1980-tallet: 331 – 340. plass

340 Peking Opera Blues / Do ma daan (1986)

«Peking Opera Blues» er en salig hongkongsk blanding av drama, romantikk, komedie og action i en historisk-glinsende innpakning.

Vietnamesiske Tsui Hark ankom den Hong Kong-baserte blockbusterscenen med bakgrunn fra den eksentriske, vietnamesiske nybølgen på 70-tallet. Utover 80-tallet etablerte han seg derimot gradvis som en premissleverandør for grenseskyvende asiatiske underholdningsgodbiter, og midt i denne perioden står «Peking Opera Blues» fra 1986 som en østens svar på «Indiana Jones».

Tsui Hark sparer ikke et sekund på kruttet og setter opp en spinnvill koreografi som spiller inn i enhver scene, enten det er i form av slapstickhumor eller fantastiske actionscener. Det jobbes åpenlyst med koreografi til perfeksjonniivå i hver scene, i den grad at man nesten mettes og aldri helt kobler seg på handlingsmotivene, eller evner å forstå figurenes (og regissørens) motiver. Tsui Hark forfekter et kontinuerlig høyt tempo i en evigvarende jakt på makspuls, uten at det egentlig foregår mye i plottet. Men «Peking Opera Blues» handler om audiovisualitet, tablåer og enkeltsekvenser som hele tiden krydres med det lille ekstra. Selv om det innimellom tipper over kanten i overdreven slapstickomikk og tøys, er og blir «Peking Opera Blues» et massivt filmatisk tivoli og sirkus av en eventyrfilm. Ta med popcorn.

339 Spetters (1980)

Det er alltid spennende å dykke ned i Paul Verhoevens hollandske produksjoner på 70- og 80-tallet, fordi man alltid møter filmer som rommer noe interessant enten det er i kraft av et søkende formspråk eller et komplekst materiale. Noen ganger er det begge deler, som i tilfellet «Turkish Fruit» fra 1973. Den gode nyheten da er at «Spetters» har mange av de samme elementene og kvalitetene som det karakteristiske suksessverket «Turkish Fruit». For bak det litt avskrekkende førsteinntrykket, som de mange kornete motorsykkelbildene av hollandske arbeiderklasseungdom kan gi, viser «Spetters» seg å være en mangefasettert skildring av sosiale relasjoner, vennskap og kjærlighet med mye på hjertet.

At dette også formidles i kraft av et energiboblende miljøportrett med ektefølt skuespill, der Rutger Hauer naturligvis er helt sentral, gjør «Spetters» til en av Verhoevens mest menneskenære og ærlige filmer. Men samtidig er ikke Verhoeven mer alvorstung enn at han ubeskjedent refererer til sin egen «Turkish Fruit» i en dialog, og et knippe svært eksplisitte seksualiserte scener kan sikkert virke som unødig forstyrrende på enkelte. Alt dette finnes for så vidt også i «Turkish Fruit», som utvilsomt er enda mer fengslende, filmatisk interessant og derigjennom betydningsfull. Men glem heller ikke «Spetters» når du blar deg gjennom Verhoeven-filmografien, noe alle filmelskere på et tidspunkt må ta seg tid til.

338 Przesluchanie / Interrogation (1989)

«Przesluchanie» ble spilt inn i Polen på begynnelsen av 1980-tallet, men først lansert på slutten av tiåret etter kommunismens fall. (Filmen ble nominert til Gullpalmen i 1990).

Historien tar oss tilbake til etterkrigstidens diktatoriske Polen i skildringen av den livsglade, kabaretsangeren Tonia som plutselig arresteres av sikkerhetspolitiet etter en fuktig bytur, og holdes som politisk fange med psykisk og fysisk tortur pågående over fem år på 1950-tallet. «Przesluchanie» tegner et skremmende bilde av et totalitært styresett hvor enkeltindividets rettigheter og frihet er ikke-eksisterende, mens systematisk undertrykkelse og terror er medisinen mot politiske opportunister. Historien og filmen skriker smertefullt mot publikum i to timer. Siktemålet er åpenlyst at filmen skal kanalisere en slags følelsemsssig påkjenning, noe man lykkes med særlig fordi Krystyna Janda i hovedrollen uttrykker den mentale og fysiske smerten så ulidelig sterkt. Skildringene er direkte, ingenting pakkes inn, og pustepausene er få. Dette er ensidig mørkt, og man aner tidlig at en oppløftende slutt er utopisk.

337 Someone to Watch Over Me (1987)

Selv om en Ridley Scott-kjenner aldri vil ha problemer med å gjenkjenne visuelle signaturelementer fra film til film, er det likevel et ganske påfallende sprik mellom regissørens ulike prosjekter opp gjennom årene – både i toneleie, sjanger og format. «Someone to Watch Over Me» er i format diametralt motsatt av det episke og storslagne som senere ble karakteristisk for Scotts største suksesser, og det er nok også av hans minst sette verk. Men til tross for et edruelig produksjonsnivå, er «Someone to Watch Over Me» slående visuelt velskapt, i den grad at man kjenner at det bak hver innstilling er jobbet iherdig for å male frem atmosfæriske tablåer for å drive filmen fremover.

Tom Berenger spiller en politibetjent som får i ansvar å beskytte en vakker kvinne i New Yorks sosietetselite etter at hun har bevitnet et mafiadrap. Unødvendig å si, men filmen kobler seg inn på et romantisk spor, som for så vidt aldri er i nærheten av å bli spennende eller originalt løst i manus. Det er derfor helt nødvendig at Ridley Scott fyller scenene med audiovisuelle grep – og hans røykfylte, nattlige noir-lignende byportrett, utgjør en landskapsramme som gjør «Someone to Watch Over Me» til et interessant bekjentskap.

336 Happy Birthday to Me (1981)

Den kanadiskproduserte slasheren «Happy Birthday to Me» av J. Lee Thompson (aller mest kjent for 60-tallsproduksjonene «Cape Fear» og «The Guns of Navarone»), virker tydeligst inspirert av italienske giallo-verk fra 1970-årene. Det kommer klart til uttrykk allerede i den effektive åpningen, der vi kun ser drapsfigurens svarte hansker og knivblad som river over halsen til det første ungjenteofferet. Filmspråket slekter også en anelse på Brian De Palma, blant annet illustrert med sterk bruk av split focus diopter.

«Happy Birthday to Me» spiller pastisj-aktig på kjente tangenter, men det klinger unektelig bra av de mange stilsikre iscenesettelsene. Plottet er banalt og over-the-top, hvor J. Lee Thompson følger giallo-håndboka med noen usannsynlige vendinger mens han nøster opp drapsmotivene med psykologiske forklaringsmekanismer. Underholdningsverdien er stor, og produksjonskvaliteten overraskende høy. Absolutt blant 80-tallets bedre slashere!

335 Monsieur Hire (1989)

I åpningsscenen panorerer kamera over en ung kvinnekropp som ligger død på bakken. En fortellerstemme høres over Michael Nymans nydelige pianomusikk. Vi fortelles om hvordan hun døde, hvor ung hun var, og at drapsmannen en dag vil bli funnet.

«Monsiuer Hire» utvikles imidlertid ikke til en stereotyp kriminalhistorie, men snarere som et visuelt forlokkende karakterstudie. Hovedfiguren er den besynderlige einstøingen og skredderen Monsieur Hire som snart mistenkeliggjøres for drapet. Regissør Patrice Lecontes sanselige perspektiv setter publikum på sidelinjen idet filmspråket skaper distanse til karakterene og handlingen, samtidig som det gir overblikk til å nyte de atmosfæriske bildene. Men for all del, «Monsieur Hire» fungerer også som et involverende portrett av besettelsens mørke sider, der de granskende nærbildene av tittelkarakteren bidrar til en følelsesmessig nærhet. Ikke ulikt Brian De Palma dyrker Leconte voyerismen gjennom hovedpersonens øyne, men lar publikum selv bli kikkere i hvordan hans private verden vises for oss. Men til forskjell fra De Palma, henfaller Laconte til en melankolsk romantikk i sin søken, fremfor perversitet og nytelse. Og til slutt blir kanskje «Monsieur Hire» en anelse for fattig og lite utfordrende til å markere seg for ettertiden, selv om den udiskutabelt fortjener et langt større publikum enn den virker å ha fått.

334 Colors (1988)

Dennis Hoppers «Colors» fra 1988 er satt til en gjengdominert bydel i Los Angeles, hvor politiet – anført av Sean Penn og Robert Duvall i ledende roller – jobber for å bremse voldsutviklingen mellom ulike etniske gjenggrupperinger. Der Duvall er den erfarne, snart pensjonerte politimannen søker diplomatiske løsninger med de ulike gjenglederne, spiller Penn naturligvis den langt mer utålmodige og handlingsvillige politinykommeren. Sean Penn er som skapt for denne rollen, og Dennis Hopper gir tydelig skuespillerne rom til å utfolde seg i det som oppleves som en ustrukturert og løs filmfortelling.

Den bevisst uklare historiefortellingen blir både filmens styrke og svakhet, der dens gjentagende og lite varierte konfliktsituasjoner skaper realisme, dog også en narrativ brems og fremdriftsfravær. Derigjennom blir «Colors» i større grad en film om miljøet den skildrer enn om personene som gestalter rollene. Filmspråket bygger oppunder en atmosfære av gaterøffhet, hurtig klippet, og med varierte kamerainnstillinger. Resultatet er et «gritty» og energisk portrett av håpløsheten i politiets oppgjør med spesifikk gjengkriminalitet. «Colors» ble i sin tid gjennomgående godt mottatt, sannsynligvis nettopp fordi den i sin fragmentariske og realistiske skildring tilbyr noe mer, og ikke minst mer utforskende, enn en standard politithriller.

333 Little Darlings (1980)

«Don’t worry, it’s not that bad. If it were, everybody wouldn’t be doing it».

De unge tenåringsjentene i «Little Darlings» snakker naturligvis om sex. I mylderet av 80-tallets sexkomedier, er «Little Darlings» forfriskende annerledes; dels fordi den inntar unge jenters perspektiv i jakten på den seksuelle debut, dels fordi skildringen fremstår som genuin og tematikken behandles med klokskap.

Men så er «Little Darlings» egentlig ingen komedie heller (selv om den tidvis også er ganske morsomt). Filmen følger to vidt forskjellige ungjenter som ankommer en amerikansk sommercamp, hvor det inngås veddemål blant de andre jentene om hvem av de som debuterer seksuelt først. Tatum O’Neal, som allerede var etablert som barnestjerne gjennom sin oscarvinnende prestasjon i «Paper Moon», spiller den ene rollen. Men det er Kristy McNichol som stjeler oppmerksomheten fullstendig i en helt eksepsjonell rolletolkning som den sårbare guttejenta som innleder et forhold til en eldre gutt, spilt av daværende ungpikeidol Matt Dillon. Scenen der McNichol tilnærmer seg Dillon seksuelt for første gang, ute i et båthus, huskes særlig som en særdeles fin observasjon av hennes skummende følelser i møte med forventninger og usikkerhet rundt seksualitet. Historiefortellingen er opplagt ikke veldig original, men den følsomme og oppmerksomme skildringen av jentenes universelle oppvekstoppdagelser, er alene sterk nok til å holde på interessen.

Et mykt og melodiøst popsoundtrack med kontemporære bidrag fra blant annet John Lennon, Supertramp og Blondie smelter også fint inn i den naive og flørtende sommerstemningen av ungdommer på sommerleir.

332 Coup de torchon (1987)

Philippe Noiret er fornøyelig som den snille og enkle politimannen med ansvar for en franskkolonisert afrikansk landsby på 1930-tallet i Bertrand Taverniers satiriske adaptasjon av Jim Thompsons 60-tallsroman «Pop. 1280». Noiret er som skapt for denne rollen: Hans lange og vemodige ansiktsuttrykk oppsummerer på mange måter tragedien i ham. Som landsbyens eneste gir han uttrykk for empati og varme overfor lokalbefolkningen, men han evner aldri å uttrykke det i handlinger. Til det er han for naiv og opptatt av å bli likt av alle. Handlekraften skyter først fart idet han innser hvordan øvrigheten virkelig ser på ham. Det er i denne fabelen lett å få sympati med Philippe Noirets tragiske figur som på treffende vis gjenspeiler en gjenkjennelig menneskelighet i ytterkantene av våre adferdsmønstre. Men den innstendige komedien som ligger til grunn Taverniers ambisjonsrike film med hensyn til dens politiske og historiske kontekst, treffer meg ikke alltid – og filmens forutsigbare dramaturgi blir i sitt lave tempo noe trøttsom over den litt for lange spilletiden på drøye to timer.

Den alltid fantastiske Isabelle Huppert blir dermed et enda større lyspunkt i sin betydelige birolle som Noirets bedre halvdel.

331 Romancing the Stone (1984)

Det er fristende fordi det er passende, men muligens også en smule urettferdig, å betrakte «Romancing the Stone» (med den norske tittelen «Kampen om den grønne diamant») som en annenrangs eventyrfilm i kjølvannet av «Indiana Jones»-suksessen. I så fall er Robert Zemeckis eventyrflørt av de mest smakfulle nedfallsfruktene av Spielbergs suksessproduksjon.

Kathleen Turner og Michael Douglas er begge gode og opplagt delaktig i Zemeckis’ lekende og humørfylte fortellerferdigheter. Derimot har ikke figurene den samme karismaen og ikoniske kraften som i nettopp «Indiana Jones». Først og fremst er «Romancing the Stone» fornøyelig eskapisme, og illustrerende for hvordan Zemckis på 80-tallet utviklet seg til å bli en av Hollywoods mest markante leverandører av velsmurt underholdningsfilm. «Romancing the Stone» mangler likevel en promille (og vel så det) av den nødvendige særegenheten og ikoniske tilslaget til å bli et virkelig tidløst mesterverk.


1980-tallet: 341 – 350. plass

350 Black Rain (1989)

«Black Rain» tilhører det kvalitetsmessige mellomsjiktet i Ridley Scotts filmografi, noe som faktisk er en ganske god attest. Samtidig er «Black Rain» definitivt en film der enkeltelementene er bedre enn summen av dem, da helheten holdes noe tilbake av et underutviklet manus som sjeldent lodder dypt i miljøbeskrivelsene, men surfer selvsikkert på Ridley Scotts velutviklede estetiske filmkraft. Verket får derfor kanskje ikke den nødvendige gnisten eller substansielle motstanden som er nødvendig i skapelsen av en klassiker, mens Michael Douglas heller ikke klarer å rive seg løs til å gjøre sin mest interessante rollefigur.

Det som derimot er engasjerende, er å bivåne Ridley Scotts velutviklede visuelle teft, som her uttrykkes i en mørktung japansk urbanestetikk med spennende lyssetting og stemningstablåer, som attpåtil krydres av et knippe groteske voldsinnstikk på beste/verste 80-tallsmanøver. Selv om jeg opplever at filmen underveis har noen tempo- og rytmeproblemer, blir det i ettertid kamuflert av tankene som festet seg ved de spennende fotografiske og filmspråklige kvalitetene. Derfor ble kanskje «Black Rain» så god som det var mulig å gjøre den på basis av det litt middelmådige utgangspunktet.

349 Risky Business (1983)

Tidlig på 80-tallet kunne Tom Cruise fortsatt passere som en «vanlig amerikansk tenåringsgutt», slik som i tilfellet «Risky Business» fra 1983. Det var også her han mimet og danset seg ekstatisk inn til stjernestatus, iført hvit underbukse og tennissokker, i en ikonisk sekvens der Bob Segers «Old Time Rock and Roll» settes på stereoen. Han er ung, og han er alene hjemme. Som et heldig speilbilde av meg og deg, blir han gutten vi ønsker å identifisere oss med i noen fomlete møter med de samme følelsene og utfordringene som de fleste av oss også påtraff i våre tenåringsliv.

Den debuterende regissøren og manusforfatteren Paul Brickman (som dessverre forsvant mer eller mindre ut av bransjen i ettertid) styrer filmen forbi de fleste av sexkomediens plumpe sekvenser, selv om den samtidig langt på vei uttrykker det typiske kåte og gutteaktige blikket på lettkledde jenter som seksualiserte objekter – der verken Rebecca DeMornays forføreriske prostitusjonsfigur, eller andre kvinneskikkelser for øvrig, tegnes med nevneverdig dybde i strekene. «Risky Business» minner likevel mer om en forløper til de mer genuine oppvekstkomediedramaene som Cameron Crowe og især John Hughes senere ble eksponenter for, og som i større grad enn de konvensjonelle sexkomediene baserer humoren på en utviklet historiefortelling.

På samme tid har filmen noen mørke og drømmende egenskaper, som forsterkes av Tangerine Dream på soundtracket, som gjør at filmen også påminner om Scorseses «After Hours» som utkom noen år senere. Brickman har for øvrig uttalt at Bernardo Bertoluccis italienske 70-tallsmesterverk «The Conformist» var en inspirasjonskilde (!) i ambisjonen om å lage en komedie, men samtidig innenfor et mørkt og raffinert filmspråk. Og der «Risky Business» også er en satire som harselerer over den gryende kapitalismen under Reagan-perioden, tematiserte Bertolucci i «The Conformist» en konformitetstrang under 1940-tallets italienske fascistiske regime, som med litt godvilje kan overføres til Brickmans prosjekt. Uansett forteller innfallsvinkelen meg at «Risky Business» fra starttidspunktet var tilsiktet som et friskt alternativ til de gjengse amerikanske sexkomediene som Hollywood produserte på samlebånd gjennom 80-tallet. Og det er den fortsatt, i høyeste grad.

348 Threads (1984)

Den BBC-produserte tv-filmen «Threads» er en ekstremt foruroligende og grafisk nærgående skildring av en total samfunnsødeleggelse etter et atombombenedslag – og med en slags spekulativ-sjokkerende portrettering av den påfølgende jævelskapen på menneskehetens vegne, filtrert i et kvasi-dokumentarisk perspektiv. «Threads» er uutholdelig. Men filmen begrenses ikke til kun et oppmerksomhetsvekkende verk av grotesk visualisering – og det er nesten like ubehagelig å leve seg inn i den forutgående realistiske skildringen fra det klassiske britiske industri- og arbeidersamfunnet i Sheffield på 1980-tallet, i den spente kalde krigen-perioden i forkant av atombombenedslaget.

Helt fra begynnelsen har regissør Mick Jackson plantet filmen med stikkende følelser i personskildringen; det uttrykkes i en realismedyrkende, alarmerende atmosfære. Og med en kraft med potensial ti å gripe tak i og filleriste publikum. Besynderlig nok lagde Jackson et tiår senere den kommersielle katastrofefilmen «Volcano» som et diametralt motstykke i samme sjanger, i tillegg til den glattpolerte «The Bodyguard» med Whitney Houston. «Threads» er virkelig noe helt annet, og noe veldig mer interessant.

347 Mauvais sang (1986)

Jeg føler meg ofte fascinerende liten i møte med Leos Carax’ høytsvevende filmprosjekter. Det er med større undring og beundring over den artistiske visjonen jeg ser filmene, for det må innrømmes: Jeg har til gode å bli genuint bergtatt at det Carax har vist meg. Men det er altså noen forbløffende kvaliteter i det suggerende filmspråket det franske utskuddet av en filmskaper er kapabel til å visualisere i sine filmunivers.

Det gjelder for all del også «Mauvais sang», som både statuerer og er et offer for franskmannens rotløse regi. Men selv om Carax blander sammen ulike uttrykksformer, som om han ustanselig inspireres av vidt forskjellige strømninger, er det aldri noe retningsløst over hvor han trekker filmen. For det er nettopp det som skaper Carax-universet, der settingen denne gang er en smått futuristisk utgave av Paris der mennesker omkommer som følge av følelsesløs sex. Selv om Carax i det også evner å gi filmens fortelling en tydelig allegorisk kvalitet, er det utvilsomt at dens altoverskyggende egenskap ligger i det mangefasetterte kunstuttrykket og noen spektakulære enkeltscener.

346 Star 80 (1983)

Regissør Bob Fosse har ikke anstrengt seg for å skjule at han vandrer i sporene etter Martin Scorseses «Taxi Driver» i denne nihilistiske skildringen av en outsiders psykiske besettelse og vrangforestillinger. I åpningen ser vi dessuten filmens psykopatobjekt tiltale sin sykelige illusjon i speilet som om han var en åndsbror av Travis Bickle. Men dette er Paul Snider – og allerede i filmens åpning tar han brutalt livet av kvinnen han oppdaget og siden følte et besettende eierskap over, men som nå ikke gjengjelder samme lidenskap. Kvinnen er den klassisk pene blondinen Dorothy Stratten som i 1979 ble utropt som Playmate of the Year.

Mens han tolkes på mest mulig foruroligende og uhyrlige vis av en gnistrende opplagt Eric Roberts, er hun perfekt castet og portrettert av Mariel Hemingsway som gjenfinner den tiltalende naiviteten hun viste i Manhattan. Bob Fosse velter på sin side den tragiske fortellingen, som er basert på virkelige hendelser, i øyeblikk av exploitation-aktig perversitet og et gjennomført mørkbelagt lynne som særlig tillater Eric Roberts å strekke strikken helt ut i sin psykopatrolle. Samtidig er ikke filmen mer overlesset enn at man faktisk engasjerer seg noe dens hovedfigurer, uten at materialet nødvendigvis skjuler en særlig substans.

345 Housekeeping (1987)

Den høstlige melankolien hviler poetisk over bildene allerede i åpningen av Bill Forsyths filmatisering av den anerkjente Marilynne Robinson-romanen «Housekeeping». Vi møter to søstre som vokser opp i et ruralt amerikansk landskap på 50-tallet, hvor bestemoren er omsorgspersonen i familien etter at barnas mor har tatt sitt eget liv og faren forlengst forlatt dem. Noen år senere dør også bestemoren, og inn i søstrenes liv flytter en for dem ukjent tante – spilt av Christine Lahti – og hennes smått dysfunksjonelle og lite konvensjonelle oppførsel og livsførsel gir nye dimensjoner til søstrenes oppvekst.

I skildringen ligger et utvetydig alvor, men innimellom lagene har «Housekeeping» også morsomme og underfundige blikk i enkeltscener. I noen av sekvensene vekkes faktisk assosiasjoner til Pippi Langstrømpe, idet Christine Lahtis eksentriske tantefigur agerer som hun gjør inne i den slitne og storslåtte villaen med et observant ungt søskenpar som forbløffede tilskuere. Så kan det innvendes at Bill Forsyth kanskje ikke finner den fullstendige balansen mellom filmens «quirky» portrett av Christine Lahti og den sensible, bakenforliggende coming-of-age-skildringen som på et tidspunkt overskygges av Lahti. Selv skulle jeg gjerne sett filmen fokusere enda mer på den såre oppveksten til de unge søstrene, men uansett har Bill Forsyth skildret en oppveksthistorie der man ender med å bry seg veldig om hovedfigurene, og det er ganske fint bare det.

344 Gallipoli (1981)

«Gallipoli» er Peter Weirs storslåtte drama om to unge gutter som vokser opp som konkurrerende sprintere i Australia på begynnelsen av 1900-tallet, før de i et skjebnefellesskapet ender på den tyrkiske slagmarken under 1. verdenskrig, i slaget om Gallipoli, noen år senere.

Weir jobbet i mange år med å realisere «Gallipoli» – en film som, i hvert fall i australsk målestokk, skulle vise seg å bli en imponerende episk filmproduksjon. Fotoarbeidet er tidvis strålende. En ung Mel Gibson, på daværende tidspunkt fortsatt et relativt ubeskrevet blad i filmverden, tilfører en uskyldig karisma til sin karakter. Derfor er det litt synd at «Gallipoli», i mine øyne, likevel ikke fullt ut lykkes i å etablere følelsesmessige bånd, verken mellom meg og karakterene, eller i skildringen av samholdet på film. Istedenfor å holde fokus på personenes skjebner på det mellommenneskelige plan, blir det en distraksjon når Weir løfter perspektivet og ønsker å uttrykke et budskap på et annet plan enn det oppbygningen skulle tilsi. På den måten oppleves historien som mer forutsigbar enn den burde være, uten at det på noe tidspunkt går på bekostning – snarere tvert i mot – av en skinnende vakker produksjon.

343 Jacknife (1989)

Det må ha vært på slutten av 90-tallet jeg snublet over «Jacknife» i anledning en mer eller mindre systematisk gjennomgang av tilgjengelige Robert De Niro-filmer.

Som et lavmælt, post-Vietnam-basert relasjonsdrama, påberoper ikke «Jacknife» seg særlig oppmerksomhet, og filmen har også flydd noe under radaren. Men filmen er definitivt severdig – ikke minst fordi Ed Harris gjør en kraftfull portrettering av en krigsveteran som sliter med å tilpasse seg den nye hverdagen i USA etter hjemkomsten fra Vietnam. Kathy Baker er også god som hans bedre halvdel som sliter med å komme seg videre i livet, mens Robert De Niro er vennen som forsøker å hjelpe til.

Regissør David Jones var først og fremst en teaterinstruktør, og det merkes. Det er evnen til å skape rom for skuespillerne til å gå inn i karakterene og utvikle dem som definerer «Jacknife». Som en ærlig, karakterdrevet film livnærer «Jacknife» seg på skuespillernes prestasjoner. Skildringene av hvordan de tre karakterene håndterer de vonde følelsene, og valgene som definerer deres nåtid og fremtid, er avbalansert og dempet. «Jacknife» er en «liten film», aldri spektakulær og uten et spennende uttrykk. Historien er også forutsigbar, men tilstedeværelsen og intensiteten i dramaet veier opp. Det er også interessant å tenke på «Jacknife» som en form for videreføring av historiefortellingen i «Hjortejegeren», flere år senere. Både skildringen av vennskap og den amerikanske småbyens innvirkning, er av betydning for det spesifikke stemningsbildet som innrammes.

342 Under Fire (1984)



Den nicaraguanske politiske revolusjonen mot Somoza-familiens familiediktatur er bakteppet for «Under Fire» som tar oss umiddelbart inn i det søramerikanske landet på slutten av 70-tallet. Filmen følger tre amerikanske journalister på jakt etter hver sine perspektiver på de voldsomme konfliktene; Gene Hackman i rollen som tv-anker, Joanna Cassidy som radioreporter, og ikke minst Nick Nolte i et fremragende portrett som fryktløs fotograf. Når Ed Harris og Jean-Louis Trintignant i tillegg figurerer i sterke biroller, er «Under Fire» godt forspent foran kamera.

Regissør Roger Spottiswoode nyttiggjør seg også av skuespillernes kvaliteter når han hovedsakelig søker å bearbeide materialet som en realistisk og politisk filmfortelling. «Under Fire» er likevel ikke like imponerende eller intens som den svært sammenlignbare «Salvador» av Oliver Stone. De etiske dilemmaene som personifiseres av persongalleriet, og det romantiske dramaet som skildres med det herjende bakteppet, anes innimellom som påklistrede dramaturgiske grep for å kunne appellere bredere. Helheten er derfor kun delvis vellykket.

341  The Case of the Hillside Stranglers (1989)

En av interessante oppdagelsene i forbindelse med dypdykket ned i 80-tallets filmflora, har vært de mange overraskende gode amerikanske tv-filmproduksjonene som ble lagd basert på virkelige drapssaker.

«The Case of the Hillside Stranglers» tar for seg de to amerikansk-italienske fetterne Kenneth Bianchi og Angelo Buono som på slutten av 70-tallet voldtok og drepte ti unge kvinner i Los Angeles. Filmen veksler mellom etterforskningsperspektivet på den ene siden, personifisert med veteran Richard Crenna som dels innbitt og besatt politimann, og på den andre siden de to drapsfigurene spilt av Dennis Farina og Billy Zane.

Alle tre skuespillerne er bunnsolide. Mens Richard Crenna bringer en sympatisk og realistisk menneskelighet inn i sin flerdimensjonale politimannsskikkelse, er portretteringen av forbryterne hakket mer overfladisk. Dennis Farina og Billy Zane gjør likevel maksimalt ut av materialet, der Zane går for en klassisk psykopatportrettering som er ganske engimatisk og fengslende, men substansielt ikke veldig spennende. Uheldigvis stikker ikke filmen dypt nok ned i forholdet mellom de to ganske kontrastfylte personlighetene, men fokuserer mer på å holde historiefortellingen effektiv. Og det er ikke noe galt ved det – for «The Case of the Hillside Stranglers» er vitterlig medrivende og spennende, vel vitende om at dens billige og enkle løsninger underveis kunne vært løst veldig mye bedre med andre ambisjoner og rammevilkår. Den siste drøye halvtimen er også litt haltende forløst, og den avsluttende rettssaken føles som et uengasjerende pliktløp på veien mot et nødvendig punktum. Kanskje hadde «The Case of the Hillside Stranglers» vært et egnet remake-materiale for David Fincher?


1980-tallet: 351 – 360. plass

360 Politiskolen / Police Academy (1984)

I tolvårsalderen ble det ikke bedre og morsomme enn Politiskolen-filmene, i hvert fall de to-tre første. På denne listen lar jeg disse bli representert med originalutgaven fra 1984, som for første gang introduserte oss for det egenartede, urkomiske rollegalleriet. Og det er nettopp de tydelige figurtegningene og sammensetningen av typene som gjorde «Politiskolen» så unik. Fra den våpenbesatte Tackleberry (David Graf), til det lydskapende geniet Larvell Jones (Michael Winslow), den selvhøytidelige og autoritære politisjefen Thaddeus Harris (G.W. Bailey), den smellvakre blondineoffiseren Debbie Callahan (Leslie Easterbrook), den ekstremt høye Hightwoer (Bubba Smith), den lille og søte Hook med pipestemmen (Marion Ramsey), og en sympatisk og genuint morsom hovedrollefigur ved Steve Guttenberg. (I den første oppfølgeren dukker også den fantastiske gjenglederen Zed, spilt av Bobcat Goldtwait, opp).

Den banaliserende humoren som ligger til grunn for «Politiskolen»-universet, bygger i stor grad på de endimensjonale karakterene som dog er skrevet og fremført med en slags ikonisk gjennomslagskraft. Etter hvert, og særlig når originalfilmen ble etterfulgt av litt for mange oppfølgere, ble det samme universet avslørt for sin enkelhet og ensidighet. Kanskje har ikke «Politiskolen», heller ikke i sin første utgave, tålt tidenes tann, men de gode minnene skapt av filmens eksistens kan heller ikke undervurderes. Rent personlig er det få filmer jeg har ledd mer av enn «Politiskolen». Samtidig har jeg ikke sett den igjen, i sin helhet, på snart tjue år – helt bevisst.

359 The Serpent and the Rainbow (1988)

«The Serpent and the Rainbow» er Wes Cravens kanskje mest undervurderte, eller i hvert fall mest underkommuniserte, film. Bill Pullman spiller en amerikansk forsker som reiser til Haiti på oppdrag for et pengesterkt farmasøytselskap på jakt etter et slags mytisk zombie-pulver. Der møter han en fryktinngytende verden av svart magi og voodoo, skildret med marerittutstrakte bilder hvor Wes Craven tidvis tilbyr filmspråklige, grafiske hint av «The Nightmare on Elm Street».

Den første drøye halvtimen er atmosfærisk og nedpå orientert, der Haiti som sted fungerer vitalt som stemningsskapende, mystisk location (selv om filmen, av sikkerhetsmessige årsaker, i stor grad skal ha blitt spilt inn i Den Dominikanske Republikk). Inn mot siste akt kommer imidlertid et tydelig toneskifte, og Craven vender seg mot tradisjonelle og ofte over-the-top-aktige horror-tablåer, og filmen blir hakket mindre fengslende. Det er utvilsomt første halvdel, der kvalitetene ligger i en eksotisk, dog virkelighetsnær tilnærming til voodoo-universet, som virkelig lyser opp. I tillegg er skuespillet klart på plussiden levert; både i form av Bill Pullmans stødige Indiana Jones-aktige hovedrolleportrett og ikke minst i form av Zakes Mokae som innbitt og karismatisk antagonist.

358 No Man’s Land (1987)



«No Man’s Land» kom ut midt i gjennombruddstiden til Charlie Sheen på andre halvdel av 80-tallet. Den mer ukjente D.B. Sweeney spiller en nybegynner i politivesenet som på grunn av sin lidenskap for biler blir utvalgt av sjefen (spilt av Randy Quaid) til å infiltrere en Porsche-forhandler som mistenkes for å basere driften på biltyverier, og for å ha begått et politidrap. Porsche-forhandleren spilles offensivt og glatt av en fantastisk Charlie Sheen, og filmen flyter godt på et dynamisk samspill mellom Sheen og Sweeney.

Jeg har nok alltid vært svak for undercoverbaserte thrillere, og regissør Peter Werner (under vingene til produsent Ron Howard!) spiller sterkt på subsjangerens kjente tangenter. Her er den unge politibetjenten som forføres av en karismatisk og tilsynelatende sympatisk bilforhandler med urene hensikter, som trives litt for godt med den medfølgende luksusen, og som tiltrekkes av adrenalinkicket han opplever ved å stjele og kjøre raske biler. Når den naive politibetjenten i tillegg faller for Sheen-karakterens vakre søster, har det allerede gått for langt. «No Man’s Land» er på alle mulige måter et estetisk produkt av 80-tallet, på godt og vondt. Men underveis er det skuespillerne som overtar styringen fullstendig, og gjør «No Man’s Land» til en genuint engasjerende og spennende undercover-thriller.

357 New York Stories (1989)

Fordi den er en antologi, er «New York Stories» vrien å vurdere helhetlig, særlig fordi den også har noen tydelige svingninger i kvalitet mellom de tre ulike delene. Men utgangspunktet/ideen må ha virket som en forlokkende, våt drøm da den i 1989 ble realisert: En tredelt film spunnet rundt New York-historier, regissert av Woody Allen, Martin Scorsese og Francis Ford Coppola – tre av de desidert største filmskaperne fra sin generasjon samlet (i tillegg er tre av filmhistoriens ypperste fotografer involvert: Vittorio Storaro, Sven Nykvist og Nestor Almendros).

Og det starter på best mulig vis: Første del, «Life Lessons»; regissert av Martin Scorsese, er en oppvisning i presis og skarp, tempostyrt historiefortelling. Nick Nolte tilfører den nødvendige karakterdybden som fokuset i et forholdsportrett ladet med sinne og aggresjon, der filmklipper Thelma Schoonmaker kanskje er den aller største stjernen. Deretter følger Francis Ford Coppolas bidrag, «Life without Zoe», et forholdsvis tøysete segment – som kunne vært et fint pusterom – men som mangler både dybde, sjarme og filmiske kvaliteter verdt å skrive om. Til slutt bringer imidlertid Woody Allen, som her virkelig er på hjemmebane, prosjektet i havn med den vellykkede satiriske og tydelig morsomme «Oedipus Wrecks» (der et nylig gjensyn overrumplet meg på best mulige måte ved å oppdage Larry David i en fornøyelig birolle).

356 Gandhi (1982)

Richard Attenborough har ikke spart på grandiose tablåer, eller bruk av statister, i sitt episke drama «Gandhi» som gjenforteller hovedpunktene fra livshistorien til den indiske frigjøringslederen Mahatma Gandhi. Filmen er åpenbart velprodusert, men uten særlig brodd der den binder seg til den typiske rammen for biografifilmer. Attenbourough er urokkelig konservativ i hvordan han forholder seg ujålete klassisk til et historisk-episk materiale. Det handler om å skape storslagne scener, men like mye om detaljer og selve iscenesettelsen av hovedfigurene.

Historiefortellingen holdes til det dramatisk kjente – det samme gjelder fotoarbeid, klipp og musikk. Det tas ingen sjanser i «Gandhi», foruten den betydelige pengebunken som ble kastet inn i prosjektet, men som ikke gikk tapt nettopp på grunn av den lave kunstneriske risikoen. Det er likevel ikke til å komme forbi at Ben Kingsley gjør et uhyggelig troverdig og sterkt portrett av Gandhi. Det er også tidvis lett å bli blendet av den særdeles muskuløse produksjonsstørrelsen  som også fungerer som en påminnelse om de episke filmdramaene Hollywood historisk var eksponent for, men som egentlig ikke lenger produseres. «Gandhi» er likevel en ganske langdryg affære, fordi den ikke helt klarer å koble skuespillet og produksjonen på en rørende eller emosjonelt bevegende skildring, og fordi filmen strengt tatt formidler et forenklet og smått karikert syn på konfliktene rundt Gandhis og de britiske imperialistene.

355 La balance (1982)

Selv om «La balance» i sin tid gjorde seg sterkt bemerket i Frankrike, både kommersielt og gjennom Cesar-priser for beste film samt mannlige og kvinnelige skuespillerprestasjoner, oppleves den i dag som bortgjemt. Det er ufortjent, for «La balance» i sitt atmosfæriske (gritty) 60/70-talls inspiserte politidrama (tenk «The French Connection»), et hovedsakelig et velfungerende verk — men som likevel er best når den skildrer det mellommenneskelige dramaet mellom de to hovedpersonene på feil side av loven.

Regissør Bob Swaims portrett av menneskene i Paris’ kriminelle underverden, og det strategiske politiarbeidet i bakgrunnen, er hver for seg løst med beundringsverdig realisme. Samlet blir det likevel ikke skapt grobunn for en overbyggende spenning i plottet som virker intendert, men på den andre siden leverer Swaim en nervepirrende og actionspekket sluttsekvens som også må sies å være en filmteknisk kraftprestasjon.

354 Sophie’s Choice (1982)

Den grenseløst hjerteskjærende sekvensen mot slutten av «Sophie’s Choice» er umulig ikke å bli preget av. Ikke bare fordi settingen og valget som må tas i seg selv er så uvirkelig vondt, men like mye fordi instruksjonen og skuespillet er så fremragende timet og fylt av realisme.

Regissør Alan J. Pakula skildrer det umenneskelige gjennom et menneskelig øye, uten å henfalle til melodramatiske virkemidler eller dvele ved øyeblikkene. Det er riktignok et visst melodrama innbakt i forhistorien – i skildringen av hvordan den polsk-katolske kvinnen, fremragende spilt av Meryl Street, blir bredt omfavnet idet hun gjennomgår sine livsutfordringer. Pakula veksler nedtonede og matte dialogscener med større patos, noe som tidvis gjør filmens stemme noe uklar og urytmisk. I det bildet er det kanskje fortellerstrukturen, sprangene mellom fortid og nåtid, som tidvis kolliderer uheldig med hverandre – og som sannsynligvis hadde en mer vellykket effekt i romanen av William Styron. Filmatiseringen fremstår først og fremst som betydelig og minneverdig i kraft av Meryl Streeps eksepsjonelt sterke rolletolkning.

353 September (1987)

«September» er filmen Woody Allen først spilte inn én gang, før han byttet ut skuespillerne og gjorde alt på nytt.

Filmen fremstår delvis som en videreføring av de mørke, atmosfæriske elementene som karakteriserte «Interiors» som han gjorde på 70-tallet (etter inspirasjon av Ingmar Bergman). Men «September» uttrykkes samtidig som et mer lukket og mindre dramatisk – og kanskje også et mindre ambisjonsrikt – filmverk. Filmspråket kan grovt og forenklet sett fremstå som et ukomplisert «filmet teater» med et dialogdrevet plott som foregår på én location. Kameraarbeidet er i realiteten med på å understreke, snarere enn å overskygge filmen som et teatralsk kammerspill med lange tagninger og sparsom bruk av nærbilder. Fotoarbeidet til Carlo di Palma tilfører en tiltagende effekt av skygger og romfølelse, men visuelt fremstår likevel «September» som relativt fattig, også vurdert opp mot beslektede Allen-produksjoner.

Det er hovedsakelig gjennom skuespillerne filmen pustes til liv – og blir et nokså velfundert drama av såre og problematiske kjærlighets- og familiebånd, der især Mia Farrow, Dianne West og Elaine Stritch er fremragende. Samtidig er det lett å forstå at «September» i ettertid er blitt noe bortgjemt som en nesten ubetydelig del av Woody Allens omfattende filmografi. Han har tross alt gjort lignende filmer enda bedre, både før og etter.

352 Boy Meets Girl (1984)

Leos Carax’ filmpoetiske debut i svart/hvitt. Med en historie som beveger seg til og fra håndgripelige scenarioer spunnet rundt livets realiteter, til absurde og usammenhengende sekvenser som maler ut en stemning mer enn det fyller publikums behov for å forstå. Dette er «gutt møter jente» på kunstens premisser, i den grad det kan oppleves som en provokasjon idet Carax dytter den nokså klassiske iscensettelsen av kjærlighetshistorien til side så snart den er etablert.

Men Carax har aldri bedrevet publikumsfrieri, og personlig er det de appetittvekkende bildene av nattens nydelige Paris som gjør dette til en verdifull, triviell film om rotløs kjærlighet i verdens kanskje mest fotogene by på kveldstid.

351 The Breakfast Club (1985)

Få filmer er mer uløselig knyttet til 80-tallet enn «The Breakfast Club». Antakelig fordi den representerte noe friskt og dristig i mainstream-sammenheng i skildringen av rastløse, men ordinære amerikanske tenåringer da den ble lansert. Dette skulle også bli til regissør John Hughes’ spesialitet i løpet av tiåret; å skape treffende, humoristiske og innovative fortellinger om amerikanske tenårings- og familieliv med utspring i realistiske settinger – alltid fortalt med en sympatisk varme og karakteromtanke.

«The Breakfast Club» er likevel ikke av Hughes’ produksjoner jeg har et nærmest hjerte, og jeg har heller ikke sett filmen i sin helhet siden tidlig på 90-tallet, og jeg erindrer da et spennende og hyggelig bekjentskap med karakterer jeg kunne knytte ukompliserte bånd til. Den relativt lave listeplasseringen skyldes hovedsakelig at jeg i dag har et nokså distansert forhold til filmen, og uten et insisterende behov for å se den opp igjen.


1980-tallet: 361 – 370. plass

370 Modern Romance (1981)

Det er ikke bare filmens sjargong som gir assosiasjoner til Woody Allen, men også det at Albert Brooks i likhet med Allen skaper et særegent filmunivers til minste detalj i kraft av å være manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver. Denne fullstendige kontrollen gir prosjektet en distinkt følelse av å være et ensartet verk, hvor skuespillet er på naturlig bølgelengde med intensjonene i regi/manus.

Mer enn en poengtert komedie konstruert av latterfremkallende øyeblikk, er komedien i «Modern Romance» snarere innveid i en historiefortelling som tillater scener strukket ut i tid for å skape en gjenkjennelig realisme hvor humoren ikke serveres med punchlines, men er naturlig integrert i situasjonene. Scenene er ofte lange, men aldri ufokuserte, og Albert Brooks er særlig kostelig som en pessimistisk anlagt filmarbeider som også kan påminne en del om hvordan Larry David bygde sin karriere. Og når man i tillegg er relativt svak for filmer som dels foregår i et filmmiljø, blir det ekstra mye å sette pris på i «Modern Romance», som vel er bedre i disse segmentene enn den kanskje er i den gjennomgående kjærlighetshistorien som er mer generisk og ikke fullt så engasjerende. (For øvrig skal «Modern Romance» ha vært en favoritt hos Stanley Kubrick, pussig nok).

369 Loulou (1980)

Det kan ikke slå helt feil ut når Maurice Pialat avkler Isabelle Huppert og Gerard Depardieu i et tankefullt drama som nakent skildrer følelsesmessige bånd mellom ulike mennesketyper som drives fra og mot hverandre.

Huppert og datidens mannlige franske sexsymbol Gerard Depardiue, er da også begge lysende, og spiller på lag med den energien som Pialat legger opp til i et dokumentaraktig filmspråk som virker styrt av impulser. Fortellingen fremstår som autentisk, men filmens retningsløshet er også kilde til frustrasjon, og kjedsomhet. Filmen blir ørlite for mørk, for vag og for upresis til å skape emosjonelt bånd mellom seer og karakterer, selv om Pialat underveis hinter til interessante betraktninger om forholdet mellom mann og kvinne. «Loulou» er derfor ikke hundre prosent vellykket, men alltid velspilt.

368 The Emerald Forest (1985)

Det er lett å peke på svakheter i John Boormans økogrønne regnskogsdrama fra Amazons-jungelen. Men for meg er filmens voldsomme styrker nesten altoverskyggende. «The Emerald Forest» spiller til en viss grad på de eksotiske strengene som også lå til grunn for Boormans udiskutable hovedverk, «Deliverance» (1972), men som her brukes for konvensjonell underholdning snarere enn mytisk atmosfæredyrking.

En liten gutt kidnappes av en isolert stamme i regnskogen. I ti utmattende år leter faren etter ham, før han fanges av en kannibalstamme og krysser vei med sønnen som nå har vokst opp i regnskogens stammesamfunn. Boorman forteller historien både med stor eventyrlyst og like stort naturengasjement. Han lykkes langt på vei med begge deler, og presenterer også historien med noen fantastiske bilder fra regnskogens indre. «The Emerald Forest» fortjener et langt større publikum enn jeg har inntrykk av at den har.

367 Monkey Shines (1988)

George A. Romero er jo mest kjent for zombie-filmene som han spredde utover flere tiår siden 1960-tallet. Med «Monkey Shines» har han i realiteten byttet ut zombiene som trusselbilde med en ape som injiseres med overnaturlige evner.

Som Romeros første studiofilm ble «Monkey Shines» i sin tid møtt med høye forventninger, noe den verken kommersielt eller egentlig kunstnerisk innfridde. Romero skal ha opplevd prosessen som vanskelig, da produsentene krevde å omgjøre mange av Romeros ideer. Blant annet omgjorde etter sigende studioet filmens slutt, som i den endelige versjonen går ut med en sjokkscene ala «Carrie», i motsetning til Romeros ønskede mørke og tvetydige avslutning. Og selv om det er ganske åpenlyst at «Monkey Shines» ikke er en perfekt film, så bærer den likevel ikke veldig preg av å være styrt av kompromisser. Istedet ses en først akt styrt av melodramatiske toner som spiller på en fornemmelse om at noe forstyrrende er i anmarsj, noe det også viser seg å være. For etter hvert utbroderes skrekkfilmelementene og underholdningsverdien økes.

Skuespillet er periodevis svakt og overspillende, og det er lett å angripe filmens selvhøytidelige tilnærming som kan grense til det latterlige. Men jeg er med hele veien, også i den omtalte sjokkscenen på slutten som virkelig fikk meg til å hoppe i stolen. Det ultimate høydepunktet kommer også nær slutten – i det som kan sies å utgjøre filmens glefsende klimaks mellom den rullestolsittende hovedpersonen og den misantropiske apen. Au.

366 Mona Lisa (1986)

Nederlaget i Bob Hoskins grove ansikt når han står forventningsfullt på eks-konas dørmatte for å besøke sin tenåringsdatter etter å ha sittet i fengsel i sju år, står som et beskrivende startpunkt for Neil Jordans fengslende karakterstudie som er hjertet av «Mona Lisa». I denne settingen er en Oscar-nominert Bob Hoskins mesterlig i et genuint interessant, menneskelig portrett; som en sårbar, naiv og ukomplisert sjel som i nyvunnet frihet spises opp av fortidens bravader idet han innlemmes som sjåfør i en luguber prostitusjonsgeskjeft ledet av en slesk undergrusboss i Michael Caines hemningsløst effektive rolletolkning.

Neil Jordan lener seg trygt på solide skuespillerprestasjoner, men kommuniserer også her sin mørkfulle visuelle stilsikkerhet. «Mona Lisa» deler både sin karakter- og relasjonskildring såvel som visualitet, med Jordans senere «The Crying Game» (kanskje hans mest tiljublede film). Selv fristes jeg til å plassere «Mona Lisa» et ørlite hakk over.

365 Pieces (1982)

«Pieces» er så gjennomført i sin villskap og har en grenseoverskridende morbid kreativitet at den på sitt beste oppleves som et fyrverkeri av en mettende horrorfilm. Filmen er også et slags oppsummeringsverk for slashersjangeren, på tampen av sin amerikanske gullalder, og setter et utropstegn som en av de mest blodige og voldelige kapitlene.

Filmen starter med en scene fra 40-årene i historiefortellingen; et flashback hvor en liten gutt hugger opp moren i småbiter med en øks, før tiden skrus frem til hovedhandlingen som foregår på 80-tallet, der voksenutgaven av den lille gutten stater en makaber drapsbølge ved et amerikansk college. På sine premisser, tar filmen seg også elegant ut med tidvis flotte giallo-inspirerte settinger – det være seg et blodig heisdrap eller pene damer som er forlokkende filmet i dusjen.

Men heldigvis er «Pieces» også genuint morsom, og i min verden oppsummeres dette som en av de mest veldreide slasherfilmene fra både 70- og 80-tallet. Det er rett og slett sabla underholdende!

364 Le pont du Nord (1981)

«Le pont du Nord» viser oss to kvinner, spilt av Bulle og Pascale Ogier (i virkeligheten mor og datter), som tilfeldig møter hverandre i Paris’ gater. Med noen felles bisarre personlighetestrekk, vikles de inn i et merkelig og litt uforklarlig mysterium. Det er også filmens historiefortellende kjerne, som alene ikke er veldig engasjerende. Derimot er de to underlige figurene, og ikke minst den særdeles lite postkortaktige fremstillingen av Paris, en positiv fascinasjonskilde som alene rettferdiggjør Jacques Rivettes langsomt utbroderte filmskildring på over to timer. Og det er særlig den sobre iscenesettelsen av den franske hovedstaden som blir filmens trumfkort.

Figurenes fantasifullhet gjør de til to uregjerlige brikker som vandrer uforutsigbart rundt i fremmede og alternative bybilder, og åpner filmen til å bli en urban oppdagelsesreise mer enn noe annet. Selv om historiefortellingens gåtefullhet ikke trenger helt gjennom, er «Le pont du Nord» aldri uinteressant. Sluttscenen, der Rivette bare lar kamera rulle mens to figurer umotivert begir seg ut en martial art-oppvisning, blir dermed en ganske betegnende avslutning.

363 The New York Ripper / Lo squartatore di New York (1982)

Lucio Fulcis psykologiske skrekk-thriller fra New Yorks gateplan er utvilsomt ekstremt voldelig. På sitt verste, eventuelt beste, vises blodsprut av ristende jentekropper etter bestaliske knivstikk, i drapsscener som er like forskrekkelige som de er imponerende iscenesatt. Men Fulci etterstreber åpenbart en realisme i skildringen av grusomheten, og i kombinasjon med sitt koreografiske talent, tar det seg tidvis veldig bra ut på film.

Atmosfæren er gjennomgående sleazy idet Fulci hemningsløst dyrker vold og nakenhet i skjønn forening, men dramaet bak nedslaktingen, fungerer i mindre grad. Verken som psykologisk portrett eller krimgåte makter Fulci å gjøre det virkelig neglbitende. Men for meg ligger heldigvis mye av (den perverse?) gleden i de velkoreograferte tablåene, de spennende kamerakjøringene og den visuelle ekstravagansen som Fulci behersker til fingerspissene her.

362 I lagens namn (1986)

Kjell Sundvall står bak flere av de bedre svenske krimfilmene både på 1980- og 90-tallet, og til en viss grad også på 2000-tallet. Av de mer filmiatisk interessante verkene er «I lagens namn» fra 1986. Her er den senere ganske konvensjonelle filmskaperen langt mer visuelt utforskende satt opp mot de klassiske, realismedyrkende politifilmskildringene som har kjennetegnet svensk krimfilm, og som Sundvall selv ble en eksponent for. Her ligger imidlertid filmuttrykket nærmere Cinéma du look; den franske stilarten som var i vinden på 80-tallet med Luc Besson, Leos Carax og Jean-Jacques Beineix som lederfigurer. Det er også naturlig å se filmen i lys av referansene til den evigvarende klassikeren «Taxi Driver» av Martin Scorsese.

Filmen omhandler en gruppe politimenn som bruker tjenestetiden på å lete opp alkoholikere, narkomane og småkriminelle i Stockholms bakgater, og som utnytter posisjonen til å trakassere og banke dem opp. Inntil en av alkoholikerne blir funnet drept, og en politietterforsker – fremragende spilt av Sven Wollter – mistenker at kolleger står bak. Mye av handlingen foregår i et nattlig, småurbant Stockholm, der det i filmspråket gjerne tys til en fargetung lyssetting, røykfulle bakgrunner, elektronisk rockemusikk og raske klipp. Men filmen kan også oppleves som unødig formtung, der et fragmentarisk narrativ gir en utydelig dramaturgi, mens figurene reduseres til stereotyper. Dermed sliter Sundvall med å fremheve den samfunnskritikken som nok var bærebjelken i romanen av kriminaltungvekteren Leif G.W. Persson som filmen er basert på. På den andre siden er «I lagens namn» et befriende gjennomført eksperiment av en sjeldent hardkokt, stilistisk nordisk kriminalfilm med soleklare styrketegn.

361 Cutter’s Way (1981)

Det er litt for mange år siden jeg så «Cutter’s Way» – en tittel som gjerne figurerer på lister der det skal fremheves filmer som av ulike årsaker har fått mindre oppmerksomhet og anerkjennelse enn fortjent. Jeg mener å huske at det også var min inngang til nettopp «Cutter’s Way».

Helt sikkert er det i hvert fall at filmen har en fantastisk tittelsekvens over de to første minuttene. Åpningen kan ses og høres her, og bør være aperitiff så det holder. Musikken av Jack Nitzsche er fantastisk, Jeff Bridges er på toppen av karrieren, mens forutgående Milos Forman-kompanjong og representant for den tsjekkiske nybølgen på 60-tallet, Ivan Passer, regisserer verket med en nedtonet paranoia som setter verket opp mot 70-tallets amerikanske politiske thrillere som «All the President’s Men» og «The Parallax View». Det er kanskje derfor jeg tidligere alltid har tenkt på «Cutter’s Way» som en del av 70-tallet snarere enn 80-tallet.


1980-tallet: 371 – 380. plass

380 Hail Mary (1985)

Jomfru Maria uttrykkes i Jean-Luc Godards «Hail Mary» som en fransk ungjente ved navn Marie (Myriem Roussel), som i en kontemporær setting har holdt på uskylden til tross for en pågående og seksuelt frustrert kjæreste av en taxisjåfør, Joseph (Thierry Rode). Når kjæresten får en fremmed mann, Gabriel, og datteren som passasjerer i baksetet, blir han fortalt at Marie skal få barn – og han vet at han aldri har rørt henne på den måten.

«Hail Mary» ble etter lansering i 1985 dels anklaget som blasfemisk, dels som en av de fineste religionsallegoriene på film. Selv har jeg hatt et problematisk forhold til Jean-Luc Godard, og særlig har jeg slitt med majoriteten av hans 80-tallsproduksjoner (og senere), som på den ene siden er estetisk innbydende med spennende visuelle detaljer, men som for ofte reduseres av hans samtidige kroniske uvilje mot å lage «flytende filmverk». Godards abrupte sceneskifter er også gjennomsyrende i «Hail Mary», som om Godard aldri ønsker at vi skal bli værende i fiksjonsuniversene for lenge. Det skal ikke være komfortabelt eller konformt.

Det er her den nære skildringen av Maries utfordrende hverdagsliv som gir filmen en spennende og sårbar nerve – og i det virker selv Godards utforskning av den unge kvinnekroppen som relevant og viktig. «Hail Mary» er likevel av de bedre forsøkene blant Godards mange 80-tallsproduksjoner, mest for hva den faktisk skildrer innimellom de (for) mange avbruddene.

379 La diagonale du fou / Dangerous Moves (1984)

Selv om sjakkspillet har fått en markant nasjonal popularitetsoppsving i kjølvannet av Magnus Carlsens imponerende triumfer, er det en overdrivelse å hevde at spillet i seg selv er særlig egnet for å skape neglebitende spenningsfilmer. Og man sitter neppe igjen med avbitte negler etter «La diagonale du fou» (eller «Dangerous Moves»), uten at det virker å være intensjonen.

Derimot syr regissør og manusforfatter Richard Dembo et intrikat, storpolitisk bakteppe opp bak de to sjakkspillerne som i forgrunnen kniver om verdensmestertittelen. Michel Piccoli er solid som den dvaske og aldrende sovjetiske mesteren, mens den yngre Alexandre Arbatt sitter på andre siden av bordet som et vitalt og rebelsk motstykke. Dessuten er Liv Ullmann med i en ikke ubetydelig, men likevel underbenyttet rolle, uten å gjøre seg bort.

Filmen var i sin tid det sveitsiske bidraget til Oscar-utdelingen, og høstet sågar prisen for beste ikke-engelskspråklige film. Selv om Richard Dembo verken finner frem til et spennende filmuttrykk eller løfter dramaet til høye spenningskurver, er det en viss underholdningsverdi knyttet til den ikoniske duellen mellom de to motstykkene – som portretteres med slående patos, og med tydelige tråder som også fører ut i et allegorisk hav.

378 Parenthood (1989)

Etter å ha ristet av seg de mer fantasifulle blockbusterne «Splash» og «Cocoon», er Ron Howards «Parenthood» et interessant motstykke; en realistiskdyrkende film som skildrer storfamiliens iboende dynamikk, både i og på tvers av generasjoner. Det handler om menneskelig kontakt og særlig kommunikasjonsproblemer.

Fra familiepatriarken, fremragende spilt av Jason Robards, til en treåring, integreres et bredt spekter av personer og skuespillere i en omfattende historieramme, men til en intim og jordnær fortelling. Som filmverk er «Parenthood» i grunn uten tydelig hovedfigur, men med et sterkt ensemble der Steve Martin, Dianne West, Mary Steenburgen, Rick Moranis, Keanu Reeves og en ung Joaquin Phoenix alle bidrar med gnistrende tolkninger. Ron Howard er kanskje ikke mest kjent som en dempet og subtil observatør av familierelasjoner. Men «Parenthood» innehar en viss subtilitet, riktignok krysset med ytre komikk og overdrevne karakterer, men uten at det blir krampeaktig.

«Parenthood» er på mange måter en utypisk Howard-film, men like fullt en av hans beste, og definitivt hans mest velskrevne.

377 A Fish Called Wanda (1988)

Farsekomikk har aldri appellert veldig til meg, men den farsepregede komedien «A Fish Called Wanda» unngår de verste blødmene, og er jevnt over en særdeles vellykket blanding av amerikansk og erkebritisk humor.

Interessant nok er det John Cleese som langt på vei er den minst animerte karakteren i dette besynderlige filmuniverset, der regissør Charles Crichton – som skrev filmen sammen med nettopp Cleese – på et vis klarer å holde styring på komedie/krimplottet, mens Jamie Lee Curtis og især Michael Palin og Kevin Kline trekker det fysiske skuespillet mot ytterpunktene. Filmen er ikke uten svakheter og slitsomme farsesekvenser. Men mest av alt er det en forfriskende, overraskende frekk, innimellom småpervers, og stort sett en særdeles underholdende filmkomedie.

376 Tender Mercies (1983)

Det er naturligvis en klisjé; den aldrende countrysangeren som har rotet bort en strålende karriere i alkohol og skilsmisse, før han møter et nytt kvinnemenneske og tar et oppgjør med egen fortid.

På papiret virket «Tender Mercies» såpass uinteressant at jeg lenge vegret meg for å se den, men i ettertid ser jeg likevel tilbake på 100 godt investerte minutter. Det Bruce Beresford-regisserte dramaet har riktignok et klisjébetont rammeverk, men innenfor rammen er det en sjelfull, sober og levende historie om ekte mennesker. Det skjer egentlig ikke all verden, og tempoet holdes nede. Men derfor får vi også rikelig med tid til å nyte nyansene i Robert Duvalls mesterlige portrett av countrysangeren Mac Sledge. Jeg vil driste meg til å påstå at dette nok er hans beste prestasjon noen gang, og en rolle han ble fortjent Oscar-premiert for. Selv om det er Duvall som er filmens pumpende hjerte og store kvalitet, formidles også relasjoner og følelser gjennom manus, regi og øvrig skuespill med en fin og lavmælt presisjon som gjør hele filmen lett å like, og ditto vanskelig å neglisjere.

375 The Brother from Another Planet (1984)

Styrken i stillheten betegner «The Brother From Another Planet». John Sayles’ lakoniske beretning om en mann som ikke kan snakke, men som gjennom en usedvanlig observasjonsevne forstår foruroligende mye av alt som foregår rundt seg, fremstår som en ettertenksom og humremorsom b-filmproduksjon.

Joe Morton spiller den stumme, mørkhudede, utenomjordiske hovedrollefiguren som ankommer jorda og blir lamslått over våre merkverdigheter, inntil han gradvis absorberes av det samme samfunnet som sliter med å begripe seg på ham. Gjennom Joe Mortens subtile blikk på omgivelsene speiles en kjølighet og skjevhet i det menneskeskapte samfunnet, gjerne skildret med en balansert komedie. «The Brother From Another Planet» er kanskje et kvarter for lang, der forsøket på å integrere et sideplott i siste akt blir et slags unødig, flytende element i en ellers konsis og lavmælt filmformidling – som uansett fremstår som et høyinteressant bekjentskap – langt på siden av alt det etablerte.

374 City of Women /La città delle donne (1980)

«City of Women» oser av Federico Fellinis sedvanlige formfullendte, fantasifulle og kvinneelskende pompøsitet.

Filmen debuterte med en brysk mottakelse i Cannes i 1980, og anses fremdeles som et mindreverdig innslag i italienerens katalog av de fleste. Det er langt på vei forståelig, særlig ettersom filmen så tydelig slekter på tidligere og større Fellini-verk, uten at helheten denne gang er tilsvarende monumental. Mest minner den om «8 1/2» i sin drømmeaktige fasong og logikk, der «City of Women» er mer burlesk enn stilsikker i sin drømmende sensualitet. Likevel er det veldig mye fint her; ikke minst en veldig pirrende og finstemt åpningssekvens på et tog der Marcello Mastroianni oppslukes av en kvinnelig medpassasjer, som leder ham til et storslått feministsamling som for ham oppleves både som et erotisk utopia og surrealistisk helvete på jord. I dette lukkede universet er Fellini på hjemmebane, men derfor også noe på autopilot, langsom og opptatt av å repetere seg selv uten den mesterlige fingerspissfølelsen fra sine beste stunder.

373 Sweetie (1989)

Newzealandske Jane Campions første spillefilm gikk rett inn i hovedkonkurransen i Cannes i 1989, og i retrospekt kan det føles som om Campion allerede da ble etablert som en særegen og betydningsfull kvinnelig filmskaperstemme.

«Sweetie» er en merkverdig liten komedie hvor munterhet krysses med bunnløs nedstemthet i møte med filmens umiskjennelige miljø- og personkrets. Campion skildrer mentalt dysfunksjonelle mennesker, og i særdeleshet to søstre, som lever tett på hverandre. Formen er stilistisk eksperimentell, kanskje en anelse uferdig, men definitivt freidig og et vitnesbyrd på filmskapende ambisjon. Utradisjonelle kameravinkler og skjeve avbildninger bygger oppunder de nokså skakkjørte livene, og overfører sågar en uro til oss som ser på. Interaksjonen, dialogen og skuespillet er tidvis enerverende, som uttrykk for en særegen, men ikke uproblematisk seeropplevelse. Jane Campion baker likevel, til slutt, en menneskelig varme inn i absurditeten, og ettersmaken av «Sweetie» blir derfor likevel både rik og småspennende i sine nyanser.

372 Santa Sangre (1989)

Dette er drøy, men ikke uventet kost fra den som er kjent med den kompromissløse chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowsky. Bak sirkusmanesjen ser en guttunge sin knivkastende far i fyll og kåtskap, med sin trapesdansende og religionsfanatiske mor i bakgrunnen. Når hun tar ham i et seksuelt sidesprang, kaster hun etsende syre i skrittet hans, hvorpå han parerer med å kutte av henne begge armene – før han i noen sekunder reflekterer over sin deformerte manndom, og skjærer seg med kniv i halsen som blodspruten står, og livet ebber ut. Tilbake står sønnen, og en mor uten armer. Dette er forhistorien, fortalt i en flash/forward-struktur, hvor sønn og mor i nåtiden finner tilbake og danner en slags felles fysisk identitet. En drapsmaskin av hennes mentalitet, og hans armer.

Dette er en reise du enten følger med, eller faller av. Jeg sitter lenge på Jodorwskys rygg gjennom et usannsynlig fargerikt, blodig, makabert og alltid surrealistisk filmlandskap. Men etter hvert, enten det er fordi jeg mettes av inntrykkene, eller fordi historiens nåtidsfortelling rett og slett ikke er like god, faller jeg ut av Jodorwskys ganske krevende univers. På alle mulige måter en veldig blandet, men høyinteressant opplevelse.

378 Red Sorghum / Hong gao liang (1988)

Det gullbjørnvinnende debutverket til Zhang Yimou er ikke uventet visuelt gjennomført, noe som til de grader har kjennetegnet Yimous senere karriere og nok kan tilskrives hans fortid som fotograf. Den folklore-aktige narrative presentasjonen med bruk av fremmed voice-over lager imidlertid en merkelig, distanserende og lite engasjerende fortelling, delvis også fordi den simple historien ikke er spesielt interessant.

De mektige bildene, der Yimou vasker enhver sekvens i illrødt, bidrar likevel til filmisk severdighet. Sterke og fargerike technicolor-bilder brenner virkningsfullt mot deg, og i sine beste øyeblikk fremstår «Red Sorghum» som et Pressburger/Powell-aktig verk av betydning. Men det historiske dramaet fra 1930-tallets Kina griper meg aldri, selv om historien sakte bygges opp til hardtslående sekvenser som endelig matcher det voldsomme formspråket. Men både visuelt og narrativt, og ikke minst kombinasjonen, har Zhang Yimou utøvd enda bedre i senere filmer.


1980-tallet: 381 – 390. plass

390 Vivement dimanche! / Confidentially Yours (1983)

Selv om karrierene deres aldri var veldig beslektet, var det ingen hemmelighet at Francois Truffaut beundret Alfred Hitchcock. Derfor føltes det kanskje også riktig at Truffaut i sin siste film lagde det som nettopp kan ses som en noir-aktig Hitchcock-thriller i form av «Confidentially Yours».

I likhet med mange av Hitchcocks filmer spinner Truffaut handlingen rundt en mann som er ettersøkt for drap mens han forsøker å bevise sin (mulige) uskyld. Men dessverre er ikke «Confidentially Yours» i nærheten av samme klasse som de 10-15 beste Hitchcock-thrillerne, og blir strengt tatt aldri veldig spennende eller medrivende på noen måte. Heller ikke den fantastiske Jean-Louis Trintignant har magi til å omskape dette materialet til gnistrende filmkunst. Det er habilt, tidvis godt filmatisk håndverdig og aldri i nærheten av dårlig. Men med tanke på hva dette i teorien kunne ha vært – en moderne, mørk Truffaut-thriller i svart/hvitt etter Hitchcock-inspirasjon med Jean-Louis Trintignant (tidenes franske skuespiller?) føles dette aldri som annet enn en bortkastet mulighet til virkelig storhet.

389 Paperhouse (1988)

En eller annen gang vil noen finne det formålstjenlig å produsere en re-make av denne forunderlige horror- og eventyraktige filmen få har sett.

«Paperhouse» utspiller seg kanskje i et barnevennlig farvann, men filmen bærer på en iboende uro eller rastløshet som gjør den forfriskende, leken og uforutsigbar der den underveis aldri lar seg bli sjangerbundet. Dette er en bisarr coming-of-age-historie om en ungjente som etter å ha tegnet et hus på papir, absorberes av egen fantasi idet hun fanges av en alternativ virkelighet i tegningen. Med det utgangspunktet bygges en fascinerende film over en truende, drømmeaktig atmosfære som tillater filmen å ta spennende visuelle steg inn i et surrealistisk horrorunivers.

Med et åpenbart sparsommelig budsjett, er «Paperhouse» imponerende filmatisk iscenesatt, med et minimalistisk tegnet hus som spesielt velfungerende. I en film som mer enn noe spiller mot sansene, er det også treffende at selveste Hans Zimmer tilfører filmen en slagkraftig dimensjon i sin elegant , men insisterende, og alltid tydelig tilstedeværende musikk.

«Paperhouse» er kanskje ingen helstøpt eller perfekt produksjon, og tidvis føles det som en kortfilm strukket for langt ut i tid. Men det er noe sjelfullt og forlokkende, ja, kanskje til og med innovativt med denne filmen. Derfor er det heller ikke utenkelig at den en dag oppdages og lages på nytt. Men inntil da må du mer enn gjerne oppsøke «Paperhouse», om du har muligheten (filmen er i skrivende stund ikke spesielt tilgjengelig).

388 Some Kind of Wonderful (1987)

John Hughes og 1980-tallet er uløselig sammenvevd. «Some Kind of Wonderful» er kanskje ikke hans største eller mest kjente bidrag, men innehar likevel mange av de elementene som gjør det lett å gjenkjenne Hughes’ tilstedeværelse, i dette tilfellet som manusforfatter og produsent, i samarbeid med Howard Deutch (som i «Pretty in Pink» fra året i forveien).

Her spiller Eric Stoltz den gjennomsnittlige ungdommen som forelsker seg i den – tilsynelatende – mest uoppnåelige jenta på skolen (spilt av Lea Thompson), samtidig som han pleier et vennskapsforhold til guttejenta Watts (Mary Stuart Masterson) som han ikke forstår vil noe mer. Det er ingenting verken originalt eller betydningsfullt på noen som helst måte med dette, men «Some Kind of Wonderful» er skrevet og spilt med en smittende, fin kjærlighet og en passelig, lavmælt humoristisk tone. Derfor blir filmen likevel en severdig eksemplifisering på det som var essensen av disse 80-tallsfilmene, med John Hughes som absolutt fremste eksponent.

387 Visiting Hours (1982)

Den lavbudsjettsbaserte, canadiskproduserte horrorfilmen «Visiting Hours» innordner seg et stilistisk univers med nyanser av Brian De Palma, mens den samtidig henfaller til et tradisjonelt slasherlandskap av sent 70-tall/tidlig 80-tall.

«Visiting Hours» fremstår aldri som et datert filmverk; ikke bare grunnet Michael Ironsides fryktinngytende psykopatportrettering som er så scenestjelende at den vipper mot ikonstatus, men kanskje enda viktigere fordi filmen er innrammet med spennende kamerakjøringer og vinklinger som kontinuerlig beriker filmopplevelsen. «Visiting Hours» truer aldri subsjangerens mest sexy eller genuint skremmende verk når det kommer til iscenesettelser av lettkledde jenter, blod og oppfinnsomme drapsmotiv. Men den er over gjennomsnittet velskrudd på de fleste andre parametere som er nødvendig å lykkes med i konstruksjonen av en intens slasher/thriller med budsjettbegrensninger.

386 Nighthawks (1981)

Et gjensyn bekreftet at denne terrorthrilleren med Sylvester Stallone og Rutger Hauer er mindre merket av tidens tann enn majoriteten av 80-tallets actionthrillere. Filmen er riktignok substansløs, flat og urealistisk, men på sine premisser er det en velskapt konstruksjon av en fengende action-thriller som virkelig holder stand. Ikke minst fordi briljante Rutger Hauer gir ansikt til en karismatisk verdensterrorist som plasserer selv en skjeggete Serpico-aktig utgave av Stallone i skyggen.

Det er filmens første halvdel som er sterkest; i iscenesettelsen av det første terroranslaget, den påfølgende oppbygningen av karakterer og plott, og idet politistyrkene innleder jakten på verdens ledende terrorist. Etter hvert bikker plottet over i et mer konvensjonelt oppgjør med en sedvanlig katt-og-mus-lek mellom politi og skurk. Da blir alt mindre fengende og interessant å se på, selv om den siste konfrontasjonen med gisler om bord på en urban taubane likevel skaper en nervepirrende, gyselig atmosfære.

Dette er veldig langt i fra å være et mesterverk, og «Nighthawks» kommer til kort målt opp mot tiårets skarpeste politifilmer. Likevel slår det meg at dette er veldig fornøyelig, velgjort i sin enkelhet, og definitivt sterkt undervurdert.

385 The Fog (1980)

John Carpenter bearbeider ikke et grensesprengende originalt materiale i «The Fog». Men bak den klisjéorienterte og uoriginale rammehistorien som følger spøkelsesfilmformelen til minste detalj, evner Carpenter å bygge velfungerende tablåer og en gjennomgående nifs atmosfære gjennom et kontrollert og oppbyggelig filmspråk.

Carpenter gjør mye ut av lite, og resultatet er tilfredsstillende; mye fordi Carpenter velger å holde tilbake på det tidspunkt man føler og frykter at filmen vil slippe tak. I stedet bevares mystikken lenger til fordel for konvensjonelle effektløsninger, og stemningen forblir åpenbart viktigere enn forløsningen. Dessuten byr «The Fog» på to horrorikoner fra hver sin generasjon side om side i Janet Leigh og Jamie Lee Curtis. Bare det i seg selv gjør filmen verdifull.

384 The Living Daylights (1987)

Timothy Dalton ankom James Bond-franchisen i 1987 med «The Living Daylights» som et etterlengtet friskt pust. Det medførte kanskje ingen grunnleggende revitalisering av filmserien, men Daltons mer innbitte traktering av den britiske agenten, satt opp mot Roger Moores nesten slapstick-orienterte figurering, fremstår i min bok som en heldig utvikling. Fokuset på drinker og damer er også mer nedtonet her, til fordel for en langt mer alvorspreget og hardtslående miljøskildring, uten at det har gått utover arsenalet av originale gadgets.

«The Living Daylights» er på sitt beste en tettpakket spionthriller som formidles med overbevisende driv og spenning. Dessverre kompliseres etter hvert historiefortellingen unødig, og den siste halvtimen lider av å være uoversiktlig forfattet og regissert. Samtidig er det heller ikke atypisk for James Bond-filmer at historiene flyter ut og spenningskurven daler mot det som ofte ender i overdrevne og langdryge finalesekvenser. «The Living Daylights» er like fullt en ofte undervurdert Bond-produksjon, hvor A-ha dessuten leverer et kurant musikalsk bidrag (selv om låten for så vidt eksisterer i en bedre produksjon senere enn den som brukes her).

383 Children of a Lesser God (1986)

William Hurt spiller en nyankommet lærer på en døveskole, som etter kort tid faller for en tidligere elev og nå ansett – en døv kvinne spilt av Marlee Matlin – og «Children of a Lesser God» handler om deres gryende kjærlighetsrelasjon i et slags språklig perspektiv.

Dramaet er basert på et teaterstykke, og overført til film av Randa Haines som høstet en DGA-nominasjon for beste regi. I mine øynet er regiarbeidet preget av et konservativt og lite potent blikk, slik det ofte kan bli i dialogdrevne teateradaptasjoner, som kan gjøre filmen noe uspennende å se på. Samtidig ligger det i filmskapelsen også en velartikulert og gjennomtenkt presentasjon av en medrivende og sentimental, men fungerende, historiefortelling. Det er et karakterstyrt romantisk drama om to personer som søker å bevare eget identitetsuttrykk relatert til språk, i en kjærlighetsrelasjon, hvor både William Hurt og Marlee Matlin leverer sterke rolletolkninger. Det er kanskje beundringsverdig i seg selv hvordan en relativt stor Hollywood-film her baserer mye av dialogen og handlingen på tegnspråk, men både denne «dristigheten» – og ikke minst handlingens troverdighet – faller noe sammen når Hurts hovedkarakter konstant gjenforteller den døve kvinnens dialoger til seg selv – men egentlig til filmens publikum. At dette grepet likevel integreres på en så sømløs måte som mulig av Randa Haines gjør det etter hvert så vidt svelgbart, og det står knapt i veien for essensen av «Children of a Lesser God» som uttrykker en sannferdig, humanistisk og ofte oppløftende film som er velgjort langs sine premisser.

382 Forbrytelse og straff / Rikos ja rangaistus (1983)

Aki Kaurismäkis nedstrippede filmspråk og sosialrealistiske blikk på melankolipregede figurer i det gråtunge Finland, har i utgangspunktet ikke den store tiltrekningskraften på meg. Likevel skjer det nesten alltid at jeg fengsles av finnens karakteristiske, minimalistiske produksjoner når jeg først setter meg ned i deres bedagelige selskap. Filmene byr sjeldent på voldsom stor innbyrdes variasjon, men for en seer som verdsetter gjenkjennende auteur-trekk, er ikke det nødvendigvis en negativt ladet kritikk.

Det sobre filmspråket kler uansett Kaurismäkis tankefullhet, og en adaptasjon av Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» er som ventet et egnet materiale for Kaurismäkis stadig utforskende blikk på den komplekse menneskepsyken. Resultatet er overraskende medrivende.

381 Prom Night (1980)

«Prom Night» er både en forfriskende amerikansk slasher fra tidlig 80-tall, og samtidig et åpenlyst påheng til filmer som «Carrie» og «Halloween», eller nærmere sagt en krysning av nevnte filmer, uten samme kunstneriske kapasitet, ikoniske gjennomslagskraft eller filmisk kvalitet. Men innbakt i den nokså middelmådige produksjonen, finnes noen inspirerte scener, og en habil underholdningsverdi over 90 minutter som ikke må undervurderes.

Regissør Paul Lynch gjør dessuten mye bra i en kortfattet, virkningsfull prolog som skisserer opp filmens uhyggelige premiss, og som det hele tiden søkes tilbake til i kommende flashbacks. Den påfølgende oppbygningen på en drøy time inneholder riktignok noen merkelige narrative sidespor, før den siste halvtimen vies underholdende øksedrap på et discobefengt skoleball som tatt ut av «Carrie» med hevntørste ungdommer i kulissene. Og selv om kamerakjøringene naturligvis langt i fra er like imponerende som i De Palmas klassiker, er det en del finurlig kameraarbeid også i «Prom Night». At den i tillegg kan skilte med Jamie Lee Curtis i en sentral rolle, gjør den ikke mindre severdig.


1980-tallet: 391 – 400. plass

400 Cujo (1983)

80-tallet var et formidabelt tiår for skrekkfilmer sentrert rundt dyr som skremselselement. «Cujo» er nok av de mest kjente og vellykkede, men i min bok likevel ikke av de absolutt beste (følg med på listen!).

Mye av oppmerksomheten skyldes ganske sikkert at filmen er basert på en Stephen King-forfattet historie, men filmatiseringen grenser lenge mot det pregløse. Regissør Lewis Teague klarer kun innimellom å mane frem noen atmosfæriske sekvenser med sober kameraføring over den rurale, tilsynelatende fredfulle settingen, som skjuler en fandenivoldsk trussel i form av en blodtørstig hund. Og etter hvert, i andre akt, iscenesettes også hunden i noen effektive horrorsituasjoner; i de sekvensene der den glefsende hunden forsøker å trenge seg inn i bilen der moren og sønnen klamrer seg fast i skrekk. I disse partiene er det noen Hitchcock-kvaliteter («The Birds») over «Cujo». Mens i andre øyeblikk, særlig under filmfortellingens pustepauser, tenderer til å bli merkelig overdramatisert, glatt og intetsigende – og etterlater et uttrykk som minner om en halvhjertet Disney-produksjon av en familiefilm. Det er også vanskelig å føle med, blir engasjert og og henfalle seg til spenningsmomentene under historiens gang, i den forstand at «Cujo» aldri blir i stand til å etablere et sjelsettende eller varig avtrykk (selv om det kan tenkes at den faktisk har et slikt potensial, dersom jeg hadde vært eksponert for den i yngre alder).

399 Curtains (1983)

En tidligere berømt skuespillerinne, Samantha (spilt av Samantha Eggar fra «The Brood» og «The Collector»), simulerer psykisk sykdom i samarbeid med sin elsker/regissør for å bli innlagt på mentalsykehus som research til en filminnspilling. Men etterhvert bestemmer regissøren seg for å la henne bli værende på mentalsykehuset, for isteden å invitere andre aktuelle kvinnelige skuespillere til audition for den samme rollen – i sin private, avsidesliggende villa. Plutselig dukker derimot Samantha opp, og like etter en maskert drapsfigur…

«Curtains» er et resultat av en brokete canadisk lavbudsjettsproduksjon tidlig på 1980-tallet, og filmens endelige uttrykk bærer også noe preg av en smått schizofren tilblivelsesprosess. Filmens opprinnelige regissør, Richard Ciupka, fikk ikke fullført innspillingen før prosjektet ble lagt på is. Noen år senere ble det imidlertid fullført, men da med produsent Peter R. Simpson bak spakene. Disse endringene kan muligens forklare noen litt merkverdige toneskifter underveis, samtidig som filmen allerede på manusnivå virker å være like opptatt av å være en klassisk slasher, som en psykologisk thriller, en stemningsfull gotisk skrekkfilm i et avsidesliggende hus, og en «whodunnit»-artikulert thrillergåte. Filmen ender derimot opp som ganske fattig på alle dimensjonene. På den andre siden er det også gode ting ved «Curtains»: Samantha Eggar er strålende i hovedrollen, drapsmannen(kvinnen?) er fryktinngytende figurert bak en heslig heksemaske, og filmen byr på en helt eksepsjonell godt koreografert og fotografert skøytescene, som selv om den varer i et drøyt minutt, er verdt en totalinvestering på filmens påkrevde 90 minutter.

398 Tom Horn (1980)

Like før han ble diagnostisert med uhelbredelig kreft, spilte en allerede blek og sliten utgave av Steve McQueen inn «Tom Horn», som ble hans nest siste film og hans egentlige svanesang. Det var et prosjekt som tydelig var viktig for ham. Produksjonstiden var lang og fylt av konflikter. McQueen gjorde utallige omskrivninger av manus, prosjektet var underveis innom en rekke regissørhender (i realiteten skal ansvaret ha blitt overtatt av McQueen selv, uten at han er kreditert for det), og det oppstod uenigheter blant tilknyttede produsenter i post-produksjonen om filmens endelige struktur og klipp.

Steve McQueens kjærlighet skinner imidlertid delvis igjennom, der han uttrykker den legendariske amerikanske revolvermannen, Tom Horn, som et innbitt og vagt sympatisk vesen med en lavmælt mine. Vi er helt mot slutten av 1800-tallet, hvor den tidligere lovløse Tom Horn blir innleid av en rancheier (fremragende spilt av Richard Farnsworth) for å fange kvegtyver. På et tidspunkt blir han arrestert for å ha drept en 13 år gammel gutt og dømt til dødsstraff, som han kjemper i mot før han uunngåelig ender i galgen i 1903.

Filmen skildrer denne siste perioden av livet til Tom Horn, og hviler seg i stor grad på stødige skuespillerprestasjoner og flotte landskapsavbildninger i John A. Alonzos («Chinatown», «Scarface») fotoarbeid. På den andre siden lider filmen av tydelige manusproblemer; vi kastes intetanende inn i en historiefortelling på et tidspunkt som føles å være halvveis inn i filmen. Og hvorfor vender Tom Horns’ sammensvorne seg plutselig mot ham? En romantisk historie er også forsøkt flettet inn i historien,men fremstår påtakelig malplassert. Til slutt får man aldri helt grep om Tom Horn heller, verken mannen eller myten. Kanskje var det heller ikke meningen, men det må nok sannsynligvis tilskrives litt for mange hender og stemmer involvert i både manus og klipp.

397 Tempo di uccidere / Time to Kill (1989)

Det var tidligere ikke uvanlig at kjente internasjonale og helst amerikanske skuespillere ble leid inn for å spille i italienske filmproduksjoner hvor man uansett ble dubbet. Nicolas Cage var kanskje mer up-and-coming enn han var sementert stjerneskuespiller da han ble castet til hovedrollen i «Tempo di uccidere» fra 1989, men det er uansett interessant å se Cage faktisk gjøre en av sine bedre rolleprestasjoner her.

Cage spiller en italiensk soldat som er med på invasjonen av Etiopia på 1930-tallet. I åpningen ser vi ham lide av tannverk og må forlate leiren på jakt etter hjelp, hvor han under vandringen i det afrikanske landskapet ser en vakker innfødt kvinne som han blir bergtatt av. Han voldtar den unge kvinnen – samtidig som han blir forheksende forelsket – og under merkverdige omstendigheter ender han senere også med å drepe henne. Når han får vite at kvinnen muligens kan ha vært spedalsk, noe som sammenfaller med at han selv sliter med et sår som ikke vil gro og generelt føler seg i dårlig form, blir han urolig for sitt eget liv på grunn av smitte. Det er premisset for en dystert drama som utspilles rundt et menneske drevet av skyld, desperasjon og fortapelse der han er fanget i et fremmed land med begrenset handlingsrom. Nicolas Cage gjør en formidabel low-key rolleprestasjon, hvor det også kan ses pek frem i tid til de mer utagerende galskapsportrettene han gjør i dag. Underveis tenkte jeg faktisk også på den undervurderte/misforståtte «Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans», ikke bare for Nicolas Cage, men det er elementer her som også påminner om et filmatisk verdensbilde som kunne vært skapt av Werner Herzog. Det er uansett Giuliano Montaldo (kanskje mest kjent for «Sacco and Vanzetti») som har regi her, men kanskje mer tydelig blir for meg «Tempo di uccidere» å se som et nytt fruktbart samarbeid der mesterkomponist Ennio Morricones musikk smelter sammen med de mettede bildene av fotograf Blasco Giurato, slik de mange ganger har gjort for Giuseppe Tornatores episke produksjoner (som «Cinema Paradiso»). Også her smelter det ned til et slags inderlig melodrama, men i større grad bevares følelsen av tilstedeværelse i en fysisk virkelighet når «Tempo di uccidere» settes opp i en scenografi og bildespråk med konstant eim av svette og støv. Når det gjelder musikken til Ennio Morricone er den i tilsvarende landskap som «Casualties of War», som utkom samme år og har noen av de samme tematiske trådene, dog mer nedtonet og mindre majestetisk enn det ble blåst opp til i Brian De Palmas Vietnam-film. Om «Tempo di uccidere» ikke holder samme standard ei heller som film, er den et spennende bekjentskap.

396 Max mon amour (1986)

Det er noen tydelige surrealistiske kvaliteter over «Max mon Amour» som nok dels kan tilskrives det faktum at filmens medforfatter, Jean-Claude Carriére og produsent Serge Silberman, begge er sterkt assosiert med Luis Bunuel, gudfaren av filmisk surrealisme. Samtidig har «Max mon Amour» en selvstendig egenart i kraft av det besynderlige idégrunnlaget som er formidlet med en merkelig og interessant selvhøytidelighet av Nagisa Oshima. Den japanske filmkunstneren, mest kjent for «Sansenes rike», utbroderer et erotisk kjærlighetsforhold mellom et kvinnemenneske og en sjimpanse, og gjør det med stoisk selvfølgelighet.

Charlotte Rampling er, som alltid, full av en slags iboende mystikk og autoritet, at det også her faller henne tilsynelatende helt naturlig å ta eierskap over enhver scene. Oshima er overhodet ikke interessant i å tilnærme seg materialet på en måte som vil forsterke komedien, selv om man underveis heller ikke kan unngå å finne enkeltscener morsomme. Som satire eller sosial kommentar, slår «Max Mon Amour» litt vimsete fra seg, uten samme treffsikkerhet som i Luis Bunuels harseleringer over den franske middelklassen. Selv om filmen innehar noen spennende tematiske speilinger, og sikkert flere mulige tematiske lesninger, tenderer den også mot det uinspirerte i selve iscenesettelsen, og dramaet tar sjeldent ordentlig fyr. Dette til tross for at fotograf Raoul Coutard – berømt for sine samarbeider med Godard og Truffaut – styrker estetikken med et behagelig og mykt fotografisk uttrykk. «Max mon Amour» er til slutt mer fylt av potensial og ujevnheter enn den kan sies å være et faktisk bortgjemt kunstverk av en filmbetydelighet.

395 Macabre (1980)

Lambarto Bava, sønn av den legendariske Mario Bava, debuterte friskt i 1980 med den bisarre, psykologiske skrekkfilmen «Macabre» som slekter minst like mye på Alfred Hitchcocks «Psycho» og Roman Polanskis «Repulsion» som på sin fars klassikere.

Med en ekstremt gjennomført foruroligende tone, evner Bava å bruke filmens lave tempo i første akt til sin fordel, inntil dramaet bikker over i en gryende portrettering av grenseløs galskap den siste halvtimen. At filmens ikoniske finalescene nok for mange (meg selv inkludert) på forhånd ble avslørt med et ikonisk bilde på baksiden av filmens DVD-cover, er også til å leve med. Derimot var jeg, heldigvis, uforberedt på filmens siste sekund som setter et fantastisk skrudd og virkelig makabert utropstegn bak filmen – som tro det eller ei proklamerer å være basert på virkelige hendelser.

394 A Midsummer Night’s Sex Comedy (1982)

Det er sikkert mange som har latt seg skuffe over at det er påfallende lite sex og umiddelbar komedie i Woody Allen-filmen «A Midsummer Night’s Sex Comedy» fra 1982. Det er derimot snakk om et ganske karakteristisk Woody Allen-verk, men uten at helheten fremstår som like gjennomarbeidet og imponerende som forventningene til en Allen-film tilsier.

Her fester han blikket mot mange ulike retninger, idet manusets fokus på one-linere blir filmens melodi, men der den ubesværede tilnærmingen til materialet ikke helt innlemmes med samme enkle sjarm som Allens første komedier. For «A Midsummer Night’s Sex Comedy» henter utvilsomt næring fra filmskaperens egne røtter, der han plukker opp igjen en nevrotisk lett komikk som kan minne om tidlige bravader i «Bananas» og «Sleeper».

Gordon Willis’ fotografering av filmens rurale omgivelser som skal ramme inn filmfortellingen til begynnelsen av 1900-tallet, er alene en stemningssikker kvalitet. Derimot er verken manus eller figurskildringen lite potent. Det blir følgelig lite energi og temperatur (og i hvert fall ikke av erotisk art) som overføres til dramaet og komedien. Selv om filmen riktignok er ispedd noen genuint morsomme sekvenser, er dette en overveiende tam og vinglete romantisk komedie, og et slags venstrehåndsarbeid fra produktive mesterregissøren Woody Allen.

393 La Boum (1980)

«La Boum», som på engelsk oversettes til «The Party», er filmen som umiddelbart gjorde en debuterende og ung Sophie Marceau til fransk og internasjonal filmstjerne allerede i 1980. Med et klassisk vakkert og uskyldsrent, men også interessant ansikt, portretterer hun en 13 år gammel jente som kjenner det krible i magen av kjærlighet, samtidig som hun frustrert må forholde seg til foreldre som ikke vil la henne gå på den store festen.

Regissør Claude Pinoteau veksler mellom å følge Sophie Marceaus naive søk etter en ungdomsforelskelse, og samtidig skissere skavankene i bristende ekteskap mellom hennes foreldre. Mest vellykket er de mange sjarmerende scenene omkring Marceau, mye bare på grunn av hennes fantastiske tilstedeværelse. Men også fordi Pinoteau lykkes i å skape en genuin og morsom coming-of-age-tone, som ikke sjeldent føles lik det amerikanske John Hughes skapte noenlunde samtidig. «La Boum» ble i sin tid en enorm suksess i Frankrike, hvor den også genererte en oppfølger to år senere, og er fremdeles en uanstrengt fin og småmorsom film.

392 Hoosiers (1986)

«Hoosiers» er blant de klassiske amerikanske sportsfilmene som gjerne er veldig høyt vurdert i hjemlandet, men som kanskje ikke har samme anerkjennelse i vår del av verden. Filmen er basert på en sann historie om et småbylag i basketball som overraskende vant statsmesterskapet i Indiana på 1950-tallet. I realiteten er det imidlertid lite som skiller historiefortellingen fra andre feel good-baserte sportsfilmer om en underdog som triumferer mot alle odds.

Det som derimot er fremragende med «Hoosiers» er tilstedeværelsen til Gene Hackman og Dennis Hopper som spiller henholdsvis treneren og den alkoholiserte assistenten som blir ansvarlige for det unge basketballaget. Begge tilfører dybde til to figurer med store emosjonelle spenn, og Hopper ble sågar nominert til Oscar for sin birolle.

«Hoosiers» er kanskje en renskåren sjangerfilm som opererer i et terreng der man sjeldent opplever innovative eller spennende filmverk. Men regissør David Anspaugh manøvrer likevel «Hoosiers» i det flate filmlandskapet med klokskap og skarp retningssans. «Hoosiers» fremstår da også som en umiskjennelig solid filmproduksjon i nærmest alle ledd, og det må særlig nevnes at musikken til Jerry Goldsmith er med på å løfte helheten noen hakk opp.

391 Pelle Erobreren (1987)

I skandinavisk målestokk er Bille Augusts svensk/dansk-produserte filmatisering av «Pelle Erobreren» virkelige en av de store episke filmfortellingene som er lagd. August høstet også jevnt over god mottakelse, og vant sågar både Gullpalmen i Cannes, Golden Globe og Oscar for beste ikke-engelskspråklige film.

Den danske, sosialrealistiske og delvis selvbiografiske romanen av Martin Andersen Nexø (filmen er basert på første halvdel) er likevel nærmere å være en moderne litterær klassiker enn filmatiseringen er som filmkunstverk. Det er en forholdsvis «enkel» filmfortelling, der hovedfokus er innsnevret til de emosjonelle lagene i de mellommenneskelige relasjonene, særlig mellom far og sønn, og i mindre grad en speiling av samtidens politisk-sosiologiske forhold. Historien omhandler naturligvis Lasse (Max von Sydow) og sønnen Pelle (Pelle Hvenegaard) som reiser fra håpløse kår i syd-Sverige til Bornholm i Danmark med håp og tro på en fremtid preget av frihet, velstand og lykke. Men virkeligheten er ikke som i drømmen – det som venter er snarere et slitsomt arbeiderliv i fattigdom, der nye drømmer om frihet andre steder må skapes.

Bille August spiller visuelt på det landlige, nostalgiske og emosjonelle. Filmens hjerte banker i takt med Lasses godhet, stødig spilt av Max von Sydow, mens unge Pelle Hvenegaard gjør en nydelig barnerolle som Pelle. Historiefortellingen er langsom og dvelende, på godt og vondt. Det gis tid til å kjenne på de barske naturmotivene i det danske naturlandskapet der vinden får røske i bildene, og spilletiden på 145 minutter bygger for så vidt opp under filmens episke dimensjon. Likevel føles filmen lang, og for lang målt opp mot hva den faktisk formidler.


1980-tallet: 401 – 410. plass

410 Roar (1981)

I en scene åpner Tippi Hedrens rollefigur en dør og skvetter idet en fugl flyr mot henne. Scenen er naturligvis et vink til Alfred Hitchcocks «The Birds» der Hedren ble terrorisert av fugler. Her er terroren i utgangspunktet hakket smulere i form av ville løver i den afrikanske jungelen. Men «Roar» er en harmløs eventyraktig filmproduksjon som ligner nærmere disneylandskap enn nevnte Hitchcock. Filmen er et ambisiøst og alternativt samarbeidsprosjekt mellom Hedren og hennes ektemann, dyrevenn, regissør og hovedrolleinnehaver Noel Marshall.

Produksjonen anses som en av tidenes farlige filminnspillinger, og ble skutt over en periode på flere år gjennom 70-årene, før sluttproduktet ble lansert i 1981. Mer imponerende enn den småseige narrativen, er de spektakulære og ekte kampscenene mellom løver og mennesker (filmen er ofte vurdert som filmhistoriens farligste mainstream filmproduksjon) der også en kommende fotografmester i Jan de Bont briljerer i sin ekstremt krevende Hollywood-debut.

409 Cannibal Holocaust (1980)

Man kan gjerne mene at «Cannibal Holocaust» er direkte frastøtende, noe den også er, men vi snakker likevel om et filmverk som ikke bare skal ha oppmerksomhet grunnet sjokkverdi. Produksjonen består udiskutabelt av noen ikke-ubetydelige filmiske kvaliteter og grep som verken kan, eller bør, undermineres. Den melodiøst idylliske musikken fra Riz Ortolani, mens kamera kretser over den frodige naturskjønnheten i Amazonas-jungelen, er fantastisk og brukes også senere som en interessant kontrast til de groteske voldsbildene. Filmen er jevnt over solid produsert, og etter hvert har da også den kompromissløse italienske filmskaperen Ruggero Deodato mottatt en viss kunstnerisk anerkjennelse for prosjektet.

For de uinnvidde følger «Cannibal Holocaust» en professors reise inn i den søramerikanske jungelen på jakt etter tre dokumentarfilmskapere som har forsvunnet etter en ekspedisjon i området. Alt professoren finner i jungelen er noen skjelettrester og en filmrull, som bringes tilbake til amerikansk jord hvor den blir avspilt. Denne avspillingen utgjør i praksis filmens andre halvdel, og det er her vi får servert den kvalmende iscenesettelsen av de mest barbariske og avskyelige voldshandlingene man knapt kan tenke seg at mennesker vil være i stand til å utføre – det være seg voldtekter, eller bestialske drap av mennesker og dyr (filmen er særlig omstridt fordi den viser virkelige dyredrap).

Det dokumentariske uttrykket, som i sin tid var nyskapende, forsterket sjokkeffekten i den grafiske brutaliteten – til det punkt at Deodato måtte stå til ansvar for italienske rettsmyndigheter som krevde regissørens redegjørelser for hvordan diverse scener ble spilt inn. Deodato måtte også se seg nødt til å hente frem skuespillerne fra filmen, som etter innspillingen hadde gått under jorden for å bevare mystikken rundt det myteomspunnede prosjektet.

På mange måter gjorde «Cannibal Holocaust» konseptuelt mye av det samme som «The Blair Witch Project» ble hyllet for tjue år senere. Men ikke dermed sagt at Deodato lykkes fullt ut. Filmen er forsøksvis et stikk til journalisme og dokumentarisme som forsøk på å tilnærme seg noe objektivt, samtidig som historien må oppfattes som en slags anti-imperialistisk kommentar, kombinert med en anmodning til publikum om å reflektere over voldsbruken. Overdrivelsene i virkemidlene blir imidlertid en distraksjon i en uryddig formidling. «Cannibal Holocaust» har etterlatt et markant og permanent avtrykk i filmhistorien, men ikke først og fremst som et fullendt mesterverk.

408 Strange Behavior (1981)

«Strange Behavior», som i senere tid også er blitt lansert med tittelen «Dead Kids», utkom i 1981 som en del av den amerikanske slasherbølgen i kjølvannet av «Halloween». Men bak pennen til Bill Condon (senere oscarvinnende manusforfatter med «Gods and Monsters») følger ikke «Strange Behavior» nødvendigvis forventede sjangerformler. Her er ingen knivutstyrt, psykotisk drapsmann figurerende bak en ublid maske som terroriserer miljøets feminine innslag på samlebånd.

Som på nesten tidlig David Cronenberg-aktig vis plasseres morbiditeten i vitenskapens og teknologiens fang, der debutantregissør Michael Laughlin sprer en ubehagelig paranoiastemning også ved hjelp av tidvis inspirerende kamerabruk. Skuespillet er også jevnt over solid, noe som også skyldes et manus som tar overraskende fint vare på universets karaktergalleri. Nå skal det sies at «Strange Behavior» ikke på noen måte besitter en iboende klassikerkapasitet. Til det er den for enkel og smått uoriginal i et større perspektiv. Like fullt er den særdeles vellykket som en forfriskende og fornøyelig amerikansk slasher anno 1981, og den har holdt seg ganske så bra.

407 Out of Africa (1985)

Sidney Pollacks «Out of Africa» («Mitt Afrika») uttrykker kjærlighetens mange fasetter i skildringen av Karen Blixens forelskelse i en mann, en kultur og et kontinent. Det er Meryl Streep som portretterer den danskfødte forfatteren som på begynnelsen av 1900-tallet flyttet til Kenya, der hun sammen med ektemannen (fantastisk spilt av Klaus Maria Brandauer) etablerte en kaffeplantasje. I enden av en uunngåelig kulturkollisjon, og med en ofte fraværende ektemann, søker hun med genuin omtanke å forbedre levekårene for de lokale hun tilknyttes rundt farmen. Men den personlige, flammende kjærligheten oppstår først når hun møter en rotløs, mystisk jeger (spilt av Robert Redford) – som introduseres for oss og henne idet han redder henne fra et mulig løveangrep på de afrikanske slettene – i det som for øvrig fremstår som en av filmens aller beste og mest intense sekvenser.

«Out of Africa» er ladet med lidenskap og kjærlighet; både som drivkraft for historiefortellingen om Karen Blixen, og formmessig forsterket i et dvelende og romantisk anlagt fotoarbeidet som virkelig mesker seg i flotte naturomgivelser og romantiserende fargebruk – som igjen forsterkes av John Barrys gjennomgående søtlige musikk. Filmens episke kvaliteter gir definitivt assosiasjoner til David Lean (som etter sigende også var aktuell som regissør på nettopp «Out of Africa»), men Sidney Pollack lykkes ikke fullt ut å puste et spennende liv inn i nærdramaet, og i stedet blir de fantastiske totalbildene av naturen mer fengslende enn den sprikende historiefortellingen. Pollack klarer dermed ikke å gjøre «Out of Africa» sterk nok som en fullendt kjærlighetskrønike, og han har heller ikke det kunstneriske blikket med evnen/viljen til å rendyrke en vagere filmpoesi ala eksempelvis Terrence Malick. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er «Out of Africa» blitt en bredt omfavnet suksess som sågar høstet sju oscarstatuetter, og som på sett og vis fortjener anerkjennelse bare i kraft av den muskuløse produksjonen som ligger bak.

406 Sole Survivor (1983)

Denise er den eneste overlevende etter en flystyrt. I tiden opplever hun gjentagende ubehagelige fornemmelser om at noen er etter henne, hvorpå kjæresten (som også er lege) beroliger henne med at det nok er snakk om et vanlig psykisk overlevelsessyndrom som hun må leve med. Men det er mye som skurrer, deriblant advarslene fra den angivelig synske kollegaen som forutså flyulykken, og Denise blir mer og mer overbevist om at noe er veldig feil. Og hun har naturligvis veldig rett.

«Sole Survivor» har for øvrig arvet flere elementer fra den vanvittig stemningsfulle «Carnival of Souls», like sikkert som skaperne bak den nyere skrekkfilmsuksessen «Final Destination» helt sikkert hentet inspirasjon herfra; plottlikhetene med sistnevnte er slående – dog er hovedfigurene her voksne, ikke tenåringer. «Sole Survivor» er også betydelig mer upolert i kantene, men som lavbudsjettsproduksjon er den forbløffende effektivt konstruert som sjangerverk. Ikke minst akkompagneres bildene av et fantastisk lydbilde som både er enerverende, men samtidig ekstremt atmosfærisk i en underbyggelse av ubehagelige angststemninger. Summen av plottet og de audiovisuelle virkemidlene, gjør «Sole Survivor» både genuint skremmende og fengslende.

405 Eye of the Needle (1981)

Ken Folletts spionthriller i boks form er fremdeles noe av det mest spennende jeg har lest. Filmen, i regi av Richard Marquand («Return of the Jedi»), er nesten i samme liga.

Donald Sutherland er perfekt castet som den tyske spionen, Nålen, som på britisk jord vil stikke kjepper i hjulene for de alliertes planer i forkant av Normandie-invasjonen. Sutherland iskalde uttrykk kler filmens lavmælte tempo, mens Kate Nelligan er fremragende i en sterk kvinnerolle. Filmens tunge skritt gir oss tid til å forstå karakterenes beveggrunner, og tydeliggjør en iboende mystikk som gjør dramaet ytterst fengslende.

Selv fascineres jeg alltid av spenningsfilmer som manipulerer publikum ved å skape vekselvis sympati og forakt for hovedfiguren. Den første timen av «Eye of the Needle» er glimrende på nettopp det. Gledelig er det også å bivåne en spenningsfilm som rommer opptil flere praktfulle eksempler på solid thrillerhåndverk, som en fremragende filmet sekvens om bord på et tog. På sitt beste påkalles Polanski-assosiasjoner. Men på sitt mest uheldige, det vil si filmens siste 20-30 minutter, faller egenarten i stykker for mer generiske løsninger; som i en smørje av melodrama og klisjébetonet thrillerforløsning.

404 The Package (1989)

Andrew Davis stod bak en av 90-tallets aller beste actionthrillere i «The Fugitive», og 80-tallsfilmen «The Package» kan sees som en lovende oppvarmingsøvelse. Etter å ha jobbet med både Steven Seagal og Chuck Norris tidligere på tiåret, fikk Davis her jobbe med en av sin generasjons fremste karakterskuespillere i Gene Hackman. Sistnevnte er definitivt også med på å heve standarden og tilfører en fengslende karakterdynamikk til en figur som i utgangspunktet kunne blitt banalisert av eksempelvis Steven Seagal.

Hackman spiller en yrkessoldat som får i oppdrag å frakte en amerikansk fange i Berlin, spilt av Tommy Lee Jones, tilbake til USA. Etter at fangen rømmer, oppstår både en intens og engasjerende katt-og-mus-lek, samtidig som filmen spinner på tidsriktige tråder av paranoia der den velter seg i korrupsjon og sammensvergelser omkring amerikansk maktelite og i det militære.

Både tematisk og håndverksmessig virker kanskje «The Package» å være ute av tiden, men den gjennomførte og snedig fortalte thrillerkonstruksjonen er også det som i stor grad savnes i nåtidens amerikanske actionthrillere som i større grad henfaller til det heseblesende, særlig i utbroderingen av siste akt. «The Pacakge» er opplagt ikke et mesterverk og innimellom unødig kaotisk fortalt, men likevel med en underholdningsverdi som er overraskende sterk i seg selv.

403 Quest for Fire (1981)

Jean-Jacques Annaud tar oss med tilbake til steinalderens tid i en filmisk unik iscenesettelse av den tidlige menneskehetens overlevelseskamp. Annaud hengir seg totalt til naturen både i scenografi og dramaturgi: «Quest for Fire» skildrer, slik tittelen indikerer, menneskenes instinktive handlinger for å berge den flammende ilden som om det var en magisk kraft det er umulig å gjenskape.

Filmen er, til en fantasioppkvikkende effekt, fri for forståelig dialog. I stedet gir Annaud en studie av primitiv menneskelighet og grunnleggende overlevelsesdrifter, plassert i en banal – men fascinerende og genuin historiefortellende ramme. Skuespillet er også solid, ledet an av Ron Perlman, og i det primitive samspillet oppstår en tidvis underholdende, rørende og komisk effekt. Likevel er det filmens konseptuelle idé og gjennomføring som er det sterkeste kortet, og som gjør «Quest for Fire» til en uvurderlig bit av 80-tallets mangefasetterte filmkatalog.

402 Night of the Comet (1984)

Post-apokalyptiske filmer har alltid fascinert meg, men «Night of the Comet» fløy lenge under radaren. Filmen starter like etter at en komet har passert jordkloden. Dagen etter er alt av menneskeliv tilsynelatende forduftet og jorden dekket av et tynt støvlag. Like ved Los Angeles har imidlertid to unge søstre overlevd, og de møter snart en jevnaldrende mann som de slår seg sammen med i en kamp for overlevelse.

Regissør Thom Eberhardt har fått mye ut av lite i «Night of the Comet». I det som fortoner seg som en høyinteressant blanding av et John Hughes- og George A. Romero-univers, er «Night of the Comet» både gjenkjennelig sjarmerende i sine ungdomsportretter, og glefsende grotesk i en post-apokalyptisk skildring med zombie-aktige elementer som dukker opp. Særlig er fotoarbeidet slående; de brungule og støvfulle bildene av fullstendig tomhet i en forlatt urbanitet er imponerende gjort, og for så vidt en helt avgjørende kvalitet for filmens troverdighet. Det visuelle uttrykket er overraskende solid, og det iblandes en fin stemning og humor som skapes av de tre hovedfigurene, der særlig Cathrine Mary Stewart gjør en veldig sjarmerende figur. Det er kanskje ikke et ubetydelig minus at filmen sjeldent blir voldsomt spennende på noe plan. Men bare det å få å være til stede i det ganske tiltalende post-apokalyptiske universet som Eberhardt skisserer, er underholdende nok.

401 Deadly Blessing (1981)

Wes Craven innledet 80-tallet med den noe mer dempede skrekkfilmen «Deadly Blessing» fra et amish-aktig sektmiljø, etter at han på 70-tallet rystet publikum med exploitation-horrorfilmene «The Last House on the Left» og «The Hills Have Eyes». Cravens fremstilling av amish-sekten som en mørk og undertrykkende enhet som mishandler barn og terroriserer de troløse, blir bygd som skrekkfundamentet, men ikke uten at det tidvis bikker over i hemningsløs morbiditet.

Filmen følger en kvinne som er bosatt i utkanten av et øde landområde befolket av sektfolket, der hun reduseres til enke etter at mannen blir ihjelkjørt av en traktor. To venninner kommer for å hjelpe henne i perioden etter mannens død, og snart fortsetter mystiske episoder å inntreffe rundt dem.

«Deadly Blessing» har mye bra ved seg: et atmosfærisk fotoarbeid som spiller på lag med James Horners musikk, et par deilige giallo-tendenser, enkeltsekvenser der Wes Craven utfører et slags kladdearbeid til «A Nightmare on Elm Street» (for eksempel en minneverdig badekarscene som involverer en slange) – og faktisk et habilt skuespillerensemble med blant andre en ung Sharon Stone. Samtidig har ikke filmen nok vitalitet og originalitet i seg til å bli en sjangertungvekter eller et hovedverk i Wes Cravens filmografi. Men underholdningsverdien er ganske stor, og «Deadly Blessing» fortjener mer oppmerksomhet enn den får.


1980-tallet: 411 – 420. plass

420 The Believers (1987)

Man kan si mye fint om 80-tallet, men det må også nevnes at mange av de filmskaperne som på 70-tallet satte amerikansk filmproduksjon på kartet som noe virkelig vitalt og nyskapende opplevde en betydelig kunstnerisk nedtur. Britiske John Schlesinger hadde tidligere servert oss mesterverk som «Midnight Cowboy» (1969), «Sunday Bloody Sunday» (1971) og «Marathon Man» (1976), inntil det 80-tallet kom og reverserte en lysende karriere. Nå er ikke «The Believers» totalt feilslått, men som okkult thriller i etterdønningen av «Rosemary’s Baby» blir utgangspunktet tøft. Filmen utkom dessuten noenlunde samtidig som den Alen Parker-regisserte «Angel Heart», en duell Schlesinger ikke kom heldigst ut av.

Men fortellingen, som for øvrig er ført i pennen av «Twin Peaks»-forfatter Mark Frost, er ikke uten kvaliteter. Filmen er konsistent i tempo og stemning; det er mørkt og stilsikkert, aldri kjedelig, men dessverre også uten tydelige høydepunkter. Dessuten er Martin Sheen, som alltid, mektig god. Det er også gledelig underveis å opplevde hvordan Schlesinger strekker strikken overraskende langt mot et bekmørkt landskap,  noe som gjør at «The Believers», til tross for sine mange feilskjær (blant annet den forferdelige slutten), i det minste ikke reduseres til noe som minner om et produkt fra et samlebånd.

419 Bill and Ted’s Excellent Adventures (1989)

Det vil alltid være noen filmer man på et visst tidspunkt gjennom oppveksten knyttes veldig til, uten at man føler et behov for å gjenoppsøke de senere. Eller kanskje bevisst velger å unngå et gjensyn, fordi vissheten om at filmen nå bare har verdi i et nostalgisk vakuum som ikke kan gjenskapes, blir veldig påfallende. «Bill & Ted’s Excellent Adventure» er for meg en av disse filmene.

Men som filmverk var dette også et uttrykk for en fantastisk oppfinnsomhet – og som komediefenomen skulle «Bill & Ted’s Excellent Adventure» vise seg plagsomt formende på mange av oss i flere påfølgende år. Som en definisjon av den lavpannede MTV-aktige amerikanske humoren som skyllet over oss inn på 90-tallet. I utviklingen av amerikansk komediefilm kan ikke «Bill & Ted»-filmene undervurderes, og den første var naturligvis den beste.

418 The House on Sorority Row (1983)

Lenge før regissør Mark Rosman skulle bli leverandør av tenåringsfilmer for Disney-konsernet på 2000-tallet, startet han karrieren på diametralt motsatt vis med den formelbaserte slasherfilmen «The House on Sorority Row» tidlig på 1980-tallet.

Historien omhandler noen collegejenter som leier et hus sammen i studietiden, og som bestemmer seg for å gjøre et pek med den strenge leietageren når skolegangen nærmer seg slutten. Dette peket går imidlertid litt for langt (et velkjent premiss i disse filmene), og kort tid etter blir jentene hjemsøkt av en person som slakter dem ned én etter én.

«The House on Sorority Row» etterstreber ikke originalitet, men er en middels god og behagelig velprodusert slasherfilm som følger de fleste konvensjonene. Regissør/produsent/manusforfatter Rosman har åpenlyst en viss følelse for sjangeren, men veien fra den litt langtekkelige og forsøksvis stemningsfulle etableringen, til den obligatoriske drapsrekken, blir i overkant brokete og uspennende formulert. Det er synd, for Rosmans stemningsfulle blikk på figurene og omgivelsene, viser at han og filmen har noe uforløst ved seg. Og innimellom, i enkeltscener som hovedsakelig handler om å bygge stemninger, er «The House on Sorority Row» i nærheten av de beste i sjangeren.

417 Sleepaway Camp II Unhappy Campers (1988)

Hvordan lager man en velfungerende oppfølger til en slasherfilm som antakelig leverte sjangerens sterkeste og i hvert fall mest minneverdige sluttscene? Vel, man lager en film som er enda bedre på alle andre områder!

Selv om den ekstremt lavbudsjettsorienterte forgjengeren blant annet hadde noen forstyrrende svake skuespillerprestasjoner, ble det snarere en kvalitet ved filmen enn irritasjonsmoment. Det er likevel litt betryggende å ta del i den mer velproduserte «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» som faktisk innehar jevnt over habile skuespillerprestasjoner, men viktigst: historiefortellingen er, til tross for sin simple flathet, latterlig underholdende. Angela returnerer i en voksen kvinneskikkelse, spilt av Pamela Springsteen (broren til Bruce), kamuflert som en kristenkonservativ campleder for ungdommer. De som utøver det minste snev av umoral under oppholdet (og de er det mange av) har en tendens til å forsvinne fra campen én etter én, angivelig sendt hjem av Angela på grunn av upassende oppførsel. I virkeligheten maltraktert til døde på ulike kreative måter.

«Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» mesker seg i pupper og blod som en slags softcore horrorfilm. Underholdningsverdien er like ekstrem som den er lavpannet, og storyen omhandler sjeldent mer enn å iscenesette flørtende amerikanske ungdommer på sommercamp, avbrutt av morbide drapsrekker. Men resultatet er altså farlig underholdende. Den snuskete perversiteten utfylles av velformulerte vittigheter og en uhøytidelig, lite krampeaktig tone. Filmen har en ganske annen og lysere valør enn originalen, men i en periode da publikum trolig var nær metningspunktet i møte med tradisjonelle slasherfilmer, byr «Sleepaway Camp II: Unhappy Campers» på noe annet, og smaken av det er ganske enkelt deilig.

416 The Beast of War (1988)

Før regissør Kevin Reynolds lagde 90-tallets kanskje største Hollywood-fiasko i «Waterwold», var han mer heldig i denne noe mindre produksjonen.

Dels er «The Beast of War» en overfladisk, underholdningsbetont thriller satt til den afghansk-sovjetiske krig på 80-tallet – og dels er filmen et forsøk på å uttrykke noe innsiktsfullt om mennesket i en ekstrem krigssituasjon. Filmen er sannsynligvis hakket for banal og forenklet sammenskrudd til å lykkes fullt ut med det siste, men Reynolds evner delvis å konstruere en habil og småspennende fortelling rundt interessante etiske dilemmaer. Absolutt severdig!

415 Victory (1981)

Sportsfilmer, inkludert de fåtallige som handler om fotball (ikke den amerikanske sorten), har i filmsammenheng for ofte blitt redusert til fordummende historiefortellinger som sjeldent maksimerer spennende sportsskildringer, beskriver idrettens sjel eller fanger den fantastiske nerven som kan omkranse sportsverdenen. På den andre siden er filmhistorien fylt til randen av gripende og imponerende krigsskildringer, eller renskårne underholdningsproduksjoner som bruker 2. verdenskrig som plattform for spenningsmettede fortellinger om rømningsforsøk fra krigsfengsler, slik som John Sturges perfeksjonerte i «The Great Escape» (1963).

Sistnevnte film har antakelig også vært malen for regissør John Huston, som på tampen av en innholdsrik karriere ga seg i kast med «Victory» – et fascinerende filmprosjekt som skulle forene krigsfilmtradisjonen med fotballfokus. Filmen har en besynderlig miks av et persongalleri, fra den amerikanske actionhelten Sylvester Stallone, til Max von Sydow og Michael Caine, ispedd en rekke fremtredende internasjonale fotballspillere fra 70- og 80-tallet, deriblant selveste Pelé og vår egen Hallvar Thoresen. Sammen skaper de et fotballag av allierte krigsfanger som skal spille mot det tyske fotballandslaget i en propagandakamp i nazistenes regi. For de allierte fotballspillerne blir begivenheten imidlertid brukt som et bakteppe for en storstilt rømningsaksjon – inntil det viser seg at fotballen i seg selv blir en arena for frihet, fellesskap og triumferende glede.

Filmens oppbygning i fangeleiren med forberedelsen til fotballkampen, er litt brokete konstruert og Sylvester Stallones rastløse amerikanske figur blir et irriterende innslag. Derimot er særlig Michael Caine fremragende og blir innledningsvis limet som holder på interessen. Men til slutt handler alt om den siste halvtimen, med et fantastisk klimaks der fotballkampen iscenesettes på mesterlig vis, og som beviser det filmiske og spenningsutløsende potensialet i den profesjonelle leken med lærkula.

414 2010 (1984)

På listen over dumdristige oppfølgerideer i nyere filmhistorie er det ikke mulig å komme utenom «2010». Peter Hyams har både skrevet, regissert, produsert og sågar fotografert fortsettelsen på Stanley Kubricks ikoniske mesterverk «2001: A Space Odyssey». Hyams’ lidenskapelige nærhet til «2001»-universet har heldigvis medført en respektabel filmatisering, og har nedkommet med et filmavkom som i gode øyeblikk kan betraktes som et kjærlighetsbarn av et filmverk. Roy Scheider, Helen Mirren og John Lithgow bringer stødighet inn foran kamera, og Hyams har heldigvis vist en nøkternhet i et rett-frem-fortellende perspektiv som ikke går for mye i veien for originalverkets tvetydigheter og bevisst uavsluttede spor – selv om «2010» også tilbyr forklaringer og utdypninger der «2001» holdt kortene tett til brystet. Kanskje derfor etterlater heller aldri «2010» noen følelse av tidløshet eller uendelighet. Hyams besitter heller ingen visjonær filmskaperkraft, ei heller audiovisuelt.

Paradoksalt nok fremstår også «2010», selv om den er av nyere dato, som mer datert og ute av tiden sett opp mot «2001». Den teknologiske estetikken er særlig preget av 80-tallets datavirkelighet, mens tematikken henfaller til konfliktnivået rundt den kalde krigen, slik at filmen på flere nivåer bindes sterkere mot en spesifikk tid enn tidløsheten som ligger i «2001». Som et selvstendig science fiction-verk faller også «2010» mellom to stoler: Den har ikke tilstrekkelig kraft eller identitet som et kunstnerisk filmverk, og er heller ingen utpreget underholdningsdrevet sci-fi-film i en slags renessansetid for en sjanger der referansen nå var «Star Wars». Hyams lar motoren dure i lavt tempo med en sakteskridende dramaturgi, delvis kjedelig, men delvis også en verdig reise inn i et spennende filmhistorisk landskap. Mest av alt føles det likevel som knapt mer enn en semi-interessant fotnote eller kuriøs b-side til Kubricks mesterverk. Vi kunne fint vært foruten, men vi lever også veldig fint med «2010».

413 The Holcroft Covenant

Jeg er urokkelig på at John Frankenheimer er en av de mest undervurderte mainstream-filmskaperne i nyere amerikansk filmhistorie. Spionfilmen «The Holcroft Covenant» er riktignok et godt stykka unna å være av hans beste filmer, men likevel langt bedre og ikke minst mer underholdende enn ryktet skulle tilsi.

Filmen er basert på en spionroman av Robert Ludlum, noe som i seg selv gjør den interessant, forsterket av tilstedeværelsen til Michael Caine på høyden av karrieren. Caine spiller sønnen til en tidligere nazist som sammen med to andre i den nære kretsen til Adolf Hitler gjemte bort et større beløp nazipenger i en sveitsisk bank etter krigen, et beløp som gjennom årene har vokst til eventyrlige summer og som kunne tas ut av arvingene 40 år senere. I den anledning starter et intrikat politisk spill som involverer tvilsomme mennesker, skjulte motiver og drap i jakten på pengene. Det Frankenheimer server er et klassisk fundamentert thrillerhåndverk med solid skuespill og drivende dramaturgi – som verken er perfekt utført eller utpreget originalt fortalt, men som heller ikke trenger å være det.

412 Rumble Fish (1983)

Jeg forguder Francis Ford Coppola for hva han gjorde på 70-tallet. Det er imidlertid umulig å sette 70-årenes mesterverksrekke opp mot 80-tallsproduksjonene, selv om det tydelige stil- og formatskiftet gir Coppola en kontrastfylt og høyinteressant filmografi som helhet. Den undervurderte filmfotografen Stephen H. Burums komponering lekne svart/hvitt-bilder fremheves her i det eksperimentelle regiarbeidet, der Coppola underordner historieadaptasjonen en vital, søkende visuell atmosfære.

«Rumble Fish» er nydelig å se på, men selv på sine knappe 90 minutter, rekker den også å kjede meg i sine svakere øyeblikk.

411 Withnail & I (1987)

Den erkebritiske buddykomedien «Withnail & I» er ikke lenger bare en kultklassiker som er omfavnet og sitert ihjel av filmnerder og hipstere. Filmen oppleves snarere i dag som allemannseie, og figurerer gjerne på lister over tidenes beste og mest populære britiske filmer. Det er på en side lett å forstå hvorfor, da «Withnail & I» utvilsomt er både en sympatisk og forfriskende alternativ kompisfilm, befriende skjermet for påklistret føleri. Istedet bærer filmen på en usminket, ektefølt tone når den skildrer vennskapet mellom de to fantastiske figurene som begir seg ut på tidenes fyllekule på film.

Den britiske 1960-tallssettingen med den rustikke atmosfæren, musikken, det utrolige skuespillet og dialogen… hva er det ikke å like? Jeg vet ikke, men etter å ha sett filmen kun én gang (for en del år siden) sitter jeg personlig på gjerdet uten medlemskap i filmens voksende fanklubb. For det er også noe banalt, litt anstrengt og ikke morsomt ved den også, er det ikke?


1980-tallet: 421 – 430. plass

430 The Unseen (1980)

Tre unge, kvinnelige tv-journalister kjører til Solvang, et lite dansk samfunn sør i California, for å dekke en nasjonal feiring og parade. Ettersom alle hotellene viser seg å være fullbooket, ender de opp med å få overnatte i huset til en middelaldrende, eksentrisk museumskurator og hans mystisk stille kone som bor i nærheten. Ganske snart forstår vi at huset deres også rommer noe mer – en tilsynelatende usynlig trussel som befinner seg i den dunkle kjelleren under dem.

«The Unseen» er regissert av Danny Steinmann («Savage Streets» og «Friday the 13th: A New Beginning») som for anledningen gjemte seg bak pseudonymet Peter Foleg i protest mot produsentenes ivrige klipping i post-produksjonen. Men paradoksalt nok er «The Unseen» trolig Steinmanns karrierehøydepunkt. Filmen, som har et åpenbart slektskap til Alfred Hitchcocks «Psycho», samtidig som den låner elementer fra den italienske giallo-tradisjonen og har et bein solid plantet i klassisk amerikansk slasherlandskap, ser overraskende bra og inspirert ut. Særlig er fotoarbeidet og klippingen spennende løst i flere sekvenser. I tillegg er det forfriskende hvordan filmen bruker Michael J. Lewis’ komponerte originalspor som middel til å bygge opp stemninger, og lar musikken ta betydelig større plass enn det som er vanlig, og gjerne på bekostning av den litt flaue dialogen.

På den andre siden ligger det et uforløst potensial i å tegne huset som et åsted med sterkere identitet og spenning, og skuespillerprestasjonene befinner seg på et nesten forstyrrende lavt nivå (dog er Sydney Lassick sterkt underholdende i sin over-the-top-tilnærming i portretteringen av den eksentriske husverten). Filmen blir også en anelse tonedøv de siste 20-30 minuttene, hvor Steinmann til slutt bringer oss ned i kjelleren i en mindre elegant finale og en nokså forutsigbar avsløring. Likevel er «The Unseen» et underholdende sjangerbidrag i b-filmsegmentet av amerikanske thriller/skrekkfilmer.

429 The Big Easy (1987)

Dennis Quaid spiller en politibetjent som innleder et forhold til en statsadvokat, spilt av Ellen Barkin, etter at de treffer hverandre på åstedet for et mafiadrap. Filmen tar for seg forholdet mellom to som står på hver sin side i rettssalen, men som på fritiden utvikler et prøvende kjærlighetsforhold. Den tredje karakteren i «The Big Easy» er ganske enkelt New Orleans, slik enhver film som lokaliseres til sørstatsbyen ender opp med å bli uunngåelig fargelagt av den atmosfæren som gjennomsyrer stedet.

Regissør Jim McBride legger ambisjonslista interessant høyt med tanke på det litt intetsigende plottet, som i bunnlinjen er et romantisk drama plassert i en ganske gjespfremkallende politifilm om korrupsjon og gangsterdrap. Derimot gjør McBrides lekne filmspråk det også litt vrient å trenge inn i hva filmen er, og det virkelige engasjementet for figurene forsvinner. En periodevis hetende romantikk med erotisk valør, er heller ikke alene nok til å gjøre «The Big Easy» til noe virkelig stort. Men glimtvis vises sider av New Orleans, og en kjemi i samspillet mellom Quaid og Barkin, som gjør at det likevel skinner ganske bra av «The Big Easy».

428 Ghosts… of the Civil Dead (1988)

John Hillcoat diskuterer fengselinstitusjonens problematiske vesen i sin australske debutfilm «Ghosts… of the Civil Dead». Det er ingen actionfilm, og intet publikumsfrieri innbakt i Hillcoats urafinerte, intense skildring av en ubønnhørlig destruktivitet som gjennomsyrer filmens futuristisk-aktige fengselsvirkelig.

Inspirasjon har Hillcoat hentet fra observasjoner gjort i noen av USAs mest ekstreme fengsler – og nettopp blir filmskaperens tydelige agenda vel dominerende på bekostning av et manglende emosjonelt drivpunkt. Men som polemikk kommuniseres filmen virkningsfullt av et upolert og virkelighetssøkende filmspråk. Dessuten er skuespillet, inkludert Nick Cave i sin første rolle, ildfullt og genuint til stede.

427 Adjø solidaritet (1985)

Den gjengse latterliggjøringen av Wam & Vennerøds filmproduksjon har dessverre overskygget det faktum at filmskaperduoen gjennom årene realiserte et knippe filmatisk og tematisk ambisjonsrike filmer (så kan man være enig eller uenig om graden av kvalitet). De fleste kjennere vil antakelig kunne nikke bekreftende til at «Adjø solidaritet» står som deres hovedverk, og beste film.

«Adjø solidaritet» er konfronterende av natur; ulike generasjonsperspektiver smeltes sammen i en mangefasettert samfunnskommentar, om dobbelmoralisme, tilhørighet og erkjennelse om egen posisjon og en karakterskiftende virkelighet. Skuespillet er mildt sagt ujevnt, men aldri sjenerende. Ideen som ligger til grunn for historiefortellingen, og den filmiske gjennomføringen, er imidlertid oppsiktsvekkende i sin energi og fortelleriver. Manuset er direkte og lettforståelig, men rommer samtidig en analyse som, hvis man ønsker det, gjør opplevelsen mer utfordrende. Mest gledelig er det derimot at «Adjø solidaritet» også fremstår så vital og sprudlende i sitt ekspressive filmspråk, som kun unntaksvis mislykkes, men hovedsakelig beriker norsk filmhistorie.

426 Deadly Circuit / Mortelle randonnée (1983)

En tilsynelatende småsexy fransk noir skrevet av Jacques Audiard, basert på klassisk amerikansk pulp-litteratur, og med den hypnotiserende vakre Isabelle Adjani hovedrollen. Det er kanskje ikke rart at jeg gikk til «Deadly Circuit» med høye forventninger, men samtidig vel vitende om at det ofte er en grunn til at en film er lite sett og sjeldent omtalt som viktig å få med seg. Likevel var det med en pirrende oppdagelsesfølelse jeg entusiastisk gikk til «Deadly Circuit». Først etterpå forstod jeg at jeg faktisk har sett samme historie tidligere i form av den middelmådige «Eye of the Beholder» med Ewan McGregor og Ashley Judd fra 1999 som er basert på samme roman.

«Deadly Circuit» har derimot en mer interessant visuell tilnærming til materialet, samtidig som regissør Claude Miller dessverre ikke helt klarer å finne balansen mellom all eksposisjon, dramaturgien i whodunnit-historien og det estetiskdyrkende filmspråket – som gradvis skyver hele filmen over i et veldig kaotisk og absurd landskap. Resultatet er fascinerende, men nesten enda mer frustrerende.

425 Sudden Impact (1983)

Sju år etter «The Enforcer» returnerte Clint Eastwood til den ikoniske Harry Callahan-figuren i filmseriens fjerde kapittel med «Sudden Impact» fra 1983 – for øvrig den eneste der Eastwood selv er kreditert som regissør. Og Eastwood går aldri inn for å oppfinne hjulet på nytt, verken i regiarbeidet (som virker ganske rutinepreget) eller i den innbitte portretteringen av Callahan, som også her primært fillerister overordnede, mens han selv opererer brutalt på kanten av den samme loven han er satt til å håndheve. Her faller han også for en kunstmalende blondine i forbindelse med en drapsetterforskning, et forhold som aldri fremstår som veldig troverdig, men som er nøkkelen som etter hvert åpner opp det ganske middelmådige plottet.

Som klassisk, hardkokt action-krim der tidsånd og estetikk av 70-tallet møter 80-tallet, er «Suppen Impact» underholdende nok. Og ikke minst introduserte den en legendarisk one-liner, og inneholdt i sin originalversjon såpass kompromissløse scener at filmen faktisk ble forbudt ved norske kinoer i sin opprinnelige form.

424 We’re No Angels (1989)

«We’re No Angels» er løselig basert på en film med samme tittel fra 1955 med Humphrey Bogart. Her spilles imidlertid hovedfigurene av Robert De Niro og Sean Penn, mens regissør Neil Jordan for øvrig krydrer ensemblet med solide folk som Demi Moore, James Russo, Wallace Shawn, Bruno Kirby og ikke minst en ung John C. Reilly.

Vi kastes inn i historien idet Robert De Niro og Sean Penn rømmer fra fengsel, før de etter noen misforståelser søker dekning forkledd som prester i et lite tettsted noen meter unna den kanadiske grensen. «We’re No Angels» er sjangermessig tohodet som forviklingskomedie og en slags thriller, tidvis med en Coen-aktig miljø- og figurskildrende stemning. Komediefaget er vrient, og Neil Jordan er åpenbart ikke på hjemmebane. Den irske filmskaperen er derimot, som alltid, flink til å orientere seg stilsikkert i ulike filmunivers, og «We’re No Angels» løses fotografisk bra. Manuset er for øvrig bearbeidet av selveste David Mamet, så mengden av talent involvert i produksjonen kan ikke avfeies. Selv om komedien verken er nyskapende eller uforutsigbar, oppstår det flere humrende episoder i filmens sjarmerende, litt slentrende skråblikksbetraktninger. Og aller best, og morsomt, er den underspillende John C. Reilly som etter et stykke introduseres i en fantastisk prestebirolle.

423 The Hand (1981)

«The Hand» er et merkverdig tidlig innslag i Oliver Stones filmografi – et slags halvveis vellykket forsøk på å kamuflere et latterlig materiale i et velmenende psykologisk horrorverk, som lener seg mye på Michael Caine for å bygge kredibilitet og troverdighet. Men «The Hand» er langt på vei en underholdende og velskapt b-filmproduksjon; filmfortellingen er tilstrekkelig overbevisende og tilstedeværelsen til Caine karismatisk nok til at man biter på det fordummende agnet.

Caine spiller en tegneseriebokforfatter som mister hånden i en trafikkulykke, før hånden muligens vender tilbake som en drapstrussel på egen hånd (no pun intended). Til tross for historiens banaliteter, manøvrerer Oliver Stone «The Hand» i en tvetydig retning – og han er minst like opptatt av å dykke ned i hovedfigurens ekteskapelige og eksistensielle kvaler, som han er opptatt av å iscenesette klassiske horrortablåer. Samtidig er den visuelle håndteringen tidvis sterk, og filmen ligger atmosfærisk nærmere en britiskinspirert, mørk og surrealistisk 70-tallsestetikk enn de mer utagerende amerikanske 80-tallsslasherne. Likevel er det vanskelig å se for seg «The Hand» uten Michael Caine, som innimellom – i sitt dynamiske og innbitte skuespill – får oss til å glemme den tynne suppa Oliver Stone tross alt koker filmen på.

422 Shoot to Kill (1988)

Konseptet er spennende i seg selv, men mulighetene utnyttes kun halvveis av filmskaperne i tilfellet «Shoot to Kill». Det åpner sterkt med en pulsjagende gisselscene hvor en ukjent drapsmann evner å rømme fra et åsted foran nesa på et FBI-team under ledelse av Sidney Poitiers standhaftige rollefigur. På rømmen infiltrerer drapsmannen, som vi ikke har sett, en gruppe med fire menn som har meldt seg på en guidet reise på fjellet.

Det konseptuelt interessante ligger i at vi som publikum ikke vet hvem av de fire mennene som lyver om sin forhistorie, og som er drapsmannen. Dette spillet tilfører dramaet en nerve, men dessverre presenteres avsløringen litt for tidlig i dramaet. Parallelt med fjellturdramaet, følger vi Poititer som fortsetter jakten på gjerningsmannen og som i ukjent naturterreng må samarbeide med en villmarksekspert spilt av en karismatisk Tom Berenger (som for anledningen både ser ut som og har egenskapene til Lars Monsen). Poitier er solid i sin comeback-rolle etter ti fraværende år fra filmduken. Dessverre er ikke regiarbeidet til Roger Spottiswoode like spennende. Til tross for Michael Chapmans solide fotoarbeid, er det et noe mediokert og blast over den filmiske presentasjonen. Komponist John Scotts melodiøse bidrag er imidlertid undervurdert, og sterkt delaktig i flere av de scenene som virkelig fungerer.

421 A Christmas Story (1983)

En amerikansk julefilmklassiker som ikke har nådd helt samme klassikerstempel som et obligatorisk julebekjentskap for den gjengse nordmann som den har for amerikanerne. Bob Clarks 1983-produksjon er en nostalgisk forestilling av en julehøytid slik vi liker å se den for oss. En guttunge står foran et butikkvindu og har funnet det eneste han ønsker seg til jul – et våpen – som moren (av forståelige grunner) ikke ønsker å kjøpe til sønnen. Niåringen må dermed bruke førjulstiden kreativt med mål om likevel å ende opp med ønskegaven under juletreet.

«A Christmas Story» omfavner en basal og barnlig julemagi innenfor rammene av en amerikansk småby på 40-tallet. Og den innehar en slags ektefølt lengsel, der iscenesettelsen kommer i form av en serie fornøyelige sekvenser om spennende oppvekstdager i førjulstiden. Som en serie av anekdotiske vignetter snarere enn en fullendt historiefortelling, henger likevel «A Christmas Story» fint sammen takket være den lune fortellerstemmen som binder fragmentene sammen til en fornøyelig helhet av en spillefilm.