De 50 beste filmene i 2018 (11.-1. plass)

Se også:
11.-20. plass
21.-30. plass
31.-40. plass
41.-50. plass

10 A Quiet Place

Det er bare to år siden «Don’t Breathe» kom som et forfriskende filmatisk tilskudd til horrorsjangeren, hvor lydbildet (med særlig fravær av lyd) stod frem som et bærende og vellykket grep. «A Quiet Place» knytter tilsvarende grep enda tettere mot filmens handling, hvor premisset er like enkelt som det er genialt: Verden er blitt erobret av monstre som tiltrekkes av lyd, og for å overleve må derfor de gjenværende menneskene være stille til enhver tid. Dette premisset gir potensial for en audiovisuell fortellerkunst som regissør John Krasinski heldigvis vet å maksimere for spenningens skyld. Manusarbeidet er imidlertid ikke alltid like lysende, og «A Quiet Place» blir tidvis lidende under forutsigbare manusgrep og logiske brister. Kraften i den lyd- og bildesterke formidlingen veier imidlertid klart tyngre på vektskåla, hvor det også skinner gjennom at Krasinski i skildringen av familierelasjoner og i fotograferingen av landskapene har funnet nyttig inspirasjon fra Steven Spielberg.

9 Unsane

Steven Soderberghs røtter fra amerikansk uavhengighetsfilm har tydelige forgreininger inn i kjernen av «Unsane», hvor den stadig innovative filmskaperen har gjennomført hele innspillingen med iPhone. I Soderberghs erfarne hender blir imidlertid aldri iPhone-kameraføringen redusert til kun en gimmick, men er isteden sømløst integrert i filmskapelsen for å fremme et voyeuristisk perspektiv – dog i en dysfunksjonell, men hverdagslig ramme. «Unsane» har noen startproblemer, men gradvis innlemmes vi i et fascinerende psykologisk horrorunivers, med en glitrende Claire Foy i hovedrollen, hvor skildringen av et mentalt sammenbrudd gir sterke assosiasjoner til Roman Polanskis «Repulsion». Selv om Soderberghs prosjekt også innehar en skarp samfunnskommentar rettet mot amerikansk legemiddelindustri, så vel som vår omgang med sosiale medier, er den aller skarpest som en oppfinnsom og etter hvert sanseløst underholdende sjangerfilm, hvor den heller ikke vandrer veldig langt unna det filmatiske terrenget Soderbergh tråkket opp i «Side Effects», og som «Unsane» mer enn gjerne kan ses som en spirituell oppfølger av.

8 Dobbelt begjær

Det bruser lett i filmblodet når en stilistisk anlagt filmskaper som Francois Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til Brian De Palma, David Cronenberg og Roman Polanski. I hvert fall skal det vanskelig gjøres å treffe mine filmpreferanser mer kirurgisk presist. Ozon viste allerede i 2003 med den mesterlige «Swimming Pool» at han behersker thrillersjangerens konvensjoner, og som estetiker setter han i «Dobbelt begjær» sin karakteristiske visuelle signatur på helheten ved å dyrke og fremheve vakkerhet som et filmatisk virkemiddel. Det er sjeldent å se kontemporær kinofilm komme med et så tydelig virtuost uttrykk som Ozon serverer i «Dobbelt begjær» (fjorårets «Elle» av Paul Verhoeven er et viktig unntak) , og som her særlig kanaliseres av identitet- og tvillingtematikk som avbildes i speilbilder og split-screen til den store gullmedaljen. For oss som er ekstra glad i sånt, er det vanskelig å bli mett på en film som «Dobbelt begjær».

7 I, Tonya

En av årets store positive overraskelser kom tidlig på kinoåret i form av et portrett av kunstløpsportens femme fatale og det skandaleomsuste 90-tallsikonet Tonya Harding. For ut av det blå har den veldokumenterte historien blitt dramatisert med en filmisk energi, finesse og rytme som er nær å kunne måle seg med ethvert samarbeid mellom Martin Scorsese og Thelma Schoonmaker, hvor dramaturgien har særlige fellestrekk med selveste «Goodfellas». Men regissør Craig Gillespie demonstrer også en egen, karakteristisk stemmebruk med en kreativitet som kommer heldig til uttrykk i spennende kameraføringer og innovative formgrep hvor fiksjonen ofte speiles mot virkeligheten. Scenografien og tidskoloritten er spot on, mens Margot Robbie leverer en eksplosiv, men heldig nyansert tolkning av Tonya Harding. Som kontrast er Allison Janney definitivt over-the-top (dog grenseløst underholdende) i tolkningen av Tonyas kjederøykende og emosjonelt iskalde mor, men i dette helt unike og fengslende filmuniverset er det akkurat innenfor.

6 Revenge

Det er fristende å tenke at franske Coralie Fargeats med «Revenge» har kastet seg ut i det blodige farvannet skapt av Julia Ducournaus i fjor med horrormesterverk «Raw». Vi har å gjøre med to kvinnelige, europeiske filmskapere som debuterer innenfor rammene av såkalt «art-house-horror», men som gjør det i et format og med en markant visuell fingerspissfølelse og vitalitet som påkrever og fortjener større oppmerksomhet og kinolansering. «Revenge» oppleves som mindre underholdende og helhetlig enn «Raw», men rendyrker til gjengjeld i enda sterkere grad et overdrevent, stilisert uttrykk mens den problematiserer seksualisert vold innenfor rammene av et forførende fotoarbeid som kanaliserer det mannlige blikket – men som konfronteres brutalt med et feministisk karaktermotstykke som utnytter kraften i egen seksualitet i en ubarmhjertig hevn. Tankegodset er ikke veldig komplekst, men iscenesettelsen er mesterlig. «Revenge» er film i ordets rette forstand, hvor mediets audiovisuelle fortrinn dyrkes frem og gir oss en kompromissløs brutal, men også pustberøvende vakker filmopplevelse.

5 Roma

Frykten for at strømmetjenestenes klamme hånd over de fremste filmskaperne skulle frata deres ambisjoner og motivasjon for å lage storslåtte filmproduksjoner som egentlig skriker etter å bli sett på størst mulig lerret, har foreløpig vist seg å være overdrevet. «Roma» av Alfonso Cuarón er lagd for Netflix, men nytes i sin majestetiske svart/hvitt-produksjon åpenlyst best i størst mulig format. Innenfor skildringen av et personlig barndomsportrett, er «Roma» nydelig og melankolsk fortalt, fortrinnsvis gjennom et klinisk fotoarbeid som oppsøker motiver og bilder man forstår Cuarón ønsker å dvele i. Derfor er «Roma» i visshet saktegående, men de mange hverdagsportrettene har rikdom og finesse til å forsvare fraværet av emosjonell tilknytning – og når intensiteten først skrus opp, blir også den følelsesmessige effekten desto sterkere – og det som vokser frem er også en flott filmatisk hyllest til kvinnenemenneskene i barnas liv. Det er blitt en klisjé, men typisk betegnede for «Roma» at nesten ethvert bilde fra filmen kan fryses for så å bli hengt opp på veggen som et kunstverk. Bare tiden vil vise, men fornemmelsen om at Cuarón med «Roma» har lagd et verk som bare vil vokse i anseelse, er merkbar.

4 Suspiria

Med Dario Argentos originalverk fra 1977 liggende tett mot filmhjertet, er spørsmålet om Luca Guadagnino kunne få innpass via helt andre retningsvalg og virkemidler i en utpreget alternativ nytolkning. Der Argento badet sitt særegne horrorunivers i et overveldende og rikt fargespill med voldsomme drapsiscenesettelser, henfaller Guadagnino mer til den psykologiske horrorfilmtradisjonen. Med filmspråklig gjenklang av Zulawski, Polanski og Kubrick, meisler Guadagnino tålmodig ut et kunstnerisk ambisiøst skrekkfilmportrett som først og fremst kanaliserer en udefinerbar, psykologisk uhygge. Innrammet i et betonggrått og regntungt 70-tallstypisk Berlin, skapes en velfungerende kontrast sett opp mot filmens ekspressive innhold av hekseri som kulminerer med et flammende klimaks. Suspiria anno 2018 er imidlertid sjeldent genuint skremmende eller spennende. Likevel er det udiskutabelt at Guadagnino har skapt et begivenhetsrikt og positivt utmattende filmverk – men der en spilletid på over to og en halv time krever gjensyn for å kunne avgjøre hvorvidt helheten faktisk rommer et fullendt mesterverk eller ei.

3 Call Me By Your Name

«Call Me by Your Name» har mange av de samme kvalitetene som i de beste filmene som den franske nybølgeskaperen Rohmer ga oss på 70- og 80-tallet, og som helt åpenlyst har fungert som inspirasjonskilde for italienske Luca Guadagnino her. Med en sommerlig og kultivert sydeuropeisk setting i bakgrunn, er det som om landskapet i seg selv er ment å trigge en emosjonell respons. Og som Rohmer skaper Guadagnino tid og rom for naturlig, flytende dialoger. Ut av dette vokser sakte og stemningsfullt frem en intens kjærlighetshistorie, og som uten å gjøre noe stort poeng av det også er en homofil kjærlighetsskildring. Timothée Chalamet står sannsynligvis bak 2018s mest forbløffende rolleprestasjon, der han spiller en tenåringsgutt som utvikler følelser for en litt eldre forskningsassistent (også fremragende spilt av Armie Hammer) som jobber for faren (Michael Stuhlbarg, også han helt fantastisk) og bor hos familien gjennom sommeren. Som regissør har Guadagnino alltid vært opptatt av å fange vakkerhet på film, fra arkitektur til mennesker. Han dveler imidlertid ikke ved skjønnheten for skjønnhetens del, men pirker i det som et skall som kan åpnes og utforskes for å oppdage nye lag. «Call Me by Your Name» har alt dette, og dessuten avsluttes det hele med en emosjonell og kunstnerisk triumf av en scene som går inn i rulleteksten parallelt som den går inn i filmhistorien.

2 The Florida Project

«The Florida Project» kunne blitt en overtydelig fabel, der det settes opp en skildring av amerikanske barn i fattigdom boende i et lugubert motellkompleks et steinkast fra inngangsportene til Disney World i Florida – selve representasjonen av en drøm for ethvert barn. Heldigvis er imidlertid filmskaper Sean Baker overhodet ikke i nærheten av å ty til forenklede og billigkjøpte grep. Snarere tvertimot er «Florida Project» av det absolutt mest naturlige, nære og respektfulle jeg har sett i skildringen av et såkalt «white trash»-miljø og sosial nød. Baker lader fremstillingen med samme genuine hjertevarme som fantes i François Truffauts beste barndomsskildringer, krysset med assosiasjoner til selveste «Rakkerungene». Filmen har et episodisk driv gjennom noen sommerdager, som gir oss illustrasjoner på en oppvekst preget av barnlig undring, pek, lek – men tydeligst av fortvilelser som barna ikke selv aner rekkevidden av. Skuespillerinstruksjonen, især av barna, er forbi det imponerende, mens Willem Dafoe leverer tett opp mot et karrierehøydepunkt i en fin og kompleks rollefigur som motellbestyrer og «farsfigur».

1 Phantom Thread

Det er som om hver film fra Paul Thomas Anderson innehar en monumentalitet som det er vrient å konkretisere hva består av, men som virker å ligge latent i hele spektret av filmskapelsen. «Phantom Thread» føyer seg inn i en filmografi preget av flere evigvarende filmkunstverk som fremstår løsrevet fra vår tid. «Phantom Thread» er naturligvis storslagen og grenseløs elegant der den på stofflig vis omgir seg med en luksuriøst kostymert 1950-tallsutgave av London. Men Paul Thomas Anderson kontrastfyller samtidig den livløse stilsikkerheten med et yrende, tidvis pirrende og ofte mørklagt indre liv.

«Phantom Thread» er i kjernen en psykologisk thriller formulert som et slags trekantdrama – eller en dysfunksjonell kjærlighetsskildring – fortalt med smartness, og fremført med en blendende skuespillerkapasitet. Daniel Day-Lewis er en åpenlys katalysator og et kraftsentrum for historiefortellingen, men vårt blikk festes like mye ved en fremragende Vicky Krieps perspektiv der hun gjennom egen selvstendighet også avkler hans toksiske maskulinitet. Til slutt er det likevel det sanseløst forførende filmspråket som hever «Phantom Thread» mot mesterverkshøyder. For første gang har også Paul Thomas Anderson selv hatt foto på egen film, og har i det skapt bilder som lukter av virkelig klassisk, cineasatisk filmskapelse i bredeste kinoformat. Årets beste.


De 50 beste filmene i 2018 (20.-11. plass)

Se også:

21.-30. plass
31.-40. plass
41.-50. plass

20 Savnet

Skildringen og håpløshet får gjerne en ekstra dimensjon satt til rammene av et grått og forfallent østeuropeisk bybilde, men den russiske mesterregissøren Andrej Zvjagintsev er for god til kun å spekulere i tristessen. Hans siste film, «Savnet», kommer med så mange flere lag, men der omgivelsene naturligvis også spiller en betydelig rolle i det hjerteskjærende dramaet. En gutt blir observerende tilskuer til at hans distanserte og rett ut uskikkede foreldrene tar ut skilsmisse, og etter en av mange intense krangler,  oppdager de at gutten har forsvunnet. Han meldes savnet – men hvor savnet er han egentlig i foreldrenes liv? Zvjagintsevs filmer, og særlig de som omhandler barn og oppvekst, vil for alltid bli målt opp mot mesterverket hans fra 2003, «Tilbake». Men selv om «Savnet» ikke treffer like sterkt, er det fremdeles et nyanserikt, tankevekkende og velspilt drama vi serveres – tålmodig fotografert med en kald poesi som fargelegger en skildring som er tilsvarende kjølig, men også emosjonelt ubehagelig og sterk.

19 You Were Never Really Here

Den skotske filmskaperen Lynne Ramsays sedvanlige kompromissløshet kommer tydelig til uttrykk også i «You Were Never Really Here». Utålmodige kinogjengere som intetanende forvillet seg inn i kinosalen i møte med det som ble annonsert å være «en ny thriller med Joaquin Phoenix», ble sannsynligvis ikke værende lenge i kinomørket. Filmens stemningsfulle dysterhet hviler tungt utenpå de dvelende bildene som er enda hardere enn i Ramsays mesterlige «We Need to Talk About Kevin» fra 2011. «You Were Never Really Here» kan være like eksplosiv og brutal som den er vag og poetisk, og disse overgangene i stemningsbilder bindes like mye sammen av det gjennomført stilistiske regissørarbeidet, som av skuespillet til Joaquin Phoenix – i sentrum for et genuint og bekmørkt karakterportrett i stand til å ryste til de fleste av oss.

18 Cold War

Det er fem år siden polske Paweł Pawlikowski ga oss den nesten sensasjonelt vakre «Ida» fortalt i stilrene sort/hvitt-tablåer. I årets «Cold War» skildrer han en intens kjærlighetshistorie etter tilsvarende filmatiske noter – igjen i sort/hvitt og igjen i 4:3-format. Filmspråket er imidlertid denne gang mer dynamisk; både klipp og foto bidrar i begynnelsen til å etablere et univers som er mer preget av dokumentarisme enn stilisme, før det er som om filmspråket endrer fasong i takt med utviklingen i historiefortellingen. «Cold War» forflytter seg i tid og geografisk rom gjennom ulike europeiske steder på 1940- og 50-tallet, og disse bevegelsene bygger også oppunder et mer variert filmatisk uttrykk. Historiens iboende musikalitet blir også en smittende effekt på filmspråket. Innenfor denne rammen ligger en håpløs kjærlighetsskildring om en mannlig musikker og en yngre kvinne som skal være en del av hans musikalsk-kulturelle turné. Det utvikles et vibrerende kjærlighetsforhold, hvor de verken klarer å leve sammen eller hver for seg. Joanna Kulig, som også spilte i «Ida», er spesielt fremragende i rollen som den temperamentsfulle, men karismatiske polske jenta som driver frem og tilbake mot ham. Hennes temperament blir også overført til filmspråket, som også viser hvordan «Cold War» er en film som først og fremst handler om og kanaliserer følelser, men uten fnugg av sentimentalitet. Det er udiskutabelt at Pawlikowski på nytt har lagd et betydelig kunstverk av en film å fortape seg i.

17 Halloween

David Gordon Green har i «Halloween» anno 2018 valgt å ignorere alle handlingstrådene som ble spunnet ut av originalfilmens mange oppfølgere, og valgt å fortsette historiefortellingen med utgangspunkt i den banebrytende og mesterlige 1972-versjonen av John Carpenter. Det er også noe beundringsverdig respektfullt med årets «Halloween», som utvilsomt er lagd med kjærlighet til Carpenters originalverk, og som absorberer mange av de samme stemningsfulle skildringene og stilgrepene – ned til karakteristiske kamerakjøringer – som også er uløselig knyttet til epoken som originalfilmen var en del av. David Gordon Green har opplagt én fot i fortiden i det som ofte minner om en pastisj, men det finnes også avtrykk av nåtiden (for eksempel et tydeligere element av humor) med et forsøk på å revitalisere en subsanger som kun har hatt sporadisk puls siden 1980-tallet. Kommersielt er det mye som tyder på at David Gordon Green har lyktes, men også kunstnerisk er nye «Halloween» en helstøpt sjangerfilm som oser av effektiv horror og cineastisk finesse. Jeg ser gjerne mer av dette.

16 Black Mirror: Bandersnatch

TV-seriefenomenet «Black Mirror» fikk helt på tampen av 2018 et nytt tilskudd i form av det interaktive filmbidraget «Bandersnatch». Serieskaper Charlie Brooker har forfattet en unik filmopplevelse som lar seeren til en viss grad styre handlingen ut fra følgende utgangspunkt: Vi er i 1984, og en ung dataprogrammerer jobber for å få lansert et dataspill basert på en bok hvor historiefortellingen kan styres av publikums veivalg underveis. Om man, som meg, er skeptisk til interaktiv film som konsept, kunne det ikke vært smartere løst enn i «Bandersnatch» som integrerer det interaktive elementet i en historiefortelling som handler om noe av det samme, innenfor rammen av dataspill på 80-tallet. Det er en vanskelig øvelse å vurdere «Bandersnatch» fordi det finnes utallige mulige versjoner avhengig av dine veivalg, men filmens univers – uavhengig av retningsvalg – er totalt oppslukende, også filmatisk. Tidskoloritten er skarp og nostalgisk, dog med mørke anslag med et hint av David Cronenberg – også fordi våre veivalg ikke bare handler om hovedpersonens utvikling av dataspillet, men også knyttes opp mot et psykologisk komplekst portrett som bindes til traumer fra barndommen og forholdet til egen far. Ut av alt det vokser en film rik på ulike dimensjoner og kvaliteter, og sjeldent har behovet for «gjensyn» vært sterkere enn etter første møte med én av versjonene som utgjør «Bandersnatch».

15 The Tale

HBO-filmer har til det siste, i enda større grad enn Netflix, typisk vært assosiert med mindre ambisjonsrike og gjerne kunstnerisk uinteressante filmproduksjoner. Det var derfor en positiv overraskelse å gå den HBO-lanserte «The Tale» i møte, som uventet viste seg å være et tematisk komplekst tv-filmverk med en tydelig og mer utfordrende filmidentitet og skaperkraft. «The Tale» er skrevet og regissert av Jennifer Fox, og er en selvbiografisk beretning om egen oppvekst og hvordan hun, uten at hun fullt ut forstod det, ble offer for seksuell utnyttelse i altfor ung alder av en eldre mann. Men det er mer veien som tas for å komme dit, via hennes egne erindringer, som forblir filmens kraftsentrum og kilde for et foruroligende stemningsleie som rir hele filmverket. Filmens mange og vanskelige spørsmål løftes til overflaten av en billedlig fremstilling av subjektive, mentale prosesser som tidvis kan være vanskelig å begripe seg på. Både fordi det eksperimenteres med form og struktur, og fordi det aldri uttrykkes en tydelig moralisme, blir «The Tale» i alle sine nyanser og dimensjoner en ekstra skjerpende opplevelse man selv må ta del i. Og la oss ikke glemme Laura Dern som gjennom sin skuespillerprestasjon også kanaliserer alt dette, og beviser igjen at hun er av sin generasjons aller sterkeste kvinnelige skuespillere.

14 First Reformed

Paul Schraders humpete filmografi er nesten uten sidestykke i nyere amerikansk filmhistorie, men hullet han har befunnet seg i siden «Affliction» i 1997 har vært uvanlig dypt. Derfor var «First Reformed» av årets mest gledelige bekjentskaper. Her er Schrader tilbake som regissør/manusforfatter for et verk som oppsummerer og illustrerer hele hans virke. Som filmteoretiker har Schrader gjennom flere tiår vært filmens ypperste talsperson for Robert Bressons karakteristiske filmspråk. Med «First Reformed» forener han endelig selv det renskårne Bresson-språket med en intens karakterskildring som gir følelsen av å bivåne Schraders egne, åndelige oppfølger til «Taxi Driver» (som han jo i sin tid skrev manus til). Her snuses det på virkelig storhet, og Ethan Hawke leverer også en nyanserik tolkning som tåler sammenligning med de fleste. «First Reformed» er likevel akkurat ikke hardtslående nok, eller utstyrt med tilstrekkelig ikonisk kraft, til å slå inn alle dører. Men Paul Schrader mener endelig alvor igjen, og banker hardt på denne gang.

13 Ready Player One

Steven Spielberg har kanskje nådd 72 levde år, men det er lite som minner om en satt og sliten filmskaper som leverer et gammelmannsverk i 2018. «Ready Player One» er det stikk motsatte: Et overflødighetshorn av filmatisk idérikdom fortalt med sprudlende tempo. Som tematisk tilbakeskuende settes trolig verdensrekord i filmreferanser fra 70- og 80-tallet, men selve filmatiseringen er så hypermoderne som det lar seg gjøre. Riktignok synes jeg stedvis at den virtuelle verdenen kan bli i overkant frenetisk å bli værende i over tid, og Spielberg kunne med fordel tillatt seg flere pusterom for å gi ytterligere liv til figurenes tredimensjonale liv. Mye av Spielbergs magi ligger gjerne i krysningen mellom det eventyrlige og gjenkjennelige, hvor vektingen blir her klart tyngre på den ene siden. Dog evner mesterregissøren likevel å sveise sammen et karakteristisk og sentimentalt (ikke nødvendigvis i negativ forstand) historiefortellende klimaks. Det er umulig ikke å la seg fryde både underveis og etterpå, men det absolutt deiligste med «Ready Player One» er likevel sporten det blir å oppleve og telle de sanseløst mange film- og popkulturelle referansene som dukker opp.

12 The Post

«The Post» hadde amerikansk kinopremiere helt på tampen av 2017, men kom til norske kinoer tidlig i 2018. Med «Ready Player One» lansert kort tid etter, representeres her virkelig ytterpunktene i Steven Spielbergs vide filmografiske spenn. Riktignok forenes filmene av å bygge på en historisk fascinasjon og ikke minst filmatisk nostalgi, men de tilhører like tydelig to fundamentalt forskjellige filmlandskap. Med «The Post» har Spielberg komponert en tilbakeskuende thriller á 70-tallet, foregående i det politiske og journalistiske miljøet, med Washington Posts håndtering av Pentagon-papirene som bakteppe. Spielberg kjæler, sammen med fotograf Janusz Kamiński, lidenskapelig med den detaljfulle scenografien, i så sterk grad at innrammingen stjeler fokus fra dramaturgien som ikke er like spenningssøkende. Selv om «The Post» også kan være en anelse selvhøytidelig og pompøs – vi snakker tross alt om Spielberg – er dette gjennomgående et innsiktsfullt og perfeksjonert stykke filmarbeid som underholder stort og virker medrivende i kraft av sine filmatiske kvaliteter (særlig for oss som i utgangspunktet er veldig svake for filmens inspirasjonskilder av politiske 70-tallsthrillere).

11 Hereditary

Det slår meg når jeg ser tilbake på filmåret hvor sterkt Roman Polanski fremdeles fargelegger det beste som produseres av ny og vital horrorfilm. I «Suspiria» av Luca Guadagnino kjennes eimen av især «The Tenant», mens «Repulsion» banker på Steven Soderberghs «Unsane», og det er arven av «Rosemary’s Baby» som er spesielt merkbar i den imponerende regidebuten til Ari Aster. «Hereditary» er klassisk horrorkunst som oppsøker klaustrofobien i mørklagte og trange rom, og som lar okkulte krefter spinne ut av kontroll og styre mennesker ut i mentale sammenbrudd. Men «Hereditary» styrer samtidig unna klisjeene, og evner på imponerende vis å være konstant uforutsigbar – og skremmende. Toni Collettes tilstedeværelse bringer sågar tankene tilbake i tid til «Den sjette sansen», som heller ikke er en helt fremmed assosiasjon for det ambisjonsrike filmatiske arbeidet som også rir «Hereditary».


De 50 beste filmene i 2018 (30.-21. plass)

(Se også 40. – 31. plass og 50. – 41. plass.)

30 Assassination Nation

Sam Levinson skildrer et fundamentalt kaos med stilistisk, ungdommelig opprørsk aggresjon i «Assassination Nation». En amerikansk småby blir offer for en hacker som lekker alle innbyggernes mørkeste hemmeligheter som kan spores digitalt, fra pinlig søkehistorikk til private bilder. Med bakgrunn i en tydelig satire over avhengigheten av sosiale medier og pornofiseringen av ungdomskulturen, leker Levinson først nettopp med det typiske, glansede visuelle uttrykket som henspeiler på seksualiserte tenåringsmotiver. Men så snart trusselen mot den overfladiske verdenen slår inn, bikker filmen over i et spor av grenseløs, eksessiv vold; et sted mellom klassisk exploitation og den tegneserieaktige voldsiscenesettelsen som sett i «Kick-Ass». Levinson orkestrerer helheten uredd med en filmskapende vitalitet, kombinert med en tongue-in-cheek tilnærming, som i sum resulterer i et særdeles forfriskende filmbekjentskap.

29 Mission Impossible: Fallout

Tom Cruise befester utvilsomt posisjonen som vår tids definitive superstjerne og actionhelt i et nytt tilskudd til den fremdeles vellykkede «Mission: Impossible»-franchisen. Det er ingen symptomer på tretthet i film nummer seks om Ethan Hunt, selv om det er et lite knepp ned i kvalitet og underholdningsverdi fra den forutgående og enda mer helstøpte «Rogue Nation» av 2015. Det merkes likevel at regissør Christopher McQuarrie fremdeles sitter ved roret, hvor det på nytt manøvreres mot en realistisk, fysisk og stofflig actionpresentasjon. Dette er også en kurs Tom Cruise i høyeste grad medvirker til ved å kaste seg ut som sin egen stuntman ved enhver location, mens vi også får servert noen fantastiske biljaktscener av «Ronin»-nivå gjennom gatene i Paris. «Fallout» er likevel lenger enn den bør være, noe man allerede har kjent litt på før vi først mot slutten får servert den storslåtte sekvensen fra Prekestolen (eh… Kashmir).

28 Bird Box

2018 har i sannhet vært sansenes skrekkfilmår. Premisset i den Netflix-produserte «Bird Box» er nemlig ikke veldig ulik «A Quiet Place», hvor monstrøse krefter tok livet av de som lagde den minste lyd. I «Bird Box» er det synet som tar livet av deg, og de gjenlevende personene i en post-apokalyptisk verden må derfor sperre seg inne og blende øynene for synet av de onde, ukjente kreftene. Ved synet av disse kreftene, vil du i løpet av få sekunder ta ditt eget liv. Men der «A Quiet Place» fundamenterte skrekkfilmopplevelsen gjennom audiovisuelle virkemidler, er «Bird Box» mer stemningsfullt knyttet rundt emosjonelle dilemmaer. I registolen sitter danske Susanne Bier, som har bygd sin karriere omkring relasjonelle, ofte melankolsk anlagte humanistiske dramaer med hang til sentimentalitet. Det kommer også til uttrykk i «Bird Box», som likevel er nokså dempet, både som Bier-film, men enda mer som sjangerfilm. Slektskapet med Stephen King er også påfallende, og på grunn av sitt konsept unngår «Bird Box» fallgruven det er å visualisere de onde kreftene. Her forblir det onde en usett og utenforlignende faktor, og filmen får andre drivkrefter og et annet klimaks. Materialet mangler imidlertid noe dybde, og er heller ikke tilstrekkelig spennende til å bli stående som et viktig verk, ei heller veldig fengslende som filmatisk uttrykk. Derimot er «Bird Box» utvilsomt medvirkende til å høyne kvaliteten i Netflix-katalogen over egenproduserte filmer.

27 Lady Bird

Det er vanskelig ikke å like Greta Gerwigs vimsete, sjarmerende og morsomme vesen. Og det er vanskelig ikke å like hennes siste skudd, «Ladybird», denne gang skapt og spilt uavhengig av Noah Baumbach. «Lady Bird» er riktignok ikke like morsom og filmatisk velskapt og leken som mesterlige «Frances Ha», og kanskje ikke engang «Greenberg» eller «Mistress America». Men det er igjen en velartikulert beretning og et godt spilt drama, med en lysende Saoirse Ronan, formidlet på klassisk Gerwig-vis. Filmens blikk er både underfundig, poetisk og sympatisk – en film om kjærlighet, skapt av en tydelig kjærlighet og respekt for dens figurer og skjebner. «Lady Bird» er en innsiktsfull og småmunter oppvekstskildring med et bankende hjerte, og støpt i en karakteristisk filmatisk form. Definitivt en av årets mest lettlikelige.

26 Eighth Grade

Umiddelbart etter å ha sett «Eighth Grade», tvitret en entusiastisk Molly Ringwald at det var den beste oppvekstfilmen hun hadde sett på lang tid, kanskje noensinne. Det er, mildt sagt, en sterk attest fra det som må sies å være det fremste ikonet fra storhetstiden til samme sjanger på 1980-tallet. Min begeistring er nok ørlite mer avmålt, men «Eighth Grade» er et fint og alternativt tilskudd til coming-of-age-floraen. 28-årige Bo Burnham, som selv ble stjerne gjennom virale YouTube-hits, har skapt en upolert og ektefølt fremstilling av en online-oppvekst uløselig bundet til sosiale medier. Blikket festes til en usikker 13 år gammel jente som er isolert og usikker i skolehverdagen, mens teknologien og hennes egen YouTube-kanal fungerer som skjold mot virkeligheten som tillater henne en viss selvsikkerhet. Burnham besitter en eminent observasjonsevne i iscenesettelsen av hverdagslige episoder; eksempelvis er en klønete fremtreden ved et bursdagsfestbesøk et høydepunkt som kan illustrere alt som kan være universelt vanskelig med oppveksten. I sentrum av begivenhetene er hele tiden unge og fremragende Else Fisher som definitivt leverer årets skuespillergjennombrudd.

25 Let the Corpses Tan

Selv om det tydelig ikke er en del av prosjektet til regissørduoen Hélène Cattet og Bruno Forzani å gjøre seg tilgjengelig for massene, så er «Let the Corpses Tan» et ørlite steg nærmere å være en salgbar sjangerfilm sammenlignet med de forutgående estetikkøvelsene «Amer» og «The Strange Colour of Your Body’s Tears». Det franske filmekteskapsparet har spesialisert seg på særegen og rendyrket stilistisk sjangerkunst helt i ytterkant av horrorsegmentet, der filmene har vært gjennomsyret av en slags oppgradert giallo-estetikk som trumfer ethvert tilløp til narrativ fremdrift. I «Let the Corpses Tan» fastholdes mye av det samme, men uttrykket påminner denne gang mer om en homage til europeisk exploitation enn giallo, og i samme åndedrag en mer håndfast og ukomplisert fortelling innveid i voldsfremstillingen. Veldig oversiktlig er likevel heller ikke «Let the Corpses Tan», som om Cattet og Forzani bevisst jobber mot å la seeren forstå hele konteksten rundt enhver scene, som noe så basalt som å vite hvem som skyter mot hvem. Det er uansett umulig ikke å bli fascinert, tidvis bergtatt og imponert i møte med det kompromissløse filmarbeidet og kunstprosjektet i «Let the Corpses Tan». Når bildene i tillegg akkompagneres av bidrag fra Ennio Morricones backkatalog, ja, da blir det uunngåelig en behagelig audiovisuell opplevelse.

24 Annhiliation

Forventningene var store, på grensen til skyhøye, i møte med det eksistensialistiske sci-fi-dramaet «Annhiliation» i regi av Alex Garland med hans sci-fi-mesterverk «Ex Machina» ferskt i minne. Filmen ble her hjemme lansert på Netflix – en distribusjonsstrategi som nok var mer tuftet på kalkulatorberegninger enn av innholdsmessig, filmatisk kvalitet. For «Annhiliation» er nettopp en film som finner sin styrke i en audiovisuell forestilling av en verden inntatt av uante krefter, men hvor historiefortellingen ikke bare har et ensidig underholdningsformål. Garland bretter isteden ut et eksistensialistisk og forstyrrende drama som ikke besvarer alle stilte spørsmål, og som nyttiggjør seg av det uforklarlige som en verdi i seg selv. I sine beste øyeblikk er «Annhiliation» blendende vakker, men den er også kald og distansert i sin poesi, vanskelig å trenge inn i, forstå og føle med. Garland legger seg uventet nærmere Tarkovsky enn Spielberg, og mistanken er at «Annhiliation» krever gjensyn før den kan bli virkelig varm i møte med publikum, meg selv inkludert.

23 Molly’s Game

Aaron Sorkin har stått hjertet mitt nær siden jeg gjennom flere år frydet meg over manuskunsten han bedrev i og som definerte tv-serien «The West Wing» tidlig på 00-tallet. Senere har han fått sjansen, og tatt vare på den, mens han har videreutviklet sin karakteristiske sjargong i noen av de mest underholdende og vittige dialogene skrevet for film i Hollywood de senere årene. Men har han noe å tilføre som regissør? Debuten «Molly’s Game» er i hvert fall et positivt førstemøte, hvor Sorkin i tillegg søker å utvikle en egen stemme som visuell filmforteller. Den hurtige replikkvekslingen er naturligvis umiddelbart på plass, men sys elegant inn i et vibrerende og skarpt filmspråk som påminner om Scorsese-verk som «The Wolf of Wall Street» og sågar «Casino» (inkludert heldig bruk av voice-over). Jessica Chastain er dessuten fint castet i hovedrollen, velegnet til å levere de typiske Sorkin-replikkene med tempo, finesse og smartness. Med en spilletid på nesten to og en halv time, var frykten på forhånd justert mot at det kunne være et symptom på en uerfaren filmskaper uten evne til å knytte sammen gode ideer til en engasjerende, velskapt helhet. Sannheten er imidlertid at tiden gikk fort, at underholdningsverdien er jevnt fordelt, og at «Molly’s Game» derfor må sies å være et særdeles oppløftende debutantverk.

22 Red Sparrow

«Red Sparrow» fikk ved lansering en, for meg, uforståelig negativ mottakelse. Men kanskje var det nettopp denne lunkenheten, med et påfølgende nedsatt forventningsnivå, som la til rette for at jeg opplevde «Red Sparrow» som en renskåren og grotesk underholdende spionthriller. Filmen er herlig frigjort fra nåtidens moralisme, og skildrer uhemmet og kompromissløst en kriminell østeuropeisk underverden der seksualisert vold er en del av hverdagsmenyen. På en måte er «Red Sparrow» også illustrerende for en type sjangerfilm med et ambisjons- og størrelsesmessig nivå som havner i et mellomsjikt, av den typen som altfor sjeldent settes opp på kino, sett opp mot tidligere tiår. Men for meg er «Red Sparrow» mer et forfriskende pust enn den er et gufs fra fortiden; det er brutalt og møkkete, men helstøpt, også i sin gråtunge og spiontypiske 70-tallsestetikk, og viktigst: fengslende og klassisk underholdende. Filmens plottrelaterte skavanker og ujevnheter, blir i tillegg overskygget av Jennifer Lawrence som fyller filmduken med en forførende, men beintøff tilstedeværelse som passer overraskende godt til filmens usminkede filmiske uttrykk.

21 Utøya 22. Juli

«Utøya 22. juli» av Erik Poppe var naturligvis krevende å se. Men både underveis og etterpå har jeg også slitt overraskende mye med å bearbeide tankene mine rundt hvor vellykket jeg synes den var som film. Formgrepet med én (tilsynelatende) tagning gir den ønskelige effekten: som publikum kjenner vi de lange minuttene på kroppen idet vi fotfølger én person på øya. «Utøya 22. Juli» er ingen lang film, men den føles – på godt og ondt – som en evighet. Andrea Berntzen er et funn i hovedrollen, og skuespillerinstruksen for øvrig er forbilledlig og imponerende løst innenfor strukturen av lange tagninger. På en annen side kommer jeg ikke unna følelsen av å bivåne et filmverk som etterstreber realisme, men som likevel fremstår som noe konstruert, der én fiktiv person skal gi ansikt og representere mange av øyas virkelige historier. Dette er imidlertid ikke anledningen til å gå nærmere inn i en diskusjon rundt dette. Men at «Utøya 22. Juli» likevel er filmteknisk og kunstnerisk sterk, samt en uhorvelig intens filmopplevelse, er en definitiv sannhet.


De 50 beste filmene i 2018 (40.-31. plass)

Dette er en fortsettelse på min liste over de 50 beste filmene fra filmåret 2018. Jeg har tidligere skrevet om 50.-41. plass her. Resten av lista publiseres fortløpende.

40 Cam

«Cam» kunne vært en idé til en episode av «Black Mirror», hadde det ikke vært for at den er tettere på nåtidens virkelighet enn som så. En ung kvinne blir oppslukt av web-livet hvor hun bruker mye tid på å etablere og iscenesette seg som interessant «cam girl» og pusher grenser for å oppnå høyere rating hos seerne. Det dirrer stadig noen ubehagelige og mørke thriller/horror-strømninger bak dramaet, selv lenge før plottet egentlig bikker over i den retningen. Først ved det tidspunkt vår «cam girl» blir offer for et intrikat identitetstyveri, og en fremmed person overtar hennes konto og fortsetter innspillingene med en tilsynelatende prikk lik «body double», inntar «Cam» for alvor en slags surrealistisk horror-atmosfære som åpner opp filmen og driver det fremover i et nytt tempo. «Cam» er sterkest, men trolig også mest polariserende i dette partiet, hvor realismen ikke lenger prioriteres, og alt handler om en person som er villig til å gjøre alt for å få kontrollen tilbake over sitt eget (nett)liv.

39 Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» fråtser litt vel mye i egne karikaturer, samtidig som den ikke alltid balanserer de ulike toneartene den integrerer i samme filmunivers. Når det er sagt så kan jeg sette stor pris på den tidvis vågale og politisk ukorrektheten som regissør og manusforfatter Martin McDonagh setter opp i en salig blanding av tematiske tråder som trekkes mellom voldtekt, drap, kreft og selvmord. Problemet er at filmen kun innimellom er tilstrekkelig morsom eller treffende, og McDonagh mangler foreløpig noe av den finessen som finnes i de beste av Coen-brødrenes verk, som er en åpenbar referanse her – og ikke bare fordi Frances McDormand (Coen-favoritt og gift med Joel Coen) spiller hovedrollen. Hun er for øvrig også filmens trumfkort og den bestanddelen som best binder filmens mange elementer sammen, rett og slett fordi hun er en av få skuespillere som besitter de nyansene på repertoaret som McDonagh også etterstreber for filmen – men som bare føles delvis vellykket.

38 De utrolige 2

Det skulle altså ta 14 år før Pixar fikk lansert oppfølgeren til superheltsuksessen «De utrolige», men i animasjonsuniverset er det naturligvis likevel uproblematisk at handlingen fortsetter nøyaktig der førstefilmen avsluttet – med samme karakterer som ikke har eldes ett minutt på de 14 årene. «De utrolige 2» er oppgradert på alle de riktige måtene, og ikke minst fremstår den innholdsmessig som frisk og tidsriktig, men uten å snuble i forutsigbar politisk korrekthet. Regissør Brad Bird finner raskt filmens melodi og tempo, hvor balansen mellom humor og dramaturgisk fremdrift fungerer. Det er heller ikke vanskelig å se at Bird har nyttiggjort seg av erfaringen opparbeidet som regissør på «Mission: Impossible»-franchisen i tiden mellom «De utrolige»-filmene. Actionsekvensene er imponerende, og tar mye plass – kanskje ørlite for mye på bekostning av de lune, hverdagslige øyeblikkene mellom familiemedlemmene, hvor filmens egentlige hjerte ligger. Men «De utrolige 2» er først og fremst en storslagen animert superheltfilm for hele familien, og der innfrir den på de fleste nivåer.

37 Manhunt

John Woo har for lengst lagt Hollywood-kapitlet bak seg, og med «Manhunt» har han enda tydeligere vendt tilbake til røttene som særlig «The Killer» i sin tid vokste ut fra. Det er et renskårent og ukomplisert stykke Woo-håndverk med gjennomkoreograferte actionsekvenser, gjerne i slow motion, med flaksende duer og andre signaturtrekk. «Manhunt» kan tidvis være absurd og uhåndgripelig med vaklende skuespillerprestasjoner i et ulogisk, men fengende plott som kan minne om «The Fugitive» (men som er en remake av en japansk kultfilm av Junya Sato fra 1976). «Manhunt» er heller ikke alltid morsom når den forsøker å være det – men ekstraordinær frydefull når Woo bare kaster seg ut i en gjennomført voldelig action-ballett som bare han kan. Tempoet er høyt, og det samme er underholdningsverdien, og spilletiden på tett opp mot to timer er aldri et problem. John Woo har de senere årene leflet med storslåtte historiske dramaer som absolutt har vært severdige, men det er også godt å ha ham tilbake på hjemmebane. «Manhunt» er akkurat hva den skal være.

36 Searching

Skjermspenningen dras til det ytterste i thrilleren «Searching» som utelukkende fortelles via internett og ulike skjermløsninger – alt fra overvåknings- til tv- og dataskjermer. Fortellergrepet er godt gjennomført, men underveis må man svelge litt for mange billige og lite sannsynlige plottløsninger for at handlingen skal få lov til å skride frem og alt skal gå opp. Det er likevel et solid stykke thrillerhåndverk som ligger til grunn for «Searching», der regissør Aneesh Chaganty bygger en imponerende thrillerkonstruksjon som dypest sett henter næring fra klassiske Alfred Hitchcock-aktige scenarier. De første 20-30 minuttene kan bære bud om en film fanget i en tvangstrøye som setter klare filmatiske begrensninger, og hvor man som publikum er bevisst på formgrepet mer enn historiefortellingen. «Searching» bruker litt tid på å bryte ut av dette, men etter hvert åpnes filmen opp til å bli en rikere og mer fullendt thriller hvor man i større grad glemmer konseptet. Det i seg selv er en hyllest til Aneesh Chagantys prosjekt.

35 Sicario: Day of the Soldado

Mer av det samme er oppskriften for «Sicario: Day of the Soldado», hvor «Suburra»-regissør Stefano Sollima har overtatt regiansvaret fra Denis Villeneuve som gjorde det eksplosive narkodramaet fra Mexico-grensen, «Sicario», til et av de store høydepunktene i filmåret 2015. Sollima kopierer i stor grad det visuelle uttrykket, inkludert den røffe og energiske tonen fra originalverket, men uten en tydelig videreutvikling eller egen signatur. Vurdert i lys av fraværet til det eminente trekløveret Denis Villeneuve (regi), Roger Deakins (foto) og Jóhann Jóhannsson (musikk), er likevel det audiovisuelle uttrykket i «Day of the Soldado» overraskende sterkt – dog ikke like minnerikt som i originalfilmen. Det gir imidlertid mer oppmerksomhet til Josh Brolin og særlig Benicio Del Toro som igjen leverer strålende rolletolkninger, og sannsynligvis ikke for siste gang (og jeg ser gjerne mer).

34 Calibre

Netlix har tidligere år slitt med å lansere overbevisende egenproduserte spillefilmer, men 2018 står igjen som et gjennombruddsår der strømmetjenesten har levert en rekke positive tilskudd til filmfloraen. Den britiske thrilleren «Calibre», spilt inn på den skotske landsbygda, fremstår som et mønstereksempel; en tilsynelatende lavterskelproduksjon, uten store skuespillernavn, men som bæres frem av et smart manus og effektive iscenesettelser. Filmen opererer dessuten innenfor en klassisk og publikumsvennlig thrillertradisjon, hvor regissør/manusforfatter Matt Palmer bygger tålmodige spenningskurver over atmosfæriske skildringer av to menn på jakttur, hvor noe går fryktelig galt. Plottet er ikke utpreget originalt, men det er innveid en overbevisende demonstrasjon i suspense-skapende filmformidling i sin reneste form. Den grimme naturomgivelsen og de harde karakterskildringene kanaliserer videre et fotografisk uttrykk som påminner fordelaktig om «Straw Dogs» av Sam Peckinpah, og «Calibre» deler også noen av de samme kompromissløse og brutale kvalitetene med overnevnte klassiker.

33 The Ballad of Buster Scruggs

Coen-brødrenes siste er så ujevn som bare en antologi-film kan være. Seks frittstående kapitler serveres med smittende entusiasme, men bare tidvis treffsikker komedie eller spennende skråblikkbaserte betraktninger. Rollegalleriet er av klassisk og særegent Coen-materiale, kledd opp både i usympatiske og sympatiske skikkelser, hvor helheten skyter ut av startblokkene med en fantastisk Lucky Luke-aktig figur spilt av en særdeles opplagt Tim Blake Nelson som verkets særdeles muntre tittelkarakter. «The Ballad of Buster Scruggs» er sterkt severdig, men likevel langt i fra så grensesprengende morsom, original eller skarp som man gjerne forventer fra Coen-brødrene.

32 Mandy

Du vet du har opplevd et besynderlig stykke film når Nicolas Cage får spille ut hele sitt fysiske og verbale skuespillerregister, men likevel havner i skyggen da filmens formspråk isteden har tilrivet seg all oppmerksomhet. «Mandy» av Panos Cosmatos er ulik det meste: et fargesprakende, psykedelisk epos som kompromissløst og eksessivt maler opp hypnotiserende stemningsbilder med brede penselstrøk. Mer enn en historie, utbroderes «Mandy» som atmosfæriske og marerittlignende tablåer i LSD-rus, og Cosmatos gir oss i sannhet en oppvisning i pur cinema og filmmediets kapasiteter. Det visuelle landskapet har hentet næring fra spesifikke, mørke eventyr- eller middelalderskildringer av 80-tallet, men kommer her samtidig med en vital modernitet. «Mandy» virker allerede i sitt første leveår å bli sementert som en moderne kultfilm, og det er lett å forstå hvorfor.

31 First Man

Filmer om amerikanske romfartseventyr på 1950- og 60-tallet har vært gjenstand for filmatisk fokus i tidligere ambisjonsrike filmverk med «The Right Stuff» og «Apollo 13» som opplagte høydepunkter. I «First Man» rendyrkes imidlertid historien i perspektivet til førstemann på månen, Neil Armstrong, spilt av Ryan Gosling. Damien Chazelle har allerede skutt rakettfart inn i Hollywood som mannen bak de rytmiske og høyt elskede «Whiplash» og «La La Land», og med «First Man» er han gitt anledning til å boltre seg i et høyverdig drama om klassisk amerikansk heltemot, og med et materiale som innbyr til en annen slags filmskapelse enn i foregående suksesser. Chazelle skildrer med troverdig takt og detaljrikdom, der den rustikke 60-tallsmekanikken kjennes på kroppen, ispedd et forsøksvis dyptstikkende personlig portrett av Neil Armstrong. Men «First Man» fremstår ikke som en utpreget personlig eller egenartet film, slik vi ble kjent med Chazelle via «Whiplash». Det er fristende å tenke at den massive studiofilmrammen ikke har tilført samme energi, og det hjelper ikke at Neil Armstrong fremstår som en ukarismatisk person. Skildringen av forholdet mellom han og hans ektefelle, spilt av fremadstormende Claire Foy, har imidlertid tilløp til å bli emosjonelt medrivende, men Chazelle klarer ikke helt på ta oss med hele veien. Mest følelser kanaliseres gjennom den tungt tilstedeværende musikken av Justin Hurwitz, samt skildringen rundt de første stegene på måneden som et uunngåelig og storslått klimaks i siste akt.


De 50 beste filmene i 2018 (50-41. plass)

Selv om filmåret 2018 ikke hadde de samme eksepsjonelle høydepunktene som det jeg opplevde i 2017, avslører et tilbakeskuende blikk at jeg også i 2018 rakk å konsumere en lang rekke meget god og interessante filmer. En god uke inn i det nye året, har valgt å lage en oversikt over de 50 beste 2018-filmene jeg så (hovedregel: filmer som har blitt lansert på det norske markedet i 2018). Jeg har valgt å dele opp oversikten i fem bolker, og starter her med nr. 50 til 41. plass. (PS! Det må også nevnes at det er en svært lang liste over filmer som nok kunne vært aktuelle for denne listen som jeg rett og slett ikke har sett – alt fra «Bohemian Rhapsody» til «BlacKkKlansman», «Isle of Dogs » og «A Star is Born» m.fl.)

50 Tully

Som småbarnsfar for ikke bare én, ikke to, men for tre burde tematikken som ligger til grunn for «Tully» ligge meg nær, men det er likevel noe smått fremmed (heldigvis?) over blikket man her kaster på en angstpreget periode som blivende forelder. Manuset er ført i pennen av Diablo Cody, og innehar en umiskjennelig sjargong og manusform som naturlig slekter på gjennombruddet hennes i «Juno», men kanskje enda mer den mørkere «Young Adults». Regien er fremdeles ved Jason Reitman, noe som igjen sikrer en velsmurt produksjon, der selv mørk tematikk typisk får en filmatisk behandling som likevel gjør det litt søtt og godt. Det er likevel litt brodd i «Tully», ikke minst takket være Charlize Therons usminkede tilstedeværelse og spill som utslitt nybakt trebarnsmor. Selv om filmen er mer original enn ventet, er den også mindre morsom, og mot slutten også litt forutsigbar og overforklarende når den går tydelig inn for å være det motsatte. På sitt beste kommer derimot «Tully» med noen deilige gjenklang av en komedie av den typen man typisk så og likte godt på 1980-tallet.

49 Downsizing

Det var ulike årsaker til at «Downsizing» ble møtt med nysgjerrighet; viktigst fordi regissør Alexander Payne har etablert seg som en betydelig, prisvinnende filmskaper – og nest viktigst fordi deler av filmen er innspilt på norsk jord og gjennom det delvis finansiert gjennom intensivordningen. Spørsmålet er om det har gitt valuta for pengene? Svaret er et rungende nei. Ikke fordi «Downsizing» nødvendigvis er en mislykket film – til det er første halvdel altfor god, underfundig og oppfinnsom. Problemet er at andre halvdel, hvor handlingen faktisk flyttes til Norge, faller så til de grader sammen og etterlater en flau smak i munnen. Filmens konsept er gøyalt nok: Overbefolkningsproblemet på jorda løses etter at noen finner opp en måte mennesker kan krympes på. På denne måten blir verden delt mellom de som velger å leve som mikroskopiske mennesker i et miniatyrliv, og de som fortsetter å leve som før – hvilket dannet utgangspunkt for opplagt samfunnssatire, men også spennende filmiske ideer som forløses elegant, sjarmerende og med småmorsomme observasjoner – omtrent helt frem til handlingen altså flyttes til norske fjorder og daler. «Downsizing» mister på et tidspunkt gangsynet for hva den er og fremstår på sitt verste som tonedøv og nesten feilklippet. Sjeldent har et så oppløftende utgangspunkt falt så tydelig sammen, og på tross av alt det gode, blir «Downsizing» stående igjen som Alexander Paynes hittil minst vellykkede film.

48 All the Money in the World

I forkant av møtet med «All the Money in the World» var det vanskelig å løsrive seg fra det bisarre og mye omtalte faktum om at Christopher Plummer ble hyret inn for å erstatte alle scener som allerede var innspilt med Kevin Spacey. Ubevisst ble mye energi uunngåelig brukt på å analysere hvordan skuespillerbyttet teknisk og kunstnerisk påvirket filmen, og som like uunngåelig hever lista for å bli umiddelbart engasjert i det faktiske filmuniverset og dens plott. På en annen side så gikk jeg også inn i filmen med tv-serien «Trust» (med Danny Boyle som regissør på de tre første episodene) friskt i minne, som over totalt 10 episoder tar for seg samme historiefortelling spunnet rundt kidnappingen av barnebarnet til verdens rikeste mann, J. Paul Getty, i Roma på 1970-tallet. Jeg endte imidlertid opp som tilsvarende middels bergtatt av «All the Money in the World» som jeg var av «Trust». Særlig i lys av Ridley Scotts filmografi, blir «All the Money in the World» å regne som mindre betydelig. Filmen utstyres riktignok med en intensitet som er mer fraværende i «Trust», men i begge tilfeller er de ferdige resultatene underveldende sett opp mot hvem som har vært involvert foran og bak kamera. «All the Money in the World» er velspilt (Christopher Plummer er særlig imponerende), men det er også noe stivt og lite sømløst ved presentasjonen som gjør helheten mindre medrivende enn den burde ha vært. Fotoarbeidet er kaldt, men presist, og Scotts omgang med 70-tallskoloritten upåklagelig. Likevel belemres jeg meg følelsen av at «All the Money in the World» mer er en solid filmproduksjon som har overvunnet uvanlige hindringer på veien, og i langt mindre grad et nytt mesterverk fra en av vår tids største filmskapere – som jo er der lista er lagt for Ridley Scott.

47 22 July

Det var forunderlig, men også forståelig å lese hvordan norske filmkritikere i stor utstrekning knapt vurderte Paul Greengrass’ «22 July» som filmuttrykk. Isteden var fokus rettet mot å fortelle hvordan historien for et norsk publikum mer fungerte som et unødig repetisjonshefte over et materiale vi kjenner så altfor godt til fra før. Og kanskje har «22 July» blitt en film med for store ambisjoner til sitt spillefilmformat. Greengrass tilstreber et bredt fokus, der flere mennesker og skjebner skal skildres detaljert, dog sentrert rundt unge Viljar, fint spilt av Jonas Strand Gravli. Det kan heller ikke overses at Anders Danielsen Lie gir filmens sterkeste skuespillerprestasjon i den krevende tolkningen av Anders Behring Breivik. Men det egentlige perspektivet virker her å være mer overhengende – det handler for Greengrass om å fremheve hva som kreves av kulturelle og demokratiske strukturer når et samfunn må konfronteres med det ondeste av det onde. Filmspråket er gjennomgående sobert, men varierende innenfor en konstant realistisk audiovisuell ramme. I første del skildres terroranslaget med en hyperrealistisk, men aldri spekulativ tilnærming, som fremmer den kalde brutaliteten – i et formspråk som Paul Greengrass behersker bedre enn de fleste. Senere er «22 July» en lavmælt og dialogdrevet beretning om demokratiske idealer og rettsoppgjøret, men som også tillater seg å være noe melodramatisk, særlig i skildringen av de prøvelsene Viljar og hans familie må kjempe mot i den nye hverdagen. «22 July» blir derfor også en utmattende filmopplevelse, men på en annen måte enn den vonde intensiteten som bar Erik Poppes film. Som helhet er likevel «22 July» mer utydelig og mindre umiddelbart gripende enn «Utøya»-filmen til Poppe, dog er de klart utfyllende og nyttige bidra for ettertiden i forståelsen av grusomhetene som inntraff oss 22. juli 2011.

46 The Clovehitch Killer

Kan det være mulig at faren min egentlig er en seriemorder? Det er premisset for thrilleren «The Clovehitch Killer», der unge Charlie Plummer (sist sett i Ridley Scotts «All the Money in the World») spiller High Scool-eleven Tyler i en amerikansk kjernefamilie. På fritiden gjør han frivillighetsarbeid i kirken og er aktiv i speideren – alt sammen med faren. Men når når han får noen hint om at faren også kan ha andre drifter, og disse kan kobles opp mot den berømte «Clovehitch Killer» som har operert i området gjennom mange år og fremdeles ikke er fanget, vokser usikkerheten i Tyler om hvilke mørke hemmeligheter faren hans faktisk skjuler. «The Clovehitch Killer» er finurlig konstruert, og en alternativ seriemorderfilm som portretterer og dissekerer fasaden i en amerikansk kjernefamilie fra innsiden. Filmen er på det sterkeste og mest spennende i første halvdel, da den fungerer som et dypdykk inn i psykologien av å miste egen far for å være seriemorder. Hvordan er det mulig å forholde seg til noe slikt? Det ligger faktisk et snev av Michael Haneke i materialet og gjennomføringen, hvor filmskaper Duncan Skiles’ baserer den observerende skildringen på en mørk og intens voyeuristisk tone – som til slutt forløses i noe mer grafisk og direkte, men som også fungerer som emosjonelt tilfredsstillende. Uansett, «The Clovehitch Killer» er en av disse «små» filmene som i løpet av et år kommer inn fra sidelinjen, og som viser seg å være noe av det mest medrivende du har sett på en stund.

45 Super Dark Times

«Super Dark Times» er på sitt beste en mørk og psykologisk sterk oppvekstskildring som bygger videre på den spesifikke coming-of-age-tradisjonen av 80-tallet som allerede har fått sin renessanse i filmer/serier skapt i et Stephen King/Steven Spielberg-kryssende landskap. Debutantregissør Kevin Phillips har sådd «Super Dark Times» nettopp i dette terrenget, men rotfestet plottet og filmuniverset til 90-tallet fremfor 80-tallet. Og det er ingen påtvungen varm nostalgi. Bak signaturscenene av unge gutter på sykkel i klassisk amerikansk forstad, ligger det både i omgivelsene og dialogen en alarmerende fornemmelse av nedgang og apati knyttet til epoken som utgjør rammen. Undertonen er uhyggelig, lenge før det tidlige klimakset hvor guttenes tilfeldige «lek» vipper over i en grufull tragedie som skal definere resten av filmen og guttenes liv. Aller mest tenkte jeg underveis på fine «Mean Creek» fra 2004, og «Super Dark Times» innehar det samme poetiske, men kalde fotografiske uttrykket knyttet til en lignende fortelling – hvor det realistiske og gjenkjennelige i en tilsynelatende tilfeldig hverdag dyrkes, men hvor alt dette snus fullstendig på hodet når konsekvensene av en handling blir mer alvorlig enn først tiltenkt. «Super Dark Times» er fengslende hele veien, og tar underveis og mot slutten uredde, forfriskende veivalg.

44 Mom and Dad

Nicolas Cage får virkelig spille ut hver nerve av sitt utagerende skuespillervesen i den spinnvilt underholdende «Mom and Dad». I en filmografi som de senere årene har vært fylt til randen av dårlige til mediokre produksjoner som sjeldent har nådd kinolanseringer, er «Mom and Dad» av det beste og mest fornøyelige han har vært involvert i på lenge (sammen med «Mandy»). Filmen er skapt av «Crank»-regissør Brian Taylor som med entusiasme og glimt i øyet har lagd et deilig tegneserieaktig filmunivers, men med inspirasjon fra George Romeros zombie-verk og exploitationfilmer av 70-tallet. «Mom and Dad» handler ganske banalt om foreldre som smittes av et virus som trigger dem til å ta livet av sine egne barn. Selma Blair og da særlig Nicolas Cage er lysende i de demoniske foreldrerollene (selveste Lance Henriksen dukker også opp!), og filmen leker elegant og morsomt med amerikanske familieklisjeer og karikaturfigurer, ofte sett fra tenåringsdatterens rastløse perspektiv. «Mom and Dad» er ellevilt underholdende og moderne b-film på sitt beste.

43 The Meg

Jason Statham er fremdeles ingen fullverdig arvtager etter Bruce Willis uansett hvor hardt han prøver, men han er likevel den som er nærmest. I «The Meg» er han seg selv likest, men blir en statist sett opp mot den forhistoriske kjempehaien, Megalodon, som vekkes til live når en typete forskningsgruppe utfører en overivrig ekspedisjon i havets dypeste dyp. Hai-sjangeren er per definisjon gøy, og kan ofte tillate seg å være upretensiøs og på grensen til b-filmaktig, som er akkurat det farvannet som regissør Jon Turteltaub (sist kjent for «National Treasure») kaster «The Meg» ut i. Filmuttrykket er glanset og glorete (dog, innimellom også vakkert, futuristisk gjennomført), men fungerer i sin kunstighet som en uhøytidelig ramme for en historiefortelling som først og fremst er skamløst underholdende, og alltid med glimt i øyet. Selv når de karikerte figurene kun holder seg i live på restene av skroget etter at skipet deres er blitt maltraktert av en monsterhai, kan de være oppsiktsvekkende avslappende og med ironisk distanse til hva som foregår. Den reelle dødsangsten, og følelsen av at noe virkelig står på spill, er relativt fraværende. Det er ikke den type film «The Meg» er. Derimot handler det om å sette opp spektakulære, effektbaserte sekvenser som hele tiden høyner nivået, og som selvsagt ikke gir seg før det endelige klimakset med Jason Statham vs. Megalodon. Og selv om det er forutsigbart, er det lekent fortalt, tidvis også morsomt og spennende. Et lite ankepunkt er det imidlertid at filmen med fordel kunne glefset enda mer fra seg, og det merkes som en bieffekt av produksjonen at kompromisser nok er tatt for å holde aldersgrensen på et mest innbringende nivå.

42 Satan’s Slaves

Da jeg i 2010 valgte ut «Forbidden Door» av indonesiske Joko Anwar til Montages sitt sideprogram i Film fra sør-festivalen, var det også fordi jeg mente å se konturene av en spennende filmskaper/auteur i emning. «Forbidden Door» bar bud om en regissør nysgjerrig på drømmende, marerittaktige tablåer opererende i et sjangerlandskap som kunne fortone seg som en forfriskende inspirasjonsmix av Lynch, Tarantino og Hitchcock – og som potensielt kunne ha noe stort på gang. De påfølgende årene har imidlertid ikke gitt Anwar et omfattende gjennombrudd, men med årets «Satan’s Slaves» har han i det minte nådd ut til et bredt internasjonalt kinopublikum (det er tross alt ikke hverdagskost å se indonesiske produksjoner få norsk kinolansering). Filmen er mindre kultorientert enn «Forbidden Door», og orienterer seg i større grad mot en klassisk formulert og konvensjonell horror-tradisjon der «Exorsisten» blir en naturlig referanse. Joko Anwar har konstruert et sjangerverk der alle klisjeer er hamret selvsikkert på plass, og hvor håndverket er gjennomgående solid. Men det er også øyeblikk som er genuint skremmende, og dessuten er historiefortellingen såpass underfundig og smart skrevet at helheten blir hevende et stykke over gjennomsnittet.

41 The Shape of Water

Fjorårets Oscar-vinnende film, «The Shape of Water», kom først til norske kinoer i begynnelsen 2018. Guillermo Del Toros eventyrbefengte kjærlighetsfabel kommer med en Jean-Pierre Jeunet-lignende fargelagt estetikk som kanskje ikke appellerer sterkest til mine smaksløker, og den underfundige historiefortellingen er rett og ganske banal og underutviklet. Det er likevel lett å forstå og anerkjenne filmens formmessige kvaliteter som effektivt også formidler en finstemt, melankolsk kjærlighetshistorie som treffer de emosjonelle notene med sukkersøt presisjon. «The Shape of Water» kommer med en lun magi som kun filmens verden kan gi oss, og gjør det definitivt vanskelig å mislike.

40. til 31. plass legges ut om noen dager. 


Tre siste serier sett: THE HAUNTING OF HILL HOUSE, EVIL GENIUS, CONDOR

The Haunting of Hill House (4+ av 6)

Mike Flanagan har med årene blitt en av de mer toneangivende bidragsyterne til kontemporær amerikansk skrekkfilm, og jeg har selv konsumert seks av seks filmer han har regissert siden den lovende debuten «Absentia» i 2011. I kjølvannet av «Ouija: Origin of Evil», hans kanskje kunstnerisk mest spennende film å se på, har han søkt samarbeid med Netflix, hvor han i 2017 utviklet og regisserte Stephen King-adaptasjonen «Gerald’s Game» med påfølgende applaus fra de fleste. Forventningene til den muskuløse horror-serieproduksjonen «The Haunting of Hill House» har derfor vært forståelig høye.

Serien er fordelt over 10 episoder, og er en omfattende adaptasjon av Shirley Jacksons klassiske spøkelsesroman av 1959, som både utvider og oppdaterer det samme fortelleruniverset som også ble filmatisert av Robert Wise i 1963 og i den mer forglemmelige Jan De Bont-versjonen i 1999. I motsetning til Jan De Bonts effektonanerende tilnærming på tampen av forrige årtusen, er det interessant å se hvordan en såpass meritert skvettefilmleverandør som Flanagan velger en psykologiserende og atmosfærisk innvei til samme materiale. «The Haunting of Hill House» meisles overraskende tålmodig frem gjennom det som først og fremst er karakterportretter. Vi blir kjent med Crain-familien; far, datter og fem barn som skal tilbringe en sommer i et avsidesliggende, herskapelig hus som ikke minst fremstår som leksikondefensjonen av karakteristisk spøkelseshus. Serien er også på overflaten en generisk «hjemsøkt hus»-beretning, hvor sjangerklisjeene er tydelig tilstedeværende, men som likevel overskygges av Flanagans mer snirklede narrative tilnærming. De første fem episodene vies hver av de fem søsknene, og lagvis blir vi kjent med helheten i et familieportrett farget av traumatiske opplevelser fra oppveksten den sommeren i Hill House, hvor skildringen hele tiden skifter mellom de to tidsplanene. Kvaliteten er noe ujevn innledningsvis, og den virkelige belønningen – og seriens definitive episodehøydepunkt – inntreffer ikke før i episode seks. Da samles de mentalt skakkjørte søsknene til familiegjenforening rundt en begravelse, hvor både et narrativt og filmskapende klimaks fører til det som kanskje er 2018s mest spektakulære enkeltepisode av en tv-serie. Episoden består av fem lange tagninger som involverer avanserte sceneskifter, et rikt persongalleri (inkludert et knippe imponerende barneskuespillere), samt spøkelser med integrert bruk av spesialeffekter, og alt veves sømløst sammen til en uhyre effektiv, flytende helhet som virkelig bygger oppunder og forsterker seriens iboende mystikk og følelsen av å tilhøre noe større.

Mike Flanagan balanserer seriens audiovisuelle øvelse med et karakterfordypende drama, ispedd sjangerforventede horrormotiver, med gjennomgående fininnstilt presisjon. I kjernen graves det mot et bilde av hvordan skyld og hemmeligheter, sorg og bitterhet, påvirker individene og familierelasjonene. «Hjemsøkt hus»-settingen i kombinasjon med de to tidsplanene, er rammeverket som gir Flanagan tillatelse til å veksle mellom velkjent/effektiv skrekksjargong på den ene siden, samtidig som han får trekke linjer som strekker seg dypere og lenger ned i de menneskelige aspektene. Her kjøper også Flanagan troverdighet som blir nyttiggjort når de uoriginale skvettescenene uunngåelig skal innlemmes, og det merkes at vi tross alt har å gjøre med en film- og serieskaper som beviselig har disse sjangerelementene liggende tett mot hjertet. Til å være en filmskaper som har spesialisert seg nettopp på skvettescener, kunne man forventet/fryktet at det over 10 episoder i en «hjemsøkt hus»-serie ville ta overhånd. På et slags Stephen King-aktiv vis har også Flanagans innledningsvis, atmosfæriske historiefortellinger ofte falt sammen i filmatiseringen når «de fremmede kreftene» skal avsløres og eksponeres for kamera. I «The Haunting of Hill House» kommer heldigvis aldri et slik tydelig skille, både fordi Flanagan evner «å holde tilbake», og fordi de faktiske iscenesettelsene jevnt over fungerer.

«The Haunting of Hill House» er ikke perfekt, mest fordi den aldri er virkelig spennende eller skremmende over lang tid – og fordi historiefortellingen i de første episodene fremstår som luggende og unødig langdryg. Men på sitt beste tåler serien å bli nevnt i samband med det som har vært et nytt oppløftende år, også kunstnerisk, for amerikansk skrekkfilm. Der er «A Quiet Place» og «Herediatary» trygt plassert i førersetet, men i baksetet finner vi dette psykoterapeutiske serieskrekkuniverset som krysser vei med et utpreget klassisistisk skrekkfilmhåndverk, og som i sine beste øyeblikk illustrerer den halvsanne floskelen om at «tv er den nye filmen», og som definitivt også fortjener din oppmerksomhet.

Evil Genius: The True Story of America’s Most Diabolical Bank Heist (3 av 6)

True crime-bølgen har skyllet over oss med overveldende kraft de siste årene. Netflix-serien «Evil Genius: The True Story of America’s Most Diabolical Bank Heist» er en del av dette bildet. En serie som omhandler et spektakulært scenario – som jeg enten ikke hadde fått med meg eller bare glemt. Vi er i USA, selvfølgelig. I 2003 blir et pizzabud utstyrt med bombegjenstand rundt nakken, og angivelig presset til å utføre et bankran. Når han stanses av politiet, forteller han i hvert fall at han bare følger instruksjoner og ledetråder, og at bomben vil gå av dersom han ikke lykkes. Politiet er tydelig usikre på sannheten i dette, men plutselig eksploderer innretningen rundt nakken – foran politiet og tv-kameraer. Mannen er død.

Hva i all verden har skjedd, hvem står bak og hva er motivet? Det er noen av spørsmålene man umiddelbart stiller seg, og som sågar reises av serieskaperne i den fireinndelte mini-serien gitt oss av Trey Borzillieri og Barbara Schroeder. Det er umiddelbart engasjerende; en bisarr rekke av hendelser og personer presenteres. Første episode er god som en overhengende gjenfortelling av historieforløpet, før de tre gjenstående episodene utvider horisonten og samtidig borrer mer i det eklektiske persongalleriet. I fokus står Bill Rothstein og Marjorie Diehl-Armstrong, begge omtalt som høyst intellektuelle, men minst like høyt dysfunksjonelle, og etter alle solemerker tungt involvert i både bankran og drap. Særlig i de to siste episodene vris serien til et portrett av Marjorie Diehl-Armstrong – en portrettering av et genuint fryktinngytende og foruroligende, men fascinerende vesen. I det hele tatt tilbys et sosialantropologisk innblikk i en verden som er helt ufattelig, og på et tidspunkt kommer vi enda nærmere gjennom å bli kjent med opptak av filmskaperens brevutveksling og telefonsamtaler med Marjorie, etter at hun er fengslet. Filmskaperens gravende engasjement og etterforskende sannhetsfokus blir på et visst nivå smittende, men grepet ved å plassere seg selv som en aktiv aktør i historiefortellingen, foran kamera, er halvhjertet og dårlig løst sett opp mot helheten. Følelsen av at de mange samtalene snarere fører oss inn i en sirkel av usannheter, fremført av notorisk kriminelle og dysfunksjonelle mennesker med tydelige vrangforestillinger, blir også påtakelig og ubehagelig mettende på et tidspunkt. Hvor sannheten ligger blir knapt veldig tydeligere mot slutten, og det venter ikke et utløsende klimaks i enden av fortellingen (av den type som fantes i den relativt sammenlignbare «The Jinx»). Seriens største verdi blir hele tiden liggende i portretteringen av figurene, og da særlig Marjorie Diehl-Armstrong, i større grad enn i det uoppløste mysteriet det hele innledet med. Spørsmålene man til slutt sitter igjen med knyttes nettopp til mennesket i historien – hvordan kunne hun gå fra å være en intelligent, begavet og beundret ung kvinne til å bli en psykopatisk drapsperson som levde id e mest usle omgivelser og til slutt døde i fengsel?

Condor (4 av 6)

«Condor» åpner med et fyrverkeri av en intens pilotepisode, og trekker heller ikke nevneverdig ned tempoet før det hele avsluttes i episode 10.

Serien er en viderefortolkning av på James Grady-boken «Six Days of Condor» som Sidney Pollack filmatiserte gjennom «Three Days of Condor» i 1975. Den gang hadde Robert Redford hovedrollen som CIA-analytikeren Joe Turner – en rolle som her gestaltes av Max Irons i en oppdatert utgave tilpasset dagens teknologivirkelighet. Turner har utviklet en algoritme som en stund senere blir brukt av CIA til å identifisere og ta ut det som sannsynligvis er en terrorist på vei mot et fotballstadion for å utføre et storstilt terrorangrep. I kjølvannet av hendelsen gjør Turner ytterligere undersøkelser, og mener å ha funnet et potensielt mønster som kan avsløre bakmennene og motivene for det planlagte terrorangrepet. Det skal umiddelbart vise seg å få fatale konsekvenser, og det tar ikke lang tid før den superhemmelige CIA-analyseenheten som han er en del av blir oppsøkt av hensynsløse leiemordere med klart oppdrag om å drepe Joe Turner og alle hans kolleger. Turner klarer som eneste overlevende å slippe unna, men må holde seg i skjul. Både fordi han nå plutselig er etterlyst over hele landet som mulig drapsmann, og fordi leiemorderkreftene i høyeste grad fortsatt er etter ham.

På dette tidspunktet har vi bare kommet noen minutter inn i et serieunivers ladet av konspirasjonsteorier og en tempojagende katt-mus-lek som i sin oppbygning og dramaturgi trekker veksler på serier som «24» og «Homeland». Utgangspunktet og flere av linjene fra 1975-filmen er gjenkjennelig også her, men universet er naturligvis både oppdatert til et tidsriktig terroristplott, og ikke minst utvidet i tid og fasong – kanskje litt i overkant, da serien med fordel kunne vært avkortet til eksempelvis 8 episoder. Etter to-tre eksepsjonelt medrivende episoder, har mye av saften allerede blitt presset ut, og serieskaperne tviholder litt for lenge på noen av de samme intrigene som bruker for lang tid på å bli løst. Særlig fordi «Condor» åpenlyst prioriterer å være en serie av høyoktan spenningsdriv fremfor et svettende og mer dvelende paranoiaportrett i en hyperrealistisk spionasjeverden, blir det problematisk at den i midtpartiet lugger unødig mye rent dramaturgisk. Riktignok innplantes tematiske betraktninger omkring karakterens idealistiske og moralske overbevisninger, men «Condor» er først og fremst en oppvisning i effektiv, spenningsfortellende tv. Valget av den glatte, men ganske dybdeløse Max Irons som Joe Turner underbygger også et slikt fokus – og underveis ønsker man hele tiden å se mer av 90-tallsnestenstjernen Brandan Fraser som spiller en interessant, men underbrukt antagonist-figur i kulissene. Mer tilstedeværende er William Hurt, i rollen som onkel og mentor for Joe Turner, som tilfører en nødvendig pondus og troverdighet til hele serien. Litt pirk, men misforstå ikke: «Condor» er betydelig mer vellykket enn man skulle tro, og på sine premisser er den i toppsjiktet av genuint spennende og medrivende amerikanske thrillerserier av i dag.


Tre siste serier sett: SHOT IN THE DARK, SAFE, MR. MERCEDES

NB! Tittelen på denne artikkelserien må ikke lenger slukes bokstavelig. Jeg skriver ikke nødvendigvis om de tre siste seriene jeg har sett, men de tre siste seriene jeg ønsker å skrive noe om (Eksempelvis har jeg selvsagt fortært sesong to av både «Westworld» og «The Handmaid’s Tale» siden sist, men begge var både skuffende sett opp mot kvaliteten i de første sesongene, og dessuten omtalt veldig mye veldig mange andre steder).

Denne gang blir det isteden framragende, høyoktan amerikansk dokumentarserie, middels vellykket britisk krim på amerikanske steroider, og til slutt et oppløftende møte med første sesong av velskapt Stephen King-krim.

SHOT IN THE DARK (5+ av 6)

Jeg utropte i 2015 «Nightcrawler» som årets beste film. Der spilte Jake Gyllenhaal en luguber og mildt sagt kynisk freelance-fotograf som solgte levende nærbilder fra ulykker og politiutrykninger til like kyniske tv-stasjoner. Filmen bar på en iboende satire og mediekritikk, men var for meg aller best som et isende og uhyre fengslende spenningsportrett, båret frem av sterkt skuespill og audiovisuell fingerspissfølelse i bakkant.

«Nightcrawler» hentet inspirasjon fra den virkeligheten som skisseres i den dokumentariske tv-serien «Shot in the Dark» (tilgjengelig på Netflix med den norske tittelen «Nattens scoop»), og det viser seg at virkeligheten ligger farlig tett opp mot fiksjonen. I «Shot in the Dark» følger vi i all hovedsak tre personer som liker å omtale seg som «videojournalister», eller såkalt «stringers». De er utstyrt med politiradioutstyr, profesjonelt kamerautstyr og raske biler – og de skal dekke store områder av Los Angeles. Det handler om å komme først til de mest spektakulære hendelsene, få de beste bildene raskest på film, redigere kjapt, og selge bildene til høyest mulig pris til flest mulig tv-kanaler før man må komme seg videre til neste ulykke. Ikke sjeldent kommer de frem til en hendelse før politiet, brannvesenet, eller ambulansen. Dilemmaene oppstår: Skal de filme, eller skal de først hjelpe?

Det er imidlertid helt åpenlyst at serien ikke har som formål å innby til en eksplisitt diskusjon rund de mange etiske dilemmaene som oppstår. Isteden overgis i stor grad regien og det narrative ansvaret over til aktørene selv, og det etiske perspektivet begrenses til en mer eller mindre overfladisk refleksjon og rettferdiggjøring av egen virksomhet. Det finnes her heller ingen overstyrende fortellerstemme. Det klippes mellom de forskjellige «videojournalistene» som i sanntid kommenterer hva som foregår. Kampen om å komme først frem til de «rette hendelsene» ligger i kjernen, og hva skal prioriteres når mye skjer samtidig? Knivstikkingen, biljakten eller bilen som står i flammer på motorveien? Vi blir fortalt at det alle søker er «the story of the night». Som «videojournalister» er de opptatt av hva som ser best ut på film: store flammer er bra, biljaktscener, spektakulære bilkrasj, og ulykker med dødsfall selger langt bedre enn ulykker uten død.

Det er en foruroligende kynisme, men skremmende nok rister man som publikum av seg sjokket i løpet av et par episoder. For det er umulig ikke å bli sugd inn i verdenen av den samme kynismen man forakter; seriens genistrek ligger ikke bare i at man har funnet tydelige karakterer å følge, men enda mer i det audiovisuelle håndlaget. «Shot in the Dark» ser ut som en blanding av en Michael Mann-film og tv-spillet «Grand Theft Auto». Rammen er et mørkt og nattlig Los Angeles som opplyses av gatelys, blinkede sirener og tidvis flammehav. Klippingen er rask, men sofistikert. Serien er tydelig estetiserende, noe som sikkert vil provosere noen. Jakten på nattens begivenheter visualiseres med et GPS-kart med lysende fargestreker for hver bil på vei mot målet. Resultatet både estetisk vellykket og engasjerende som et spenningsskapende grep. Det er bemerkelsesverdig at en dokumentarserie seiler opp som noe av det mest cinematiske jeg har sett av en tv-serie de senere årene. At man nyter bildene, og fengsles totalt av hva som vises, vil for mange være nettopp hva som gjør tv-serien dypt problematisk – men for meg er det bare med på å gjøre den enda mer interessant. På én side vil man distansere seg moralsk, men på den andre siden pirres kikkermentaliteten til en overskyggende fascinasjon, og til slutt bikkende over i en avhengighetsfølelse – her slukes åtte episoder raskt. Og den litt vonde bismaken og skitne følelsen man sitter igjen med etterpå, gir for meg bare tv-serien en ny og enda mer spennende dimensjon.

SAFE (3 av 6)

Harlan Coben har gjennom en årrekke etablert seg som en ustanselig spenningsforfatter med enorm page turner-leveranse, og gjerne med et fininnstilt sikte mot den amerikanske forstaden som åsted for intrikate, spennende og særdeles underholdende thrillerplott. Snirklete konstruksjoner spunnet rundt hemmeligheter med påfølgende overraskelsesmomenter har vært tydeligere til stede enn realistiske og karakterdyrkende portretter. Som idémaker av Netflix-serien «Safe» følger han samme suksessoppskrift, men handlingen er denne gang flyttet til England. Vi befinner oss i et inngjerdet, privilegert minisamfunn – og i et nokså karikert miljø som ikke er veldig ulikt et erkeamerikansk forstadsliv som sett i «Desperate Housewives» (en assosiasjon som, med negativt fortegn, dukket opp mer enn én gang underveis i serien).

«Safe» fortoner seg i formen som en britisk krimserie på steroider. Det går usannsynlig raskt i svingene med utallige vendinger i handlingen, og samtlige karakterer bærer på sine hemmeligheter som har mer eller mindre betydning for kjernen i plottet: Politiets etterforskning av drapet på en lokal tenåringsgutt, og en fars desperate forsøk på å finne sin tenåringsdatter som har forsvunnet. Michael C. Hall gjør en noe kunstig og stivkantet tolkning av faren, med britisk aksent, som også må streve over skyldfølelse og sorg etter konas nylige bortgang. Det er i det hele tatt fryktelig mye som foregår i «Safe», deriblant et sideplott om en lærer som anklages for seksuell omgang med elev. Serien etablerer tidlig også en merkverdig tone ved å skildre én av de sentrale familiene i serien som om de befinner seg i et komedie-univers; det er scener som for så vidt er underholdende, om enn malplassert. Det er i det hele tatt en ekstremversjon av Harlan Coben vi serveres, og i serieformat er det gjennomlysende at konstruksjonene hans svekkes av overdrivelser.

Men, «Safe» er også underholdende eskapisme; ingen stor tv-seriekunst, ei heller noe man vil huske veldig lenge, men tiden flyr relativt raskt gjennom åtte tettpakkede episoder, og det skal sies at historiefortellingen når et klimaks i siste episode som samler trådene ganske elegant og gir oss en fornøyelig finale, tross alt.

MR. MERCEDES (4+ av 6)

Mens sesong 2 er ferskvare og nå kan følges her hjemme på TV 2 Sumo, har jeg nylig konsumert den første sesongen av den Stephen King-baserte «Mr. Mercedes», lykkelig over at film- og serieverden har gitt den amerikanske skrekkmesterforfatteren en fortjent renessanse. I «Mr. Mercedes» møter vi en nylig pensjonert politietterforsker som tyr til whiskeyflaska for å bearbeide hva han ikke fikk til i fortiden, i tillegg til tomheten og ensomheten som preger den nåværende hverdagen. Lik en gammel sirkushest som kjenner lukten av sagmugg, får han imidlertid gnisten tilbake idet han på kryptisk vis får tilsendt meldinger fra det som kan være massedrapsmannen han aldri fikk tatt, og som har plaget ham siden. Når han henvender seg til det lokale politiet uten å bli tatt på alvor, starter han på sitt vis en privat etterforskning og fornyet jakt på Mr. Mercedes – han som for noen år siden kjørte over og drepte et titalls mennesker som ventet på utsiden av en jobbmesse, ikledd en klovnemaske bak setet i en Mercedes, og som slapp unna med det. Nå kan han være tilbake, og planlegger et nytt dødelig angrep.

Det finnes de serier som utelukkende puster gjennom og finner en overskyggende kvalitet via en sterk hovedrollefigur. Det kunne også vært tilfelle med «Mr. Mercedes», hvor den irske ringreven Brandan Gleeson skinner på sjeldent vis og suger til seg all oppmerksomhet i en maktdemonstrasjon av en rolleprestasjon som pensjonert politietterforsker. Det som i utgangspunktet påminner om en sterkt klisjébefengt karakter, heves av Gleeson til noe mye mer. Men «Mr. Mercedes» reduseres heldigvis aldri til kun å være en tour de force for Gleeson. Ikke minst fordi han flankeres av flere fremragende skuespillerprestasjoner; fra en skarp opptreden av Mary-Louise Parker, til en sjarmerende naboguttrolle fremført av Jharrel Jerome («Moonlight»), Kelly Lynch som alkoholisert og dysfunksjonell morsfigur, Robert Stanton som keitete og personlighetssterk butikksjef, men aller mest i kraft av et utforforende psykopatportrett utført med den nødvendige aura av Harry Treadaway.

Bak de lysende skuespillerprestasjonene er kanskje ikke «Mr. Mercedes» mye mer enn en konvensjonell krimfortelling. Men den er stort sett sabla bra og effektivt fortalt. Tempoet er forholdsvis langsomt, som om det må følge takten til sin pensjonerte hovedperson. Det er likevel, stort sett, god flyt og gjennomført thrillerhåndverk i det som utvikles til en medrivende og nerveskapende katt og mus-lek mellom Gleeson og Treadaway. I det ligger det mye god TV.


BLACK MIRROR leverer igjen i sesong 4

Fordi «Black Mirror» er en antologi-serie der episodene er uavhengig av hverandre, dog under et overhengende tematisk fellesskap, er det naturlig å splitte opp serievurderingen episodevis. Det som derimot er mulig å slå fast på generell basis, er at serieskaper Charlie Brooker ikke har tillatt et kvalitetstap i sin fjerde sesong. Fremdeles er «Black Mirror» av det absolutt mest engasjerende og beste som produseres for tv, og sesong 4 er – i lihket med samtlige foregående sesonger – gjennomsyret av et forbløffende høyt laveste nivå.

Selv om ikke alle episodene er like fantastiske, så er jeg dypt uenig i den utbredte oppfatning om at «Black Mirror» er veldig ujevn. Joda, riktignok bærer fragmenter av enkeltepisoder preg av noen banaliteter, med utdrag som kunne vært hentet fra en naiv skolestiloppgave om farene med utviklingen av moderne teknologi i nær fremtid. Men selv de mest opplagte tematiske tråder og moralske problemstillinger, løses enten med en viss originalitet, eller rett og slett bare engasjerende fortellerkraft. «Black Mirror» er nærmest gjennomgående et bunnsolid underholdningsprodukt av et tv-seriekonsept, og som en bonus bringes det ofte frem filosofisk tankegods omkring problemstillinger som speiler en spisset versjon av vår samtidig. I kjernen er det mørkt og dystopisk, men i sesong fire er det også glimt av lys og håp. La oss kortfattet gå gjennom de seks episodene som utgjør sesong fire (som ble lansert på Netflix helt på tampen av 2017). Gjennomgangen kan inneholde mindre spoilere.

«U.S.S. Callister» (5+ av 6)


Vi kastes ut i en deilig, idérik førsteepisode. Om «Black Mirror», til en viss grad, kan anklages for tidvis å vandre i noenlunde samme tematiske og visuelle landskap, tilbys noe helt annet i den «reotro-futuristiske» og «Star Trek»-inspirerte episoden «U.S.S. Callister». Litt på samme måte som «San Junipero» var en forfriskende visuell avsporing i sesong 3, er «U.S.S. Callister» noe tilsvarende for sesong 4. Med en spilletid på nær 1 time og 20 minutter slekter formatet samtidig enda sterkere på en spillefilm. Her gis det tid til å utbrodere spennende sider med basis i et high concept-premiss, her i en utpreget sci-fi-setting der «Black Mirror» hele tiden har handlet om det motsatte; integrering av virkelighetsnær sci-fi-teknologi i en realistisk hverdagssetting.  Den særdeles talentfulle Jesse Plemons, som – i positiv forstand – er å se i veldig mye for tiden, spiller her en genierklært, men sørgmodig dataspillutvikler som ikke får den anerkjennelsen han fortjener blant kollegene. Når den nyansatte kvinnen, spilt av Cristin Milioti (som også spilte mot Plemons i den fantastiske førstesesongen av tv-serien «Fargo») ankommer kontorlokalene for første gang, blir hun umiddelbart et nytt offer for Plemons genialitet og galskap – og fanges som en kopi av seg selv i en annen dimensjon, løsrevet fra sitt eksisterende liv, og blir isteden en figur i hans fantasispillunivers. Jesse Plemens er djevelsk god i en motsetningsfylt dobbeltrolle som sjonglerer det snille mot det onde med forbløffende karisma. Episoden innehar et intrikat hevnmotiv som løfter frem filosofiske så vel som moralske spørsmål, helt i kjernen av «Black Mirror». Men det er også en episode som tillater seg å bære på et smil og by på sjarmerende morsomheter, noe som kanskje er en nødvendighet når vi plasseres midt i en nerdeaktig og nostalgisk pastisj-forestilling – men som heldigvis også er ekstremt velgjort og velskapt, original og engasjerende. Uten tvil den beste episoden i sesong 4, og helt der oppe blant de beste i «Black Mirror»-katalogen totalt sett.

«ArkAngel» (4 av 6)


Jodie Foster sitter med regi på «ArkAngel», og her er vi tilbake i veldig klassisk «Black Mirror»-landskap, i en science-fiction-fabel fundamentert i det mer jordnære og menneskelig gjenkjennelige. Vi møter en ung mor med et overbeskyttende behov for sin unge datter i kjølvannet av en ubehagelig opplevelse idet barnet forsvinner (men dukker opp igjen noe senere) når de er i en lekepark. Rosemarie DeWitt gjør en sterk hovedrolleprestasjon, og det er lett å sympatisere med hennes alenemorrolle der hun strever med å gjøre sitt beste for eget barn, og som ikke erkjenner når hun mister gangsynet for hva som faktisk er til barnets beste. Som følge av et stadig eskalerende beskyttelsesbehov sørger hun for å få installert en såkalt ArkAngel, et eksperimentelt program med chip som blir innplantet i barnet, slik at hun som forelder via et nettbrett kan overvåke hva avkommet ser og opplever. Programmet gir også mulighet til å legge inn sperrer slik at barnet slipper å bli eksponert mot ubehageligheter, og en bjeffende hund på skoleveien, samt mobbing og slåssing i skolegården, all form for vold og sex osv., blir redusert til sensurerte objekter for barnets syn og hørsel. Episoden spiller presist på et emosjonelt plan, og deler av problemstillingene er, på et mindre plan, allerede høyaktuelle for småbarnsforeldre med mulighet til å følge egne barns bevegelser til minste detalj gjennom GPS-klokker utviklet for barn og lignende. Som «Black Mirror» ofte kan være, er «ArkAngel» innimellom nokså forutsigbar, men like fullt er det en presist formulert og sterkt diskusjonsskapende episode som treffer en emosjonell nerve. Jodie Foster håndterer særlig godt seriens hverdagslige øyeblikk, noe hun jo ikke er ukjent med etter å ha levert en sensibel skildring av enslig mor/barn-forhold også i regidebuten «Little Man Tate» tilbake i 1991. «ArkAngel» er et fint og betegnende, men kanskje ikke ekstraordinært segment av «Black Mirror».

«Crocodile» (3- av 6)


Det fine med «Black Mirror» er at selv de svakeste episodene holder et greit nivå. «Crocodile» er i min bok den som lugger mest denne sesongen, men likevel er det mye som fungerer – og underholdningsverdien er holdbar. Regissør er kapable John Hillcoat, kjent for nydelige filmer som «The Road» og «The Proposition», som beviselig vet å beherske filmmediet og hengi seg til grovkornede skildringer i dystopiske, nådeløse eller bare røffe miljølandskap. Det leveres også med renter i «Crocodile» som har tatt en innspillingstur til islandsk geografi. Her fotograferes omgivelser som forsterker det grimme innholdet som rir episoden. Det hele åpner med en grufull bilulykke der et yngre kjærestepar ved et uhell kjører på en gutt som omkommer på stedet. De befinner seg på en fjellvei ved et vann, og etter en obligatorisk diskusjon i desperasjon om hva de skal gjøre, ender de opp med å kaste liket i en nærliggende innsjø. Det skal, som det alltid gjør (i hvert fall på film), vise seg å være en dårlig idé. Episoden hopper deretter flere år frem i tid, hvor hun lever et tilsynelatende lykkelig liv som interiørdesigner, har mann og barn – inntil den gamle kjæresten dukker opp og foreslår at de nå forteller sannheten. Hun ender da opp med å drepe ham, noe som fører henne inn i en uheldig nedadgående spiral av dårlige avgjørelser. For da hun drepte ekskjæresten, var hun like etter vitne til en annen bilulykke som foregikk utenfor vinduet. Hun blir oppsøkt av forsikringsselskapet som stevner henne som vitne, og forsikringsselskapet har tatt i bruk en teknologisk nyvinning som gjør at de kan rekonstruere den objektive sannheten om en hendelse gjennom å hente ut minnene til øyenvitner. Problemet er at de i dette tilfellet også vil kunne se drapet hun samtidig begikk. Om dette virker ganske søkt, så er det også det. «Crocodile» fremstår som i overkant konstruert , hvor hovedpersonens ulogiske handlinger dessuten fremstår som lite troverdig med basis i den karakteren som er etablert. Episoden er også en smule selvhøytidelig, noe som særlig smaker merkelig i møte med en bisarr tvist på slutten som ikke gir mening, men som kanskje (eller kanskje ikke) er ment som en morsomhet? Uansett, «Crocodile» beveger seg tematisk på velkjente «Black Mirror»-linjer, og løfter sånn sett interessante dilemmaer til overflaten. Episoden utforsker nærmest hvor langt et menneske kan være villig til å gå for å bevare et bilde av seg selv, som utfordres i møte med mulighetene i moderne teknologi, noe som jo har vært berørt også i andre episoder. «Crocodile» er dessuten blant seriens definitivt mest røffe og brutale episoder, og den ser i John Hillcoats visjon langt bedre ut enn hva den substansielt har å til by.

«Hang the DJ» (5 av 6)


«Hang the DJ» er denne sesongens kanskje mest dramaturgisk engasjerende episode, også fordi den gir en annerledes opplevelse i form av et sterkere glimt av lys i et ellers mørkt og dystopiskpreget serieunivers. Skildringen tar opp en ekstrem versjon av noe som allerede finnes i dag, ikke ulikt «ArkAngel», eller som for så vidt «Nosedive»-episoden gjorde i sesong 3. Her introduseres vi for en dating-app som objektivt kalkulerer seg frem til den perfekte livspartner. Alle dine reaksjoner i enhver situasjon, og dine preferanser, analyseres og det kalkuleres en tidslinje med slutt for forholdet.  Uavhengig av egne følelser, må deltakerne underkaste seg og akseptere programmets nådeløse betingelser og kjølige metodikk. Gevinsten skal ligge i enden, og garantere at du faktisk finner den rette, helt objektivt sådan. Men hva om dine menneskelige instinkter og følelser ikke harmonerer med programmets vitenskapelige og objektive svar? «Hang the DJ» har naturligvis en iboende alvorlighetstone, men er også den av sesongens episoder som er ladet med klart mest humor. Fortellingen og universet er innkapslet på en måte som gir assosiasjoner til herlige «The Truman Show», og i «Black Mirror»-sammenheng er dette et forfriskende pusterom som til slutt uttrykker en romantisk optimisme i en verden der teknologien også er i ferd med å overstyre kjærlighetslivet. «Hang the DJ» manøvrerer seg fra det kyniske og kalde til et sted der menneskelige relasjoner faktisk vokser seg sterkere nettopp i møte med teknologiens kalde stengsler, og går dermed diametralt motsatt vei av de fleste «Black Mirror»-episoder som gjerne lander på den harde og kalde siden. I «Hang the DJ» er det menneskets tur til å triumfere, i det som også da blir en triumf av en enkeltepisode.

«Metalhead» (4+ av 6)


Sesong 4 tenderer i litt større grad enn foregående sesonger til eksperimentelle avstikkere, og med «Metalhead» utvides landskapet som har utgjort «Black Mirror» ytterligere. Både fordi det er en episode som føles litt mer fattig og ambisjonsløst på et rent substansielt plan, der store moralske/filosofiske betraktninger er avvikende, men i positiv forstand også fordi episoden visuelt forsøker noe nytt, i tillegg til at den er uvanlig kortfattet. «Metalhead» foregår konsekvent i svart/hvitt, for å understreke et grenseløst dystopisk univers denne gang. Vi befinner oss i en fremtidssetting som virker lenger frem i tid, mer fremmed og utpreget dystopisk enn i andre episoder. Konteksten holdes bevisst uklar, men vi befinner oss i et støvfylt utkantlandskap der robotaktige vesener jakter etter gjenlevende mennesker . Umiddelbart gir universet assosiasjoner til den postapokalyptiske sfæren i «The Terminator». Konseptet tar her egentlig form av en langvarig jaktsekvens: et raskt og drapsprogrammet hundelignende robotvesen på rovjakt etter en overlevende kvinne som desperat forsøker å komme seg unna. Vi vet ikke hvem hun er, hva hun egentlig søker etter og hva som har skjedd. Episoden omfavner det primitive, det handler om frykt og død eller overlevelse. På 40 minutter er det ikke rom for forklaringer, og den begrensede spilletiden gir isteden styrke til en skildring som er konstant energisk og engasjerende fortalt – det handler om å være svettende tett tilstede, kjenne og lukte på frykten og dødsangsten. Målt etter hva den ønsker å være, er «Metalhead» et annerledes, men berikende tilskudd til «Black Mirror»-katalogen.

«Black Museum» (4+ av 6)


Sesongavslutningen «Black Museum» er ingen finale, da hver episode jo er uavhengig av hverandre. Likevel kan episoden føles som en serieavrundning, fordi den er direkte refererende til andre episoder også fra foregående sesonger, og fungerer i sin tredelte struktur som en helhetlig oppsummering av «Black Mirror», som en antologi innenfor en antologi. I sin form slekter episoden en del på den løsrevne og utvidede «Black Mirror»-episoden «White Christmas» fra 2014. Det hele starter med at en kvinne besøker et avsidesliggende museum som rommer ulike høyteknologiske nyvinninger – som nettopp har vært i bruk i «Black Mirror» – og derfra, og via den forunderlige museumsstyreren, kastes vi inn i to andre historiefortellinger via flashbacks. Høydepunktet er en herlig underholdende og skrudd sekvens med David Cronenberg-vibber om en frustrert lege som får satt inn en chip som gjør det mulig for han å kjenne den samme smerten og de samme følelsene som pasientene, og dermed være bedre i stand til å sette riktig diagnose. Men dette eskalerer ganske raskt til en ukontrollerbar avhengighet, bikkende over i seksuallivet med doble orgasmer osv. En annen historie som tar for seg hvordan bevisstheten til en komapasient kan overføres til en levende partner, er mindre overbevisende og også mindre underholdende. «Black Museum» er i det hele tatt vrien å vurdere helhetlig fordi de separate delene er ganske ujevne, men jeg liker ideen godt – et museum som rommer et arkiv av høyteknologiske oppfinnelser som er blitt misbrukt av samfunnet og menneskets iboende, latente ondskap – hvor episoden vris mot en særdeles mørk og innfløkt hevnsaga med flere lag som i sum gjør det til en reise det både er fengslende og forvirrende å ta del i.

 


Tre siste serier sett: COLLATERAL, HEIMEBANE, ALTERED CARBON

COLLATERAL (3/6)

Den meritterte tv-forfatteren David Hare står bak «Collateral» som er en samproduksjon på fire episoder mellom Netflix og BBC. Carey Mulligan er hovedattraksjonen som en fersk (og gravid) politietterforsker med bein i nesa, men som er stilt overfor et tilsynelatende uløselig mysterium. I de første minuttene av seriens første episode, blir et pizzabud skutt og drept på åpen gate i London. Mulligan leder etterforskningen, hvor det tidlig blir klart at profesjonelle krefter må stå bak det som fremstår som en likvidering utført med kirurgisk presisjon, og uten etterlatelse av spor. Det som umiddelbart kan virke som et «hvem-gjorde-det-mysterium», viser seg imidlertid å romme mye mer når dramaturgien tidlig vendes i andre retninger, og løsningen av drapsgåten i seg selv ikke blir en førsteprioritet. Ulike britiske institusjoner blandes inn i et forholdsvis komplekst utbrodert samfunnskritisk drama; immigrasjonspoltikk, fremmedfrykt, homofili, klassekonflikter og økonomi blir katalysatorer i en bred skildring som streifer innom britiske myndigheter, militæret og kirken før siste punktum. Det er et nettverk av ulike aktører som skal presenteres og veier krysses, og iscenesettelsen er i stor grad tuftet på dialog der det meste skal forbli sagt, og lite formidles visuelt. Det er omstendighetene og nedbrytningen av dette nettverket, mer enn å finne drapsmannen, som fungerer som seriens durende motorkraft. Det er derimot synd at formidlingen er blek og intetsigende på sitt verste, mens det komplekse dramaet også føles banalisert og forenklet innpakket i et miniserieformat som kun strekker seg over fire timer totalt. Derfor er det Carey Mulligans tilstedeværelse som blir et høydepunkt, som en noe annerledes protagonist, utstyrt med herlig brodd i et drepende blikk som ikke nødvendigvis er en gjennomgående sympatisk karakter det er lett å like, men som gjødsler det intrikate dramaet og gir en sterk stamme der de mange greinene har ulike kvaliteter.

HEIMEBANE (4-/6)

Årets virkelig store norske tv-drama, «Heimebane», tilhørte senvinteren/våren 2018 den stadig sjeldnere tv-seriearten med kapasitet til å bli et samtaleemne rundt lunsjbordet på jobben på mandag, hvor alle – på tvers av generasjoner – hadde fått med seg siste søndags episode på NRK. Denne treffsikkerheten inn mot det brede laget av befolkningen har naturligvis hatt sin pris, i den forstand at det gjerne hviler noe trygt og forutsigbart over både fortellerkunsten og handlingsforløpet. Men samtidig finnes det også noen forfriskende innslag med en eim av originalitet, som i den dramaturgisk alternative episode 8 som er inndelt som et flettverk/novelleportrett, og som kanskje er seriens sterkeste enkeltepisode. Og ikke minst gir Ane Dahl Torp ansikt til en hovedperson, en kvinnelig fotballtrener for et herrelag i Eliteserien, som er farget med spennende kontraster, uten engang å være en typisk sympatisk protagonist. Likevel føles det naturlig å identifisere seg med nettopp henne, fordi hun fortsatt er en underdog-karakter, og personifiserer på hverdagslig vis en kvinnekamp i et tradisjonelt mannsdominert miljø. Ane Dahl Torp er for øvrig fremragende, mens Axel Bøyum er sterk i rollen som en angstplaget talentfull fotballspiller. Så kan man leve med at konfliktene ofte er stereotypiske og løsningene forutsigbare. Sportssjangeren er tross alt notorisk vanskelig å gjøre god på film/serie, og «Heimebane» blir unektelig hengende fast i de fleste klisjeer, og synker ofte unødig ned i det sentimentale. Jevnt over er dramaet sterkere og mer ektefølt i relasjonene utenfor fotballmiljøet, mellom mor og datter, venner og prøvende kjæresteforhold. Seriens gjennomslagskraft handler til slutt også om tidsånden som fanges, i den uanstrengte håndteringen av blant annet psykiske problemer og seksuell trakassering. Men det er også en serie preget av til dels betydelige kvalitetsmessige ujevnheter, med potensial for at nye steg kan tas i sesong to.

ALTERED CARBON (2-/6)

Jeg hadde snappet opp en del positiv oppmerksomhet på vegne av det visuelle sci-fi-landskapet i «Altered Carbon» med paralleller trukket til «Blade Runner», sågar kanskje en flørt med «Total Recall», og gikk følgelig serien i møte med visse forventninger. Basert på en roman av Richard K. Morgan tas vi inn i en fremtid der mennesker, i hvert fall de velstående, kan kjøpe seg evig liv i den forstand at deres bevissthet og personlighet overføres til stadig nye menneskeskall. Inn i dette kobles et forsøksvis spenningsplott når en supersoldat vekkes i ny kropp fra sitt digitale dvale for å løse et drapsmysterium. Denne hovedpersonen spilles av svenske Joel Kinnaman, og her ligger også seriens første problem. Skuespillet er oppsiktsvekkende svakt med såpeopera-lignende tendenser i et repertoar som svinger seg mellom karikert overspill og ren tomhet – den samme tomheten som kommer til uttrykk gjennom en svak og forvirrende historiefortelling. Det finnes ikke tematisk interessante tråder å hekte seg på, ei heller spenningskurve, og figurene er umulig å knytte seg til – verken emosjonelt eller på et intellektuelt nivå. Disse skavankene kunne til en viss grad vært til å leve med dersom «Altered Carbon» faktisk levde opp til forventningene om en visuell storslagen, eye-candy-drevet sci-fi-serie. Men når serien så til de grader mislykkes også på det som er annonsert som dens sterkeste kort, blir 10 episoder og totalt nærmere 10 timer i dette universet på grensen til uutholdelig. Det ligger riktignok en frisk visjon, et ambisjonsnivå og filmskapende selvtillit til grunn for den visuelle formidlingen, noe man i seg selv gjerne kan applaudere, og dels kan det være at avsmaken min nettopp også handler om en smakssak. Det er likevel ikke mulig å se bort fra at det digitale uttrykket ser forferdelig flatt og stygt ut, noe som forsterkes ytterligere av en grusom kostymering og generell scenografi rundt karaktergalleriet. Aller verst ser derfor serien ut når den ligger tett på karakterene, mens flere av actionscenene og de store kamerakjøringene som sveiper over det mørke, futuristiske bysamfunnet faktisk kan se riktig så bra ut. Det er likevel forbløffende hvor lite kvalitet man har fått ut et sannsynlig høyt budsjett. «Altered Carbon» er en borkastet mulighet, og bortkastet tid.


Et forlokkende Dobbelt begjær

«Dobbelt begjær»… Den norske tittelen på Francois Ozons kinoaktuelle film smaker umiskjennelig som en erotisk thriller á 80-tallet. Det er også en passende assosiasjon, for det bør være liten tvil om at Ozon har plukket opp visse elementer nettopp fra ovennevnte sidevei i thrillersjangeren som var særlig utbredt, og på sitt kanskje sterkeste, for bortimot tre tiår siden.

Det forekommer også en viss brusing i filmblodet når en så stilbevisst filmskaper som Francois Ozon gir seg i kast med et psykologisk-erotisk thrillerverk som fører tankene hen til Brian De Palma, David Cronenberg og Roman Polanski. I hvert fall skal det vanskelig gjøres å treffe mine filmpreferanser mer kirurgisk presist.

Det må også tillegges at Francois Ozon, bare i kraft av egen filmografi, har gjort seg fortjent til oppmerksomhet rundt ethvert nytt prosjekt. Med røtter i en særegen gruppe av fremadstormende og kompromissløse franske filmskaperne som påkrevde oppmerksomhet utover 90-tallet, og gikk under merkelappen «the new french extremity», har Ozon – til tross for at han også er preget av en kvalitativ ujevnhet – nesten alltid proklamert en dristighet som har kommet til uttrykk i filmisk utfordrende og interessante filmverk.

Og med «Dobbelt begjær» er det særlig spennende å se at han vender tilbake til selve thrillersjangeren, der han i 2003 leverte den mesterlige «Swimming Pool» som fremdeles sitter sterkt på netthinnen, og er av hans absolutt beste (og mest tilgjengelige) filmer.

Om Yorgos Lanthimos tilbød et øyenbrynhevende åpningsbilde i fjorårets fremragende «The Killing of a Sacred Deer» (som jeg har skrevet om her) med kliniske nærbilder fra innsiden av en hjerteoperasjon, høyner Francois Ozon med å åpne «Dobbelt begjær» fra innsiden av en vagina. Det er en umiddelbar iscenesettelse av vulgaritet koblet med filmisk eleganse av Gaspar Noé-kaliber, inkludert en nydelig zoom-ut-kjøring til nærbilde av et tåredryppende øye – før vi ser hovedpersonen, Chloe, som nettopp er blitt gynekologisk undersøkt på grunn av diffuse magesmerter.

Hun er tidligere modell og vakker, men lever et ensomt og tilsynelatende gledesløst liv, uten familie og venner rundt seg, men med et nært forhold til en katt (referansealarm til Verhoevens noenlunde samtidige og smått beslektede «Elle» som jeg for øvrig har skrevet om her) og jobb på et moderne museum.

Etter å ha vært utredet hos flere spesialister, men uten å finne medisinsk årsak til magesmertene, mistenker Chloe at plagene må være psykisk betinget. Hun oppsøker en psykiater, Paul (Jérémie Renier), for å komme nærmere til bunns i problemene. Isteden skapes nye utfordringer idet pasienten og terapeuten innleder et forhold – og snart flytter sammen.

Historiefortellingens påbegynnende intriger kokes frem til dette på lav varme, selv når Chloe tidlig i det nye forholdet absorberes av gryende vrangforestillinger, usunne fantasier og virkelighetsfølende mareritt. Temperaturen skrus først opp til et punkt der vannet bobler, og etter hvert fosskoker, når plottet og tematikken vikles inn i en mental og psykoseksuell utforskning spunnet rundt forestillinger om tvillingsjeler og identitet. Ozon rører her i en gryte med samme ingredienser som Cronenberg i 1988 skapte «Dead Ringers» fra; en surrealistisk, identitetsdissekerende thriller der Jeremy Irons portretterte gynekologtvillinger som hadde seksuelle forhold med pasientene. Her gir Jérémie Renier (belgisk skuespiller som ikke må forveksles med Jeremy Renner) ansikt til to fysisk identiske tvillinger, som begge er psykiatere. Paul er den kjærlige dog smått distanserte mannen Chloé bor med, mens Louis er den virile og seksuelt pågående/sadistiske tvillingbroren som hun tiltrekkes av, innleder et forhold og blir seksuelt mettet av.

Marine Vacth var et funn for Francois Ozon på kino som ung og vakker i nettopp «Ung og vakker» («Jeune & Jolie») for noen år siden, da i rollen som en 17 år gammel jente i en seksuell oppvåkning som ble ledet inn i en innbringende verden av luksusprostitusjon, hvor Ozon tillot seg å være estetiserende og bedrev spekulativ voyeurisme, til noens provokasjon. «Dobbelt begjær» er tilsvarende seksuell ladet og eksplisitt skildret, like tematisk mørk og estetiserende – men rendyrket som en psykososial, erotisk thriller som i større grad følger visse spilleregler eller forventninger innenfor sin (sub)sjanger. For Marine Vacth er det også en mer utfordrende rolle. Hun etableres riktignok som en uttrykksløs ung kvinne som kan virke uspennende ved første møte, men som vokser inn i rollen, og etter hvert må håndtere et vidt spekter av følelser – inntil det på et tidspunkt eskalerer til nært mentalt sammenbrudd der grensene mellom drøm og virkelighet blir tåkelagt for både oss og henne. Vacth kunne med fordel faktisk dratt tolkningen i en enda mer ekstrem retning skuespillermessig, gjerne helt mot Isabelle Adjanis ikoniske psykiske galskapsportrettering i Zulawskis kultfavoritt «Possession» av 1980, særlig fordi Ozons formspråk gir Vacth et slik handlingsrom. Vacth er likevel hakket mer lysende enn Jérémie Renier som muligens mangler den siste promillen karisma og karaktertydelighet som den outrerte dobbeltrollen egentlig bør ha.

Det er likevel estetikeren Ozon mer enn skuespillerinstruktøren som er verdien her. Vakkerhet er gjennomsyrende for de fleste av Ozons verk, både stilistisk i scenografien, men klart mest iøynefallende i fotograferingen av kvinner og kropp. Det var også et bærende element i «Swimming Pool», som i likhet med «Dobbelt begjær» speiler et psykologisk thrillerdrama i en erotisk over- og undertone. «Dobbelt begjær» har imidlertid i enda større grad rendyrket en sensuell filmmelodi som trekker den nærmere «Ung og vakker», noe som naturligvis forsterkes av Marine Vacth tilstedeværelse. Hvordan Francois Ozon tar i bruk vakkerhet som et filmisk virkemiddel, er uansett et påfallende og virkningsfullt grep – men kan også bidra til at filmene og dens figurer kan fremstå som distanserte for oss, og tiltrekningskraften «reduseres» til en beundring snarere enn emosjonell innlevelse.

Til slutt er kanskje ikke «Dobbelt begjær» mye mer enn en overfladisk, stilistisk thriller – vel og merke om overflaten også omfatter det visuelle formspråket. I samarbeid med fotograf Manuel Dacosse, som særlig har bemerket seg for et ufattelig stilistisk fotoarbeid på «Amer» og «The Strange Colour of Your Body’s Tears» (og den ferske «Let the Corpses Tan» som jeg sikler etter å se), samtlige av Hélène Cattet og Bruno Forzani, demonstrerer Francois Ozon en filmatisk lekenhet gjennom et uhyre inspirert fotoarbeid som uredd utfordrer, eller bare fokuserer på å være ekstraordinært estetisert – som om det er en verdi i seg selv (noe det er). Det er sjeldent å se kontemporær kinofilm uttrykke seg så tydelig virtuost som Ozon gjør i «Dobbelt begjær» (fjorårets «Elle» av Paul Verhoeven er et viktig unntak) som her særlig karakteriseres av identitet- og tvillingtematikk som avbildes i speilbilder og split-screen til den store gullmedaljen. For oss som er ekstra glad i sånt, er det vanskelig å bli mett på en film som «Dobbelt begjær».