1980-tallet: 191 – 200. plass

200 God’s Country (1985)

Det var i 1979 at den franske filmskaperen Louis Malle reiste til småstedet Glencoe i Minnesota. Dette resulterte i dokumentaren «God’s Country» som først utkom i 1985, noe som forstås i filmens siste del hvor Malle returnerer etter seks år for å fange utviklingen. Men hovedtyngden av den 90 minutter lange dokumentarfilmen ligger i besøket av 1979, hvor det som fanges for kamera er naturlige hverdagsobservasjoner og uanstrengte samtaler med lokalbefolkningen. Det utspilles som et slags miljøportrett som sier noe grunnleggende om et lokalsamfunn, om verdier og tegner for oss en bit av en amerikansk tidsånd og mentalitet. Louis Malles tilnærming oppleves som sympatisk, og hans oppriktige nysgjerrighet fører aldri til forsøk på å maksimere eller overdrive særegenheter ved menneskene eller miljøet.

Selv om tonen i «God’s Country» har en slags gjennomgående tilstedeværelse av tristhet i seg hele veien, er første del i stor grad likevel gjengitt med positivitet og ikke minst varme i møtet med relativt ukompliserte liv levd i et relativt ukomplisert amerikansk lokalsamfunn. Det er et fragment av det hvite, rurale, hardtarbeidende og konservative USA anno 1979-1986. Etter hvert ses også klarere konturer av en dysterhet i samfunnsskildringen, men en virkelig håpløshet blir først eksplisitt når Louis Malle returnerer til Glencoe seks år senere, hvor særlig den essensielle bondenæringen gradvis har opplevd vanskeligere kår i et USA under Reagan-perioden på første del av 80-tallet.

«God’s Country» er et lite, varmt og intimt dokumentarblikk som fanger noe voldsomt stort på sine knappe 90 minutter. Jeg skulle gjerne sett dette materialet i to-tre ganger så utstrakt lengde.

199 She’s Gotta Have It (1986)

Spike Lees pulserende, energiske debutverk oser av fortellerglede- og kraft. «She’s Gotta Have It» ble spilt inn på bare tolv dager, med trangt budsjett, og resultatet er et sjeldent kunstnerisk potent førstemøte med en av sin tids mest essensielle filmskapere. Det er noe unikt, nakent og prøvende uredd latent i hver bit av «She’s Gotta Have It». De rene, visuelle svart/hvitt-tonene møter et forfriskende og radikalt uttrykk, både i et upolert skuespill, og et sparkende feministisk portrett i omfavnelsen av kvinnelig seksualitet. Form- og fortellerspråket er gjennomsyret av en forrykende, og ikke minst suggererende, råskap – men særdeles vakkert utskåret.

Det er som om Lee har hentet næring fra New York-baserte filmskapere som Martin Scorsese i energiske gateportretter, og Woody Allen i stilistiske og typete miljøskildringer, men overført det til hva som skulle bli distinkt for Spike Lee, og som må ses på som et vitalt øyeblikk for utviklingen av amerikansk independentfilm generelt, og afro-amerikansk independentfilm spesielt.

198 The Burning (1981)

Harvey og Bob Weinstein stod i en av de aller første Miramax-produksjonene bak den fantastiske slasherfilmen «The Burning» fra 1981, et verk som står igjen som en av sjangerens absolutte høydepunkter! Ikke først og fremst fordi filmen er så fryktelig original der den stort sett følger sjangerens fotavtrykk. Men «The Burning» er fremragende hovedsakelig fordi den er ekstremt drivende nettopp på det som er alfaomega for å markere seg i denne sjangeren; besittelsen av et visuelt stilsikkert og finstemt filmspråk som bruker snikende stemningsfullhet sammen med flere komposisjoner av neglebitende, medrivende enkeltsekvenser for å bygge bro mellom de visuelle kvalitetene og et engasjerende/spennende plott.

Essensielt er også den myten som må skapes rundt en bad-guy-skikkelse, i dette tilfellet særdeles effektivt personifisert med den forbrente vaktmesteren Cropsy som søker blodig hevn på et nytt kull med ungdommer på sommerleir, der han fikk ansiktet deformert av brannskader etter et uheldig pek for fem år siden. «The Burning» innehar også skuespillerprestasjoner langt over gjennomsnittet i sjangeren (deriblant Jason Alexander aka George Costanza), mens gorekunstneren Tom Savini har orkestrert effektene til noen vanvittig makabre drapssekvenser som også høyner kvaliteten på de elementene. Men det er altså det overhengende regiarbeidet med en sexy, uhyrlig og filmatisk forførende utførelse som gjør «The Burning» så farlig forlokkende.

197 Top Gun (1986)

«Top Gun» er en deilig filmisk symfoni båret frem av et ikonisk pop-soundtrack og Tony Scotts MTV-estetiserte, men stramt iscenesatte actionsekvenser i luftrommet. I retrospekt var det også her Tony Scott etablerte sitt stilistiske jeg innenfor konvensjonelle underholdningsfilmrammer, slik at filmen også fremstår som en basal del av hans karriereutvikling.

Likevel er det ikke til å komme bort i fra at den daværende hovedingrediensen var filmens hovedperson, hvor en allerede up-and-coming Tom Cruise umiddelbart ble skåret i stein som Hollywood-yndling. Men så er det også knapt mulig å overdrive betydningen av hans bidrag; bak den åpenlyse, gutteaktige karismaen, ligger også lag av spennende integritet i en flammende og selvsikker portrettering av jagerpiloten Maverick. «Top Gun» er som produkt en veldreid tidlig blockbuster-film; uten dybde og nyanser, men fullpakket av kalkulerende actionscener og romantikk i en sømløs 80-tallsinnpakning som fortsatt holder bra mål.

196 The Year of Living Dangerously (1982)

Mye (og fortjent) oppmerksomhet for «The Year of Living Dangerously» har gått i retning av Linda Hunts formidable birolleprestasjon, hvor hun spiller en mannlig fotograf som blir Mel Gibsons journalistrollefigur sin essensielle høyre hånd under ekstreme journalistiske arbeidsforhold ved dekningen av de politiske urolighetene i Indonesia på 1960-tallet. Ikke bare er det imponerende fordi hun uanstrengt gir ansikt til en faktisk mannlig karakter, uten at det føles annet enn organisk, men selve karaktertolkningen er også så nyansert innbitt gjort at den fremstår som en av tiårets mest imponerende.

Mel Gibson og Sigourney Weaver er også sterke hver for seg og sammen, der de tidvis smelter elegant inn i de fargesterke bildene som regissør Peter Weir kraftfullt sender i vår retning. Vi er svettende til stede i begivenhetenes voldsomme sentrum, hvor det virkelig føles på kroppen at Weir er på filmatisk hjemmebane, flankert av sin faste fotograf Russell Boyds atmosfæriske fargespill og Maurice Jarres deilig synthklingende, tidsriktige score. 1980-tallet hadde sin andel politiske/journalistiske-portretter av historisk betydning, og «The Year of Living Dangerously» hører hjemme blant de bedre.

195 Barnens ö (1980)

«Barnens ö» åpner med at kamera panorerer over et badekar, der en barnekropp ligger tilsynelatende livløs under vannskorpen i noen minutter. Så spretter kroppen opp av vannet, oppglødd over å ha satt ny personlig rekord i å holde pusten. «Barnens ö» forteller historien om den snart tolv år gamle gutten Reine, som egentlig skulle tilbragt sommeren på en ferieleir utenfor Stockholm, men som har en nysgjerrighetstrang som fører ham ut på helt andre eventyr. Han starter hver dag med å kikke på kjønnsorganet for å se etter hårstrå, og trekker et lettelsens sukk når det ikke er noe der. Det er hans siste sommer som barn, og det gjelder å ta vare på det.

«Barnens ö» er et lekent, vitalt og energisk blikk på oppvekstens naive nysgjerrighet, hvor regissør Kay Pollak dyrker en tanke om at barndommen er endestasjonen for genuin ærlighet og renhet. Dette gjøres gjennom å speile verden gjennom historiens hovedfigur, spilt av en ung Thomas Fyk, som leverer en sterk og uanstrengt rolletolkning. Regiarbeidet er kanskje ikke like uanstrengt forløst, da Kay tidvis velger å ta uventede dramaturgiske og audiovisuelle avstikkere fra det forventede – blant annet med musikalske bidrag fra Jean-Michel Jarre – noe som setter filmopplevelsen på prøve. Innimellom kan formspråket oppleves som forstyrrende, fordi filmens absolutte kvalitet hele tiden ligger i den intime, sannhetssøkende koblingen til Reine – med Thomas Fyks naturlige, brennende tilstedeværelse foran kamera.

«Barnens ö» vant i sin tid Guldbaggen for beste film og er rettmessig vurdert som en moderne svensk klassiker. Men det er beklageligvis også et verk som er blitt mye omtalt og problematisert for en scene som er blitt assosiert med barnepornografi, og som dessverre har gjort den relativt vanskelig tilgjengelig.

194 Escape from Sobibor (1987)

«Escape from Sobibor» plasserer seg dels i den underholdningsorienterte tradisjonen av amerikanske filmer om rømningsforsøk fra krigsfengsler og fangeleiere, en tradisjon forankret i suksessverk som «The Bridge on the River Kwai» og «The Great Escape» fra 1950- og 60-tallet. Men samtidig slekter «Escape from Sobibor» også på både «Schindler’s List» og «The Pianist» ved å ta for seg krigens uutholdeligheter og ubarmhjertigheter med en massiv emosjonell tilstedeværelse. Selv det enkle tv-filmuttrykket (filmen er en britisk tv-film på tre timer, basert på virkelige hendelser) klarer ikke å overskygge de umiskjennelige kvalitetene i den engasjerende historiefortellingen og den sterke, men sobre skjebneskildringen.

Alan Arkin spiller hovedrollen, Leon, en jødisk fange som kun overlever fordi han samarbeider med nazistene i organiseringen av fangeleiren, til prisen av en evig skyldfølelse. Først når han slår seg sammen med en nyinnsatt russisk soldat, spilt av Rutger Hauer, får han en medsammensvoren med kapasitet til å organisere et felles rømningsforsøk. Den store utfordringen er imidlertid at de er over 600 fanger – og for å unngå at et stort utvalg av de gjenværende blir likvidert i straff for at noen få lykkes i å rømme, bestemmer de seg for at det er alle eller ingen. Men hvordan kan 600 mennesker rømme samtidig fra en strengt våpenbevoktet fangeleir? Se filmen.

193 The Unbearable Lightness of Being (1988)

Tidlig på 1980-tallet skrev Philip Kaufman manus til den første Indiana Jones-filmen, før han regisserte det episke og mange ganger Oscar-nominerte romfartsdramaet «The Right Stuff» til flere Oscar-nominasjoner. Med andre ord: Kaufman var utvilsomt i vannskorpen av virkelig storhet i denne perioden. Men et retrospektivt blikk avdekker også en CV av sprikende kvalitet, og en filmskaper som kanskje aldri helt klarte å meisle ut sitt auteur-potensial.

«The Unbearable Lightness of Being» fra 1988 er muligens Kaufmans siste virkelig gode film, og den illustrerer regissørens ubestridelige evne til å male kraftfulle tablåer i en uredd filmskapelse som tar for seg noe storslått. I denne settingen er naturligvis Daniel Day-Lewis et unikum som dominant scenestjeler, for iren får virkelig rom til å boltre seg med sin massive tilstedeværelse i dette politisk-erotiske dramaet satt til et Tsjekkoslovakia under 60-tallets sosiale omveltninger. Filmen byr også på et gnistrende og dampende samspill med både Juliette Binoche og en Hollywood-debuterende Lena Olin. Men det stødige filmhåndverket og skuespillet står ikke i et vakuum. Derimot er «The Unbearable Lightness of Being» virkelig filmen der den ellers ganske konvensjonelle Kaufman dikterer et visuelt særpreg til fortellingen med tydelig inspirert kameraarbeid med spennende vinklinger, klipp og bruk av dokumentarisk arkivmateriale i fiksjonen. Og ikke minst et poesisøkende filmspråk i Sven Nykvists stemningsfulle fotoarbeid. Selv om disse aspektene utvilsomt er med på å berike filmopplevelsen, føles det ikke alltid som om regissøren er i sitt rette element, og den svevende språkføringen blir i perioder ensidig og uspennende. Kaufman mister underveis grepet om filmens nerve, som er mer fremtredende i innledningen enn den er utover i historiefortellingen som gradvis blir mer seig i stegene.

192 Etoile (1989)

Peter Del Montes lite omtalte film stjeler til seg min oppmerksomhet fra første sekund. Med drømmeaktig musikk over klassiske fortekster, der musikken vedvarer til et bybilde der en purung Jennifer Connelly klyver ut av en drosje drapert i uskydsrent helhvitt. Atmosfærisk henfaller «Etoile» til drømmende tablåer der Connelly som ballettdanser personifiserer det vakre, det elegante og det mystiske som filmen visuelt kommuniserer. Man hengir seg til henne – og filmen.

Referansene til Dario Argento-mesterverket «Suspiria» er overhengende (ung amerikansk jente på ballettskole i Europa hvor mystiske ting inntreffer), men Del Montes film forblir introvert mot sin renhet, og bikker aldri over i voldsomhet av noe slag. Deri ligger også dens svakhet; filmen skuffer i det øyeblikk forløsningen av den hinsides stemningsfulle oppbygningen forventes. Innpakningen er praktfull, men innholdet grensende til det frustrerende. «Etoile» er uansett en av tiårets vakreste audiovisuelle filmopplevelser.

191 The Hitcher (1986)

«The Hitcher» er en av de filmene som under oppveksten hadde mest sjokkartet effekt på meg, og bildene av Rutger Hauer i psykopatrollen som den fryktinngytende John Ryder er brent fast i hukommelsen for alltid. Den karikerte og lite troverdige, men samtidig uhyre effektive og fantastiske John Ryder-skikkelsen, står seg også som en av 80-tallets mest skremmende filmikoner.

Senere gjensyn med «The Hitcher» avslører dessverre at filmen er mer blodfattig og mindre spennende enn minnene fra den tilsier. Den klassiske katt-og-mus-leken mellom Rutger Hauer og en ung (og mindre imponerende) C. Thomas Howell, er underholdende og passe velformulert thrillermateriale i b-filmsporet, som innimellom løftes opp av et knippe veldig minneverdige øyeblikk – og av Rutger Hauers voldsomme tilstedeværelse. Filmens uforklarligheter, motivmangler og enkle løsninger er også det som gjør den så effektiv og underholdende. «The Hitcher» vil trolig alltid stå støtt som en beinhard kultklassiker, men det merkes allerede at tiden ikke har gjort den bedre.


1980-tallet: 201 – 210. plass

210 Merry Christmas Mr. Lawrence (1983)

David Bowie gjør en av sine fineste rolleprestasjoner i krigsfangedramaet «Merry Christmas Mr. Lawrence» av Nagisa Oshima – en filmskaper som forut for 80-tallet hadde etablert seg som en av de mest toneangivende, radikale filmskaperne i Japan (gjerne omtalt som «Østens Godard») med «In the Realm of the Senses» fra 1976 som et hovedverk i sin produktive karriere.

«Merry Christmas Mr. Lawrence» er ganske fjernt fra Oshimas eksperimentelle bakgrunn, og i retning av et mer konvensjonelt krigsfangedrama fra 2. verdenskrig. Det er imidlertid en besynderlig og høyinteressant rollebesetning her: Det vestlige popikonet David Bowie spiller mot Ryuichi Sakamoto – det japanske popikonet av samme tid som også har skrevet filmens musikk. Med disse aktørene setter Oshima også to kulturer opp mot hverandre. Innenfor rammene av en krigsfangeleir, utspilles en japansk og britisk kulturkamp hvor moral og ærgjerrighet settes på prøve. Ved første øyekast kan «Merry Christmas Mr. Lawrence» virke som en film som gir et uheldig stereotypisk og lettvint bilde av den japanske kulturen knyttet til maskulinitet, ære og harakiri – av den typen som en ikke-japansk filmskaper overhodet ikke ville ha sluppet unna med. Det er imidlertid tydelig at Nagisa Oshima nettopp oppsøker denne fremstillingen som en nasjonal provokasjon, der synet på homofili og maskulinitet, ære knyttet til selvdrap, bevisst tydeliggjøres som en utfordring til et hjemlig publikum. I rollebesetningen er det også funnet plass til en beinhard Takeshi Kitano, som i den påfølgende tiden skulle vokse til å bli japansk film aller største ikon, mens Tom Conti er solid i rollen som britisk offiser med kjennskap til det japanske språket og kulturen, og som fungerer som en brobygger mellom de to leirene når splid eller misforståelser oppstår.

Som film er «Merry Christmas Mr. Lawrence» noe ujevn og kanskje ensidig, men også et dypt fascinerende, idiosynkratisk og særegent filmverk. David Bowie utstråler en slags spirituell og trollbindende, karismatisk tilstedeværelse som opphøyer karakteren til en nærmest religiøs skikkelse. Det er også en film ladet med homoerotiske undertoner, spilt av ikoniske popstjerner fra vest mot øst, satt til en krigsfangeleir med julestemning. Så, kanskje er det ikke fullt så konvensjonelt likevel?

«Merry Christmas Mr. Lawrence» har mye å by på, inkludert noen utrolig corny – men likevel rørende – flashback, og til slutt en ganske naiv, men fin tilnærming til den kulturelle- og identitetskampen som foregår foran kamera.

209 Psycho 2 (1983)

Som tidlig tilhenger og senere venn av Alfred Hitchcock, skulle australske Richard Franklin drøye tjue år senere (og i sin første Hollywood-produksjon) få lov til å lage den umulige oppfølgeren til legendariske «Psycho».

Det åpner med en homage til originalfilmen i et tilbakeblikk på den ikoniske dusjscenen, før Franklin våger å sette eget avtrykk på filmen. Og det gjør han med å etablere en atmosfære av psykologisk uro med tydelig Hitchcock-gjenklang, men med en autoritet som demonstrer selvstendige og ganske spennende ambisjoner på oppfølgerens vegne. Å hevde at «Psycho 2» løper inn i filmhistorien som en av få oppfølgere som overgår originalen ville vært blasfemisk, men Franklins film er vitterlig en av filmhistoriens mest imponerende og vellykkede oppfølgerfilmer – særlig med tanke på dens vanvittig krevende utgangspunkt. Anthony Perkins får mer handlingsrom, og filmens tvetydige, tålmodige blikk på den mystiske Norman Bates gjør «Psycho 2» til en mer utpreget karakterpsykologisk horrorfilm – og en film som er like smart som den er snedig og effektivt skrevet.

Foruten Perkins, er det kun Vera Miles som returnerer fra originalverket, mens Meg Tilly introduseres som et særdeles friskt og sjarmerende pust som den nye kvinnen i Bates’ liv. «Psycho 2» har opptil flere ekstremt velregisserte, inspirerte klassiske thrillersekvenser. Det er imidlertid mer solid filmskaperhåndverk enn innovativ filmkraft bak tablåene, uten at det er noe med det. Vurdert som en frittstående film, noe som selvsagt er umulig, er «Psycho 2» på grensen til briljant. Det er synd så få har oppdaget det.

208 Music Box (1989)

Costa-Gavras lager tilsynelatende aldri film uten å fundamentere dem i en politisk eller sosial kontekst som engasjerer ham. «Music Box» har noen klare paralleller til «Betrayed» som han lagde året i forveien. Begge er skrevet av Joe Eszterhas (samt produsert av Irwin Winkler) og omhandler personer med en tvilsom politisk overbevisning og historie som de holder skjult for omverden, men der den mørke hemmeligheten plutselig kan bli avslørt.

I «Music Box» spiller Jessica Lange en advokat som skal forsvare sin aldrende immigrantfar i en amerikansk rettssak etter at han er siktet for forfalskning av en gammel immigrasjonssøknad. Aktoratets påstand er at den tilsynelatende godhjertede faren og bestefaren i virkeligheten var en nazistisk sadist i 40-årenes Ungarn med tortur, voldtekter og drap på samvittigheten.

«Music Box» reiser noen interessante moralske dilemmaer, og Jessica Lange må kontinuerlig ta stilling til hvordan og om hun skal forsvare sin far, dersom han virkelig har begått de barbariske handlingene han anklages for. Langes skuespillerprestasjon er også filmens altoverskyggende kvalitet – der hun uten å ty til store fakter likevel sterkt uttrykker hvordan hun påtvinges å bære med seg noen mildt sagt uhåndterlige følelser. Armin Mueller-Stahl evner også å være fryktinngytende og tillitsvekkende på samme tid, slik karakteren er tenkt, og spilt med overbevisende realisme. «Music Box» er et konsentrert og dialogdrevet moralsk drama med en gjennomtrengende moralsk kraft som uttrykkes med en skremmende og vond troverdighet.

207 El nido (1980)

Den oscarnominerte «El nido» er en nydelig, liten spansk film om en eldre enkemann som lever i ensomhet, før livsgnisten på nytt tennes når han treffer en tretten år gammel skolejente. De to utvikler et lidenskapelig og emosjonelt (men platonisk) forhold basert på felles interesser og gjensidig fascinasjon og kjærlighet for hverandre. Forholdet ses på med problematiske blikk utenfra, men filmens følsomme nærhet til karakterene gir oss naturligheten i det.

Foruten det sensible og vakre filmspråket som ligger både i regi og foto, er det skuespillernes virkelighetsnære uttrykksfullhet som gjør «El nido» til en genuin følelsesmessig fortelling på beste ikke-manipulerte vis. Særlig fordi Ana Torrent, som på dette tidspunktet allerede var velkjent som en fremragende barneskuespiller gjennom «The Spirit of the Beehive» og «Cria cuervos», uttrykker en slags diskret praktfullhet som er en sjeldenhet å se, men som man blir desto mer nysgjerrig på. Det sobre, natrugitte skuespillet i scenene med den erfarne Hector Alterio (som hun også spilte mot i «Cria cuervos»), er det som åpner filmen opp for oss, og lar oss få kjenne på kroppen fornemmelsen av uunngåelig tragedie i enden av historiens gang.

206 Violent Cop / Sono otoko, kyôbô ni tsuki (1989)

Tittelen er egentlig betegnede: Takeshi Kitanos regidebut, «Violent Cop», gir oss den Dirty Harry-lignende politimannen Azuma – spilt av Kitano selv – som, mildt sagt, raskt tyr til respektløs vold i sitt politiaktige arbeid.

Med bakgrunn som komiker ble Kitano først involvert som skuespiller i det som i regi av Kinji Fukasaku var ment som en komedie. Etter at Fukasaku imidlertid hoppet av prosjektet, fikk Kitano også overlevert regiansvaret, og som debuterende filmskaper valgte han å omskrive manus med et ønske om å distansere seg fra komedien. I stedet er «Violent Cop» blitt en grim og hardkokt actionberetning dyrket på realistisk mark, av en prøvende filmskaper som iscenesetter sitt eget steinansikt med statiske bilder, lange tagninger og lite bevegelse/visuell utforskning. Vi ser en filmskapende Kitano som tydelig ikke ønsker å miste kontroll, som et speilbilde av karakteren han portretterer, iskald dog kalkulert.

«Violent Cop» kan være uspennende å se på, og er et stykka unna Kitanos beste verk som skulle komme få år senere. Men den bevisst svakkokende atmosfæren, som vipper over i uraffinert voldsbruk, har også en kunstnerisk effekt og kvalitet i seg selv, og filmen illustrerer på sitt vis en filmskaper på vei til å meisle ut et distinkt formspråk.

205 Gloria (1980)

Selv om «Gloria» ikke er John Cassavetes på direkte sparebluss, føles filmen mindre betydelig og energisk enn hans største verker. Mest fordi Cassavetes kjennetegn, skildringen av sterke personligheter som vises med vrangsiden ut, er mindre tilstedeværende.

Gena Rowlands er imidlertid som alltid strålende, men gis langt mindre å spille på enn i eksempelvis «A Woman under the Influence» og «Love Streams». Når det er sagt, er «Gloria» tidvis svært overbevisende, og især er åpningsminuttene av det mest intenst spennende Cassavetes noen gang regisserte. Samspillet mellom Rowlands og den lille gutten, som sammen rømmer fra mafiaen og parallelt føres sammen på andre plan, resulterer også i flere følelsesladde, finstemte scener. Disse kvalitetene alene gjør «Gloria» obligatorisk.

204 The Legend of Billie Jean (1985)

Helen Slater og Christian Slater spiller et oppvoksende søskenpar (de er ikke søsken i virkeligheten, til tross for sammenfallende etternavn) som møter noen ekstreme utfordringer i Matthew Robbins kombinerte coming-of-age- og road-trip-film «The Legend of Billie Jean» fra 1985. Det er her unge Helen Slater trer frem som en av 80-årenes kuleste feministikoner festet på film. Idet hun og broren utsettes for urettferdighet, ofrer hun egen frihet for at andre skal få øynene opp for det som er galt. Drevet av en iherdig rettferdighetssans følger vi henne fra det fattige trailerparkhjemmet til å bli pop-idol og heltinne for en ny generasjon som vekkes av både budskap og fremtoning. Moralen er enkel: Du skal ikke akseptere urettferdighet, men kjempe for det du tror på.

Det er her en ytre forandring som er katalysatoren, idet Bille Jean fysisk endrer utseende etter inspirasjon fra Jean Sebergs figurering av Joan of Arc i Otto Premingers «Saint Joan». Matthew Robbins vet tydelig hvilken kraft han råder over i billedgjøringen av den fantastiske Billie Jean-skikkelsen, og overlater fokus helt og holdent til Helen Slaters prestasjon. Heldigvis, ettersom karakterene rundt henne aldri blir særlig spennende. Særlig er Yeardsley Smith (som senere ble en kjent stemme gjennom «The Simpsons») mer enerverende enn morsom som et forsøksvis komisk birollealibi. Den idealistiske og naivistiske historiefortellingen har også flere andre svakhetspunkter, men overskygges av kvalitetene: Både av Helen Slaters opprørske og karismatiske tilstedeværelse som Bille Jean, og av Matthew Robbins’ estetiserte filmspråk som hele tiden jobber for å forsterke hovedfigurens flammende engasjement med en gjennomgående flamboyant visualisering.

203 L.A. Takedown (1989)

«L.A. Takedown» er Michael Manns tv-produserte thriller på drøye 95 minutter som hovedsakelig er kjent for å være forgjengeren til 90-tallsmesterveket «Heat». Og likhetene er slående: Historiefortellingen, figurene og mange av scenene er de samme. Men rammen rundt har veldig ulik tykkelse. I den forstand at «L.A. Takedown» fremstår som en skisse og upolert lavskalaproduksjon målt opp mot den massive og sofistikerte storskalaproduksjonen som skulle bli «Heat». Likevel er det aldri noen tvil om at «L.A. Takedown» også er et resultat av en auteur i action. Selv om tablåene er grovere og fotoarbeidet mindre finslipt, er det lett å se at filmen har et visuelt blikk på seg selv som overgår det aller meste i lavbudsjettsegmentet av kriminalfilmer lagd for tv på 80-tallet.

Filmen innehar dessuten minst én fantastisk og høylytt skuddutvekslingssekvens, som Mann senere perfeksjonerte til et av sine varemerker – det samme gjelder for hans evne til å la storbyestetikken kaste et distinkt lys over scenene. «L.A. Takedown» er kanskje ikke veldig matnyttig for andre enn de av oss som er over snittet begeistret for Michael Manns filmarbeider, men da er den til gjengjeld helt essensiell.

202 The Lost Boys (1987)

Det er alltid en viss frykt knyttet til det å se opp igjen filmer man holdt kjær i ung alder. Ikke bare oppdages det fra tid til annen at aldrende verk nærmest objektivt falmer av tidens løp, men i tillegg vil den subjektive opplevelsen og minnene aldri kunne gjenskapes når verket bivånes med et mer modent og kritisk sinn – hvor mye man enn prøver å kontrollere det. For meg og min generasjon er det nettopp 80-tallets lettbeinte underholdningsfilmer som står i denne risikosonen, deriblant vampyreventyret til Joel Schumacher, «The Lost Boys».

Tematisk er imidlertid dette en skjør, ufarlig coming-of-age-film om tilhørighet, og kampen om å passe inn i et miljø. I dette tilfellet et univers av blodsugende vampyrer som brukes som et spennende bakteppe for historien om en gutt som flytter til et nytt sted. Kombinasjonen av det gjenkjennbare i oppveksten og det skremmende, var på et tidspunkt i livet sterkt engasjerende og underholdende. I dag oppleves ikke «The Lost Boys» like sterkt, også fordi man ser at Joel Schumacher med fordel kunne kvesset knivene enda litt mer i de spenningsfylte segmentene, som ganske enkelt verken er veldig skremmende eller spennende løst. Selv om tolvåringen i meg nok opplevde det annerledes da jeg forelsket meg i filmen på video på begynnelsen av 90-tallet, kan jeg ikke huske at jeg fant den eksepsjonelt skremmende. Det handlet snarere om en fasinasjon for konseptet, en eventyrlig virkelighetsflukt, men innenfor rammene av noe godt og kjent. Deri ligger fremdeles dens styrker.

201 Kundskabens træ (1981)

Danskene, i likhet med for så vidt svenskene, har lenge hatt en uovertruffen evne til å feste universelle, troverdige tenåringsdramaer på filmrull. Nils Malmros’ «Kundskabens træ» tilhører de beste.

Møtet med puberteten er ofte blitt skildret med krampaktige provokasjonsforsøk, alternativt klisjeer eller utslitte overdrivelser. I «Kundskabens træ» er skildringen befriende harmløs og virkelighetsnær i konfliktene som skildres. Skuespillet er naturlig. Situasjonene er ektefølt. Dessuten tilfører Malmros filmen en varme gjennom åpenbar omtanke for de unge karakterene, og ikke minst en tiltalende humor som ikke tar brodden fra alvoret i bunn. Legg til at filmen er flott fotografert, så ender «Kundskabens træ» opp som et helstøpt oppvekstdrama av filmisk høy kvalitet.


1980-tallet: 211 – 220. plass

220 Flashdance (1983)

«Flashdance» var den første massive high concept-filmsuksessen fra produsent Jerry Bruckheimer (og for så vidt Don Simpson), og er sett fra nåtidens perspektiv en pekepinn på Bruckheimers dominerende innflytelse på en spesifikk type amerikansk underholdningsfilm som fargela Hollywood på slutten av 80-tallet og spredte seg utover hele 90-tallet.

Hovedrollen spilles av Jennifer Beals, som på dagtid jobber som industriarbeider, før hun på kvelden stråler som nattklubbdanser. Hun er ung, pen og talentfull, dog gjør en mental sperre at hun ikke våger å stille opp til audition på den prestisjefulle danseskolen hun vil inn på.

Plottet er absolutt banalt og naivt skrevet, mens skuespillet til Beals forklarer mye av hvorfor vi har hørt lite fra henne siden. På den andre siden er det mye spennende å si om regiarbeidet til Adrian Lyne. «Flashdance» vris hele tiden over i stiliserte tablåer med et filmspråk som trekker veksler på musikkvideo- og reklamefilmestetikk ispedd «cinema du look»-elementer. Uttrykket gjennomsyres av raske bevegelser, moteestetiserte sekvenser med sterk og flashy fargebruk, som om filmen er sammenvevd av en form for retrokulturelle vignetter og segmenter, som i sum også absorberer en tynnslitt kjærlighets- og «finne seg selv»-historie, som bare delvis er engasjerende. Men det er altså ikke der filmens kvaliteter ligger – for siden åpningssporet med Irene Caras oscarvinnende «Flashdance… what a Feeling» (skrevet av Giorgio Moroder), handler «Flashdance» vel så mye om en mulig forelskelse i filmens lyd- og bildebruk, som til slutt oppnår et slags klimaks i en elektrisk dansesekvens.

219 She Spent So Many Hours under the Sun Lamps / Elle a passé tant d’heures sous les sunlights… (1985)

Philippe Garrells avantgardiske kunstverk av en film, er dyptgående melankolsk – men likeså usedvanlig oppslukende i sin stilsikre, og kraftfulle bildepoesi. Selv om filmen opplagt må ses flere ganger for å bli dus med, er ett gjennomsyn nok for å bli blendet av en udefinerbar magi, og ikke minst kjenne på følelsen av å oppdage et mangefasettert, intrikat og rikholdig filmverk man altfor sjeldent er forunt å ramle over.

Det som begynner som et håndgripelig portrett av relasjoner i et samliv, vris til abstraksjoner og virkelighetsutvisking. Samtidig skifter filmens fasong, til en film-i-filmen-fortelling, som kan virke som et navlebeskuende perspektiv å ta, men som jeg selv stort sett alltid finner fascinerende. Uansett er det Garrells audiovisuelle teft og kreativitet som for meg løfter dette til en av tiårets filmskatter; det være seg den forseggjorte bruken av lys og skygge i fantastisk svart/hvitt-foto, bruken av røyk, eller hvordan fotografen utnytter speil og vinduer, alt for å skape en helhetlig estetikk omkring dramaet.

Underveis slo det meg hvordan filmen føles å tilhøre en annen tid – som den også refererer til underveis – samtidig som den er komplett løsrevet fra enhver trend eller epoke, som et stadig forfriskende og potent kunstverk.

218 Diner (1982)

En kameratgjeng på tampen av ungdomslivet i Baltimore på slutten av 1950-tallet er settingen for dette inkluderende, lavmælte og sympatiske epokeportrettet signert en regidebuterende Barry Levinson.

Fra den første diskusjonen rundt kafébordet, suges man inn i det kameratslige fellesskapet, og føler på vennskapsbåndets sårbarhet idet livene deres bikker over i nye faser. Alt de ønsker er å holde fast i nåtidens bekymringsfrie tilværelse, der musikk, øl, damer og sport dyrkes.

I sentrum av begivenhetene er en gjeng unge og fremadstormende skuespillere som på daværende tidspunkt var relativt ubeskrevne blad, men som i løpet av tiåret skulle bli store navn. Og Levinson lot de vokse gjennom et smart og tidvis genuint morsomt manus spekket med underholdende, troverdige dialoger – og tilsynelatende åpent for improvisasjon – en bedrift som for øvrig resulterte i en Oscar-nominasjon i manuskategorien. Jeg tenker gjerne på Peter Bogdanovichs mesterlige «The Last Picture Show» når «Diner» bringes på banen, men Levinsons skildring av guttegjengen som skal bli voksne i en erkeamerikansk småby, er mer sprudlende og optimistisk enn Bogdanovichs versjon. Men for all del; melankolien er mer enn snikende også i «Diner», noe som likevel gir filmen en emosjonell bunn, selv om hovedlinjen gjør den til en underholdende og sympatisk lettvekter man umulig kan mislike.

217 Amadeus (1984)

Biografifilmer tenderer for ofte mot knusktørre fortellinger bundet til en klassisk dramaturgi der lite overlates til kunstnerisk nytenkning. Derfor er det så befriende å se «Amadeus» der Milos Forman på ingen måte velger den letteste og minst risikofylte inngangen til portretteringen av det musikalske geniet Wolfgang Amadeus Mozart. Forman velger å sortere underholdning foran fakta, og lar sågar heller filmen fortelles via de fiktive minnene til den upålitelig fremstilte komponistrivalen Antonio Salieri, som i «nåtid» er innlagt på mentalsykehus. Sistnevnte er absolutt briljant spilt av en energisk tilstedeværende F. Murray Abraham, mens Tom Hulce gjør Mozart til en slags naiv og leken tegneseriefigur uten særlige tredimensjonale trekk. Men det er et skuespill så outrert at det glir perfekt inn i den overdådige periodedramascenografien som Forman lar oss vasse rundt i.

Tre timer (director’s cut) er likevel noe for lang tid å oppholde seg i lag med Tom Hulces versjon av Mozart, uavhengig av filmuniversets imponerende slagkraft og forfriskende originalitet.

216 El sur (1983)

Det nærmer seg slutten av 50-tallet et sted i det rurale Spania. Gjennom øynene til en ung jente skildres det på lyrisk vis hvordan hun knyttes og løsrives fra en uberegnelig far.

Regissør Victor Erice, som ti år tidligere regisserte det mesterlige melankolske oppvekstdramaet «The Spirit of the Beehive», henfaller på nytt til filmpoetiske virkemidler. «El sur» har ikke samme magiske gjennomslagskraft, men igjen demonstrerer Erice en tiltalende sans og evne til å male enigmatiske og drømmende bilder. Gjennom bildene og skuespillet, absorberes publikum inn i en følelsesfull, rik film. «El sur» er kun halvannen time lang, men er i realiteten en uferdig film ettersom Victor Erice av økonomiske årsaker ikke fikk anledning til å fullføre innspillingen som ble kansellert halvveis. Det som var planlagt som et mer ambisiøst verk på tre timer, er derfor redusert til halvparten. Uten at det forhindrer filmen fra å være fullstendig praktfull.

215 Christine (1981)

John Carpenter høstet i sin tid bedre mottakelse for den nå bortgjemte «Christine» enn han gjorde for den nå bejublede «The Thing». Selv om denne lavbudsjettsadaptasjonen av Stephen King-romanen om en bil med overnaturlige egenskaper ikke innehar evigvarende klassikerdimensjoner som «The Thing», opplever jeg filmen som oppsiktsvekkende godt konstruert og grenseløst underholdende.

Det er egentlig ganske absurd hvordan Carpenter klarer å lage en nesten subtil, gjenkjennelig og genuint engasjerende historie med utgangspunkt i en bil utstyrt som en selvstendig drapsmaskin. Men på ganske banalt vis er «Christine» en treffende og rørende coming-of-age-skildring som tematiserer ungdommelig tilhørighetsbehov, ensomhet og kjærlighet nesten så godt som det lar seg gjøre. Carpenters horror-iscenesettelse er lavmælt og nøktern, men visualiseringen av bilen og drapsmotivene er i høyeste grad uttrykk for virkelig potent filmskaping. «Christine» er bedre enn man skulle tro, og faktisk blant Carpenters beste.

214 The Cotton Club (1984)

Både musikal- og gangsterfilmen har sine røtter rett inn i kjernen av amerikansk filmarv, og det er de to retningene som forenes i Francis Ford Coppolas stilsikre jazz- og gangsterepos «The Cotton Club». Filmens tittel bærer samme navn som den legendariske jazzklubben i Harlem som er lokasjonen som binder dramaet sammen fra 1920- og 30-tallets hardkokte undergrunnsverden der gangstere krysset vei med kunstnersjeler og artister.

Fremst på filmplakaten står Richard Gere, men filmstjernens noe sløve opptreden overskygges totalt av en betydelig mer tilstedeværende og karismatisk Gregory Hines som sprudlende og organisk blir en del av filmens musikalitet. Stephen Goldblatts fotoarbeid er utsøkt, der både uante mengder glitter og tung kruttrøyk gir deilig tekstur til et mørkt, stilistisk filmuttrykk. Filmen var fra startskuddet ingen Coppola-produksjonen, men «Gudfaren»-skaperen ble hyret inn rett før innspillingsstart (en jobb han takket ja til for å komme på økonomisk plusside etter det finansielle havariet som var den selvfinansierte «One From the Heart), og har rukket å sette et preg på verket. Akilleshælen er likevel manuset, hvor både Coppola selv, William Kennedy og Mario Puzo var involvert i ulike faser. I den endelige versjonen er det til tider nesten besynderlig hvor dårlig ulike fortellertråder rent strukturelt henger sammen, og gjør helheten utydelig og mindre engasjerende fortalt enn nødvendig. For øvrig lanserte Coppola en ny og lenger versjon av filmen under Telluride Film Festival i 2017, hvor noen av den originallanserte versjonens problemer muligens er løst til det bedre. Når det er sagt, «The Cotton Club» er også i sin opprinnelige form en særdeles gledesskapende filmopplevelse.

213 Whose Life is it Anyway? (1981)

Hvem skal få bestemme om en pasient skal få leve eller dø? «Whose Life is it Anyway» tar for seg historien om en livsglad kunstner i sin beste alder, som etter en bilkollisjon våkner på sykehus – lam fra halsen og ned. Regissør John Badham åpner filmen rett før ulykken inntreffer, mens hoveddelen foregår innenfor de hvite institusjonsveggene på sykehuset.

Etter flere måneder uten fremgang blir han på et tidspunkt oppmerksom på at han vil forbli lammet livet ut. Med sarkasme som middel mot bitterhet kjemper han seg gjennom hverdagene på sykehuset, som alle fortoner seg like. Christine Lahti spiller den trofaste, tolerante og sjarmerende kona som ikke vil gi slapp på ham – men som han ikke lenger klarer å forholde seg til. John Cassavetes fyller på sin side rollen som overlege uten lisens til å gjøre annet enn å forlenge og forbedre pasientens liv best mulig – selv om det er til pasientens motvilje. Dreyfuss starter etter hvert kampen om retten til å bestemme selv om han vil avslutte livet og leverer et sterkt portrett. Ikke uventet fungerer Dreyfuss optimalt når det legges til rette for at alvoret kan utfylles med en viss humor og patos, noe som også gjør hovedfiguren til et emosjonelt og tross alt levende menneske som blir lettere å identifisere seg med. John Cassavetes’ tolkning som overlege kunne fort blitt redusert til en endimensjonal bifigur skrevet for å uttrykke én holdning, men rolleprestasjonen er såpass sterk og nyanserik at han i stedet bidrar til å balansere dramaet.

Det er også en fin balanse i regiarbeidet her, der Badham overrasker med noen spennende kameravinklinger, eksempelvis i å tydeliggjøre hovedfigurens fortapte perspektiver. Det gjør også at «Whose Life is it Anyway» aldri lander i et pregløst tv-filmlignende uttrykk som man innledningsvis kunne mistenkt – men snarere fremstår som et helstøpt verk, og en tankevekkende film om friheten til å kunne dø når man har mistet friheten til virkelig å kunne leve.

212 Lethal Weapon 2 (1989)

Det er ikke noe nytt i at en oppfølger er mer innholdsmessig spektakulær enn forgjengeren. Mer uvanlig er det at oppfølgeren også er minst like velkonstruert, fengslende og morsom – slik tilfellet er mer film nummer to i «Dødelig våpen»-serien. Kanskje er det fordi regissør Richard Donner har varmet opp trøya og samkjøringen mellom Gibson og Glover som radarparet Martin Riggs og Roger Murtaugh ikke trenger noen intro, men sitter som et skudd fra første scene – en ellevill biljaktsekvens. Nå var riktignok ikke dette et stort problem med den første filmen heller, men det føles like fullt som om «Lethal Weapon 2» drar nytte av at etableringen er fullført. Filmen føles friere i formen, og selv om manuset ikke har blitt veldig fyldigere siden sist, er det en mer smidig sammenheng i historiefortellingen her. Og ikke minst: Vi introduseres vi for Joe Pesci som Leo Getz.

At tiden likevel på mange måter har løpt fra «Dødelig våpen»-filmene (eventuelt bare jeg som har løpt fra dem) kan ses på både som styrke og svakhet. Selv har jeg et veldig ukritisk tilknytning til filmene, uten at det handler om et nostalgisk elskforhold. Det handler om at filmene, og kanskje toeren i særdeleshet, er bunnsolid og ujålete action/komedie som egentlig bare kunne stammet fra 80-tallet.

211 Beetlejuice (1988)

Tim Burton kan være smått enerverende når han innimellom mister hemningene og gangsynet i dyrkingen av sitt særegne effektunivers. I «Beetlejuice» treffer han umiddelbart de rette tangentene, og forholder seg til relativt konsentrert til en fornøyelig historiefortelling.

Alec Baldwin og Geena Davis gjør strålende og sjarmerende rolletolkninger som det døde kjæresteparet som forsøker å jage en New York-familie ut av huset de selv har bodd i. Baldwin og Davis har en lettbeint og fornøyelig kjemi som bygger oppunder Burtons lekne filmunivers, som den første timen er befriende kreativ på underfundig måte, uten å bikke over for store høyder. Den tidlige interaksjonen med de levende innflytterne, alle kostelig spilt av henholdsvis Jeffrey Jones, Catherine O’hara og ikke minst Winona Ryder, er også finurlig iscenesatt. Men når en oppjaget versjon av Michael Keaton kastes inn i dramaet som et rastløst spøkelse som tar veldig mye plass, faller Burton ut av rytmen han har etablert, og gradvis sklir filmen over i en retning av overdrevne horror-motiver. Dermed lander «Beetlejuice» dessverre på en mer heseblesende grunn enn den forunderlige og veldig fornøyelige oppbygningen skulle tilsi.

Men når 2/3 av filmen fremdeles er ganske så briljant, inkludert det musikalske bidraget fra Danny Elfman, som allerede her føles helt vitalt integrert i Burtons audiovisuelle univers, så noteres «Beetlejuice» likevel som en av Burtons friskeste og bedre produksjoner.


1980-tallet: 221 – 230. plass

230 Breathless (1983)

«Breathless» er en frekk og overflatetiltrekkende hollywoodsk neo noir-versjon av Jean-Luc Godards nybølgeklassiker «À bout de souffle». Egentlig oppskriften på et filmprosjekt dømt til å bli uglesett fra unnfangelsestidspunktet og vurdert på feil premisser, og dermed ingen overraskelse å lese i retrospekt at den Jim McBride-regisserte remaken ble tilnærmet slaktet i sin samtid. I senere tid har «Breathless» vært blant filmene som Quentin Tarantino har forsøkt å fremheve som en (av mange) personlige favoritter, men egentlig uten at dens status har vokst seg til noe veldig stort i dag heller.

I McBrides versjon overføres den parsiske atmosfæren til et glatt 80-tallskarakteristisk California, det snus litt på figursammensetningen, men ellers er mye av innholdet likt fra Godards film (som den gang ble ført i pennen av Francois Truffaut). Karismatiske Jean-Paul Belmondo er byttet ut med Richard Gere som sklir organisk og sjarmerende inn i filmens stilfulle, glinsende atmosfære av vakre mennesker og raske biler. Dessverre er Valérie Kaprisky en skygge av Jean Seberg, og hennes sensuelle fysiske tilstedeværelse klarer ikke å skygge over at hun også leverer tidvis fryktelig skuespill. Historiefortellingen er derimot tilbakelent og cool, samtidig som man hele tiden føler seg usikker på hvor veien tas videre. Både i form og handling kommer «Breathless» med en uhøytidelig og leken tone, selv om det også er opplagt at McBride ønsker å vise muskler som en filmskaper av estetisk fengslende tablåer. Innimellom skapes Tony Scott-vibber av estetikken, og det stilistiske uttrykket her kan faktisk også minne noe om filmeksperimentene Godard selv bedrev på store deler av 80-tallet i Frankrike.

Uansett er «Breathless» alene uttrykk for en frigjort og et filmatisk spennende prosjekt, som selv om den har sine innholdsmessige skavanker, mest av alt er et gjennomført visuelt filmverk som har overlevd tiden overraskende godt.

229 At Close Range (1986)

Lite er så tilfredsstillende som å bli overveldet over et anslag som er så filmisk inspirert og ambisjonsrikt iscenesatt at man umiddelbart bergtas og forføres. James Foley åpner «At Close Range» nettopp på en slik måte – med en åpningssekvens som gir oss delikate bilder av en mystisk og mysende Sean Penn bak bilrattet, i visuelt finstemte bevegelser i sakte film, klippet mot blikket fra en kvinne på gaten, til forførende musikk originalskapt til filmen av en opplagt Madonna.

Regissør James Foley setter fra første øyeblikk en tone som gjør meg oppstemt, og han holder meg på kroken til siste scene. Ok, filmen hadde kanskje ikke tatt skade dersom den trimmet bort 10-15 minutter i midtpartiet, men det er så mange gjennomtrengende kvaliteter i denne grovt undersette filmen at jeg glatt tar den for hva den er. Filmspråket veksler mellom det sobre og eksessive, kulde og sødme, subtilitet og overtydelighet. Alt dette personifisert i portrettene av far og sønn, spilt av Christopher Walken og Sean Penn. Walken som distansert og ondsinnet farsfigur av voldsomme fakter og overtydelig kroppsspråk, mot Sean Penn i rollen som desillusjonert sønn som naturlig absorberes av farens verden. Og begge, dog især Penn, er eksepsjonelt gode og virkningsfulle figurer i Foleys basert-på-virkelige-hendelser-fortelling. En fortelling som likevel berikes aller mest av en spennende visuell tilnærming.

228 Prick Up Your Ears (1987)

Gary Oldman, tidlig i karrieren, gir ansikt til den britiske dramatikeren Joe Orton som levde et spektakulært, intenst og forholdsvis kort liv inntil sin brutale død på 1960-tallet i den yrende Islington-bydelen i London.

«Prick Up Your Ears» er imidlertid ladet med skarpe vittigheter, servert gjennom fremragende skuespill – ledet an av Oldman i samspill med Alfred Molina som hans partner og elsker, samt en lysende Vanessa Redgrave. Regissør Stephen Frears, fremdeles i startgropen av en begivenhetsrik karriere, lager et svettende og nært kammerspill – nærmere en teater/televisualitet enn ekspressiv visuell filmkunst. Men hjertet slår hele tiden for karakterene og dramaet, og skildringen av det komplekse forholdet mellom Oldman og Molina nærmer seg også skjellsettende kvaliteter i gjengivelsen av homofilt samliv og seksualitet. Kanskje fordi Ortons liv ikke er universelt kjent, men også på grunn av filmatiske prioriteringer, fremstår «Prick Up Your Ears» blant de mer inspirerte biografifilmportretter, en subsjanger som litt for ofte ellers oppleves som forutsigbare pliktløp. Det Stephen Frears gir oss her, vel, det er noe helt annet.

227 Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains (1982)

Diane Lane, Laura Dern og Marin Kanter spiller tre tenåringsjenter som danner et punkband i «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», regissert av musikkprodusentveteranen Lou Adler som underveis havnet i kunstnerisk konflikt med manusforfatter Nancy Dowd (som tidligere hadde bidratt til manus på filmer som «Ordinary People» og «Coming Home») hvis reelle navn til slutt ble fjernet fra filmen. Først to år etter at filmen egentlig var ferdig innspilt, ble det lagd en montasje i form av en forrykende musikkvideo på høyt nivå ut fra datidens MTV-standard som filmen gikk ut i rulleteksten med.

Utover 80-tallet fikk «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», et slags gjennombrudd på kabel-tv etter sin trange fødsel på lanseringstidspunktet, og sånn sett en god stund etter at den portretterte punkbevegelsen var på sitt skarpeste. Med røtter helt tilbake fra starten av 80-tallet, kjennes det like fullt på kroppen hvordan filmverket har grodd ut av en tid og virkelighet der ungdommelig opprørskhet kunne uttrykkes musikalsk på globalt plan, hvor tre unge amerikanske jenter kaster seg sent på en bølge for å skape feministisk driv til en bevegelse som krever endringer. Det er en komprimert historiefortelling som skyter fart ut av et musikalsk miljø hvor medlemmer fra Sex Pistols og The Clash er med på å sette de musikalske rammene; som en punkbasert feminisme i ekspressfart om en jentetrio som blir et kultfenomen av et punkband, skulle filmen også i seg selv bli et slags kultfenomen. Helheten kan virke som et uorganisert filmverk, styrt av uklare motivasjoner og halvgod fortellerteknikk.

Plottet er overdrevent komprimert, nærmest i form av en altfor lang trailer, eventuelt en altfor kort spillefilm på sine knappe 85 minutter. Men inni dette ligger jo også filmens revolusjonære styrke, gjennom et energisk portrett av retningsløse og nettopp energiske strømninger. «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains» kom trolig som et forfriskende, feministisk bidrag som har utøvd en ikke-ubetydelig inspirasjon for flere – og må absolutt kunne anses som et betydningsfullt og fortsatt vitalt (men også oversett) stykke pop-kulturell, alternativ musikkfilmhistorie.

226 Talk Radio (1988)

Det har ofte vært vanskelig ikke å ha et forhold til enhver Oliver Stone-film, rett og slett fordi han enten har det med å fortelle store historier som forventer og stadig får oppmerksomhet, dyrker det sensasjonelle som skriker etter oppmerksomhet, eller gjennomgående skildrer enhver historie med en ekstrem tydelighet som gjør at verkene alltid stikker seg ut. Men viktigst; opp gjennom årene har Oliver Stone regissert et knippe betydelige og inspirerende filmverk. Derfor er det oppsiktsvekkende at Stone, midt i sin kanskje mest vitale periode som filmskaper, lagde «Talk Radio» – en film det snakkes lite om, og som få tilsynelatende har et forhold til.

Filmen forteller historien om en provokativ radiovert som går fra å være et lokalt til å bli et nasjonalt fenomen (tenk Howard Stern). «Talk Radio» er et konsentrert stilstudie med et begrenset karaktergalleri og location. Med svettende intimitet tar Stone oss inn i det klamme og mørke radiostudioet, der kamera hele tiden ligger nært på karakterene. «Talk Radio» er en atmosfærisk opplevelse av å være til stede i rommet, samtidig er det en film som fra de trange rommene trekker noen store, samfunnsrefsende linjer om samtidens medie- og kjendisdyrkende kultur. Dialogen er smart, kanskje for smart, og filmen bærer på noe av den samme pessimistiske tonen som sett i Sidney Lumets mesterlige «Network». «Talk Radio» er nok ikke helt i samme klasse, men likevel en undervurdert eller i hvert fall oversett film som evner å formidle noe betydningsfullt, og gjør det med et presist filmspråk, stødig skuespill og sterk dialog.

225 The Surrogate Woman / Sibaji (1987)

På 1980-tallet lettet sørkoreanske myndigheter på sin sensurivrige kontroll over filmindustrien, og skapte med det grobunn for uavhengige filmskapere som Im Kwon-taek å vokse frem. Kwon-taek skulle også bli den første sørkoreanske filmskaperen som i denne perioden gjorde seg gjeldende internasjonalt, som i 1987-produksjonen «The Surrogate Woman», hvor særlig hovedrolleinnehaver Kang Soo-yeon fikk oppmerksomhet (og ble belønnet med pris for beste kvinnelige skuespillerprestasjon under filmfestivalen i Venezia).

Når en kvinne ikke blir gravid med sin adelige ektemann til tross for gjentatte forsøk, oppstår en frykt for at de aldri vil få en sønn som kan drive familiearven videre. Familien bestemmer seg derfor for å finne en surrogatmor som kan være frem en sønn, og oppsøker en skogkledd liten dal som er kjent for å huse befruktningssterke ungjenter som kan kjøpes fri fra fattige kår for å bære frem barn for de mer privilegerte. Når de først ankommer den frodige, skogkledde dalen og beskuer den fra avstand omtales den som «vulva landsbyen» på grunn av formen. Når kamera panorerer nærmere, og vi kommer forbi trærne, er både vårt og deres første møte med en ungjente som ivrig løper etter en kalv. Det er denne 17 år gamle jenta som håndplukkes som surrogatmor, og som spilles så fantastisk av Kang Soo-yeon – i et portrett som svinger mellom ung opprørskhet, gryende nysgjerrighet, og som virker å bære på en selvsagt blanding av sensualitet og kraftfull personlighet som kommer til ulikt uttrykk gjennom filmene. Fra å slite med tilpasningsproblemer i møte med de kulturelle forventningene i en ny klasse, finner ut seg etter hvert til rette, ikke minst fordi hun lærer seg å sette pris på elskoven og blir forelsket i mannen som bare skal befrukte henne.

«The Surrogate Woman» forteller om klasseskiller, kjønn og overtro – men mest av alt er det en trist/tragisk fortelling, som på tross av sine distinkte kultur- og tidsspesifikke trekk også har en tidløs og høyst universell relevans. At filmen likevel ikke når helt opp, handler om den føles noe sped i konstruksjonen. Det følges som den med fordel kunne vært enda rikere både på nyanser og filmatisk virtuositet. Når det er sagt, så er «The Surrogate Woman» likevel, i hva den selv vil formidle, fortsatt en sterk og vakker filmskildring.

224 Absence of Malice (1981)

«Absence of Malice» fra 1981 føles som en naturlig del av det kunstneriske prosjektet Sydney Pollack utviklet gjennom 1970-årene. Særlig har filmen fellestrekk med den sobre (og fremragende) 70-tallsthrilleren «Three Days of the Condor». I «Absence of Malice» gis full konsentrasjon til en karakterdrevet spenningshistorie som kretser rundt en ambisiøs journalist spilt av Sally Field. Etter å ha fått tilgang på et politidokument velger hun å publisere en artikkel som navngir en person som mistenkt for bortføring og mulig drap av en lokal fagforeningsleder. Den mistenkte spilles av Paul Newman, som kort tid etter oppsøker journalisten for å renvaske eget navn, samtidig som han starter en egen etterforskning. Det fører dem etter hvert enda nærmere hverandre enn det journalisten i hvert fall var forberedt på. I kjølvannet reises en rekke problemstillinger knyttet til journalistiske prinsipper om etikk og etterrettelighet.

«Absence of Malice» drives frem av et innsiktsfullt (og oscarnominert) manus, noen eksepsjonelt gode scener og knakende solid skuespill. Både Paul Newman og Melinda Dillon ble nominert til Oscar, sistnevnte for en eksepsjonelt flott utført birolleprestasjon som et skjørt journalistvitne med sterkt anonymitetsønske som utnyttes av den kyniske journalisten. Det svakeste kortet i bunken er nettopp også valget av Sally Field som den hensynsløse journalisten. Field fremstår som vaklende der hun sliter med å uttrykke troverdighet bak en del av de avgjørende handlingene som driver historiefortellingen fremover. Selv om manusforfatteren selv har hatt bakgrunn som journalist og redaktør, er det også fristende å bemerke at filmen føles en smule urealistisk i fremstillingen av journalistikken, vel vitende om at fiksjonen jo ofte overgår virkeligheten. Det er også skillet mellom fiksjon og virkelighet som er Pollacks overbærende tematikk for filmen, noe som pakkes inn et velkonstruert og dialogdrevet, men likevel underholdende plott.

223 Tragedy of a Ridiculous Man / La tragedia di un uomo ridicolo (1981)

Kanskje er «Tragedy of a Ridiculous Man» den italienske mesterregissøren Bernardo Bertoluccis mest ufortjent oversette verk.

Ugo Tognazzi spiller rollen som en velstående sjef for en ostefabrikk, som en dag ser sin eneste sønn bli brutalt kidnappet av det som angivelig er en venstreradikal terroristgruppe. Han og familien mottar kort tid etter et stort pengekrav, hvilket kommer særlig ubeleilig da det er dårlige tider for ostefabrikken som trues av konkurs. Når vår man får signaler på at sønnen uansett er sannsynlig død, får han en idé om å utnytte situasjonen til økonomisk gevinst for bedriften.

Tognazzi ikler hovedrollen en karismatisk pondus, i en rolleprestasjon han også høstet skuespillerpris for i Cannes (Ugo Tognazzi er for øvrig faren til norsk films egen Thomas Robsahm). Tognazzi kanaliserer filmens tragikomiske, realistiske tone på mesterlig vis – og figuren kan lett ses som en aldrende Olmo (spilt av Gérard Depardieu), den unge revolusjonære som vokste opp til å bli rik og selvgod, i en slags spirituell oppfølger til Bertoluccis egne episke drama, «1900», fem år i forveien. «Tragedy of a Ridiculous Man» er imidlertid ingen film av episk størrelse – derimot er det et intimt, tett fortalt og engasjerende drama som stilistisk i sin dempede form ligger nærmere «The Spider’s Stratagem» enn «The Conformist» i Bertoluccis filmografi. I fravær av fotograf Vittorio Storaro (som var opptatt med Coppola-prosjektet «One From the Heart»), hentet Bertolucci inn Carl Di Palma – til da mest kjent for sitt samarbeid med Antonioni – som fotograf. Di Palmas høstlige og robuste foto tilfører andre kvaliteter enn Storaros skarpere, stilistiske omgang med farger og skygger som typisk gir et klarere kunstuttrykk. Uttrykket i «Tragedy of a Ridiculous Man» forteller heller en filmatisk historie om personer som puster og lever i en virkelig verden, hvor Carlo Di Palmas fotoarbeid fremhever dette, og hvor de ikke først og fremst skal ses som politiske eller psykologiske symboler i en større kunstnerisk filmkonstruksjon.

Ennio Morricones dempede piano- og munnspillmusikk harmonerer også med dette bildet, men uten å ha de ekstraordinære kvalitetene her som når den italienske maestro er på sitt beste, slik han for eksempel var nettopp i Bertoluccis «1900». Uansett, «Tragedy of a Ridicuouls Man» er særdeles vellykket og interessant som en «mindre Bertolucci-film», og fortjener definitivt å bli snakket mer om.

222 Désordre / Disorder (1986)

Tre unge mennesker som i et øyeblikk av uforsiktig desperasjon forårsaker en annen persons død, og som avgir felles ed om å holde det skjult for omverden, kunne også vært plottet som igangsatte en ordinær Hollywood-film. «Disorder» tilhører likevel en helt annen sfære. De tre er en del av et strebende post-punk-band, og etter hendelsen søker de tilbake til musikken, men må samtidig bearbeide hva som har hendt

«Disorder» er den etter hvert markante Olivier Assayas debutverk, og fremstår som en metodisk, minimalistisk anlagt skildring med gjenskinn av Robert Bresson, men innehar også en forfriskende røffhet, et markant blåtonet fotoutrykk, samt en eksplisitt musikalitet som gir en interessant audiovisuell dynamikk. Den Joy Division-lignende musikken, og konsertsekvensene, holder alene skyhøy kvalitet – og under den omkransende filmatiske kjøligheten skimtes psykologiske portretter av hovedfigurene som bærer filmen over 90 minutter sterkere enn narrativ fremdrift. Sett i lys av Olivier Assayas samlede filmografi, er det i retrospekt også særs interessant å se hvordan han allerede her mestrer å kombinere et konsist formspråk med konstant gåtefull tone og innholdsmessig uforutsigbarhet. Filmen fremstår fremdeles som en av hans friskeste og beste.

221 Lethal Weapon (1987)

Mer velskrudd, klassisk action-komedie alá 80-tallet, med mer vekt på action enn komedie, finnes kanskje ikke. Nøkkelen ligger i samspillet mellom Mel Gibson og Danny Glover, der tonen og kjemien som skal gjennomsyre hele filmserien, settes umiddelbart i første scene. Som to karikerte motpoler etableres de to figurene for oss med elskverdig tydelighet gjennom engasjerende eller genuint morsomme sekvenser, som rundt middagsbordet hos Roger Murtaughs med familie, eller idet Martin Riggs (Mel Gibson) skal snakke et suicidalt tilfelle fra å hoppe ned fra et tak.

Et nylig gjensyn minnet meg også over hvordan Richard Donner iscenesetter flere imponerende actionsekvenser som virkelig holder stand. Heldigvis, fordi plottet i seg selv sjeldent blir ekstremt spennende, og filmens forskjellige badguykarakterer fungerer midt-på-treet med en noe svakt utnyttet ressurs i Gary Busey. Filmens største kvaliteter ligger utvilsomt i Gibson/Glover-samspillet, og et knippe intenst gode enkeltsekvenser.


1980-tallet: 231 – 240. plass

240 La femme de l’aviateur / The Aviator’s Wife (1981)

«The Aviator’s Wife» var først ut i Eric Rohmers filmserie «komedier og ordspråk» – og den setter på interessant vis opp den dumsnille og tiltaksløse Francois på rundt tjue år som vår protagonist. Mens Francois jobber natten ved siden av jusstudiene, får kjæresten besøk av en gammel venn og Francois bestemmer seg for å spionere på dem for å se om hun misbruker den friheten de har i forholdet. Idet han forfølger dem inn i en park kommer han i kontakt med en yngre studentjente som oppglødd blir med på spioneringen, og involverer seg i livet hans.

I motsetning til protagonistens ikke umiddelbart sjarmfulle vesen, kvikner filmen til av den unge jentas sjarmerende og forfriskende nærvær. Den mest minneverdige scenen finner også sted i parken; idet den samme jenta forsøker å få to turister til å fotografere henne foran Francois’ kjæreste og venn. Episoden utvikles til en fantastisk fornøyelig og ikke minst morsom sekvens. Derimot flater plottet litt ut den siste drøye halvtimen, da Rohmers sedvanlige kjærlighetsprat blir gående på tomgang uten den nødvendige gløden han har tent over lignende tematikk både før og siden. Men en middels opplagt Eric Rohmer er uansett mer interessant enn veldig mye annet.

239 Room 666 / Chambre 666 (1982)

Det er Cannes-festivalen 1982. Settingen er et hotellrom. Kamera er rettet mot en stol og et bord med en båndopptaker, samt et tv-apparat i bakgrunn. Hit inviteres et utvalg filmskapere som deltok under festivalen, av Wim Wenders, for å dele fritt fra sine subjektive tanker om filmmediets fremtid og kinoen i særdeleshet.

«Room 666» er interessant bare i kraft av å se noen av filmhistoriens vesentligste filmskapere agere alene foran kamera, med kroppsspråk og kommunikasjonsform, i en fri ramme. Fra en rastløs Antonioni, til Herzog som tar av seg skoene, og en veldig tilbakelent Fassbinder. Videre er «Room 666» likevel aller mest interessante i de substansielle betraktningene som ytres, fra diametralt motsatte perspektiver som aller tydeligst med Godard – som uttrykker seg, ofte ganske vittig, i det klart lengste partiet i filmens første del – og til Spielberg som blir den amerikanske, kommersielle stemmen fra et nesten utelukkende økonomisk-kapitalistisk perspektiv.

Innenfor rammene av én location som er et beige/brunt hotellrom, hvor én person snakker til kamera, er «Room 666» likevel såpass variert og eklektisk at helheten blir klart tilstrekkelig dynamisk innenfor svært passende 45 minutter. Med et retrospektivt blikk er det også fascinerende å høre hvordan de ledende filmkunstnerne av 1982 predikerer om kinofilmens fremtid, der vi i dag sitter med fasiten i hånda. Det er som å være i en slags tidskapsel, der man får mulighet til å se de største regissørene av sin tid, i sin tid, snakke om filmkunsten som om det ikke var kamera der. Aller sterkest, dessverre på et negativt vis, er det i ettertid likevel å se en åpenlyst uopplagt Rainer Werner Fassbinder ytre seg i én setning, før han reiser seg og forlater rommet. Bare noen uker senere gikk han tragisk ut av tiden med en overdose.

238 Tightrope (1984)

Det er offisielt Richard Tuggle som er oppført som regissør på «Tightrope», men det hevdes at det var hovedrolleinnehaver Clint Eastwood som i realiteten utøvde regijobben. Filmen er for øvrig av Eastwoods klart mest undervurderte; en mørk, snikende og relativt stilistisk New Orleans-basert thriller om en sleazy politietterforskers dels småparanoide og besettende jakt på en sexrelatert seriemorder.

«Tightrope» er aldri eksepsjonelt original, i den forstand at historiefortellingen i stor grad er konstruert av en tradisjonell politiarbeidskildring. Likevel fremstår dette som klart mer ambisiøst enn Dirty Harry-verkene, hvor det her anes å ligge noen underliggende tematiske egenskaper og en rikere visuell verden som påkaller assosiasjoner til Eastwoods fremragende 70-tallsthriller «Play Misty for Me». Det er en sterk, vibrerende kvalitet i lyd og bilde som kontrast til den innadvendte portretteringen til Eastwood – som likevel blir en interessant kvalitet i seg selv, der han fysisk og psykisk slites mellom livet som alenefar, politijobben og sin iboende seksuelle trang, som gradvis bringer ham selv ut i destruktiviteten. Iscenesettelsen er tidvis fremragende, og underholdningsverdien gjennomgående høy.

237 Sid and Nancy (1986)

En ung Gary Oldman portretterer Six Pistols-bassist Sid Vicious i den Alex Cox-regisserte «Sid and Nancy», der Chloe Webb spiller rollen som kjæresten Nancy Spungen. Cox skildrer deres elendige, lengselsfulle New York-liv gjennom en troverdig portrettering av den dypeste, selvdestruktive heroinavhengighet, krysset med en intens kjærlighetsfortelling mot at boblende bakteppe av punk-nostalgi. Filmspråket er energisk og anarkistisk anlagt, og mesterfotograf Roger Deakins mørktonede fotografiske avtrykk tegner grovkornede bilder av en urban samtid, i London og New York, som gjenspeiler den samme eksplosiviteten og rotløsheten som finnes nettopp i det visuelle.

Men «Sid and Nancy» er ikke frenetisk og ufokusert av den grunn, og den kanaliserer innimellom også en genuin ømhet, og er sågar kanskje nettopp på sitt aller sterkeste i disse sjeldne, rolige partiene – eventuelt når Cox innimellom tillater seg å svømme ut av naturalismen mot drømmesekvenser. Men først og fremst er «Sid and Nancy» en film som sikter mot, og lykkes, i å fange punkens sjel. Derfor har også dens kulturelle verdi i ettertid blitt stor, og som filmverk nær like udødelig som epoken og figurene den viser oss.

236 The Boys from Fengkuei / Feng gui lai de ren (1983)

Hou Hsiao-hsien er en institusjon i taiwansk film, og «The Boys from Fengkuei» peker som en av hans første filmer mot en gryende storhet skapt av en beundringsverdig tilsynelatende enkelhet bak kamera. Filmen åpner med postkortaktige bilder av taiwansk fiskelandsbyidyll, og Hsiao-hsien henfaller til nostalgiske stemningsbilder i etableringen av landsbyens gutter som senere i historiefortellingen reiser til kontrastfylt urbanitet på fastlandet.

«The Boys from Fengkuei» (som også kan gå under den alternative internasjonale tittelen «All the Youthful Days») er på mange måter en klassisk coming-of-age-beretning om det å vokse ut av familiens trygge tilknytning og finne sitt individuelle jeg i en ny og fremmed verden. Dens tiltrekningskraft ligger både i det faktum at filmen langt på vei definerte Hsiao-Hsien som auteur, og i de mange enkeltscenene som stikker seg ut fordi de alene har så sterk filmspråklig kraft eller bare fordi de fanger amatørskuespillerne i noen genuine hverdagsøyeblikk som bringer realismen over i noe uanstrengt poetisk.

«The Boys from Fengkuei» er tidvis sentimental og sjangerkonvensjonell. Men det er noe utover det rent kulturspesifikke som gjør den så forfriskende sett med et vestlig øye, og det har å gjøre med stemmen som gir særpreg til bildene og menneskene i den.

235 Near Dark (1987)

To tiår før bølgen av tenåringsromantiske vampyrfilmer skyllet over oss som en nær hovedlinje i populærkulturen, er det fristende å søke tilbake i tid – til blant annet «Near Dark».

Filmen havnet umiddelbart noe i skyggen av vampyrfilmsuksessen «The Lost Boys» som utkom året før, men i dag står begge fjellstøtt som essensielle og komplementære 80-tallsdokumentasjoner som portretterer vampyrisme ulikt; for i motsetning til Joel Schumachers glamoriserende, eventyraktige innfallsvinkel til vampyrverdenen, skildres vampyrismen her som en grufull sykdom, et virus som vil omvandle smittebæreren til drapsmann. Dødsfrykten er konstant til stede, men den mørke tonen forsterker samtidig den eksistensielle kjærlighetshistorien som bærer filmen fremover. Skuespillet er riktignok noe ujevnt og tidvis litt for rufsete, men det blir aldri ødeleggende. Kanskje fordi et sterkt, substansrikt manus ligger i bunn, og fordi Kathryn Bigelow i sin regidebut håndterer materialet med overbevisende stilsikkerhet.

234 The Sure Thing (1985)

«The Sure Thing» skiller seg fra mengden av 80-tallets mange tenåringsorienterte sexkomedier. John Cusack, som her spiller den ungdommelige hovedrollen, har riktig nok også ligging på agendaen.

Men regissør Rob Reiner manøvrerer etter hvert historien mot et annet løp, der menneskene og følelsene i historiefortellingen fremstår som noe mer virkelighetsnært og mindre karikert. Sympatiske og ektefølte skildringer av kjærlighet og vennskap innlemmet i en småhumoristisk varme, er også en øvelse Reiner har bevist å mestre gjennom flere filmer, og især på 80-tallet med filmer som «When Harry Met Sally» og «Stand By Me». Filmene kjennetegnes også av innlysende god kjemi mellom skuespillerne, hvilket også er tilfelle her i samspillet mellom John Cusack og Daphne Zuniga. Det er vanskelig ikke å like dette.

233 Midnight Run (1988)

På dette tidspunktet i karrieren hadde Robert De Niro åpenbart evnen til å velge gode sjangerfilmprosjekter som heldige hvileskjær mellom Scorsese-produksjoner og andre soliditetsverk. Som kjent har De Niro dessverre langt på vei mistet denne evnen eller viljen, og derfor får «Midnight Run» en form for ekstra dimensjon av glede blandet med fortvilelse – nettopp fordi filmen påminner om hvor fantastisk De Niro også kan være i et slikt uhøytidelig element.

«Midnight Run» er en eksepsjonelt velsmurt underholdningsfilm i regi av 80-tallets actionkomedie-høvding Martin Brest. Eminensen ligger i det vittige og skarpe manuset, og ikke minst i det kjemignistrende samspillet mellom Robert De Niro og Charles Grodin. Og i selvsagt Danny Elfmans i musikk – som utvilsomt er av hans beste og mest minneverdige filmkomposisjoner – i en av 80-tallets morsomste filmer.

232 Terms of Endearment (1983)

James L. Brooks «Terms of Endermeant» («Tid for ømhet» på norsk) er i første rekke usedvanlig sterkt spilt, men selve behandlingen av materialet kan heller ikke avfeies som en manipulativ og kalkulert tåreperse. Riktignok er filmens uttrykk ikke veldig fremmed fra tv-såpenes pregløse estetikk, og tematisk spinner filmen også tråder rundt godt etablerte familie- og kjærlighetskonflikter. Brooks’ filmatisering har imidlertid en ambisjon og et spenn som strekker seg lengre; delvis uttrykt gjennom en mangefasettert historiefortelling som brettes utover flere år, og som tillater en forseggjort utvikling der karakterer skildres med en følelse av levde liv.

Selv om disse overgangene ikke forløper helt uten uheldige knirk, er kvaliteten i manus og skuespill så øyehevende sterkt at det ikke egentlig kommer filmen særlig til skade. Jack Nicholson, Debra Winger og Shirley MacLaine leverer opp mot det ekstraordinære i et drama som nokså uanstrengt svinger seg mellom det såre, humoristiske og triste. Både publikum og kritikere lot seg også overbevise, og «Terms of Endermeant» vant sågar Oscar for beste film i 1984.

231 Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd / Mujeres al borde de un ataque de nervios (1988)

«Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» skulle markere et betydelig internasjonalt gjennombrudd for Pedro Almodóvar. Uttrykt som en energisk skruballkomedie etter klassisk amerikansk kunst, men formidlet med sydende middelhavstemperament, er denne symbiosen blitt et særegent filmverk som oser av overskuddsbasert glede og finesse på filmkunstens gode vegne. Scenografien, det gjennomført stilistiske designarbeidet og den ultratydelige fargebruken gjør hver innstilling til et mettende filmatiske møter. Den samme lekenheten og villskapen er også gjennomsyrende i manuset som hele tiden vrir og vender seg mot uante retninger, som i en lek med tilskueren.

Almodóvar holder et karakteristisk høyt tempo, kanskje til og med litt for høyt, i det han snedig og raskt syr den klassiske skruballkomedien inn i en forrykende verden av spansk såpeopera på høygir. Når jeg tidvis faller ut og ikke lar meg fullstendig engasjere, handler det aldri om filmskaperens ferdigheter når dette smeltes sammen på best mulige vis, men snarere om noe så enkelt som personlige preferanser. Når «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» munner ut i en forviklingsstyrt folkekomedie, eller en farse, er det med en serie situasjoner og scener som rett og slett ikke er min kopp med te – en innvending som vel også er oppsummerende for mitt lett ambivalente forhold til Pedro Almodóvar. Der jeg elsker den gjennomførte, ofte kompromissløse visuelle slagkraften, er oftere enn unntaket historiefortellingene og det ytre dramaet på ytterkant av det som behager meg. At «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» likevel fortsatt er av hans klart bedre, også for meg, er udiskutabelt.


1980-tallet: 241 – 250. plass

250 Damnation / Kárhozat (1988)

Til forskjell fra den dialogtunge og visuelt eksperimentelle «Almanac of Fall», er «Damnation» en stille og iakttagende film, der Bela Tarr med sine lange tagninger virkelig finner seg selv, og i det også etablerer et filmspråklig slektskap til kontemporære europeiske filmkunstnere som Theo Angelopoulos og Alexandr Sokurov. Metoden presenteres, for ikke å si perfeksjoneres, allerede i en besnærede åpningssekvens hvor kamera i flere minutter hviler på en kulltaubane, inntil det skyves sakte bakover og viser oss at dette er utsikten fra den ensomme protagonistens kjøkkenvindu.

Bela Tarr setter tonen for en atmosfærisk filmfortelling foregående ute i regntunge og gjørmete omgivelser, eller inne i fattigslige og svakt opplyste rom. Omgivelsene er like håpløse som figurene i den, og det er dét Bela Tarr formidler når han tålmodig lister seg ut og inn av dette traurige landskapet som et spøkelse med kamera på slep.

249 Broadway Danny Rose (1984)

I flere tiår har Woody Allen sjonglert karrieren mellom rendyrkede og lettfattelige komedier, mens han innimellom har fordypet seg i et «bergmansk» alvor med minst like stort hell. Kanskje aller mest imponerende er imidlertid de verkene der Allen samkjører de motstridende toneleiene til å fylle én film. «Broadway Danny Rose» utgjør et slikt ambisiøst forsøk.

I første halvdel etableres en grenseløs fornøyelig historie som en håpløs, men sympatisk showbiz-agent i Danny Rose som mest av alt ønsker å skape suksess for en nå overvektig og middelmådig smørsanger som lever på gamle meritter. Woody Allen etablerer historien med en serie vignetter som oppsøker et miljø med naturlig plass til stereotypiske figurer som skapt for et komisk snitt. Men det er alltid noe forfriskende retningsløst og kreativt i hvordan komedien skrives og utføres i denne uspesifiserte reisen av en komedie. På den andre siden blir den ufokuserte fortellerformen som henfaller til sketsjbaserte innfall og vignetter et hinder for en emosjonell involvering i historiefortellingen. Derfor blir heller ikke taktskiftet fra den etablerte innfallskomedien til den mer alvorlige sistefasen av filmen helt uproblematisk.

248 Vagabond (1985)

Sandrine Bonnaire har av og til den tiltrekkende kvaliteten som skuespiller som gjør meg oppriktig interessert i hva og hvem hun er. I «Vagabond» nyttiggjør Agnes Varda seg til de grader av Bonnaires sjelfulle tilstedeværelse som gir næring til hvert bilde. Åpningen viser henne som et ihjelfrosset lik som hentes opp av en grøftekant. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med henne som et frihetssøkende menneske som har løsrevet seg fra samfunnet for å leve ubundet av alt annet enn primærbehovene. På vei gjennom et ruralt Frankrike møter hun på ulike mennesker, men historien omhandler mer om hvordan hun påvirker livene til de hun møter enn hvordan hun påvirkes av dem.

Filmens lavmælte uttrykk ligger utvilsomt nærmere den neorealistiske tradisjonen enn det sprudlende nybølge-uttrykket som gjennomsyret Vargas debut- og hovedverk «Cleo from 5 to 7». Samtidig er det noen filmpoetiske kvaliteter i fotoarbeidet og blikket på Bonnaires som gjør «Vagabond» fascinerende forbi det umiddelbare.

247 Mad Max 2: The Road Warrior (1981)

«Mad Max 2: The Road Warrior» trekkes gjerne frem som ett av få eksempler der konsensus er at oppfølgeren er bedre enn originalen. Det er lett å se argumentene, for det meste er tross alt oppjustert et hakk og sitter mer stødig på plass. Ikke bare det rent produksjonstekniske, men også hvordan manuset er bearbeidet og dramaturgien er tydeliggjort. Men det er fortsatt George Miller som er arkitekten, og derfor er også filmen en naturlig estetisk forlengelse av eneren.

Utgangspunktet er en ubarmhjertig bensinkrig som foregår i et dystopisk ørkenlandskap preget av heseblesende bil- og motorjaktsekvenser, hensynsløs action og en miljøskildring med opphopning av figurer med heftig kostymering. Det er ikke et sekund av Mad Max-universet som er kjedelig for øyet, og i oppfølgeren sitter også musikksporet sterkt integrert i filmen.

Likevel må det innrømmes at jeg er en av få som faktisk er fristet til å foretrekke originalen over oppfølgeren – fordi 1979-versjonen også er plantet med noen saktmodige familiesekvenser som tilfører en kontrastfylt stemning og emosjonell bakgrunn til den maskuline actionorgien – og som i min verden gjør alt hakket mer engasjerende, til tross for at det også er mindre spektakulært og audiovisuelt imponerende.

246 No End / Bez konca (1985)

En avdød ektemann har etterlatt kone og barn i en sorgtynget hverdag. Når enken oppsøkes av mannens siste klient, som er siktet for politiske ytringer i et kommunistdiktatorisk Polen, påtar hun seg å finne en ny advokat til ham. Samtidig som hun bearbeider sorgen og strever for å ta seg av barnet og seg selv, overvåkes hun av ektemannen som spøkelsesaktig er til stede i alt hun foretar seg.

«No End» kommer fargetrilogiens «Blå» i forveien som et sterkt portrett av en kvinnes sorgbearbeidelse etter et plutselig dødsfall. Samtidig anses filmen som Krzystof Kieslowskis mest politiske film, idet alle dens handlinger speiles av datidens opposisjonsundertrykte Polen på begynnelsen av 1980-tallet. Derfra beveger også filmen seg mot kjernen av det som i retrospekt oppleves som gjennomgående elementer i Kieslowskis filmografi – hvordan døden berører og påvirker mennesket, vurdert med en sanselig og tidvis uhåndgripelig innfallsvinkel der ulike sfærer spiller i hverandre. I samarbeid med manusforfatter Krzystof Piesiewicz – som etter «No End» ble en essensiell samarbeidspartner for Kieslowski – inkorporeres også rettssalen som en viktig arena. Juridiske perspektiver kobles inn på en spirituell tilnærming, i det som tilsynelatende fremstår som uforenlige perspektiver, men som i Kieslowskis undring utfyller hverandre i et spennende blikk på menneskeheten.

I tillegg til å markere starten på det fruktbare samarbeid med Piesiewich, er tilskuddet av komponist Zbigniew Preisner minst like viktig for identifiseringen av Kieslowki. Selv om han vevet Preisners musikk inn som en enda mer deltakende del i senere filmer, startet et av nyere filmhistories mest fruktbare regissør/komponist-samarbeid i «Noe End. Og Preisners bidrag er sterkt delaktig i å underbygge en sanselighet, nesten sakral tone, idet Kieslowski trenger inn i uutforskede rom og søker mot det uforklarlige. Det er utvilsomt at Kieslowski med «No End» er inne på det vesentligste i det som skulle definere ham som den fremste europeiske filmkunstneren på 1980- og 90-tallet.

245 Terrorizers / Kong bu fen zi (1986)

Jeg ble først kjent med taiwanske Edward Yang gjennom den ubeskrivelig gode «Yi yi», som i 2000 dessverre ble hans siste film før han noen år senere døde. Men heldigvis fantes det mer gull i Yangs skattekiste. Og selv om mange nok vil peke på 90-tallsproduksjonen «A Brighter Summer Day» som et mer betydelig bidrag fra samme periode, kan ikke kvalitetene i «Terrorizers» fra 1986 feies under teppet.

Filmen er et tidlig tilskudd til flettverkstradisjonen, der filmede fragmenter fra ulike liv og skjebner (ulike eksempler på dysfunksjonelle forhold) sys sammen til en tematisk sammenhengende helhet. Yangs film oppleves som kompleks både ved at den krever publikums årvåkenhet; det man substansielt får ut av filmen avhenger av hva man investerer i den, samtidig som filmens ulmende drama kokes på så lav varme at det uutholdelige like fort kan være kilde til frustrasjon som fascinasjon. Men det merkes at Edward Yang alltid vet hvor han vil, og selv om den energiske åpningen ikke representerer filmen som helhet – er den så engasjerende og filmatisk briljant at jeg hengir meg til filmens univers, med en voksende interesse for menneskene og historiene som senere skildres med engasjerende møysommelighet.

244 The Draughtman’s Contract (1982)

Peter Greenaway skrur tiden om lag trehundre år tilbake i tid med «The Draughtman’s Contract» fra 1982, som også var hans reelle spillefilmdebut (dersom vi velger å se bort fra mockumentary-prosjektet «The Falls»).

På slutten av 1600-tallet møter vi en kunstner som blir overtalt til å lage tolv tegninger av en families herskapelige eiendom over noen dager hvor husets herre er bortreist på ferie. Kunstneren aksepterer, noe motvillig, tilbudet mot en noe særegen kontrakt som undertegnes – og det besynderlige kunstnerprosjektet igangsettes. Gradvis skifter de idylliske omgivelsene fasong, hvor fascinerende avtegninger av arrangerte og faktiske motiver kan beskues på labyrintisk vis.

Det er en djerv Greenaway som selv leker seg med kunsten i noen voldsomme maleriske strøk og abstrakte linjer. Men både bildene og dialogen innehar også en slags jordnær ironi som glefsende biter mot seeren, mens filmens sensuelle toneleie samtidig tilfører et knippe utfyllende følbare alibier til kunstverket. Det er også en form og fotografering som er nokså klassisk innstilt, der blikket i stor grad rettes mot en estetisk og ofte tydelig symmetrisk fremstilling av landskapsbilder. Som dramaturgisk fortelling er «The Draughtman’s Contract» kanskje mindre engasjerende, som en krysning av Federico Fellinis fantasifulle barokkforestillinger og en avantgardistisk Jean-Luc Godard – men først og fremst et interessant startpunkt for den filmskapelsen som her tydelig meisles ut og som Peter Greenaway i kommende tiår skulle jobbe videre med å perfeksjonere i hver krik og krok.

243 Querelle (1982)

Rainer Werner Fassbinders siste sukk, «Querelle», ble ferdigklippet bare uker før en overdose sendte den produktive kunstneren ut av tiden. Filmen er løst basert på den franske forfatteren Jean Genets roman, og gir innblikk i et slags homoerotisk ladet identitetssøk idet matrosen Querelle går i land i havnebyen Brest og inntar et bordell som blir åsted for seksuelle så vel som kriminelle krumspring. Settingen er stilistisk og stivt konstruert med en scenografisk, teaterlignende presentasjon som bades i fargedistinkt studiolys av oransjenyanse. Det er både vakkert og vemmelig, helt i takt med Fassbinders ofte iboende pessimisme og samtidige sans for estetikk.

Der andre filmskapere tenderer mot filmatisk latskap når scenene foran kamera rigges som om det skulle vært teater, blir det aldri noen brems for Fassbinder som i sin skaperkraft snarere kompenserer med en særegen visuell glød. Den umiddelbart iøynefallende fargebruken er allerede nevnt, og suppleres med et drama som utspilles med nøye koreograferte bevegelser, med et kamera som flyter gjennom scenene, et soft focus som forsterker den drømmebærende atmosfæren, sexscener som klippes med rytmisk intensitet, og todelte bilder som hele tiden tilbyr spennende dynamikk.

Handlingen er utvetydelig underordnet en stemningsbetinget tilstedeværelse i et drømmebetont, men likevel realistisk univers der seksualitet, kriminalitet og gjennomsyrende upålitelighet er styrende. Fassbinder var som Genet en outsider med selvdestruktive trekk, men også en radikal og viktig kunstnerstemme – og alt det kommer klart til uttrykk i «Querelle», som gjerne også fremheves som en viktig inspirasjonskilde for strømningen av «new queer cinema» som blomstret fra tidlig 90-tall. Alt dette til tross, er ikke tyskerens siste kunstneriske vink typisk anerkjent blant hans beste verk. Det er også forståelig, men kun gitt den høye kvaliteten på en del forutgående verk, hvor den uunngåelig blir skyggelagt av mer fullendte og betydningsfulle «Veronika Voss» som kom like før, og for mange nok føltes som det virkelig oppsummerende Fassbinder-verket, også den utgitt i hans siste (produktive) leveår.

242 Zigeunerweisen / Tsigoineruwaizen (1980)

Seijun Suzuki lagde særlig på 1960-tallet en serie med ekstremt stilistiske og voldelige b-filmer som er noe av det mest visuelt behagelige jeg har hvilt øynene på i b-filmsegmentet, noe som toppet seg med mesterverksrekken av yakuza-psykedeliske «Youth of the Beast», «Tokyo Drifter» og «Branded to Kill». Men etter at Suzuki ble dumpet av filmstudioet Nikkatsu på slutten av 1960-tallet, fikk han kun strevd seg til å lage én film på 70-tallet. Det var derfor et slags comeback på tampen av karrieren da «Zigeunerweisen» utkom i 1980 som første film i den såkalte Taisho-trilogien, satt til 1920-tallets Japan som preges av en økende vestlig påvirkning, vurdert som en trussel mot den japanske identiteten.

Filmen er på mange måter noe helt annet enn det Suzuki bygde karrieren på; i kontrast til de lettbente 90 minuttersfilmene fra 60-tallet, er «Zigeunerweisen» omstendelig brettet ut over 144 minutter – med et europeisk tilsnitt, med et ikke ubetydelig snev av Bunuel-inspirert surrealistiske strømninger og mettet med subversiv, underlig humor. Filmen er også skutt på location, noe som også gjør den tydelig visuelt avvikende fra de studio-estetiserte verkene fra Suzukis backkatalog. Likevel er hver innstilling utvilsomt plantet i en artistisk jord, der bruk av lys og bisarre filmiske touch opphøyer verket til et ubegripelig og særegent skue der man sjeldent er trygg på hva som foregår.

241 The Last Temptation of Christ (1988)

Det er sikkert blasfemisk å si, men for meg er Martin Scorsese mer som en Messias-figur enn hovedpersonen i denne historien. Jeg ventet for øvrig lenge med å se «The Last Temptation of Christ», sannsynligvis fordi andre filmverk tematisert til Jesus aldri har klart å vekke noe voldsomt personlig engasjement. Filmene har ofte fremstått som fattige, både innholdsmessige og som filmatiske kunstuttrykk. Kunne Martin Scorsese endre min oppfatning? Bare delvis.

Willem Dafoes tolkning i det som for meg er filmhistoriens klart mest spennende Jesus-tolkning, portrettert som et psykologisk og menneskelig vesen, er fremragende. Likeså er Harvey Keitel sterkt overbevisende som Judas. Filmspråklig bringer imidlertid filmen lite nytt til sjangeren, og slekter mer på konvensjonelle tv-dramaer enn noe mer filmatisk ambisjonssøkende. Manuset gir også for lite motstand underveis, før en riktig nok briljant iscenesatt siste halvtime, der verket løftes både som kunstuttrykk og karakterstudium med tiltrengt tyggemotstand. To og en halv time er likevel i meste laget, filmens mange kvaliteter til tross. En av få Scorsese-filmer jeg kanskje aldri ser mer enn én gang.


1980-tallet: 251 – 260. plass

260 Arrebato (1980)

«Arrebato» av Ivan Zulueta (for øvrig kjent som posterdesigner for Almodovar) er en spansk kultfilmskatt som skriker etter å bli sett. I hvert fall av de som har savnet en eksperimentell lavbudsjettskrysning av «Peeping Tom» og «Videodrome». Eller bare de som simpelthen elsker film, slik filmens hovedfigur gjør – den dysfunksjonelle skrekkfilmskaperen José – eller den mystiske skikkelsen Pedro som med sin besettende filmfanatisme personifiserer en slags sykelig voyeurisme.

Zuluetas filmspråk er tidvis psykedelisk ugjestmildt, men innehar også noen barokke tendenser i en forstyrrende og subversiv iscenesettelse av et avhengighetsskapt psykisk forfall. Det ryktes at «Arrebato» hadde en tiltenkt spilletid på tre timer, som senere ble redusert til mer spiselige 110 minutter. Noen vil sikkert innvende at også det er i meste laget, og kanskje har de et poeng. For «Arrebato» er i sine verste stunder regelrett uutholdelig. Samtidig er det så mange særegne filmkvaliteter innbakt i helheten at effekten uansett blir hypnotiserende.

PS! Filmen er noen steder, bl.a. IMDb, oppført med 1979 som årstall. Det kan imidlertid se ut som filmen hadde hovedlansering i 1980 etter en «limited release» i Spania i ’79. I denne sammenheng har jeg altså vurdert «Arrebato» som en film av 1980.

259 Drugstore Cowboy (1989)

Gus van Sant proklamerer en ambivalent narkotikaskildring i «Drugstore Cowboy» som var regissørens virkelige gjennombruddsfilm. Romantiserende eskapisme blandes med realistiske skildringer av narkohverdagens iboende helvete – der filmens narkoavskrekkende ambisjon balanseres befriende av humanitet og humor i menneskeportrettene.

I denne settingen hviler også mye på skuespillet, hvor Matt Dillon, Kelly Lynch og Heather Graham alle er fremragende og nær sine karrierehøydepunkter. I Gus van Sants filmografi står også «Drugstore Cowboy» fjellstøtt, ikke minst som en essensiell film i forståelsen og utviklingen av ham som filmskaper – på veien mot de virkelige mesterverkene som skulle komme i de påfølgende tiår.

258 Péril en la demeure / Death in a French Garden (1985)

Michel Deville spiller på sine sedvanlige sensuelle strenger i denne sofistikerte, dempede og ytterst elegante thrilleren med hengivne noir-referanser. Filmens figurer forflyttes uanstrengt, men kanskje også en smule umotivert av Deville, som i høyeste grad orkestrerer dette som en atmosfærisk kunstøvelse snarere enn å fokusere på logisk, narrative linjer. Historien er påfallende erotisk ladet, der alle figurer agerer og styres som seksuelle vesener. De seksuelle emosjonene visker ut rasjonelle handlingsmønster og gir et distinkt upålitelig univers der det blir vanskelig å forstå og sympatisere med de ulike menneskene (brikkene).

Filmen kan oppleves som noe livløs i sin omgang med figurene og det stillestående, dog stilistisk habile filmspråket. «Death in a Franch Garden» er muligens aldri virkelig eminent, og som erotisk thriller er den for lite dristig, for lite villig til å være spennende og kreativ i sin utførelse. Samtidig er Deville i stand til å iscenesette snuskete voyurisme på smakfullt vis i flere fine innstillinger, og bare i kraft av sin tiltalende særegenhet, er «Death in a French Garden» langt mer severdig enn dens bortgjemte posisjon skulle tilsi. Og for elskere av atmosfæriske, erotiske thrillere fra det europeiske kontinent, er den bortimot obligatorisk.

257 Le rayon vert / The Green Ray (1986)

Få, om noen, kunne skildre den psykologiske desperasjonen i et vennskapsforhold eller kjærlighetsliv, eller tegne opp ensomhet og rotløshet gjennom dialog, så overbevisende som Eric Rohmer. «The Green Ray» er femte verk i filmserien “Comedy and Proverb” som ble påbegynt med «The Aviator’s Wife». Og den er et melankolsk, men likevel fint og gradvis optimistisk portrett av moderne ensomhet.

Når Eric Rohmer får sving på dialogen, etablerer han en egen kunstform, og tidvis får jeg den opplevelsen under «The Green Ray». Også fordi lokasjonsbruken er så tiltalende – mye er filmet i og rundt stranden, som også er karakteristisk for Rohmer – og ikke minst fordi hovedrolleinnehaver Marie Riviéres portrett av den retningsløse kvinnelige hovedskikkelsen, er så hinsides mangefasettert og interessant figurert.

256 Testament (1983)

80-tallet var tiåret da atombombefrykten materialiserte seg i et nokså vidt spekter av filmverk, deriblant «Testament» i regi av Lynne Littman med bakgrunn som dokumentarist. Etableringen er som snytt ut av en Spielberg-film med sin finstemte, erkeamerikanske familieskildring, dog med anslag av en udefinerbar uro.

At den forholdsvis uspennende og enkle produksjonen for øvrig bærer preg av at filmen opprinnelig ble lagd for tv-mediet, distraherer ikke veldig. Til det er «Testament» for særegen og sterk. For idet øyeblikk landet rammes av en nær altutslettende atombombe, fortsetter Littman den intime, menneskelige hverdagsskildringen i katastrofens etterdønning for de overlevende – en hverdag som ikke karakteriseres av plyndring og anarki, men et lokalsamfunn som sammen forsøker å finne en slags vei videre i livet. På vegne av menneskeheten er det en tydelig optimisme tilstede i «Testament». Samtidig som filmen bærer på et umiskjennelig ubehag og en ubeskrivelig tristhet.

255 G (1983)

Svenske «G» fikk hardt medfart av kritikerne etter lanseringen på 80-tallet, men er gjerne beskrevet som en viktig generasjonsfilm av sin tid, selv om den i ettertid også har fått et litt frynsete rykte. Jeg så den for første gang i voksen alder, og ble overveldet over hvor virtuos den er, både ved å være stilsikker og deilig flagrende til flere kanter samtidig. I tillegg til å ha en bunn av et Wam & Vennerød-beslektet sosialrealistisk blikk på ungdomslivet, er «G» også opptatt av å iscenesette og kommunisere gjennom en estetiserende bruk av spennende tablåer og ikke minst musikk.

Både filmens skrik og pust føles å komme ufiltrert fra ungdommenes organer. Skisseringen er verken oppsiktsvekkende eller ualminnelig nyskapende, enten det er under den gryende oppdagelsen av hasj, kjærlighet eller rockemusikk. Styrken ligger i det genuine nærværet som regissør Staffan Hildebrand etablerer til figurene og miljøet – og (bokstavelig talt) en musikalitet i fortellingen, som tilfører en unik energi til helhetsportrettet av den ungdommelige tilstanden. Skuespillet er ujevnt, fra det gnistrende til det keitete, og med rockelegenden Magnus Uggla som mest minneverdig i en ekstrem homoseksuell karikaturfigur. Men aller best er «G» når lydsporet ikke bare tvinger seg på, men er så sterkt tilstedeværende at Hildebrand like gjerne etablerer musikkvideoer som en integrert del av historiefortellingen. I et kort segment smelter for eksempel musikken fra «Venus in Furs» av The Velvet Underground sammen med et pustberøvende fotoarbeid – slik at «G» også blir en serie av ulike spennende kunstuttrykk.

254 La femme publique (1984)

En ung kvinne, Ethel (Valerie Kaprisky), forlater sitt østeuropeiske hjemland for å søke lykken i Paris. Hun begynner å jobbe som nakenmodell, før hun får sjansen til å spille i en filmadaptasjon av en Dostojevski-roman. I den prosessen involveres hun i et intenst forhold til filmens tsjekkiske regissør, og snart vikles hun inn i et mørkt og bisart psykologisk maktspill der personligheten blir ubehagelig manipulert inntil skilleveggen mot filminnspillingens figur forvitres.

Andrzej Zulawski er på hjemmebane når han hemningsløst manøvrer i ytterkanten av menneskets mørkeste irrganger, og han tillater seg å befrukte filmuttrykket med en kameraførende tilnærming som fetisjerer kvinnefiguren portrettert av Valerie Kaprisky på mest mulig sensuelle vis. Samtidig er Zulawskis håndtering av film-i-film-perspektivet spennende integrert og iscenesatt. Og selv om det kan være krevende å hekte seg på de emosjonelle og intellektuelle trådene som kastes ut, fordi det umiddelbart reduseres til noe uangripelig, er den eksessive filmskapelsen som dytter frem hver scene en sterk nok kvalitet i seg selv. «Le femme publique» er ganske sikkert ikke av Zulawskis aller beste, men det er av hans aller vakreste.

253 Hellraiser (1987)

Clive Bakers britiske debutfilm basert på hans egen historie står som en av 80-tallets mest originale horrorverk av høyt nivå. Dette var faktisk av filmene som glapp mellom fingrene mine i de formative årene, og som jeg først plukket opp i forbindelse med dette prosjektet.

Det som skulle forbause meg mest er hvordan kjernen av filmen baserer seg på en fryktskapende atmosfære, snarere enn å dyrke en skrekkorgie i det helvete som filmen også åpner opp via en karakteristisk pusleboks. Men heldigvis vet Baker å holde «den andre siden» skjult som et truende element bak en nesten mer skremmende forgrunn av et ubehagelig familiedrama, noe som også forsterker den perverse vemmeligheten når Baker setter døra på gløtt til det grafiske S&M-helvetet. Men først og fremst er «Hellraiser» en kompromissløs, mørk horrorfilm som tar andre og interessante vendinger fra samtidens mange slasherproduksjoner, og som har en smartness og atmosfære i seg som ikke finnes i majoriteten av nåtidens torturpornoproduksjoner.

252 Say Anything… (1989)

Camerons Crowe regidebut er en av 80-tallest mest genuint følsomme og modne High School-baserte romantiske dramakomedier. Det er en film som virker hentet ut fra virkelighetens verden, der karakterene og utfordringene er ordinære og gjenkjennbare, og der filmskaperen ikke gjør annet enn å ta temperaturen på en ungdommelig kjærlighetshistorie, uten egentlig å gjøre noen stor sak ut av det.

John Cusack og Ione Skye er framragende som det forelskede paret, ladet med ektefølt tilstedeværelse for seg selv, og en like ektefølt kjemi i de mange scenene de deler. Crowe behandler ungdommene med innsikt, forståelse og respekt; her er ingen sexfikserte, endimensjonale og karikerte objekter – men snarere et håpefullt portrett fra en flott tid. Og naturligvis ispedd et ganske fantastisk soundtrack, håndplukket av en alltid musikkbevisst Cameron Crowe.

251 Big (1988)

Jeg vokste opp med filmer som dette – og elsket «Big». Det er kanskje ikke rart, for selv gjennom voksne briller fortoner dette seg som sømløs mainstream-film av beste merke, merket med smartness, glimt i øyet og balansert sentimentalitet. Dessuten gjør en keitete utgave av Tom Hanks faktisk en av sine aller beste roller som den 13 år gamle gutten som plutselig fanges i voksen kropp (mange virker å ha glemt at Hanks ble Oscar-nominert for «Big»).

Filmen utkom i samme tid som en rekke lignende produksjoner, men står i ettertid igjen som den mest sjarmerende og universelle. Jeg var i oppveksten over snittet glad i hverdagsmagiske filmfortellinger. Men et gjensyn med «Big» handlet likevel om mer enn nostalgiske følelser over en film som for mange år siden traff meg i min naive guttemage. Etter at jeg tilfeldig kom over filmen på tv nå i voksen alder, ble jeg igjen grepet av det magiske universet. Dette er definitivt et sjangerhøydepunkt, og en film som bør tas videre av nye generasjoner oppvoksende barn.


1980-tallet: 261 – 270. plass

270 The Sicilian (1987)

Salvatore Giuliano – legendarisk italiensk banditt, og en slags Sicilias svar på Robin Hood – har også vært gjenstand for kulturell oppmerksomhet, ikke minst gjennom en fremragende film av Francesco Rosi fra 1962. «The Sicilian» bygger imidlertid på en senere roman av Mario Puzo, som er destillert til film av Michael Cimino. Resultat er, som ventet fra Cimino; fantastisk storslått, fargerikt og pompøst.

På sitt beste er «The Sicilian» et blendende fotovakkert skue. Den første timen innehar til og med en smittende fortellerglød og følsom struktur, stikk i strid med den gjengse kritikken av Cimino generelt og denne filmen spesielt. Dessverre faller mye sammen den andre timen, der Cimino mister fullstendig kontroll over historiekonstruksjonen. Fremdeles er det spektakulære enkeltsekvenser som imponerer øyet, men som helhet føles det klønete håndtert i en langdryg reise mot rulleteksten. Christopher Lambert gir et flatt og kjedelig portrett av Salvatore Giuliano, og det er mer filmspråket enn karaktertegningen som bidrar til å bygge oppunder en mystifisering av skikkelsen. John Turturro er langt friskere som Giulianos kompanjong, og Terrence Stamp er som alltid god. Men det er visjonæren Michael Cimino som tross en haltende helhet, likevel hever «The Sicilian» til deilig pompøs filmkunst i sine beste stunder.

269 Flash Gordon (1980)

Den britiske regissøren Mike Hodges’ to mest berømte filmverk utspiller seg i to vidt forskjellige univers: Fra den skitne og realistiske kriminalfilmen «Get Carter» på 70-tallet, til det fargerike tegneserieuniverset som definerte det utenomjordiske filmeventyret «Flash Gordon». Til Queens passelig ekstatiske «Flash» introduseres vi for lysluggen og den amerikanske fotballspilleren Flash Gordon, spilt av Sam J. Jones som ankom filmbransjen fra karriere som nakenmodell. Etter noen uheldige tilfeldigheter lander han via en rakett på planten Mango, sammen med et damefølge og en eksentrisk vitenskapsmann. Der blir de tatt til fange og Flash Gordon går i front for å rømme og overvinne de onde kreftene på planeten.

«Flash Gordon» ble i sin tid misforstått av publikum og endte som en kommersiell nedtur for produsentlegenden Dino De Laurentiis. I konkurranse med George Lucas samtidige «Star Wars», innfridde den tøysete og melodramatiske rockeoperaen «Flash Gordon» ikke sci-fi-publikummets forventninger, og i hvert fall ikke etter den nye effektstandarden som Industrial Light & Magic etablerte med den første Star Wars-filmen. «Flash Gordon» er mer som en blanding av en sexdrøm og en melodramatisk rockeopera som oser av 80-tallsestetikk i en retroinnpakning. Filmen er dessuten ispedd lugubre spesialeffekter i en bevisst homagé til 1930- og 40-tallets science-fiction-filmer, med et sluttresultat som i grunn har flere fellestrekk med Dino De Laurentiis egen halverotiske fantasyfilm «Barbarella» enn med George Lucas’ banebrytende stjernekrigfilmer. Man kan til slutt innvende at «Flash Gordon» strekker seg for langt mot det smakløse, enten det er i kulissene, kostymering, effektbruk, manus eller skuespill. Men heldigvis virker alle involverte klar over hva prosjektet går ut på, noe som klarest illustreres med en fantastisk overspillende Max von Sydow som en ufyselig bad-guy-figur. «Flash Gordon» er selvsagt ikke et mesterverk, og heller ingen stor film, ei heller egne premisser. Men jo, den er også en fryd for sanseapparatet og eksepsjonelt underholdende!

268 Sailor Suit & Machine Gun / Sêrâ-fuku to kikanjû (1981)

Shinji Somais «Sailor Suit and Machine Gun» ble i sin tid en formidabel blockbuster-hit i Japan, mye fordi den unge hovedrollen ble spilt av det svært populære popidolet Hiroko Yakushimaru (som også står bak filmens musikalske hovedtema). Selv om filmen etter hvert vel har blitt sementert som en slags kultklassiker, så føles det likevel som den er lite sett og omtalt i vårt hjørne av verden.

Historiefortellingen starter ved at en alminnelig tenåringsjente ut av intet arver en yakuza-klan som hun motvillig må overta ledelsen av – et mildt sagt absurd premiss som legger føringene for en komisk/satirisk visjon, men som egentlig ikke utnyttes til å rendyrke morsomheter over det pussige premisset. Filmen, som er basert på en bok av den populære mystery-sjangerforfatteren Akagawa Jiro, utspilles snarere som en blanding av tragikomedie og thriller med filmatiske avantgarde-trekk og en coolness som tenkelig kan ha vært til senere glede og inspirasjon for Quentin Tarantino. Selve kostymeringen av tenåringsjenta i den sjømannsinspirerte skoleuniformen som yakuza-leder utstyrt med maskingevær, fra å være etablert som naiv ungjente, er et slående element i seg selv. Det søkende regi/foto-arbeidet sørger deretter kontinuerlig for å bygge oppfinnsomme vinklinger, og selv om noen fragmenter av filmen underveis kan føles litt «off», er den audiovisuelle og underholdningsorienterte kraften i «Sailor Suit and Machine Gun» stort sett udiskutabel.

267 Ferris Bueller’s Day Off (1986)

«Ferris Bueller’s Day Off», eller «Skulk med stil» som jeg kjente den som under oppveksten, er kremeksemplet på velfungerende og varm amerikansk komedie fra 1980-årene, naturligvis regissert av John Hughes. Det er lett å bemerke i ettertid at filmens rennommé baseres mer på nostalgi enn dens faktiske kvaliteter, uten at det nødvendigvis er sant. Selv om den berusende følelsen riktignok uteble med et nylig gjensyn i voksen alder, bekreftet det heldigvis også flere evigvarende kvaliteter – som at filmen besitter en perfeksjonert timing når det kommer til humor og casting (hva ville filmen vært uten Alan Ruck som bestevennen Cameron?), og at det energiske skuespillet til Matthew Broderick akkurat unngår å gjøre ham enerverende – men snarere ikonisk.

I tillegg oppleves filmens helhet som nesten like frisk i dag som den var på slutten av 80-tallet. Ikke nødvendigvis fordi Broderick bryter «den fjerde veggen» og snakker til oss, men i dag mer fordi Hughes’ observasjoner ligger i et realistisk, naivt og uskyldig toneleie som i kontemporær sammenheng er et sjeldent tilfelle når sluttproduktet samtidig er ganske frekt og ikke minst: ofte genuint morsomt.

266 Silverado (1985)

«Silverado» har en imponerende cast og tilhører toppsjiktet av 1980-tallets westernfilmer. I 1880-tallets USA ender en gruppe menn – spilt av Kevin Kline, Danny Glover, Scott Glenn og Kevin Costner – opp med å kjempe mot og drive den brutale sheriffen (Brian Dennehy) og den korrupte rancheieren i Silverado (Ray Baker) ut av byen.

Lawrence Kasdan, mannen som skrev «Raiders of the Lost Ark», finner ikke opp westernkruttet på nytt, men bretter ut en underholdende, klassisk westernberetning. Riktignok er historiefortellingen noe langsom i den etablerende fasen, der mange figurer skal presenteres og møtes. Det tar derimot ikke veldig lang tid før snøballen begynner å rulle, hvorpå Kasdan berører de fleste av sjangerens konvensjoner og motiver, men med et tempo og en filmisk finesse som gjør «Silverado» til mer enn en omfavnelse av klassisk amerikansk western. «Silverado» er bare i kraft av seg selv en særdeles vellykket, fornøyelig sjangerutøvelse som rettferdiggjør din tidløse oppmerksomhet.

265 The Last Emperor (1987)

For en som setter umåtelig stor pris på Bernardo Bertolucci som pur filmskaper, er det paradoksalt at hans mest prisvinnende og største kommersielle suksess, den internasjonale samproduksjonen «Den siste keiseren», ikke når opp blant de beste. Bertolucci gir seg her i kast med en episk biografisk beretning om livet til Kinas siste keiser, Pu Yi, som ble innsatt som treåring på begynnelsen av 1900-tallet. Bertoluccis film følger i stor grad keiserens utfordrende liv i takt med politiske og sosiale svingninger opp gjennom første halvdel av forrige århundre, inntil han døde som gartner og svoren Mao-tilhenger i 1967.

John Lone er ikke ekstraordinær god, men like fullt stødig i rollen som Pu Yi, mens John O’Toole dukker opp som en scenestjelende faktor i en mindre rolle som hans vennligsinnede læremester. Dramaet for øvrig er ladet med biografisjangerens sedvanlige dramaturgiske nødvendigheter, og bidrar til en unødig langdryg gjenfortelling der fokus gjerne kunne vært smalnet inn mot det mer spesifikke. Isteden blir det overordnede episke formatet den største begivenheten: det muskuløse filmatiske rammeverket av Vittorios Storaros blendende fotoarbeid, musikken, de mange tusen statistene, de tidsriktige kostymene og den spektakulære scenografien med en filmhistorisk sjelden lokalisering til Den forbudte by (den første filmen som fikk tillatelse av kinesiske myndigheter). Underveis gis assosiasjoner til «Den engelske pasienten», på godt og vondt. Det er en dramaturgi spunnet over historisk grunn som utbroderes pent, trygt og langsomt. Samtidig er det en eim av «Barry Lyndon» i en psykologisk portrettering av ensomhet og usikkerhet under makten og privilegiets påvirkning av enkeltmennesket, men som aldri biter seg ordentlig fast bak fasaden.

264 The Witches of Eastwick (1987)

Til en «alle-kjenner-alle-landsby» ankommer den ekstravagante Daryl van Horn i Jack Nicholsons skikkelse, til en usedvanlig effekt på tre single heksevenninner (Susan Sarandon, Cher, Michelle Pfeiffer). «The Witches of Eastwick» etableres umiddelbart som et ekstremt idiosynkratisk filmverk som ikke forholder seg til noen kjente rammer.

Regissør George Miller (klart mest kjent for «Mad Max»-filmene) lener seg på en vulgær, bitende og treffsikker dialog – og ikke minst en outrert overnaturlighet i story og visualitet, som grobunn for et univers hvor filmens stjerneensemble også kan spille ut hele sitt register uten at det bikker over. Jack Nicholson er i særdeleshet på hjemmebane når han bretter ut sitt forføreriske, djevelske og underholdende vesen, mens det kvinnelige trekløveret også fungerer særdeles godt. Dog er det Veronica Cartwright som er det aller mest underholdende bidraget i en fantastisk birolle, der hun hysterisk prøver å overbevise den intetanende lokalbefolkningen om ondskapens inntog i nærsamfunnet.

Aller sterkest er «The Witches of Eastwick» den første timen, hvor Miller fremdeles holder fingeren på avtrekkeren mens han leker med seerens forventninger – inntil han de siste 45 minuttene fyrer løs og lar de overnaturlige elementene ta fullstendig visuell styring, og samtidig mister grepet om den atmosfæriske, tidvis subtile og morsomme foranledningen.

263 The Mission (1986)

Vinner av Palme d’Or i 1986 (foretrukket foran Martin Scorsese, Andrei Tarkovsky og Robert Altman), lovprist av de fleste, og tilgodesett med en haug Oscar-nominasjoner. Likevel tok det mange år før jeg faktisk satte meg ned for å se «The Mission». Opplevelsen var blandet. Historien om idealistiske misjonærer som i søramerikansk jungel midt på 1700-tallet forsøker å beskytte isolerte indianerstamme fra imperialistiske krefter, er i utgangspunktet fascinerende og skremmende som historisk dokument. Problemet er at Roland Joffés regiarbeid etter hvert fortoner seg livløst; konfliktene settes intensitetsfattig opp, karakterutforskningen holdes på overflaten, og i mangel på interessante filmatiske grep forblir «The Mission» en konservativt oppbyggelig historie, som i manus også mangler et spenningsjagende driv bak ideen.

Heldigvis er det derfor en nytelse å se Oscar-vinnende Chris Menges kontrollert-majestetiske fotoarbeid av frodig natur og detaljerte nærbilder, som fra begynnelse til slutt gjøres blendende vakkert, til tross for det konservative uttrykket. I tillegg leverer både Robert De Niro og Jeremy Irons innbitt, energisk skuespill fra øverste hylle, selv om de lovende karaktertegningene fra begynnelsen ikke følges opp. Til slutt er det likevel Ennio Morricones gåsehudfremkallende musikk, som ligger konstant i bakgrunnen og tidvis forgrunnen av historien, som er og blir den virkelig tidløse kvaliteten i «The Mission».

262 Heathers (1989)

«Heathers» oppleves som en mørk reaksjon på samlebåndsproduksjonene av intetsigende og ufarlige tenåringskomedier som aldri lyktes i å kopiere inspirasjonskilden John Hughes. Men så hadde manusforfatter Daniel Waters også noe diametralt motsatt i tankene da han utarbeidet det omfattende «Heathers»-manuset, nemlig intet mindre enn Stanley Kubrick og især hans «Full Metal Jacket». Walters jobbet sågar med å få Kubrick til å filmatisere prosjektet til en tretimersproduksjon, men endte til slutt opp med å se Michael Lehmann filmatisere en nedtrimmet versjon av historien.

Det er likevel mengder av spennende egenart værende i «Heathers». Det er en befriende frekk og ondsinnet amerikansk komedie – med en grenseskyvende mørkhet som gir filmen en uforutsigbar tone – som dog ikke utnyttes til det maksimale ettersom filmen gradvis blir fanget av eget gjennomsiktige fortellermønster. Winona Ryder og Christian Slater er strålende i filmens to store roller, men det er den oppfinnsomme og velklingende dialogestetikken som virkelig er den skinnende kvaliteten i «Heathers». Filmen har heller ikke mistet tematisk relevans i lys av senere tids amerikanske skolemassakre, men først og fremst forblir «Heathers» relevant som filmverk fordi universet og dialogen er så tidløst morsom og original.

261 The Entity (1982)

Barbara Hershey er alenemoren som opplever å bli seksuelt trakassert av usynlige, overnaturlige krefter.

«The Entity» representerer i sine beste stunder det ypperste i skrekkfilmsjangeren, og i sine verste stunder det stikk motsatte. Inntil det punkt regissør Sidney J. Furie og forfatter Frank De Felitta bykser over i et uinteressant forløst klimaks i siste akt, er «The Entity» bortimot ekstremt fascinerende og skremmende artikulert, både i Herskeys overbevisende spill, de atmosfæriske bildene, og den virkningsfulle presisjonen i det å legge til rette for genuint angstfremkallende filmøyeblikk.


1980-tallet: 271 – 280. plass

280 Eyes of a Stranger (1981)

En seriemorder med seksuelle motiv herjer og sprer frykt i Miami-området. Saken følges tett av media, og et lokalt kvinnelig nyhetsanker blir sterkt engasjert i saken av personlige årsaker. Hun bor i en leilighet sammen med lillesøsteren som etter en traumatisk hendelse med kidnapping og mulig voldtekt i barndommen har blitt både stum og blind (for øvrig spilt av en ung Jennifer Jason Leigh i hennes første filmrolle).

«Eyes of a Stranger» hopper inn i et ekstremt fengslende thrillerspor når den kvinnelige nyhetsjournalisten starter sin egen etterforskning basert på en ubehagelig følelse av at en av naboene i boligkomplekset kan være den ettersøkte seriemorderen. «Eyes of a Stranger» er en frekk og særdeles forlokkende psykopatthriller som er like effektivt fortalt som den er direkte slibrig presentert. Regissør Ken Wiederhorn manøvrer filmen i grenseland mellom et klassisk thrillerlandskap og blodsprutende slasherterreng, dog uten at spenningen er fundamentert i et who dunnit-spørsmål eller alene i blodrike drapsiscenesettelser. Drapsmannen gjøres kjent umiddelbart, og selv om drapshandlingene er gjenstand for en slags fetisjering der effektguruen Tom Savini har briljert i kulissene, er det selve filmføringen som gir tenning til filmens stemnings- og spenningsskapende metthet.

Wiederhorns atmosfæriske håndtering av seksualdrapene, thrillerritualene og de mange relativt lange tagningene, er på beste vis tett forbundet med elementer fra Brian De Palmas mest snuskete thrillere. «Eyes of a Stranger» er en liten produksjon, men har en gjennomgående stilsikkerhet og intensitet som gjør den ekstremt appellerende, dersom man i utgangspunktet er over middels mottakelig for slik film.

279 The Goonies (1985)

«The Goonies» er en film jeg burde ha sett i barndommen, trykket til mitt bryst og holdt høyt for evig tid av nostalgiske grunner. Av en eller annen grunn fikk jeg imidlertid aldri med meg «The Goonies» i mine formative dager. Det var derfor med voksne øyne, riktignok for en god stund siden nå, hvor jeg første gang så «The Goonies».

Med trioen Steven Spielberg (produsent), Chris Columbus (manus) og Richard Donner (regi) bak spakene for en gutteaktig eventyrfilm, forventes også noe genuint hjertevarmt, underholdende og oppfinnsomt. Det er også hva vi serveres, om enn i kjølvannet av en knotete innledning som sliter med å sette tonen, inntil det rykkes i girspaken og den barnlige magien inviterer oss om bord i berg-og-dalbanen. «The Goonies» eksemplifiserer noe av det Hollywood gjorde best på 80-tallet; skape underholdende, originalbaserte familiefilmer med kvalitet og tidløshet.

278 La Femme d’à côté / The Woman Next Door (1981)

«La Femme d’à côté» av Francois Truffaut er et enkelt konstruert drama om to tidligere elskere som ved en tilfeldighet blir naboer i en fransk småby. Det som ved første øyekast kan virke som et overfladisk og litt uspennende drama med et unektelig tematisk såpeoperadrag, gis først og fremst en helt annen næring i noen formidable skuespillerprestasjoner, ledet an ved Gerard Depardieu.

Samtidig utstyrer Truffaut relasjonene med et dypstikkende alvor og en mørkhet som fører historien i noen kronglete retninger som gjør reisen både vondere og mer interessant. Både den distinkte franske middelklasseskildringen og hvordan ekteskapelige slitasjeproblemer og illevarslende begjær sakte utbroderes i grenseland til å bli en psykologisk thriller, gjør at filmen også får en fin smak av Claude Chabrol (som jo perfeksjonerte denne typen filmer særlig på 60- og 70-tallet).

«La Femme d’à côté» er ikke blant de virkelige essensielle Truffaut-filmene, men er en solid og fengslende beretning som omkranser noe av den tematikken som formet den franske mesteren. Og ut fra sin noe «enkle» ambisjon fremstår det i grunn som bortimot feilfri.

277 Antarctica (1983)

Det er 1958 og medlemmer av en japansk forskningsekspedisjon på Antarktis blir i møte med uventet ekstreme værforhold tvunget til å forlate flere sledehunder i det ubarmhjertige naturklimaet for å kunne berge egne liv. De som har levd nærmest hundene tynges naturligvis av ansvar og skyld, og kan bare forestille seg hundenes lidelse og sannsynlige smertefulle død. Historiefortellingen blir imidlertid lenge værende tett på hundenes liv og skjebner, hvor regissør Koreyoshi Kurahara og fotograf Akira Shiizuka filmatiserer og fotograferer en form for hyllest til det dyriske overlevelsesinstinktet i en like forbløffende brutal som vakker naturfilmgjengivelse, og som åpenbart må ha vært en særs krevende filmproduksjon (innspillingen foregikk over tre år).

Men like mye som avbildninger av den voldsomme naturen, er «Antarctica» en film om båndene mellom menneske og dyr. Ken Takakura uttrykker en lavmælt fortvilelse og resignasjon i møte med naturkreftene, men det stadige fraværet av dialog reduserer aldri filmens emosjonelle kraft, og samtidig gir det rom for en mer audiovisuell fortellerkraft. En diskret voice-over finnes, som i en naturdokumentar, men samtidig er «Antarctica» utvetydig i et fiksjonskunstnerisk filmunivers. Til dette bidrar i høyeste grad også Vangelis som leverer et eksepsjonelt stykke, stemningsfullt, minimalistisk synth-orientert bidrag som underbygger mektigheten i de vide naturbildene av polarlandskapene, men også sårbarheten i livet til både menneskene og ikke minst hundene i naturen.

276 Kikis budservice / Majo no Takkyūbin (1989)

Jeg fikk først med meg «Kikis budservice» da den endelig ble satt opp på norske kinoer tilbake i 2007. Filmen så imidlertid dagens lys allerede i 1989 som en tidlig Studio Ghibli-produksjon, skapt av den enestående filmkunstneren og animatøren Hayao Miyazaki rett i kjølvannet av den eventyrlige suksessen med fine «Min nabo Totoro».

I større grad enn i «Min nabo Totoro» er det vakre i animasjonen her preget av et tydeligere realistisk nærvær, selv om magien er usagt innveid i selve animasjonsverket. Miyazaki har kanskje med «Kikis budservice» lagd en av sine enklere filmer, som både er dens styrke og ørsmå svakhet. Vi presenteres for en varm og godhjertet skildring om en 13-årig heksejente, Kiki, som reiser til en fremmed by i et fremmed land. Der skal hun oppholde seg i et helt år sammen med sin snakkende katt og en flygende sopelime, der sistnevnte skal komme til anvendelse når hun starter opp en flygende budbringertjeneste.

De fabelaktige, tegnede omgivelsene er for øvrig inspirert av Miyzakis reiser til Sverige, og tilbyr en bakgrunn som legger en varm og tilbakeskuende nostalgi om historien. «Kikis budservice» er lite forklarende, men desto mer tilstedeværende i egen historiefortelling – hvor det handler om å løsrive seg fra foreldre og definere seg som menneske i en større verden i møte med ulike mennesker. Men det er heller egentlig ingen fortellende, store konflikter her. Det er hverdagsskildringen som bærer filmen, ikke spektakulære handlingstråder med rask utvikling. Verdien ligger i scener med Kiki flyvende over vakre, håndtegnede omgivelser som i sitt tålmodige uttrykk tilbyr ro i behagelig kontrast til sammenlignbare, nåtidige animasjonsproduksjoner for barn og/eller voksne. Det er heller ikke slik at Kiki må reise en til annen, ikke-realistisk verden, ei heller at det må foregå en kamp mellom gode og onde krefter. Isteden er «Kikis budservice» et nært og gjenkjennelig lite oppvekstportrett i unike, tegnede omgivelser som man rett og slett blir smilende av å være i.

275 La belle captive (1983)

Som en ledende eksponent for the nouveau roman (en eksperimentell litterær retning som i 50-tallets Frankrike brøt med tradisjonelle fortellerstrukturer), er det lite overraskende at forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet også i «La belle captive» avviker fra konvensjonene, og gir oss en filmfortelling som ikke nødvendigvis innbyr til noen umiddelbar forståelse, kognitivt sett. Men for Robbe-Grillet er den lineære historiefortellingen underordnet andre sider av filmmediets kraft og potensial. «La belle captive» er såvisst filmkunst mer enn plottorientert, konvensjonell filmfortelling. Det er bildenes kraft og innhold, vår persepsjon, som forblir filmens drivkraft, mens mye av dialogen står på siden uten å tilføre noe.

Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens forståelse, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv. «La belle captive» er kanskje ikke et fullendt mesterverk av en film (i motsetning til den på mange måter beslektede «Last Year at Marienbad» som Robbe-Grillet skrev for Alain Resnais). Men jeg merker likevel at den fortsatt spirer og gror i meg som et veldig interessant bekjentskap.

274 Less than Zero (1987)

«Less Than Zero» er basert på en bestselgende roman av Bret Easton Ellis. Uten å ha lest boka, har jeg forstått at filmatiseringen legger seg et lite stykke unna opphavsmaterialet. Samtidig føles det lett å spore elementer tilbake til miljøskildringer og tematikk som ligger i Ellis’ gate, dog med en snikende følelse av at man befinner seg i en lettere pyntet versjon. Regien er ved den lite meritterte Marek Kanievska, som strukturelt forteller historiefortellingen i konvensjonell form, men som heldigvis har et fint øye for det visuelle, trolig i samarbeid med den langt mer meritterte fotografen Edward Lachman.

I filmen møter vi tre venner som skiller vei ved avslutningen av High School, hvor Andrew McCarthys figur reiser utenbys til college. Når han kommer tilbake til hjemstedet på juleferie, er det bare for å oppdage at hans to beste venner, spilt av Robert Downey jr. og Jamie Gertz, har innledet et forhold. Samtidig flyter de ulovlige rusmidlene tett i det øvre sjiktet av Los Angeles’ velstående strøk, der ungdommene får utfolde seg i arvet rikdom og luksus.

Robert Downey jr. er farlig overbevisende i ungdomsportrettet av en som er i ferd med å miste seg selv fullstendig, der det er uunngåelig ikke å tenke på rollefiguren som et speilbilde av skuespillerens egne narkotikaproblemer og Hollywood-oppvekst på omtrent samme tid. Videre er James Spader, fordi han har en egen evne til å fremstå så kynisk og uberegnelig, perfekt i rollen som slesk narkotikalanger blottet for moralske kvaler der han åler seg rundt i de glatte, kokainflytende 80-tallsomgivelsene. Gjengivelsen av den perverst, overfladiske eksessen i 80-tallet på sitt mest uhyrlig luksuriøse, er udiskutabelt filmens styrke (sammen med Thomas Newmans originalskrevne musikk).

Kanievska/Lachman ville blitt anklaget for å bedrive overdreven 80-tallsfetisjering om dette hadde vært en skildring av dagens blikk på 80-tallet; musikken, klærne, de knallsterke fargene, det lyseblåe svømmebassenget som speiles av solbrillene, de raske bilene osv. Filmen bader i stereotypiene, men det ligger også i bunn en ganske fin og sår skildring om avhengighet, vennskap og samhold som settes på prøve. At Andrew McCarthy ikke fullt ut klarer å bære alt dette på sine skuldre (det er hans perspektiv vi som publikum skal innta) gjør dramatiseringen noe mindre virkningsfull enn den kunne ha vært, samtidig som man kan mistenke at Kanievska holder tilbake noe av den saften som sannsynligvis fantes i Bret Eason Ellis’ roman. Når det er sagt, er «Less Than Zero» uten tvil blant de 80-tallsfilmene som fortjener mer oppmerksomhet enn ettertiden har gitt den.

273 Tequila Sunrise (1988)

Vi er på midten av 80-tallet, og ikke mange i Hollywood var mer ettertraktede enn Mel Gibson og Michelle Pfeiffer. De møtes her i en romantisk noir-thriller i regi av Robert Towne, manusforfatteren bak selveste «Chinatown». Towne er imidlertid ingen Roman Polanski, og materialet i «Tequila Sunrise» innehar heller ikke den mangefasetterte kompleksiteten som lå lagvis i Polanskis innflytelsesrike mesterverk.

Likevel, «Tequila Sunrise» er på sitt vis også fremragende skrevet, særlig i konstruksjonen av det sentrale karaktergalleriet, hvor Kurt Russell, Raúl Juliá og J.T. Walsh også gestalter viktige brikker med pålitelighet. Towne etablerer ganske snedig et univers der ingenting viser seg å være som man først ledes til å tro, men mister kanskje litt det narrative overblikket. Filmens uoversiktlige puslespill-plott gir riktignok et klart totalbilde til slutt, men noen av brikkene må først trykkes ned på en måte som ikke nødvendigvis gir hundre prosent mening.

Historiefortellingen – et romantisk thrillerdrama om upålitelige personer i kretsen rundt narkotikahandel – er i seg selv heller ikke det helt store. Kvaliteten ligger mer i filmens egen karisma, som også i høyeste grad kanaliseres av en absolutt strålende og forførende Michelle Pfeiffer, i en rollefigur som også er spennende skrevet. Dessuten er, som alltid, fotoarbeidet til Conrad L. Hall av ypperste klasse, hvor han her særlig bidrar med noen fantastisk stemningsfulle siluettbilder som smaker av 80-tallet på sitt aller beste.

272 The Long Good Friday (1980)

«The Long Good Friday» er filmen som støpte Bob Hoskins som skuespiller (eller var det omvendt?). Filmen suger oss inn i begivenhetsrikt døgn for en London-basert gangsterboss, spilt av Hoskins, som er i ferd med å inngå en lukrativ avtale med amerikanske forretningsfolk. Samme dag som det skåles i champagne over innbringende framtidsutsikter om bord på gangsterbossens luksuriøse yacht, begynner det imidlertid å tikke i strategisk plasserte bombekofferter samtidig som flere av gangsterens medsammensvorne likvideres rundt om i London.

I en stiltung og ganske glamorøs, men samtidig skabbete og erkebritisk gangsterfilm, er det Bob Hoskins skuespillerprestasjon som binder det tidvis komplekse og uoversiktlige plottet sammen til en berikende filmopplevelse. På sidelinjen står også Helen Mirren fordelaktig frem som hans bedre halvdel med en finger med i det kriminelle spillet. Filmen har dessuten et overraskende fint saksofonbasert soundtrack som kler helheten veldig bra. Guy Ritchie hadde sannsynligvis «The Long Good Friday» i bagasjen da han lagde sine populære 90-tallsfilmer, men oppsøk mye heller dette oversette John Mackenzie-verket!

271 Airplane! (1980)

Dette er essensiell, klassisk filmhumor på beste amerikanske måte.

Selv om «Airplane!» langt på vei er en parodifilm som særlig refererer til 70-tallets katastrofefilmbølge som rammet Hollywood, reduseres den aldri som selvstendig filmopplevelse. Ganske enkelt fordi den i sin komediebehandling oppleves som tidløs med en tilsynelatende ustanselig rekke av overraskende seiglevde morsomheter. 1 time og 20 fantastiske minutter med uredd, politisk ukorrekt, overdreven, kreativ, lavpannet og tidvis smart humor man altfor sjeldent har sett før eller siden.


1980-tallet: 281 – 290. plass

290 The Last American Virgin (1982)

«The Last American Virging», lansert under tittelen «Unge svermere» i Norge, fortoner seg lenge som en tidsriktig sex-komedie. Situasjonene som settes opp er ikke veldig nyskapende, men filmen innehar en timing – også i skuespillet – som resulterer i flere genuint morsomme sekvenser. Allerede helt i begynnelsen er en banal og nokså forutsigbar, men likevel hylende morsom scene, hvor filmens tre kåte tenåringsgutter blir tatt med buksene nede (bokstavelig talt) når de har jentebesøk og foreldrene kommer uanmeldt for tidlig hjem.

Filmen er likevel mindre simpel enn dette, eller hva tittelen kan indikere. Mot slutten oppleves et veldig tydelig toneskifte, men før det er også «The Last American Virgin» ofte en relativt sår coming-of-age-historie om kjærlighetens vonde sannheter i ung alder. Og den emosjonelt hardtslående sluttscenen er intet annet enn briljant.

289 9½ Weeks (1986)

Adrian Lyne entret den internasjonale filmscenen på 80-tallet med noen spennende og dristige perspektiver, der han forsøksvis trakk det kommersielle filmlandskapet mot et erotisk og sensuelt kammerspill i pop-kunstneriske rammer.

«9 ½ Weeks» fikk i sin tid mye oppmerksomhet, men har med årene mistet mye av sin provokative slagside. Dermed ikke sagt at filmens kvaliteter er tilsvarende forringet, da Lynes forførende kameraarbeid og veloppsatte tablåer heldigvis er tidløse egenskaper (i motsetning til musikken). Et oppdatert blikk på filmen avslører dog noen underveldende, for ikke å si ufrivillig komiske partier som hemmer helheten. Selv om jeg jo på overflaten elsker den manipulerende kraften i Lynes selvsikre og medrivende filmspråklige føring.

288 The Bedroom Window (1987)

80-tallet er også tiåret for undervurderte amerikanske thrillere. «The Bedroom Window» er en klassisk spenningsrett fra den Alfred Hitchcock-inspirerte menyen som ble mye brukt i denne perioden, og Curtis Hansons forsøk er blant de mer velsmakende. Selv om det er lite oppsiktsvekkende over filmarbeidet i seg selv, er Hansons nøkterne og kontrollerte filmspråk en passende håndtering av det ukompliserte thrillermaterialet han jobber med. Dessuten er Curtis Hanson tydelig opptatt av å lage rom for hovedrolleinnehaver Steve Guttenberg som antakelig gjør karrierebeste her.

På vei hjem fra en firmafest tar han med seg sjefens kone, som senere på natten blir vitne til et overfall som hun ser gjennom hans soveromsvindu. Dagen etter leser han i avisen at det er begått et drap av en ung kvinne like i nærheten, og aner at de to situasjonene kan være bundet sammen. Når elskerinnen ikke kan gå til politiet med historien fordi det vil avsløre sidespranget, velger Guttenberg i et samvittighetsfullt øyeblikk å overta hennes historie og avgi forklaring til politiet. Når dette setter i gang en uheldig kjedereaksjon som gradvis gjør ham selv til hovedmistenkt, blir filmen mer og mer en Hitchcock-pastisj over den uskyldige mannens iherdige forsøk på å renvaske seg selv mens han selv må oppklare mysteriet.

Guttenberg har det naturlige og sympatiske nabouttrykket som gjør det lett å leve seg inn i historiefortelleings spiral sett fra hans ståsted, vel vitende om at enhver uheldig sving skyldes hans mange åpenbare feilvalg. Hanson har også vært særdeles heldig med den øvrige rollebesetningen – fra den alltid fremragende Isabelle Huppert i rollen som den elegante elskerinnen, til 80-talletsikonet Elizabeth McGovern i rollen som Guttenbergs nabojente som også vikles inn i dramaet. «The Bedroom Window» er og blir en velartikulert thriller som tidvis er ekstremt fengslende.

287 The Prowler (1981)

En viktig aktør bak mange av 70- og 80-tallets beste slashere og zombiefilmer var makeup- og effektguruen Tom Savini, som blant annet jobbet tett med George A. Romero. Savini er også mannen bak de fantastiske effektdetaljene og det autentiske håndlaget som gjennomsyrer de fantasifulle og virkningsfulle drapene i den litt bortglemte slasherklassiskeren «The Prowler». I denne sjangeren er tross alt iscenesettelsen av de uunngåelige drapene helt avgjørende – og ikke minst hvordan drapsfiguren fungerer og avsløres. Målt etter disse kriteriene er «The Prowler nærmest uangripelig».

Selv om plottet er nokså mediokert utbrodert og avsløringen ikke er helt optimal, er presentasjonen av drapsfiguren ikledd militærdress og maske, uhyre skremmende og effektiv. Regissør Joseph Zito fyller prosjektets makspotensial med spenningsoppbyggende scener i subsjangerens toppsjikt, noe som sikkert også var sterkt medvirkende til at han senere fikk i oppdrag å regissere den fjerde filmen i «Friday the 13th»-serien. «The Prowler» er herved anbefalt.

286 The World According to Garp (1982)

Hvorfor var jeg ikke engang kjent med denne filmen da jeg startet å grave i amerikansk 80-tallsfilm? «The World According to Garp» er en finstemt John Irving-filmatisering, der særlig den første timen briljerer med stemningsfulle blikk på oppvekst og miljø. Filmen følger Garp fra fødsel til død, i voksen alder spilt av Robin Williams tidlig i karrieren, som har lykkes både i kjærligheten og i den store målsettingen om å bli forfatter. Men det har også hans mor, spilt av en entusiastisk og fremragende Glenn Close, hvis radikalt forskjellige bokprosjekt skulle bli en kioskvelter og gjøre henne til et nasjonalt ikon. (Selveste) John Lithgow dukker etter hvert også opp i en morsom, eksentrisk karakter av en trans-seksuell person.

I regi av George Roy Hill er «The World According to Garp» en sympatisk beretning og hyllest om et levd liv, og en film det er lett å like – og kanskje særlig i en meget fornøyelig første halvdel.

285 When Harry Met Sally (1989)

«When Harry Met Sally» omtales gjerne som en av filmhistoriens ypperste romantiske komedier. Det er en film som tilhører populærkulturen, løsrevet fra tiden, som det stadig refereres til – og som jeg derfor lenge har følt at jeg har sett, uten egentlig å ha gjort det før nå.

I Rob Reiners regi burde det heller ikke være direkte overraskende at filmen lykkes i å lage ikoniske filmøyeblikk i krysningen av humor og varme. Det er den samme Reiner som har laget 80-tallets kanskje morsomste film i «This is Spinal Tap», og muligens den aller varmeste i «Stand by Me». Nå har riktignok ikke «When Harry Met Sally» en mer dyptloddende ambisjon enn å utbrodere en passelig overfladisk romantisk komedie, og filmen oppfyller de mulighetene som ligger i premissene. Mye fordi hovedrolleinnehaverne, Billy Crystal og Meg Ryan, utstyres med et manus og settes i situasjoner som ligger høyt i mellomsjiktet av det Woody Allen kunne frembringe på samme tid.

«When Harry Met Sally» er rett og slett, tidvis, veldig morsom. Men fremfor å la komedien være motoren i dramaet, hentes komedien heldigvis ut av episodene og figurene som drives frem av en velfungerende, konvensjonell historiefortelling. Som romantisk komedie er «When Harry Met Sally» klassisk og tradisjonstro, bestående av klisjeer og forutsigbare vendinger, men forløst og fortalt så veldig mye bedre enn gjennomsnittet.

284 For Your Eyes Only (1981)

Etter den i overkant tøysete «Moonraker» var det åpenbart viktig for Bond-produsentene å finne tilbake til en klassisk James Bond-utgave. I «For Your Eyes Only» settes agent 007 ut på jakt etter et avansert britisk kontrollsystem for atom-ubåter, for at det ikke skal havne i feil hender.

Regissør John Glens første Bond-bidrag tar filmserien tilbake til et mer rendyrket agentunivers – der det faktisk tillates at konfliktene har et snev av troverdighet, og jordens eksistens ikke nødvendigvis står på spill. Det innebærer også at filmens bad-guy, spilt av Julian Glover, gjøres befriende lite karikert – samtidig som fraværet av en tydelig ondskap og storslått særegenhet gjør karakteren litt forglemmelig. Roger Moore gjør en av sine bedre prestasjoner i sitt femte forsøk som agent 007, men er fortsatt ikke voldsomt overbevisende i de hektiske actionsekvensene. Det oppstår heller ingen kjemisk eksplosjon i scenene han deler med vakre Carole Bouquet – selv om både hun og den yngre Lynn-Holly Johnsen gir en fin søtsmak til det ellers kjølige agentuniverset. Men det er en finjustert balanse mellom action og humor i John Glens retroversjon av James Bond – som er et velkomment konsentrat av de klassiske Bond-ingrediensene: heseblesende stunts, action og romanse i en høytidelig uhøytidelighet.

283 Barefoot Gen (1983)

Jeg har aldri vært noen storkonsument av japansk animasjonsfilm, men manga-filmatiseringen «Barefoot Gen» er virkelig et knyttneveslag i magen som lenge gjør vondt. Den Mori Masaki-regisserte versjonen fra 1983 (det er gjort flere filmatiseringer, jeg har dog kun sett denne) er en ekstremt konsis, følelsesladd og sterk skildring av blomstrende menneskelighet i en vissen virkelighet. Atombomben slippes over Hiroshima, og vi følger hverdagen forut og etter tragedien gjennom øynene til det som var en livsglad, vanlig japansk gutt.

Det er en hjerteskjærende historie, men skildringen er blottet for sentimentalitet og enkle løsninger. Filmen viker fri fra alle konvensjoner, mens animasjonen brukes til å forsterke realismen snarere enn distansere seg fra den. Visualiseringen i lyd og bilde av atomnedslaget og de umiddelbare virkningene, er i sin animerte ekspresjonisme uten sidestykke, og gir filmen en særegen dimensjon. På mange måter en overveldende film, men til slutt likevel aller mest for hva den har på hjertet, og hva den forteller gjennom den unge guttens heroiske handlinger.

282 52 Pick-up (1986)

John Frankenheimer er en filmskaper som har ligget hjertet mitt nær siden jeg oppdaget ham som regissøren bak «Ronin» på kino mot slutten av 90-tallet. Siden har jeg systematisk sett alt jeg har fått tak i, og for lengst slått fast at Frankenheimer fremstår som en av de mest undervurderte amerikanske filmskaperne i sitt format.

Riktignok ble 80-tallet et kvalitetsfattig tiår for Frankenheimer (som på denne tiden dels mistet grepet på grunn av alkoholen). Men Elmore Leonard-filmatiseringen «52 Pick-up» fra 1986 står igjen som et forfriskende lyspunkt; det er snakk om en velskrudd thrillerfortelling, der Frankenheimer legger et Hitchcock-aktig agn på kroken og trekker publikum med seg fra anslaget. Filmen er både estetisk og sjangermessig et produkt av sin tid, hvor den dels lener seg mot en tidsriktig erotiskflørtende sjargong (eller det litt mer snuskete), dels mot klassisk, hardkokt krimsjargong som et Elmore Leonard-karakteristisk produkt. Dessverre skjemmes filmen noe av en lite spennende siste akt, som ikke står helt i stil med friskheten fra den første timen. Men med karismatiske Roy Scheider i toppform foran kamera, står «52 Pick-up» overraskende fjellstøtt som et veldig habilt underholdningsprodukt.

281 Cobra verde (1987)

Det særegne, temperamentsfulle og etter hvert legendariske kunstneriske samarbeidet mellom Werner Herzog og Klaus Kinski opphørte med «Cobra Verde» fra 1987 som siste felles prosjekt. Filmen er basert på romanen «The Viceroy of Quidah» fra 1980 og omhandler en brasiliansk banditt, Cobra Verde (Kinski), på begynnelsen av 1800-tallet. Etter å ha havnet i unåde med eieren av en sukkerplantasje der han jobber som oppsynsmann, blir han sendt til Vest-Afrika med en tilsynelatende umulig oppgave om å tilrive seg makt og gjenoppreise slavehandel med Brasil.

Rollen som Cobra Verde er som skapt for Klaus Kinskis iboende energiske vanvidd, hvor han på mange måter gjentar de uregjerlige portretteringene han gjorde så ikonisk i de forutgående, og mer anerkjente, «Aguirre» og «Fitzcarraldo». Figurene forenes i en usympatisk og aggressiv invadering for egen vinning over usiviliserte samfunn, og dette inntoget og iakttagende tilstedeværelsen i disse samfunnene og den spesifikke naturen er hva som opptar Herzog mest. Historiefortellingen er underordnet og uryddig, ikke alltid uvanlig for Herzogs nysgjerrighetstrang som avledes i andre retninger. Dramaturgisk er nok likevel «Cobra Verde» av hans mindre vellykkede prosjekter – der den dokumentarisk-lignende observasjonen over det primitive og slavebaserte samfunnet blir skildret med en gjennomgående usentimental tone og ukonvensjonelle grep, noe som gjør filmopplevelsen både ubarmhjertig og utilgjengelig. I den utallige mengden av statister, er det Klaus Kinskis kraftfulle tilstedeværelse som blir filmens utstrakte hånd å ta i mot.