1980-tallet: 571 – 580. plass

580 The Park is Mine (1985)

Tommy Lee Jones spiller en desillusjonert Vietnam-veteran som beleirer Central Park i New York med våpen og bomber, og ber folk holde seg ute av parken i 72 timer. Politiet, mediene og politikere sliter med å forholde seg til den uavklarte situasjonen som fremstår som et terrorangrep og som eskalerer i vold, men det viser seg til Vietnam-veteranen ikke ønsket annet enn å fremme et slags humanistisk budskap.

«The Park is Mine» er spyttet ut av sin samtid, og det føles utenkelig at en lignende film kunne blitt lagd i dag. Som filmverk er dette kanskje en fattigmanns «Rambo» i medikoker tv-filmdrakt; en stereotypisk iscenesettelse av en fremmedgjort Vietnam-veteran i disharmoni med et urbant amerikansk samfunn på 80-tallet, akkompagnert av et smått halvhjertet – men likevel fengslende nok – soundtrack av Tangerine Dream. Men til tider er konseptet skamløst underholdende å se på, og Tommy Lee Jones er dyktig som få.

579 Sound and Fury (1988)

Tilhørende en slags europeisk tradisjon av grim sosialrealisme, skildrer Jean-Claude Brisseau omveltningene til en ung gutt idet han flytter til et nytt nabolag hvor han sliter med å tilpasse seg, samtidig som han må forholde seg til et familieliv med en fraværende alenemor. På skolen havner han i såkalt feil miljø, og snøballen blir tidlig rullende i feil og fatal retning for den unge gutten.

«Sound and Fury» oppleves både innholds- og formmessig som en slags forløper til de suksessfulle Dardenne-brødrenes senere bravader, like mye som den trekker veksler på Ken Loachs forutgående sosialrealistiske skildringer av barn som offer av en ubarmhjertig storbyvirkelighet og opprevne arbeiderklassehjem. Brisseaus usentimentale portrettering er stødig levert, samtidig som filmen med jevne mellomrom tilføres kunstnerisk næring i form av flere stilistisk drømmeaktigte tablåer med erotiske overtoner – der det uttrykkes en form for ungdommelig lengsel og vitalitet i hovedpersonens subjektive blikk på verden rundt seg. «Sound and Fury» er kanskje ikke alltid vellykket som filmfortelling eller så fundamentalt egenartet som den utgir seg for å være – men likefullt er det en konstant interessant filmopplevelse å ta del.

578 36 Fillette (1988)

Tittelen, «36 fillette» henspeiler på en kjolestørrelse som den 14 år gamle jenta i hovedrollen er i ferd med å vokse fra, idet hun forventningsfull inntrer og oppdager en ny fase i livet; seksualiteten. Og få kontemporære filmskapere har lykkes i å vie sin undring mot seksualitetens vesen like konsentrert, fengslende og periodevis kontroversielt som franske Catherine Breillat. «36 fillette» ligger i så måte nærmere konvensjonene; i form av å være en klassisk oppvekstskildring av en ungjentes seksuelle oppvåkning forsterket av en miserabel hjemmesituasjon, etter sigende en delvis biografisk fortelling. Men Breillats kliniske sexskildringer med intime iscensettelser av fjortenåringens forhold til en eldre mann, gjør opplevelsen blandet. På den ene siden erfarer jenta en spennende manipulerende kraft i sitt unge, seksuelle vesen som gir henne et seksuelt maktovertak. På den andre siden tvinges en naturgitt usikkerhet og sårbarhet frem av mangelen på seksuelle erfaringer og uskyldheten som ligger, eller burde ligge, i den unge alderen.

Breillats valg av realisme over poetiske tilnærminger med hensyn til filmens uttrykk, skaper autentiske rammer og en nærhet som også hjelper frem historiens emosjonelle sider. Likevel er presentasjonen også filmens mest iøynefallende svakhet. Til tross for et åpenbart sparsommelig budsjett, ser filmen påfallende stusselig og uspennende ut som rendyrket filmverk, med et klart uutnyttet potensial for større dynamikk i filmspråket.

577 The Promising Boy (1981)

Jugoslaviske «The Promising Boy» følger den 24 år gamle Slobodan; i begynnelsen en respektabel medisinstudent og kjæreste som forholder seg til spillereglene under sine formative år i det tidlige 80-tallets Beograd. Men når han har sex med en annen jente og blir oppdaget av kjæresten, smeller hun til hodet hans med en åre, hvilket fungerer som en katalysator for filmen og protagonistens forandring.

«The Promising Boy» er derfra og ut en merkverdig fremstilling av Slobodans trang til å innta nye perspektiver og behov for å definere seg selv som et individ fri fra verden. Det sender ham ut i en forunderlig indre reise som også gjenspeiles i det ytre, der fri sex og alternativ musikk dyrkes som uttrykk for en løsrivelse fra systemet – og der det samtidig blir umulig ikke å se filmen i lys av datidens sosialistiske, kommunistiske samfunn som trigget en opprørstrang. «The Promising Boy» er ingen helstøpt fabel, og knapt nok utpreget rebelsk eller oppsiktsvekkende. Derimot er det en småmorsom og ganske sjarmerende/kuriøs historie med et alternativt bakteppe og energisk skuespill.

576 Bull Durham (1988)

Baseballfilmer er en svoren amerikansk øvelse, som ikke alltid vil kunne forårsake like sterk resonans hos et norsk publikum. Regissør og manusforfatter Ron Shelton har dramatisert «Bull Durham» som en romantisk komedie, og et trekantdrama, spunnet rundt intrigene som oppstår når en baseballveteran (spilt av Kevin Costner) skal innordne seg i en ny klubb. Der finner også den yngre og vitale Tim Robbins seg, mens Susan Sarandon er kvinnen som kommer mellom dem.

«Bull Durham» er innimellom en forfriskende komedie, ikke minst gjennom et tydelig gjennomarbeidet og snedig manus – noe Ron Shelton også høstet Oscar-nominasjon for. Det foregår også et forrykende samspill mellom trekløveret Costner, Sarandon og ikke minst Robbins. Men filmens kanskje morsomste øyeblikk, er utilsiktet i en tidlig replikkveksling, der Kevin Costner fremfører en lengre tirade som avsluttes med «I believe Oswald acted alone» (noe han tre år senere uttrykte veldig andre meninger om i «JFK»).

575 Bloodsport (1988)

Som muskelfleksende actionskuespiller kunne Jean-Claude Van Damme neppe blitt Hollywood-stjerne i en annen epoke enn 1980- og 90-tallet. Mens Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger banet vei som muskuløse actionikoner, og hongkongske kampsportfilmer fikk voksende popkulturell innflytelse i vesten post Bruce Lee, virket Van Damme skreddersydd som gallionsfigur i den hollywoodske symbiosen av østlig kampsport- og vestlig actionfilm.

«Bloodsport» ble i 1988 det store internasjonale gjennombruddet, og selv om den også avslørte belgierens haltende skuespillerreportoar, har det keitete skuespillet snarere blitt et varemerke mer enn en irriterende svakhet. «Bloodsport» fordrer heller ikke de helt store skuespillerprestasjonene. Filmen er generisk av natur, der Van Damme settes inn i en klisjéfull historiefortelling som deltaker i en hemmelig asiatisk martial art-turnering hvor han skal kjempe til ære for en tidligere trener som ligger for døden. Den søtladede plottetableringen er erketypisk, men velfungerende premiss for enhver idrettsfilm. Og «Bloodsport» handler egentlig bare om å få Jean-Claude Van Damme inn i kampsportarenaen, i en imponerende kampsportdemonstrasjon, innpakket i deilig filmisk patos. Van Dammes skuespillerreportoar er begrenset, men i de tiligste filmene kompenserte han sterkt med en gutteaktig og keitete sjarm. «Bloodsport» var filmen som satte belgieren på Hollywood-kartet, og som fortsatt står som en av de friskeste amerikanske martial art-filmene som er lagd.

574 A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (1987)

Denne gang er det en ung og sjarmerende Patricia Arquette som jages i drømmeverden av skarpfingrede Freddy Krueger. Inn i miksen får vi også Heather Langenkamp tilbake som Nancy, som såvidt overlevde i originalfilmen, og som nå er psykiater med drømmeterapi som spesialistfelt.

I større grad enn den første oppfølgeren, er «Dream Warriors» en naturlig forlengelse av originalverket, både narrativt og i tone. Det er trolig også mye av grunnen til at fansen gjerne fremhever treeren over toeren i Elm Street-serien. Selv setter jeg imidlertid omtrent like mye pris på forgjengerens forfriskende «annerledeshet» som gjenkjenneligheten av originalverket som syder i «Dream Warriors». Samtidig er det her også en fornemmelse av at det tekniske, effektarbeidet, har hatt en heldig utvikling, og når dét kombineres med minst et par idérike og spektakulære sekvenser, så blir det lett å sette pris på helheten også. Selv om denne også, naturligvis, er et godt stykke bak Wes Cravens fantastiske originalfilm.

573 Beverly Hills Cop (1984)

Jeg tror ikke det går en uke uten at jeg ubevisst tar meg i å plystre på temaet fra «Beverly Hills Cop». Det er i all hovedsak også det jeg har tatt med meg fra filmens innhold, til tross for at jeg hadde et nært forhold til den i tidlig pubertetsalder. Men dette var også tiden da Eddie Murphy var genuint morsom, og rollen som Axel Foley føltes skreddersydd for talentet – ekstremt energisk og treffende komisk timing, uten å bikke over i det overanstrengte.

Som politifilm husker jeg «Beverly Hills Cop» som langt mer morsom enn spennende, der suksessen hovedsakelig må tilskrives det komiske funnet som en gang var Eddie Murphy.

572 Alien Nation (1988)

«Alien Nation» har et spennende konsept, men er ikke noen fantastisk spennende film av den grunn. Vi befinner oss i nær fremtid, det vil si på begynnelsen av 1990-tallet i dette tilfellet, og ca. 300 000 menneskelignende romvesener (såkalte «newcomers») har landet på jorden i et slaveskip. De blir værende på jorden og med årene blir de integrert i det vanlige samfunnet. I denne verdenen spiller James Caan en politimann i Los Angeles som ser sin politipartner bli skutt og drept av en «newcomer». Den temperaments- og fordomsfulle Caan-figuren, som allerede i utgangspunkt avskydde de menneskelignende romvesenene for å forsøple samfunnet, får kort tid etter utdelt en ny partner som selvfølgelig viser seg å være en «newcomer». Den nye partneren spilles av Mady Patinkin, som for øvrig er ganske ukjennelig, tilslørt av en ganske grell ansiktsbasert makeup som er filmens b-filmaktige kostymering av romvesenene.

Ideen som ligger til grunn for filmen, skapt av Rockne S’Obannon (som senere gjorde stor suksess med sci-fi-serien «Farscape»), er fengslende nok. De menneskelige fordommene og mislykkede integreringen av romvesenene, er naturligvis en metafor på immigrasjonsutfordringer og vestens blikk på minoriteter, som ikke akkurat er blitt noen mindre aktuell faktor å ta for seg siden 80-tallet. Den tematiske håndteringen er imidlertid ikke veldig spennende, ei heller er det særlig nerve i historiefortellingen som tidlig utvikles til en relativt standard «buddy cop»-film forkledd som en forsøksvis original science-fiction-fabel. Derigjennom kryper filmen seg også tettere opp mot eksempelvis «Dødelig våpen»-universet, og selv om det sterke samspillet mellom Caan og Patinkin har en viss glød, er manuset rett og slett ikke veldig morsomt. Fotoarbeidet til Adam Greenberg er også en fin kvalitet i mange nattlige LA-avbildninger som tilfører et atmosfærisk tilsnitt av sliten urbanitet, fra samme mann som i samme tiår ga oss visuelt sterke bilder i filmer som «The Terminator», «The Big Red One» og «Near Dark» (og som på 90-tallet toppet det hele med «The Terminator 2», som han også ble oscarnominert for).

571 Conan – the Barbarian (1982)

«Conan the Barbarian» var Arnold Schwarzeneggers definitive gjennombruddsrolle, og filmen står også fjellstøtt som 80-tallets mest betydningsfulle sverd og sandal-verk. John Milius’ regiarbeid kretser om mektige vistaer og en frodig scenografi som kamera velvillig sveiper over i storslåtte totalbilder.

Selve historiefortellingen baseres på det klassiske hevnmotivet; åpningsscenen fra barndommen hvor Conan ser foreldrene bli likvidert av den fryktinngytende krigeren Thulsa Doom (fremragende spilt av James Earl Jones), og gutten som vokser opp som slave i krigerens fangenskap, og opparbeider en enorm fysikk som til slutt brukes som våpen i en ubarmhjertig hevntokt. Det er en svettende maskulinitet over hvert sekund av «Conan the Barbarian». Men dessverre er ikke historiefortellingen like svettefremkallende og spennende forløst. «Conan the Barbarian» sliter etter hvert med fremdriften og blir derfor en anelse monoton og stillestående i lengden.


1980-tallet: 581 – 590. plass


590 Dune (1984)

Det var den chilenske kultfilmmesteren Alejandro Jodorowsky som først skulle adaptere den populære og episke sci-fi-romanen «Dune» av Frank Herbert. Da Jodorowskys ambisiøse prosjekt havarerte, landet imidlertid adaptasjonen i David Lynchs hender. Men i ettertid er det chilenerens urealiserte visjon som er blitt mystifisert og gjort legendarisk, hvorpå Lynchs versjon har fått ettermæle nærmest som en skamplett i mesterens filmografi – som et historisk mislykket sci-fi-prosjekt. Og det er lett å være nedlatende på vegne av «Dune», som er narrativt klønete sammenvevd, samtidig som den fremstår som selvhøytidelig, stiv og livløs. Når dette toppes med noen veldig enkle og flaue effektsekvenser, mens det legges på intetsigende 80-tallspop fra Toto som bakgrunnsstøy, ligger det aldri rette for at «Dune» skal bli en behagelig eller givende filmopplevelse.

Det skal sies at jeg kom sent til bords for å smake på «Dune», mye fordi advarslene om dens mislykkede vesen var såpass entydig og sterk. Kanskje var det de lave forventningene som likevel gjorde at jeg umiddelbart satte pris på den rendyrkede visuelle tonen som settes tidlig. Og når jeg også tidlig forstod at jeg aldri ville evne eller interesse meg nok til å koble meg på noen av elementene i historiefortellingen, ble det likevel mulig å sette pris på det storslåtte visuelle kalibret som et isolert element. Selv om «Dune» slår noen betydelig sprekker også som et mer rendyrket visuelt sci-fi-eventyr, er det flere fordelaktige elementer i kameraføring, kostymering og scenografi som virker appetittvekkende for seg selv.

589 Of Unknown Origin (1983)

«Of Unknown Origin» fra 1983 sies å være av Stephen Kings favorittfilmer, og det gir en grei pekepinn på hvor vi skal. De første minuttene er for så vidt en anelse Spielberg-aktig i en fin, etablerende familieskildring. Men ganske snart, når filmen rister seg løs, er dette i stor grad sentrert rundt familiefaren – spilt av Peter Weller (altså, Robocop) – i en manisk kamp mot en kjemperotte som terroriserer ham i den nyrenoverte leiligheten mens familien for øvrig har reist bort.

Regissør George P. Cosmatos hadde en akseptabel 80-tallskarriere, og som i Stallone-kollaborasjonene «Cobra» og «Rambo: First Blood Part II», fristes han sjelden til å flette inn komikk, selv når premisset og situasjonen strekkes mot det ekstreme. «Of Unknown Origin» har et uttrykk, og spilles, isteden med mørkhet og desperasjon – men innehar sekvenser som likevel er underholdende, tett mot det morsomme.

Mye av grunnen til at filmen fungerer såpass greit ligger i skuespillet, og ikke minst ansiktet, til Peter Weller som aldri levner tvil om at dette er alvor. Men også fotoarbeidet fremstår som inspirert med noen spennende kameravinkler, og de mest intense scenene fungerer særlig godt. «Of Unknown Origin» er likevel ikke av epokens beste eller mest ikoniske sjangerproduksjoner, dog åpner du likevel toalettlokket med en viss forsiktighet og økende puls de første dagene etter å ha sett denne.

588 Top Secret! (1984)

Utropstegnet i tittelen av «Top Secret!» er beskrivende for den sketsjebaserte sammenstillingen av scener som utgjør helheten i en film der det spinnes videre på suksesstråden fra «Airplane!». Trioen bestående av Jim Abraham samt brødrene David og Jerry Zucker satte med disse to verkene standarden for en parodihumortype som de senere fulgte opp med «The Naked Gun» og «Hot Shots!», også med suksess.

I «Top Secret!» er settingen et agent- og krigsfilmunivers som latterliggjøres, og hvor komedien streifer ustanselig innom bananskallhumor og banaliteter like mye det bys på øyeblikk av metabasert og innimellom subtil, og gjerne selvironisk humor. Val Kilmer innehar hovedrollen som en Elvis-inspirert rockestjerne med viss karisma, en figur som vikler seg inn i en slags krigskonflikt på europeisk jord.

«Top Secret!» fremstår kanskje som mer utviklet og filmatisk gjennomarbeidet enn «Airplane!», blant annet med spektakulære actionsekvenser på anstendig sjangerfilmnivå, og har også en bredere plattform for å drive komedie. Det føles også som en egen verdi å oppleve Val Kilmer gjøre et tydelig gjennombrudd. Fordi filmen er mindre konsentrert enn «Airplane!», er den imidlertid også en mer flyktig og uryddig filmopplevelse, der man i større grad får tid til å undre seg over veivalgene og «logikken» i det løse parodiplottet. Høydepunktene er uansett særdeles morsomme, og selv om skuldertrekkene kanskje er flere, så lever tross alt parodikomediene for de korte, ubetalelige øyeblikkene.

587 The Survivor (1981)

Det er vanskelig å tenke seg at M. Night Shyamalan ikke har sett «The Survivor», eller i det minste lest boka av den britiske horrorforfatteren James Herbert som filmen bygger på.

Robert Powell spiller en pilot som på mirakuløst vis overlever en særdeles brutal flystyrt uten en skramme. Han husker ingenting av ulykken, men får raskt en mistanke kastet over seg, og preges av indre uro og skyldfølelse over det som har hendt. Powell leverer en underspilt rolleprestasjon som kanaliserer noe fremmed, men med et ekstremt intenst og smått mystisk blikk, som kan påminne om Michael Keaton uten komiske undertoner. Castingen og tolkningen sklir uproblematisk inn i det «Twilight Zone»-aktige universet som henfaller tungt til atmosfæriske iscenesettelser av uforklarlige elementer. Her er hallusinasjoner, spøkelser, en klarsynt kvinne og en prest (for øvrig spilt av Joseph Cotten, fra bl.a. «Citizen Kane», i sin aller siste rolle) salig blandet i et plott i skjæringspunktet mellom nåtidens virkelighet og «den andre siden».

Fotoarbeidet til Oscar-vinnende John Seale gir et grovt og mørk blikk over et filmunivers som kan gi assosiasjoner til det han gjorde på «The Hitcher», og Brian May (ikke gitaristen i Queen, men filmkomponisten mest kjent for sine musikalske bidrag til «Mad Max») leverer et ganske minneverdig score som underbygger filmens stemningsskapende sjel. Regien er ved David Hemmnings – utvilsomt mest kjent som skuespiller i Antonioni-mesterverket «Blow-up» (men også for Dario Argentos «Deep Red») – og er kanskje filmens svakeste punkt. Hemmings klarer ikke å slå spikeren helt inn fra registolen; en rytmisk svikt i maskineriet gir en litt knirkete lyd til helheten. Etter en sterk og spektakulær filmstyrtsekvens tidlig i filmen, som er filmisk imponerende iscenesatt, er dessverre den resterende drøye timen svært ujevnt fortalt.

586 American Pop (1981)

Ralph Bakshi etablerte seg allerede på 1970-tallet som en vital alternativ filmrøst som spesialiserte seg på animasjons-/tegnefilmer i sjangersegmentet for et voksent publikum, der han nok er mest kjent for den animerte tolkningen av «Ringenes herre» fra 1978.

Tre år senere gjorde han i 1981 sin neste film: «American Pop». Her benytter Bakshi den såkalte rotoskoping-teknikken (scenene spilles inn med skuespillere for deretter å bli gjenskapt med penn på et tegneark), med den effekt å puste mest mulig reelt liv og realistiske bevegelser inn i det animerte figuruniverset. Fokuset på de animerte, menneskelige bevegelsene forsterkes av en bakgrunn som er flat og livløs, som malerier. Atmosfæren bygges omkring fire generasjoner av musikere som kanaliserer, gjennom musikk som et kulturelt fellesbånd, en amerikansk musikkarv. Men historiefortellingen er overfladisk, på grensen til banal. «American Pop» blir derfor sjeldent substansielt spennende, ei heller gripende eller voldsomt underholdende, men derimot fortsatt imponerende og forbløffende bare i kraft av den særegne estetikken i animasjonen.

585 Is-slottet (1987)

Per Blom er beviselig ingen Andrey Tarkovsky. Men det det er like fullt befriende å oppleve «Is-slottet», filmatiseringen av Tarjei Vesaas’ roman; et kompromissløst kunstprosjekt som nettopp strekker seg mot et slikt filmisk landskap. Den nedstrippede og natursøkende scenografien iblandes en forsiktig, poetisk fotohåndtering. Resultatet er et tandert uttrykk som gjenspeiler den uskyldige sårheten som ligger i møtet mellom historiens to 11 år gamle jenter.

«Is-slottet» er mer søkende enn virkelig kraftfull, tidvis i overkant keitete og stivt presentert. Men i sine fineste øyeblikk formidles også emosjonelt gripende og visuelt fortryllende sekvenser.

584 River’s Edge (1986)

I kontrast til de fleste tenåringsdramaene fra 80-tallet som hadde en amerikansk uskyldighet i seg, er det noe langt mørkere og mer kompromissløst over «River’s Edge» av Tim Hunter. Filmen baserer seg på virkelige hendelser om en tenåringsgutt som kveler kjæresten og dumper liket ved en elv, for deretter å skryte av det til vennene. Etter at vennene blir med på å begrave liket, får en av dem samvittighetskvaler og vil varsle politiet. Derfra iverksettes en vond kjedereaksjon av hendelser som fortelles med iskald realisme.

«River’s Edge» er en samfunnsspeilende portrettering av «problembarn» i den forstand at de er tydelige produkter av en amerikansk suburbiabakside, preget av vanskelige oppvekstsvilkår og fraværende foreldre. Tim Hunter utforsket noe av det samme landskapet i den Disney-produserte ungdomsfilmen «Tex» fra samme tiår (som havnet rett utenfor topp 750), men det risses i overflaten på en ganske annen måte her. Derimot er filmen tidvis trang å trenge emosjonelt inn i, og skuespillet vaklende – inklusiv prestasjonene til Keanu Reeves, Crispin Gloover og til dels Eric Roberts. Derimot er Dennis Hopper strålende, i samme år som han skapte en av tiårets mest ikoniske karakterer i «Blue Velvet».

Tim Hunter forlot på sin side filmarbeidet i kjølvannet av den oversette «River’s Edge», og har i stedet blitt en viktig stemme i fremveksten av kvalitetstunge amerikanske tv-serier som regissør på episoder av alt fra «Twin Peaks» til «Carnivalé», «Deadwood», «Breaking Bad», «Mad Men», «Dexter» og «Hannibal» m.fl.

583 Dream Lover (1986)

Med et knippe betydningsfulle 70-tallsthrillere som «Klute», «The Parallax View» og ikke minst «All the President’s Men» på samvittigheten, kludret Alan J. Pakula det litt mer til utover 1980-tallet. Den psykologiske thrilleren «Dream Lover» holder heller ikke helt samme klasse, men er likevel et spennende bekjentskap og ikke minst en interessant retningsmarkør i kjølvannet av den trygge kritikersuksessen «Sophie’s Choice».

Pakula er imidlertid ingen Brian De Palma eller David Lynch – referanser som lyser opp når materialet i «Dream Lover» legges under lupen – og ei heller Dario Argento, som assosiasjonene også tidvis svever forbi i flere iscenesettelser. Pakula ser ut til å ha en spennende destinasjon for det visuelle uttrykket, men kommer aldri helt i mål med å bearbeide konseptet til en virkelig gjennomarbeidet, atmosfærisk og suggerende thriller. Dels fordi historiefortellingen er så lite gnistrende, og dels fordi produksjonen virker noe halvhjertet og uten den nødvendige pasjonen. Det er ekstremt synd, for det er tross alt mulig å trekke ut flere saftfulle biter av verket. Eksempelvis har Pakula byttet ut Gordon Willis til fordel for Sven Nykvist som fotograf, og svensken bidrar sterkt med sitt bergmanske fotoarbeid som særlig påminner om «Hviskninger og rop», og som gir en spennende fargelegging av det tvetydige universet. Kristy McNichol er også sterk i hovedrollen, selv om hun etter hvert drukner i et ganske meningsløst og uspennende plott. Alt i alt; veldig severdig, masse potensial, men også en smule ubetydelig.

582 Made in Britain (1982)

Under Storbritannias beinharde Thatcher-regime har 16 år gamle Trevor allerede levd flere av sine formative år i et samfunn gjennomsyret av økende fattigdom, arbeidsledighet og sosial frustrasjon.

Den 75 minutter lange tv-filmproduksjonen «Made in Britain» er et karakterportrett av Trevor levendegjort av en debuterende Tim Roth. Selv om Alan Clarks rastløse filmspråk med bruk av steadicam blir et veldig tilstedeværende stilistisk grep, er det likevel Roths intense og nyanserte skuespill som utgjør den virkelig store verdien i «Made in Britain». Som en motsats til stereotypien av skinheads som uintelligente bråkmakere, er filmens protagonist velartikulert og karismatisk, noe som naturligvis gjør effekten av konfrontasjonene i filmen mer interessante. Selv om den episodiske fremstillingen av et sosialt kompleks problem ikke nødvendigvis gir nye svar eller perspektiver, er filmen presis og god nok i hva den er; en naturalistisk skildring av et ungt menneske i opposisjon til samfunnsstrukturer som har slått feil.

581 Stripes (1981)

Bill Murray spiller i «Stripes» en misfornøyd taxisjåfør som på et tidspunkt gir opp jobben uten egentlig å ha noen plan for hva han skal gå til. Samtidig slår kjæresten opp med ham. Harold Ramis spiller kameraten som livnærer seg på å undervise immigranter i engelsk, men som egentlig ikke fikser jobben. På impuls bestemmer deg seg for å verve seg til militæret, men forstår ikke egentlig hva de går til. Det er premisset som etablerer «Stripes» som en komedie basert på «fish out of water»-episoder, der storyen og vitsene som oftest er både platte og forutsigbare, men der talentene til særlig Bill Murray og John Candy – i rollen som en, naturligvis, overvektig rekrutt – er for synlige til at «Stripes» faller i grus. Dessuten er de første 20 minuttene også ganske morsomt skrevet/etablert, inntil den militære settingen og den i overkant gutteaktige humoren tar et litt krampeaktig tak på helheten.

For Ivan Reitman blir «Stripes» stående igjen som en slags mellomfilm, direkte etter gjennombruddsfilmen «National Lampoon’s Animal House» og den påfølgende «Meatballs» på slutten av 70-tallet, og tre år før han gjorde «Ghostbusters».


1980-tallet: 591 – 600. plass


600 Edge of Sanity (1989)

I Gérard Kikoines versjon av Dr. Jekyll og Mr. Hyde forandrer Jekyll personlighet til å bli ingen annen enn Jack the Ripper. Dette konseptet, satt til et viktoriansk og nattlig London der en sadistisk Anthony Perkins vandrer rundt i de mørke gatene som Jack the Ripper, skaper utvilsomt noen spennende og slibrige rammer for «Edge of Sanity». Dessverre klarer ikke filmen helt å etablere noen nevneverdig spenningskurve, eller utforske elementer under den forstyrrende fasaden. Derimot er «Edge of Sanity» forsøksvis interessant som en atmosfærisk og lekende filmfortelling fanget av en luguber tv-filmestetikk á 80-tallet som heller ikke går av veien for å tilbe ekstremvold og nakenhet.

599 Black Moon Rising (1986)

Selveste John Carpenter har ført pennen bak historiefortellingen i actionthrilleren «Black Moon Rising» fra 1986. Regiarbeidet ble imidlertid overført til ukjente Harley Cokeliss som, under produksjonsselskapet til Roger Corman, har lagd en severdig sjangerfilm på åpenlyst begrenset budsjett. Hovedrollen spilles sterkt av Tommy Lee Jones, før sin storhetsperiode, mens Linda Hamilton dukker opp som en interessant motpart. Plottet, skrevet av Carpenter, vikler seg bort i meningsløse tråder etter en lovende åpning der Tommy Lee Jones’ figur introduseres som en slags moralsk rettskaffen kriminell som jobber på lag med FBI, men som vikler seg bort i større problemer.

«Black Moon Rising» tilhører segmentet av 80-tallsproduserte action/thrillere preget av datidens middelmådige standarder for actionscener i en tv-filmlignende produksjon. Innenfor disse kjedelige begrensningene, gjør likevel Harley Cokeliss mye ut av råmaterialet, og viser seg som en habil fagarbeider på dette nivået. Det er derimot ingen tvil om at det er Tommy Lee Jones’ tilstedeværelse som løfter dette til faktisk å bli tidvis fengende og severdig.

598 The Blob (1988)

Først en innrømmelse: Jeg har ikke sett originalfilmen fra 1985 som «The Blob» er basert på. Denne filmen føyer seg for øvrig inn i en rekke av 80-tallsproduksjoner som fant inspirasjon i Hollywood-baserte science fiction-produksjoner fra 1950-tallet, hvor David Cronenberg sannsynligvis var viktig og banet vei da han gjorde stor suksess med «The Fly» (1986). «The Blob»-remaken (som dels er skrevet av Frank Darabont!) kom ut to år senere, og er som ventet langt mer uhøytidelig og banal enn Cronenbergs «The Fly», og selv om det anti-autoritære budskapet kanskje presenteres i vel overtydelige vendinger, skal 50-tallsutgavens moralprekener etter sigende være nedtonet, heldigvis.

Regissør Chuck Russells interesse har åpenlyst ligget i å utnytte datidens spesialeffektfortrinn, og han dyrker derfor det monstrøse i et utall sekvenser som bobler over av kreativitet – alltid med et glimt i øyet. Overdrivelsene og den grenseløse uhøytideligheten gjør også «The Blob» til en slags parodi, der den med et nåtidsblikk ikke fremstår som veldig slitesterk i kantene.

597 Garde à vue / The Grilling (1981)

En advokat (Michel Serrault) beskyldes for å ha voldtatt og drept to unge jenter, og bringes inn til avhør av en hensynsløs politietterforsker (Lino Ventura) som er sikker på at vedkommende er skyldig, mens en mer stillfaren detektiv (Guy Marchand) sitter observerende i bakgrunn.

«The Grilling» forblir for det meste av tiden i avhørsrommet og forsøker å bygge spenningen opp rundt dramaet, nerven og avsløringene som oppstår under dialogvekslingen. Regissør Claude Miller holder tempoet lavt og tillater skuespillerne å bære filmen på naturalistisk måte, noe de til de grader også gjør. Selv om det også er en viss klaustrofobisk og svettende thrilleratmosfære over intimiteten som skapes inne i avhørsrommet, fremstår likevel «The Grilling» som en litt intetsigende, pratsom kriminalfilm med en uspennende tv-filmestetikk.

Filmen fikk for øvrig en re-make i 2000 (det vil si; basert på samme bok) med Morgan Freeman, Gene Hackman og Monica Bellucci – en film som i likhet med Claude Millers versjon aldri kommer til å kreve særlig plass i det kollektive filmminnet.

596 Omen III: The Final Conflict (1981)

Damien har nå rundet 30 år, blitt en av verdens mektigste menn som sjef over Thorn-imperiet, og sågar utpekt som amerikansk ambassadør i Storbritannia – rollen som hans adoptivfar hadde i den første filmen. Han er nå bevisst på hvem han er – og hva han vil. Kampen mellom det gode og onde høynes derfor, især når Damien opplever å få sine Antkrist-styrker svekkes i møte med Kristus’ nylige tilbakekomst.

Det føles som om enda mer står på spill i den overraskende gode tredje filmen i «Omen»-serien, som også kan oppleves som mer svettefremkallende og effektiv som horrorskildring enn forgjengeren – og som har en historiefortelling med sterkere grad av iboende nerve idet det nå bygges opp mot den endelige konflikten, det onde vs. det gode.

«Omen III: The Final Conflict» ble først lansert kun under tittelen «The Final Conflict», noe som kan få illustrere at filmen også kan fungere helt uavhengig av forløperne. Likevel, etter en stemningssterk oppbygning med introduksjonen av en framragende Sam Neill i et temposterkt og engasjerende premiss, blir manusarbeidet i siste akt løst med lettvinte og forutsigbare grep som ikke lever helt opp til forventningene. «The Final Conflict» er på ingen måte like helstøpt, elegant og ikonisk som det originale 70-tallsmesterverket «The Omen», men er likevel langt bedre enn man kunne forvente at den skulle være.

595 Children of the Corn (1984)

«Children of the Corn» har gitt næring til flere oppfølgere enn det som kan telles på én hånd, uten at jeg har følt behov for å bevege meg videre fra den første. Den har jeg til gjengjeld sett et par ganger. Filmen åpner sterkt, og overraskende brutalt. Åpningsscenen på kafeen der barna første gang går til angrep på de voksne, er makabert, men uhyggelig effektivt iscenesatt som en umiddelbar etablering av et skrekkfilmunivers. Det er i det hele tatt veldig mye som fungerer knirkefritt innledningsvis, som de foruroligende sekvensene som ligger bak Peter Horton og Linda Hamiltons biltur og ankomst til det avsidesliggende stedet Gatlin i tjukkeste Nebraska. Det er ingen voksne å se, og de gjenværende barna har etablert en religiøs sekt som ofrer mennesker i maisåkrene.

Filmens etablerende historiefortelling har klare likhetstrekk med kultskrekkfilmen «Who Can Kill a Child?» fra 1976. Men i den sammenligningen blekner ganske raskt «Children of the Corn», som etter en lovende åpning faller sammen både sjangermessig og kunstnerisk, før den til slutt innlemmes i den litt tvilsomme tv-film-katalogen over billige Stephen King-adaptasjoner.

594 The Border (1982)

«The Border» gir oss en strålende Jack Nicholson i en befriende underspilt og subtil rolletolkning av en skyldbetynget grensevakt som stasjoneres ved El Paso på grenseovergangen mellom Mexico og USA. På grunn av økonomiske problemer fristes han til lettvint korrupsjonsgevinst ved å samarbeide med sin kollega, spilt av Harvey Keitel, som legger til rette for at illegale innvandrere får krysse grensen til USA. Når samvittighet senere påvirkes av umoralen i det som foregår, vikles grensevakten inn i intrikate og potensielt farlige dilemmaer når han forsøker å gjøre urett rett.

Foruten sterke rolleprestasjoner fra ringrevene Nicholson og Keitel, er imidlertid «The Border» totalt sett nokså anonym og forglemmelig i sitt filmiske vesen – da den også bare delvis evner å være engasjerende på vegne av de moralske kvalene som oppstilles for oss. Tony Richardsons regihåndverk er stødig nok, men tilfører ikke filmen en sårt tiltrengt dynamikk til historiefortellingen.

593 Roger & Me (1989)

Da Michael Moore entret dokumentarfilmscenen på tampen av 1980-tallet med «Roger & Me» var det med en forfriskende innfallsvinkel og metode som umiddelbart slo an bredt. Moore hadde laget en dokumentarfilm som traff og opprørte folket: Uten bruk av «talking heads», men som en tilsynelatende representant for «folk flest» gikk han til konfronterende angrep på General Motors ved eier Roger Smith for deres beslutning om å legge ned flere bilfabrikker i Flint, Michigan med det resultat at over 30.000 mistet jobben. Moore oppsøkte familier som hadde fått livene sine ødelagt i kjølvannet av arbeidsledigheten, og skildret et lokalsamfunn (der han selv kom fra) som var destruert på grunn av maktens grådighet representert i Roger Smith. Dette har som kjent blitt Moores varemerke, men effekten må ha vært enda større ved lanseringen av «Roger & Me», da Moore på det tidspunktet fremdeles fungerte som en troverdig representant for grasrota i møte med makteliten, og metodikken han brukte fortsatt var nyskapende.

Som formidlingskunst er det vanskelig å undervurdere «Roger & Me». Filmen er strålende oppbygd, kommunikasjonen er sylskarp og effekten av virkemidlene er intet annet enn dokumentarfilmhistorie. Selv vil jeg nok fremheve den senere «Bowling for Columbine» som filmen der Moore perfeksjonerte den samme metoden, men det viktige og banebrytende startpunktet kom i 1989.

592 Lucas (1986)

Det har hengt en mørk sky over «Lucas» siden Corey Feldman i 2013 utga en biografi hvor han uttalte at den avdøde vennen og barnestjernen, Corey Haim, skal ha blitt seksuelt misbrukt under innspillingen av «Lucas», og hvor anklagen senere er blitt rettet direkte mot filmens største stjerne. Det til side; som film er «Lucas» et hjertebankende tenåringsdrama som på ukomplisert vis lar det vokse frem ektefølte emosjoner i skildringen av den første kjærligheten, og i enda sterkere grad: det å havne på utsiden.

Lucas, spilt av Corey Haim, er en utilpass og venneløs fjortenåring. Han er smart, men ikke nødvendigvis sosialt intelligent. Han vokser også opp uten trygge rammer i hjemmet, er mye overlatt til seg selv og egen nysgjerrighet, og er en outsider på skolen. Men så flytter en ny jente til byen, og Lucas opplever sin første forelskelse . Og fordi det er sommerferie får han mulighet til å bli kjent med henne før skolens ubarmhjertige virkelighet venter for å plassere dem ulikt i hierarkiet, der hun ventelig isteden blir kjæreste med en populær fotballspiller og ditto uoppnåelig for Lucas.

Filmen fortelles med et sjarmerende outsider-blikk om en oppvekstvirkelighet med elementer de fleste av oss kan finne sannhet i, og er stedvis både rørende og morsom. Det er imidlertid ingen grensesprengende originalitet eller stort ambisjonsnivå her (uten at det er påkrevd), men dens filmatiske nøkternhet og observasjonsblikk, har også bidratt til at «Lucas» aldri oppleves som egentlig datert, men snarere universell og tidløs. Likevel er den noen hakk mindre fullendt og skarpere enn noen av tiårets største triumfer i samme sjanger, dog fortjener «Lucas» som film en større anerkjennelse enn den virker å ha fått.

591 Tango & Cash (1989)

«Tango & Cash» var sannsynligvis veid og målt etter sikre suksesskriterier før den slapp ut i 1989. Med Kurt Russell og Sylvester Stallone side om side i en gjennomkommersiell, actionfylt politi-buddy-film, kunne det nesten ikke slå feil.

Filmen har ingen ambisjoner om å sette en ny standard på noe vis, men tilpasser seg effektivt velkjente sjangermønstre. Og da regissør Andrey Konchalosvkiy forsøkte å tillegge filmens uttrykk en litt mørkere tone enn det produsentene satte pris på, ble han etter hvert erstattet av en riktignok ukreditert Albert Magnoli. På samme måte som produksjonsselskapet byttet klipper etter å ha sett den opprinnelige versjonen. Men alt det til side: «Tango & Cash» oppleves som velsmurt action-underholdning med passelig høyt tempo, spennende historiefortelling, gjennomgående glimt i øyet og med en endeløs strøm av one-linere – samtidig som den aldri har kapasitet og særegenhet til å krabbe ut av skyggen til «Lethal Weapon»-filmene. Likevel tilhører «Tango & Cash» i høyeste grad toppsjiktet av 80-tallets ukompliserte actionfilmer som dessverre virker å ha utgått på dato (men som da er desto morsommere å gjenoppdage).


1980-tallet: 601 – 610. plass


610 A Room with a View (1985)


«Et rom med utsikt», basert på romanen av E.M. Forster, høstet på midten av 80-tallet tre Oscar-priser og var nominert til langt flere. Og som et klassisk, romantisk dramaverk som klamrer seg til en overbevisende scenografi som uttrykker begynnelsen av forrige århundre, er «Et rom med utsikt» bortimot så perfeksjonert og fri for synlige feilskjær som mulig.

James Ivory har aldri vært av klodens mest interessante filmskapere, men hans stødige filmhåndverkerhånd sørger for å gjøre det dialogtunge dramaet relativt levende, til tross for figurgalleriet og kulissenes iboende stivhet. Særlig er Helena Bonham-Carter lysende, der hun i rollen som unge Lucy plutselig må forholde seg til menn mer frigjorte og lystne enn hun er vant til. Samtidig er det i ettertid få sekvenser, øyeblikk eller fragmenter ved «Et rom med utsikt» som gjør filmen spesielt minneverdige; der materialet og Ivorys tilsynelatende trygghetssøkende filmarbeid på et vis også blir dens hemsko, og senker i hvert fall mitt engasjement for den noen hakk.

609 Atlantic City (1980)


De første sekundene av «Atlantic City» gir oss et pirrende, voyeuristisk blikk på en bryststruttende Susan Sarandon, sett utenfra gjennom et vindu. Nå høres dette ut som åpningen av en snuskete Brian De Palma-thriller, men «Atlantic City» etableres raskt som noe veldig annet.

I regi av den franske mesteren Louis Malle formes nemlig «Atlantic City» som en mer inderlig og karakterdrevet kjærlighetshistorie, der samspillet mellom Susan Sarandon – som Malle på denne tiden hadde et forhold til, og de to hadde allerede jobbet sammen på «Pretty Baby») – og legendariske Burt Lancaster havner i fokus. Begge høstet Oscar-nominasjoner for sine tolkninger; førstnevnte som «misfornøyd servitrise som ønsker å jobbe i casino, og sistnevnte som «vemodig eldre mann som lokkes til gangstervirksomhet på tampen av livet». Underveis rører de ved hverandres liv, men dynamikken i dramaet som oppstår blir aldri så emosjonell og kraftfull av jeg blir genuint berørt. Derimot er skuespillerprestasjonene av upåklagelig høy kvalitet, og det småtrege tempoet gir oss også tilstrekkelig med tid sammen med figurene. Kanskje er «Atlantic City» en av Louis Malles største og mest populære filmer, men i retrospekt er den også av hans mest uspennende, både som fortelling og filmuttrykk.

608 Ghostbusters (1984)

«Ghostbusters» eksemplifiserer 80-tallets trang til sjangerblanding av komedie og skrekkfilm på beste/verste vis, og har som film kanskje ikke tålt tidens tann veldig godt. I likhet med mange beslektede produksjoner fra samme epoke, lever «Ghostbusters» hovedsakelig i et slags nostalgivakuum. Når denne nostalgien i mitt tilfelle er nokså fraværende, foruten noen vage minner av å bli skremt over noen spøkelsesøyeblikk, huskes den mest for konseptet, Bill Murray og den ikoniske kjenningsmelodien. Etter å ha sett filmen opp igjen, er det lett å forestille seg at man kan begeistres over filmens sprudlende lekenhet, det oppfinnsomme konseptet og kjemien i skuespillet.

«Ghostbusters» er sjarmfull, og i perioder underholdende. Men gjensynet bekreftet også at filmens kvaliteter overhodet ikke er tidløse, og det må en viss velvilje og forestillingsevne til for virkelig å omfavne filmen som genuint god og underholdende.

607 Göta kanal (1981)

Klassisk svensk folkekomedie som er sett både helt og delvis på tv-skjermen relativt hyppig over flere tiår. Filmen ble en formidabel kassasuksess på kino i 1981, rett i kjølvannet av «Selskapsreisen»-suksessen, men uten å være like hysterisk morsom.

Der «Selskapsreisen» var en parademarsj i komiske, eller bare lakoniske, keitete skråblikk på den skandinaviske ferieinstitusjonen, kommer de latterfremkallende scenene med lengre intervall i «Göta kanal». Men i rettferdighetens navn har også «Göta kanal» større ambisjoner utover komediegrep enn «Selskapsreisen», og byr på noen – omstendighetene tatt i betraktning – imponerende actionsekvenser til sjøs. Skuespillet er for øvrig stødig og sympatisk, replikkene ofte treffsikre, men helheten er likevel ikke så morsom og fullendt som man kunne håpe. Derfor når filmen heller ikke de samme maritime filmkomediehøyder som treffes i «S.O.S – en selskapsreise» som kom på slutten av samme tiår.

606 Wise Guys (1986)

Den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert trykket i sin tid gangster-komedien «Wise Guys» til sitt bryst i en panegyrisk anmeldelse. Filmen nyter imidlertid ingen stor status i dag, og i hvert fall ikke blant de av oss som rangerer Brian De Palma som en av de virkelig store filmskaperne. I kontekst av De Palmas filmografi fremstår «Wise Guys» som et nesten uinteressant og kuriøst innslag – ikke bare fordi den er forholdsvis mislykket (les: lite morsom) som komedie, men også fordi filmen mangler en tydelig filmisk signatur. Det siste er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning De Palmas posisjon som stilistisk orientert auteur, selv om det hovedsakelig har vært uttrykket i en thrillersjanger.

De Palma er imidlertid ikke helt ukjent med komediefaget heller, og det var faktisk der han startet karrieren. Men der både «Greetings» og «Hi, Mom!» fremstod som typisk imperfekte, men friske, eksperimentelle og tidvis underholdende lavbudsjettsproduksjoner, har «Wise Guys» åpenlyst et større kommersielt apparat bak seg, noe som virker som en bremsekloss. Danny DeVito og Joe Piscopo spiller smått enerverende i hovedrollene, men førstnevntes tilstedeværelse er likevel blant filmens beste kort. Det interessante er at det føles å ligge en brukbar fortelling begravd i manuset, og som hadde tjent på å bli bearbeidet som et rendyrket gangsterdrama foruten komedien. Denne fornemmelsen løftes også idet Harvey Keitel gjør en bunnsolid entré i en vital birolle. Men «Wise Guys» er fra åpningen klar på hva den forsøker å være; i en tidlig sekvens vinker De Palma til sine gode venner Martin Scorsese og Robert De Niro, når Danny DeVito og hans sønn imiterer Travis Bickle fra «Taxi Driver» foran speilet. Men ideen om å etablere «Wise Guys» som et komisk speilbilde av Scorseses gangsterfilmer, kollapser dessverre når filmen knapt oppleves som morsom. Men for all del, som en del av De Palma-filmografien føles det fortsatt essensielt  få med seg dette.

605 The Keep (1983)

Hva? Har Michael Mann laget en science fiction-skrekkfilm med handling fra 2. verdenskrig? Jeg må innrømme at det tok merkelig lang tid før jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne filmens eksistens. Men det er kanskje likevel til å forstå: «The Keep» er utvilsomt et merkelig utskudd i Manns oversiktlige filmografi, og den har i tillegg blitt bevisst bortgjemt i den forstand at filmen ikke er å oppdrive på DVD (den er dog tilgjengelig på amerikansk Netflix). Det hører også med til historien at Michael Mann selv ikke har ønsket å få filmen DVD-lansert.

På den andre siden er også den labre oppmerksomheten litt overraskende: Filmen kan tross alt skilte med solide navn som Ian McKellen, Gabriel Byrne og Scott Glenn på rollelisten – og det er et spennende konsept. Filmen baserer seg på en idé om at et uforklarlig vesen holdes innestengt i en festning i de rumenske fjellene, og at nazistene lokker det frem når de slår leir der under 2. verdenskrig. Historien er basert på en roman av Paul Wilson som også har medvirket på filmmanuset – men det er en lite vellykket bearbeidelse som gjør historiefortellingen kaotisk og lite involverende. Derimot er det lett å fornøye seg over flere spennende audiovisuelle tendenser i den eventyraktige estetikken som rammer enn de mørkfulle og rurale omgivelsene. Og den karakteristiske musikken fra Tangerine Dream, som både kan være enerverende og stemningsskapende samtidig. Michael Mann har siden starten prioritert audiovisualitet. Det gjør han også i «The Keep», men uten den ekstraordinære finessen som kan overvinne et svakt manus og fravær av nerve i filmfortellingen.

604 Evil Dead II (1987)

«Evil Dead II» skummer ikke fløten av forgjengerens uventede kultsuksess, men tar i stedet opp hansken for å bli et selvstendig og unikt overflødighetshorn av et filmverk.

Filmen har den samme iboende filmiske energien som originalen, men slår fra seg på en noe annen måte. Sam Raimi går over-the-top i en vemmelighetsorgie som bader like mye i blod som i ustanselig tongue-in-cheek-humor og latterlige one-linere. Det er her Bruce Campbell klyver frem som kultfigur i rollen som Ash, som en personifisering av filmens overdrevne og fysiske lynne. Men selv om Sam Raimi igjen regisserer med tydelig entusiasme og pasjon for prosjektet, ender «Evil Dead II» opp som i overkant mettende og repeterende, særlig i annen akt. I sine beste øyeblikk er filmen naturligvis grenseløst fornøyelig, samtidig savnes den underliggende uhyggen og lavbudsjettsfinessen fra forløperen.

603 Better Off Dead (1985)

John Cusack spiller, i sin første hovedrolle, en High School-elev som mislykkes i flere håpløse selvmordsforsøk etter at kjæresten slår opp med ham til fordel for kapteinen på skolens skilag. Kort tid etter blir han imidlertid involvert i livet til en søt fransk utvekslingsstudent som flytter inn i nabolaget. I dette bildet ligger det plottmessige utgangspunktet for en forsøksvis vri på den 80-tallstypiske amerikanske tenåringskomedien. Originalitet tilføres med bruk av animasjonsinnklipp og en utstrakt quirky/absurd komedie, som klarest kommer til uttrykk via et særdeles eksentrisk rollegalleri som flankerer John Cusacks keitete tenåringsportrett.

«Better Off Dead» er regidebuten til Savage Steve Holland, og visstnok løselig basert på hans egne opplevelser, og Holland/Cusack fulgte opp samarbeidet allerede året etter med «One Crazy Summer». Tilfellet «Better Off Dead» er bare halvveis vellykket, sjeldent mer enn småmorsom og tidvis sjarmerende. Først og fremst er den proppfull av en debutfilmskapers entusiasme, energi og originalitetstrang. Men faktisk er «Better Off Dead» best når den legger seg tett opp mot den hjertevarme, komiske tenåringsskildringen som assosieres med John Hughes’ filmer, og blir ditto mindre engasjerende når den bevisst flyter ut av denne normen og forsøker å være noe helt annet, men uten at den egentlig har nok å by på.

602 Enemy Mine (1985)

Det smått alternative og glemte science fiction-dramaet «Enemy Mine» er sentimentalt fortalt og strengt tatt ganske langtekkelig. Men filmen består også av flere fine passasjer, der den hviler tungt på tilstedeværelsen til de to skuespillerne i front – Dennis Quaid og Louis Gossett Jr. – som bygger hverandre sterke i et stødig og genuint følsomt samspill.

I en utenomjordisk setting, som ikke er fryktelig spennende visuelt engasjerende, får Wolfgang Petersen sjeldent anledning til å flekse actionmusklene han både før og senere gladelig har demonstrert. Isteden er det mye close-ups og dialogtungt fokus på Quaids menneskefigur, og Gosset Jr. som bak en forferdelig maske skal forestille et utenomjordisk vesen, som i utgangspunktet er definert som menneskets fiende. Historien om hvordan de to gradvis finner hjelp, forståelse og innsikt i hverandre, er for så vidt tidvis rørende, men bryter aldri ny mark. Til slutt har kanskje ettertiden gitt «Enemy Mine» en rettmessig, litt bortgjemt plassering i science-fiction-historien.

601 Chan is Missing (1982)

To taxisjåfører saumfarer San Franciscos Chinatown-gater på jakt etter Chan som har forsvunnet med 4000 dollar som tilhørte dem. Det som umiddelbart gir inntrykk av å være en spenningsutløsende historie om å finne Chan, blir i stedet en film som dypest sett handler om å finne ut hva det innebærer å være kinesisk-amerikansk i et urbant og moderne USA.

Wayne Wangs debutfilm, som er skutt i svart/hvitt på 16mm for angivelig 22 000 dollar, er nemlig et slentrende blikk på livet og kulturen som omgir menneskene i Chinatown – om identitetssøken, kulturell tilpasning og generasjonskløfter. Og veldig lite om den savnede Chan. På sine knappe 75 minutter er «Chan is Missing» mer interessant enn fengslende, noe Wayne Wang for meg først skulle bli med den betydelig bedre «Smoke» på midten av 90-tallet.


1980-tallet: 611 – 620. plass


620 Nightmare City (1980)

Den italienske zombiefilmen «Nightmare City» tar på grotesk vis for seg med et knippe ekstremt udelikate voldsscener, noe som ikke er uventet for de som er kjent med Umberto Lenzis preferanser. Filmen starter med at et militærfly må nødlande, hvorpå flyet viser seg å inneholde en horde zombier – skapt av radioaktivitet – som løper (ja, her løper faktisk zombiene) mot alt de ser av mennesker for å omskape de til nye zombier i en plan om å overta verden.

Lenzi gjør «Nightmare City» til en exploitation-zombiefilm som virker mest opptatt av å iscenesette groteske drap, men samtidig innehar filmen flere sekvenser som også er engasjerende og godt regissert som rendyrkede spenningsøyeblikk. Særlig i midtpartiet oppleves filmen som tidvis involverende på vegne av figurene, i hvert fall i enkeltsekvenser. Som helhet klarer aldri Lenzi å skape noe solid fundament for karakterene eller historiefortellingen, og filmen må derfor lene seg på en knippe løsrevne øyeblikk som til gjengjeld er veldig fornøyelige. Og for tilhengere av zombie/exploitation/euro-trash-horror er «Nightmare City» obligatorisk.

619 Porky’s (1981)

«Porky’s» er muligens gudfaren av sexfikserte tenåringskomedier, enkelt bundet sammen av episodiske blikk på tenåringsgutters banaliteter og slibrige oppførsel overfor det motsatte kjønn. Mange har kritisert Bob Clarks film for å ha lagd en kjønnsdiskriminerende og ekstremt plump komedie som bygger opp under et håpløst kvinnesyn. Men platthetene er så gjennomskuelige og skildringene så karikerte at det burde være mulig å anerkjenne «Porky’s» som en harmløs komedie som tilber stereotypier for underholdningens ufarlige skyld. Innimellom finnes tross alt scener i «Porky’s» som er morsomme og til en viss grad gjenkjennelige.

Bob Clark evner også å bruke filmens 50-tallssetting til å innlemme en fin nostalgisk atmosfære som ytterligere ufarliggjør tenåringsguttenes sprell som om det var en slags kulturarv. Kombinasjonen av velklingende nostalgi og en relativt frisk håndtering av et ungdommelig sexperspektiv, representerte sannsynligvis et behov som på begynnelsen av 80-tallet lokket flere generasjoner inn i kinosalene og gjorde «Porky’s» til en uventet kommersiell suksess. Gjennom dét ble også Bob Clarks filmsuksess en viktig inspirasjonskilde for senere sexfikserte 80-tallskomedier, og genererte også to egne oppfølgere (av langt mindre betydning og trolig kvalitet).

618 Firestarter (1984)

«Firestarter» er en klassisk Stephen King-spesialitet, men en filmatisering forfatteren selv mislikte. I utgangspunktet var John Carpenter tiltenkt jobben som regissør, men Carpenter ble vraket etter at «The Thing» floppet og Mark L. Lester ble hyret som erstatter. Om Lester ikke har samme kapasitet som Carpenter, er han for så vidt en habil og kanskje til og med undervurdert sjangerfilmskaper. I «Firestarter» har han et følsomt håndlag med skildringen av far og datter, som begge må rømme fra myndighetenes ivrige agenter som forfølger dem på grunn av deres hemmelige superkrefter. Lester håndterer også det grafiske, tidvis ganske voldelige, til godkjent.

Om ideen til grunn for konseptet ligner på andre King-plott, dog kanskje enda mer filmen «The Fury» av Brian De Palma, er filmspråket her likevel betydelig mindre virtuost og spennende som filmverk sett opp mot især De Palmas verk. «Firestarter» blir underveis noe monoton og småkjedelig, men interessen holdes noenlunde oppe av en sterk rollebesetning – fra den unge (men ikke helt overbevisende) Drew Barrymore i hovedrollen, til David Keith, Martin Sheen og George C. Scott – sistnevnte i en herlig skurkerolle. Selv om tolkningene innimellom også er av vaklende kvalitet, føles det nesten som tilsiktet fordi filmens handling og atmosfære lener seg mot et uhøytidelig b-filmlandskap.

617 Gorillas in the Mist (1988)

Michael Apted har regi på det biografiske dramaet «Gorillas in the Mist» om zoologen Dian Fosseys nærstudie av sjeldne gorillaer i Rwanda på 1960-tallet. Sigourney Weaver leverer, som ventet, en sterk hovedrolletolkning – og det dristige samspillet med gorillaene gav henne også en oscarnominasjon.

Filmen for øvrig oppleves som noe overfladisk og uengasjerende fortalt (oscarnominasjonen for beste manus er ikke helt forståelig). Michael Apted og fotograf John Seale bruker derimot de mektige naturomgivelsene for alt det er verdt, men kulissene kan likevel ikke puste nok liv til «Gorillas in the Mist» som filmverk. Litt for ofte føles det hele mer som en flott fotografert, men tydelig manipulert tv-produksjon av en naturfilm – men hvor Sigourney Weavers nærvær til en viss grad likevel gjør oss involvert i filmdramaet.

616 Demons (1985)

Lamberto Bava har fått drahjelp av Dario Argento som medforfatter og produsent på denne halvgode 80-tallsslasheren. Premisset og oppbygningen er kanskje det mest fornøyelige. En maskert mann inviterer tilfeldig forbipasserende til åpningen av en ny kino. Mens publikum hyler av tilgjort skrekk over den billige horrorfilmen på lerretet foran dem spunnet rundt Nostradamus’ profetier, blir de snart skrikende av genuin dødsangst idet kinosalen terroriseres av mennesker som forandres til dødstørste demoner. Derfra og ut er «Demons» utelukkende en film som handler om mennesker som desperat forsøker å rømme fra en blodrød slagmark av en kinosal, mens det dundres tungt på med heavy metal over en grafisk ekstravaganse i vold og jævelskap av vekslende filmisk kvalitet.

Det er ganske underholdende, men også ganske ensidig og forglemmelig, tross alt.

615 The Fantasist (1986)

Det skulle ta regissør Robin Hardy hele 13 år å følge opp debutfilmen, horrorkultverket «The Wicker Man», med «den vanskelige andrefilmen». «The Fantasist» utkom i 1986 og ble, mildt sagt, aldri verken en umiddelbar suksess eller et snikende kultfilmobjekt for ettertiden. Til det er helheten for blek og fattig på minneverdige øyeblikk.

Filmens toneleie er ikke veldig forskjellig fra den mytiske og visuelt sobre «The Wicker Man», og Hardy graver igjen i en perversitetsdyrkende mark av undertrykt seksualitet som vokser mot overflaten. Men det er ingen ikoniske øyeblikk, sterke figurer eller stemningsmettede bilder i «The Fantasist». Filmen selges veldig forlokkende med et cover som avbilder en vakker kvinne ikledd sexy neglisje med en bloddryppende kniv i hånden. Men historien om den Dublin-baserte læreren som blir gjenstand for en psykopats besettelse, følger ikke opp antydningene om et sexy thrillermateriale. Riktignok utnyttes den irske settingen ganske fint fotografisk, både urbant og ruralt; likevel oppleves uttrykket totalt sett som blodfattig – mest sannsynlig fordi historiefortellingen fremstår som hjelpeløs. Til slutt er det ikke veldig sjokkerende at Robin Hardys karriere gikk i stå.

614 Power (1986)

Med Sidney Lumets innsiktsfulle drama om tv-journalistikken i 70-tallsmesterveket «Network» i bakhodet, er det lett å bli skuffet over den litt senere «Power» der samme regissør tar for seg politikkens mediespill.

Richard Gere spiller en uslåelig politisk strateg som sørger for at over 80 prosent av sine klienter går seirende ut av valgene de stiller til. Filmens blikk på det hensynsløse politiske maktspillet der ingen detalj overlates til tilfeldighetene i komponeringen av en perfekt politisk kampanje, er fascinerende nok i seg selv. Men dessverre er dramaturgien underutviklet, og det svake plottet gjør at tematikken ikke får den gjennomslagskraften som eksempelvis «Network». Gene Hackman, J.T. Walsh, Denzel Washington og Julie Christie, i tillegg til Richard Gere, sørger for at «Power» er forankret i solide rolletolkninger – noe som også er et varemerke for Lumet. Men her blir ingen av figurene særlig mer enn brikker i et emosjonsfattig maktspill, noe som også bidrar til å gjøre filmopplevelsen en smule intetsigende.

613 The ‘Burbs (1989)

Hvem er de ustelte og bleke naboene som bor i det nedslitte nabohuset i den ellers idylliske amerikanske forstaden, og som aldri er å se utendørs? Bortsett fra når de graver hull i hagen på nattestid. Hva skjuler denne Addams-lignende familien? For naboene skaper situasjonen en blanding av frykt og nysgjerrighet, der en entusiastisk Tom Hanks bruker feriedagene på å finne ut av naboenes potensielle mørke hemmeligheter. De små og trivielle sekvensene av forstadslivets hverdagsligheter spiller kanskje på klisjeer, men utgjør en fornøyelig etablering av rammehistorien. Men veldig morsomt blir det aldri, hvilket er smått problematisk fordi Joe Dante primært ønsker å lage komedie av materialet.

Tom Hanks er opplagt og gutteaktig sjarmerende, som han ofte var i komediene han gjorde på 80-tallet, mens Bruce Dern nok er morsomst som nabolagets iderike og handlekraftige Vietnam-veteran. Corey Feldman er også energisk til stede i mange sentrale sekvenser, mens Carrie Fisher figurerer mer i bakgrunnen. Likevel, «The ‘Burbs» har – som flere av Joe Dantes 80-tallsverk – gått litt ut av tiden, og har aldri vært tilstrekkelig morsom eller original til å bli relevant som en virkelig betydningsfull 80-tallsfilm.

612 Moonstruck (1987)

«Moonstruck» bader i måneskinnets romantikk som et larger-than-life-drama som hyller alt det italienske, og som mest av alt promoterer Cher i hovedrollen som den gifteklare Loretta. Først takker hun ja til et frieri når det lubne italienske kjærestealibiet, spilt av Danny Aiello, går ned på kne i en restaurant. Når han må reise hjem til Italia for å pleie sin syke mor, blir hun igjen for å forberede bryllupet, og oppsøker forlovedens bror (Nicholas Cage) som hun kort tid etter innleder et romantisk forhold til.

«Moonstruck» sopet i sin tid med seg flere Oscar-statuetter, deriblant til Cher for beste kvinnelige hovedrolle. Hennes tilstedeværelse på skjermen er udiskutabel, men rolletolkningen byr likevel ikke på de største utfordringene. Manuset av John Patrick Shanley ble også belønnet med Oscar, og er kanskje filmens fremste attributt. Teksten er levende og poengtert, men kommer også under huden på de temperamentsfulle figurene i den melodramatiske og italienskkarikerte storfamilien. I sine beste øyeblikk kan «Moonstruck» faktisk minne om Woody Allens 70-tallsfabler og romantiske komedier fra samme by. Norman Jewisons filmspråk er imidlertid betydelig mindre sofistikert, og han sliter med å få komedien gjennom det finmaskede italienske filteret som etter hvert også blir ganske kvelende.

611 Octopussy (1983)

Det er nok mange som blir lettere beklemt når Roger Moore både ikler seg gorilla- og klovnekostyme og hyler Tarzan-rop underveis i «Octopussy», hans nest siste film som James Bond. Selv retter jeg heller fingeren mot et spenningssvakt manus som filmens hovedproblem – og med en spilletid på godt over to timer virker «Octopussy» som minimum en halvtime for lang (en kritikk som for øvrig kunne vært rettet mot de fleste Bond-filmer). De fleste vil likevel enes om at «Octopussy» vant den interne Bond-kampen i 1983 mot det uautoriserte Bond-combacket til Sean Connery i «Never Say Never Again» som ble lansert samme år, uten at det var noen stor konkurranse å vinne.

Regissør John Glen er her best når han regisserer de rendyrkede, klassiske Bond-sekvensene, som en spektakulær flysekvens over fjelltopper med James Bond på vingene, eller biljaktscener gjennom trange og eksotiske smug i India. Derimot er «Octopussy» godt under middels målt etter andre viktige Bond-barometre; bad-guy-rollen er for eksempel fordelt på to nokså pregløse skurkeskikkelser, mens kvinnene ledet an av Maud Adams ikke utstråler den nødvendige graden av sensualitet og mystikk som det legges opp til. Når musikken også tilhører de svakeste i Bond-katalogen, føles dessverre «Octopussy» litt som et pliktløp, og mindre som en film man virkelig ønsker å oppsøke på nytt.


1980-tallet: 621 – 630. plass


630 48 Hrs. (1982)

Etter en lang og problematisk tre-produksjonsfase, endte den Walter Hill-regisserte actionkomedien «48 Hrs.» opp som en av de store kommersielle filmsuksessene i 1982. Filmen introduserte også et bredt publikum for en ung og energisk komiker ved navn Eddie Murphy  som da var i begynnelsen av 20-årene og kom rett fra «Saturday Night Live». Og når Murphy først entrer filmens handling etter drøye 20 minutter, kommer det meste til å handle om nettopp han – i rollen som den rappkjeftede halvdelen i en «buddy cop»-duo som for øvrig består av den slitne ringreven Nick Nolte.

«48 Hrs.» er egentlig ikke skrevet med en nevneverdig morsom penn og består også av få rendyrkede komiske sekvenser. Suksessen må nok derfor i stor grad tilskrives nettopp Murphys entusiastiske rolleutnyttelse, sammen med Walter Hills økonomiske fortellerkraft som holder en stødig og konsis kurs gjennom 95 minutter. Heldigvis er også Walter Hill mer opptatt av det han kan, nemlig å iscenesette actionscener snarere enn å utbrodere komedieelementene – selv om man uansett får en påtrengende følelse av at «48 hrs.» ikke nødvendigvis har blitt en bedre film med årene.

629 Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland (1989)

«Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland» ble spilt inn direkte etter den første oppfølgeren, og fortsetter handlingen ett år etter den forrige leirmassakren. Den psykopatiske Angela (Pamela Springsteen) har forsvunnet sporløst, før hun nå infiltrerer en sommerleir som arrangeres for å forene fattige og rike barn. Ideen er god og tilfører en viss dynamikk til subsjangerens stereotypier. Filmen for øvrig fortsetter i samme toneleie som toeren, som fravek den mørkere originalutgaven med å innta en utpreget humoristisk tongue-in-cheek-holdning, uten denne oppfølgeren er like treffsikker.

Figurgalleriet fremstår dessuten som lite karismatisk, inklusiv Pamela Springsteen som ikke kommer helt frem bak en kjedelig forkledning som ung, fattig, rusavhengig tenåringsjente. På dette tidspunktet i filmserien har imidlertid myten om Angela blitt interessant i seg selv, og deri ligger mye banal og god underholdningsverdi. Filmen har også noen ganske spektakulære sekvenser, som når Angela heiser en av ungjentene til toppen av en flaggstang, for deretter å slippe snoren til hun deiser i bakken. Det er likevel udiskutabel at «Teenage Wasteland» er den minst vellykkede av de tre 80-tallsfilmene i franchisen.

628 The Falcon and the Snowman (1985)

John Schlesninger er absolutt anerkjent som filmskaper, men ofte tenker jeg at han likevel er noe undervurdert. Allerede på 1960-tallet utfordret han den britiske kjøkkenbenkrealismen med den oppfinnsomme og fornøyelige «Billy Liar», før han sørget for sin første Oscar-nominasjon med «Darling» og skapte stor furore med sin første amerikanske produksjon gjennom den dristige og fantastiske «Midnight Cowboy». På 70-tallet lagde han også sylskarpe thrillere som «Marathon Man» og «Sunday Bloody Sunday», og med «The Falcon and the Snowman» fra 1985 følger han opp thrillersporet med den kalde krigen som tematisk bakteppe.

Manuset er ved en debuterende Steven Zaillian, som senere skulle bli en fremgangsrik manusforfatter i Hollywood, mens Sean Penn og Timothy Hutton leverer sterke rolleprestasjoner. Filmen er også best når den fokuserer på forholdet mellom de to hovedfigurene spilt av Penn og Hutton, mens det skurrer i klippearbeidet og fraværet av reell nerve i historiefortellingen tapper thrillermaterialet for energi. I ettertid fremstår «The Falcon and the Snowman» som en litt anonym thrillerøvelse sett i forhold til Schlesingers tidligere bravader, hvor det her virker som han bare innimellom bryr seg om å ha hånden godt om rattet.

627 Time Bandits (1981)

«Time Bandits» er, som det meste annet signert Terry Gilliam, en underlig blanding av elementer som sammen danner noen merkverdige filmatiske univers. Det er alltid interessant å se på, men jeg må innrømme at fascinasjonen ofte stanser der, og at jeg sjeldent blir bergtatt og for alvoret revet med av helheten. Det er også tilfelle med det besynderlige 80-tallseventyret eller science-fiction-komedien «Time Bandits».

Seks dverger tar med seg en liten gutt på reise gjennom ulike tidsepoker, der han møter alt fra Napoleon til Robin Hood, og vi blir værende med som svimle passasjerer på lasset. «Time Bandits» har naturligvis humoristiske fellestrekk med «Monty Python», og er sågar skrevet av Gilliam i samarbeid med Michael Palin, der sistnevnte også figurerer foran kamera. Det samme gjør John Cleese (som Robin Hood), men også kapasiteter som Sean Connery og Ian Holm. Gilliam har selv titulert «Time Bandits» som første film ut i en slags «fantasi-trilogi» som han fullendte med «Brazil» og «The Adventures of Baron Munchausen» i løpet av samme tiår (disse kommer vi tilbake til senere på listen).

«Time Bandits» er tidvis fornøyelig og flott å se på. Men like ofte er den bare fjollete og ganske grell. Men mest av alt er den en ganske typisk Terry Gilliam-produksjon som oser av gjennomført scenografi og uforutsigbarhet på alle nivåer.

626 Hope and Glory (1987)

John Boormans filmskaperkarriere er mangfoldig og interessant, og mange vil trekke frem det personlige krigsdramaet «Hope and Glory» som et høydepunkt, ved siden av «Deliverance». Sett i lys av filmens umiddelbare suksess, gode mottakelse og dryss av Oscar-nominasjoner, er det forståelig. Det er også noen fine kvaliteter her. For Boorman lykkes i å integrere en interessant eventyrlyst og komikk i skildringen av hvordan en 9 år gammel gutt opplevde blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Boorman er heller ikke interessert i å tilnærme seg krigens overhengende brutalitet og tragedier, og er trofast mot det personlige perspektivet.

«Hope and Glory» er semi-biografisk i den forstand at filmens hovedperson, spilt av en god Sebastian Rice-Edwards, kanaliserer Boormans egne barndomsopplevelser av krigens herjinger i Storbritannia. Å skildre krigens ubarmhjertigheter gjennom et barns øyne, har etter hvert blitt en nesten forslitt innfallsvinkel. Når det også er en øvelse som både før senere har blitt mestret enda bedre av andre, ligger trolig noe av årsaken til filmens lite potente etterliv i det. Og selv om Boorman har høstet lovord for det tekniske arbeidet med filmen, og sanket inn Oscar-nominasjoner både for scenografi og fotoarbeid, er det nettopp de sidene av produksjonen som det rykker ved for min del. Fotoarbeidet og særlig scenografien fremstår som for utstudert, pent og pyntelig oppsatt til å bli en troverdig og realistisk innramming. Dermed føles det ut som vi er til stede på et filmsett, og ikke i blitzregnet over London. For meg blir det filmens underfundighet, og «det britiske stemningsbildet», som blir det mest verdifulle.

625 Local Hero (1983)

Et liten skotsk kystsamfunn blir avmerket på kartet av et amerikansk oljeselskap med planer om å etablere et nytt oljeraffineri. Lederen for selskapet, storslått spilt av Burt Lancaster, sender en undersått med et skotskklingende navn i forveien for å legge til rette for en avtale. Vel fremme ved den postkortvennlige skotske småbyen oppdager han umiddelbart at den verdenen han har kommet til har noen helt andre kvaliteter enn det hektiske, amerikanske bylivet han kom fra. Oppdagelsen av et naturlig og ukomplisert samfunn åpner opp for nye perspektiver, samtidig som han må forholde seg til noen mildt sagt forunderlige og uforklarlige hendelser.

«Local Hero» kommer med noen flotte totalbilder av skotsk natur som avbilder stedets postkortkvaliteter, samtidig som kamera også omfavner dets innbyggere med kjærlighet. Bill Forsyth har skrevet og regissert «Local Hero» etter kjente britiske noter. Skildringen er lun, tålmodig og småmorsom – på tilbakeholdent vis. Komposisjonen trekker veksler på så vel Powell og Pressburger som Frank Capra, der Forsyth nokså vellykket blander idealisme og humanistisk realisme med anstrøk av magi. En følelse av ektefølt varme og omtanke legges med tykke lag over historien, men det savnes gnist, motstand eller spenningsmomenter til at det blir reelt medrivende. Den siste timen tenderer mot det langdryge, og filmens tv-filmproduksjonskvaliteter nuller etter hvert ut de fotografvennlige omgivelsene. Musikken ved Mark Knopfler (Dire Straits) er for øvrig god.

624 The Morning After (1986)

Jane Fonda husker ingenting fra kvelden før. Når hun våkner i en fremmed seng med en fremmed mann som ligger død med en kniv ut av ryggen, bryter hun forståelig ut i panikk. Hva skal hun gjøre? På flukt fra politiet vikler hun seg derimot inn i et romantisk forhold til en eks-politimann, spilt av Jeff Bridges, og gradvis blir filmen mer opptatt av deres samspill enn å nøste opp i mysteriet.

«The Morning After» er ikke av mesterregissør Sidney Lumets stolteste øyeblikk. Filmen er nokså grunn og konvensjonell, men mange scener er stemningsfullt oppsatt og Lumet kliner til med noen lange tagninger som opphøyer helheten. Jeff Bridges kommer inn fra sidelinjen som en stødig sparringspartner for Jane Fonda, som faktisk ble nominert til Oscar for denne rollen. Og tross alt er hun også filmens sterkeste kort.

623 The Accused (1988)

Filmens regissør, Jonathan Kaplan, har de siste tiårene i all hovedsak jobbet bak kamera på en rekke middels gode tv-serier. Det er også en umiskjennelig tv-visualitet over spillefilmen «The Accused», som både ved lansering og i ettertid først og fremst har blitt tilskrevet oppmerksomhet for Jodie Fosters opprivende, sterke rolleprestasjon som et voldtektsoffer som må kjempe en bitter rettsakskamp for rettferdighet. At Foster gir ansikt til et offer, og en kvinne, som man ikke umiddelbart nødvendigvis sympatiserer med, gjør involveringen mer utfordrende, men dramaet desto rikere.

I dramatiseringen av de etiske spørsmålene ligger en nyansert behandling av en stadig aktuell problemstilling knyttet til hvordan publikum forholder seg til voldtekt. Historiefortellingen er muligens forutsigbar og relativt uspennende filmatisk løst, men Jonathan Kaplan demonstrerer en kalkulert, effektiv formidlingsevne – som til slutt også omfatter en nokså sterk og ubehagsfremkallende gjenfortelling av gjerningen, der Jodie Fosters Oscar-vinnende tolkning igjen biter seg fast som uhorvelig sterk.

622 Rambo: First Blood Part II (1985)

Der «First Blood» etablerte John Rambo som en amerikansk krigshelt utsatt for urettferdigheter som utgangspunkt for en engasjerende actionfilm, er det andre hensyn som ligger til grunn for oppfølgeren «Rambo: First Blood II». Som Vietnam-veteran blir han her løslatt fra fengsel og sendt tilbake til Vietnam for å løslate amerikanske krigsfanger. Og i den sør-asiatiske jungelen våkner for alvor beistet i Rambo, og plutselig agerer han som den ubarmhjertige drapsmaskinen i samsvar med mytene som ble skapt – men knapt vist – i forgjengeren.

Som filmikon ble John Rambo unnfanget i «First Blood», men det er først her at Sylvester Stallone gjør Rambo til en av filmhistoriens mest berømte representanter for en udødelig og voldsforherligende actionfigur. Men som filmfortelling blir det i overkant fattig på kontekst; manuset av Sylvester Stallone og James Cameron inneholder ikke knagger av følelser eller tanker å henge drapsmotivene på. Konsekvensene er en ganske monoton portrettering av det som ligner en psykopatisk drapsmaskin i jungelen, der heller ikke mesterfotograf Jack Cardiff klarer å holde tritt med voldstempoet med å tilføre særlig fotografisk kvalitet. Derimot er det svulstige og fengende musikksporet fra Jerry Goldsmith heftig tilstedeværende, kanskje i overkant. «Rambo: First Blood II» eksemplifiserer i grunn den klassiske oppfølgertabben: helheten blir ikke nødvendigvis bedre av å forsterke og overdrive antatte suksesskriterier, snarere tvert imot. Men underholdende, jo da, det er det.

621 Adventures in Babysitting (1987)

Chris Columbus’ debutfilm, «Adventures in Babysitting», føles umiddelbart beslektet og sannsynlig inspirert av «Ferris Bueller’s Day Off» som kom året før. Samtidig fraviker manuset den typiske John Hughes-formelen; dette er ikke en historie om en outsiders tilhørighetskamp eller trøblete kjærlighetssøken, selv om åpningsminuttene indikerer det. «Adventures in Babysitting» har en mørkere smaksnyanse, og kan minne mer om en familievennlig, eventyrinnpakket utgave av Martin Scorseses «After Hours».

Vi følger den sjarmerende tenåringsbarnevakten, spilt av nydelige Elizabeth Shue, som må ta med seg de to barna hun skal passe på til byen på kveldstid for å hjelpe en venninne i nød. Det utvikler seg til et bisart og farlig urbant kveldseventyr for barnevakten og barna, og Chris Columbus gis anledning til å ta i bruk sin kreative kompetanse for denne typen situasjoner, slik han senere perfeksjonerte i «Home Alone». Dessverre er «Adventures in Babysitting» mer ujevn og når aldri samme høyder, særlig fordi scenene som skal binde dramaet sammen er av vekslende underholdningskvalitet. De klare høydepunktene er Elisabeth Shues fremtreden, særlig i den dansende åpningssekvensen, og et særdeles stødig utvalgt soundtrack.


1980-tallet: 631 – 640. plass


640 Gandahar (1987)

«Gandahar» forteller om en fremtidsbasert, paradisisk sivilisasjon et sted i verdensrommet som en dag blir offer for et laserangrep fra ukjent hold. En av beboerne sendes ut på oppdrag for å finne ut mer om trusselen, hvor han snart møter på et samfunn av deformerte skapninger som han først antar er fienden, men som i realiteten viser seg å være bivirkninger av deres sivilisasjons bioteknologiske eksperimenter. Nå søker de mot hverandre i en felles kamp mot et større og farligere fiendebilde.

Filmen er basert på en science fiction-roman av Jean-Pierre Andrevon, og skulle bli det siste spillefilmprosjektet til den franske animatøren René Laloux – som oppsiktsvekkende nok samarbeidet med krefter i diktaturregimet Nord-Korea i produksjonen. I den engelskspråklige versjonen (som dessverre er den jeg har sett), er imidlertid produsentmogul Harvey Weinstein kreditert som regissør, etter at han angivelig klippet hemningsløst i Laloux’ verk (han skal særlig ha fjernet mange nakenscener) og tilsatte ny musikk. Det forklarer sikkert delvis også den internasjonale filmversjonens ustødige kurs, og mildt sagt sprikende utforskning av det ambisiøse materialet som presenteres. På knappe 80 minutter klarer ikke «Gandahar» å etablere en reell spenningskurve, til tross for at den åpenbart forsøker å være minst like fortellende som sanselig og stemningsfull. Etter hvert som historiefortellingen gradvis mister kursen, blir det likevel hva man ser – de visuelle kvalitetene – som må bære «Gandahar». I det bildet er filmen både åpenlyst datert med en litt flat og blass animasjon, men samtidig med en renhet som gjør bildene beroligende å hvile øynene på.

639 Miracle Mile (1988)


«Miracle Mile» er et interessant og ganske fornøyelig innslag i katalogen over 80-tallsfilmer spunnet rundt datidens skjelvende atombombefrykt. Skildringen av paranoia i anslaget er over gjennomsnittet svettende iscenesatt når filmens hovedperson mottar en kryptisk telefonsamtale om at verdens ende er nær, og slutten – som jeg regner med må ha vært omdiskutert – er uhyggelig virkningsfull. Det store kjøttstykket som er filmens midtparti er derimot ekstremt ujevnt i sin noe klønete sjangermiks av rendyrket thriller, katastrofefilm, cheesy komedie og en mildt engasjerende kjærlighetshistorie som forsøksvis binder det meste sammen. Skuespillet er dessuten ganske håpløst, og effektene bærer noe uheldig preg av budsjettsbegrensninger.

Når det er sagt er det flere nokså fenomenale underholdningsøyeblikk i «Miracle Mile», selv om den kjølige åpningen og bekmørke finalen representerer noe helt annet, og tross alt er det jeg husker best.

638 Savage Streets (1984)


«Savage Streets» er en småslibrig vigilante-/rape-revenge-film, tydelig inspirert av «Death Wish», med en fantastisk Linda Blair som slår tilbake mot bøllene som gjengvoldtar hennes stumme lillesøster. Scenografien, musikken og estetikken er gjennomgående stygg og cheesy, mens regissør Danny Steinmann setter opp de nødvendige arketypene i historien uten særlig flid. Men filmens uanstendighet er også dens appell, og «Savage Streets» er ikke ueffen som et urent underholdningstilskudd.

Vurdert som et rent exploitation-verk er ikke «Savage Streets» nevneverdig dristig i symbiosen av vold og sex, men disse elementene ligger hele tiden og ulmer under overflaten, med en klar følelse av at kameraet føres som et opphissende blikk over filmens tenåringsensemble. Men det er lite i «Savage Streets» som egentlig oppleves som problematisk, og som historiefortelling er den tettpakket konstruert innenfor trange rammer diktert av ungdommene den omhandler. Og selv om et tynt manus ikke bringer noe nytt til bordet, og majoriteten av skuespillerne bikker over i et karikert overspill, er «Savage Streets» bevisst i sitt eget element, og den får i stor grad til det den prøver på.

637 Prison (1987)


Det er fristende å betegne Renny Harlin som en noe overvurdert Hollywood-filmskaper, som riktignok leverte «Die Hard 2» og noen sjangerstødige actionfilmer utover 90-tallet, men som siden har mistet grepet fullstendig og blitt stadig mer irrelevant.

Karrieren ble imidlertid påbegynt allerede på 1980-tallet, og i debutfilmen «Prison» er det mye som foregår foran kamera. Klassiske, amerikanske fengselfilmmotiver blandes med atmosfærisk skrekk, med massive fotografiske strøk av blåfarge, i en tydelig filmatisk tekstur som tilber mye damp og røyk i bildene. Det er ikke alltid like pent å se på, ei heller spennende utover den audiovisuelle filmøvelsen. Men det er utvilsomt et helhjertet og energisk debutantprosjekt, som også gjør det lett å forstå hvorfor Harlin fikk muligheten til å gjøre «A Nightmare on Elm Street 4». Dessuten er dette første virkelige bekjentskap med Viggo Mortensen, hvis tilstedeværelse løfter «Prison» enda et par hakk.

636 Fletch (1985)


Vi skriver 1985 og Chevy Chase var fortsatt morsom. Jeg fristes til å mene at Chase faktisk var blant de absolutt morsomste amerikanske komikerne på 80-tallet, og «Fletch» står som en av hans bedre. Her snus et relativt lite originalt kriminalfilmutgangspunkt til komisk effekt mye takket være Chase. Den tynnslitte storyen har flere hull som tettes igjen av komikerens evne til å lage stor komedie av sine karakteristiske lavmælte vittigheter – men også noen ekstremt fornøyelige øyeblikk som kommer av Chases verbale utbrudd som lukter av improvisasjon. Dette er hans one-man-show, også som eksponent for fysisk komedie. Men som filmverk er «Fletch» aldri imponerende, og den siste halvtimen greier også det middelmådige manuset å kvele mye av friskheten til Chase.

635 Legend (1985)


Det mest bemerkelsesverdige med «Legend» er at Ridley Scott lagde den etter og ikke før «Alien» og «Blade Runner». Der de to sistnevnte er selvskrevne og fullendte mesterverk i science-fiction-segmentet, fremstår «Legend» mer som et spennende, men ufullendt forsøk på å nærme seg noe – uten at hånden rekker helt bort. Foruten et fantastisk produksjonsdesign, blir «Legend» stående på en mer spinkel sammensatt konstruksjon både tematisk, emosjonelt og som helhetlig filmverk. Ridley Scott evner ikke å skape engasjement omkring kampen mellom det gode og onde, ei heller knyttet til eventyr-universets enhjørninger, gnomer, alver, djevler og menneskefigurer (inkludert en ung Tom Cruise i sin siste rolle før det totale gjennombruddet i Tony Scotts «Top Gun») som kaver rundt i de spektakulære bildene. For ja, «Legend» er et spektakulært skue, selv om det audiovisuelle heller ikke er like finslipt som i Scotts aller beste verk. Men det er uansett langs den dimensjonen «Legend» gjør seg fortjent til en viss anerkjennelse.

Som de fleste Ridley Scott-produksjoner har også «Legend» etter hvert blitt lansert i en utvidet director’s cut-utgave, som i dette tilfellet varer i 113 minutter mot originalversjonens drøye minutter. Jeg har kun sett 90-minuttersversjonen, og tar derfor klokelig forbehold om at «Legend» i sin endelige form er noen detaljer bedre.

634 The Company of Wolves (1984)


Jeg har aldri blitt direkte bergtatt av noe Neil Jordan har lagd, dog beundrer jeg irens ofte kraftfulle og tydelige visuelle ambisjoner som filmforteller. «The Company of Wolves» er definitivt av hans mest stilistiske øvelser. Men den prangende eventyrestetikken fremstår på sitt verste som noe grell og billig, dog er filmen i andre øyeblikk direkte forførende å hvile øynene på. Viljen til å utforske de seksuelle undertonene i rødhetteuniverset er spennende, men utførelsen er litt mindre dristig og spennende enn hva det kunstneriske ambisjonsnivået åpenlyst strekker seg mot.

633 Razorback (1984)


Før suksessen med «Highlander» (som jeg har holdt utenfor denne lista), men etter at han regisserte videoen til «Video Killed the Radio Star» av The Bangles som var den første musikkvideoen som ble vist på MTV, hadde Russell Mulcahy regi på den lavbudsjetterte australske horrorfilmen «Razorback».

Filmen åpner med at et gigantisk villsvin-lignende vesen nærmest river ned et hus og griper med seg barnebarnet til en forfjamset bestefar som sitter barnevakt. Bestefaren forsøker å forklare hva som skjedde, uten at noen tror på ham, og episoden hjemsøker ham resten av livet. En del år senere blir en kvinne angrepet av et lignende vesen i det samme området, og bestefarsfiguren blir etter hvert oppsøkt av hennes enkemann som kommer for å nøste opp i hva som foregår. «Razorback» åpner ganske stramt og stemningsfullt, men sklir etter hvert ut i tidvis latterlige overdrivelser samtidig som det dveles for mye med stereotypiske lokale landsbygdtullinger. Men det er også positive side ved «Razorback». For eksempel kommer historieetableringen med noen fordelaktige «Haisommer»-elementer som blir en god inngang til, og det er en fin geografisk utnyttelse av de australske landområdene i fotoarbeidet, noe som sammen med filmens litt snåle oppsyn gjør det hele litt eksotisk.

632 Under the Volcano (1984)


Det er 1930-tallets Mexico: Innbyggerne feirer «De dødes dag» samtidig som en aldrende og nyskilt britisk konsul fordrukkent vandrer fra pub til pub. Det er den klassiske historien om en selvmedlidende mann som drukner et liv av skuffelser i uante mengder alkohol på den til fullstendig fortapelse. I denne rollen er Albert Finney briljant, slik gode skuespillere ofte finner anledning til å briljere i tungt alkoholiserte rollefigurer.

Filmen er basert på en bok av Malcolm Lowry og regisseres av den klassiske tungvekteren John Huston. Men følelsen av at det dialogtunge materialet med sine symboler og tekstlige budskap passer bedre mellom to permer enn som film, blir påtakelig idet Huston ikke fullt ut evner å gjøre «Under the Volcano» relevant eller interessant i et rendyrket filmperspektiv. Dermed blir filmens fremste beholdning utvilsomt den alltid dyktige Albert Finney i en rolle skreddersydd for innlysende karakterskuespillerkunst.

631 Lock up (1989)


Sylvester Stallone spiller en ydmyk mønsterfange som snart har sonet ferdig det som presenteres som en urettferdig dom, og han kan knapt vente med å slippe ut slik at han kan gjenoppta jobben sin som bilmekaniker og gifte seg med kjæresten. Men en djevelsk ond fengselsdirektør, naturligvis spilt av Donald Sutherland, har en annen agenda. Av uvisse årsaker, som etter hvert viser seg å være veldig personlige, vil fengselsdirektøren gjøre alt for å nedverdige og holde Stallone bak murene så lenge som mulig.

Manuset og intrigene i «Lock Up» er av ganske banal karakter, men regissør John Flynn pirker borti vår rettferdighetsoppfattelse på et vis som skaper litt engasjement på vegne av Stallones muskuløse, men likevel litt tafatte figur. Stallones begrensede uttrykksrepertoar fungerer greit i den enkle «uskyldig dømt»-rolletolkningen, men det er Donald Sutherland – skuespilleren som er født til å gestalte iskalde bad guy-portretter – som stjeler de fleste scenene. «Lock Up» påminner for øvrig også om at Tom Sizemore, som her debuterer, på et tidspunkt var en lovende skuespiller. Som sjangerfilm eller filmuttrykk generelt, har imidlertid ikke «Lock Up» holdt seg veldig godt. Det jeg fra videospilleren tidlig på 90-tallet hadde stor glede av, fremstår i dag fortsatt ikke som kjedelig – men derimot som et stykke klisjefullt actionføleri som tiden egentlig har løpt fra.


1980-tallet: 641 – 650. plass


650 Eyewitness (1981)

«Eyewitness» ble i Storbritannia utgitt under tittelen «The Janitor» som egentlig er mer beskrivende for filmen enn originaltittelen. I åpningen ser vi en mektig vietnamesisk forretningsmann med tvilsomme koblinger bli funnet drept i en leilighet i et Manhattan-kontorkompleks der filmens hovedfigur, spilt av William Hurt, jobber som vaktmester. Når en tv-journalist, spilt av Sigourney Weaver, mistenker at han kan ha informasjon om drapet, så blir de begge to viklet inn i skuddlinjen av en kriminell operasjon – men det er aldri slik at hovedfiguren faktisk har vært et øyevitne. Uansett, filmen bygger intrigene og spenningskurven langs dimensjonen av forholdet mellom de to, der hun vil ha informasjon av ham, mens han trekkes mot henne av helt andre grunner.

«Eyewitness» er på mange måter et stødig filmprosjekt, ikke minst fordi den er fylt opp av sterke skuespillerkrefter som James Woods, Christopher Plummer og Morgan Freeman, i tillegg til Sigourney Weaver og William Hurt. Dessverre føles imidlertid sistnevnte lite passende, og derfor lite overbevisende, i vaktmester-hovedrollen, og det er især James Woods i en mindre rolle som psykisk slitt Vietnam-veteran som er best foran kamera. Filmens klareste ankepunkt er likevel hvordan den veksler mellom å være et relasjonsdrama, en sosialrealistisk skildring og forsøksvis en thriller spunnet rundt uklarhetene ved et drap – men uten å fungere veldig tilfredsstillende på noe. Det kan virke som filmskaper Peter Yates, eller manuset, nærmest bevisst unngår å trekke filmen i thrillersporet den først setter opp – som om det finnes ambisjoner her som isteden blir en bremsekloss eller setter filmen ut av kurs mot hva som faktisk kunne blitt spennende. Isteden søkes det ut mot sidene, til underutviklede karakterer i miljøet og sideplott som ikke fører til fengslende slutninger. Det er synd, for filmarbeidet og de involverte partene i «Eyewitness» for øvrig rommer nok av kvalitet.

649 Liquid Sky (1982)

«Liquid Sky» er…. annerledes. I russiske Slava Tsukermans kultfilm har aliens ankommet orda på jakt etter heroin, men finner med interesse ut at den menneskelige orgasmen utløser tilsvarende kroppslige mekanisme som heroin. Vi møter en kokainavhengig, biseksuell modellkvinne på en nattklubb som ligger med det meste som rører seg – og som blir et yndet objekt for romvesenene som suger ut hjernen fra menn i orgasme-øyeblikket.

Bilde- og lydteppet preges av høylytt new-wave-musikk i en svettende nattklubbsetting som gir assosiasjoner til alternative undergrunnsklubber i Berlin tettpakket av androgyne skapelser med outrerte kostymer og frisyrer, og en særlig liberal holdning til seksualitet og dop. Alt kastes inn i en filmatisk miksebolle, og det som oppstår er et fascinerende fargespill med en sjelden neonblinkende kraft og audiovisuell spinnvillhet. Det er også en form for brokete poesi her et sted, og man kan beundre det åpenlyst inspirerte fotografarbeidet.

Filmen er likevel ganske tydelig preget av et lavt budsjett, og er mer vulgær enn sexy og mer psykedelisk enn behagelig drømmende. Interessant nok utkom filmen før AIDS-oppmerksomheten slo til, og må derfor ses som en eventuell utilsiktet metafor for hvordan hensynsløs seksuell aktivitet fører til døden. Filmen er heller ikke uten humor, som tydeligst eksemplifisert med en eksentrisk tysk ufo-forsker som lusker i kulissene og forsøker å nøste opp i hva som skjer med mennene som sporløst forsvinner etter sex. Metthetsfølelsen i møte med den ekshibisjonistiske, urbane undergrunnsverdenen av dop og sex, blir imidlertid nesten kvelende på et tidspunkt, og filmen er utvilsomt altfor lang med sine nesten to timer. Samtidig som det er veldig lett å forstå dens appell og kultfilmstatus.

648 The Young Master (1980)

Da «The Young Master» kom ut i 1980 hadde Jackie Chan allerede slått gjennom som mainstream-skuespiller i Hong Kong gjennom «Snake in the Eagle’s Shadow» og «Drunken Master» sent på 70-tallet. Det var dog med «The Young Master» han høynet statusen til et nytt nivå, fratok Bruce Lee box-office-rekorder og sementerte seg selv som den definitive filmstjernen i Hong Kong.

At Chan er/var en bedre kampsportutøver, og faktisk også skuespiller, enn historieforteller tydeliggjøres av et manus- og regiarbeid (begge utført av Jackie Chan) som i beste fall er sjarmerende, forvirrende fortalt. På et tidspunkt mister man oversikten og interessen over plottets utvikling, men den tekniske og koreograferte iscenesettelsen av de mange kampscenene er så imponerende at man kan svelge de åpenlyse filmfortellende svakhetene. At Jackie Chan er direkte krampeaktig umorsom når han ustanselig forsøker å være klovneaktig eller slapstick-humorist i hver sekvens, kan jeg også fint akseptere og avskrive som en kulturell betingelse. Samtidig er filmens skjevheter og svakheter såpass fremtredende at det på bortimot 110 minutter (den internasjonale versjonen) blir i meste laget, der de forrykende kampscenene ikke kan stanse helheten fra å bli en smule falmet.

647 The Killing Time (1987)

Kiefer Sutherland ankommer en småby i California under falskt navn og med skjulte hevnmotiver. Han får jobb i det lokale politiet, der han blir kollega med Beau Bridges som på sin side nyter et sidesprang med kona til en av byens mektigste menn. Dette vikles etter hvert sammen i et ganske forutsigbart og blodfattig thrillerplott, selv om det er tilløp til noen inspirerte sekvenser særlig i filmens første akt.

Kiefer Sutherland var allerede som tyveåring tilnærmet perfeksjonert for den iskalde, typiske bad guy-rollen. Det er imidlertid her den godslige Beau Bridges som utvikles til historiefortellingens egentlige hovedperson. Dessuten dukker Michael Madsen opp i en ganske uvesentlig birolle, bare for å forsvinne ut av storyen uten nærmere forklaring. Det er et snev av «Fargo»-vibber over filmens ånd, i den forstand at regissør Rick King inntar et uuttalt komisk perspektiv i skildringen av småklønete, enkle landsbybeboere som etter beste evne planlegger et perfekt drap. Men «The Killing Time» tilhører uomtvistelig en annen kvalitetsgalakse sammenlignet med Coen-brødrenes mesterverk – dog er det fortsatt et visst spenningsmoment og en underholdningsverdi som ikke gjøre de 90 minuttene til en totalt verdiløs tidsinvestering.

646 Deranged (1987)

Det er fristende å kategorisere «Deranged» fra 1987 som fattigmannsutgaven av det psykologiske horrormesterverket «Repulsion». Tiden har også vist at filmens regissør med fortid fra pornobransjen, Chuck Vincent, aldri ble en filmskaperstørrelse i samme galakse som Roman Polanski.

Når det er sagt så er det flere inspirerte sekvenser i «Deranged», der Vincent utnytter leiligheten – der omtrent hele handlingen finner sted – med forsøksvis spennende kamerabruk for å meisle frem en ekkel, klam paranoia-stemning av et kvinnemenneskes dragning mot galskapen. Det lykkes han greit med, til tross for et mindre spennende karakterportrett, og en helhet som egentlig aldri blir veldig oppslukende. Likefullt et passe interessant bidrag til 1980-tallets katalog av amerikanske thriller/horror-verk!

645 Big Trouble in Little China (1986)

«Big Trouble in Little China» gjenforente John Carpenter med Kurt Russell, og det uhøytidelige actioneventyret ble oppsiktsvekkende nok langt bedre mottatt av kritikerne enn den foregående Carpenter/Russell-konstellasjonen som var «The Thing» (!) fire år i forveien. Ettertiden har nok rokket ganske fundamentalt i den opprinnelige oppfatningen av styrkeforholdet mellom disse to produksjonene, vel vitende om at mange fremdeles har et kjært kultforhold til «Big Trouble in Little China».

Uansett, filmen ble en kommersiell nedtur og blir i retrospekt sett på som Carpenters siste store Hollywood-produksjon. Den er også et godt stykke unna å være en personlig Carpenter-favoritt, og i min bok kanskje hans minst spennende 80-tallsproduksjon. Likevel er det, selvsagt kvaliteter her. Det føles å være en iboende underholdningskraft i det «Indiana Jones»- og tegneserie-aktige universet som åpnes i et slags parallelt Chinatown-univers i filmen. Carpenter kaster oss som en ball gjennom et uforutsigbart og ytterst merkverdig univers. Likevel blir filmens fortellende mønster en anelse repeterende, da den tross alt ikke rommer så veldig mye mer enn overdådige og heseblesende jaktscener, og reduseres til slutt egentlig til en halvgod komedie.

644 Heartbreak Ridge (1986)

Da Clint Eastwood i 2008 portretterte en aldrende grinebiter av en krigsveteran i sin egen svært fornøyelige «Gran Turino», kunne det ligne på en pensjonert utgave av den temperamentsfulle krigsveteranen Tom Highway i «Heartbreak Ridge». Men allerede her er han i grunn på randen av en bitter tilværelse pensjonist; Eastwood spiller en erfaren militærskikkelse som skal trener opp en ny generasjon soldater klare for krigshandlinger.

«Heartbreak Ridge» forholder seg tematisk forutsigbart til klassiske kultur- og rollekonflikter i skildringene av den autoritære lederfigurens håndtering av en lite disiplinert gruppe av unge soldater. Det ligger opplagt en underholdningsverdi i Eastwoods karikerte rolletolkning og den spydige dialogvekslingen som gjennomsyrer filmen, men mange repetisjoner og klisjeer påkaller etter hvert et metningspunkt, og filmens avslutning er også ganske haltende.

643 Night of the Pencils (1986)

Fra militærjuntaens maktovertagelse i 1976 og frem til diktatorets endelikt i kjølvannet av Falklandskrigen i 1982, mistet flere titalls tusen argentinere livet. Mange ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og siden har de aldri vært sett. Man anslår at over 10 000 argentinere i denne perioden sporløst forsvant.

Men ingen kunne forutse omfanget og konsekvensene av juntaens maktspill: fagbevegelsene ble erklært ulovlige, pressen ilagt munnkurv, og enkeltpersoner i sivilsamfunnet forfulgt. Kort fortalt ble uønskede elementer – politiske motstandere og andre opposisjonelle krefter i samfunnet – forsøkt jaget bort, i verste fall eliminert. Uten forklaring ble mennesker arrestert og fjernet fra samfunnet. Den argentinske filmproduksjonen «Night of the Pencils» forteller én historie. Om seks unge studenter på 16-17 år som, fordi de demonstrerte høylytt for billigere busstransport, endte i fengsel som torturobjekter for juntaen. Det er en brutalt nærgående skildring av simpel maktmisbruk. Totalt meningsløst, provoserende, trist og smertefullt. Men filmen har også en noe amatørpreget, olsenbanden-aktig fremtoning av konfliktene som hemmer det autentiske i en veldig realismeforsøkt fremstilling av virkeligheten.

642 8 Million Way to Die (1986)

«8 Million Ways to Die» ville neppe vært regissør Hal Ashbys førstevalg som sin siste film, selv om Ashby – som på 70-tallet var en av de mer innflytelsesrike amerikanske filmskaperne – allerede var på tydelig karrierenedtur utover 80-tallet. Mye lå imidlertid til rette for at dette kunne ha blitt veldig bra. Manuset ble opprinnelig skrevet av Oliver Stone, før det ble forkastet og blant annet omskrevet av Robert Towne (manusforfatteren bak «Chinatown»), og Ashby spilte etter hvert inn scener med stor grad av improvisasjon. Etter siste innspillingsdag overtok imidlertid studioet styringen og Ashby ble kastet ut. Ikke uventet endte det med at filmen floppet, men ikke dermed sagt at den er uten kvaliteter. Fotoarbeidet til Stephen H. Burum, mest kjent for sitt mangeårige og spennende samarbeide med Brian De Palma, kunne kanskje vært enda mer spektakulært, men det gir en livlig og frisk inngang til historien. På et vis lander filmen i et estetisk krimlandskap som Michael Mann gjerne okkuperte med storhet på 80-tallet, men Ashby besitter ikke helt samme finesse og engasjement for å utforske det rent audiovisuelle. Isteden snur han ofte historiefortellingen innover, mot hovedfiguren spilt av Jeff Bridges, som er en tidligere politimann som må rehabiliteres for alkoholmisbruk etter å ha mistet både familie og politijobben. Men selv fra utsiden vikles han igjen inn i en kriminell LA-basert undergrunnsverden av prostitusjon, vold og narkotika.

Om skuespillet ikke er uinspirert (Bridges er solid), er karaktertegningen noe slapp og lettvint utført, mens Alexandra Paul (senere mer kjent for «Baywatch» enn noe annet) gjør en enda mindre minneverdig prestasjon som luksusprostituert. Derimot er en ung, og på dette tidspunktet uprøvd Andy Garcia, perfekt som narkobaron i en karismatisk og underholdende over-the-top-tolkning. «8 Million Ways to Die» er en rotløs film, som ikke er veldig bevegende eller engasjerende, verken som krimfortelling eller i portretteringen av en tidligere politimann som plages av skyldfølelser og vil finne en ny mening i livet. Men Jeff Bridges og Andy Garcia er gode, og det finnes et knippe velgjorte sekvenser som smaker godt på tungen der og da.

641 The Fan (1981)

«The Fan» må ikke forveksles med Tony Scotts 90-tallsthriller med samme tittel. I den mer umeritterte Ed Bianchis «The Fan» fra 1981 (hans neste spillefilm kom først i 1991) spiller praktfulle Lauren Bacall en tidligere populær Hollywood-skuespiller som nå står overfor sin Broadway-debut, men som samtidig opplever å bli trakassert av en i overkant ivrig fan som etter hvert overskrider grensen for besettelse.

Filmen har noen veldig fine stemningspartier; på mange måter frembåret av den karismatiske Lauren Bacall, men i første halvdel vel så mye for de audiovisuelle kvalitetene. Det er et delikat og thrilleratmosfærisk musikkbidrag som presenteres av komponist Pino Donaggio under fortekstene, og det visuelle har en heldig lightsmak av gialli i innledningen. Etter den lovende åpningen forsvinner imidlertid mye av saften ut av verket litt for fort, og «The Fan» utvikles til en langt mer anonym og tørrlagt thriller som kun reddes av et par filmisk-inspirerte enkeltøyeblikk der regissøren våger å male med sin bredeste pensel.


1980-tallet: 651 – 660. plass

660 Streets of Fire (1984)

Walter Hills rock ‘n’ roll-fabel «Streets of Fire» bader i fortidens farvann av femtitallets motorsykkelfilmer. Det meste handler om å ikle universet røff maskulinitet; ukompliserte action-tablåer, bil/motorsykkelscener og renskåret pulp-dialoger i en mørk og gritty, men neonbelyst erkeamerikansk urbanitet. Og i dette filmiske universet bryr ikke Walter Hill seg om å skape rom for godt skuespill, interessante figurer eller en medrivende historiefortelling.

Filmen ble ingen umiddelbar hit, og det som var ment som første del av en planlagt trilogi, falt følgelig i grus. Tilbake står et interessant, men haltende eksperiment som i sitt voldsomt eksessive uttrykk bikkende over i det smakløse, har opparbeidet en slags – fortjent nok – kultstatus.

659 Bells (1982)

Terroren ligger i telefonrøret i Michael Anderson canadiske lavbudsjettsskrekkfilm «Bells» (som også kan gå under tittelen «Murder by Phone»). Ofrene er de som svarer på noen spesifikke telefonoppringninger, der den ukjente avsenderen sender ut signaler som får mottakeren til å skjelve og spytte blod før hele kroppsmassen eksploderer til en bestialsk død.

Åpningsscenen, med en jente som sprenges til døde når hun løfter av røret i en ringende telefonkiosk, er thrillerhåndverksmessig sterkt iscenesatt og etablerer effektivt et uhyggelig fengslende konsept. Etter en pulsoppjagende etablering, dras imidlertid tempo drastisk ned, og helheten reduseres til en medioker tv-estetisk etterforskningsthriller uten vesentlig nerve eller atmosfære.

Richard Chamberlain gestalter den etterforskende hovedrollefiguren på autopilot, mens Sara Botsford er hakket mer minneverdig i det som utspilles som en lite troverdig og involverende romanse mellom de to. «Bells» er ingen «Scanners» fordi Michael Anderson (mest kjent for «Logan’s Run») vitterlig ikke er noen David Cronenberg. Istedenfor å rendyrke en uhøytidelig skrekkfilmsjargong i kjølvannet av noen veldig effektive og sterke åpningsminutter, blir «Bells» snarere en anelse uinteressant – rett og slett fordi trangen til å rotfeste de absurde hendelsene i en alvorspreget og konvensjonell form ikke slår helt heldig ut. Et par spektakulære sekvenser som smaker nettopp litt av David Cronenberg, og da særlig filmens innledning, rettferdiggjør likevel listeplassering.

658 The Punisher (1989)

Lenge før Frank Castle ble spilt av Thomas Jane (mot John Travolta) i forglemmelige «The Punisher» fra 2004, før Ray Stevenson spilte samme figur i «Punisher: War Zon» i 2008, og før Jon Bernthal portretterer ham i den mer populære tv-serien, var det ingen annen enn Dolph Lundgren som først ga sitt olme steinansikt til tegneseriefiguren allerede tilbake i 1989. Dette var den første virkelige Marvel-filmproduksjonen lagd for kino, men ble ingen entydig suksesshistorie. Heller ikke for regissør Mark Goldblatt som stanset sin korte regissørkarriere allerede her, men som siden har gjort seg bemerket som særdeles habil klipper på flere muskuløse produksjoner for blant andre James Cameron, Paul Verhoeven og Michael Bay.

Hva angår «The Punisher» bedrives det sjelden stor filmkunst her. Som sjangerfilm av den typen man rev ut av videohylla på begynnelsen av 90-tallet med en actionhelt på fremsiden, er det like gjennomsnittlig intetsigende og generisk som mistanken burde tilsi, men ikke uten underholdningsverdi. Universet er mørkt og skittent, der konfliktene og figurene settes opp mot hverandre som utilslørt gode eller onde (der sistnevnte gjerne er japanske). Det er ikke veldig dynamisk, men «The Punisher» serverer 80-tallsaction til beinet, på godt og vondt.

Lundgren leverer en brutal, stivbeint og monoton tolkning som Frank Castle. Men det er også en superheltskikkelse som i Lundgrens fysikk blir en figur med iboende, fryktinngytende autoritet, dog spilt med et mumlende og apatisk spill som tilfører få nyanser. Fra byens grumsete undergrunn holder han base avsondret fra både politiet og samfunnet for øvrig – der han som hevnstyrt vigilant innimellom søker turen opp til bybildet for å rydde bort de skyldige som besudler samfunnets orden. På politihuset er det imidlertid enkelte sjeler som fortsatt tror Frank Castle lever anonymisert som «The Punisher», figuren som de siste årene har likvidert et hundretalls innbyggere. Dette er drivkraften i dramaet som bærer relativt forutsigbart frem mot et litt seigt klimaks, men det er også noe enkelt og røft over helheten.

657 Spellbinder (1988)

«Spellbinder» fra 1988 er etter sigende tilnærmet umulig å få tak på i fysisk format, rett og slett fordi sterke krefter innenfor Scientologi-kirken ønsker å holde filmen skjult. Nåværende sektmedlem og John Travoltas bedre halvdel, Kelly Preston, spiller her nemlig den forførende og tidvis totalnakne hovedrollefiguren med overnaturlige, heksekrefter i et satanistisk univers.

Som filmverk tåler imidlertid «Spellbinder» for så vidt dagens lys, selv om den har noen åpenlyse b-filmskavanker og tilkortkommenheter. Aller tydeligst er «Spellbinder» vaklende og lite stram i selve historiefortellingen, eller i klippingen, der scener og handlingsforløp kommer med en rykk-og-napp-følelse. Det visuelle arbeidet fremstår heller ikke så gjennomarbeidet som man kunne ønske, tidvis med en grell belysning, der potensialet jo er høyt for estetiske filmgrep rundt et satanistisk filmunivers. Likevel er det som «Spellbinder» har en lettere trolsk tiltrekningskraft. Storyen om den unge advokaten som redder en kvinnelig skjønnhet på gata fra en ubehagelig episode med en fremmed mann, men hvor det åpenbart er «noe» som ikke stemmer, er det fengslende startpunktet. Derfra er «Spellbinder» en film som gransker fristelsens potensielle bakside, der Timothy Daly spiller vår uheldige protagonist som uunngåelig fanges av Kelly Prestons farlige skjønnhet.

656 The Island (1980)

Michael Caine spiller en journalist som ønsker å finne ut hva som egentlig har skjedd med de mange som har forsvunnet de siste årene i Bermuda-triangelet. Den nysgjerrighetssøkende journalisten tar med seg sin unge sønn og reiser ut til det samme området, hvor de opplever å bli overrumplet av primitive pirater og tas til fange på en øy i det karibiske hav.

Den første halvtimen av «The Island», frem til Caine og sønnen havner i piratenes fangenskap, har en kryptisk og spennende atmosfære over seg, ikke helt ulikt «Haisommer». Som maritim skrekkfilm mister imidlertid «The Island» grepet når den kaster loss fra den psykologiske og atmosfæriske havnen, og begir seg ut i et farvann av karikerte pirater i et slags voldsomt eventyrunivers som virker mer uinspirert og kaotisk enn det er spennende. Og det er i all hovedsak et svakt manus som vanner ut filmens positive tendenser, og den gjenværende kvaliteten blir da Michael Caines tilstedeværelse, en stemningsfull etablering og kun et knippe velkomponerte tablåer i den nokså frenetiske siste timen.

655 Flowers in the Attic (1987)

Forfatter V.C. Andrews gjorde stor kommersiell suksess med boka som lå til grunn for 1987-filmatiseringen «Flowers in the Attic» (boka er senere blitt filmatisert på nytt i 2012 med Heather Graham og Ellen Burstyn) – en produksjon som etter sigende ble gjenstand for en rekke kompromisser ettersom en lang rekke produsenter søkte innflytelse. Det medførte blant annet at flere alternative slutter ble spilt inn, noe som kan forklare den nokså tonedøve avslutningen i den foreliggende versjonen.

Regissør Jeffrey Bloom står uansett kunstnerlig ansvarlig for det som utvikles til å bli en flat og uinspirert formulert skrekkfilmhistorie. Plottet omhandler fire barn som blir innelåst på et loft i besteforeldrenes digre herregård, der moren tilsynelatende har sviktet dem i sin grådige jakt på å bli gjeninnskrevet i testamentet før den syke faren dør. Louise Fletcher har en fryktinngytende tilstedeværelse som den strenge bestemoren, der hun kanaliserer litt den samme holdningen som i «One Flew Over Cuckoo’s Nest», mens skuespillet for øvrig er tilsvarende mediokert som filmen for øvrig. Riktignok kan man føle konturene av et mer saftfullt og intrikat horrormateriale, men i den endelige versjonen finner man altså bare sporene av det makabre, incestiøse og de mørke skildringene som skal ha gjennomsyret kildematerialet. Dessverre har det i stor grad forduftet under adaptasjonsprosessen.

654 Planes, Trains, and Automobiles (1987)

Jeg vokste for så vidt opp med mange av 80- og tidlig 90-tallskomediene med John Candy. Men har etter hvert også vokst fra dem. «Planes, Trains and Automobiles», der John Candy spiller mot Steve Martin, står imidlertid igjen som den beste og fineste i bunken.

I retrospekt tilskriver jeg gjerne regissør John Hughes mye av æren for filmens tidløshet, da Hughes på sedvanlig vis har klart å tilføre en genuin omtanke, varme og robuste figurer til et konsept som i utgangspunktet kan fremstå som enkelt og banalt. Komedien livnærer seg naturligvis også på den komiske timingen, like mye som de undervurderte skuespillerkvalitetene i Steve Martin og John Candy som filmens diametralt motsatte hovedrollepar. Det er en lun og oppfinnsom komedie som hever seg over de fleste klisjeer, men som akkurat ikke er morsom nok – eller slutter tilfredsstillende nok – til å høynes blant Hughes’ eller 80-tallets aller beste i sitt slag.

653 Dark Night of the Scarecrow (1981)

Formen i horror-verket «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje både konservativ og uspennende, og filmen legger sånn sett aldri skjul på å være en produksjon for tv-formatet. Landskapet foran kamera påminner også om en middels Stephen King-adaptasjon skapt for tv på 80-tallet – og foruten Charles Durnings tilstedeværelse, er skuespillerkalibret på samme middelmådige kvalitetshylle.

Larry Drake, mest kjent for «L.A. Law», spiller en tilbakestående karakter i slutten av 30-årene som har et slags vennskap med et jentebarn på et lite sted i tykkeste Amerika. Drake leverer muligens et portrett som bikker mot komisk effekt, og som etterlater en viss bismak, men uten at det blir problematisk når det plasseres i en film som tviholder på sitt særegne, merkverdige toneleie. Det kommer særlig til syne allerede i åpningen som setter premisset; en besynderlig, men effektiv iscenesettelse, der jentebarnet blir angrepet av en hund og Bubbie forsøker å redde henne. Omgivelsene leser imidlertid hendelsen annerledes, og Bubba får gjennomgå når lynsjestemningen i landsbyen eskalerer. Historiefortellingen føles hele tiden konstruert og derfor også forutsigbar og omstendelig. Samtidig skapes det et rom som på fordelaktig vis gjerne prioriterer stemningsskapende tablåer fremfor billigkjøpte skvetteøyeblikk, og det kunstneriske (eventuelt økonomisk motiverte) valget med å unnlate blod og grusomheter på skjermen, men trekke kamera unna, virker til det bedre. Flere scener holdes det likevel for lenge i, og filmen føles lenger enn den er – på godt og vondt. «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje lenge forutsigbar, men har et bevegelsestempo og prioriteringer underveis som skiller den tydelig fra samtidige og sammenlignbare slasherproduksjoner, helt frem til en overraskende tilfredsstillende slutt.

652 Nothing Underneath (1985)

Visstnok ble selveste Michelangelo Antonioni først forespurt om å regissere «Nothing Underneath», men oppdraget landet Isteden i Carlo Vanzinas mindre meritterte hender. Han har forvaltet et thrillermateriale til å påminne ganske sterkt om et middels Dario Argento-sammenskrudd giallo-verk, men sluttproduktet er overraskende blodfattig og langt fra så sleazy som man skulle tro.

Filmen spinner rundt kulissene i den italienske toppmodellbransjen med Milano som setting, og tittelen peker på en tomhet og overfladisk holdning til hva som ligger under det modellene uttrykker foran kamera – i tillegg til det mer åpenlyse om at kvinnene har lite eller ingen klær under de korte skjørtene. Vel, mysteriet oppstår idet én av modellene forsvinner, og hennes tvillingbror kommer til Milano i frykt, fordi han mener å ha sett – med telepatiske evner – at hun skal ha blitt drept. Kort tid etter blir flere andre modeller funnet drept. Filmen nyter naturligvis en viss fordel av å kunne omgi seg med en angivelig modellelite, og Vanzina tillater seg å dvele litt ved estetikken i dette miljøet, uten at det blir grenseløst sensuelt i selve filmskapelsen. Den danske supermodellen Renée Simonsen får etter hvert en sentral rolle, uten å gjøre seg bort, mens sjangerveteranen Donald Pleasance tilfører kredibilitet i rollen som aldrende politietterforsker. I bakgrunn høres konturene av Pino Donaggio-musikk (blant annet kjent for sitt samarbeid med Brian De Palma), men det lave lydnivået på DVD-versjonen gjør at det aldri klarer å fargelegge filmen. «Nothing Underneath» er et slentrende og helt kurant innspill til den sene giallo-perioden, men uten tydelige høydepunkter. (Filmen fikk dessuten en oppfølger som også utkom på 80-tallet, «Too Beautiful to Die», som jeg dessverre ikke har sett.)

651 Clownhouse (1985)

Det er med en ikke-ubetydelig bismak man i det hele tatt setter seg til rette for å se «Clownhouse». Hvorfor? Fordi filmens regissør, Victor Salva, ble dømt for å ha seksuelt misbrukt den da 12 år gamle hovedrolleinnehaveren, Nathan Forrest Winters, under filminnspillingen.

Men det til side: Det er ingen tvil om at Victora Salva kan film (noe han også senere fikk vise med den undervurderte «Powder» i 1995). Det gjøres tydelige visuelle grep for å skape en underliggende creepy atmosfære på vei mot et mer klassisk horror-klimaks: Tre brødre (hvor den eldste spilles av en ung Sam Rockwell) fanges i et stort hus der de blir jaget av tre psykopater utkledd som klovner. Filmen er på sitt sterkeste i første halvdel, hvor det settes opp en Stephen King-lignende setting, men innenfor inspirerte filmiske rammer på et høyere nivå enn flere av samme tiårs middelmådige King-adaptasjoner. Men der Salva har et tydelig blikk for kameraposisjoner, bruk av locations og fortellertempo, hemmes helheten også av å være noe substansløs og lite spektakulær. Kanskje oppleves også filmens snikende uhygge ubevisst gjennom kjennskap til det forferdelige som ikke er en del av filmen, men som det tross alt er vanskelig å distansere seg fra når man først ser den.


1980-tallet: 661 – 670. plass

670 Dykket (1989)

Med actionthrilleren «Orions belte» fra 1985 ble det bevist at man også kunne lage habil sjangerfilm her i landet. Suksessen banet nok mye vei for «Dykket» som er regissert av britiske Tristan de Vere Cole (mannen bak den engelske versjonen av «Orions belte»).

I likhet med «Orions belte», er strukturen og virkemidlene i «Dykket» velkjente, men med en tydelig norsk forankring i tematikk og miljø som likevel skaper en forfriskende dimensjon. Her tas vi med til Nordsjøens havbunn, der to norske dykkere skal foreta et kort rutinedykk før de skal reise til fastlandet for en etterlengtet ferie. Men oppdraget blir naturligvis ikke så problemfritt som først antatt.

Som en kappløp-mot-tiden-thriller er «Dykket» ikke så intenst oppjagende og spennende som potensialet kanskje tilsier, men den svettefremkallende klaustrofobien kjennes virkelig på kroppen, både uttrykt gjennom regi og hovedrolleinnehaver Bjørn Sundquists energiske portrettering. Særlig sterk er den litt underspilte og subtile skildringen av hvordan de involverte menneskene, på land og under havets bunn, tar innover og forholder seg til hva utfallet sannsynligvis blir. Musikken ved Geir Bøhren og Bent Åserud er også sterkt oppbyggende for nettopp denne følelsen, uten at de her er i nærheten av å skape ikoniske melodilinjer som i «Orions belte». Filmen savner derimot noe dynamikk, både i historiefortellingen og visuelt. Men filmens konsentrasjon om dramaet under vann, og ideen om gjengivelsen av et klaustrofobisk mareritt, er i seg selv en befriende kvalitet – og gjør filmen minst like vellykket som Erik Skjoldbjærgs senere «Pionér» som hentet inspirasjon fra nettopp «Dykket».

669 Harry and the Hendersons (1987)

«Harry and the Hendersons» er en av flere filmfavoritter fra barndommen som burde få lov til å forbli et positivt minne, uten å bli dratt opp til et smått unødvendig gjensyn der noe av illusjonen ubønnhørlig knuses. Fascinasjonen skyldtes i mye skapelsen av Bigfoot-karakteren, der et imponerende og fortjent Oscar-vinnende sminkearbeid aldri overskygger at figuren samtidig uttrykker en genuin personlighet det skapes følelser for. Denne konstruksjonen er like imponerende i dag, men er i seg selv likevel ikke nok til at filmen kan anses som en sementert klassiker i sitt segment, slik som den antatte inspirasjonskilden «E.T».

Den første halvtimen er riktignok veldig fornøyelig; der Bigfoot-karakteren skal gjøre seg kjent med den amerikanske kjernefamiliens hjem, og John Lithgow etableres som en Chevy Chase-lignende karikatur av en farsfigur. Men på et tidspunkt forvitrer mye av komedien, og da sklir «Harry and the Hendersons» ut i mindre oppslukende retninger, uten egentlig å finne tilbake til magien som ble skapt i filmens første halvtime.

«Harry and the Hendersons» ble unnfanget av Steven Spielbergs produksjonsselskap Amblin, og føyer seg naturlig inn i rekken av selskapets mange vellykkede familiefilmer av 80-tallet. Men i den rekken mangler også «Harry and the Hendersons» noe av den helhetlige kvaliteten som de aller beste av selskapets filmer hadde, og som derfor gjør filmen mindre relevant å trekke frem i dag.

668 Vanishing Act (1986)

«Vanishing Act» er en ganske snedig konstruert thriller i tv-filmformat. Plottet og thrillermekanismene slekter umiskjennelig på Alfred Hitchcock, men det filmatiske ambisjonsnivået matcher ikke samme mesterstørrelse.

Vi befinner oss i et snødekket Rocky Mountains-landskap, og blir kjent med en mann idet han oppsøker det lokale politiet for å melde at kona hans – som han er på bryllupsreise med – har forsvunnet. Kort tid etter får han beskjed om at kona er funnet og befinner seg hos en lokal prest. Problemet er bare at han ikke kjenner igjen kvinnen, spilt av Margot Kidder, som insisterer på at hun er hans kone. Dette besynderlige plottet vris til en blanding av komisk effekt, som tydeligst illustreres i skuespillet til Elliott Gould som politimannen, og mystisk spenning som pirrer nysgjerrigheten. Hvordan det hele henger sammen avsløres først i sluttminuttene som presenterer en intrikat og fornøyelig plot-twist, som er verdt ventetiden på drøye 90 minutter. Som filmverk er «Vanishing Act» relativt ubetydelig, og underveis er den heller ikke konstant spennende/engasjerende. Men med en iboende særegen tone karakterisert av usagt komedie og et Hitchcock-aktig plott, så blir det likevel et fornøyelig, lite bekjentskap.

667 Shocker (1989)

Da «Shocker» ble lansert i 1989, var det virkelig ytterst på halen av det amerikanske slashervesenet som hadde slått seg løs på amerikansk film fra 70-tallet og utover 80-årene. Wes Craven hadde naturligvis selv vært en viktig eksponent for subsjangeren, og i «Shocker» forsøker han å bygge videre på mange av de samme ingrediensene som fantes i suksessen «A Nightmare on Elm Street». Filmen ble imidlertid ingen suksess, verken kommersielt eller kunstnerisk, og blir nok av mange typisk kategorisert og avskrevet som nettopp et uinspirert biprodukt av «A Nightmare on Elm Street». Det er forståelig, men også i overkant slemt og lettvint.

«Shocker» er ladet med sine kvaliteter, og særlig er den første drøye halvtimen frisk der den stemningsfullt etablerer og balanserer en uhyggelig horroratmosfære med en komisk undertone. Innimellom er det rasende underholdende, men på et tidspunkt mister Craven evnen til å balansere filmens elleville konsept og tåpelighetene tar overhånd. Som bad-guy blir karakteren Horace Pinker presentert, spilt av Mitch Pileggi (som senere skulle gjøre seg mer bemerket i rollen som Walter Skinner i «The X-Files»), i forsøk på å skape en ny Freddy Krueger, men han blir egentlig aldri etablert som en genuint fryktinngytende eller spennende figur. Wes Craven har åpenbart mange ideer som skal settes ut i livet her, og det er sjeldent noe å innvende på skrekkmesterens kameraføringer og lekenhet. Men «Shocker» er dessverre, til tross for en lovende første akt, et lite stykke unna å være hundre prosent vellykket.

666 White Nights (1985)

Taylor Hackfords «White Nights» omhandler en profesjonell danser som under den kalde krigen bedro Sovjetunionen til fordel for USA, men som etter en nødlanding i Sovjetunionen blir oppdaget og tatt til fange av KGB.

«White Nights» åpner sterkt med en lang og spennende koreografert ballettsekvens som avløses av en intens skildret nødlandingssekvens om bord på et fly. På samme måte avsluttes filmen med en energisk og medrivende fluktsekvens, hvor hovedfiguren og hans medhjelpere forsøker å rømme fra sovjetisk fangenskap til amerikansk ambassadejord. På den andre siden er «White Nights» lite engasjerende i det vide rommet mellom begynnelse og slutt, og med en spilletid på 2 timer og 15 minutter, blir det merkbart problematisk.

Hovedrollen spilles av Mikhail Barysjnikov, som først og fremst er en berømt sovjetisk-amerikansk danser, dernest skuespiller. Barysjnikovs dansekompetanse utnyttes til det fulle av Hackford, som gir god plass til lange ballettsekvenser, hvilket også bidrar til en viss særegenhet med autentisk tilsnitt. Samtidig er hovedfiguren, portrettert av Barysjnikov, såpass grunn at et mediokert og ganske uttrykksløst skuespill tolereres. Ensemblet for øvrig er solid foranket i karakterskuespillere som Helen Mirren, Isabella Rossellini, Gregory Hines og Jerzy Skolimowski. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at materialet er ganske seigt og lite effektivt sammensatt, og i retrospekt er det totalt sett ikke eksepsjonelt minneverdig.

665 Cocoon (1985)

«Cocoon» er Ron Howards litt glemte, familievennlige science-fiction-film, som på midten av 80-tallet ble målt til suksess både kommersielt og av kritikere. Filmen kretser rundt en gruppe Florida-baserte eldre som får smaken på ungdommelighet og fristes til evig liv når de eksponeres for det som viser seg å være aliens i menneskeforkledning.

«Cocoon» fremstår ikke nødvendigvis som veldig datert, og det virker betimelig at den sågar sanket Oscar-statuett for spesialeffektene, der bruken heldigvis ikke tar overhånd. Howard holder historiefortellingen på et jordnært nivå, noe som også tillater det aldrende skuespillerensemblet å briljere, anført av veteran Don Ameche som vant Oscar for sin birolleprestasjon. Veldig morsom er imidlertid ikke «Cocoon», og forsøket på å tematisere menneskets trang til evig liv utforskes halvhjertet og ebber ut i det uforløste. Howard er dessuten i overkant opptatt av å skape sentimentalitet, og helheten blir omtrent like seig å svelge som den er fornøyelig der og da.

664 Cocktail (1988)

En god cocktail består gjerne av gode råvarer der ingrediensene foredles med omhu til en balansert smak. Bartenderens rolle er således avgjørende, og overført til film vil det være regissørens ansvar å lage en god cocktail, eller film da. Men tilfellet «Cocktail» fra 1988 smaker nok kanskje mer av en kommersiell, ferdigblandet cocktail enn av noe mer spennende – og kanskje derfor ble den også rimelig populær blant massene, mens filmkjennerne gjerne rynket litt på nesa.

Den australske regissøren Roger Donaldson har heller aldri vært noen utpreget kunstner, snarere en litt udefinerbar filmskaper som har leflet med et knippe halvveis gode produksjoner, uten egentlig å lande en veldig imponerende filmografi over tid, og ei heller uten å ha noen virkelige mesterverkslignende høydepunkt underveis. «Cocktail» er uansett av hans mest berømte, men ikke nødvendigvis skarpeste, forsøk. Godt hjulpet av tilstedeværelsen til Tom Cruise mot høyden av karrieren, men også på grunn av et velkomponert og glatt underholdningsdriv, ble «Cocktail» en publikumssuksess.

De siste 10-15 årene har jeg riktignok bare sett fragmenter av «Cocktail» etter å ha streifet tilfeldig innom visning på lineær tv, men slukte den naturligvis noen ganger i sin helhet da den var en populær gjenganger på diverse tv-kanaler gjennom 90-tallet. Derfra huskes et glinsende uttrykk, innimellom preget av en koreografert musikkvideo-estetikk og amerikansk coolness som bare Tom Cruise i kombinasjon med en utpreget 80-tallslook kunne tilby. Men jeg husker den også som en litt svett filmopplevelse, og med et romantisk sideplott som i andre halvdel kjører filmen mot en kjedeligere og mer klisjefull kjærlighetssti.

663 Somewhere in Time (1980)

Christopher Reeve spiller rollen som en moderat suksessfull tekstforfatter for teaterscenen, hvor han etter en forestilling på mystisk vis får overlevert et gammelt lommeur av en eldre dame, uten at det forklares nærmere. Det hele blir ikke mindre mystisk, eller latterlig, når han etter hvert oppdager at kvinnen som ga ham lommeuret var en gammel skuespillerstjerne fra begynnelsen av 1900-tallet. Eller når Reeve ved hjelp av hypnose reiser tilbake i tid fra nåtiden (70-tallet) til 1912 for å hengi seg i en forhåpentlig gjensidig lidenskap med den samme kvinnen, for øvrig spilt av Jane Seymour.

«Somewhere in Time» er noe så eiendommelig som et ganske selvhøytidelig sentimentalt drama spunnet rundt et science-fiction-plott ført i pennen av Richard Matheson (som er mest kjent for å ha skrevet tv-serien «The Twilight Zone»). I dette romantiske/sci-fi-dramaet svinger derimot pendelen ustanselig mellom en latterlighet som i det ene øyeblikket gjør den ganske så fornøyelig, bare for å virke uutholdelig irriterende i det neste. Filmens musikk, produksjonsdesign og sågar hypnotiske stemning er imidlertid akkurat så tiltalende at verket vipper over i det behagelige hjørnet som et kuriøst, interessant filmbekjentskap.

662 White of the Eye (1987)

Det sies gjerne at Donald Cammell tok livet sitt som en direkte følge av at hans siste spillefilm, «Wild Side» fra 1995, ble maltraktert i klipperommet etter instruks fra en sensurivrig produsent. Før den tid hadde Cammell lagd fire spillefilmer, hvor det udiskutable høydepunktet var det gåtefulle übermesterverket «Performance» der Cammell delte manus- og regissørarbeidet med Nicolas Roeg. Fordi sistnevnte fikk en langt mer tiljublet karriere som filmkunstner i ettertid, har det også blitt vanlig å tilskrive Roeg hovedæren for «Performance», mens det i virkeligheten var Donald Cammell som skal ha vært den mest drivende for akkurat det prosjektet.

«White of the Eye» er derimot helt og holdent Cammells verk. Og det er et verk som med skjærende stemme skriker etter oppmerksomhet, og som bør få det. Ikledd en ganske heslig tv-filmestetikk er «White of the Eye» en ujålete b-filmproduksjon i thriller/horrorsjangeren, men en visuelt selvbevisst sådan. Cammell låner for eksempel tydelige elementer fra italienske giallo-produksjoner i måten kamera føres inn i drapssekvenser, mens den marerittaktige og forstyrrende atmosfæren males frem som et eksperimentelt speilbilde av David Lynch. «White of the Eye» er et skjevt, horroraktig avant-garde-prosjekt som prioriterer «style over substance», noe som ikke nødvendigvis er feil. Men som helhetlig verk blir filmen gradvis mer problematisk enn engasjerende. Både skuespillet og fortellerevnen har tydelige mangler ved seg, og filmens fravær av indre logikk blir på et tidspunkt et større problem enn gleden over de filmatiske krumspringene som først virker så fascinerende, men som kanskje ikke holder løpet ut.

661 The Rainbow (1988)

The Rainbow av Ken Russell er en slags prequel til hans «Woman in Love» fra 1969 (som jeg ikke har sett) basert på romaner av D. H. Lawrence. Her finner handlingen sted på starten av forrige århundre, der vi kastes ut i en forholdsvis klassisk coming-of-age fortelling om ungjenta Ursulas yrende frihetslengsel og seksualoppdagelse på tvers av kjønn. Litterært fremstår hun trolig som en modernistisk kvinnefigur, men det aspektet preger aldri Russells filmatisering som er overraskende rund i kantene. For det er en uvanlig dempet Russell som skildrer denne kvinnelige oppvåkningen i en utstudert historisk kontekst som gir lite nerve til fortellingen.

Det er for så vidt interessant å se Russells filmiske håndtering av noe mer konvensjonelt enn han vanligvis assosieres med. For selv om filmen har sin anselige dose nakenscener, er Russell nesten oppsiktsvekkende lite snuskete i skildringen av den seksuelle frigjøringen (inkludert lesbesex) som ligger potent i materialet. Jevnt over ligger filmens fremste kvaliteter i et ganske stemningsfullt fotoarbeid, og i skuespillet hvor den alltids særegne David Hemmings er spesielt gnistrende.