1980-tallet: 401 – 410. plass

410 Roar (1981)

I en scene åpner Tippi Hedrens rollefigur en dør og skvetter idet en fugl flyr mot henne. Scenen er naturligvis et vink til Alfred Hitchcocks «The Birds» der Hedren ble terrorisert av fugler. Her er terroren i utgangspunktet hakket smulere i form av ville løver i den afrikanske jungelen. Men «Roar» er en harmløs eventyraktig filmproduksjon som ligner nærmere disneylandskap enn nevnte Hitchcock. Filmen er et ambisiøst og alternativt samarbeidsprosjekt mellom Hedren og hennes ektemann, dyrevenn, regissør og hovedrolleinnehaver Noel Marshall.

Produksjonen anses som en av tidenes farlige filminnspillinger, og ble skutt over en periode på flere år gjennom 70-årene, før sluttproduktet ble lansert i 1981. Mer imponerende enn den småseige narrativen, er de spektakulære og ekte kampscenene mellom løver og mennesker (filmen er ofte vurdert som filmhistoriens farligste mainstream filmproduksjon) der også en kommende fotografmester i Jan de Bont briljerer i sin ekstremt krevende Hollywood-debut.

409 Cannibal Holocaust (1980)

Man kan gjerne mene at «Cannibal Holocaust» er direkte frastøtende, noe den også er, men vi snakker likevel om et filmverk som ikke bare skal ha oppmerksomhet grunnet sjokkverdi. Produksjonen består udiskutabelt av noen ikke-ubetydelige filmiske kvaliteter og grep som verken kan, eller bør, undermineres. Den melodiøst idylliske musikken fra Riz Ortolani, mens kamera kretser over den frodige naturskjønnheten i Amazonas-jungelen, er fantastisk og brukes også senere som en interessant kontrast til de groteske voldsbildene. Filmen er jevnt over solid produsert, og etter hvert har da også den kompromissløse italienske filmskaperen Ruggero Deodato mottatt en viss kunstnerisk anerkjennelse for prosjektet.

For de uinnvidde følger «Cannibal Holocaust» en professors reise inn i den søramerikanske jungelen på jakt etter tre dokumentarfilmskapere som har forsvunnet etter en ekspedisjon i området. Alt professoren finner i jungelen er noen skjelettrester og en filmrull, som bringes tilbake til amerikansk jord hvor den blir avspilt. Denne avspillingen utgjør i praksis filmens andre halvdel, og det er her vi får servert den kvalmende iscenesettelsen av de mest barbariske og avskyelige voldshandlingene man knapt kan tenke seg at mennesker vil være i stand til å utføre – det være seg voldtekter, eller bestialske drap av mennesker og dyr (filmen er særlig omstridt fordi den viser virkelige dyredrap).

Det dokumentariske uttrykket, som i sin tid var nyskapende, forsterket sjokkeffekten i den grafiske brutaliteten – til det punkt at Deodato måtte stå til ansvar for italienske rettsmyndigheter som krevde regissørens redegjørelser for hvordan diverse scener ble spilt inn. Deodato måtte også se seg nødt til å hente frem skuespillerne fra filmen, som etter innspillingen hadde gått under jorden for å bevare mystikken rundt det myteomspunnede prosjektet.

På mange måter gjorde «Cannibal Holocaust» konseptuelt mye av det samme som «The Blair Witch Project» ble hyllet for tjue år senere. Men ikke dermed sagt at Deodato lykkes fullt ut. Filmen er forsøksvis et stikk til journalisme og dokumentarisme som forsøk på å tilnærme seg noe objektivt, samtidig som historien må oppfattes som en slags anti-imperialistisk kommentar, kombinert med en anmodning til publikum om å reflektere over voldsbruken. Overdrivelsene i virkemidlene blir imidlertid en distraksjon i en uryddig formidling. «Cannibal Holocaust» har etterlatt et markant og permanent avtrykk i filmhistorien, men ikke først og fremst som et fullendt mesterverk.

408 Strange Behavior (1981)

«Strange Behavior», som i senere tid også er blitt lansert med tittelen «Dead Kids», utkom i 1981 som en del av den amerikanske slasherbølgen i kjølvannet av «Halloween». Men bak pennen til Bill Condon (senere oscarvinnende manusforfatter med «Gods and Monsters») følger ikke «Strange Behavior» nødvendigvis forventede sjangerformler. Her er ingen knivutstyrt, psykotisk drapsmann figurerende bak en ublid maske som terroriserer miljøets feminine innslag på samlebånd.

Som på nesten tidlig David Cronenberg-aktig vis plasseres morbiditeten i vitenskapens og teknologiens fang, der debutantregissør Michael Laughlin sprer en ubehagelig paranoiastemning også ved hjelp av tidvis inspirerende kamerabruk. Skuespillet er også jevnt over solid, noe som også skyldes et manus som tar overraskende fint vare på universets karaktergalleri. Nå skal det sies at «Strange Behavior» ikke på noen måte besitter en iboende klassikerkapasitet. Til det er den for enkel og smått uoriginal i et større perspektiv. Like fullt er den særdeles vellykket som en forfriskende og fornøyelig amerikansk slasher anno 1981, og den har holdt seg ganske så bra.

407 Out of Africa (1985)

Sidney Pollacks «Out of Africa» («Mitt Afrika») uttrykker kjærlighetens mange fasetter i skildringen av Karen Blixens forelskelse i en mann, en kultur og et kontinent. Det er Meryl Streep som portretterer den danskfødte forfatteren som på begynnelsen av 1900-tallet flyttet til Kenya, der hun sammen med ektemannen (fantastisk spilt av Klaus Maria Brandauer) etablerte en kaffeplantasje. I enden av en uunngåelig kulturkollisjon, og med en ofte fraværende ektemann, søker hun med genuin omtanke å forbedre levekårene for de lokale hun tilknyttes rundt farmen. Men den personlige, flammende kjærligheten oppstår først når hun møter en rotløs, mystisk jeger (spilt av Robert Redford) – som introduseres for oss og henne idet han redder henne fra et mulig løveangrep på de afrikanske slettene – i det som for øvrig fremstår som en av filmens aller beste og mest intense sekvenser.

«Out of Africa» er ladet med lidenskap og kjærlighet; både som drivkraft for historiefortellingen om Karen Blixen, og formmessig forsterket i et dvelende og romantisk anlagt fotoarbeidet som virkelig mesker seg i flotte naturomgivelser og romantiserende fargebruk – som igjen forsterkes av John Barrys gjennomgående søtlige musikk. Filmens episke kvaliteter gir definitivt assosiasjoner til David Lean (som etter sigende også var aktuell som regissør på nettopp «Out of Africa»), men Sidney Pollack lykkes ikke fullt ut å puste et spennende liv inn i nærdramaet, og i stedet blir de fantastiske totalbildene av naturen mer fengslende enn den sprikende historiefortellingen. Pollack klarer dermed ikke å gjøre «Out of Africa» sterk nok som en fullendt kjærlighetskrønike, og han har heller ikke det kunstneriske blikket med evnen/viljen til å rendyrke en vagere filmpoesi ala eksempelvis Terrence Malick. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er «Out of Africa» blitt en bredt omfavnet suksess som sågar høstet sju oscarstatuetter, og som på sett og vis fortjener anerkjennelse bare i kraft av den muskuløse produksjonen som ligger bak.

406 Sole Survivor (1983)

Denise er den eneste overlevende etter en flystyrt. I tiden opplever hun gjentagende ubehagelige fornemmelser om at noen er etter henne, hvorpå kjæresten (som også er lege) beroliger henne med at det nok er snakk om et vanlig psykisk overlevelsessyndrom som hun må leve med. Men det er mye som skurrer, deriblant advarslene fra den angivelig synske kollegaen som forutså flyulykken, og Denise blir mer og mer overbevist om at noe er veldig feil. Og hun har naturligvis veldig rett.

«Sole Survivor» har for øvrig arvet flere elementer fra den vanvittig stemningsfulle «Carnival of Souls», like sikkert som skaperne bak den nyere skrekkfilmsuksessen «Final Destination» helt sikkert hentet inspirasjon herfra; plottlikhetene med sistnevnte er slående – dog er hovedfigurene her voksne, ikke tenåringer. «Sole Survivor» er også betydelig mer upolert i kantene, men som lavbudsjettsproduksjon er den forbløffende effektivt konstruert som sjangerverk. Ikke minst akkompagneres bildene av et fantastisk lydbilde som både er enerverende, men samtidig ekstremt atmosfærisk i en underbyggelse av ubehagelige angststemninger. Summen av plottet og de audiovisuelle virkemidlene, gjør «Sole Survivor» både genuint skremmende og fengslende.

405 Eye of the Needle (1981)

Ken Folletts spionthriller i boks form er fremdeles noe av det mest spennende jeg har lest. Filmen, i regi av Richard Marquand («Return of the Jedi»), er nesten i samme liga.

Donald Sutherland er perfekt castet som den tyske spionen, Nålen, som på britisk jord vil stikke kjepper i hjulene for de alliertes planer i forkant av Normandie-invasjonen. Sutherland iskalde uttrykk kler filmens lavmælte tempo, mens Kate Nelligan er fremragende i en sterk kvinnerolle. Filmens tunge skritt gir oss tid til å forstå karakterenes beveggrunner, og tydeliggjør en iboende mystikk som gjør dramaet ytterst fengslende.

Selv fascineres jeg alltid av spenningsfilmer som manipulerer publikum ved å skape vekselvis sympati og forakt for hovedfiguren. Den første timen av «Eye of the Needle» er glimrende på nettopp det. Gledelig er det også å bivåne en spenningsfilm som rommer opptil flere praktfulle eksempler på solid thrillerhåndverk, som en fremragende filmet sekvens om bord på et tog. På sitt beste påkalles Polanski-assosiasjoner. Men på sitt mest uheldige, det vil si filmens siste 20-30 minutter, faller egenarten i stykker for mer generiske løsninger; som i en smørje av melodrama og klisjébetonet thrillerforløsning.

404 The Package (1989)

Andrew Davis stod bak en av 90-tallets aller beste actionthrillere i «The Fugitive», og 80-tallsfilmen «The Package» kan sees som en lovende oppvarmingsøvelse. Etter å ha jobbet med både Steven Seagal og Chuck Norris tidligere på tiåret, fikk Davis her jobbe med en av sin generasjons fremste karakterskuespillere i Gene Hackman. Sistnevnte er definitivt også med på å heve standarden og tilfører en fengslende karakterdynamikk til en figur som i utgangspunktet kunne blitt banalisert av eksempelvis Steven Seagal.

Hackman spiller en yrkessoldat som får i oppdrag å frakte en amerikansk fange i Berlin, spilt av Tommy Lee Jones, tilbake til USA. Etter at fangen rømmer, oppstår både en intens og engasjerende katt-og-mus-lek, samtidig som filmen spinner på tidsriktige tråder av paranoia der den velter seg i korrupsjon og sammensvergelser omkring amerikansk maktelite og i det militære.

Både tematisk og håndverksmessig virker kanskje «The Package» å være ute av tiden, men den gjennomførte og snedig fortalte thrillerkonstruksjonen er også det som i stor grad savnes i nåtidens amerikanske actionthrillere som i større grad henfaller til det heseblesende, særlig i utbroderingen av siste akt. «The Pacakge» er opplagt ikke et mesterverk og innimellom unødig kaotisk fortalt, men likevel med en underholdningsverdi som er overraskende sterk i seg selv.

403 Quest for Fire (1981)

Jean-Jacques Annaud tar oss med tilbake til steinalderens tid i en filmisk unik iscenesettelse av den tidlige menneskehetens overlevelseskamp. Annaud hengir seg totalt til naturen både i scenografi og dramaturgi: «Quest for Fire» skildrer, slik tittelen indikerer, menneskenes instinktive handlinger for å berge den flammende ilden som om det var en magisk kraft det er umulig å gjenskape.

Filmen er, til en fantasioppkvikkende effekt, fri for forståelig dialog. I stedet gir Annaud en studie av primitiv menneskelighet og grunnleggende overlevelsesdrifter, plassert i en banal – men fascinerende og genuin historiefortellende ramme. Skuespillet er også solid, ledet an av Ron Perlman, og i det primitive samspillet oppstår en tidvis underholdende, rørende og komisk effekt. Likevel er det filmens konseptuelle idé og gjennomføring som er det sterkeste kortet, og som gjør «Quest for Fire» til en uvurderlig bit av 80-tallets mangefasetterte filmkatalog.

402 Night of the Comet (1984)

Post-apokalyptiske filmer har alltid fascinert meg, men «Night of the Comet» fløy lenge under radaren. Filmen starter like etter at en komet har passert jordkloden. Dagen etter er alt av menneskeliv tilsynelatende forduftet og jorden dekket av et tynt støvlag. Like ved Los Angeles har imidlertid to unge søstre overlevd, og de møter snart en jevnaldrende mann som de slår seg sammen med i en kamp for overlevelse.

Regissør Thom Eberhardt har fått mye ut av lite i «Night of the Comet». I det som fortoner seg som en høyinteressant blanding av et John Hughes- og George A. Romero-univers, er «Night of the Comet» både gjenkjennelig sjarmerende i sine ungdomsportretter, og glefsende grotesk i en post-apokalyptisk skildring med zombie-aktige elementer som dukker opp. Særlig er fotoarbeidet slående; de brungule og støvfulle bildene av fullstendig tomhet i en forlatt urbanitet er imponerende gjort, og for så vidt en helt avgjørende kvalitet for filmens troverdighet. Det visuelle uttrykket er overraskende solid, og det iblandes en fin stemning og humor som skapes av de tre hovedfigurene, der særlig Cathrine Mary Stewart gjør en veldig sjarmerende figur. Det er kanskje ikke et ubetydelig minus at filmen sjeldent blir voldsomt spennende på noe plan. Men bare det å få å være til stede i det ganske tiltalende post-apokalyptiske universet som Eberhardt skisserer, er underholdende nok.

401 Deadly Blessing (1981)

Wes Craven innledet 80-tallet med den noe mer dempede skrekkfilmen «Deadly Blessing» fra et amish-aktig sektmiljø, etter at han på 70-tallet rystet publikum med exploitation-horrorfilmene «The Last House on the Left» og «The Hills Have Eyes». Cravens fremstilling av amish-sekten som en mørk og undertrykkende enhet som mishandler barn og terroriserer de troløse, blir bygd som skrekkfundamentet, men ikke uten at det tidvis bikker over i hemningsløs morbiditet.

Filmen følger en kvinne som er bosatt i utkanten av et øde landområde befolket av sektfolket, der hun reduseres til enke etter at mannen blir ihjelkjørt av en traktor. To venninner kommer for å hjelpe henne i perioden etter mannens død, og snart fortsetter mystiske episoder å inntreffe rundt dem.

«Deadly Blessing» har mye bra ved seg: et atmosfærisk fotoarbeid som spiller på lag med James Horners musikk, et par deilige giallo-tendenser, enkeltsekvenser der Wes Craven utfører et slags kladdearbeid til «A Nightmare on Elm Street» (for eksempel en minneverdig badekarscene som involverer en slange) – og faktisk et habilt skuespillerensemble med blant andre en ung Sharon Stone. Samtidig har ikke filmen nok vitalitet og originalitet i seg til å bli en sjangertungvekter eller et hovedverk i Wes Cravens filmografi. Men underholdningsverdien er ganske stor, og «Deadly Blessing» fortjener mer oppmerksomhet enn den får.


1980-tallet: 411 – 420. plass

420 The Believers (1987)

Man kan si mye fint om 80-tallet, men det må også nevnes at mange av de filmskaperne som på 70-tallet satte amerikansk filmproduksjon på kartet som noe virkelig vitalt og nyskapende opplevde en betydelig kunstnerisk nedtur. Britiske John Schlesinger hadde tidligere servert oss mesterverk som «Midnight Cowboy» (1969), «Sunday Bloody Sunday» (1971) og «Marathon Man» (1976), inntil det 80-tallet kom og reverserte en lysende karriere. Nå er ikke «The Believers» totalt feilslått, men som okkult thriller i etterdønningen av «Rosemary’s Baby» blir utgangspunktet tøft. Filmen utkom dessuten noenlunde samtidig som den Alen Parker-regisserte «Angel Heart», en duell Schlesinger ikke kom heldigst ut av.

Men fortellingen, som for øvrig er ført i pennen av «Twin Peaks»-forfatter Mark Frost, er ikke uten kvaliteter. Filmen er konsistent i tempo og stemning; det er mørkt og stilsikkert, aldri kjedelig, men dessverre også uten tydelige høydepunkter. Dessuten er Martin Sheen, som alltid, mektig god. Det er også gledelig underveis å opplevde hvordan Schlesinger strekker strikken overraskende langt mot et bekmørkt landskap,  noe som gjør at «The Believers», til tross for sine mange feilskjær (blant annet den forferdelige slutten), i det minste ikke reduseres til noe som minner om et produkt fra et samlebånd.

419 Bill and Ted’s Excellent Adventures (1989)

Det vil alltid være noen filmer man på et visst tidspunkt gjennom oppveksten knyttes veldig til, uten at man føler et behov for å gjenoppsøke de senere. Eller kanskje bevisst velger å unngå et gjensyn, fordi vissheten om at filmen nå bare har verdi i et nostalgisk vakuum som ikke kan gjenskapes, blir veldig påfallende. «Bill & Ted’s Excellent Adventure» er for meg en av disse filmene.

Men som filmverk var dette også et uttrykk for en fantastisk oppfinnsomhet – og som komediefenomen skulle «Bill & Ted’s Excellent Adventure» vise seg plagsomt formende på mange av oss i flere påfølgende år. Som en definisjon av den lavpannede MTV-aktige amerikanske humoren som skyllet over oss inn på 90-tallet. I utviklingen av amerikansk komediefilm kan ikke «Bill & Ted»-filmene undervurderes, og den første var naturligvis den beste.

418 The House on Sorority Row (1983)

Lenge før regissør Mark Rosman skulle bli leverandør av tenåringsfilmer for Disney-konsernet på 2000-tallet, startet han karrieren på diametralt motsatt vis med den formelbaserte slasherfilmen «The House on Sorority Row» tidlig på 1980-tallet.

Historien omhandler noen collegejenter som leier et hus sammen i studietiden, og som bestemmer seg for å gjøre et pek med den strenge leietageren når skolegangen nærmer seg slutten. Dette peket går imidlertid litt for langt (et velkjent premiss i disse filmene), og kort tid etter blir jentene hjemsøkt av en person som slakter dem ned én etter én.

«The House on Sorority Row» etterstreber ikke originalitet, men er en middels god og behagelig velprodusert slasherfilm som følger de fleste konvensjonene. Regissør/produsent/manusforfatter Rosman har åpenlyst en viss følelse for sjangeren, men veien fra den litt langtekkelige og forsøksvis stemningsfulle etableringen, til den obligatoriske drapsrekken, blir i overkant brokete og uspennende formulert. Det er synd, for Rosmans stemningsfulle blikk på figurene og omgivelsene, viser at han og filmen har noe uforløst ved seg. Og innimellom, i enkeltscener som hovedsakelig handler om å bygge stemninger, er «The House on Sorority Row» i nærheten av de beste i sjangeren.

417 Sleepaway Camp II Unhappy Campers (1988)

Hvordan lager man en velfungerende oppfølger til en slasherfilm som antakelig leverte sjangerens sterkeste og i hvert fall mest minneverdige sluttscene? Vel, man lager en film som er enda bedre på alle andre områder!

Selv om den ekstremt lavbudsjettsorienterte forgjengeren blant annet hadde noen forstyrrende svake skuespillerprestasjoner, ble det snarere en kvalitet ved filmen enn irritasjonsmoment. Det er likevel litt betryggende å ta del i den mer velproduserte «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» som faktisk innehar jevnt over habile skuespillerprestasjoner, men viktigst: historiefortellingen er, til tross for sin simple flathet, latterlig underholdende. Angela returnerer i en voksen kvinneskikkelse, spilt av Pamela Springsteen (broren til Bruce), kamuflert som en kristenkonservativ campleder for ungdommer. De som utøver det minste snev av umoral under oppholdet (og de er det mange av) har en tendens til å forsvinne fra campen én etter én, angivelig sendt hjem av Angela på grunn av upassende oppførsel. I virkeligheten maltraktert til døde på ulike kreative måter.

«Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» mesker seg i pupper og blod som en slags softcore horrorfilm. Underholdningsverdien er like ekstrem som den er lavpannet, og storyen omhandler sjeldent mer enn å iscenesette flørtende amerikanske ungdommer på sommercamp, avbrutt av morbide drapsrekker. Men resultatet er altså farlig underholdende. Den snuskete perversiteten utfylles av velformulerte vittigheter og en uhøytidelig, lite krampeaktig tone. Filmen har en ganske annen og lysere valør enn originalen, men i en periode da publikum trolig var nær metningspunktet i møte med tradisjonelle slasherfilmer, byr «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» på noe annet, og smaken av det er ganske enkelt deilig.

416 The Beast of War (1988)

Før regissør Kevin Reynolds lagde 90-tallets kanskje største Hollywood-fiasko i «Waterwold», var han mer heldig i denne noe mindre produksjonen.

Dels er «The Beast of War» en overfladisk, underholdningsbetont thriller satt til den afghansk-sovjetiske krig på 80-tallet – og dels er filmen et forsøk på å uttrykke noe innsiktsfullt om mennesket i en ekstrem krigssituasjon. Filmen er sannsynligvis hakket for banal og forenklet sammenskrudd til å lykkes fullt ut med det siste, men Reynolds evner delvis å konstruere en habil og småspennende fortelling rundt interessante etiske dilemmaer. Absolutt severdig!

415 Victory (1981)

Sportsfilmer, inkludert de fåtallige som handler om fotball (ikke den amerikanske sorten), har i filmsammenheng for ofte blitt redusert til fordummende historiefortellinger som sjeldent maksimerer spennende sportsskildringer, beskriver idrettens sjel eller fanger den fantastiske nerven som kan omkranse sportsverdenen. På den andre siden er filmhistorien fylt til randen av gripende og imponerende krigsskildringer, eller renskårne underholdningsproduksjoner som bruker 2. verdenskrig som plattform for spenningsmettede fortellinger om rømningsforsøk fra krigsfengsler, slik som John Sturges perfeksjonerte i «The Great Escape» (1963).

Sistnevnte film har antakelig også vært malen for regissør John Huston, som på tampen av en innholdsrik karriere ga seg i kast med «Victory» – et fascinerende filmprosjekt som skulle forene krigsfilmtradisjonen med fotballfokus. Filmen har en besynderlig miks av et persongalleri, fra den amerikanske actionhelten Sylvester Stallone, til Max von Sydow og Michael Caine, ispedd en rekke fremtredende internasjonale fotballspillere fra 70- og 80-tallet, deriblant selveste Pelé og vår egen Hallvar Thoresen. Sammen skaper de et fotballag av allierte krigsfanger som skal spille mot det tyske fotballandslaget i en propagandakamp i nazistenes regi. For de allierte fotballspillerne blir begivenheten imidlertid brukt som et bakteppe for en storstilt rømningsaksjon – inntil det viser seg at fotballen i seg selv blir en arena for frihet, fellesskap og triumferende glede.

Filmens oppbygning i fangeleiren med forberedelsen til fotballkampen, er litt brokete konstruert og Sylvester Stallones rastløse amerikanske figur blir et irriterende innslag. Derimot er særlig Michael Caine fremragende og blir innledningsvis limet som holder på interessen. Men til slutt handler alt om den siste halvtimen, med et fantastisk klimaks der fotballkampen iscenesettes på mesterlig vis, og som beviser det filmiske og spenningsutløsende potensialet i den profesjonelle leken med lærkula.

414 2010 (1984)

På listen over dumdristige oppfølgerideer i nyere filmhistorie er det ikke mulig å komme utenom «2010». Peter Hyams har både skrevet, regissert, produsert og sågar fotografert fortsettelsen på Stanley Kubricks ikoniske mesterverk «2001: A Space Odyssey». Hyams’ lidenskapelige nærhet til «2001»-universet har heldigvis medført en respektabel filmatisering, og har nedkommet med et filmavkom som i gode øyeblikk kan betraktes som et kjærlighetsbarn av et filmverk. Roy Scheider, Helen Mirren og John Lithgow bringer stødighet inn foran kamera, og Hyams har heldigvis vist en nøkternhet i et rett-frem-fortellende perspektiv som ikke går for mye i veien for originalverkets tvetydigheter og bevisst uavsluttede spor – selv om «2010» også tilbyr forklaringer og utdypninger der «2001» holdt kortene tett til brystet. Kanskje derfor etterlater heller aldri «2010» noen følelse av tidløshet eller uendelighet. Hyams besitter heller ingen visjonær filmskaperkraft, ei heller audiovisuelt.

Paradoksalt nok fremstår også «2010», selv om den er av nyere dato, som mer datert og ute av tiden sett opp mot «2001». Den teknologiske estetikken er særlig preget av 80-tallets datavirkelighet, mens tematikken henfaller til konfliktnivået rundt den kalde krigen, slik at filmen på flere nivåer bindes sterkere mot en spesifikk tid enn tidløsheten som ligger i «2001». Som et selvstendig science fiction-verk faller også «2010» mellom to stoler: Den har ikke tilstrekkelig kraft eller identitet som et kunstnerisk filmverk, og er heller ingen utpreget underholdningsdrevet sci-fi-film i en slags renessansetid for en sjanger der referansen nå var «Star Wars». Hyams lar motoren dure i lavt tempo med en sakteskridende dramaturgi, delvis kjedelig, men delvis også en verdig reise inn i et spennende filmhistorisk landskap. Mest av alt føles det likevel som knapt mer enn en semi-interessant fotnote eller kuriøs b-side til Kubricks mesterverk. Vi kunne fint vært foruten, men vi lever også veldig fint med «2010».

413 The Holcroft Covenant

Jeg er urokkelig på at John Frankenheimer er en av de mest undervurderte mainstream-filmskaperne i nyere amerikansk filmhistorie. Spionfilmen «The Holcroft Covenant» er riktignok et godt stykka unna å være av hans beste filmer, men likevel langt bedre og ikke minst mer underholdende enn ryktet skulle tilsi.

Filmen er basert på en spionroman av Robert Ludlum, noe som i seg selv gjør den interessant, forsterket av tilstedeværelsen til Michael Caine på høyden av karrieren. Caine spiller sønnen til en tidligere nazist som sammen med to andre i den nære kretsen til Adolf Hitler gjemte bort et større beløp nazipenger i en sveitsisk bank etter krigen, et beløp som gjennom årene har vokst til eventyrlige summer og som kunne tas ut av arvingene 40 år senere. I den anledning starter et intrikat politisk spill som involverer tvilsomme mennesker, skjulte motiver og drap i jakten på pengene. Det Frankenheimer server er et klassisk fundamentert thrillerhåndverk med solid skuespill og drivende dramaturgi – som verken er perfekt utført eller utpreget originalt fortalt, men som heller ikke trenger å være det.

412 Rumble Fish (1983)

Jeg forguder Francis Ford Coppola for hva han gjorde på 70-tallet. Det er imidlertid umulig å sette 70-årenes mesterverksrekke opp mot 80-tallsproduksjonene, selv om det tydelige stil- og formatskiftet gir Coppola en kontrastfylt og høyinteressant filmografi som helhet. Den undervurderte filmfotografen Stephen H. Burums komponering lekne svart/hvitt-bilder fremheves her i det eksperimentelle regiarbeidet, der Coppola underordner historieadaptasjonen en vital, søkende visuell atmosfære.

«Rumble Fish» er nydelig å se på, men selv på sine knappe 90 minutter, rekker den også å kjede meg i sine svakere øyeblikk.

411 Withnail & I (1987)

Den erkebritiske buddykomedien «Withnail & I» er ikke lenger bare en kultklassiker som er omfavnet og sitert ihjel av filmnerder og hipstere. Filmen oppleves snarere i dag som allemannseie, og figurerer gjerne på lister over tidenes beste og mest populære britiske filmer. Det er på en side lett å forstå hvorfor, da «Withnail & I» utvilsomt er både en sympatisk og forfriskende alternativ kompisfilm, befriende skjermet for påklistret føleri. Istedet bærer filmen på en usminket, ektefølt tone når den skildrer vennskapet mellom de to fantastiske figurene som begir seg ut på tidenes fyllekule på film.

Den britiske 1960-tallssettingen med den rustikke atmosfæren, musikken, det utrolige skuespillet og dialogen… hva er det ikke å like? Jeg vet ikke, men etter å ha sett filmen kun én gang (for en del år siden) sitter jeg personlig på gjerdet uten medlemskap i filmens voksende fanklubb. For det er også noe banalt, litt anstrengt og ikke morsomt ved den også, er det ikke?


1980-tallet: 421 – 430. plass

430 The Unseen (1980)

Tre unge, kvinnelige tv-journalister kjører til Solvang, et lite dansk samfunn sør i California, for å dekke en nasjonal feiring og parade. Ettersom alle hotellene viser seg å være fullbooket, ender de opp med å få overnatte i huset til en middelaldrende, eksentrisk museumskurator og hans mystisk stille kone som bor i nærheten. Ganske snart forstår vi at huset deres også rommer noe mer – en tilsynelatende usynlig trussel som befinner seg i den dunkle kjelleren under dem.

«The Unseen» er regissert av Danny Steinmann («Savage Streets» og «Friday the 13th: A New Beginning») som for anledningen gjemte seg bak pseudonymet Peter Foleg i protest mot produsentenes ivrige klipping i post-produksjonen. Men paradoksalt nok er «The Unseen» trolig Steinmanns karrierehøydepunkt. Filmen, som har et åpenbart slektskap til Alfred Hitchcocks «Psycho», samtidig som den låner elementer fra den italienske giallo-tradisjonen og har et bein solid plantet i klassisk amerikansk slasherlandskap, ser overraskende bra og inspirert ut. Særlig er fotoarbeidet og klippingen spennende løst i flere sekvenser. I tillegg er det forfriskende hvordan filmen bruker Michael J. Lewis’ komponerte originalspor som middel til å bygge opp stemninger, og lar musikken ta betydelig større plass enn det som er vanlig, og gjerne på bekostning av den litt flaue dialogen.

På den andre siden ligger det et uforløst potensial i å tegne huset som et åsted med sterkere identitet og spenning, og skuespillerprestasjonene befinner seg på et nesten forstyrrende lavt nivå (dog er Sydney Lassick sterkt underholdende i sin over-the-top-tilnærming i portretteringen av den eksentriske husverten). Filmen blir også en anelse tonedøv de siste 20-30 minuttene, hvor Steinmann til slutt bringer oss ned i kjelleren i en mindre elegant finale og en nokså forutsigbar avsløring. Likevel er «The Unseen» et underholdende sjangerbidrag i b-filmsegmentet av amerikanske thriller/skrekkfilmer.

429 The Big Easy (1987)

Dennis Quaid spiller en politibetjent som innleder et forhold til en statsadvokat, spilt av Ellen Barkin, etter at de treffer hverandre på åstedet for et mafiadrap. Filmen tar for seg forholdet mellom to som står på hver sin side i rettssalen, men som på fritiden utvikler et prøvende kjærlighetsforhold. Den tredje karakteren i «The Big Easy» er ganske enkelt New Orleans, slik enhver film som lokaliseres til sørstatsbyen ender opp med å bli uunngåelig fargelagt av den atmosfæren som gjennomsyrer stedet.

Regissør Jim McBride legger ambisjonslista interessant høyt med tanke på det litt intetsigende plottet, som i bunnlinjen er et romantisk drama plassert i en ganske gjespfremkallende politifilm om korrupsjon og gangsterdrap. Derimot gjør McBrides lekne filmspråk det også litt vrient å trenge inn i hva filmen er, og det virkelige engasjementet for figurene forsvinner. En periodevis hetende romantikk med erotisk valør, er heller ikke alene nok til å gjøre «The Big Easy» til noe virkelig stort. Men glimtvis vises sider av New Orleans, og en kjemi i samspillet mellom Quaid og Barkin, som gjør at det likevel skinner ganske bra av «The Big Easy».

428 Ghosts… of the Civil Dead (1988)

John Hillcoat diskuterer fengselinstitusjonens problematiske vesen i sin australske debutfilm «Ghosts… of the Civil Dead». Det er ingen actionfilm, og intet publikumsfrieri innbakt i Hillcoats urafinerte, intense skildring av en ubønnhørlig destruktivitet som gjennomsyrer filmens futuristisk-aktige fengselsvirkelig.

Inspirasjon har Hillcoat hentet fra observasjoner gjort i noen av USAs mest ekstreme fengsler – og nettopp blir filmskaperens tydelige agenda vel dominerende på bekostning av et manglende emosjonelt drivpunkt. Men som polemikk kommuniseres filmen virkningsfullt av et upolert og virkelighetssøkende filmspråk. Dessuten er skuespillet, inkludert Nick Cave i sin første rolle, ildfullt og genuint til stede.

427 Adjø solidaritet (1985)

Den gjengse latterliggjøringen av Wam & Vennerøds filmproduksjon har dessverre overskygget det faktum at filmskaperduoen gjennom årene realiserte et knippe filmatisk og tematisk ambisjonsrike filmer (så kan man være enig eller uenig om graden av kvalitet). De fleste kjennere vil antakelig kunne nikke bekreftende til at «Adjø solidaritet» står som deres hovedverk, og beste film.

«Adjø solidaritet» er konfronterende av natur; ulike generasjonsperspektiver smeltes sammen i en mangefasettert samfunnskommentar, om dobbelmoralisme, tilhørighet og erkjennelse om egen posisjon og en karakterskiftende virkelighet. Skuespillet er mildt sagt ujevnt, men aldri sjenerende. Ideen som ligger til grunn for historiefortellingen, og den filmiske gjennomføringen, er imidlertid oppsiktsvekkende i sin energi og fortelleriver. Manuset er direkte og lettforståelig, men rommer samtidig en analyse som, hvis man ønsker det, gjør opplevelsen mer utfordrende. Mest gledelig er det derimot at «Adjø solidaritet» også fremstår så vital og sprudlende i sitt ekspressive filmspråk, som kun unntaksvis mislykkes, men hovedsakelig beriker norsk filmhistorie.

426 Deadly Circuit / Mortelle randonnée (1983)

En tilsynelatende småsexy fransk noir skrevet av Jacques Audiard, basert på klassisk amerikansk pulp-litteratur, og med den hypnotiserende vakre Isabelle Adjani hovedrollen. Det er kanskje ikke rart at jeg gikk til «Deadly Circuit» med høye forventninger, men samtidig vel vitende om at det ofte er en grunn til at en film er lite sett og sjeldent omtalt som viktig å få med seg. Likevel var det med en pirrende oppdagelsesfølelse jeg entusiastisk gikk til «Deadly Circuit». Først etterpå forstod jeg at jeg faktisk har sett samme historie tidligere i form av den middelmådige «Eye of the Beholder» med Ewan McGregor og Ashley Judd fra 1999 som er basert på samme roman.

«Deadly Circuit» har derimot en mer interessant visuell tilnærming til materialet, samtidig som regissør Claude Miller dessverre ikke helt klarer å finne balansen mellom all eksposisjon, dramaturgien i whodunnit-historien og det estetiskdyrkende filmspråket – som gradvis skyver hele filmen over i et veldig kaotisk og absurd landskap. Resultatet er fascinerende, men nesten enda mer frustrerende.

425 Sudden Impact (1983)

Sju år etter «The Enforcer» returnerte Clint Eastwood til den ikoniske Harry Callahan-figuren i filmseriens fjerde kapittel med «Sudden Impact» fra 1983 – for øvrig den eneste der Eastwood selv er kreditert som regissør. Og Eastwood går aldri inn for å oppfinne hjulet på nytt, verken i regiarbeidet (som virker ganske rutinepreget) eller i den innbitte portretteringen av Callahan, som også her primært fillerister overordnede, mens han selv opererer brutalt på kanten av den samme loven han er satt til å håndheve. Her faller han også for en kunstmalende blondine i forbindelse med en drapsetterforskning, et forhold som aldri fremstår som veldig troverdig, men som er nøkkelen som etter hvert åpner opp det ganske middelmådige plottet.

Som klassisk, hardkokt action-krim der tidsånd og estetikk av 70-tallet møter 80-tallet, er «Suppen Impact» underholdende nok. Og ikke minst introduserte den en legendarisk one-liner, og inneholdt i sin originalversjon såpass kompromissløse scener at filmen faktisk ble forbudt ved norske kinoer i sin opprinnelige form.

424 We’re No Angels (1989)

«We’re No Angels» er løselig basert på en film med samme tittel fra 1955 med Humphrey Bogart. Her spilles imidlertid hovedfigurene av Robert De Niro og Sean Penn, mens regissør Neil Jordan for øvrig krydrer ensemblet med solide folk som Demi Moore, James Russo, Wallace Shawn, Bruno Kirby og ikke minst en ung John C. Reilly.

Vi kastes inn i historien idet Robert De Niro og Sean Penn rømmer fra fengsel, før de etter noen misforståelser søker dekning forkledd som prester i et lite tettsted noen meter unna den kanadiske grensen. «We’re No Angels» er sjangermessig tohodet som forviklingskomedie og en slags thriller, tidvis med en Coen-aktig miljø- og figurskildrende stemning. Komediefaget er vrient, og Neil Jordan er åpenbart ikke på hjemmebane. Den irske filmskaperen er derimot, som alltid, flink til å orientere seg stilsikkert i ulike filmunivers, og «We’re No Angels» løses fotografisk bra. Manuset er for øvrig bearbeidet av selveste David Mamet, så mengden av talent involvert i produksjonen kan ikke avfeies. Selv om komedien verken er nyskapende eller uforutsigbar, oppstår det flere humrende episoder i filmens sjarmerende, litt slentrende skråblikksbetraktninger. Og aller best, og morsomt, er den underspillende John C. Reilly som etter et stykke introduseres i en fantastisk prestebirolle.

423 The Hand (1981)

«The Hand» er et merkverdig tidlig innslag i Oliver Stones filmografi – et slags halvveis vellykket forsøk på å kamuflere et latterlig materiale i et velmenende psykologisk horrorverk, som lener seg mye på Michael Caine for å bygge kredibilitet og troverdighet. Men «The Hand» er langt på vei en underholdende og velskapt b-filmproduksjon; filmfortellingen er tilstrekkelig overbevisende og tilstedeværelsen til Caine karismatisk nok til at man biter på det fordummende agnet.

Caine spiller en tegneseriebokforfatter som mister hånden i en trafikkulykke, før hånden muligens vender tilbake som en drapstrussel på egen hånd (no pun intended). Til tross for historiens banaliteter, manøvrerer Oliver Stone «The Hand» i en tvetydig retning – og han er minst like opptatt av å dykke ned i hovedfigurens ekteskapelige og eksistensielle kvaler, som han er opptatt av å iscenesette klassiske horrortablåer. Samtidig er den visuelle håndteringen tidvis sterk, og filmen ligger atmosfærisk nærmere en britiskinspirert, mørk og surrealistisk 70-tallsestetikk enn de mer utagerende amerikanske 80-tallsslasherne. Likevel er det vanskelig å se for seg «The Hand» uten Michael Caine, som innimellom – i sitt dynamiske og innbitte skuespill – får oss til å glemme den tynne suppa Oliver Stone tross alt koker filmen på.

422 Shoot to Kill (1988)

Konseptet er spennende i seg selv, men mulighetene utnyttes kun halvveis av filmskaperne i tilfellet «Shoot to Kill». Det åpner sterkt med en pulsjagende gisselscene hvor en ukjent drapsmann evner å rømme fra et åsted foran nesa på et FBI-team under ledelse av Sidney Poitiers standhaftige rollefigur. På rømmen infiltrerer drapsmannen, som vi ikke har sett, en gruppe med fire menn som har meldt seg på en guidet reise på fjellet.

Det konseptuelt interessante ligger i at vi som publikum ikke vet hvem av de fire mennene som lyver om sin forhistorie, og som er drapsmannen. Dette spillet tilfører dramaet en nerve, men dessverre presenteres avsløringen litt for tidlig i dramaet. Parallelt med fjellturdramaet, følger vi Poititer som fortsetter jakten på gjerningsmannen og som i ukjent naturterreng må samarbeide med en villmarksekspert spilt av en karismatisk Tom Berenger (som for anledningen både ser ut som og har egenskapene til Lars Monsen). Poitier er solid i sin comeback-rolle etter ti fraværende år fra filmduken. Dessverre er ikke regiarbeidet til Roger Spottiswoode like spennende. Til tross for Michael Chapmans solide fotoarbeid, er det et noe mediokert og blast over den filmiske presentasjonen. Komponist John Scotts melodiøse bidrag er imidlertid undervurdert, og sterkt delaktig i flere av de scenene som virkelig fungerer.

421 A Christmas Story (1983)

En amerikansk julefilmklassiker som ikke har nådd helt samme klassikerstempel som et obligatorisk julebekjentskap for den gjengse nordmann som den har for amerikanerne. Bob Clarks 1983-produksjon er en nostalgisk forestilling av en julehøytid slik vi liker å se den for oss. En guttunge står foran et butikkvindu og har funnet det eneste han ønsker seg til jul – et våpen – som moren (av forståelige grunner) ikke ønsker å kjøpe til sønnen. Niåringen må dermed bruke førjulstiden kreativt med mål om likevel å ende opp med ønskegaven under juletreet.

«A Christmas Story» omfavner en basal og barnlig julemagi innenfor rammene av en amerikansk småby på 40-tallet. Og den innehar en slags ektefølt lengsel, der iscenesettelsen kommer i form av en serie fornøyelige sekvenser om spennende oppvekstdager i førjulstiden. Som en serie av anekdotiske vignetter snarere enn en fullendt historiefortelling, henger likevel «A Christmas Story» fint sammen takket være den lune fortellerstemmen som binder fragmentene sammen til en fornøyelig helhet av en spillefilm.


1980-tallet: 431 – 440. plass

440 Lean on Me (1989)

Joe Clark, spilt av Morgan Freeman, hentes inn som rektor for å rydde opp i uroen ved en problemskole i New Jersey som er fylt til randen av motivasjonsløse og kriminelle ungdommer. «Lean on Me» føyer seg inn i rekken av skolefilmer basert på virkelige hendelser, hvor én lærer snur et tilsynelatende umulig utgangspunkt til uventet triumf. Det interessante med tilfellet «Lean On Me», er at hovedfiguren – fremragende spilt av Morgan Freeman – ikke er den typiske motivasjonsguruen av en inspirerende lærer som sympatisk bygger opp elevene, og henter ut uante ressurser. Han er derimot gjennomgående usympatisk, brautende, full av arroganse og tyr til utdatert metodikk i å spille på frykt, som ikke påkaller sympati. Det fremstår også som litt uvisst hva regissør John G. Avildsen egentlig ønsker å formidle. På en side fremstilles Joe Clark som en mann som gjennomfører en formidabel kursendring, fra det håpløse (skolekorridorene skildres i begynnelsen med skrekkbilder som påminner om de mest voldelige ghettoer) til at skolens verstinger endelig lystrer hans kommando.

Der den sammenlignbare «Stand and Deliever» tok for seg én lærers inspirerende undervisningsteknikk, handler «Lean On Me» om implementering av disiplin, og ikke direkte en utvikling av undervisningsopplegget. Avildsen tillater hele ikke andre figurer å komme helt til rette fra skyggen av den ropende Joe Clark, som i Morgan Freemans ruvende skikkelse opptar all plass. Men til slutt er det også hans størrelse som karakter og skuespiller, som gjør «Lean On Me» severdig.

439 Maniac (1980)

Det er altfor lett å undervurdere «Maniac» som en generisk 80-tallsslasher av tanketom exploitation (uten at det nødvendigvis er noe galt med det). Derimot oppleves «Maniac» som ganske unik i hvordan den umiddelbart og inngående gjør oss kjent med seriemorderens psyke, spilt av slibrige Joe Spinell. Filmen fortoner seg like mye som en psykologisk skrekkthriller opptatt av å male frem både en realistisk atmosfære, både i karakter- og miljøskildringer. Det er mørkt og møkkete, svett og kvalmt. Bildene er illeluktende, og drapene er de bestialske klimaksene. Men blodbadet skjuler like fullt et mer nyansert mørke som gjør filmopplevelsen hakket mer verdifull enn forventet, vel vitende om at «Maniac» ikke engang får en fotnote i filmhistorien.

PS! Filmen fikk i 2012 en remake med Eliah Wood i hovderollen, og den er overraskende frisk – dog en anelse ulik – originalen, selv om den i likhet med 1980-versjonen er såpass snuskete at den urokkelig er forankret i rett-på-video-segmentet.

438 Sleepaway Camp (1983)

Robert Hiltziks karriere som filmskaper handler om én ting: «Sleepaway Camp» (han laget aldri noen annen film, foruten en slags remake i 2008). Hiltzik er i dag advokat, men som aspirerende filmskaper tidlig på 1980-tallet kastet han seg som så mange andre på bølgen av amerikansk slasherfilm. Filmen ble i sin tid en moderat suksess på basis av sitt begrensede budsjett, men også tilsidesatt av de mer robuste sjangerfilmene fra samme epoke. Likevel er det ikke ufortjent at «Sleepaway Camp» i nyere tid er blitt plukket opp og tiljublet som et velskapt horror-kultfilmemne.

Det er likevel én ting som mer enn noe annet sementerer verkets fortjente klassikerstatus: Den grenseløst foruroligende, sjokkerende og fantastiske sluttscenen som uten sidestykke er tiårets beste avslutning av en horrorfilm. Da blir det heller ikke så problematisk at historien som ligger foran slutten er ganske middelmådig utbrodert, at det aldri blir direkte spennende og at skuespillet nesten er forstyrrende svakt. Derimot skal Hiltzik ha honnør for å inkludere noen fiffige drapsscener underveis (som når et gedigent vepsebol kastes inn på et innelåst toalett) og etableringen av en mer krevende dramaturgi der spenningsmomentet aldri ligger i hvem som er drapsmannen. Dette aspektet burde gitt filmskaperen større handlingsrom til å dyrke det audiovisuelle og gjøre filmen stemningsskapende på en annen måte. Men Hiltzik har åpenlyst verken ambisjonene eller budsjettet til å ta filmen i den retningen. Derimot utnytter han det fraværende «who-dunnit-fokuset» til å bygge opp mot en veldig annerledes plottvending i sluttscenen – en finale som i horrorsjangerens ånd er mer grotesk og sjokkerende enn den er smart – men som også utvilsomt er en filmspråklig genistrek. For det må innrømmes: Filmens sluttbilde var det siste jeg tenkte på før jeg la meg den kvelden, og det første jeg tenkte på da jeg stod opp dagen etter.

437 Intruder (1989)

Scott Spiegel bidro som medforfatter på Sam Raimis oppfølgersuksess «Evil Dead II» før han to år senere regisserte et selvstendig lavbudsjetts slasherverk med «Intruder» som utkom – rett på VHS – i 1989.

Både Sam Raimi og kultskuespiller Bruce Campbell fra nettopp «Evil Dead» dukker opp i to ørsmå roller/vennetjenester, mens Dan Hicks – også han fra «Evil Dead II» – spiller en mer sentral rolle. Filmens veldig ukompliserte handling foregår i sin helhet inne i et supermarked, der vi følger de ansatte som under en kveldsvakt blir terrorisert av en psykopatisk drapsmann. Den introduserende skildringen er overraskende lang og filmen er omtrent halvveis før handlingen materialiserer seg i skrikende ofre og groteske likvideringer. Selv om den nesten møysommelige oppbygningen ikke benyttes til å utvikle noen av filmens karakterer, blir vi derimot godt kjent med settingen; supermarkedet, som på et viss utnyttes til å bli filmens fremste og mest originale fortrinn.

Det er tydelig at Spiegel vil noe med kamera, både i fotograferingen av lokalet og i de sjangernødvendige iscensettelsene av drapsøyeblikkene. Med sannsynlig inspirasjon fra nettopp Raimi i noen tidvis idérike kamerainnstillinger, bærer «Intruder» likevel preg av en viss lettvinthet og uoriginalitet. Pr. 1989 var da også slasherepokens storhetstid allerede over, og «Intruder» kan virke som en siste krampetrekning for en sjanger som ved inngangen av 90-tallet sovnet inn i en komatilstand den ikke egentlig våknet fra før sjangerhelten Wes Craven revitaliserte sjangeruniverset på 90-tallet. Som filmskaper har heller ikke Scott Spiegels karriere eksplodert i ettertid, snarere tvert i mot.

Rent anekdotisk er det likevel verdt å nevne at Scott Spiegel skrev «Intruder» sammen med Lawrence Bender, som noen år senere innledet et særdeles fruktbart og innflytelsesrikt produsent-regissør-samarbeid med Quentin Tarantino. Etter sigende var det Scott Spiegel som introduserte Bender for Tarantino, og gjennom det indirekte bidratt til noe av det mest betydningsfulle som skulle skje på amerikansk film det kommende tiåret.

436 Reds (1981)

Den tolv ganger Oscar-nominerte «Reds» er anerkjent som en av de virkelig store amerikanske filmene, men det føles likevel som den har havnet litt under radaren mens tiden har løpt. Warren Beatty sanket alene fire nominasjoner; for beste film, regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver – en bragd han gjennom filmhistorien kun deler med Orson Welles for «Citizen Kane» og Woody Allen for «Annie Hall».

Beatty spiller Jack Reed, en radikal amerikansk journalist og sosialist, som etter hvert reiser til Sovjetunionen for å ta del i arbeidernes revolusjon, og returnerer til USA for å danne et eget kommunistisk parti, med påfølgende utfordringer som oppstår i kjølvannet. «Reds» er en klassisk, episk historiefortelling som i sitt format aldri vil bli irrelevant, men som samtidig sliter med å gjøre seg minneverdig. Det over tre timer lange, fakta- og dialogtunge dramaet, lar innimellom enkeltscener bli for langdryge. Grepet med å avbryte historien med å slippe til intervjuobjekters retrospektive betraktninger, fungerer imidlertid godt som et avvekslende perspektiv. Filmen er også solid forankret i et knippe solide rolleprestasjoner; fra nevnte Warren Beatty, til Diane Keaton som hans romantiske motpart, og en – for anledningen – nedtonet utgave av Jack Nicholson som Eugene O’Neill. Samtidig er det, gjennom mine øyne, fotoarbeidet til Vittorio Storaro som er faktoren som evner å løfte det dialogtunge dramaet til også å bli en tidvis spennende filmisk totalopplevelse. Storaro tilfører filmen en visuell tyngde i presentasjonen, både av de intime og lukkede innendørsscene, men aller mest i de storslagne tablåene som finner sted utendørs med store folkemengder. Dessverre kan han likevel ikke forhindre at Warren Beattys innfallsvinkel hovedsakelig er relativt teatralsk, i overkant forklarende, og derav også en smule filmatisk kjedsommelig.

435 The Challenge (1982)

En amerikansk bokser får i oppdrag å frakte et antikt samurai-sverd til Japan hvor han skal overlevere det til dens rettmessige eier, bare for å havne midt i en brutal feide mellom to rivaliserende brødre.

«The Challenge» er undervurderte John Frankenheimers hardkokte håndtering av et modernistisk vest/østen-stereotypisk actioneventyr. Filmens voldelige brutalitet med en naturlig tilnærming til blant annet avkappede kroppsdeler, var sannsynligvis grunn til at «The Challenge» i sin tid ble forbudt på norske kinoer. Det er kanskje perverst, men filmens kompromissløse skildring av underverdenens ubarmhjertigheter, er også dens mest interessante side.

Scott Glenn spiller hovedrollen som den amerikanske bokseren som er bemerkelsesverdig distansert til alt som foregår, med en portrettering som slekter på erkeamerikanske actionfigurer spilt av Clint Eastwood og Chuck Norris. Det hører også med til historien at en ung Steven Seagal jobbet på settet som actionkoreograf og stuntman, og dermed var en viktig del av produksjonen. Det er uansett Toshiro Mifunes rolleprestasjon som er skuespillerbeholdningen, og manuset til Richard Maxwell og John Sayles har også flere lag som gjør det mulig å assosiere mer med historien og figurene enn det umiddelbare. Det er likevel actionsekvensene, plassert i et merkverdig sammensurium av vold og underfundig komikk i en b-filminnpakning, som gjør «The Challenge» spesiell og spennende – alt i sitt vestlige blikk på et moderne kulturbilde fra et urbant Japan.

434 Tre fratelli / Three Brothers (1981)

Det er noen tunge litterære kvaliteter over italienske «Three Brothers» eller Tre fratelli». Francesco Rosi forteller om tre voksne brødre som returnerer til barndomshjemmet etter at moren dør. Filmen utbroderer de ulike livene og deres divergerende perspektiver idet de nå møtes etter mange år – nå som de er tilnærmet fremmede for hverandre, men i omgivelser av felles fortid og kjenner trykket av en familiær historie. Samtidig må de forholde seg til en sørgende far, i et alltid distansert forhold.

Filmens litterære kvaliteter uttrykkes i lange dialoger omkring et komplekst materiale som søker å belyse en større tematikk – om politikk og samfunn, moral og eksistensialisme. Perspektivene føres av karakterer tilknyttet ulike sosiale lag av det italienske samfunnet, men som er naturgitt sammenbundet av familiebånd. Filmspråket føles ikke et øyeblikk uinspirert, men er vagt observerende på en måte som ikke skal ta oppmerksomheten fra forståelsen i det som forsøkes formidlet i det språklige og intellektuelle rommet som Rosi dyrker.

433 Black Widow (1987)

Debra Winger spiller en FBI-etterforsker som utvikler en hypotese om at én kvinne står bak dødsfallene til flere velstående menn som over tid har blitt funnet døde, tilsynelatende av naturlige årsaker. Winger tar derimot på egenhånd opp jakten på den ukjente «The Black Widow» som hun antar har forført og senere forgiftet mennene for deretter å stikke av med store pengebeløp.

Debra Winger er god som nedtonet, dedikert FBI-agent, mens Theresa Russell er lysende som den elegante, forgiftende fristerinnen. Der filmen lenge ulmer som en thriller klassisk etterforskningsthriller som følger de to hovedpersonene på hver sin front, slår gnistene opp i flammer når deres veier møtes på idylliske Hawaii. Regissør Bob Rafaelson er ikke ukjent med å bygge opp stemningsfulle, erotisk ladede thrillere – og her får nettopp samspillet mellom Winger og Russell den erotiske undertonen som umiddelbart høyner filmens puls. Det er samtidig lett å finne svakheter, særlig i manusarbeidet. Men Rafaelsons smak for atmosfæriske tablåer overskygger mange av filmens enkle løsninger, og gjør til slutt at «The Black Widow» likevel fortjener å bli fremhevet som en av de mange erotiske thrillerne som var med å fargelegge denne siden av amerikansk 80-tallsfilm.

432 Wolfen (1981)

«Wolfen» fra 1981 har havnet i skyggen av de mer kjente varulvfilmene «The Howling» og «En amerikansk varulv i London» fra samme tiår. Men filmen har noen kvaliteter og spennende perspektiver som gjør den enda mer interessant. Det åpner med at en høytstående politiker og maktfigur i New York blir funnet bestialsk myrdet sammen med sin kone og sjåfør. Det viser seg at de er påført skader som umulig kan stamme fra mennesker, og at det mest sannsynlig er rovdyr som står bak drapene. Politietterforskeren som settes på saken må følge uortodokse spor, og innordne seg alternative urbanmiljøer for å komme til bunns i et mysterium som muligens også innbefatter nærkontakt med en form for varulver.

I motsetning til ovennevnte varulvfilmer, er «Wolfen» sentrert rundt stemningsfulle blikk og mindre opptatt av å eksponere skrekkelementene i varulvmytologien. Regissør Michael Wadleigh setter opp et realistisk rammeverk, og skildrer der en «gritty» thriller på mørkt gateplan i uopplyste New York-gater. Genistreken ligger i å holde trusselen ukjent og fremmed for publikum så lenge som mulig. I stedet for å blottlegge de overnaturlige aspektene, dyrkes et atmosfærisk og tidvis suggerende filmspråk, som gir en næringsrik grobunn for en vag og gåtefull filmfortelling. Her er Wadleighs perspektivgrep særlig interessant; fremfor å gi oss bildene av varulvvesenet, ser vi sekvensene gjennom et synsforvridd filter som gjenspeiler varulvperspektivet, til en beslektet effekt av det som ble gjort i «Predator» noen år senere. Derfor oppleves «Wolfen» også som bemerkelsesverdig og høyst severdig, til tross for at den aldri blir fryktelig spennende og er litt seig i kantene.

431 Dead Poets Society (1989)

Det virket å være konsensus på første halvdel av 90-tallet der «Dead Poets Society» i flere sammenhenger ble fremhevet som et betydelig filmverk. I dag er det derimot få som snakker om denne Peter Weir-filmen, og det er i ettertid lettere å forstå hvorfor den har falmet enn å forklare datidens hyllest. Den store gåten er hvordan filmen innbrakte en oscarstatuett for beste originalmanus, da filmens mest iøynefallende svakhet nettopp ligger i noen av de lettvinte/urealistiske premissene og klisjéhåndteringen i det utslitte inspirerende-lærer-materialet.

Filmens tyngde ligger utvilsomt i Weirs personinstruks, hvor Robin Williams især gis handlingsrom til å gjøre det han kan best som velartikulert og vittig lærerfigur som med ukonvensjonelle metoder utfordrer rutinene ved en amerikansk privatskole på slutten av 50-tallet. Likevel er ikke Williams en egentlig hovedfigur. Det er Robert Sean Leonard som er filmens hjerte, som idealistisk elev i kamp mot ulike krefter som trekker han mot andre retninger enn han selv vil søke. På sitt beste er «Dead Poets Society» en slående og sterk skildring, men tidvis også ganske lettvint, urealistisk og flat.


1980-tallet: 441 – 450. plass

450 Predator (1987)

Jeg var nok under oppveksten atypisk nok mer opptatt av komedie- enn actionfilmene til Arnold Schwarzenegger, og hadde egentlig kun vage minner fra opplevelsen av å se «Predator» i en barnebursdag på VHS tidlig på 90-tallet. Et gjensyn ble derfor nødvendig ganske nylig. Men det voksne blikket gjorde ikke nødvendigvis opplevelsen veldig klarere. «Predator» er en testesteronbombe av en actionfilm med et tidsriktig konsept som blander elementer fra «Rambo» og «Alien». Men det er de store musklene, de store våpnene og de store eksplosjonene som dominerer i en film som blir mer «show off» enn spennende, særlig i andre halvdel.

Om tiden kanskje har løpt fra denne typen actionfilmer, er effektarbeidet bak Predator-skikkelsen et imponerende skue nesten tredve år senere. «Predator» var også filmen der regissør John McTiernan første gang viste at han kunne manøvrere en påkostet actionfilm til suksess, noe han fulgte opp med enda høyere kvalitet i de påfølgende «Die Hard» og «The Hunt for Red October» (før karrieren gikk helt i stå utover 90-tallet).

449 My Bloody Valentine (1981)

«My Bloody Valentine» var ganske tidlig ut i den amerikanske slasherbølgen (denne filmen er faktisk canadisk-produsert) som skylte over publikum i kjølvannet av «Halloween» og «Friday the 13th». Handlingen finner sted i en liten by som hjemsøkes av fortidens gufs når en rekke bestialske drap begås i en gruve på samme dag som byen ble terrorisert av en gal gruvearbeider for mange år siden – på Valentine’s Day.

Regissør George Mihalka knoter litt i etableringen av filmens figurer, men straks vi blir med heisen ned i den klaustrofobiske gruva, økes intensiteten – og vemmeligheten. «My Bloody Valentine» er kanskje mest kjent for en nådeløs sensur som fjernet flere minutter av de mest grafiske øyeblikkene, og likevel er det nok av detaljfokusert morbiditet på kamera i den redigerte versjonen. Derimot kan ikke filmen måle seg med det atmosfæriske gufset fra de sjangerens storesøsken som har en helt annen filmatisk finesse og stemning å spille på. «My Bloody Valentine» blir aldri veldig spennende og helhetlig engasjerende, kanskje med unntak av den siste halvtimen som i hovedsak utspilles under jordens overflate som en katt-og-mus-lek mellom den fryktinngytende drapsmannen og de siste overlevende.

448 Suspect (1987)

«Suspect» er et ganske streit, men underholdende stykke rettssalsthriller – ført i pennen av Eric Roth, som senere skulle gjøre seg bemerket som en av de mer toneangivende manusforfatterne i Hollywood, først gjennom «Forrest Gump», og senere ved samarbeid med Michael Mann («Ali», «The Insider»), Steven Spielberg («München») og David Fincher («The Curious Case of Benjamin Button»). I «Suspect» av Peter Yates, har han skrevet en presis og engasjerende fortelling om en forsvarsadvokat som i utgangspunktet får tildelt en umulig sak, men hvor lite viser seg å være som ved første øyekast.

Liam Neeson, i sin første Hollywood-rolle, spiller en uteligger som blir arrestert og siktet for drap etter at et kvinnelik skylles i land like utenfor maktens sentrum av Washington D.C. Han får oppnevnt en advokat, spilt av Cher, som raskt finner ut at klienten er døvstum, slik at all kommunikasjon må foregå skriftlig. Underveis i rettssaken inngår hun et hemmelig samarbeid med ett av jurymedlemmene (spilt av Dennis Quaid), en vellykket lobbyist som daglig opererer rundt makteliten, og som har igangsatt sin egen private etterforskning i skjul.

Selv om Cher isolert virker å være vaklende på bortebane i rollen som forsvarsadvokat, er filmen på sitt mest medrivende og underholdende i samspillet med Dennis Quaids karakter, der advokaten og jurymedlemmet setter mye på spill når de på kveldstid utvikler et faglig samarbeid (og en obligatorisk romanse). I kulissene lurer dommeren, spilt av John Mahoney, som aner at det foregår et hemmelig spill i kulissene. På et tidspunkt krysser de tre karakterene hverandre i en intenst spenningsoppbyggende sekvens som foregår på et bibliotek, som er særdeles effektivt filmatisk iscenesatt. Likevel, «Suspect» er en klassisk who-dunnit-thriller der vi introduseres for et karaktergalleri av mistenkte figurer, før sannheten avdekkes lagvis på vei mot et klimaks som først oppstår i sluttminuttene, som i dette tilfellet verken er utpreget logisk eller en narrativ fulltreffer, dog ganske spektakulær. Regissør Peter Yates – som nok mest huskes for Steve McQueen-suksessen «Bullit» fra 1969 – leverer imidlertid en solid produksjon; en thriller med en eim av Alfred Hitchcock, ispedd en dose Fritz Lang/film noir, litt Sidney Lumet og Agatha Christie. Det er vel ikke veldig feil?

447 A Blade in the Dark / La casa con la scala nel buio (1983)

Lambarto Bava legger seg tett opp til Dario Argento i denne kanskje litt for erketypiske, men likefullt fornøyelige giallo-filmen som også slekter på noen av Brian De Palmas thrillere fra samme periode. Filmen er ekstremt sleazy og formmessig selvbevisst med tydelige meta-elementer, som riktignok ikke er hundre prosent vellykket. Likhetstrekkene til Argento forklares greit med at Bava året i forveien var assisterende regissør på «Tenebre», og har jobbet med Argento flere ganger både før og etter «A Blade in the Dark».

Her er hovedpersonen en komponist som jobber med musikken til en lavbudsjetts skrekkfilm, og som midlertidig flytter inn i en avsidesliggende villa for å få arbeidsro, bare for å oppleve det stikk motsatte. Det vil si: Mystiske episoder, bortkomne unge jenter og til slutt et makabert blodbad. Bava briljerer i et knippe enkeltscener hvor han virkningsfullt bygger opp stemningsfulle sekvenser med formmessig presisjon, og baker også inn noen finurlige drapsscener som er vel verdt oppmerksomhet. Men helhetsmessig blir det aldri eksepsjonelt. Til det er karaktertegningene og skuespillet for intetsigende, mens både manus- og klippearbeidet er noe urytmisk, uryddig og i sine svakeste øyeblikk – totalt uforståelig. Men Bavas film er likevel en kompetent og ganske så underholdende giallo, selv om den altså er rimelig blottet for innovativ kraft.

446 Falsk som vatten (1985)

Det syder under overflaten i «Falsk som vatten». Men det tar ganske nøyaktig 45 minutter før regissør Hans Alfredson tar oss fra ulmende relasjonsdrama til psykotisk thrillerfarvann, og overgangen er ikke helt knirkefri. Alfredsson etablerer et beskt drama av utroskap, sjalusi og løgner i et lukket univers bestående av kunstnere, forfattere og forlagsfolk. Hovedpersonen spilles av Sverre Anker Ousdal, og er som alltid stødig (men her med et forstyrrende svakt forsøk på svensk uttale). En ung Stellan Skarsgård lyser opp i en uforutsigbar birolle, men utnyttes verken som karakter eller skuespillerressurs. Men manglende utnyttelse oppsummerer også filmens bismak: i enden av den teateraktige iscenesettelsen av første akt – en distansert skildring av 40-åringer i diskurs og handling spunnet rundt forslitte ekteskap, løgn og begjær – oppleves taktskiftet etter 45 minutter som abrupt, overfladisk, og lite sammenhengende med oppbygningen.

Likevel; siste akt er og blir en fornøyelig katt-og-mus-lek som lukter av samtidens erotiske, paranoia-thrillere fra Hollywood. Filmspråket livner til, tempoet trekkes opp, og den illevarslende atmosfæren får sin blodige forløsning. Mot slutten føltes riktignok linjene til «Fatal Attraction» vel åpenbare, før jeg måtte innse at «Falsk om vatten» faktisk utkom to år før Adrian Lynes sjangermesterverk. Det er i seg selv en fjær i hatten for Hans Alfredson.

445 Working Girl (1988)

Melanie Griffith spiller sekretæren som presenterer en idé for sin nye sjef, spilt av Sigourney Weaver, men som høflig og profesjonelt avvises. Kort tid etter avslører imidlertid sekretæren at sjefen har adoptert den samme ideen som sin egen.

Regissør Mike Nichols har stålkontroll på denne fornøyelige, om enn noe forutsigbare, drama-komedien hvor alt høynes kvalitativt av et uvanlig sterkt ensamble. Weaver demonstrerer igjen at hun sitter i førersetet av sin generasjon kvinnelige skuespillere, mens Melanie Griffith balanserer sympatisk uskyld med intelligens som vår protagonist – men blir innimellom overskygget i oppmerksomhet av Joan Cusacks elleville, scenestjelende kollegaportrett. Sett i nåtid er det også besnærende, og en smule vemmelig, å bivåne Kevin Spacey i birolle som trakasserende mannsjåvinist i baksetet på en taxi. På samme tid gir Harrison Ford et fordelaktig og uvant romantisk portrett, mens Alec Baldwin leverer stødig som en mer perifer figur.

«Working Girl» er gjennomgående engasjerende, men har samtidig ikke brodd eller slående egenart til å bli stående som en klassiker.

444 The Running Man (1987)

I 1987 var 2017 åsted for futuristisk science-fiction i «The Running Man». Som en advarsel over tv-mediets håndfaste kvelertak på befolkningen, er filmen en delvis forutseende analyse over de siste årenes medieutvikling der etikk underordnes kyniske og stadig mer ekstreme underholdningskonsepter, dog uten at virkeligheten per i dag gjennomsyres av de totalitære grepene som ligger til grunn for «The Running Man».

Når det er sagt så er dette hovedsakelig lettbeint underholdning, tilsynelatende uten sterke ambisjoner om å dykke ned i tematikken som presenteres. Og som underholdningsobjekt er også «The Running Man» mer middelmådig enn den er underholdende eller minneverdig. Derfor er det heller ikke helt ufortjent at filmen har havnet i skyggen av sammenlignbare «Robocop». Heller ikke som renskåret Arnold-actionfilm fra 1980- og 90-tallet er «The Running Man» helt i toppsjiktet.

443 My Heart is That Eternal Rose / Sha shou hu die meng (1989)

«My Heart is That Eternal Rose» er først og fremst spennende å oppsøke i kraft av fotoarbeidet der Christopher Doyle briljerer med en spennende bruk av rikholdig fargepallett og tidvis intrikate kamerainnstillinger. Derimot er filmen overraskende tam til å være assosiert med actionsjangeren. Men den føyer seg snarere veldig tydelig inn i en Hong Kong-basert tradisjon av en heltedyrkende, romantiserende dramatisering av en gangstervirksomhet der følelsene ligger utenpå både bildene og substansen, og der fortellerstemmen er preget av patos og plottet styrt av melodramatiske konflikter.

Men de John Woo-aktige actiontablående finnes i liten grad, og blir et ørlite savn for å fylle tomrommet i det overfladiske sjangeruniverset som konstrueres av regissør Patrick Tam. «My Heart is that Eternal Rose» er jevnt over et middels stykke actionfilm fra Hong Kong på 90-tallet, toppet med noen tilnærmingsvis spennende visuelle ideer og fotoarbeid.

442 Prizzi’s Honor (1985)

Jack Nicholson, Kathleen Turner og Anjelica Huston er grovt sett gullrekka i den ellers lite glinsende «Prizzi’s ære». Nicholson spiller en profesjonell leiemorder som er en del av den mektige Prizzi-familiens gangstervelde, og som forelsker seg i en kvinne – spilt av Kathleen Turner – som også viser seg å være leiemorder. Inn i denne miksen kastes altså også en oscarvinnende Anjelica Huston, datter av regissør John Huston – veteranen som her lagde sin nest siste film mens han nærmet seg 80-årene – og uten at det bærer preg å fremstå som en utdatert «gammelmannsfilm», da den tross alt er ganske kvikk i kantene og fornøyelig tonelagt.

Men tilhørende den problematiske subsjangeren av gangster-komedie, er den heller ikke spesielt morsom, og enda verre: forholdsvis forglemmelig. Filmens vitalitet sees også kanskje klarest i fotoarbeidet til den da 32-årige og fremadstormende filmfotografen Andrzej Bartkowiak, dog uten at det heller blir voldsomt spektakulært. «Prizzi’s ære» er for øvrig basert på en roman av Richard Condon – en ikke ukjent forfatter med politisk brodd, som kom aller sterkest til uttrykk (i hvert fall filmatisk) gjennom «The Manchurian Candidate» som ble mesterlig filmatisert av John Frankenheimer i 1959. (Trivia: Condon skrev for øvrig også «Winter’s Kill» som ble filmatisert i 1979, og hvor nettopp John Huston befant seg foran kamera som hovedrolleinnehaver).

«Prizzi’s ære» er uansett ikke i nærheten av å være av samme kaliber som «The Manchurian Candidate», til tross for at den i sin tid ble overøst av en rekke oscarnominasjoner. Jack Nicholson, i et lettere atypisk portrett, og den fengslende Kathleen Turner på høyden av sin karriere – igjen som et sexy alibi, ikke ulikt rollen i den betydelig bedre «Body Heat», er sammen med Anjelica Hustons kraftfulle- og oscarvinnende birolleprestasjon, likevel verdt din tid.

441 Deathtrap (1982)

Med «12 Angry Men» i bagasjen som debutverk trenger ikke Sidney Lumet å bevise at han mestrer kunsten i å skape et medrivende lukket-rom-drama. I likhet med den nevnte 50-tallsklassikeren er også «Deathtrap» et innelukket kammerspill med få figurer som intenst agerer mot hverandre, men valøren er likevel noe annerledes. «Deathtrap» er en katt-og-mus-lek med en håndfull overraskende vendinger i Agata Christie-landskap med en sprudlende Christopher Reeve og en alltid fantastisk Michael Caine. Filmens historiefortellende lekenhet som også krydres av både bitende mørk humor og mer farseaktige innfall, står imidlertid i kontrast til det statiske filmiske uttrykket som tydelig er preget av formen som historien er støpt i (filmen er basert på et særdeles suksessfullt Broadway-stykke av Ira Levin, som for øvrig er pennen bak «Rosemary’s Baby)».

Uansett er «Deathtrap» utvilsomt underholdende og velspilt der særlig Michael Caines karismatiske spill skaper en energi som bør kunne smitte publikum. At filmen likevel ikke har klassikerkapasitet eller er uforglemmelig, fikk jeg også bekreftet da jeg nylig satte meg ned med filmen og først etter en drøy halvtime kjente på noen vage minner om at «dette har jeg da sett før». Det viste det seg også at jeg hadde gjort, for mange år siden. Og om tilsvarende mange år har jeg sannsynligvis glemt den igjen.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å trekke frem 70-tallsproduksjonen «Sleuth» der den samme Michael Caine bryner seg på Sir Laurence Olivier i en uunngåelig beslektet film som har en enda sterkere intensitet og smartness i seg.


1980-tallet: 451 – 460. plass

460 Something Wild (1986)

Jeff Daniels spiller en konservativ forretningsmann som lever et beskyttet og begivenhetsfattig New York-liv, inntil han plutselig havner i en luguber motellseng med en løsaktig og eksentrisk utgave av Melanie Griffith. Derfra og ut er «Something Wild» en reise i spontanitetens tegn, og regissør Jonathan Demme spinner en lettbeint komedie til å bli noe mye rikere og mørkere etter hvert som historien løper løpsk.

«Something Wild» er strukturert som en «road movie» og veksler på reisen under forskjellige sinnsstemninger og sjangeruttrykk. Selv om jeg har et litt problematisk forhold både til «road movie»-konseptet som fortellergrep og sjangerkryssende filmer i seg selv, så foregår det opplagt mye spennende her. For til tross for filmens besynderlige retningsløshet, skinner det likevel gjennom at Jonathan Demme har full kontroll på det fornøyelige kaoset, mens mye handlingsrom gis til stødige Jeff Daniels og Melanie Griffith som bærer sine scener med den største selvfølgelighet, med en ung og uprøvd Ray Liotta som kommer inn fra sidelinjen i en energisk birolle.

459 Dolls (1987)

Gamle dukker er allerede i utgangspunktet ganske creepy, og blir enda verre etter et møte med «Dolls». Stuart Gordon, en av tiårets store kultfilmregissører innen horrorsjangeren, hadde allerede servert oss «The Beyond» og «Re:Animator» før han i 1987 utga «Dolls».

Plottet, tematikken og atmosfæren streifer forbi et mørkt, saftig og eventyraktig Brødrene Grimm-landskap: Vi møter et jentebarn som er på ferie sammen med faren og stemoren. De er langt ute på landet når de kjører seg fast med bilen, og under et forferdelig stormvær oppdager de et gedigent, gammelt hus i nærheten. Der viser det seg å bo et eldre og tilsynelatende uskyldig ektepar som inviterer dem inn for overnatting, og samme kveld er det flere forbireisende som kommer innom for å søke ly – i det som viser seg å være et hus som rommer en forunderlig høy mengde antikke dukker, eller som den eldre damen i huset uttrykker det: «De er gamle, like gamle som jeg er».

Ved nydelig bruk av stop motion-teknikk blir dukkene på sitt vis levelige vesener som går til angrep på de voksne gjestene, og «Dolls» blir en ellevill og fantastisk underholdende horrorfilm som tikker inn på 75 effektive minutter, men med et heldig fravær av spesialeffekter. Eksempelvis iscenesettes gjerne de typiske skrekkfilmsekvensene i kamerats ytterkant, hvor særlig lyden av de raslende dukkene gir en treffsikker effekt til den atmosfæriske, eventyraktige fortellingen. For øvrig har filmen et slags bankende hjerte for barndommens uskyldige blikk og fantasiåpne anskuelse, og fortellerperspektivet gis oss via barnets åpne syn på hva som foregår – hvor den overhengende tematikken handler om å bevare barnet i seg, selv i voksen alder. Skuespillet er utpreget stereotypisk, noe som for så vidt blir underbyggende for det eventyrlignende universet Stuart Gordon skisserer – men en del av dette bildet er også et gjennomgående svakt skuespill, som uunngåelig gir en bismak til helhetsopplevelsen. Men hei, dette er b-filmvare i alle fasetter, og i sin kjerne en særdeles vellykket horrorfabel som fortjener langt mer oppmerksomhet enn nåtiden synes å gi den.

458 They Live (1988)

John Carpenters videoklassiker «They Live» er et filmatisk anti-konsumeristisk samfunnsangrep fordekt som lavbudsjetts science fiction-thriller. Gjennom et par spesialsolbriller oppdages her en verden som er helt ulik den virkeligheten vi vanligvis ser rundt oss. Mennesker ses som aliens, og all media skjuler kalkulerte budskap for å hjernevaske befolkningen. Filmens tematikk er minst like aktuell i dag som da den ble produsert, og dens kvaliteter bortimot like tidløs. Den lite selvhøytidelige tonen og lavbudsjettsplattformen bekreftes gjennom valget av å bruke den profesjonelle wrestlingstjernen Roddy Piper i hovedrollen (en rolle som også hadde vært skreddersydd for Arnold Schwarzenegger), og den labre skuespillerprestasjonen blir derfor ikke noe stort irritasjonsmoment.

Filmen er på sine premisser ekstremt velartikulert, og ikke minst: Underholdende. Carpenter dveler aldri ved detaljer, og når han først stanser fremdriften, er det for å gi oss en over fem minutter lang slåsskamp mellom de to hovedpersonene, som deretter ender opp med å forenes i en tilsynelatende håpløs kamp mot de utenomjordiske kreftene som er i ferd med å avdemokratisere hele verden. Selv om Carpenter er i overkant opptatt av lettsolgte actiontablåer og med fordel kunne investert mer tid og fokus i den tematikken som så tydelig utgjør rammeverket, er det jo også filmens sjarmerende sjel at den forblir såpass lettfattelig og overfladisk underholdende, stort sett.

457 Resurrection (1980)

Den ofte fantastiske Ellen Burstyn har ristet av seg «The Exorcist» når hun i «Resurrection» inntar en annen rolle i et verk tilhørende motsatt ytterkant i spektret av religionsbaserte filmskildringer. I «Resurrection» av Daniel Petrie portretterer hun en kvinne som involveres i en alvorlig bilulykke der mannen omkommer. Selv overlever hun etter først å ha vært klinisk død, men nær-døden-opplevelsen har fått uante følger; hun oppdager etter hvert at hun har utviklet en helbredende kraft i møte med andre syke og skadde mennesker.

Burstyn er som ventet særdeles overbevisende i en kraftfull, men behersket rolleprestasjon som også resulterte i en Oscar-nominasjon. Dette er også noe helt annet enn David Cronenbergs «The Dead Zone», som tankene streifet innom på grunn av premisset. «Resurrection» vippes aldri mot thrillersjangeren. Isteden vinkles det til en saktmodig og emosjonell historiefortelling, samtidig som den ofte bare blir flytende rundt observasjoner med en antydning til et liberalt blikk i møte med de konservative Texas-omgivelsene som med vanskelighet utfordres av kvinnens uforklarlige evner som for dem åpenbart må være religiøst betinget.

Filmen sitter på noen spennende undertoner som ikke helt materialiserer seg i noe genuint fengslende, eller et historiefortellende klimaks for den del. Det er heller ikke til filmens fordel at formspråket som føres av Daniel Petrie har noen middelmådige tv-film/såpeopera-kvaliteter, og det er kun når fotograf Mario Tosi («Carrie») får lov å hente inn elementer av det enorme Texas-landskapet at «Resurrection» tilbyr en audiovisuell kvalitet verdt å åpne øynene for. Tilbake står vi med skuespillet til Ellen Burstyn, som igjen viser hvorfor hun er av de absolutt beste fra sin generasjon, mens både Sam Shephard og Richard Farnsworth bidrar med gode tolkninger rundt henne.

456 10 to Midnight (1983)

J. Lee Thompson hadde allerede jobbet en del med Charles Bronson, før han i 1983 ga det ikoniske steinansiktet rollen som dedikert politimann med problematisk datterforhold i den hardkoke thrilleren «10 to Midnight». Dette er både et sleazy seriemorderportrett med slashermotiver og en etterforskningsfilm som orienteres om jakten på en drapsmann som umiddelbart gjøres kjent for publikum. «10 to Midnight» gjøres derfor ikke til et spenningsskapende mysterium, og det hadde ikke vært skadelidende av å få tilført en dose mystikk gjennom å være hakket mer vag og tvetydig. Men Thompson søker ikke etter subtilitet, selv om det skal sies at historiefortellingens ganske sentrale far-datter-skildring – og for så vidt det samholdet som oppstår mellom Bronson og hans politipartner, spilt av Andrew Stevens – også har noen kvaliteter i skildringen av deres relasjoner, som i hvert fall tilfører en viss dynamikk.

Om vi også frigjør oss fra det rent moralske, er underholdningsverdien tidvis ganske spektakulær i skildringen av politiets jakt på den voyeuristisk anlagte drapsfiguren (isende portrettert av Gene Davis), og i de eksplisitte iscenesettelsene av seriemorderens brutale og seksualiserte drap. Det siste gjorde at Roger Ebert i sin tid slaktet «10 to Midnight» som et amoralsk makkverk. Men de av oss som ikke blir krenket av sånt, kan fort finne mye spennende å bite tennene i her.

455 Next of Kin (1982)

«Next of Kin», eller «Ondskapens hus» på norsk, tilhører den loslitte «hjemsøkt hus-subsjangeren». Men denne australske produksjonen fra 1982 fortjener mer oppmerksomhet, noe den til en viss grad også fikk da Quentin Tarantino fremhevet den som en personlig ozsploitation-favoritt.

Handlingen spinnes rundt en kvinne som arver et aldershjem som var drevet av moren. Hun flytter hjem, men føler seg ikke nødvendigvis velkommen. Umiddelbart oppdager og fornemmer hun flere merkverdigheter, som når beboere i hjemmet dør under mystiske omstendigheter – og når hun kommer over morens gamle dagbok innsender hun at hendelser fra fortiden ser ut til å gjenta seg.

Filmens uttrykk kommer i en blanding som smaker av klassisk, gotisk horror, men med en estetisk finesse som gir en eim av italiensk giallo. Uansett ligger den filmatiske presentasjonen nærmere europeisk kunst enn amerikansk mainstream-horror, noe som også forsterkes i det saktevarmende dramaet som lenge holdes under kokepunktet. Realismen balanserer også på en grunntone av surrealisme, med en filmopplevelse som gjøres bevisst svimlende av underfundige perspektiver i kameravinkler og en sjeldent tydelig lydmiks – der stillheten mest fremheves – som stemningsskapende verktøy. Den elektroniske musikken av Tangerine Dreams’ Klaus Schulze spiller her også inn, positivt. Alt i alt er «Next of Kin» et lavmælt og psykologiserende ozsploitation-bidrag med utspring i en klassisk skrekkfilmunivers, men der det har vært vridd kontrollert på knappene mot et virkelig særegent uttrykk.

454 Rocky III (1982)

Sylvester Stallone overtok regiansvaret for «Rocky»-serien allerede i den første oppfølgeren, hvor han dypest sett gjenskapte plottstrukturen fra originalen i en ny, men likevel veldig lik innpakning. Med «Rocky III» tar han franchisen et steg videre, selv om den overhengende dramaturgien forblir en alternativ reprisevariant over forgjengernes formler. Historiefortellingen er aldri avansert, men hakket mer melodramatisk presentert og enda tydeligere konstruert enn i forgjengerne.

Det åpner fantastisk med integreringen av Survivors klassiske «Eye of the Tiger» – før det fortsetter med introduksjonen av en ikonisk Mr. T som Clubber Lang, en rørende iscenesettelse av Burges Merediths exit som trener, og Apollo Creed (Carl Weathers) som her vokser til å bli en essensiell skikkelse i Rockys liv. Likevel havner «Rocky III» litt mellom to stoler i «Rocky»-franchisen, der den både hviler seg på noen av de sosialrealistiske elementene fra originalfilmen, samtidig som den kommer enda nærmere den gjennomført substansløse tablå- og vignettfokuserte fjerdefilmen, uten å nå helt opp på samme nivå. Historiefortellingen inneholder uansett en rekke nøkkelepisoder som er viktig for helheten i historien om Rocky Balboa, og underholdningsverdien er stort sett gjennomgående høy hele veien.

453 Pink Floyd: The Wall (1982)

Jeg liker Pink Floyd. Men det er et forhold mer preget av respekt og anerkjennelse enn emosjonell og overveldende begeistring. Jeg er altså ikke lidenskapelig opptatt av bandet på noen måter – og det var sikkert derfor (i kombinasjon med et generelt avmålt forhold til musikalfilmer) at jeg først nylig prioriterte å se filmversjonen av The Wall.

Det viste seg å bli et relativt fornøyelig møte med en film jeg ikke minst opplevde som overraskende søkende og kunstnerisk ambisjonsrik. Alan Parker har på sitt vis lykkes i å skape et intrikat, audiovisuelt kunsteksperiment i sin eksessive sammensmeltning av episk musikk og kraftfulle visuelle surrealisme. Filmen er åpenbart symbolladet og ventelig tematisk spennende å fordype seg i – dog ble mine tenner i all hovedsak sittende fast i filmens saftige visuelle kjøttstykker i form av et knippe meget appetittvekkende enkeltsekvenser. Opplevelsen av helheten gjenspeiler derimot i større grad mitt forhold til Pink Floyd: Noen fantastiske høydepunkter og masse respekt for helheten – men uten oppblussing av en total begeistring.

452 Betty Blue (1986)

Siden 2005 har «Betty Blue» også eksistert i en director’s cut-utgave som er én time lenger enn den opprinnelige versjonen. Men siden pålitelige kilder hevder den forlengede versjonen ikke tilfører filmen noen meningsfull verdi, snarere tvert i mot, kommer jeg neppe til å oppsøke tretimersutgaven av Jean-Jacques Beineix’ sangomsuste hovedverk. Også fordi jeg føler meg såpass bekvem med versjonen jeg har sett, og aldri følte å overvære en uferdig historie. Når det er sagt; det tråkkes ikke nye stier i denne fortellingen av broket sinn og kjærlighet – i hvert fall ikke før det karakterutforskende fokuset svinner gradvis hen til fordel for kunstneriske tablåer og filmiske sidesprang, som både føles berikende for filmen samtidig som det gjør den mer emosjonelt haltende.

Filmens lekenhet, og åpenhet, kommer til uttrykk i opptil flere eksplisitte naken- og sexscener, som symptomatisk har blitt filmens merkelapp. Men scenene er i det minste velkoreograferte og fotograferte, som resten av filmen. At filmens tankegods ikke er veldig spennende, og at ting sklir for mye ut av sporene i siste akt, blir dessverre noe ødeleggende for helheten.

451 Excalibur (1981)

John Boormans massive produksjon om Kong Arthur og ridderne av det runde bord, er mildt sagt kaotisk og bortimot kalkunaktig, men ikke desto mindre et fascinerende, brautende beist av et filmverk. Boorman har tydeligvis hatt som ambisjon om å presse mest mulig historiefortelling inn rundt legenden om Kong Arthur, med det resultat at filmen fremstår som episodisk, usammenhengende og innimellom grenseløst forvirrende. «Excalibur» er dessuten ofte direkte heslig å se på, mens Boorman kompromissløst henfaller til bestialske og vulgære iscenesettelser av middelalderens umarmhjertigheter.

Men det er nettopp filmens spektakulære operastorhet, som selv med alle sine feil likevel gjør «Excalibur» bortimot elskverdig – og i hvert fall komplett umulig å forholde seg likegyldig til som filmkunstverk.


1980-tallet: 461 – 470. plass

470 Stepfather II (1989)

«Stepfather II» åpner tilsynelatende nærmest som en tv-serie ved å vise en rask oppsummering av avslutningen på den første filmen, sannsynligvis etter inspirasjon fra «Halloween II». Det viser seg imidlertid at det er snakk om flashback i hovedfigurens drømmer, for ja, den onde stefaren overlevde naturligvis knivstikket og fallet ned trappen i slutten av den grenseløst underholdende originalfilmen. I oppfølgeren er han innlagt på mentalsykehus som han raskt rømmer fra, bare for å oppsøke et nytt forstadsnabolag der han manipulerer seg inn i et nytt forhold med nyskilt kvinne og sønn – besatt av tanken på å dyrke et erkeamerikansk kjernefamilieliv. På merkelig vis overser hans nye flamme alle hintene om at noe er fryktelig galt med ham, mens andre i nabolaget aner at noe er feil. Når løgnene og dobbeltlivet inntar den psykopatiske stefaren, trigger det frem en kjedereaksjon av drap for å rydde uromomentene av veien, inntil det også blir umulig å dekke over forhistorien og galskapen for kvinnen han nå skal gifte seg med.

Terry O’Quinn er fremragende i den psykopatiske stefarsrollen, og «Stepfather II» følger formelen fra originalfilmen; den er like ulogisk skrevet, men fortsatt underholdende og tidvis spennende, dog ikke like «tight» fortalt som første film. Likevel, om man elsket «Stepfather» vil man i det minste kunne like «Stepfather II» godt.

469 Diva (1981)

Man må gjerne slåss litt med Jean-Jacques Beineix’ 80-tallseksperimenter. For den kompromissløse Cinéma du look-eksponenten nekter ubønnhørlig å strekke frem en hånd for å invitere deg inn i et konformt selskap. Fortellerkunsten og filmspråket smeltes sammen til et forunderlig univers av filmiske innfall, der estetikken rendyrkes over et uforutsigbart og drømmelogisk plott. Alt dette toppes i Beineix’ gjennomført stilistiske debutfilm «Diva». En film som umulig kan henges på en sjangerknagg, men som har et slags utgangspunkt i thrillerformatet. Beineix trekker imidlertid verket i alle mulige retninger underveis, og handlingen virker aller mest styrt av et ønske om å kle verket opp i lysende farger og skape stilistiske, glossy mis-en-scéne. Som når filmens mopedkjørende hovedfigur tar oss med ned i Paris’ metroløyper i en innovativ og fantastisk regissert mopedjaktscene.

Det er flere scener i «Diva» til å få gåsehud av, men likevel blir jeg hele tiden fallende inn og ut av filmens univers – fordi jeg bare opplevde dens suggererende kraft gjennom partier og ikke i helheten.

468 The Ninth Configuration (1980)

William Peter Blatty er definitivt mest kjent som manusforfatteren bak «The Exorcist» (både boka og manuset til filmatiseringen) og for der å ha havnet i klinsj med regissør William Friedkin. «The Ninth Configuration» er imidlertid helt og holdet hans verk; som forfatter av romanen den bygger på, og regissør/produsent/manusforfatter. I likhet med «The Exorcist» ligger spørsmålet om menneskets tro (og tvil) i bunn også her, men hvor Blatty her tillater en smalere sti og sjanger/stil-eksperimentering som veksler mellom bisarr komikk, psykologisk thriller, karakterstudium og teologisk diskusjon.

Settingen er et prangende slott i eie av det amerikanske militæret som huser mentalt skakkjørte soldater. Hit ankommer Colonel Kane, spilt av Stacy Keach, for å overta behandlingen av de innsatte. «The Ninth Configuration» løper av sted som en eksentrisk krysning av «One Flew Over Cuckoo’s Nest» og «M*A*S*H», men er egentlig umulig – og heller ikke så interessant – å kategorisere. Men dens uforutsigbare krumspring gjør det også problematisk å følge med på vei gjennom de usammenhengende svingene. Sekvenser av besynderlig komikk avløses av et intenst, dunkende mørke som påkaller publikums tilstedeværelse. Men det er også en vanskelig film å være virkelig til stede i – i det minste ved første gjennomsyn.

467 The Legend of the Holy Drinker / La leggenda del santo bevitore (1988)

Rutger Hauer gis for en sjelden anledning muligheten til å uttrykke en iboende menneskelige kraft i denne filosofisk-spirituelle fabelen av Ermanno Olmi. Filmen er basert på en bok av østerrikske Joseph Roth, og materialet har åpenbart litterære kvaliteter som også karakteriserer Olmis filmberetning.

Som tilknyttet italiensk neorealist lar Olmi den enkle historien utfoldes med lange og saktegående tagninger. Men realismen konfronteres med en lun hverdagsmagi, religiøse tråder og symbolske bilder. Filmen er en serie observasjoner og minner som gir innblikk i en indre uro som rir den alkoholiserte hovedfiguren, men som også skaper rom for å fortelle noe mer allmengyldig om menneskeverdier. «The Legend of the Holy Drinker» vant i sin tid Gulløven i Venezia, og har noen understrekbare kvaliteter som gjør den svært severdig. Men i sannhet også noen begrensninger, både i det visuelle og fortellerrytmen, som tidvis gjør den noe småseig og irrelevant. Og ikke minst: Rutger Hauer-fansen vil bli veldig forvirret.

466 The Dead Pool (1988)

Det femte og siste kapitlet i Dirty Harry-franchisen, «The Dead Pool», fører den egenrådige politietterforskeren Harry Callahan ut i søken etter en seriemorder som tar livet av håndplukkede San Fransisco-baserte kjendiser, tilsynelatende inspirert av filmene til en horrorfilmregissør som nokså eklektisk portretteres av Liam Neeson. (For øvrig spiller en ung Jim Carrey en junkie av en rockestjerne som blir filmens første offer).

«The Dead Pool» utspilles i og rundt kulissene av en filminnspilling, noe som alene fungerer som en appellerende faktor for de av oss som fascineres over filmer som relaterer plottet til egen bransje. Regissør Buddy Van Horn er imidlertid ikke så opptatt av å utforske krysningen mellom film og virkelighet, og sliter egentlig en gjennomgående kamp om å omforme et tynnslitt manus til å bli en spennende action-thriller over 90 minutter. Høydepunktene står heller ikke i kø, og forsøket på å inkorporere en slags mediekritikk i relasjon til Patricia Clarksons figurering av en ambisjonsrik tv-journalist som ønsker å dokumentere Callahans politiarbeid på nært hold, blir et nokså banalt og halvutviklet sideelement. Det som derimot sitter igjen som et virkelig medrivende moment, er en kreativ og velutviklet idé av en biljaktsekvens mot slutten, der Eastwood må manøvrere seg nedover San Fransiscos karakteristiske nedoverbakker med en fjernstyrt bil utstyrt med bombe jaktende bakfra.

465 Friday the 13th Part III (1982)

Det tredje segmentet i «Friday the 13th»-franchisen ble originalt lansert i 3D, og for første gang fikk vi møte antagonist Jason Voorhees ikledd den ikoniske hockeymaska. Teknisk trumfer muligens flere av scenene i Part III forgjengerne, og antall flyvende objekter mot kamera gir mistanke om at 3D-gimmicken tidlig har vært i filmskapernes fokus.

Selv om «Part III» ligger tett opp mot de to første på alle barometre, er det en fornemmelse av at man allerede her har justert tonen mot det som er en anelse lysere og lystigere, kanskje som en naturlig reaksjon på tiden film nummer tre utkom i, midt i den mest produktive slasher-epoken (en epoke som, tross alt, var mer suksessfull enn den samtidige 3D-epoken). «Friday the 13th III» er udiskutabelt underholdende og en nostalgisk appellerende horror-rett, men litt mindre potent og forfriskende enn de to første.

464 Orions belte (1985)

Jeg leste «Orions belte» med stor interesse da jeg fordypet meg i Jon Michelets forfatterskap som særemne på videregående mot slutten av 90-tallet. Men det er gjerne Ola Solums filmatisering det snakkes om når det snakkes om «Orions belte», noe som også gjelder for meg. Det handler sannsynligvis mye om det faktum at filmatiseringen fra 1985 var noe så sjeldent som en norsk (vellykket) sjangerfilm: En rendyrket action-thriller i en produksjonsskala som man ikke hadde sett tidligere, og som vi for så vidt knapt har sett siden.

Et nylig gjensyn bekreftet også at mange av filmens kvaliteter holder stand. Det er tidvis et ekstremt driv og fin flyt i historiefortellingen, mens actionscenene som er forankret i et realistisk perspektiv er godt integrert. Det er særlig et par skytescener som dirrer av intensitet og spenning. Helge Jordals maskuline og naturlige tilstedeværelse er også en viktig bestanddel, like mye som musikksporet til Geir Bøhren og Bent Åserud er (tidenes beste norske filmmusikk). Riktignok er det detaljer i skuespill og uttrykk underveis som ikke har overlevd tiden like fordelaktig. Når handlingen i siste akt forflytter seg fra Svalbard-traktene til kjente Oslo-lokasjoner for en opprulling av det geopolitiske storspillet, bikker også Michelets historiefortelling så vidt over på feil side av troverdighetsskalaen. Derimot har også denne delen av filmen noen fremragende filmatiske øyeblikk, der spion- og paranoiaskildringen i filmuttrykket overgår det tekstlige materialet.

463 A View to Kill (1985)

Den fjortende filmen om James Bond ble også den siste fra en aldrende og sliten Roger Moore, som heller aldri oppleves som hovedattraksjonen i «A View to Kill». Isteden er det Christopher Walkens karismatiske bad-guy-tolkning, som den maktsyke industrimagnaten Max Zorin, som er filmens klart mest minneverdige kvalitet, like foran hans kvinnelige partner, som er forførerisk og nådeløst spilt av Grace Jones. Tanja Roberts gjør seg heller ikke bort som klassisk, sexy Bond-dame, til tross for åpenlyst begrenset skuespillerrepertoar.

Dessuten sørger Duran Duran for en av filmseriens beste musikalske bidrag, og stod sågar for første Bond-låt som gikk helt til topps på Billboard. Til tross for alt dette, er «A View to Kill» likevel en gjenganger når det diskuteres hvilken Bond-film som er av de svakeste. Selv om regissør John Glen lar James Bond manøvrere rundt velkjente verdensmerker som Eiffeltårnet og Golden Gate Bridge, utnyttes ikke potensialet i settingene, og mange sekvenser fremstår som uinspirerte og tannløse. Det er som om luften har gått ut av både Roger Moore og John Glen, selv om sistnevnte også fikk lov å gjøre de to siste Bond-filmene før 80-tallet over over.

462 Commando (1985)

Tynt på plott, men tjukt av underholdning! Få filmer kan fremheves som mer stereotypisk 80-tallsaction enn «Commando» med en muskelglinsende Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Her er den østerrikske actionhelten definitivt i toppform – i rollen som tidligere amerikansk elitesoldat som under sitt nye villmarksliv i Sør-Amerika opplever å få datteren (spilt av Alyssa Milano) kidnappet, med beskjed om å drepe presidenten i Venezuela for å få henne tilbake i live.

«Commando» ble umiddelbart forbudt på norske kinoer, men senere en obligatorisk videofavoritt på VHS-markedet som jeg også oppdaget tidlig på 90-tallet. Filmuniverset er smurt inn med en tegneserieaktig livlighet (og voldelighet) og virker tidlig som en adrenalininnsprøytning av uhøytidelig og muskelfleksende actionfilm basert på høy skuddfrekvens ispedd småmorsomme one-linere.

Spakene styres med selvsikre bevegelser av actionfilmprodusent Joel Silver, den udiskutabelt mektigste og beste i sitt slag på 80- og deler av 90-tallet. Men regissør Mark L. Lester («Firestarter») må også krediteres for noen virkelig gode spenningsskapende enkeltsekvenser, blant annet en ekstremt intens og velgjort del om bord på et fly tidlig i filmen – og det er før filmens våpenarsenal for alvor åpnes. Lester er kanskje ingen visjonær eller særegen filmskaper, men han viser seg her som en ukomplisert og effektiv sjangerformidler innenfor de tette og enkle rammene i «Commando», og hjelpes også av et action- og følelsesjagende score av James Horner som engasjerer. «Commando» har til slutt ikke nødvendigvis så mye på hjertet, utover det opplagte: Du bør ikke kidnappe datteren til Arnold Schwarzenegger!

461 Gremlins (1984)

På et eller annet nivå er det umulig å mislike «Gremlins». Under Steven Spielbergs flaksende vinger, settes filmen opp som en naturlig videreføring av den ekstraordinære suksessen med «E.T». Chris Columbus leverer i denne kategorien et perfekt manus, og Joe Dante var rett person til å realisere skrekkomedien innenfor de trygge spielbergske eventyrrammene som vi kjenner fra 80-tallet.

Selv opplevde jeg som så mange andre «Gremlins» i videokassettens tider først og fremst som en effektiv skrekkfilm i pre tenåringstid. For når Dante skrur på knappene, blir «Gremlins» faktisk ganske creepy og skremmende, særlig ettersom Dante lokker oss inn i den enkle dramaturgiske konstruksjonen med en veldig velkommen, underholdningsbasert atmosfære. «Gremlings» har alle elementene på plass for å trollbinde et ungt publikum, og Joe Dante demonstrerer fin sjangerteft og vilje til å ta et ungt publikum på alvor. Det er ingen selvfølge lenger, og et nylig gjensyn bekrefter også at «Gremlins» holder seg ganske godt.


1980-tallet: 471 – 480. plass

480 Bloody Moon / Die Säge des Todes (1981)

«Bloody Moon» er en tyskprodusert slasher/giallo regissert av det spanske kultfilmikonet Jesus Franco. Skuespillerne er tilsynelatende både spanske og tyske, men på Blu-ray er filmen kun tilgjengelig i en forferdelig engelskdubbet versjon.

Franco har tydeligvis latt seg inspirere av John Carpenters banebrytende «Halloween». Men selv om oppskriften er kjent, er Jesus Franco både befriende og irriterende slurvete i sin gjengivelse der han hiver på sin merkelige krydderblanding uten å smake det til underveis. Nå skal det sies at «Bloody Moon» likevel tilhører den snillere kategorien av Franco-produksjoner, for eksempel når det kommer til nakenhetsfetisjering, selv om drapsscenene er på høyden med det mest grufulle slashersjangeren har å by på – noe som topper seg med en notorisk sagsekvens som i den nylanserte Bluray-utgaven har kommet inn i sin helhet etter å ha blitt ofret av sensuren i tidligere utgaver. For øvrig ligger filmens fremste kvaliteter i det visuelle – ikke bare fordi Jesus Franco posisjonerer kamera rundt attraktive unge jenter, men også fordi «Bloody Moon» har et levende og fargerikt visuelt uttrykk. De fleste scenene ser virkelig bra ut, og ved et par anledninger klarer også Franco å bygge suspensefulle sekvenser som fungerer utmerket, til tross for at han hemningsløst kaster rundt seg med ukritisk mange skrekkfilmklisjeer.

Filmen kommer også med en særpreget, atmosfærisk bakgrunnmusikk som fungerer godt, selv om dette visstnok var en nødløsning fra Jesus Franco som i utgangspunktet skulle få Pink Floyd med på laget. Det er mye som fungerer veldig dårlig i «Bloody Moon». Men selv om det er umulig ikke å registrere alle de pinlige svakhetene i manuset, de logiske bristene og den unødvendige lange rekken av sjangerklisjeer, er «Bloody Moon» mer enn holdbar «eurosleaze» for oss som (dessverre?) også setter pris på dens slags smakløsheter.

479 Never Say Never Again (1983)

Sean Connery uttalte etter «Diamonds Are Forever» at han var ferdig med James Bond. Tolv senere gjorde han imidlertid et oppsiktsvekkende comeback som agent 007, derav den flåsete tittelen «Never Say Never Again». Selv om filmen vurderes som en uoffisiell del av Bond-katalogen (fordi den ikke eies av Eon Production), fremstår likevel sluttproduktet som et helstøpt Bond-verk, til tross for at den tradisjonelle åpningssekvensen over Bond-temaet savnes.

Men regissør Irvin Kershner, som kom fra «Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back», leverer likevel solide basisvarer fra James Bond-sortimentet i det som også er en remake av «Thunderball» fra 1965. Her er spenningsfylte sekvenser i eksotiske lokasjoner, vakre og sensuelle kvinneskikkelser i Barbara Carrera og Kim Basinger, samt effektive bad-guy-skikkelser i Max von Sydow og Klaus Maria Brandauer som er heldig rotfestet i en passe virkelighetsnær Bond-setting. Sean Connerys inntreden kan heller ikke undervurderes, der han på fordelaktig vis portretterer en aldrende og sårbar agenttilværelse i et Bond-univers hvor «larger than life»-uttrykket sameksisterer fint med en uttrykt menneskelighet.

478 Dead of Winter (1987)

«Dead of Winter» er et klassisk kammerspill av en thriller, dels Hitchcock-inspirert, men uten nevneverdig originalitet (dog med et velment glimt i øyet). En kvinne (Mary Steenburgen) blir oppdaget av en mistenkelig oppildnet agent, som overbeviser henne om å bli med på en reise til et avsidesliggende hus for å prøvespille til et filmprosjekt. Etter at hun kommer frem, oppdager hun gradvis at noe er feil, og at agenten og hans eldre medsammensvorne – som er bundet til rullestol – sannsynligvis har andre hensikter enn å gjøre henne til filmstjerne.

Brorparten av filmens handling finner sted i det digre huset, hvor spenningen er forsøkt innbakt i en mystikk skapt av både stedet og vertskapets uklare intensjoner. «Bonnie and Clyde»-regissør Arthur Penn er imidlertid mest opptatt av å dyrke det beste i skuespillerne, og den teaterlignende scenografiske tilnærmingen forutsetter også at de tre hovedfigurene leverer, og engasjerer, for at filmen skal lykkes. Og heldigvis er skuespillet sterkt. Det skorter likevel for mye på troverdigheten underveis. Selv om sjangeren krever at enkelte lettvinte løsninger svelges, hadde et mer gjennomarbeidet manus vært i stand til å utrydde mye av det som skurer, og som bidrar til unødig irritasjon. Men for all del, «Dead of Winter» er stort sett fornøyelig og ukomplisert underholdende.

477 Outland (1981)

«Outland» er Peter Hyams westernfilm fortalt i et science-fiction-univers, uten at filmen nyttiggjør seg fullt ut av den spektakulære settingen. Fra første innstilling etableres «Outland» som et verk med tydelig visuell fremtoning. Riktignok tar det ikke mange minuttene før man gjenkjenner filmens produksjonsdesign som mistenkelig likt «Alien». Den møysommelige scenografiske utformingen som gir oss et futuristisk, mørkt og industrielt fremtidsbilde fra innsiden av et romskip, har mer enn tilfeldige likhetstrekk med det banebrytende og sjangerdefinerende produksjonsdesignarbeidet på Ridley Scotts klassiker som utkom få år før «Outland». Sannsynligvis var det også nettopp «Alien» som i det hele tatt muliggjorde «Outland», som strengt tatt ikke krever noe av science fiction-settingen. Akkurat dét gjør filmen både litt mer fattig enn den kunne ha vært, men på en annen side; kanskje også hakket mer interessant. Uansett har det for filmens status vært helt avgjørende, nettopp fordi det er gjennom det visuelle rammeverket at «Outland» virkelig glitrer. Det understrekes allerede fra første scene at ambisjonsnivået legges høyt for den visuelle presentasjonen, som selv om den låner hemningsløst fra «Alien», ikke føles som noen blåkopi.

Filmen tar underveis helt andre historiefortellende retninger, og skaper en identitet for seg selv. Intet mesterverk, men en interessant fotnote i sci-fi-filmhistorien.

476 Death Wish II (1982)

«Death Wish» fra 1974 åpnet med en grulfull scene der et leilighetsinnbrudd endte med at Paul Kerseys (Charles Bronson) kone ble drept og datter voldtatt. Resten av filmen er en klassisk vigilante-historie, som for så vidt er innskrevet i filmhistoriebøkene.

Oppfølgeren fra 1982 spiller på de samme strengene: Charles Bronson har forlatt New York til fordel for Los Angeles, men opplever på nytt at noen bryter seg inn i huset deres, noe som denne gang resulterer i at datteren gjengvoldtas før hun dør (på veldig morbid vis) når hun forsøker å rømme fra gjerningsmennene. Med det utgangspunktet tar Charles Bronson opp hansken på nytt, og inntar byens skyggesider i en ublid jakt på personene som stod bak, fremdeles like tillitsløs til politi- og rettsvesen.

Der «Death Wish» utvilsomt var konstruert som en rape-revange-film og bar på noen tvilsomme motiv og holdninger, kom den delvis unna kritikk ved å dekke seg til bak et samfunnskommenterende skjold. «Death Wish II» oppleves egentlig mer som en «reboot» eller «remake» snarere enn oppfølger, og med samme regissør bak spakene (Michael Winner) er det nesten litt besnærende hvordan den hemningsløst kaster seg ut i en illeluktende gryte av enda mer frastøtende voldsscener, uten å være opptatt av å kontekstualisere innholdet i like stor grad. På den ene siden gjør det «Death Wish II» åpenbart mer problematisk enn forgjengeren (den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert ble f.eks. indignert nok til å gi filmen null stjerner i sin tid). Men på den andre siden bidrar også Winners exploitatioin-dyrking til at «Death Wish II» i sin uhyrlighet blir enda mer dramatisk og effektiv som filmfortelling, og den tillater for alvor Charles Bronson å dyrke sin persona som den ukuelige Paul Kersey. «Death Wish II» er overhodet ikke like verdig og godt skrevet som forgjengeren, men det er en uredd, skitten og derfor potent oppfølgerfilm.

475 The Hit (1984)

Når man åpenlyst vender ryggen til en håndfull britiske gangstervenner som sendes i fengsel mens man selv reiser til Spania for å leve en anonym tilværelse, kan det ikke komme som noen stor overraskelse at noen hevnlystne sjeler etter hvert finner deg. Det gjør det nok heller ikke for Terrences Tamps rollefigur som plutselig oppsøkes av fortiden på fredfull spansk jord. Stamps reaksjon, og møtet med de uberegnelige kjeltringene som har fått i oppgave å plukke ham opp – spilt av John Hurt og en debuterende Tim Roth – gir regissør Stephen Frears yndet grobunn for bisarr komisk tone omkring spenningsplottet.

Terrence Stamp er her fantastisk, og John Hurt likeså. Den vitale autoriteten og karismaen i Stamp og Hurt er imidlertid ikke like fremtredende i et mer mediokert regi- og manusarbeid som ikke gir skuespillerne, eller publikum, tilfredsstillende belønning for innsatsen.

474 Death of a Salesman (1985)

Jeg ble litt uventet grepet av «Death of a Salesman» da vi leste og analyserte den i engelsktimene på videregående skole. Det var rundt tusenårsskiftet, og følelsen av nærværet med noe litterært av betydning, som også traff emosjonelt, ble til en av de leseopplevelsene jeg husker godt. Den prisvinnende tv-filmversjonen av 1985 så jeg imidlertid ikke før i 2017. I regi av den innflytelsesrike tyske filmskaperen Volker Schlöndorff, nok mest kjent for sin Oscar- og Gullpalmen-vinnende filmatisering av Günter Grass’ «Blikktrommen», er denne filmatiseringen en videreføring av en Broadway-dramatisering av skuespillet som Arthur Miller skrev i 1949 – om en omreisende handelsmanns fatale undergang i et samfunn der jakten på den amerikanske drømmen kunne ende i den store tragedien. Dustin Hoffman var allerede innkapslet i den tragiske hovedfiguren Willy Loman under den forutgående Broadway-oppsetningen, og er (naturligvis) helt enestående i filmportretteringen av vanskelighetene og tristheten som nøster seg rundt Willy Loman.

Schlöndorff spiller på teatrets styrker i filmatiseringen, der håpløsheten som gjennomsyrer den tragiske familiedynamikken brettes ut for kamera i omgivelser som løfter frem skuespillerkapasitetene bak figurene – noe kanskje særlig John Malkovich utnytter i den mest maskuline og høyrøstede skildringen av eldstesønnen Biff. «Death of a Salesman» er ikke uventet blitt en «skuespillernes film». Det er en adaptasjon som av natur er lite cinematisk, da ambisjonen tilsynelatende er å legge skildringen tett opp mot det forutgående teaterstykket. Dens filmiske fattigdom tas imidlertid fint inn av materialets iboende kvaliteter og formidlingsevnen av denne.

473 The Manhattan Project (1986)

Hollywood leverte gjennom 1980-årene en lang serie av herlige, eventyraktige tenåringsfilmer med høy filmmagisk kvalitet. «The Manhattan Project» var én av dem, og filmen er langt bedre enn hva dens bortgjemte status skulle tilsi.

Det er kanskje unaturlig å beskrive «The Manhattan Project» som en ufarlig og sjarmerende familiefilm, all den tid filmen tross alt omhandler en tenåringsgutt som bryter seg inn i et superhemmelig laboratorium hvor han stjeler med seg plutonium for å bygge sin egen atombombe. Men filmen slår leir i noen veldig fine familie- og ungdomsskildringer fra 1980-tallets amerikanske suburbia som kanaliserer en varme som om regissør Marshall Brickman skulle være Steven Spielbergs ukjente fetter. Men i virkeligheten er Brickman mest kjent for sitt nære manussamarbeid med Woody Allen, og derfor er det heller ikke overraskende at «The Manhattan Project» også er ganske morsom – samtidig som atombombetematikken ligger over filmen som et slags kjøleelement. For blandingen av pur og uskyldig Hollywood-underholdning ispedd en ubehagelig atombombetematikk, er ikke helt uproblematisk, og Brickman klarer heller ikke å inkorporere de moralske aspektene, som han uunngåelig må streife innom, på optimalt vis.

På den andre siden er det noe befriende i å se en uhøytidelig ungdomsfilm med 80-tallsglimt i øynene, og med handling spunnet rundt barn som lager atombombe. Det ville definitivt ikke skjedd i dag! Skuespillet er også fremragende. I hovedrollen er Christopher Collet godt castet som en sjarmerende og handlekraftig nerd som en 80-tallsversjon av Jesse Eisenberg, mens hans feminine sidekick er tenåringsutgaven av Cynthia Nixon som senere fikk sin berømmelse i «Sex og singelliv». Den mest spennende karakteren gestaltes derimot av en lysende John Lithgow som guttens vikarierende farsfigur og potensielle bad-guy, men som mot konvensjonene utvikles til å bli noe annet. Det er kanskje også i det ukorrekte at filmen fortjener sin oppmerksomhet i mengden – og uansett er «The Manhattan Project» bortimot ustanselig underholdende.

472 Good Morning Vietnam (1987)

I retrospekt gjør det vondt å lese den treffende åpningen i Roger Eberts anmelderhyllest av «Good Morning Vietnam», som ble skrevet etter filmens lansering på 80-tallet:

«Like most of the great stand-up comedians, Robin Williams has always kept a certain wall between himself and his audience. In concert, he tries on a bewildering series of accents and characters; he’s a gifted chameleon who turns into whatever makes the audience laugh. But who is inside? With George Carlin, Richard Pryor, Steve Martin, Billy Crystal, Eddie Murphy, we have an idea – or think we do. A lot of their humor depends on confessional autobiography. With Williams, the wall remains impenetrable. Like Groucho Marx, he uses comedy as a strategy for personal concealment».

Men det til side: «Good Morning Vietnam» skulle forbli en av Williams’ aller beste rolleprestasjoner og filmer. For som improvisasjonsbasert radioprater i en sympatisk Barry Levinson-komedie med alvorlig bunn, er han udiskutabelt på hjemmebane. Så kan det innvendes at Levinsons håndtering ikke er prikkfri, og til tross for mye tilsynelatende improvisasjon, så vipper vipper filmen en del mot det unødig gjentagende. Men å se Robin Williams i sine beste øyeblikk, i fri utfoldelse, gjør alltid godt.

471 Runaway Train (1985)

«Runaway Train» fungerer som en befriende påminnelse om en utrydningstruet type film; den renskårne eventyraktige actionfilmen. I dette tilfellet en uhøytidelig underholdningsreise på spor, der Eric Roberts og Jon Voigt skaper to karaktermotpoler av fanger på rømmen som kaprer et tog på gjennomreise over det iskalde Alaska.

Filmen er basert på et manus av Akira Kurosawa, men endte etter en solid dose omskriving i fanget på russiske Andrei Konchalovsky. Resultatet er en langt mindre karakterbundet actionfilm enn hva den japanske mesteren trolig ville komponert av konseptet. Men Konchalovsky har et solid håndgrep om de konvensjonelle actiongrepene som gir noen virkelige imponerende actionsekvenser med fin popcornvaluta, men som på andre sider fremstår som noe fattig og lider av tidvis grelt skuespill, overraskende nok inkludert vaklende prestasjoner i Eric Roberts og Jon Voigt karikaturskikkelser.


1980-tallet: 481 – 490. plass

490 Terror Train (1980)

En kameleon av en maskert psykopat terroriserer et privatchartret tog stappfullt av festglade ungdommer på nyttårsaften. Det er utgangspunktet for denne erketypiske amerikanske slasheren lansert midt i subsjangerens gullalder.

Med Jamie Lee Curtis plassert midt i blodbadet er det utvilsomt at «Terror Train» spiller videre på den innflytelsesrike «Halloween»-suksessen skapt av John Carpenter. «Terror Train» er riktig nok ikke helt på samme nivå, men er mer enn et anstendig forsøk og innehar en rekke fine og innovative sekvenser ombord på toget. Her er det mye bra locationbruk – noe som trolig må tilskrives fotograf John Alcott som skaper en dunkel og klassisk horrorramme for den klisjéfylte historiefortellingen med litt for mange idiotiske plotthull, men som i sin kontekst likevel fungerer overraskende bra. Underholdende mer enn irriterende? Ja visst!

489 Empire of the Sun (1987)

På høyden av Steven Spielbergs karriere i andre halvdel av 80-årene, utkom «Empire of the Sun» til sannsynligvis enorme forventninger, basert på en bestselgende roman av J.G. Ballard, og må i det perspektivet sies å være mildt mislykket. Filmen er riktignok for velgjort til å bli dårlig, men har likevel ikke øyeblikkene som gjør den minneverdig. Kanskje foruten en pur ung Christian Bale som åpenbart var et funn i hovedrollen, og som på mange vis holder oss noenlunde interessert gjennom 140 lange minutter.

Som en Hollywood-parfymert fremstilling av krigens brutale påvirkning på et naivt barnesinn, er filmen velfungerende nok. Seks Oscar-nominasjoner, alle i mindre kategorier, gjenspeiler imidlertid hvordan filmen verken traff publikum eller kritikere i det omfang man nok hadde sett for seg. Ekstra bittert var det trolig at britenes tematisk beslektede «Hope and Glory» endte opp med gjevere Oscar-nominasjoner, som for beste film (selv om jeg personlig foretrekker Spielbergs film langt over den middelmådige Boorman-filmen). Jeg klarer likevel ikke løsrive meg fra tanken om at dette er en forspilt mulighet til å lage noe virkelig storslått og varig. For det blir aldri emosjonelt medrivende nok, selv om alt ligger til rette for det. Det er en potensielt gripende historie om barn her, fremragende spilt av Christian Bale, men skildret uten de store høydene vi kjenner Spielberg for. At John Williams’ musikk er noe av det mest intetsigende han har gjort for Spielberg, er muligens symptomatisk. Velskapt og severdig, men hult og mindre minnerikt.

488 The Church / La Chiesa (1989)

Michele Soavi jobbet tett med Dario Argento gjennom hele 80-tallet, både som co-regissør på mesterverksrekken «Tenebre», «Phenomena» og «Opera», samtidig som han lagde dokumentarportrettet «Dario Argento’s World of Horror», mens han selv regisserte «The Church» i 1989 etter manussamarbeid med nettopp Dario Argento. I praksis er filmen tredje del i Demoni-serien som ble satt i gang av Argento i samarbeid med Lamberto Bava i 1985. Men offisielt er den ikke det, da Umberto Lenzi lagde «Demoni 3» i 1991. Vel, uavhengig av det tydelige slektskapet til «Demoni»-universet, er «The Church» et selvstendig stykke horrorverk som omfavner det gotiske, barokke og virtuouse slik bare italienske horrorfilmskapere på 80-tallet kunne gjøre det.

Soavi åpner med storslagne scener fra middelalderen med en massakre der kvinner mistenkt for å være hekser blir levende begravd, før man bygger en gigantisk katedral over den samme jorda. Soavi hopper etter hvert frem til 1980-tallet, og bygger narrativt sakte opp mot et crescendo som egentlig først oppstår en time inn i filmen, da de okkulte kreftene siver opp fra katedralens grunnvoller, og menneskene som er innesperret i katedralen må kjempe for livet.

«The Church» er mer langdryg enn nødvendig den første timen. Til tross for dynamiske kameraføringer og en filmskaper som jobber beundringsverdig med å fremheve den voldsomme katedralen i bildene, er det bemerkelsesverdig lite som skjer. En ung Asia Argento stikker seg frem der hun tilfører en fin, men mystisk tilstedeværelse for Soavi å ty til. Soundtracket, med bidrag fra Phillip Glass, Goblin og Keith Emerson, holder også bra nivå. Det er mye som er ekstremt fornøyelig med «The Church», men når den også er en anelse forglemmelig, er det fordi det spektakulære, ikoniske, sjokkerende eller uventede heller ikke inntreffer.

487 Child’s Play (1988)

«Child’s Play» ble en av de store kultfilmfenomenene i videokassettformat på 80- og 90-tallet. Selv husker jeg godt det gyselige coverbildet av Chucky som et barndomsmareritt, og jeg bet på skremselspropagandaen fra de som hadde utsatt seg for filmen, noe som gjorde at jeg styrte unna den i hele oppveksten. Og med årene har det egentlig aldri føltes viktig å oppsøke «Child’s Play», inntil jeg unngåelig kastet meg over den i forbindelse med denne 80-tallsgjennomgangen. Det ble et fornøyelig og ukomplisert møte med en skrekkfilm uten veldige ambisjoner, men som effektivt setter opp et premiss og et stemningsleie den holder seg tro mot.

Filmens fortelling anvendes aldri til å stikke dypt under overflaten, og filmen baserer seg i all hovedsak på veltestede sjangergrep. Men fraværet av genuin originalitet var kanskje ikke like merkbart da som nå, og verdien av «Child’s Play» har nok alltid ligget i hvordan regissør Tom Holland maksimerer konseptet til å bli en effektiv, skremmende horrorhistorie. For bak en litt forutsigbar og småirriterende dramaturgi, ble selv en voksen «Child’s Play»-jomfru noenlunde tilfredsstilt av filmens underholdningsforsøk.

486 The Bounty (1984)

Produsert av den mektige italienske produsenten Dino De Laurentiis og regissert av australske Roger Donaldson, er «The Bounty» av 1984 nok en gjenfortelling (den femte i rekken) av historien om hvordan kaptein Bligh (i denne versjonen spilt av Anthony Hopkins) mister skipet på vei til Tahiti i form av et mytteri hvor den yngre førstestyrmannen, her spilt av Mel Gibson, overtar styringen.

Hopkins skuespillerkapasitet er filmens fremste kvalitet, da han tilfører en ektefølt kompleksitet til en rollefigur som typisk er blitt tolket mer ensidig – her er han i hovedtrekk en skikkelse drevet av stahet og ærgjerrighet, ikke nødvendigvis ondskap. Det er også interessant å se hvordan yngre versjoner av fremtidige karakterskuespillere fra øverste hylle, som Daniel Day-Lewis og Liam Neeson, får glitre i biroller om bord. Men foruten Hopkins intense nærvær som kaptein Bligh, er filmen også oppbyggende for Mel Gibsons karriere med et karisma-medrivende skuespill som gjennom «The Bounty» bidro til å sementere en stjerneskuespillerstatus, selv om den faktiske skuespillerprestasjonen her blekner i samspill med Hopkins. Donaldsons håndlag med materialet kan for øvrig fremstå som smått teatralsk, men innimellom glitrer «The Bounty» som en intens og filmteknisk spektakulær eventyrthriller til sjøs skapt på faktisk bunn. Og det blir sjeldent feil når Vangelis tilbyr et musikalsk bakteppe, selv om de sobre og tristhetsfremkallende melodilinjene her ikke er av hans mest minneverdige.

485 Extremities (1986)

Farrah Fawcett spiller en yngre kvinne som blir offer for et grovt voldtektsforsøk, før hun klarer å komme seg unna overgriperen. Noen dager senere, i sitt eget hjem, blir hun oppsøkt av den samme mannen som tar seg inn i huset hennes. Men hevnen er bittersøt.

«Extremities» er en del av rape-revenge-filmtradisjonen, men uttrykket er egentlig aldri spekulativt, ekstremt voldelig eller seksualisert. Det er et drama som kokes på svak varme, der Fawcett gir et overraskende kraftfullt portrett av den sårbare kvinnen som velger å slå tilbake. Hennes motspiller er overgriperen, spilt med nedtonet aggressivitet av en sterk James Russo. «Extremities» er helt avhengig av deres samspill, da dramaet også baseres på et teaterstykke som gir karakterene all oppmerksomhet i en realistisk innpakning. Filmen lykkes også langt på vei som et intenst og konsist kammerspill, som engasjerer omkring ubehageligheten, og som tidvis også er spennende. Samtidig setter produksjonen klare begrensninger, og historien innbyr ikke til nevneverdige oppdagelser. Med en spilletid på knappe 90 minutter er likevel «Extremities» overhodet ingen bortkastet tidsinvestering.

484 Prison on Fire / Gam yuk fung wan (1987)

Ringo Lam har regi på den Hong Kong-baserte fengselsfilmen «Prison on Fire», og han holder lite tilbake i gjengivelsen av det som er en ekstremt brutalisert og ubarmhjertig fengselsskildring. Lam behersker unektelig actionfilmfaget, og planter i «Prison on Fire» en eksessiv voldsbruk som blir en del av filmens estetiske uttrykk. Lam er ikke utpreget opptatt av å bygge en spennende historiefortelling i «Prison on Fire», men i fraværet av et medrivende plott er det likevel konstant engasjerende å følge kamera som kretser omkring karakterene og det ublide fengselsmiljøet.

Chow Yun-Fats karismatiske bidrag må naturligvis heller ikke undervurderes som en viktig bestanddel, og nærværet hans gir filmen et emosjonelt driv som ellers ikke ville vært der. «Prison on Fire» er ikke uredd for sjangerklisjeer, men er så stilistisk gjennomført og jevnt over underholdende at det meste svelges.

483 Karate Kid (1984)

Det er lenge siden jeg har sett Karate Kid, men nostalgien strømmer på nå som jeg tenker tilbake på den. Filmens ikoniske status er uomtvistelig, likeså dens kvaliteter som hjertevarm, erkeamerikansk coming-of-age-drama og underdog-historie med veldokumentert universell appell.

Regissør John G. Avildsen hadde allerede med «Rocky demonstrert» at han på mesterlig vis kunne lage emosjonelt medrivende og underholdende filmer knyttet til det å lykkes i sport mot alle odds. Mange av de samme mekanismene er til stede i «Karate Kid», og i likhet med i «Rocky» bygger Avildsen opp dramaet til sitt crescendo gjennom skildringen av et rørende forhold som settes på prøve, her mellom Pat Moritas legendariske Mr. Miyagi og Ralph Macchios Daniel-san aka Karate Kid. Morita ble sågar nominert både til Oscar og Golden Globe for en rolletolkning som i ettertid er blitt like ikonisert som filmen selv. «Wax on. Wax off».

482 China Girl (1987)

«China Girl» er en leken lettvekter i Abel Ferrara-filmografien, men likevel ikke helt blottet for kvaliteter eller underholdningsaspekter. De verste segmentene lider av grell 80-tallsestetikk som tatt ut av skrekkelige musikkvideoer, men bak det rufsete uttrykket finnes også en banal, men sjarmerende Romeo & Juliet-historie satt til 80-tallets urbane New York. Han er en italienskættet pizzabaker i Little Italy, mens hun er kinesisk kvinne bosatt i Chinatown, hvor han er uønsket.

“Nothing matters but you and me”, sier han til henne mens hun smeltes av hans naivitet og gutteaktige sjarm. Skuespillet er langt under pari, men det kler for så vidt den utpregede lavbudsjettsrammen. Andre regigrep underveis, og en historie ladet med overraskende emosjonelt kaliber, gir en payoff. Det er flere friske scener her, som en nær dialogtom åpningssekvens på ti minutter, hvor etableringen gjøres av musikk og stemningsbilder (en fabelaktig diskotekscene hvor de to møtes første gang), avsluttet med et koreografert gjengopprør i teatralsk setting. Lydbildet domineres selvsagt av tidsriktig synth, noe som i min bok beriker mer enn det ødelegger for den totale filmopplevelsen.

481 Taps (1981)

En amerikansk kadettskole blir besluttet nedlagt av myndighetene, og de unge elevene responderer med å beleire skoleområdet med våpen, og fremsette krav om at driften må opprettholdes. Timothy Hutton spiller den unge, nyutdannede kadettmajoren som tar styringen over den oppildnede elevmassen, og som nekter å samarbeide med politiet på andre siden av de massive gjerdene. En debuterende Sean Penn og en ung Tom Cruise er også å finne i sentrale roller, men begge havner i skyggen av den ofte undervurderte Hutton, som kraftfullt og nyansert portretterer et idealistisk og ungt persons problematiske autoritetsmøte. I innledningen er dessuten veteran George C. Scott lysende og karismatisk i rollen som skolens general og elevenes forbilde.

Selv om flere av de sterkeste scenene i «Taps» finner sted nettopp i oppbygningen – med skildringen av ungdommenes samspill under skolens regime – er dette forløpet samtidig ganske langtekkelig fortalt. Når situasjonen først eskalerer, blir «Taps» derimot en slags high concept-film, som blir i overkant opptatt av å konstruere en historie som på «Fluenes herre»-vis skal gi oss økt innsikt i menneskehetens natur. Det handler om å skissere hvordan unge mennesker i en gitt setting er latent til å omdanne teori til potensielt betenkelige, praktiske handlinger. Men denne konstruksjonen blir også smått gjennomsiktig, og ikke konstant engasjerende over to timer. Derimot er Harold Becker en kompetent filmskaper, som greier å skape en emosjonell tyngde bak flere scener, samtidig som det bys på et knippe velgjorte, actionfylte klimaks. Den totale underholdningsverdien blir dermed likevel akseptabel.


1980-tallet: 491 – 500. plass

500 The Presidio (1988)

Sean Connery har en aura over seg som gjør ham i stand til å løfte en ellers medioker film til å bli severdig. Den auraen får han bruk for i den Peter Hyams-regisserte thrilleren «The Presidio» som ikke treffer de store høydene.

Connery spiller en militærveteran som motvillig må samarbeide med en lokal politibetjent (Mark Harmon) i etterforskningen av et militærrelatert drap i San Francisco. Samtidig utvikler politibetjenten et romantisk forhold til Connerys datter (spilt av Meg Ryan), og Hyams bruker vel så mye tid på å skildre relasjonene mellom de tre hovedpersonene, som han bruker tid på å nøste opp i drapsmotiv og medfølgende korrupsjonsgrums.

Som klassisk politithriller leverer «The Presidio» først og fremst gjennom Sean Connery, men også ved Jack Warden som beriker filmen med en sterk og ikke uviktig birolleprestasjon. Hyams vet også å utnytte San Francisco som lokasjon, og gir oss noen voldsomme biljaktsekvenser nedover de bratte bygatene som vi har sett i utallige filmer tidligere, men som fortsatt tilfører en viss underholdningsverdi. Men verken som et menneskelig relasjonsdrama, eller som politithriller, har «The Presidio» den nødvendige nerven eller pulsen. Og kombinasjonen er ganske flat, og til slutt meningsløs.

499 Jagged Edge (1985)

80-tallet var en slags storhetstid for den amerikanske erotiske thrilleren. «Jagged Edge» står som en slags forløper til «Basic Instinct», begge ført i pennen av Joe Eszterhas. Men regissør Richard Marquand er mildt sagt ingen Paul Verhoeven, og «Jagged Edge» blekner i egen blodfattighet sammenlignet med det ikoniske mesterverket «Basic Instinct».

Filmen er strengt tatt verken spesielt spennende eller erotisk, men på sine lettbeinte premisser er det en fornøyelig tv-filmaktig produksjon med fremragende rolleprestasjoner av Glenn Close, Jeff Bridges og Robert Loggia (som faktisk ble Oscar-nominert for sin rollefigur).

498 Sea of Love (1989)

Al Pacino på høyden av karrieren gjør «Sea of Love» alene severdig. Her spiller han en politietterforsker som forsøker å nøste opp i en flokete drapsgåte, noe som fører han inn i et samarbeid med en annen etterforsker (spilt av John Goodman), og noen uortodokse metoder for å komme til bunns i mysteriet – som etter hvert, i høyeste grad, også involverer en seksuelt tiltrekkende og potensiell femme fatale i Ellen Barkins skikkelse.

Forelskelsen, eller besettelsen, blender hovedfiguren, men ikke filmens publikum som må forholde seg til et nokså slapt og forutsigbart manusarbeid, som regissør Harold Becker likevel klarer å styre på noenlunde rett spor, med et visst nivå av engasjement og nerve, men mest av alt på grunn av førsteklasses skuespill.

497 Windows (1980)

«Windows» skulle bli den legendariske filmfotografen Gordon Willis’ første og siste film som regissør. Og det er godt mulig «Windows» effektivt avslørte Willis’ manglende talent i registolen, for dette er uomtvistelig ingen stor film. Når det er sagt så kan jeg lett trekke frem flere filmatisk tiltalende elementer i den stemningsskapende psykologiske thrilleranretningen knyttet til seksuell besettelse og voyeurisme, men det er fremdeles synd at Willis er blitt overlevert et såpass slapt og uspennende manus, som det føles han tyner ut alt som finnes av saftighet fra.

For visuelt er filmen en deilig reise gjennom Gordon Willis’ katalog med fotografiske spor fra «Gudfaren» såvel som «Annie Hall». Fra den mørklagte, men neonbelyste åpningsscenen som introduserer oss for filmens hovedperson gående mot et statisk kamera i en inspirert tagning på nesten to minutter, forstås det at «Windows» er hevet et godt stykke over det jevne visuelle uttrykket. Når bildene utfylles av et musikkspor komponert av selveste Ennio Morricone, burde den audiovisuelle biten være optimal. Og selv om den avdøde italieneren ikke leverer blant av sine mest minneverdige temaer, tilfører musikken en passende stemning til et filmlandskap som jo også ligger tett opp mot mye av hva Morricone har vært assosiert med, fortrinnsvis gjennom italiensk film.

Talia Shire er for øvrig godt castet i hovedrollen, men heller ikke hun er bedre enn manuset hun utstyres med. «Windows» floppet på kino og ble tatt av plakaten etter kort tid, fikk dårlig omtale, rasket med seg fem Razzie-nominasjoner (inkludert verste film og regi) og ble gjemt bort og tilnærmet utilgjengelig inntil den ble lansert på DVD og Blu-ray i 2017 (Selv så jeg den noen år før dette da den var tilgjengelig i laber kvalitet på YouTube).

496 The Black Cat / Gatto nero (1981)

Edgar Allan Poe førte novellen «The Black Cat» i pennen midt på 1800-tallet, og over hundre år siden er historien blitt gjenstand for opptil flere filmatiseringer. I 1981 gav den italienske horrormesteren Lucio Fulci seg i kast med materialet, i form av en veldig fri adaptasjon med giallo-ikonet Mimsy Farmer i hovedrollen.

Fulcis versjon er på den ene siden grenseløst uoversiktlig, og i perioder ganske kjedelig. I andre øyeblikk er den derimot velfungerende som stemningsfull grøsser med karakteristisk Fulci-morbiditet. Men aller best er «The Black Cat» i de partiene der den ufortrødent spiller på sine audiovisuelle kvaliteter – det vil si summen av enkelte kamerakjøringer, Sergio Salvatis inspirerte fotoarbeid og ikke minst den fabelaktige Pino Donaggio-musikken som er særlig toneangivende i filmens første halvdel. Manusmessig har filmen derimot massive hull, noe som også kommer til uttrykk i en del tempo- og flytproblemer i den filmiske historiefortellingen. Til slutt er nok «The Black Cat» hovedsakelig mat for spesielt interesserte eller Lucio Fulci-komplettister (eventuelt Mimsy Farmer-komplettister, som forhåpentligvis også eksisterer).

495 Forbrydelsens element / The Element of Crime (1984)

Den visuelle formidlingsevnen demonstrert i «Forbrytelsens element» kan ikke bestrides, og filmen innhentet da også en teknisk pris under filmfestivalen i Cannes i sin tid.

I retrospekt er det ikke særlig overraskende at Lars von Trier i sitt debutverk så kunstnerisk uforbeholdent forholder seg til sin kunstneriske inspirasjonskilde Andrey Tarkovksy, idet han fyller filmen i et ekspresjonistisk hav av gulfarger som trigger en hypnotiserende billedlig opplevelse. Filmens vesen er noe uhåndgripelig i sin abstrakte og fremmede dystopi – gjennomskinnende av total kunstnerisk kompromissløshet og et snev av arroganse. Bak den suggerende kraften i den virtuose estetiske presentasjonen, blir likevel filmens totalitet mindre interessant. Som kunstnerisk eksperimentøvelse er «Forbrytelsens element» naturgitt fascinerende, og særlig interessant ettersom den markerer startpunktet til en av de absolutt mest toneangivende filmkunstnerne i Europa de siste tiårene. Likevel er det en film jeg neppe vil søke tilbake til, dersom det ikke er for å oppleve den i noen brøkdeler av filmens totale lengde. For der «Forbrytelsens element» i sin helhet etter hvert blir søvndyssende, er den visuelt fantastisk kapittelvis.

494 La bande des quatre / The Gang of Four (1984)

«Gang of Four» benevnes gjerne som en oppsummering av Jacques Rivettes filmskapervirke; det er en lang og omstendelig film (nesten tre timer) der Rivette uttrykker en kjærlighetserklæring til teatret, samtidig som han baker inn en klassisk spenningshistorie som bevisst holdes ufullendt. Utfallet er forunderlig og utfordrende, og ikke alltid like engasjerende. Plottet omhandler fire skuespillervenninner som deler et hus i Paris mens de øver til en oppsetning under en krevende instruktør, spilt av Bulle Ogier (kjent fra flere av Rivettes filmer). Samtidig blir de hver for seg oppsøkt av en mann som forteller mystiske historier om en tidligere leieboer. Men mysteriet fungerer mer som enn avledningsmanøver eller en gnist som aldri slår opp i flammer, og blir svevende som et litt uhåndgripelig element på siden av det som er en lagvis identitetsskildring.

På klassisk Rivette-vis består «Gang of Four» av lange og, tilsynelatende, delvis improviserte dialogscener. Dette gjør at filmen oppleves som «fri» samtidig som det er noe metodisk over helheten. Høydepunktet er en sekvens i midtpartiet, der Rivette gir skuespillerne rom til å utfolde seg mens de improviserer i de ulike rollene i en rettssak. Disse minuttene fungerer som et fornøyelig og humoristisk avbrekk, i en film som for ofte blir i overkant tåkelagt og ugjennomtrengelig.

493 Eight Men Out (1988)

«Eight Men Out» er en film basert på romanen «Eight Men Out: The Black Sox and the 1919 World Series», utgitt i 1963, som tar for seg den store «Black Sox»-skandalen i amerikansk baseballhistorie. Her ble seks utøvere tilknyttet Chicago White Sox avslørt i kampfiksing da de samarbeidet med gamblere og tapte med vilje mot penger under World Series i 1919. John Sayles har selv omskrevet boka til filmmanus og hatt regi, men virker å ha slitt med presentasjonen av materialet. «Eight Men Out» er gjort til en tungfordøyelig film, uten klare spenningsmomenter, men heldigvis fylt av sterke skuespillere som kniver om oppmerksomheten.

Sayles’ film er et naturlig ensembleverk, og fraværet av hovedrollefigurer er én av flere utfordringer som forårsaker det som kan oppleves som ufokusert. Sayles antyder likevel en særlig interesse for tre av figurene, spilt av D.B. Sweeney, John Cusack og David Strathairn, hvor sistnevnte (en altfor undervurdert skuespiller, rent generelt) står frem som filmens aller sterkeste kort. Gode støttespillere er også Michael Lerner, John Mahoney, Charlie Sheen og Michael Rooker (Sayles spiller for øvrig selv en gravende journalist). Men skarpe skuespillerprestasjoner og noen velgjorte baseballsekvenser til tross, «Eight Men Out» er og forblir en smågrå amerikansk «leksefilm» for de mest interesserte, og ingen virkelig betydelighet for oss andre.

492 L’amour braque / Mad Love (1985)

Den polske kunstfilmhelten Andrzej Zulawski setter umiddelbart tonen for en i overkant frenetisk, men alltid fascinerende film. Åpningsscenen viser et voldelig bankran utført av menn bak masker du kjenner igjen fra Andeby. Karaktergalleriet fremstår som ADHD-diagnostiserte tilfeller høye på kokain – og som tilskuer til reisefølget slites man gradvis ut. Heldigvis er Zulawskis formspråk ikke like hyperaktivt, men det er ofte vanskelig å få oversikt og innsikt i hva som foregår.

«L’amour braque» krever utvilsomt mer enn én gjennomgang, men til tross for audiovisuelle kvaliteter, er jeg usikker på om jeg noen gang vil orke. For øvrig gjør Zulawski oss oppmerksom på at filmen er inspirert av Dostojevskis kanoniserte litteraturverk «Idioten».

491 Stand and Deliver (1988)

Historier om inspirerende lærere som omvender problematiske skoleklasser, kan fort bli ganske intetsigende dersom klisjeene blir bærende, og det er lite inspirasjon å finne i selve filmskapelsen. «Stand and Deliver» har et ganske blast uttrykk som påminner om en medioker tv-filmproduksjon, og henter det meste av sin kvalitet ut fra skuespillerprestasjonen til Edward James Olmos, som sågar høstet Oscar-nominasjon for den innbitte lærertolkningen.

Som et ufarlig, inspirerende feel-good-drama basert på virkelige hendelser, er «Stand and Deliver» nokså velfungerende. Historieformidlingen er effektiv, men filmen klarer ikke å skildre verken elevenes dyptloddende problemer, eller det interne miljøet mellom ungdommene, på veldig overbevisende vis. Derfor er filmen først og fremst levende i øyeblikkene, og deretter relativt fort glemt.