tilnærming idet plottet utvikles til en ganske fengslende studie av barnas voksende modighet og samarbeidsvilje for å finne veien hjem.

Filmens ubestridelige styrker ligger i skildringen av barnas overlevelseskamp, der de unge skuespillerne heldigvis er overraskende gode, tatt i betraktning at «Fortress» tross alt er en lavbudsjetts tv-film fra australsk jord. Det er derfor betryggende at regissør Arch Nicholson nettopp dyrker filmens enkelhet; det atmosfæriske i barnas kamp mot det «onde» ispedd en iboende coming-of-age-tematikk. Samtidig bevares thrillerelementene i en mystisk iscenesettelse av maskerte og brutale kidnappere, som aldri gjør «Fortress» direkte fri for puls.

554 Weird Science (1985)

«Werid Science» bygger på en morsom idé, og er av det slaget jeg ville ha elsket om jeg hadde sett den da jeg var tolv. Men jeg ble altså først kjent med «Weird Science» som 34-åring. Likevel, det er 90 fornøyelige minutter skapt av 80-tallsmesteren John Hughes; om to gutter tidlig i tenårene som på nerdete teknologi-vis konstruerer den perfekte kvinnen, både i kroppsfasong og intellekt, og programmerer henne til total lojalitet. Kvinnen spilles grenseløst forførerisk av Kelly LeBrock, som viser seg å være enda litt mer enn guttene er modne for å hanskes med.

«Weird Science» bygger på et usannsynlig science fiction-konsept, men som man gjorde svært vellykket i flere av 80-tallets store komedier – f.eks. i «Big» – blir det usannsynlige brukt til å fremkalle og skape gjenkjennelige øyeblikk i en jordnær historie som speiler noe langt mer. Det er også tilfelle for «Weird Science» som i bunn er en følsom, fin og småmorsom oppvekstfortelling om klønete nerder og en drømmedame som er vanskelig nok å forstå, selv om du har programmert henne selv.

553 A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge (1985)

Det handler kanskje litt om nedskrudde forventninger, men den (av mange) forhatte oppfølgerfilmen «A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge», er ingen dårlig (sjanger)film og definitivt bedre enn sitt rykte.

Veien fra Wes Cravens klassiker av 1984 til denne er likevel enorm hva angår originalitet og generell kvalitet, og konseptet tar også her noen betydelige friheter og avstikkere som harmonerer dårlig med hva som ble etablert med idegrunnlaget i første film. En ny familie har flyttet inn i Thompson-huset i Elm Street, hvor familiens tenåringsgutt, Jesse (Mark Patton), snart blir plaget av gjentatte mareritt. Han finner etter hvert en dagbok hvor det er beskrevet mareritt med en identisk skikkelse som nå hjemsøker ham, og det viser seg at Freddy Krueger er tilbake med sine knivskrapende hender for ny nattlig terror. Det vil si, denne gang utgjør skrekkikonet også en trussel med skadeevne i den virkelige verden ved å bryte ut av Jesse rent kroppslig.

Regissør Jack Sholder lager ut av det en film som delvis lykkes i å kamuflere overgangene mellom virkelighet og drøm, og har også iscenesatt noen tydelig vellykkede horror-øyeblikk, som når Freddy presser seg ut av Jesses kropp i en spektakulær re-fødsel-sekvens. Filmen er ujevn, men ofte underholdende. Den gjennomgående homoerotiske undertonen, der kampen mot Freddy Krueger egentlig handler om en ung gutts kamp mot egen homoseksualitet, er noe som gjerne er omdiskutert, men som jeg synes fungerer ganske fint.

552 Mischief (1985)

«Mischief» (eller «Helskrudd på sex» som er den norske tittelen) er kanskje bare en film i mengden av 80-tallets utømmelige kiste av coming-of-age/sex-komedier. Likevel er det såpass mye fint som er innlemmet her, og filmens overskuddsbaserte (men ikke utpreget tøysete) holdning smitter gledelig over og gir appetitt på mer keitete tenåringskomikk – av den typen Hollywood serverte oss på samlebånd på denne tiden.

Filmen er satt til 1950-tallet, og det er noe med symbiosen av 80-tallsproduksjon og 50-tallskostymering som blir en spennende scenografisk ingrediens i seg selv, og som på sitt vis nærmest forsterker den innbakte nostalgien. Plottet kretser stereotypisk rundt en klumsete tenåringsgutt (spilt av Doug McKeon) som mer enn noe annet drømmer om å gå til sengs med skolens vakreste – spilt av Kelly Preston. Hans oppskriftsmessige uerfarenhet suppleres imidlertid av en rebelsk nykommer på skolen, og ut fra et ganske usannsynlig vennskap forsøker de å spille hverandre gode på bekostning av det motsatte kjønn. Bak karakterklisjeene og det forutsigbare plottet, er «Mischief» likevel underholdningsstemt, smart fortalt – og innimellom med en presis komisk timing. Samtidig oppleves filmen også som unødig ufokusert, og man kunne med fordel prioritert historien/forholdet rundt Doug McKeon og Kelly Preston med birollene blivende i periferien. Det hadde vært mer enn nok innenfor filmens knappe 90 minutter.

551 Rambo III (1988)

«Rambo III» er filmen som i sin tid figurerte i Guiness World Records som tidenes mest voldelige film. Mer interessant er det å se den på nytt i lys av et endret verdensbilde. Handlingen er spunnet rundt Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan på 1980-tallet, hvor den amerikanske krigshelten og Vietnam-veteranen John Rambo nå samarbeider med afghanerne i en voldelig kamp for å redde ut sin tidligere mentor fra sovjetisk fangenskap.

«Rambo III» har med tidens løp utvilsomt fått en annen smak på tungen; filmens sympatiserende skildring av de afghanske krigerne, og den amerikanske støtteerklæringen som uttrykkes til afghansk uavhengighet mot slutten, fremstår nå nærmest som ironisk. Opprinnelig ble også filmen avsluttet med en tekstplakat som uttrykte «This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan», som etter hendelsene 9/11 ble endret til «This film is dedicated to the gallant people of Afganistan». Uansett, «Rambo III» er ikke et stort filmverk, dog hakket bedre enn toeren – fordi både actionsekvensene og Sylvester Stallones karikerte Rambo-portrettering fremstår som sterkere integrert i filmens historiefortelling. Men filmen utkom også i en tid, på slutten av 80-tallet, da de testosterontunge amerikanske actionfilmene hadde nådd et metningspunkt og var på retur. «Rambo III» symboliserer også dét, og ikke uten grunn skulle det gå to tiår før en revitalisert John Rambo fikk returnere til lerretet på nytt.


1980-tallet: 561 – 570. plass

570 Witchboard (1986)

Ouijabrett-horrorsjangeren har funnet nytt liv på 2010-tallet, men man kan like gjerne spole tilbake til 80-tallet for å oppdage den forholdsvis bortgjemte «Witchboard» som et fornøyelig bekjentskap. Filmen, som er skrevet og regissert av Kevin Tenney («Night of the Demons»), er preget av å være en lavbudsjettsproduksjon med et rimelig usselt tv-filmaktig uttrykk. Men innenfor åpenbart begrensede rammebetingelser setter Tenney opp filmens premiss effektivt, om enn noe omstendelig.

En ganske lang dialogsekvens under en litt laber fest i filmens åpning, som munner ut i at et ouijabrett bringes på bordet, fungerer i grunn utmerket som invitasjon inn i filmens merkverdige univers og figurgalleri. De overnaturlige elementene håndteres med stoisk ro, men på et viss sklir filmens fremmedelementer inn under huden. Derimot er forsøket på å integrere mer mellommenneskelige subplott relativt mislykket, mye fordi skuespillernivået er lavt og manuset tilsvarende såpeoperaaktig rundt disse relasjonene. Men jevnt over er «Witchboard» en lavmælt, underholdende skrekkfilm som ikke skriker av originalitet, men som – fordi den egentlig legger opp til å kunne bli en slasherfilm, bare for å ta andre vendinger – heller ikke forsvinner som en i mengden av 80-tallets skrekkfilmer.

569 Dead & Buried (1981)

I et lite lokalsamfunn der alle kjenner alle blir turistene som kommer til stedet drept en etter en, bare for å gjenoppstå som om ingenting hadde skjedd kort tid etter.

«Dead & Buried» er en såkalt britisk «video nasty» fra 80-tallets britiske undergrunn av horrorfilmer, ført i pennen av Dan O’Bannon og Ronald Shusett med «Alien» i bagasjen. Regissør Gary Sherman er imidlertid ingen Ridley Scott, mildt sagt. «Dead & Buried» er likevel rikelig ladet med atmosfæriske tablåer (mye tåke og mørklagte lokasjoner) som lukter av velgjorte, klassiske horrormotiver, og åpningen gir noen forfriskende antydninger til spennende iscenesettelser av drapsperspektiver. Landskapet er i det hele tatt malt i en fargetone og med et innhold som bringer assosiasjoner til John Carpenter, hvor Sherman også evner å skape en viss «suspense» i de mange spøkelses- og zombieaktige innstillingene. Et utradisjonelt og relativt underholdende bidrag i horrorkatalogen!

568 Daniel (1983)

«Daniel» er basert på en bok som forteller historien om Julius og Ethel Rosenberg som i USA på 1950-tallet ble dømt og henrettet for å ha bedrevet spionasje til fordel for Sovejetunionen ved å utlevere amerikanske atombombehemmeligheter. Tittelen «Daniel» henspeiler på parets sønn, som i denne settingen er en fiksjonsfigur, og hans streben etter å finne frem til sannheten.

Filmatiseringen er gjort av selveste Sidney Lumet, og prosjektet har noen tematiske likhetstrekk med «Running on Empty» som Lumet gav seg i kast med noen år senere. I tilfellet «Daniel» struktureres historiefortellingen over ulike tidsplan, og filmens store problem blir å koble barndomsskildringene fra den idylliske fremstillingen av venstreradikalismen på 1930-tallet, til den virkeligheten som Daniel og hans søster gjennom foreldrenes aktivisme må forholde seg til i voksen alder. På den andre siden er Sidney Lumet alltid god til å skape spennende dynamikk i en familie, gjerne innenfor en thrillerkontekst, og innimellom er også «Daniel» på sporet av intenst, gode skildringer spunnet rundt familiesfæren. Timothy Hutton er også godt castet i hovedrollen, selv om heller ikke han evner å løfte «Daniel» opp blant Sidney Lumets beste verk.

567 The Kiss (1988)

To amerikanske søstre som vokser opp i Afrika på 1960-tallet blir revet fra hverandre. I filmens nåtid lever den ene søsteren et fredfullt familieliv med barn og kone i trygge forstadsomgivelser i USA. Den andre søsteren har på sin side gjort stor suksess i moteverden som modell. Når førstnevnte en dag omkommer i en grufull bilulykke, oppsøkes den sørgende enkemannen og datteren av modellsøsteren som kommer for å tilby sin hjelp. Men ganske snart aner i hvert fall datteren at den tilsynelatende sjarmerende tanten har alternative hensikter med oppholdet. Hun ønsker nemlig å overføre en slags afrikansk forbannelse til den unge datteren, via en slimete og katteaktig demon. Det er bakteppet for en overraskende velspilt, fornøyelig og sexy voodoo-thriller som tematisk og atmosfærisk slekter på eksempelvis «Cat People» og «Angel Heart» fra samme epoke.

Høydepunktet er en scene i filmens midtparti, der en av datterens venninner får et mildt sagt ublidt og veldig blodig møte med en rulletrapp som vikler seg inn i halskjedet hennes. Dessverre er ikke helheten like fantastisk, med en dramaturgi som blir gradvis mindre effektiv i siste halvdel, frem til en over-the-top-finale av en sluttsekvens. Men for all del; underveis er «The Kiss» både pirrende og fornøyelig i de beste partiene.

566 Celia (1989)

Ungjenta Celia hjemsøkes av mareritt om grusomme monstre kort tid etter at en kommunistvennlig familie flytter inn i nabolaget deres i Australias utkant på 1950-tallet.

Det er en uutslettelig tristhet som manifesteres i Celias kropp og sjel, og filmens jordnære presentasjon av jenta bidrar til verkets ubehag mer enn den visuelle presentasjonen av den mørke eventyrverdenen i jentas underbevissthet. Barneskuespilleren bak Celia, Rebecca Smart, er fantastisk dyktig, men plasseres samtidig i et filmatisk miljø der en eventyraktig horrortilnærming ikke blir hundre prosent vellykket integrert i historiefortelligen, slik at «Celia» mister litt flyt gjennom dens ulike stemningslag som kunne løftet helheten ytterligere.

565 True Confessions (1981)

Robert De Niro og Robert Duvall spilte begge i 70-tallets amerikanske hovedverk: «Gudfaren del II». Forventningene må derfor ha vært store da skuespillerne skulle gjenforenes, og for første gang spille mot hverandre, i «True Confessions» av Ulu Grosbard. Nedturen må ha vært tilsvarende overveldende, fordi «True Confessions» er i all ærlighet en ikke veldig vellykket produksjon. Grosbard drukner i vannet over eget hode i forsøket på å formidle både emosjoner og fortellerstruktur fra et komplekst materiale. Utfallet er strebende og i kontrast til de velkomponerte, stilsikre tablåene som trolig må krediteres mesterfotograf Owen Roizman. Skuespillet er som ventet stødig, men også en smule distansert slik filmen for øvrig også oppfattes.

«True Confessions» sikrer seg mot irrelevans i sitt kunstnerisk anlagte filmspråk med fine fotoinnstillinger, så vel som bare tilstedeværelsen av Robert De Niro og Robert Duvall i samme bilderamme. Kanskje får man også mer ut av filmens grunnhistorie ved et gjensyn?

564 Purpurfargen / The Color Purple (1985)

Steven Spielberg er seg selv lik i «Purpurfargen». Med sin sedvanlig bredkonstruerte pensel maler han frem en episk historie som syder av emosjoner når to mørkhudede søstre rives fra hverandre under slaveriet i USA på begynnelsen av 1900-tallet.

Spielberg formelig bader det sentimentale dramaet i vakre sørstatsbilder, mens han samtidig maner frem de sterkeste sidene i skuespillernes følelsesregister. Filmen gjorde umiddelbart stor suksess, sanket til sammen 11 Oscar-nominasjoner – og banet sågar vei for at skuespiller Oprah Winfrey fikk lande sitt eget talk-show, hvilket resulterte i skapelsen av medieverdens mektigste kvinne. Det kan naturligvis ikke holdes mot filmen, men like fullt er det en kjensgjerning at veldig få i dag trekker frem «Purpurfargen» som et vesentlig filmverk, ei heller i Spielbergs imponerende filmografi. I om lag én time fremstår filmen som nokså godt skrevet og fortalt, men gradvis faller potensialet for virkelig driv og nerve ut av historiefortellingen – i takt med Spielbergs filmspråklige hang til en overdreven understrekning i enhver scene.

«Purpurfargen» blir i det hele unødig insisterende i formen, og særlig er den siste timen er problematisk. Innimellom, og særlig i filmens første akt, er det derimot lett å se konturene av en regissør med ideer og gjennomslagskraft som er på vei mot noe stort.

563 Streamers (1983)

Selv om filmen på alle måter er «liten» er det utvilsomt en autoritet innbakt i «Streamers». All den tid regissøren heter Robert Altman, er kanskje ikke det merkelig. Det er lett å assosiere Altman med større og ambisjonsrike ensemblefilmer – det er tross alt produksjonene hans tilhørende den kategorien som har definert ham som mesterregissør. Imidlertid har Altman gjort mye forskjellig, som på 80-tallet med både «Secret Honor» og «Streamers» – begge mindre produksjoner basert på teaterstykker med en sterk politisk bunn.

«Streamers» tar for seg rasisme og homoseksualitet blant soldater som venter på å reise til Vietnam. Den interessante og ikke minst viktige tematikken presenteres i en dialogtung kontekst som er velskrevet. Men som filmuttrykk savnes dynamikk og nerve i samspillet mellom karakterene, der brakken med soldatene som eneste location gir en klaustrofobisk og ekkel ramme. Men som også gir meg som publikum et snev av brakkesyke fordi samtalene i det pregløse rommet gjør meg mer apatisk enn Altman nok tilsiktet.

562 Retribution (1987)

På 1980-tallet var det tydeligvis rom til å lage konseptuelle horrorfilmer basert på ganske uortodokse science fiction-ideer, og gjerne på lavt budsjett. Den godt gjemte «Retribution» er én i mengden, og på sine premisser er den et underholdende bidrag, til tross for en sterk «cheesy» 80-tallsatmosfære.

Filmens hovedperson overlever på mirakuløst vis et selvmordsforsøk, etter at han i filmens åpningsscene hopper utfor taket på en høy bygning. Etter at han kommer til hektene igjen, merker han likevel at det er noe som skurrer. Når han sovner, blir han hver gang besatt til å utføre bestialske drap, uten at han kan stanse det. Mye av filmens styrke ligger i Dennis Lipscombs spennende tolkninger av hovedfigurens personlighetsskifter, fra det stille og nerdete til det utagerende djevelske. «Retribuion» er en solid og fengende b-film som lett vil underholde horror-entusiaster med en svakhet for 80-tallet.

561 Barfly (1987)

Det er som om regissør Barbet Schroeder trekker seg bevisst ut av egen film, og isteden lar Mickey Rourke og Faye Dunaway – som henholdsvis Henry Chinaski og den like fordrukne Wanda – få utfolde seg naturlig i de nedstrippede, mørke og slitne landskapene som er med på å skape stemningen i Charles Bukowskis semi-biografiske «Barfly». Men det er heller ikke et grep som skal undervurderes, særlig ikke ettersom Rourke og Dunaway begge er fremragende. Samtidig er «Barfly» ugjestmild og tung i form og innhold. Skildringen av to skjebners sammenfallende liv, der alkoholen er oljen som smører forholdet, tillater få lyspunkter.

Det finnes heller ikke et overordnet plott som styres av dramaturgiske grep for å holde oss engasjert i utviklingen. «Barfly» er snarere innstendig og illeluktende til stede i øyeblikkene, som hovedsakelig finner sted i baren, der det drikkes konstant og slåss hyppig. Til slutt er det mest av alt en tidvis fengslende dialog, og særlig Mickey Rourkes skuespill, som gjør det hele interessant.


1980-tallet: 571 – 580. plass

580 The Park is Mine (1985)

Tommy Lee Jones spiller en desillusjonert Vietnam-veteran som beleirer Central Park i New York med våpen og bomber, og ber folk holde seg ute av parken i 72 timer. Politiet, mediene og politikere sliter med å forholde seg til den uavklarte situasjonen som fremstår som et terrorangrep og som eskalerer i vold, men det viser seg til Vietnam-veteranen ikke ønsket annet enn å fremme et slags humanistisk budskap.

«The Park is Mine» er spyttet ut av sin samtid, og det føles utenkelig at en lignende film kunne blitt lagd i dag. Som filmverk er dette kanskje en fattigmanns «Rambo» i medikoker tv-filmdrakt; en stereotypisk iscenesettelse av en fremmedgjort Vietnam-veteran i disharmoni med et urbant amerikansk samfunn på 80-tallet, akkompagnert av et smått halvhjertet – men likevel fengslende nok – soundtrack av Tangerine Dream. Men til tider er konseptet skamløst underholdende å se på, og Tommy Lee Jones er dyktig som få.

579 Sound and Fury (1988)

Tilhørende en slags europeisk tradisjon av grim sosialrealisme, skildrer Jean-Claude Brisseau omveltningene til en ung gutt idet han flytter til et nytt nabolag hvor han sliter med å tilpasse seg, samtidig som han må forholde seg til et familieliv med en fraværende alenemor. På skolen havner han i såkalt feil miljø, og snøballen blir tidlig rullende i feil og fatal retning for den unge gutten.

«Sound and Fury» oppleves både innholds- og formmessig som en slags forløper til de suksessfulle Dardenne-brødrenes senere bravader, like mye som den trekker veksler på Ken Loachs forutgående sosialrealistiske skildringer av barn som offer av en ubarmhjertig storbyvirkelighet og opprevne arbeiderklassehjem. Brisseaus usentimentale portrettering er stødig levert, samtidig som filmen med jevne mellomrom tilføres kunstnerisk næring i form av flere stilistisk drømmeaktigte tablåer med erotiske overtoner – der det uttrykkes en form for ungdommelig lengsel og vitalitet i hovedpersonens subjektive blikk på verden rundt seg. «Sound and Fury» er kanskje ikke alltid vellykket som filmfortelling eller så fundamentalt egenartet som den utgir seg for å være – men likefullt er det en konstant interessant filmopplevelse å ta del.

578 36 Fillette (1988)

Tittelen, «36 fillette» henspeiler på en kjolestørrelse som den 14 år gamle jenta i hovedrollen er i ferd med å vokse fra, idet hun forventningsfull inntrer og oppdager en ny fase i livet; seksualiteten. Og få kontemporære filmskapere har lykkes i å vie sin undring mot seksualitetens vesen like konsentrert, fengslende og periodevis kontroversielt som franske Catherine Breillat. «36 fillette» ligger i så måte nærmere konvensjonene; i form av å være en klassisk oppvekstskildring av en ungjentes seksuelle oppvåkning forsterket av en miserabel hjemmesituasjon, etter sigende en delvis biografisk fortelling. Men Breillats kliniske sexskildringer med intime iscensettelser av fjortenåringens forhold til en eldre mann, gjør opplevelsen blandet. På den ene siden erfarer jenta en spennende manipulerende kraft i sitt unge, seksuelle vesen som gir henne et seksuelt maktovertak. På den andre siden tvinges en naturgitt usikkerhet og sårbarhet frem av mangelen på seksuelle erfaringer og uskyldheten som ligger, eller burde ligge, i den unge alderen.

Breillats valg av realisme over poetiske tilnærminger med hensyn til filmens uttrykk, skaper autentiske rammer og en nærhet som også hjelper frem historiens emosjonelle sider. Likevel er presentasjonen også filmens mest iøynefallende svakhet. Til tross for et åpenbart sparsommelig budsjett, ser filmen påfallende stusselig og uspennende ut som rendyrket filmverk, med et klart uutnyttet potensial for større dynamikk i filmspråket.

577 The Promising Boy (1981)

Jugoslaviske «The Promising Boy» følger den 24 år gamle Slobodan; i begynnelsen en respektabel medisinstudent og kjæreste som forholder seg til spillereglene under sine formative år i det tidlige 80-tallets Beograd. Men når han har sex med en annen jente og blir oppdaget av kjæresten, smeller hun til hodet hans med en åre, hvilket fungerer som en katalysator for filmen og protagonistens forandring.

«The Promising Boy» er derfra og ut en merkverdig fremstilling av Slobodans trang til å innta nye perspektiver og behov for å definere seg selv som et individ fri fra verden. Det sender ham ut i en forunderlig indre reise som også gjenspeiles i det ytre, der fri sex og alternativ musikk dyrkes som uttrykk for en løsrivelse fra systemet – og der det samtidig blir umulig ikke å se filmen i lys av datidens sosialistiske, kommunistiske samfunn som trigget en opprørstrang. «The Promising Boy» er ingen helstøpt fabel, og knapt nok utpreget rebelsk eller oppsiktsvekkende. Derimot er det en småmorsom og ganske sjarmerende/kuriøs historie med et alternativt bakteppe og energisk skuespill.

576 Bull Durham (1988)

Baseballfilmer er en svoren amerikansk øvelse, som ikke alltid vil kunne forårsake like sterk resonans hos et norsk publikum. Regissør og manusforfatter Ron Shelton har dramatisert «Bull Durham» som en romantisk komedie, og et trekantdrama, spunnet rundt intrigene som oppstår når en baseballveteran (spilt av Kevin Costner) skal innordne seg i en ny klubb. Der finner også den yngre og vitale Tim Robbins seg, mens Susan Sarandon er kvinnen som kommer mellom dem.

«Bull Durham» er innimellom en forfriskende komedie, ikke minst gjennom et tydelig gjennomarbeidet og snedig manus – noe Ron Shelton også høstet Oscar-nominasjon for. Det foregår også et forrykende samspill mellom trekløveret Costner, Sarandon og ikke minst Robbins. Men filmens kanskje morsomste øyeblikk, er utilsiktet i en tidlig replikkveksling, der Kevin Costner fremfører en lengre tirade som avsluttes med «I believe Oswald acted alone» (noe han tre år senere uttrykte veldig andre meninger om i «JFK»).

575 Bloodsport (1988)

Som muskelfleksende actionskuespiller kunne Jean-Claude Van Damme neppe blitt Hollywood-stjerne i en annen epoke enn 1980- og 90-tallet. Mens Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger banet vei som muskuløse actionikoner, og hongkongske kampsportfilmer fikk voksende popkulturell innflytelse i vesten post Bruce Lee, virket Van Damme skreddersydd som gallionsfigur i den hollywoodske symbiosen av østlig kampsport- og vestlig actionfilm.

«Bloodsport» ble i 1988 det store internasjonale gjennombruddet, og selv om den også avslørte belgierens haltende skuespillerreportoar, har det keitete skuespillet snarere blitt et varemerke mer enn en irriterende svakhet. «Bloodsport» fordrer heller ikke de helt store skuespillerprestasjonene. Filmen er generisk av natur, der Van Damme settes inn i en klisjéfull historiefortelling som deltaker i en hemmelig asiatisk martial art-turnering hvor han skal kjempe til ære for en tidligere trener som ligger for døden. Den søtladede plottetableringen er erketypisk, men velfungerende premiss for enhver idrettsfilm. Og «Bloodsport» handler egentlig bare om å få Jean-Claude Van Damme inn i kampsportarenaen, i en imponerende kampsportdemonstrasjon, innpakket i deilig filmisk patos. Van Dammes skuespillerreportoar er begrenset, men i de tiligste filmene kompenserte han sterkt med en gutteaktig og keitete sjarm. «Bloodsport» var filmen som satte belgieren på Hollywood-kartet, og som fortsatt står som en av de friskeste amerikanske martial art-filmene som er lagd.

574 A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (1987)

Denne gang er det en ung og sjarmerende Patricia Arquette som jages i drømmeverden av skarpfingrede Freddy Krueger. Inn i miksen får vi også Heather Langenkamp tilbake som Nancy, som såvidt overlevde i originalfilmen, og som nå er psykiater med drømmeterapi som spesialistfelt.

I større grad enn den første oppfølgeren, er «Dream Warriors» en naturlig forlengelse av originalverket, både narrativt og i tone. Det er trolig også mye av grunnen til at fansen gjerne fremhever treeren over toeren i Elm Street-serien. Selv setter jeg imidlertid omtrent like mye pris på forgjengerens forfriskende «annerledeshet» som gjenkjenneligheten av originalverket som syder i «Dream Warriors». Samtidig er det her også en fornemmelse av at det tekniske, effektarbeidet, har hatt en heldig utvikling, og når dét kombineres med minst et par idérike og spektakulære sekvenser, så blir det lett å sette pris på helheten også. Selv om denne også, naturligvis, er et godt stykke bak Wes Cravens fantastiske originalfilm.

573 Beverly Hills Cop (1984)

Jeg tror ikke det går en uke uten at jeg ubevisst tar meg i å plystre på temaet fra «Beverly Hills Cop». Det er i all hovedsak også det jeg har tatt med meg fra filmens innhold, til tross for at jeg hadde et nært forhold til den i tidlig pubertetsalder. Men dette var også tiden da Eddie Murphy var genuint morsom, og rollen som Axel Foley føltes skreddersydd for talentet – ekstremt energisk og treffende komisk timing, uten å bikke over i det overanstrengte.

Som politifilm husker jeg «Beverly Hills Cop» som langt mer morsom enn spennende, der suksessen hovedsakelig må tilskrives det komiske funnet som en gang var Eddie Murphy.

572 Alien Nation (1988)

«Alien Nation» har et spennende konsept, men er ikke noen fantastisk spennende film av den grunn. Vi befinner oss i nær fremtid, det vil si på begynnelsen av 1990-tallet i dette tilfellet, og ca. 300 000 menneskelignende romvesener (såkalte «newcomers») har landet på jorden i et slaveskip. De blir værende på jorden og med årene blir de integrert i det vanlige samfunnet. I denne verdenen spiller James Caan en politimann i Los Angeles som ser sin politipartner bli skutt og drept av en «newcomer». Den temperaments- og fordomsfulle Caan-figuren, som allerede i utgangspunkt avskydde de menneskelignende romvesenene for å forsøple samfunnet, får kort tid etter utdelt en ny partner som selvfølgelig viser seg å være en «newcomer». Den nye partneren spilles av Mady Patinkin, som for øvrig er ganske ukjennelig, tilslørt av en ganske grell ansiktsbasert makeup som er filmens b-filmaktige kostymering av romvesenene.

Ideen som ligger til grunn for filmen, skapt av Rockne S’Obannon (som senere gjorde stor suksess med sci-fi-serien «Farscape»), er fengslende nok. De menneskelige fordommene og mislykkede integreringen av romvesenene, er naturligvis en metafor på immigrasjonsutfordringer og vestens blikk på minoriteter, som ikke akkurat er blitt noen mindre aktuell faktor å ta for seg siden 80-tallet. Den tematiske håndteringen er imidlertid ikke veldig spennende, ei heller er det særlig nerve i historiefortellingen som tidlig utvikles til en relativt standard «buddy cop»-film forkledd som en forsøksvis original science-fiction-fabel. Derigjennom kryper filmen seg også tettere opp mot eksempelvis «Dødelig våpen»-universet, og selv om det sterke samspillet mellom Caan og Patinkin har en viss glød, er manuset rett og slett ikke veldig morsomt. Fotoarbeidet til Adam Greenberg er også en fin kvalitet i mange nattlige LA-avbildninger som tilfører et atmosfærisk tilsnitt av sliten urbanitet, fra samme mann som i samme tiår ga oss visuelt sterke bilder i filmer som «The Terminator», «The Big Red One» og «Near Dark» (og som på 90-tallet toppet det hele med «The Terminator 2», som han også ble oscarnominert for).

571 Conan – the Barbarian (1982)

«Conan the Barbarian» var Arnold Schwarzeneggers definitive gjennombruddsrolle, og filmen står også fjellstøtt som 80-tallets mest betydningsfulle sverd og sandal-verk. John Milius’ regiarbeid kretser om mektige vistaer og en frodig scenografi som kamera velvillig sveiper over i storslåtte totalbilder.

Selve historiefortellingen baseres på det klassiske hevnmotivet; åpningsscenen fra barndommen hvor Conan ser foreldrene bli likvidert av den fryktinngytende krigeren Thulsa Doom (fremragende spilt av James Earl Jones), og gutten som vokser opp som slave i krigerens fangenskap, og opparbeider en enorm fysikk som til slutt brukes som våpen i en ubarmhjertig hevntokt. Det er en svettende maskulinitet over hvert sekund av «Conan the Barbarian». Men dessverre er ikke historiefortellingen like svettefremkallende og spennende forløst. «Conan the Barbarian» sliter etter hvert med fremdriften og blir derfor en anelse monoton og stillestående i lengden.


1980-tallet: 581 – 590. plass


590 Dune (1984)

Det var den chilenske kultfilmmesteren Alejandro Jodorowsky som først skulle adaptere den populære og episke sci-fi-romanen «Dune» av Frank Herbert. Da Jodorowskys ambisiøse prosjekt havarerte, landet imidlertid adaptasjonen i David Lynchs hender. Men i ettertid er det chilenerens urealiserte visjon som er blitt mystifisert og gjort legendarisk, hvorpå Lynchs versjon har fått ettermæle nærmest som en skamplett i mesterens filmografi – som et historisk mislykket sci-fi-prosjekt. Og det er lett å være nedlatende på vegne av «Dune», som er narrativt klønete sammenvevd, samtidig som den fremstår som selvhøytidelig, stiv og livløs. Når dette toppes med noen veldig enkle og flaue effektsekvenser, mens det legges på intetsigende 80-tallspop fra Toto som bakgrunnsstøy, ligger det aldri rette for at «Dune» skal bli en behagelig eller givende filmopplevelse.

Det skal sies at jeg kom sent til bords for å smake på «Dune», mye fordi advarslene om dens mislykkede vesen var såpass entydig og sterk. Kanskje var det de lave forventningene som likevel gjorde at jeg umiddelbart satte pris på den rendyrkede visuelle tonen som settes tidlig. Og når jeg også tidlig forstod at jeg aldri ville evne eller interesse meg nok til å koble meg på noen av elementene i historiefortellingen, ble det likevel mulig å sette pris på det storslåtte visuelle kalibret som et isolert element. Selv om «Dune» slår noen betydelig sprekker også som et mer rendyrket visuelt sci-fi-eventyr, er det flere fordelaktige elementer i kameraføring, kostymering og scenografi som virker appetittvekkende for seg selv.

589 Of Unknown Origin (1983)

«Of Unknown Origin» fra 1983 sies å være av Stephen Kings favorittfilmer, og det gir en grei pekepinn på hvor vi skal. De første minuttene er for så vidt en anelse Spielberg-aktig i en fin, etablerende familieskildring. Men ganske snart, når filmen rister seg løs, er dette i stor grad sentrert rundt familiefaren – spilt av Peter Weller (altså, Robocop) – i en manisk kamp mot en kjemperotte som terroriserer ham i den nyrenoverte leiligheten mens familien for øvrig har reist bort.

Regissør George P. Cosmatos hadde en akseptabel 80-tallskarriere, og som i Stallone-kollaborasjonene «Cobra» og «Rambo: First Blood Part II», fristes han sjelden til å flette inn komikk, selv når premisset og situasjonen strekkes mot det ekstreme. «Of Unknown Origin» har et uttrykk, og spilles, isteden med mørkhet og desperasjon – men innehar sekvenser som likevel er underholdende, tett mot det morsomme.

Mye av grunnen til at filmen fungerer såpass greit ligger i skuespillet, og ikke minst ansiktet, til Peter Weller som aldri levner tvil om at dette er alvor. Men også fotoarbeidet fremstår som inspirert med noen spennende kameravinkler, og de mest intense scenene fungerer særlig godt. «Of Unknown Origin» er likevel ikke av epokens beste eller mest ikoniske sjangerproduksjoner, dog åpner du likevel toalettlokket med en viss forsiktighet og økende puls de første dagene etter å ha sett denne.

588 Top Secret! (1984)

Utropstegnet i tittelen av «Top Secret!» er beskrivende for den sketsjebaserte sammenstillingen av scener som utgjør helheten i en film der det spinnes videre på suksesstråden fra «Airplane!». Trioen bestående av Jim Abraham samt brødrene David og Jerry Zucker satte med disse to verkene standarden for en parodihumortype som de senere fulgte opp med «The Naked Gun» og «Hot Shots!», også med suksess.

I «Top Secret!» er settingen et agent- og krigsfilmunivers som latterliggjøres, og hvor komedien streifer ustanselig innom bananskallhumor og banaliteter like mye det bys på øyeblikk av metabasert og innimellom subtil, og gjerne selvironisk humor. Val Kilmer innehar hovedrollen som en Elvis-inspirert rockestjerne med viss karisma, en figur som vikler seg inn i en slags krigskonflikt på europeisk jord.

«Top Secret!» fremstår kanskje som mer utviklet og filmatisk gjennomarbeidet enn «Airplane!», blant annet med spektakulære actionsekvenser på anstendig sjangerfilmnivå, og har også en bredere plattform for å drive komedie. Det føles også som en egen verdi å oppleve Val Kilmer gjøre et tydelig gjennombrudd. Fordi filmen er mindre konsentrert enn «Airplane!», er den imidlertid også en mer flyktig og uryddig filmopplevelse, der man i større grad får tid til å undre seg over veivalgene og «logikken» i det løse parodiplottet. Høydepunktene er uansett særdeles morsomme, og selv om skuldertrekkene kanskje er flere, så lever tross alt parodikomediene for de korte, ubetalelige øyeblikkene.

587 The Survivor (1981)

Det er vanskelig å tenke seg at M. Night Shyamalan ikke har sett «The Survivor», eller i det minste lest boka av den britiske horrorforfatteren James Herbert som filmen bygger på.

Robert Powell spiller en pilot som på mirakuløst vis overlever en særdeles brutal flystyrt uten en skramme. Han husker ingenting av ulykken, men får raskt en mistanke kastet over seg, og preges av indre uro og skyldfølelse over det som har hendt. Powell leverer en underspilt rolleprestasjon som kanaliserer noe fremmed, men med et ekstremt intenst og smått mystisk blikk, som kan påminne om Michael Keaton uten komiske undertoner. Castingen og tolkningen sklir uproblematisk inn i det «Twilight Zone»-aktige universet som henfaller tungt til atmosfæriske iscenesettelser av uforklarlige elementer. Her er hallusinasjoner, spøkelser, en klarsynt kvinne og en prest (for øvrig spilt av Joseph Cotten, fra bl.a. «Citizen Kane», i sin aller siste rolle) salig blandet i et plott i skjæringspunktet mellom nåtidens virkelighet og «den andre siden».

Fotoarbeidet til Oscar-vinnende John Seale gir et grovt og mørk blikk over et filmunivers som kan gi assosiasjoner til det han gjorde på «The Hitcher», og Brian May (ikke gitaristen i Queen, men filmkomponisten mest kjent for sine musikalske bidrag til «Mad Max») leverer et ganske minneverdig score som underbygger filmens stemningsskapende sjel. Regien er ved David Hemmnings – utvilsomt mest kjent som skuespiller i Antonioni-mesterverket «Blow-up» (men også for Dario Argentos «Deep Red») – og er kanskje filmens svakeste punkt. Hemmings klarer ikke å slå spikeren helt inn fra registolen; en rytmisk svikt i maskineriet gir en litt knirkete lyd til helheten. Etter en sterk og spektakulær filmstyrtsekvens tidlig i filmen, som er filmisk imponerende iscenesatt, er dessverre den resterende drøye timen svært ujevnt fortalt.

586 American Pop (1981)

Ralph Bakshi etablerte seg allerede på 1970-tallet som en vital alternativ filmrøst som spesialiserte seg på animasjons-/tegnefilmer i sjangersegmentet for et voksent publikum, der han nok er mest kjent for den animerte tolkningen av «Ringenes herre» fra 1978.

Tre år senere gjorde han i 1981 sin neste film: «American Pop». Her benytter Bakshi den såkalte rotoskoping-teknikken (scenene spilles inn med skuespillere for deretter å bli gjenskapt med penn på et tegneark), med den effekt å puste mest mulig reelt liv og realistiske bevegelser inn i det animerte figuruniverset. Fokuset på de animerte, menneskelige bevegelsene forsterkes av en bakgrunn som er flat og livløs, som malerier. Atmosfæren bygges omkring fire generasjoner av musikere som kanaliserer, gjennom musikk som et kulturelt fellesbånd, en amerikansk musikkarv. Men historiefortellingen er overfladisk, på grensen til banal. «American Pop» blir derfor sjeldent substansielt spennende, ei heller gripende eller voldsomt underholdende, men derimot fortsatt imponerende og forbløffende bare i kraft av den særegne estetikken i animasjonen.

585 Is-slottet (1987)

Per Blom er beviselig ingen Andrey Tarkovsky. Men det det er like fullt befriende å oppleve «Is-slottet», filmatiseringen av Tarjei Vesaas’ roman; et kompromissløst kunstprosjekt som nettopp strekker seg mot et slikt filmisk landskap. Den nedstrippede og natursøkende scenografien iblandes en forsiktig, poetisk fotohåndtering. Resultatet er et tandert uttrykk som gjenspeiler den uskyldige sårheten som ligger i møtet mellom historiens to 11 år gamle jenter.

«Is-slottet» er mer søkende enn virkelig kraftfull, tidvis i overkant keitete og stivt presentert. Men i sine fineste øyeblikk formidles også emosjonelt gripende og visuelt fortryllende sekvenser.

584 River’s Edge (1986)

I kontrast til de fleste tenåringsdramaene fra 80-tallet som hadde en amerikansk uskyldighet i seg, er det noe langt mørkere og mer kompromissløst over «River’s Edge» av Tim Hunter. Filmen baserer seg på virkelige hendelser om en tenåringsgutt som kveler kjæresten og dumper liket ved en elv, for deretter å skryte av det til vennene. Etter at vennene blir med på å begrave liket, får en av dem samvittighetskvaler og vil varsle politiet. Derfra iverksettes en vond kjedereaksjon av hendelser som fortelles med iskald realisme.

«River’s Edge» er en samfunnsspeilende portrettering av «problembarn» i den forstand at de er tydelige produkter av en amerikansk suburbiabakside, preget av vanskelige oppvekstsvilkår og fraværende foreldre. Tim Hunter utforsket noe av det samme landskapet i den Disney-produserte ungdomsfilmen «Tex» fra samme tiår (som havnet rett utenfor topp 750), men det risses i overflaten på en ganske annen måte her. Derimot er filmen tidvis trang å trenge emosjonelt inn i, og skuespillet vaklende – inklusiv prestasjonene til Keanu Reeves, Crispin Gloover og til dels Eric Roberts. Derimot er Dennis Hopper strålende, i samme år som han skapte en av tiårets mest ikoniske karakterer i «Blue Velvet».

Tim Hunter forlot på sin side filmarbeidet i kjølvannet av den oversette «River’s Edge», og har i stedet blitt en viktig stemme i fremveksten av kvalitetstunge amerikanske tv-serier som regissør på episoder av alt fra «Twin Peaks» til «Carnivalé», «Deadwood», «Breaking Bad», «Mad Men», «Dexter» og «Hannibal» m.fl.

583 Dream Lover (1986)

Med et knippe betydningsfulle 70-tallsthrillere som «Klute», «The Parallax View» og ikke minst «All the President’s Men» på samvittigheten, kludret Alan J. Pakula det litt mer til utover 1980-tallet. Den psykologiske thrilleren «Dream Lover» holder heller ikke helt samme klasse, men er likevel et spennende bekjentskap og ikke minst en interessant retningsmarkør i kjølvannet av den trygge kritikersuksessen «Sophie’s Choice».

Pakula er imidlertid ingen Brian De Palma eller David Lynch – referanser som lyser opp når materialet i «Dream Lover» legges under lupen – og ei heller Dario Argento, som assosiasjonene også tidvis svever forbi i flere iscenesettelser. Pakula ser ut til å ha en spennende destinasjon for det visuelle uttrykket, men kommer aldri helt i mål med å bearbeide konseptet til en virkelig gjennomarbeidet, atmosfærisk og suggerende thriller. Dels fordi historiefortellingen er så lite gnistrende, og dels fordi produksjonen virker noe halvhjertet og uten den nødvendige pasjonen. Det er ekstremt synd, for det er tross alt mulig å trekke ut flere saftfulle biter av verket. Eksempelvis har Pakula byttet ut Gordon Willis til fordel for Sven Nykvist som fotograf, og svensken bidrar sterkt med sitt bergmanske fotoarbeid som særlig påminner om «Hviskninger og rop», og som gir en spennende fargelegging av det tvetydige universet. Kristy McNichol er også sterk i hovedrollen, selv om hun etter hvert drukner i et ganske meningsløst og uspennende plott. Alt i alt; veldig severdig, masse potensial, men også en smule ubetydelig.

582 Made in Britain (1982)

Under Storbritannias beinharde Thatcher-regime har 16 år gamle Trevor allerede levd flere av sine formative år i et samfunn gjennomsyret av økende fattigdom, arbeidsledighet og sosial frustrasjon.

Den 75 minutter lange tv-filmproduksjonen «Made in Britain» er et karakterportrett av Trevor levendegjort av en debuterende Tim Roth. Selv om Alan Clarks rastløse filmspråk med bruk av steadicam blir et veldig tilstedeværende stilistisk grep, er det likevel Roths intense og nyanserte skuespill som utgjør den virkelig store verdien i «Made in Britain». Som en motsats til stereotypien av skinheads som uintelligente bråkmakere, er filmens protagonist velartikulert og karismatisk, noe som naturligvis gjør effekten av konfrontasjonene i filmen mer interessante. Selv om den episodiske fremstillingen av et sosialt kompleks problem ikke nødvendigvis gir nye svar eller perspektiver, er filmen presis og god nok i hva den er; en naturalistisk skildring av et ungt menneske i opposisjon til samfunnsstrukturer som har slått feil.

581 Stripes (1981)

Bill Murray spiller i «Stripes» en misfornøyd taxisjåfør som på et tidspunkt gir opp jobben uten egentlig å ha noen plan for hva han skal gå til. Samtidig slår kjæresten opp med ham. Harold Ramis spiller kameraten som livnærer seg på å undervise immigranter i engelsk, men som egentlig ikke fikser jobben. På impuls bestemmer deg seg for å verve seg til militæret, men forstår ikke egentlig hva de går til. Det er premisset som etablerer «Stripes» som en komedie basert på «fish out of water»-episoder, der storyen og vitsene som oftest er både platte og forutsigbare, men der talentene til særlig Bill Murray og John Candy – i rollen som en, naturligvis, overvektig rekrutt – er for synlige til at «Stripes» faller i grus. Dessuten er de første 20 minuttene også ganske morsomt skrevet/etablert, inntil den militære settingen og den i overkant gutteaktige humoren tar et litt krampeaktig tak på helheten.

For Ivan Reitman blir «Stripes» stående igjen som en slags mellomfilm, direkte etter gjennombruddsfilmen «National Lampoon’s Animal House» og den påfølgende «Meatballs» på slutten av 70-tallet, og tre år før han gjorde «Ghostbusters».


1980-tallet: 591 – 600. plass


600 Edge of Sanity (1989)

I Gérard Kikoines versjon av Dr. Jekyll og Mr. Hyde forandrer Jekyll personlighet til å bli ingen annen enn Jack the Ripper. Dette konseptet, satt til et viktoriansk og nattlig London der en sadistisk Anthony Perkins vandrer rundt i de mørke gatene som Jack the Ripper, skaper utvilsomt noen spennende og slibrige rammer for «Edge of Sanity». Dessverre klarer ikke filmen helt å etablere noen nevneverdig spenningskurve, eller utforske elementer under den forstyrrende fasaden. Derimot er «Edge of Sanity» forsøksvis interessant som en atmosfærisk og lekende filmfortelling fanget av en luguber tv-filmestetikk á 80-tallet som heller ikke går av veien for å tilbe ekstremvold og nakenhet.

599 Black Moon Rising (1986)

Selveste John Carpenter har ført pennen bak historiefortellingen i actionthrilleren «Black Moon Rising» fra 1986. Regiarbeidet ble imidlertid overført til ukjente Harley Cokeliss som, under produksjonsselskapet til Roger Corman, har lagd en severdig sjangerfilm på åpenlyst begrenset budsjett. Hovedrollen spilles sterkt av Tommy Lee Jones, før sin storhetsperiode, mens Linda Hamilton dukker opp som en interessant motpart. Plottet, skrevet av Carpenter, vikler seg bort i meningsløse tråder etter en lovende åpning der Tommy Lee Jones’ figur introduseres som en slags moralsk rettskaffen kriminell som jobber på lag med FBI, men som vikler seg bort i større problemer.

«Black Moon Rising» tilhører segmentet av 80-tallsproduserte action/thrillere preget av datidens middelmådige standarder for actionscener i en tv-filmlignende produksjon. Innenfor disse kjedelige begrensningene, gjør likevel Harley Cokeliss mye ut av råmaterialet, og viser seg som en habil fagarbeider på dette nivået. Det er derimot ingen tvil om at det er Tommy Lee Jones’ tilstedeværelse som løfter dette til faktisk å bli tidvis fengende og severdig.

598 The Blob (1988)

Først en innrømmelse: Jeg har ikke sett originalfilmen fra 1985 som «The Blob» er basert på. Denne filmen føyer seg for øvrig inn i en rekke av 80-tallsproduksjoner som fant inspirasjon i Hollywood-baserte science fiction-produksjoner fra 1950-tallet, hvor David Cronenberg sannsynligvis var viktig og banet vei da han gjorde stor suksess med «The Fly» (1986). «The Blob»-remaken (som dels er skrevet av Frank Darabont!) kom ut to år senere, og er som ventet langt mer uhøytidelig og banal enn Cronenbergs «The Fly», og selv om det anti-autoritære budskapet kanskje presenteres i vel overtydelige vendinger, skal 50-tallsutgavens moralprekener etter sigende være nedtonet, heldigvis.

Regissør Chuck Russells interesse har åpenlyst ligget i å utnytte datidens spesialeffektfortrinn, og han dyrker derfor det monstrøse i et utall sekvenser som bobler over av kreativitet – alltid med et glimt i øyet. Overdrivelsene og den grenseløse uhøytideligheten gjør også «The Blob» til en slags parodi, der den med et nåtidsblikk ikke fremstår som veldig slitesterk i kantene.

597 Garde à vue / The Grilling (1981)

En advokat (Michel Serrault) beskyldes for å ha voldtatt og drept to unge jenter, og bringes inn til avhør av en hensynsløs politietterforsker (Lino Ventura) som er sikker på at vedkommende er skyldig, mens en mer stillfaren detektiv (Guy Marchand) sitter observerende i bakgrunn.

«The Grilling» forblir for det meste av tiden i avhørsrommet og forsøker å bygge spenningen opp rundt dramaet, nerven og avsløringene som oppstår under dialogvekslingen. Regissør Claude Miller holder tempoet lavt og tillater skuespillerne å bære filmen på naturalistisk måte, noe de til de grader også gjør. Selv om det også er en viss klaustrofobisk og svettende thrilleratmosfære over intimiteten som skapes inne i avhørsrommet, fremstår likevel «The Grilling» som en litt intetsigende, pratsom kriminalfilm med en uspennende tv-filmestetikk.

Filmen fikk for øvrig en re-make i 2000 (det vil si; basert på samme bok) med Morgan Freeman, Gene Hackman og Monica Bellucci – en film som i likhet med Claude Millers versjon aldri kommer til å kreve særlig plass i det kollektive filmminnet.

596 Omen III: The Final Conflict (1981)

Damien har nå rundet 30 år, blitt en av verdens mektigste menn som sjef over Thorn-imperiet, og sågar utpekt som amerikansk ambassadør i Storbritannia – rollen som hans adoptivfar hadde i den første filmen. Han er nå bevisst på hvem han er – og hva han vil. Kampen mellom det gode og onde høynes derfor, især når Damien opplever å få sine Antkrist-styrker svekkes i møte med Kristus’ nylige tilbakekomst.

Det føles som om enda mer står på spill i den overraskende gode tredje filmen i «Omen»-serien, som også kan oppleves som mer svettefremkallende og effektiv som horrorskildring enn forgjengeren – og som har en historiefortelling med sterkere grad av iboende nerve idet det nå bygges opp mot den endelige konflikten, det onde vs. det gode.

«Omen III: The Final Conflict» ble først lansert kun under tittelen «The Final Conflict», noe som kan få illustrere at filmen også kan fungere helt uavhengig av forløperne. Likevel, etter en stemningssterk oppbygning med introduksjonen av en framragende Sam Neill i et temposterkt og engasjerende premiss, blir manusarbeidet i siste akt løst med lettvinte og forutsigbare grep som ikke lever helt opp til forventningene. «The Final Conflict» er på ingen måte like helstøpt, elegant og ikonisk som det originale 70-tallsmesterverket «The Omen», men er likevel langt bedre enn man kunne forvente at den skulle være.

595 Children of the Corn (1984)

«Children of the Corn» har gitt næring til flere oppfølgere enn det som kan telles på én hånd, uten at jeg har følt behov for å bevege meg videre fra den første. Den har jeg til gjengjeld sett et par ganger. Filmen åpner sterkt, og overraskende brutalt. Åpningsscenen på kafeen der barna første gang går til angrep på de voksne, er makabert, men uhyggelig effektivt iscenesatt som en umiddelbar etablering av et skrekkfilmunivers. Det er i det hele tatt veldig mye som fungerer knirkefritt innledningsvis, som de foruroligende sekvensene som ligger bak Peter Horton og Linda Hamiltons biltur og ankomst til det avsidesliggende stedet Gatlin i tjukkeste Nebraska. Det er ingen voksne å se, og de gjenværende barna har etablert en religiøs sekt som ofrer mennesker i maisåkrene.

Filmens etablerende historiefortelling har klare likhetstrekk med kultskrekkfilmen «Who Can Kill a Child?» fra 1976. Men i den sammenligningen blekner ganske raskt «Children of the Corn», som etter en lovende åpning faller sammen både sjangermessig og kunstnerisk, før den til slutt innlemmes i den litt tvilsomme tv-film-katalogen over billige Stephen King-adaptasjoner.

594 The Border (1982)

«The Border» gir oss en strålende Jack Nicholson i en befriende underspilt og subtil rolletolkning av en skyldbetynget grensevakt som stasjoneres ved El Paso på grenseovergangen mellom Mexico og USA. På grunn av økonomiske problemer fristes han til lettvint korrupsjonsgevinst ved å samarbeide med sin kollega, spilt av Harvey Keitel, som legger til rette for at illegale innvandrere får krysse grensen til USA. Når samvittighet senere påvirkes av umoralen i det som foregår, vikles grensevakten inn i intrikate og potensielt farlige dilemmaer når han forsøker å gjøre urett rett.

Foruten sterke rolleprestasjoner fra ringrevene Nicholson og Keitel, er imidlertid «The Border» totalt sett nokså anonym og forglemmelig i sitt filmiske vesen – da den også bare delvis evner å være engasjerende på vegne av de moralske kvalene som oppstilles for oss. Tony Richardsons regihåndverk er stødig nok, men tilfører ikke filmen en sårt tiltrengt dynamikk til historiefortellingen.

593 Roger & Me (1989)

Da Michael Moore entret dokumentarfilmscenen på tampen av 1980-tallet med «Roger & Me» var det med en forfriskende innfallsvinkel og metode som umiddelbart slo an bredt. Moore hadde laget en dokumentarfilm som traff og opprørte folket: Uten bruk av «talking heads», men som en tilsynelatende representant for «folk flest» gikk han til konfronterende angrep på General Motors ved eier Roger Smith for deres beslutning om å legge ned flere bilfabrikker i Flint, Michigan med det resultat at over 30.000 mistet jobben. Moore oppsøkte familier som hadde fått livene sine ødelagt i kjølvannet av arbeidsledigheten, og skildret et lokalsamfunn (der han selv kom fra) som var destruert på grunn av maktens grådighet representert i Roger Smith. Dette har som kjent blitt Moores varemerke, men effekten må ha vært enda større ved lanseringen av «Roger & Me», da Moore på det tidspunktet fremdeles fungerte som en troverdig representant for grasrota i møte med makteliten, og metodikken han brukte fortsatt var nyskapende.

Som formidlingskunst er det vanskelig å undervurdere «Roger & Me». Filmen er strålende oppbygd, kommunikasjonen er sylskarp og effekten av virkemidlene er intet annet enn dokumentarfilmhistorie. Selv vil jeg nok fremheve den senere «Bowling for Columbine» som filmen der Moore perfeksjonerte den samme metoden, men det viktige og banebrytende startpunktet kom i 1989.

592 Lucas (1986)

Det har hengt en mørk sky over «Lucas» siden Corey Feldman i 2013 utga en biografi hvor han uttalte at den avdøde vennen og barnestjernen, Corey Haim, skal ha blitt seksuelt misbrukt under innspillingen av «Lucas», og hvor anklagen senere er blitt rettet direkte mot filmens største stjerne. Det til side; som film er «Lucas» et hjertebankende tenåringsdrama som på ukomplisert vis lar det vokse frem ektefølte emosjoner i skildringen av den første kjærligheten, og i enda sterkere grad: det å havne på utsiden.

Lucas, spilt av Corey Haim, er en utilpass og venneløs fjortenåring. Han er smart, men ikke nødvendigvis sosialt intelligent. Han vokser også opp uten trygge rammer i hjemmet, er mye overlatt til seg selv og egen nysgjerrighet, og er en outsider på skolen. Men så flytter en ny jente til byen, og Lucas opplever sin første forelskelse . Og fordi det er sommerferie får han mulighet til å bli kjent med henne før skolens ubarmhjertige virkelighet venter for å plassere dem ulikt i hierarkiet, der hun ventelig isteden blir kjæreste med en populær fotballspiller og ditto uoppnåelig for Lucas.

Filmen fortelles med et sjarmerende outsider-blikk om en oppvekstvirkelighet med elementer de fleste av oss kan finne sannhet i, og er stedvis både rørende og morsom. Det er imidlertid ingen grensesprengende originalitet eller stort ambisjonsnivå her (uten at det er påkrevd), men dens filmatiske nøkternhet og observasjonsblikk, har også bidratt til at «Lucas» aldri oppleves som egentlig datert, men snarere universell og tidløs. Likevel er den noen hakk mindre fullendt og skarpere enn noen av tiårets største triumfer i samme sjanger, dog fortjener «Lucas» som film en større anerkjennelse enn den virker å ha fått.

591 Tango & Cash (1989)

«Tango & Cash» var sannsynligvis veid og målt etter sikre suksesskriterier før den slapp ut i 1989. Med Kurt Russell og Sylvester Stallone side om side i en gjennomkommersiell, actionfylt politi-buddy-film, kunne det nesten ikke slå feil.

Filmen har ingen ambisjoner om å sette en ny standard på noe vis, men tilpasser seg effektivt velkjente sjangermønstre. Og da regissør Andrey Konchalosvkiy forsøkte å tillegge filmens uttrykk en litt mørkere tone enn det produsentene satte pris på, ble han etter hvert erstattet av en riktignok ukreditert Albert Magnoli. På samme måte som produksjonsselskapet byttet klipper etter å ha sett den opprinnelige versjonen. Men alt det til side: «Tango & Cash» oppleves som velsmurt action-underholdning med passelig høyt tempo, spennende historiefortelling, gjennomgående glimt i øyet og med en endeløs strøm av one-linere – samtidig som den aldri har kapasitet og særegenhet til å krabbe ut av skyggen til «Lethal Weapon»-filmene. Likevel tilhører «Tango & Cash» i høyeste grad toppsjiktet av 80-tallets ukompliserte actionfilmer som dessverre virker å ha utgått på dato (men som da er desto morsommere å gjenoppdage).